Tag Archives: yrkesetikk

Om å kunne bruke og se taus kunnskap

Mormor tok her om dagen opp hva vi formidler til barn av holdninger og meninger. Holdninger og meninger som barna tar til seg som taus kunnskap som ligger under/bak og er med og former dem og deres egne holdninger og meninger om omgivelsene, enkeltpersoner og «systemet».

Rasmine sa også noe om dette i en kommentar til innlegget om at «Flinke fagfolk vokser». Om hvordan hun ble møtt av en fagperson i en sårbar fase.

I helsefagutdanningene lærer vi om taus kunnskap, om hvordan fagpersonen har kunnskap om faget som hun kan formidle til pasienten. Det er den kunnskapen som ikke er taus, men som lar seg formidle verbalt eller skriftlig. Den tause kunnskapen derimot, den lar seg ikke formidle direkte, den har fagutøveren i fingerspissene. På en måte. For eksempel i hvordan hun linner en fot. Men det blir forskjell mellom hvem som linner foten. En linner en tanke hardt, det blir i overkant ubehagelig for Martha og hennes hovne ben. En annen linner for løst, og linninga glir av og er ikke til nytte for Martha likevel. Akkurat passe hardt sitter i fingerspissene til den enkelte. Så selv om Solrun linner akkurat passe hardt, klarer hun ikke å formidle hvordan hun klarer det.

Men nå er ikke taus kunnskap alltid «Fingerspitzgefühl» i ordet praktiske forstand. Det er også den kunnskapen, den kompetansen om man vil, som preger individets handlinger og væremåte.

Det kan være lett å kritisere Fysioterapeuten som møtte Rasmine for å ha brukt ord og kanskje hatt en fremferd som kunne virke støtende. En rehab-pasient er sårbar. Hun har vært gjennom en stor påkjenning, både psykisk som fysisk. Det krever takt og omtanke fra fagutøverne. Uhell skjer, at man velger feil ord og begreper. Man er kanskje ikke klar over hvordan det man sier virker der og da.

Likevel, det er helsepersonellets ansvar hvordan de møter den enkelte bruker av deres tjenester. Private meninger og holdninger om tinger og tanger må man legge igjen hjemme. Den profesjonelle maska må henge klar i garderobeskapet, for å si det slik.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev i en «Ligefrem meddelelse» (1859) om Hjelpekunst. Her etter Røkenes og Hansen, «Bære eller briste» (2006,155):

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en innbildning, når han mener at kunde hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min mere-forståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min mere-forståen gjædende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er det at hærske,men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er en villighed til at indtil videre at finde seg i at have urett, og ikke at forstå hvad den anden forstår. Tag et menneske i lidenskab, la det være så, at han i virkeligheden har uret -dersom du ikke kan begynde således med ham, at det ser ut som det var ham, der skulle belære dig, og dersom du ikke kan gjøre dette således, at han, der utålmodigt ikke vil høre et af dig, men tifredsstillelse finder i dig en velvillig og oppmærksom tilhører: Kan du ikke det, så kan du heller ikke hjælpe ham.

Er ei stor bestilling Kierkegaard her kommer med. For det er ikke alltid at man klarer å finne brukeren der han er. Han svarer «Vet ikke» og er ellers veldig tvetydig i sin framtoning. Sykepleierne snakker om det «Kliniske blikket». Et blikk for brukeren og hvor han er i sin prosess, som det tar sin tid å utvikle og forstå. Et blikk som krever at fagutøveren også kjenner sin tause kunnskap og sine verdier som fagutøver.

Med svar som «Vet ikke» er det lett å foreslå løsninger og gå fram på måter som støter og kanskje overkjører brukeren. Men noen ganger står man der uten å vite hva, rett og slett?

 

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Ergoterapeutene

Ettertanker i snøføyka

«Du er et slikt behagelig menneske» sa pårørende i det Kamelryttersken var på vei ut døra. Hjemmebesøket var slutt, hun kan gå tilbake til sitt, legge bak seg utfordringene i det hjemmet. Familien hun har besøkt, kan ikke det. De står i utfordringene, dag og natt, 24/7. “Ja, kanskje det. Tusen takk” svarer blondinen, ikke bare litt beskjemmet, rørt, med seg, over en slik dypfølt kompliment. En kompliment som hun ikke var forberedt på, som kom rett fra hjertet, spontant, der og da.

