Tag Archives: virkelighet

Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Skoggruppa

Blogging som egenterapi? Noen pros and cons

Femmefataleoslo skriver at hu skal ta ned bloggen. Få lesere og at den mest har fungert som egenterapi sier hun. Dumt, for det er en blogg Kamelryttersken har fulgt relativt jevnt og med glede :)

Det med blogg som egenterapi reflekterte Kamelryttersken  over her sist vinter, når a dreiv og jobba seg opp etter en h… nedtur med langvarig sykemelding med påfølgende bytte av jobb.

Akkurat nå er arbeidsdagene her, Skoggruppaom enn bare midlertidig siden en ny livssituasjon som ped.sem kandidat er i ferd med å materialisere seg.

Og i den prosessen med å tilpasse seg en ny virkelighet, og komme seg på føttene etter å måtte godta at det arbeidsmiljøet Kamelryttersken forlot, ikke hadde plass til henne, ble blogginga en form for egenterapi. Noe som også femmefataleoslos blogg har elementer av. Men hva gjør det?

Går en diskusjon om blogger som skrives av pasienter/pårørende om kontakten med helsevesenet. En diskusjon som viser noen av de utfordringer vi som helsepersonell har når informasjonsteknologien tas i bruk på arenaer vi ikke har kontroll over, og heller ikke skal ha kontroll over. Det er ikke bare diagnosen som er til behandling, det er hele pasienten, og noen ganger er det også pårørende som er/må være en viktig del av behandlingen av noen pasienter. Barn er her _et_ stikkord, funksjonshemmede, eldre, kort sagt alle som trenger en støttespiller de kjenner i møtet med et hjelpeapparat de ikke kjenner.

Bloggene Fullt hus og vernepleieren har tatt dette opp, med utgangspunkt i Virrvarr og  Marwinbror-bloggen og hva de forteller fra møtene med sine respektive sykehus. Marias metode har også innspill som bør taes med i dette bildet.

At noen i helsevesenet føler seg truet av at pasienter/pårørende blogger om _sine_ opplevelser i sin helbrelsesprosess er forståelig. Men trenger vi det? Å føle oss truet? Er ikke disse bloggene en kilde til mer viten om hvordan helsevesenet fungerer og hvordan vi bedre kan støtte og bidra til pasientens helbredelse?

Med en Minstemann som så absolutt har sine utfordringer med å håndtere en komplisert hverdag fra rullestolen sin, vet Kamelryttersken at foreldre har et enormt behov for støtte og forståelse fra alle de møter på sin ferd gjennom helsevesenet. Minstemann’s CP kan ikke helbredes, men hverdagen hans kan legges tilrette slik at han kan håndtere den. Og dette er ting vi som foreldre ikke kan ordne selv, vi må formidle våre meninger om hva som er best for gutten til fagfolk som kan bistå i tilretteleggingen av hans hverdag. Og de fagfolkene bør ha innsikt i hva foreldre til barn med spesielle behov står i med. Og der kan en blogg som Marwinbror være èn kilde til forståelse.

I vinterens innlegg om blogging versus egenterapi står det om å skape virkeligheten, ikke drømme om den.

Sitat:

“Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om.”

Ja, er noe i det, at det nytter ikke å drømme, man må selv være aktiv. Og der kan en blogg være et hjelpemiddel. Det å skrive til en imaginær tilhører, når man mangler en samatalepartner som kan utfordre en, kan fungere som terapi. For når man skriver til noen, formulerer man seg på et annet vis, man sensurerer seg selv, mye mer enn når man snakker med folk. Og prosessen med å formulere seg forståelig og respektfullt overfor denne imaginære tilhøreren, gir muligheter for selv bedre å forstå hva man sliter med. Misforstå rett, sliter man med utfordringer, SKAL man ikke sitte alene og prøve å løse dem, man skal søke kvalifisert hjelp. “Det er så lett å spørre om hjelp” sier Bente, en kollega på Skoggruppa. Og det har hu rett i. Er bare at vi glemmer det, når ting står på som verst.

Egentlig er Kamelryttersken glad for at femmefataleoslo ser at hu er kommet så langt at hu kan legge denne formen for egenterapi bak seg, men blir å savne penna/tastetrykkene hennes.

Og hva med deg, er blogger bare tidsfordriv, eller har de noe mer å bidra med?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)