Tag Archives: velferdssamfunnet

Å forholde seg til fattigdom

Mormor har en tendens til å ta fram saker til ettertanke. Dagens post stiller iallfall i klassen for slike tanker.

Saken er at Fattighuset i Oslo spurte på Facebook etter ei jakke av merket «Canada Goose». Datteren til en av brukerne av Fattighuset ønsket seg ei slik jakke til bursdagen. Jakker av den typen koster sånn ca 6.000, og er dermed i en prisklasse som iallfall ikke denne blondinen ser seg råd til. Hadde det vært ei snasen motorsykkeljakke derimot…

Ønsker er gratis. Moralsk forargelse likeså. For det manglet ikke kritikk av at Fattighuset gikk ut med et slikt ønske.

Fattigdom er en relativ størrelse. For den måles i forskjellige måleenheter, alt etter hvor man er. I debatten om fattig-Norge blandes økonomiske, moralske og etiske argumenter og størrelser i ei salig røre. Man kan spørre seg om det er graden av velstand som gjør at et menneske oppfattes som fattig? Eller er det det lettvinte politisk korrekte som avgjør hvem som er lik, i et samfunn hvor alle er like, men noen er likere enn andre?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Mål og livsnødvendigheter? Hvordan fortelle?

Hege forteller på Livet leker om hvordan hun kommer i mål med elevene sine. Loveleen spør om hvordan man forteller historiene sine og ikke minst hvilke historier man forteller om seg selv. Mens Hege på C’est la vie sier at hun heller leser blogger enn tabloider.

Kamelryttersken? Hun drikker te og spiser eple og lurer på dette med å komme i mål. Og kanskje litt på hvordan fortelle historien slik at man kommer i mål.

For det er ikke bare å komme i mål. Har man som mål å gå på butikken og handle livsnødvendigheter kommer man som oftest i mål. Med glans, til tyve i stil og i det hele tatt. Iallfall så lenge man holder seg til handlelista og kjøper mat og ikke bare snavvel. Noe som nok var enklere den gang det faderlige opphav holdt hardt på at hvis den oppvoksende slekt punkterte hjulene på sykkelen hans, da måtte de selv se til at hjulene ble lappet. Da var det å holde seg inne med den lokale sykkelreparatøren hvis man hadde ønske om å sykle seg en tur. Han kom i mål, han som fortalte denne historia fra sin oppvekst på La’mon. Han hadde flere fra sitt lange liv som leder for et mekanisk verksted om at man skulle gjøre sin plikt og etterpå kreve sin rett.

Han fortalte sin historie som at han var en hardt arbeidene mann som gjorde det som var nødvendig og litt til. Da først kunne han høste av det han hadde sådd, da kunne han ta fri, og være med familien og bygge hytte til dem og seg selv. Fortellingene fortalte han med stolthet og ikke minst sikkerhet om at han kunne det han sa, og var herre i sitt eget hus.

Fra Forskning.no

Andre forteller at det er så synd på dem, eller at de har så mye å gjøre at de ikke har tid til å få besøk av en som kan bidra til et for dem enklere liv. Mange ganger blir blondinen med egen motorsykkel sittende og tenke på om hun har rett til å prakke på andre mennesker sitt, og helsevesenets syn på hvordan man skal leve og hva som er bra for helsa?

For det er jo det som er arbeidet hennes. Det firmaet betaler henne i dyre dommer for å gjøre. Selv om mennesket hun besøker ikke ser tingene slik. Eller kan se dem. Som h*n som sitter med en masse ubearbeidet angst på grunn av kronisk sykdom. Hvor teamet kommer inn og tilbyr hjelp slik at vedkommende kommer seg ut i frisk luft og får sett at det er ikke så farlig å gå ut av døra likevel. Hvor går grensen for hjelp og hvor begynner overgrepet? Hva hører teamet av historien til dette mennesket?

En nødvendig, og kanskje også den viktigste delen av arbeidet, er kartlegging av brukerens funksjonsevne, muligheter og ressurser. Hva er det som skal til for at brukeren skal kunne være aktiv i sitt eget liv? Ikke bare la hjelpeapparatet styre og bestemme hva som er bra og dårlig?

Med kartlegginga følger også mål. Er det brukerens mål, eller er det kartleggerens? Èn ting er hvordan man formulerer målene, noe helt annet er om man har oppfattet brukeren slik at man kan formulere et eller flere mål. Ikke sjelden er bestillingen: «Gjør meg frisk». Er da brukeren der at han kan formulere mål og være innforstått med hva de målene innebærer?