Vel kommet ut på trappa, i snøføyka, sier hun med seg selv; “Jeg gjør jo bare jobben min?», samtidig med at hun tenker tilbake på alle de gangene hvor hun ikke kom i mål, hvor hun må avslutte uten å kunne støtte mennesket hun tilbyr sin kompetanse videre.

Det er godt å kunne forlate en bruker og få et takk med seg ut i verden, på vei til neste bruker, neste situasjon, neste utfordring, praktisk eller menneskelig. Det å snu et spisebord, slik at rullestolen til far sjøl, kommer helt inntil, slik at han kan spise på en god måte, og ikke minst delta i måltidet på lik linje med resten av familien, kan være en detalj. Men det er viktig for sjølingen å delta slik, og ikke føle seg et hakk utafor fordi han ikke kommer fram til bordet og middagstallerkenen.

Men det er like viktig for bistandsyter/hjelper å se hvor brukeren er, og gjøre sitt for å møte ham/henne der. Denne gangen var det pårørende som trengte støtte og følelsen av at h*n ble sett, at det ikke bare var den hjelpetrengende i familien som skulle ha all oppmerksomhet. Fem minutter alene med en utenforstående, som sier at «Ja, jeg ser du har det tøft, du har min sympati og medfølelse» er ofte det som skal til. Ikke for å få med en ærlig ment kompliment, som Kamelryttersken blir å leve lenge på. Men for at den pårørende skulle kjenne at også h*n er viktig og har krav på oppmerksomhet og støtte i sitt liv.

Men det er også en annen side ved det få en slik dypfølt kompliment, og ikke minst det å skrive om det i cyberspace. Det er den ydmykheten man som fagperson føler i en slik situasjon. For man kan med hånda på hjertet og kors på halsen, si at «Det jeg gjorde der og da, gjorde jeg ut fra min personlige mening og forståelse for hvordan jeg skal gjøre jobben jeg har tatt på meg. Jeg gjorde det ikke for å få oppmerksomhet, vise fram hvor flink jeg er». Og det vil man også kunne si i en situasjon hvor man har trådt over både en og to gensere, og kommet for nær den man skal bistå eller har gjort direkte skade på liv og legeme.

For Kamelryttersken vet med seg selv, at hun har belegg for det hun sier og gjør i sitt daglige virke, og hun vet også at hun ikke fisker etter godord, selv om de er aldri så alvorlig ment. For det gjorde noe med henne å få med seg de ordene. Èn ting var den direkte bekreftelsen på at hun fikk gitt noe til en familie i en utfordrende situasjon. Men bekreftelsen ga også grunn til ettertanke, til ydmykhet og respekt for de hun skal yte bistand til.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Kreativitet og yrkesutøvelse

Thomas Edison (1847 – 1931) sa visstnok at «Geni er en prosent inspirasjon og 99 prosent transpirasjon».

Det kan lett oppstå en ovenfra og ned «Vi-vet-best»-holdning i arbeidet med å hjelpe eller behandle mennesker med nedsatt funksjon. Enten det nå er et beinbrudd eller det er en arbeidsledig i møte med velferdssystemet. Har man en skade, sykdom eller lyte som gjør at man ikke fungerer like bra i A4-samfunnet vil man en eller annen gang komme i kontakt med et behandlerapparat av noe slag. Mange opplever at det apparatet vet best og behandler dem deretter. De kan også oppleve at fagpersoner ikke ser at det kan være nødvendig/viktig å bygge en pasient/behandler-relasjon. En relasjon som i følge Røkenes og Hanssen (2006) betyr ca 1/3 av resultatet i en terapeutisk intervensjon. Kamelryttersken tror at det å formidle en vi/dem holdning kan være kontraproduktivt i mange sammenhenger. Samtidig som hun fra egen praksis har erfaring for at hun må skille mellom en faglig begrunnet relasjon til en pasient i arbeidet, og den relasjonen som kan oppstå hvis hun er ute i privat ærend og kommer på samme buss som pasienten.