I en hektisk hverdag, blir det lett til at det blir satt opp mål som kanskje er realistiske sett fra kartleggerens side av salongbordet. Men som brukeren ikke skjønner. Kommer man da i mål? For ikke si hvordan forteller hjelperne brukerens historie? Er h*n helten eller syndebukken? Aktiv eller passiv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Statisitikk, rehabilitering og faglig vurdering

Statistikk, rehabilitering, og faglige vurderinger.

Var visst salig Winston Churchill som en gang i verden sa at det finnes tre former for løgn:

White lies, black lies and bloody statistics

Godt mulig at han var inne på noe, faktum er iallfall at statistikk kan brukes til så mangt, alt etter hvem som lager statistikken, hvem den blir laget for og hvem som bruker den. Et annet uomtvistelig faktum er at statistikk ikke kan brukes på enkeltindivider, bare på større grupper. Hvis man vet, statistisk sett, at et antall individer av en befolkningsgruppe kommer til å få en eller annen sykdom eller bli utsatt for en bestemt type skade. Da vet man akkurat det. Man vet ikke hvem som kommer til å bli rammet. Tilfeldighetenes lov er fremdeles ikke opphevet. Selv om norske skolemyndigheter en stund gjorde et alvorlig forsøk. På oppheve loven om tilfeldigheter. Ved å si at karakterene i en klasse skulle fordeles etter en normalfordelingskurve, også kalt Gausskurven. Men fant etter hvert ut at selv om karakterene til hele årskull fordelte seg etter denne kurven, så gjorde de ikke det i det enkelte klasserom. Dagens lærere står dermed fritt til å gi karakterer etter en faglig vurdering, ikke etter en statistisk norm.

Men, hva har så statistikk med rehabilitering å gjøre? En god del faktisk. For man kan bruke statistikk for å sammenligne forskjellige behandlingsformer, for så å se hva som har best effekt på for eksempel ervervede hodeskader. Derfor vet vi i dag, at raskt på sykehus etter et slag med påfølgende tidlig medisinsk intervensjon, gir størst sjanse for et godt resultat av rehabiliteringen i etterkant.

Bilde fra Trondheim kommunes nettside

Begrepet rehabilitering kommer fra latinsk re- tilbake, og habeö, å ha, eie. En mye brukt norsk definisjon er at rehabilitering er å gi tilbake verdighet og tidligere ervervede kunnskaper og ferdigheter. Mens da habilitering forstås som å lære seg grunnleggende ferdigheter.

Faglige vurderinger blir da at fagpersoner med kunnskap om rehabilitering av mennesker med nedsatt funksjonsevne på grunn av skade, sykdom eller lyte, vurderer hva som kan gi best resultat for akkurat dette mennesket. Vurderingen gjøres på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap om pasientens tilstand og om hva som fungerer for tilsvarende tilfeller. Og ikke minst hvilke ressurser pasienten har, hvilke ressurser som hennes omgivelser har og hvilke ressurser velferdssamfunnet vil bruke på akkurat henne.

Den samlede ressurstilgangen som tilbys fra hjelpeapparatet vil variere med alder, type skade, og sosial status. En aggressiv og brautende pasient vil få en helt annen behandling enn en som er blid og hyggelig. Det er også et uomtvistelig faktum, basert på loven om selvoppfyllende profetier. Som en av guruene innenfor positiv psykologi, Paul Watzlawick har arbeidet mye med. Mer om det ved en annen anledning.

Sosial status vil også virke inn på hvilken goodwill en bruker møter fra hjelpeapparatet, både det offentlige og fra sine omgivelser. En ingeniør i tredveårene, i fast arbeid, med familie, rekkehus, Volvo og retriever som får en hjerneblødning med påfølgende skade på hjernen, vil få en mengde goodwill og hjelp til å komme i arbeid igjen. Mens en uutdannet ungdom på 25 som lever av strøjobber og bor på hybel i en rivningsverdig kåk i en mer eksotisk del av byen, vil få en annen mengde oppfølging. Selv om sistnevnte etter en lignende skade har tilsvarende vansker med å klare hverdagen og en jobbsituasjon.

En entreprenør vil i dag strekke seg langt for å få en av sine ingeniører tilbake i jobb. Ingeniører er mangelvare, og det tar tid å lære opp en ny ansatt i bedriftens rutiner og arbeidsoppgaver. Noe en ingeniør med langvarig sykemelding på grunn av sykdom eller skade vil profitere på. Fordi både arbeidsgiver og offentlig hjelpeapparat vil bruke store ressurser på å få vedkommende i produktivt arbeid igjen. Tilrettelegging av arbeidsplass, fysisk i form av tilpassing av bord, stol, støyforhold. Og psykososialt, i form av støtte fra ledelse og kolleger, tilpassing av arbeidstid osv. Enkelte arbeidsgivere betaler også fysikalsk behandling, psykolog og lignende.

Mens da ungdommen som ikke helt har funnet seg til rette i denne verdens jammerdal. Han som gikk ut av videregående med gode karakterer, men som ikke helt vet hva han skal bruke dem til. Den ungdommen som en vakker onsdagskveld tar snarveien ned loftstrappa og våkner på akuttmottaket med alvorlig hjerneskade. Han møter ikke samme goodwill og bistand til å tilpasse seg et liv etter en alvorlig sykdom eller skade.

Nå kan det like gjerne være ingeniøren som tar snarveien og våkner opp med hjerneskaden, og ungdommen som får hjerneblødningen. For ettervirkningene av begge skadene virker mye å være de samme, selv om selve skaden oppsto på forskjellig vis. Som økt trøttbarhet, konsentrasjonsvansker, tiltaksløshet. Rehabiliteringstilbudet etterpå er også ganske likt. Først regional rehabiliteringsinstitusjon, etter hvert overføring til kommunal ditto før hjemreise, Oppfølging av fagpersoner både under og etter institusjonsoppholdene. Ingeniøren er ett år etter skaden oppsto i 40 % arbeid. Ungdommen har fått seg ny leilighet, hvor han blir sittende. Uten tilbud. NAV kan fortelle at han er ikke ferdig rehabilitert. Neivel? Hvem skal gjøre det? Han har vært gjennom det som er av rehabiliteringstilbud, men er fremdeles merket av skaden. Pårørende har gjort sitt, og stiller opp det de kan. Han er ikke i stand til å ta på seg et selvstendig arbeid, er heller ingen som uten NAVs velsignelse vil gi ham arbeid eller arbeidslignende aktiviteter. Det kan se ut som at systemet er i ferd med å produsere enda en mottaker av uføretrygd.

Blondinen med egen motorsykkel klør seg litt i hodet av en slik vurdering. For hun tenker som så, at siden rehabilitering er å gi tilbake tidligere verdighet, å sette et menneske med tapt arbeidsevne i stand til å arbeide, tjene til livets opphold. Hun tenker videre at rehabiliteringsprosessen ikke er avsluttet før dette mennesket er i arbeid igjen. At prosessen må gå kontinuerlig, når man ser at det begynner å nærme seg slutten på en type tilbud, at pasienten er mer selvstendig, orker mer, da setter man inn nye tiltak, fram til man ser at nå kommer vi i mål, eller at nå har hun oppnådd det hun kan forvente. Det å si at mennesket må være ferdig rehabilitert før det kan begynne i arbeidstrening, blir etter ørkendyrbetvingerskens ringe faglige skjønn å sette dette mennesket på vent på ubestemt tid. Noe som vil kunne forsinke det endelige resultatet, eller i verste fall stoppe den prosessen som er satt i gang for mennesket skal komme seg til igjen.

Ørkendyrbetvingersken ville kanskje i sitt stille sinn ha reflektert over om det at man ikke kan gå videre i rehabiliteringsprosessen før man er ferdig rehabilitert, om det er basert på faglige vurderinger, eller er det et behov for at en eller annen statistikk skal se slik eller sånn ut?

 

 

Kjølevann og forfordeling, en slags oppsumering

Endelig, kan man se framover mot lysere tider. Vintersolverv, midtvintersblotet og alt oppstyret rundt er over, og ørkendyrbetvingersken kan begynne å tenke på en ny sesong. På to hjul.

Vintersolverv er også ei tid for oppsumering. Mens futen har begynt å regne og sumere seg fram til at fruen det siste året har hatt ei så så stor inntekt, kaller en nødvendighet som ørkendyret for formue, og trekker fra diverse gjeldsposter på boligen. Til sammen blir det et tall som helst skal være mindre enn det fruen har betalt i skatt det foregående året. For baksmell i juni er ikke noen behagelig opplevelse. Men hun vet med seg selv at inntekta sist år var under pari, selv med påslaget som fulgte i kjølvannet av videreutdanning og ny jobb.

På samme måte som med begrepet «forfordele» blir hun gjerne noe spørrende i sine himmelblå, når hun ser at en ellers utmerket skribent skriver «kjølevannet» når hun mener at noe følger etter noe annet. Noen klarer sågar å si det på radio.