Et annet dilemma i denne sammenhengen, er kreativitet kontra konservatisme. Det er en sammenheng mellom disse to dilemmaene i den forstand at avstand og nivåforskjell mellom behandler og pasient kan oppfattes som en konservativ tilnærming til behandling av mange lidelser. Forsåvidt også i andre sammenhenger i samfunnet vårt. Er her «Flink-pike»-syndromet kan bli påtrengende, og overskygge den brede, trygge fagforståelsen som ligger til grunn for all kreativ fagutøvelse (Csikszentmihaly, 1997). Er nok mange som på denne bakgrunnen kan sanne Edisons ord om hardt arbeid.

Søren Kierkegaards (1813 – 1855) ord om hjelpekunst blir av noen sagt å være utdaterte. Det han sier om egen merforståelse og det å møte mennesket der det er, ellers hjelper min merforståen meg ikke.  Som det blonde vandrende øyeblikket hun er, oppfatter Kamelryttersken Kierkegaard slik at han har tatt dilemmaet helsepersonell og hjelpere står overfor i forholdet til mennesker med nedsatt fysisk og psykisk funksjon veldig alvorlig. Han har truffet og slått inn spikeren med et slag. Kierkegaard koker ikke suppespikeren, men slår den inn som en varig og solid forbindelse mellom terapeutens verden og pasientens ditto.

For det er noe med avstanden mellom de to verdenene og ikke minst mellom fagpersonens profesjonalitet og private sfære. Ser man på profesjonaliteten som en maske, som man henger i garderobeskapet når man går hjem fra jobb, da får man et annet forhold til det å være profesjonell, enn om man sier som en Ergoterapeut sa til Kamelryttersken når hun begynte på ergoterapistudiene; «Husk at nå er du Ergoterapeut». Ja, det tar tre års studier for å oppnå tittelen, men kollegaen mente at for å bli yrkesutøver/fagperson måtte Kamelryttersken som student ta på seg Ergoterapeutmaska med en gang hun begynte på ergoterapistudiene. Blondinen har tenkt mye på rausheten kollegaen viste ved å si at en fersk student i egne øyne skulle ha samme status som en ferdigutdannet fagfelle. Mohandas Gandhi (1869 – 1948) er inne på det samme når han sier at for å forandre verden, må man bli forandringen (1999).

I forlengelsen av tankerekka om det å bli forandringen hvis man skal forandre noe, står Mihaly Csikszentmihalys Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention (1997). I denne boka diskuterer han forutsetninger for kreativitet ut fra intervjuer med et nittitalls kreative mennesker. Man kan bli overveldet av å lese om alle disse kreative menneskene og hva de har oppnådd. For det kan virke som at kriteriet for å bli regnet som kreativ er at man har minst to Nobelpriser. Helst i to forskjellige fag. Selv om det er crème de la crème innenfor sine fagfelt som har bidratt med sin opplevelse av kreativitet, så er det interessant å lese en så grundig analyse av hvordan flinke fagfolk vokser, og hva som gjør at man beholder kreativiteten, evnen til å skape noe nytt, selv etter det vi regner som vanlig pensjonsalder.

Likevel trenger ikke Kamelryttersken gå lenger enn til sin egen far for å finne et et eksempel på en fagmann som har utviklet seg fra håndverker til å ha en estetisk kreativitet i bruken av sin fagkompetanse. Han har i en alder av 91, fremdeles sine skapende evner intakt, han tilfører fremdeles sin forståelse av egen fagutøvelse nye impulser og ikke minst uttrykk. Tinene som illustrerer dette og andre innlegg på Karavanseraiet.no laget han som 80-åring Man ser fagmannens utvikling fra det rent håndverksmessige til et harmonisk og estetisk godt uttrykk. Vanligvis blir slike sveipede tiner laget runde fordi det er enklest. Man får færre utfordringer med treet/materialet på grunn av at fibrene blir liggende parallelt, med samme krumming hele veien. Disse tinene har en oval form, noe som krever en helt annen og mer avansert forståelse av hvordan treverket oppfører seg når det bøyes. Kunsthåndverkeren ser man også i at sammenføyningen av sveipen på den nederste tina er utformet som initialen til kunden. Det er ikke bare en rett søm av teger (bjørkerot), sammenføyningen har blitt et dekorativt element som høyner harmonien og det estetiske uttrykket. Også syskrinet øverst i innlegget viser at det er en kreativ fagmann som har laget det. Slik kan man fortsette å analysere for å vise forskjellen mellom håndverkeren og kunsthåndverkeren. Mellom en som kan faget sitt og en som har utviklet et kreativt uttrykk av fagkunnskapen sin.