Det å forfordele en person eller en sak, betyr dessverre ikke som mange i sin villfarelse tror, å la noen/noe få mer enn de skal ha. Å forfordele noen, er å la dem få mindre eller ingenting av en fordel, mens da andre får tilsvarende mer.

Kjølevann er kjølevann, vann eller veske som brukes til avkjøling. For eksempel av en skipsmotor. Skipet bruker gjerne sjøvann til avkjøling, og man kan ofte se kjølevann der det pumpes ut gjennom skipssiden i en jevn strøm. Eller sprutes støtvis ut sammen med eksosen i hekken på mindre båter.

Kjølvann derimot, er vannet som kommer etter skipet, etter skipets kjøl. Vannet som skipet har seilt fra. Et vann som ikke er avkjølt, det bare er. Forbigått.

Karavanseraiet.no, bloggen som Kamelryttersken bruker til å formulere sine tanker om dette og hint, har vært på nett i to og et halvt år nå. 365 bloggposter om forfordeling, avkjøling og forbigåelse. En litterær radiator for et til tider overopphetet ego, som i sin kauthet gjerne bruker det skrevne ord og mulighetene som cyberspace gir, til å si sitt.

Men det er kanskje ikke alltid like lett å se humoren og selvironien som ligger i fruens skriverier? Oppi alt alvoret og forurettetheten som hun føler nærmest tyter ut av tastaturet bare hun ser i den retningen.

For det er mye egenterapi i det å skrive blogg, iallfall en blogg som Karavanseraiet. Man har sine meningers mot, og man skjønner ikke alltid alt som skjer i ens umiddelbare nærhet og med en selv. Noen ganger kan man skyldesesongbetont PMS, andre ganger er det faktisk ytre årsaker til at Kamelryttersken tar av. Selv om hun har rett, uansett hva andre måtte mene. Ikke sant? ;-)

 

 

PS. Lenkene i denne teksten er tatt med for å vise litt av bredden i det som er skrevet på Karavanseraiet siden 26.juni 2010. Klikk deg gjerne inn på dem :-)

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Var det noen som sa helhetstenking?

Kamelryttersken hadde mye godt gitt opp å høre på radio. Samme mølet, uansett hvilken kanal. Ikke noe hold i det som blir sagt, bare ting som har til hensikt å fylle et tomrom mellom musakken som gjerne går non-stop. Styret i NRK har jo til og med bestemt at kanalen som en gang i verden faktisk hadde et fornuftig innhold, NRK P1, skal kopiere de kommersielle kanalenes sendeprofil. Ikke mye tanke for at NRK P1 er den mest hørte kanalen, og at NRK skal være en almenkringkaster, ikke bare enda en nisjekanal med et innhold som nesten kan kalles useriøst rukkel.

Nå kan det jo være at ørkendyrbetvingersken har vokst fra GPP (Generelt PissPreik) og musikk med rosa sløyfer. Noe hun egentlig betviler. Iallfall hvis hun skal tro herremannen på nyttårsfeiringa nå sist. Han var hellig overbevist om at han holdt på å sjekke opp ei mc-rype som iallfall var ti år yngre enn hans egne 48. Så hun kan da ikke være så utdatert, røya med egen motorsykkel, at hun ikke kan vurdere radiosendt kommersiell GPP?

Men NRK er ikke bare GPP og rosa sløyfemusikk. NRK P2 dukket opp i fruens ører her på høstparten, og bortsett fra at en del av musikken krever mer av fruens musikkforståelse enn hun har, så er innholdet mer etter fruens smak. Seriøst og opplysende.

Som i går, hvor Helseministeren og ei av Sola Ernbergs partilakeier diskuterte skolemat på et aktualitetsprogram. Gutta boyz i Arbeiderpartiet har i sin visdom funnet ut at unger lærer bedre med nok søvn og jevn tilførsel av riktige næringsstoffer i rikelige mengder. De foreslår derfor at ungene skal få mat på skolen av skolen i storefri. Helst sponset av felleskassa. Noe da partilakeien fra opposisjonen til høyre ikke var udelt enig i. Flere dyktige lærere er jo mantraet der i gården, uansett hvor mye det måtte gå på bekostning av andre gode tiltak i skoleverket. Helhetstenkning er ikke akkurat det de er mest kjent for de gode politicuser. Selv om de gjerne vil vite det selv.

Ja, joda. Dyktige lærere er et må ha i klasserommene. Og den finske modellen med minimum mastergrad hos alle lærere er nok ikke så dum. For det er et faktum at en dyktig fagperson er bedre egnet til å lære bort et fag. Enten det er en snekker eller det er en matematikklærer. Derfor vil en spesialisering innenfor ett eller to fag, gi lærere som kan lære fra seg spesifikke fagkunnskaper på en grundigere, og dermed mer individtilpasset måte. Men man trenger også almenlærere som kan litt om alt, og som kan bidra med den almene kunnskapen som den oppvoksende slekt må ha.

Det er det sikkert ikke så mange som er uenige i. Og de fleste er nok også enige i at unger som spiser med jevne mellomrom, frokost, lunsj, middag, kveldsmat og sover 8 – 9 timer hver natt, at de vil kunne ta til seg kunnskapen de blir tilbudt på skolen, på en mer kostnadseffektiv måte. For å si det med sosialøkonomene.

Likevel har Høyredama et poeng i at ungenes ernæring er foreldrenes ansvar. Og utfordring. Men en unge som ikke får nok mat, søvn og oppfølging utenfor skolen, vil ikke lære like godt, uansett hvor mange dyktige lærere og godt tilpassede pedagogiske tilbud h*n blir tilbudt. Derfor er alle tiltak som kan gi ungene mer regelmessig mat i rikelige mengder, et gode. Spørsmålet er om man skal innføre mat på skolen, eller om man skal fortsette det holdningsskapende arbeidet mot foreldrene?

Vil man ved at skolen organiserer bespisning i storefri for å øke læringsutbyttet hos ungene, ta enda et skritt mot Storebrorsamfunnet, hvor myndighetene bestemmer hva som er bra for deg? Slik man har gjort ved å godta GPP 24/7 fra en statlig eid almenkringkaster nær deg.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Om gi med ei hand, for så å ta med den andre

Liselotte har kommentert og stilt noen betimelige spørsmål til Vernepleieren og for så vidt også til oss andre som er mot Høyesterettsavgjørelsen om deportasjon av barn født i Norge av asylsøkende foreldre.

Er ingen fasit på Liselottes spørsmål, for de krever at man har to tanker  helst flere, i hodet, samtidig. Og det er som kjent en krevende øvelse. Likevel har blondinen med egen motorsykkel gjort forsøk på finne svar hun kan stå for. Hvilke svar du har, kan du kanskje bidra med i kommentarfeltet?

-          Er det slik at barn ikke har godt av å flytte? Det er jeg uenig i (tvert i mot er barn mer tilpasningsdyktige enn voksne), men konsekvensen – er det at det er skadelig for barn å flytte noe som burde føre til at flytting skal bli en bekymringsmelding?

Flytting, innenfor trygge rammer, er ikke skadelig, men mye flytting, som for eksempel barn av militært personell

Palestinske flyktninger i 1948. Flere av dem bor fremdeles i flyktningeleirene som ble opprettet av FN.

opplever, kan gi rotløshet. Og det er ikke godt for mennesker å ikke ha rot et sted. Ikke ha tilhørighet til et lokalsamfunn, enten det nå er i by eller bygd. Barn som vokser opp i en flyktningeleir, vil oppfatte leiren som «hjem», samtidig blir de utsatt for utvendig påvirkning som sier at dette er ikke «hjem». Noe som vil gi usikkerhet, i en tid hvor det å ha stabile forhold rundt seg er nødvendig for å utvikle seg uten overdrevne holdninger/meninger i en retning. Et eksempel kan være palestinske flyktningeleire, hvor barna vokser opp med et fordreid inntrykk av nabolandet, Israel og folket der.

-          Eller mener dere at det er skadelig for barn å flytte til et land hvor de ikke kan språket?

Hva andre mener er ikke alltid like lett å si, men for egen del tror ikke Kamelryttersken at det er skadelig å flytte til et land hvor man ikke kan språket. Barn opp til 6 – 7 års alderen lærer nye språk fort og greit. Etter den tid vil det ta lenger tid. Voksne som ikke får/vil ta språkundervisning sliter ganske mye. Noe vi ser i enkelte innvandrermiljø, hvor kvinnene tradisjonelt skal være hjemme, at de ikke lærer norsk i særlig stor utstrekning. Med påfølgende utfordringer i kontakten med det norske samfunnet, arbeidsmarked, helsevesen …

-          De foreldrene som tar med ungene til utlandet (typisk sitt eget hjemland i disse sakene) for langtidsopphold (eller permanent) – utøver de omsorgssvikt?

Hva er omsorgssvikt?