I Csikszentmihalys (1997) forståelse av kreativitet ser blondinen en forbindelse mellom Edison, oppfinneren av et av de mest effektive prevensjonsmidlene på 1800-tallet, lyspæren, og Gandhi, som var jurist av fag. Han utviklet sin fagforståelse til Ahimsa, Ikkevold som livsstil. Csikszentmihaly mener at for å være kreativ må man kunne faget sitt, enten man er Nobelprisvinner, møbelsnekker eller har treårig høgskoleutdanning. For som Kierkegaard sier man må være på samme nivå som den man vil hjelpe, man må møte den hjelpetrengende der han er, ikke der man selv er. I motsatt tilfelle kan man risikere at den profesjonelle maska gror fast. Det å bære ei fastvokst maske kan være en utfordring for egen helse og for omgivelsene, både privat og arbeidsmessig. Slik tilstivning i egen profesjonalitet man motvirkes av å være kreativ i sin omgang med egen kompetanse. Og kanskje ikke minst ha kreativitet nok til å se når man ikke skal være kreativ, når man heller skal ta en konservativ tilnærming til en utfordrende oppgave. Eller?

Referanser

Csikszentmihaly, Mihaly (1997), Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention, HarperPerennial, New York

Gandhi, Mahatma (1999,) Vi er alle søsken, Bokklubben dagens bøker

Røkenes, Odd-Harald & Hanssen, P-H, (2006), Bære eller briste, Fagbokforlaget, Bergen. 2.utg, 5. oppl.

 

Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Blogging om egen sykdom og arbeidsforhold

Det er opp til den enkelte hva h*n formidler via nettet, hva og hvordan h*n utrykker seg. Bortsett fra det, er  det er få om ingen filtre på det som blir sagt. Enkelte bloggeiere har lagt inn et filter hvor de kan godkjenne svar på sine blogginnlegg, mest for å holde spam/søppelpost borte, men også for å kunne holde uønskede kommentarer/meninger borte fra bloggen.

Siden sosiale media som blogger har få filtre for hva som legges ut, blir meningsutvekslingen friere og man får mange meningsytringer som man ellers ikke ville fått i det offentlige rom. Noen ser på dette som en utfordring som de ikke vil forholde seg til, andre mener at det å ha slike kanaler for frie meningsutrykk er en styrke for samfunnet.

Flere har tatt opp utfordringene med blogging fra sykesenga. Pasienter som skriver om sine erfaringer med helsevesenet, gjerne usminkede beretninger, kan gi helsepersonellet i den aktuelle saken bakoversveis. Og de vil iallfall ikke ha slike historier ut i det offentlige rom, hvor alle kan se hvordan det er på den enheten. «Nei Takk, vi har ordnede forhold her og vi vil ha oss frabedt å bli hengt ut». Ja, det er en ærlig mening, og den skal selvsagt respekteres. Men er alt i orden på angjeldende enhet, da er det heller ingen grunn til å fare opp om en pasient forteller om sine opplevelser?

Som helsepersonell vet vi at pasienten er sårbar, og at det for mange kan være bedre å bli skjermet, for ikke si beskyttet mot seg selv. Og at slike ufiltrerte meningsutrykk kan virke mot sin hensikt noen ganger. Det gir oss likevel ikke rett til å nekte pasienten å blogge om sine opplevelser.

Èn ting er at en pasientblogg kan gi oss nyttig informasjon som vi kan bruke i behandlingen av pasienten. En annen er at den bloggen kan gi oss mulighet til å nærme oss pasienten fra en annen side. Som helsepersonell/behandlere kan vi ikke forlange at pasienten er der hvor vi er, vi må gå dit han er, og en blogg kan gi oss et bredere bilde av hvor pasienten er og hva han trenger. Er det krenkende beskrivelser på en pasientblogg, har man mulighet til å rydde opp der og da. For eksempel koster det ikke mye å tilby en unnskyldning hvis det er det pasienten vil fram til.