Neglisjering av barnets behov for nærhet, næring og sosial tilpassing?

Vold?

Eller er omsorgssvikt å frata barnet historien til folket sitt, og kontakt med sin nærmeste slekt?

Hege med bloggen C’est la vie! har skrevet mye om det å være innvandrer, og hvordan hun tilpasser seg en ny kultur. Leseverdig. Også om hvordan barna vokser opp i en kultur som ikke er mors.

-          Eller er det som er skadelig for barnet at foreldrene ikke har jobb dit de kommer?

Ja. Langt de fleste blir sendt tilbake til land uten det samme sosiale sikkerhetsnettet som vi har i Norge. Og uten inntekt er det ikke så enkelt å skaffe mat og tak over hodet. Lite/ingen mat og et liv på gata er skadelig. For alle.

Nå vet man jo ikke hvordan den enkelte vil klare seg, og som blondinen har sagt før, vil langt de fleste flyktninger være innstilt på å klare seg. Og de kommer kanskje tilbake til et sted hvor de har slekt som kan bistå. Men det vet vi ikke, selv om vi vet at det helst vil gå bra.

-          Men er det av den grunn skadelig eller et brudd på barns menneskerettigheter?

Det er lenge siden det ble slått fast at det ikke er en menneskerett å gå på do hver dag. Det er hverdagen for flere i velferds-Norge. Eller som DDE sier det:

Vi e konga, Vi e best av all
Det va vi som fant opp kruttet
Og stod nærmast da det smalt

Som nordmenn, i en norsk kontekst, mener vi uten å skryte, at Norge er et godt land å bo i, og at vi er rimelig flinke på å dekke barns rettigheter til nok mat og drikke, tørr og varm bolig, utdanning, jobbmuligheter når de vokser opp og en sikkerhet for et minimum av inntekt. Vi tror også at flyktninger/asylsøkere kommer fra land hvor disse rettighetene ikke er like selvsagte. Videre tror vi at barn som vokser opp i Norge har større muligheter for å vokse opp og gi et bidrag til samfunnet som gjør at det blir bedre.

-          Når vi ikke kan hjelpe alle – hvem skal vi hjelpe?

Vi har tatt i mot disse familiene, de har fått hjelp av Mor Norge, bolig, mat, utdanning, og flere har etter hvert inntektsgivende jobb slik at de kan forsørge barna sine, uten bistand fra oss. Da blir det helt feil å slå hånda av dem, på grunn av finlesing av lovboka. Nansen skrev ut pass til statsløse flyktninger i Øst-Europa, slik at de kunne finne seg nye steder å slå seg ned. Vi har sluppet disse familiene inn i landet vårt, noen uten papirer på tilhørighet. Men det er kanskje bedre å ha dem i utlandene, for da slipper vi å ta hensyn til vår humanisme. Vi kan tåle så inderlig vel i vårt kjøpmannskap. For være litt fri med Øverlands ord fra 1937.

Men det er kanskje greit å gi med ene hånda og ta med den andre?

Per Fuggelis kronikk i Dagbla’ julaften 2012, kan også leses som et apropos til debatten om deportasjon

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast

«Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast» sto det over tavla på klasserommet i Kamelrytterskens barndom. Klassen før hadde hatt norgeshistorie og lært om Frostatingsloven.

Politikk er det muliges kunst, men vi alminnelige dødelige tror at det også er samfunnsbygging. Og da gjerne med Frostatingslovens ord om lov og ulov i mente. Ved nærmere ettertanke klarer ikke ørkendyrbetvingersken å komme på noen samfunnsbyggere blant folkets kårne, etter Gerhardsen. Det som etterpå har vært av politicuser har vært som banksjefer å regne. I det siste kan man nesten begynne å lure på om ikke politikerstanden består mer av samfunnsnedbrytere, som bruker loven for å legge landet øde.

Det eneste som kommer fra regjering og ting er at vi har ikke råd til ditt eller datt, samtidig som de svir av et par middelstore kommunebudsjett på å få oss til tro på at det er slik. Et par tilsvarende kommunebudsjett går også med til unødvendig, for ikke si uverdig, byråkrati og kontroll av at den gemene hop betaler skatt og at private næringsdrivende ikke får tid til å drive firmaet sitt for alt papirarbeidet.

Nå ser vi at norsk lov. Enda en gang. Brukes til å bryte ned, ikke bygge opp. Høyesterett har i sin lovkunne og visdom. Kommet fram til at barn som er født i Norge av asylsøkere. Skal deporteres. I mange av disse tilfellene har foreldrene klart å skape et liv for seg og barna sine i Norge. Ofte på tross av norsk innvandringspolitikk og norsk fremmedfrykt.

Man kan gjerne spørre seg hvorfor. Som flyktninger har foreldrene opplevd ting som har gjort at de har valgt å ta barna med seg og flykte fra det samfunnet, den tilknytningen de hadde til hjemstedet. I prosessene de har vært igjennom, har menneskets overlevelsestrang utviklet seg og kommet i forgrunnen. De er dermed mer enn vanlig, oppsatt på å klare seg på det nye stedet de kommer til. De tar i bruk sine menneskelige ressurser for å skape et bedre liv for sine barn.

Vi nordmenn trenger ikke det, vi gir barna våre en falsk trygghet, fordi vi har ikke meningsfulle oppgaver de kan utføre og vokse på. Ikke før de er ferdige med videregående, kanskje ikke da heller.

Flyktninger, asylsøkere, har en driv, et ønske om å klare seg, som de bruker. De klarer seg, de tar dårlig betalte jobber, jobber dobbelt, alt for å sikre at barna klarer seg. Dette får barna med seg, og bygger videre på. Man kan jo si at de vil sikkert klare seg. Der de blir sendt. Men hva har vi som samfunn igjen for det? Ingenting. Hvis man fremdeles ikke vil se. Kan man ta en tur til flyktningeleirene i det av Palestina som enda ikke er okkupert av Israel. De overlever. 64 år uten statsborgerskap. Men de får ikke bygge en identitet, et bærekraftig samfunn. Fordi de er flyktninger. Det de bygger. Er hat. Og det hatet bygges på ulov. Fordi de har ikke mulighet til å bygge et samfunn på lov.

Vi som har en lov. Som vi har bygget landet på. Som vi trodde var festet i vårt humanistiske grunnsyn. Vi har ikke lov til å bidra til at ulov øydar landet. For det er det vi gjør ved høyesterettsdommen som deporterer norske barn. Politicusene som går salig Pontis Pilatus en høy gang ved å skyve utfordringene foran seg og skylde på loven. Burde finne seg hvert sitt kontor og holde seg der. Til de har laget lover som vi kan fortsette å bygge landet på. At de burde gjøre offentlig avbikt og levere inn sine embeder, folkevalgt eller ikke. Uansett partikulør. Har det ingen hensikt å foreslå. Makt korrumperer. Sånn er det bare med den saken.

Vil vi ha en regjering og et Storting som gjør at vi som land skjemmes? At makteliten har skjemt seg ut i denne saken, det ser selv en blondine med egen motorsykkel. Men ser maktas tinder at de ikke bare har skjemt seg selv ut, de har også skjemt ut landet og folket de så gjerne vil styre?

Du finner flere meninger om dette hos Vernepleieren og på Mormors klagemur

Per Fuggelis kronikk i Dagbla’ julaften 2012, kan også leses som et apropos til debatten om deportasjon

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

th_Troll009

Kafèbesøk med påskrift

Fruen med egen motorsykkel, har fått sitt pass påskrevet og vet nå at hun mener at:

  • latskap ikke finnes
  • det er umoralsk å mene at mange trygdede fint kunne vært helt eller delvis i arbeid
  • det er skammelig å være kritisk til antall uføre i dette landet
  • kostnadene antall uføre påfører felleskassa ikke er for store

Påskriften kom som et svar på en invitasjon til en kaffe- eller tekopp på en eller annen kafè. Ikke nødvendigvis i dag, og kafèen måtte ikke være Ila Brainnstasjon, selv om den ligger rett borti gata for Kamelhiet.

Avslaget på en hyggelig ment invitasjon gir om ikke annet Kamelryttersken mulighet for å tenke over hva hun nå vet om hva hun mener. For det har jo vært en smule utfordrende i den pågående debatten om uføretrygdede, NAV og ikke minst latsabber, å ikke vite hva hun faktisk mener. Men det er nå oppklart, i følge ovenstående passpåskrift.

Latskap finnes ikke

Mulig det. Erfaring gjennom mer enn en mannsalder som arbeidsgiver og arbeidstaker gjør at Kamelryttersken nok heller til salig Einstein og hans påstand om at alt er relativt. For egen regning legger ørkendyrbetvingersken til at latskap er avhengig av konteksten, hvilken sammenheng man står i når man sier at andre er late, eventuelt omtaler seg selv som lat. For eksempel kan blondinen med egen motorsykkel oppfattes som lat, som nå i en uke har oppholdt seg i hjemmets lune omgivelser og pleid sin rennende nese. I stedet for å gå på jobb og utsette sine kolleger og ikke minst brukerne av sine tjenester for smitte. Legen fant iallfall det siste som en god grunn for å skrive ut både sykemelding og antibiotika.