I forhold til arbeidsgiver kan det å gi utrykk for egne meninger på sosiale fora som Facebook eller en privat blogg gi utfordringer som kan påvirke arbeidsforhold og arbeidsmiljøet. Kan være at en arbeidstaker tar opp ting ved forholdet til arbeidsplassen som arbeidsgiver syns er upassende. Tar man ikke tak med en gang og finner fram til hva det er arbeidstakeren vil med sine meningsytringer, kan man raskt få en situasjon hvor arbeidstakerens lojalitet blir et diskusjonstema i firmaet. Uten at arbeidstakeren har mulighet til å bidra, for han vet ikke at han blir diskutert av ledelsen eller andre med synspunkter. Arbeidstakeren har et ansvar for hva han skriver, og at han holder seg innenfor gjeldene regler både på arbeidsplassen, i forhold til ytringsfrihet, yrkesetikk og injurielovgivning. Arbeidsgiver har ansvar for å ta tak i meningsytringer som kan være på kanten av hva som kan tolereres i forhold til lojalitet overfor arbeidsplassen og i forhold til yrkesetiske retningslinjer. Det å ikke ta tak i slike ytringer når man blir klar over dem kan både tolkes som unnfallenhet og som at man er enig i det arbeidstaker sier.

Enkelte kan synes at det er en utfordring å ta opp slike ting. En privat blogg er privat, og den har kanskje ikke så mange lesere slik at eventuell skade ofte er begrenset til bloggeiers nærmeste som ofte er enig med siste taler.

Spørsmålet er om en offentlig tilgjengelig blogg er privat? Alle som bruker internett kan ikke lese alt, alle filtrerer og leser det som er interessant for dem. Men «Blind høne finner også korn» heter det. Et eksempel kan være Informasjonsdirektøren i DnB som på sin private blogg etter Landbruksoppgjøret våren 2010 skrev et innlegg med tittelen «Jævla bønder». I innlegget skrev han sin mening om statlige overføringer til landbruket og at bøndene fikk alt for store subsidier. En av leserne av bloggen sa fra til blant andre Bondelaget om at en ansatt i DnB offentlig hadde brukt mindre pene ord om norske bønder. DnB-sjefen måtte offentlig dementere et blogginnlegg som en av hans ansatte hadde skrevet. Den aktuelle bloggen ble raskt tatt ned, og Informasjonsdirektøren beklaget offentlig, blant annet i Nationen.

Ideelt sett ville noe slikt ikke skjedd fordi Informasjonsdirektøren ville visst at man sier ikke «Jævla bønder» om sine egne kunder, selv ikke på sin egen private blogg.

Noen ganger er det slik at selv de mest omtenkte og bevisste kan komme i en situasjon hvor «Munnen flyter over med det som hjertet er fylt med». Da kan det komme ting på en blogg som vedkommende vanligvis ikke ville skrevet. Er da noen tenker at vedkommende burde vært beskyttet mot seg selv inntil situasjonen er avklart. Det kan skje at slike ytringer kommer fram til arbeidsgiver, og da burde man kanskje ta tak i det som er sagt og få klarhet i hva som egentlig ligger bak. Det å diskutere om vedkommende arbeidstaker er lojal eller ikke, uten å snakke med ham/henne vil bare gjøre ting verre. Kommentarfeltet i vedkommende blogg er kanskje ikke det stedet man vil velge til en slik avklaring, men en uformell samtale kan ofte lette på trykket på begge sider. Uansett er det ikke noe sjakktrekk å la det komme fram i en annen sammenheng lenge etterpå. Eller er det det?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Og på tirsdagene er det vafler i heimen, Velkommen

Avviksmelding fra ei blondine

Kamelryttersken skrev avviksmelding på systemfeil til arbeidsgiver nå tidligere i uka.

Ei som er sykemeldt trenger vel ikke skrive avviksmelding? Dèt gjør man da i arbeidstida?

Joda, men med noen års erfaring på arbeidsmarkedet, har fruen lært at det er trangt på det markedet. Veldig trangt, så trangt at det kan se ut som at det ikke er plass til små, nette blondiner med pene smil. At akkurat denne blondinen har solid utdanning på masternivå og erfaring innenfor et felt hvor det tydelig trengs flere hender, helsevesenet, er visst ikke så interesant. Det faktum at hun er lita og nett, er èn meter og åttiseks høy og har mørk stemme, gjør at det er mer utfordrende å passe inn i mange arbeidsgiveres bilde av sin nye arbeidstaker. At hun slenger med leppa i tide og utide hjelper på det òg ;)

Var ikke fordi hun ikke fikk den jobben heller, at Kamelryttersken skrev avviksmelding, men fordi arbeidsgivers system for oppfølging av overtallige ikke fungerte denne gangen. En annen erfaring fruen har gjort, er at hun må gi slike opplysninger inn med teskje, for det er  ikke alle som skjønner/godtar at et menneske kan sette seg over sine egne behov og se sammenhenger til beste for flere, ikke bare seg selv.

Kamelryttersken er flink på tilrettelegging slik at andre får gjort det de skal, enten det er en jobb som kan gjøres mer effektivt, eller det er en pasient med en funksjonsnedsettelse som trenger en tilrettelagt bolig. Det gjør at hun ser systemfeil, og kan foreslå forbedringer slik at systemet fungerer for de andre overtallige i poolen. Det at fruen har utfordringer med å passe inn i det bildet som arbeidsgiver har skapt av sin nye ansatte, selv om hun har de omsøkte kvalifikasjonene, gjør henne sårbar. Selv om hun arbeider hardt med å heve seg over det og sier at “Det er deres tap”.

Systemavviket går på at arbeidsgiver har en enhet som skal få overtallige over i annet arbeid hos andre enheter. Er det ledige stillinger, blir disse meldt inn og det sjekkes mot overtallighetspoolen om det er noen med ønsket kompetanse. Hvis ikke lyses stillingen ut.

I dette tilfellet ble det lyst ut en stilling, hvor Kamelrytterskens kompetanse ble nevnt som aktuell. Blondinen søker på vanlig måte, selv om hun er i stuss siden hennes kompetanse nevnes i utlysningen. Sikkert bare en glipp et sted. I sin enfoldighet tror hun at som overtallig vil hun få tilbud om jobbintervju siden hun ble oversett i første runde. Èn og en halv måned etter at søknaden ble sendt ligger det brev i fruens postkasse om at de har funnet en overtallig med nødvendige kvalifikasjoner i overtallighetspoolen. Tilsettingsprosessen er derfor stoppet.

Det er her det blir krøll i fruens tankeganger. I godt lag innrømmer hun glatt at ørene henger i en tråd som er spent tvers over tomrommet mellom dem, og at det som er av sagflis er kostet pent sammen i en haug bakerst i det ellers tomme kraniet. Fruen tror likevel at noen tankeganger må det da være der inne, for på et eller annet vis har blondinen klart å komme seg gjennom opptil flere år på både høgskole og universitet. Hun har iallfall vitnemål og autorisasjonsbevis i fleng hun kan tapetsere stueveggen med.

Siden det var minst to kvalifiserte i arbeidsgivers tjeneste som var overtallige, ville en enfoldig sjel som Kamelrytterskens tro at begge ble tatt inn til intervju, for deretter ansette den som er nærmest arbeidsgivers bilde av sin nye medarbeider. Ikke at man bare ser på èn, og glemmer/overser (stryk det som ikke passer) at det er flere søkere som har samme krav på stillingen. Ikke mer krav på, men samme. (Teskjeer, teskjeer kjære leser er en dyd av nødvendighet når man skriver avviksmelding).

Nå begynner som sagt Kamelryttersken å innse at arbeidsmarkedet er for trangt for små, nette blondiner, så hun blir å ta med seg sine opplevelser og nakkeskaden sin til fastlegen, for å begynne prosessen med å søke yrkesrettet attføring av medisinske årsaker. For som hun sier “Jeg vil ikke bo i et samfunn hvor motorsykkelen min ikke får stå i fred. Og jeg vil heller ikke måtte forholde meg til et system som ikke ser/godtar at også jeg har en legitim rett til å gjøre rett for lønna mi”.

Er kanskje fordi fruen er blond at hun lurer på om det er flere overtallige i et eller annet system som opplever at de ikke blir sett/tatt hensyn til? Er no med verdighet og selvrespekt som blir utfordra når man møter et arbeidsmarked med holdninger som kanskje var gangbar vare en gang i middelalderen?

Selv om arbeidsmarkedet er trangt, er det vafler i heimen på tirsdagene til hyggelige mennesker som kommer innom for en god samtale. Velkommen :D

Ble en alvorlig A i ordleken ABC Scandinavia denne gangen, men fruen er alvorlig og ettertenksom for tiden, så da ble det som det ble.