Men det er da ingen som ser at Kamelryttersken er syk? Hun har da sin vanlige vinterbleke kontrafei, står og går på sine to ben, gjør hun òg. Kvikk i replikken også. Så hun må nok sette opp pestflagg på ytterdøra og henge sykemeldinga rundt halsen når hun drister seg ut på nødvendige ærend i nærmiljøet.

Dagens oppslag i TV2 viser at ikke alle uføretrygdede er late, noen jobber full dag, med full lønn + trygd. Ikke bra mener forsikringsselskapet og hyrer inn tidligere politietterforskere for å ta svindlerne. Det er jo forståelig, at de passer på pengene sine, men derfra til å påstå at de er late de som går på uføretrygd, eller at Kamelryttersken mener at det er ålreit å snike slik, er det ganske langt.

Det er umoralsk å mene at mange trygdede fint kunne vært helt eller delvis i arbeid

Dette var ikke Kamelryttersken seg helt bevisst, at hun mente altså. For hun vet at mange med uføretrygd gjerne ville vært uten trygda, og heller gått på jobb. Som ei MC-venninde som sier det rett ut:

«Jeg ville mye heller gått jobb den tida jeg har til å farte land og strand rundt på motorsykkelen. Men jeg kan ikke, knærne svikter etter en halv dag i den jobben jeg hadde»

I stedet har hun tilpasset seg ei minimal uføretrygd, og tar nattevakter på en institusjon hvor hun slipper å gå og stå på et hardt golv hele tida. Og med det kommer også regnestykket på hvor mange vakter hun kan ta før NAV begynner å trekke i trygda. I stedet for at NAV kunne hatt et system hvor trygdemottakeren inkludert uføretrygda kan tjene inntil det samme som hun ville hatt i sin gamle jobb. Da kunne man sagt at Folketrygdlovens §1 hadde vært oppfylt.

«Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.»

Det er skammelig å være kritisk til antall uføre i dette landet

Her sliter blondinen. Ikke bare litt, men mye. For dette kan hun da ikke mene? At det er skammelig å være kritisk? Hun har da i alle år lært sine håpefulle at de bør være kritiske. Ikke kritiske for å kritisere i hytte og samfunnshus, men for å kunne forstå og dermed tilegne seg og sine omgivelser en bedre tilnærming til det som tas opp og legges fram som evige sannheter.

Det er 350 – 400.000 uføretrygdede som har hele eller deler av inntekta si betalt av den norske felleskassen. Med hjemmel i ovennevnte Folketrygdlov har NAV innvilget deres søknad om uføretrygd på grunn av sykdom, skade eller lyte. Mange av dem vil som MC-venninda over, gjerne jobbe, men får ikke lov på grunn av et regelverk og ei håndheving av dette, som flinkere folk enn Kamelryttersken har ristet på hodet av. Som for eksempel dette innlegget i Dagens Medisin viser.

Kostnadene antall uføre påfører felleskassa er ikke for store

Hva er for stort? I forhold til hva? At den norske felleskassa sender barnetrygd til polske barn i Polen, er det rimelig bred enighet om at er litt sært, virker mest som misforstått utviklingshjelp. Hadde det vært polske barn, bosatt i Norge, da tror Kamelryttersken at de fleste hadde skjønt det, men ikke at vi skal øse ut av felleskassen til verdige trengende i søkk og kav. Bare fordi at landsmoderen i sin tid ikke ville ta nei for et nei, og heller ordna en EØS-avtale som er dyrere enn den EU-avtalen vi sa nei  til.

I dag, og i overskuelig framtid har vi nok kronasje i fedrelandet til å betale velferdsgodene vi har lagt oss til. Verdige trengende brukere av disse velferdsgodene er et definisjonsspørsmål, og vi har i dag overlat til legestanden å definere hvem som er verdig å få uføretrygd. Andre trygdeytelser avgjøres av andre etter skjønn med hjemmel i et lite forståelig regelverk. Men vi har dette regelverket, selv om det er få som forstår det. En faktor som vil kunne påvirke utleggene fra felleskassen, er hvordan saksbehandlerne rundt forbi møter brukerne av systemet. Der er det sannsynligvis mye å hente i sparte lidelser og dermed sparte utgifter for felleskassen. Noe en NAV-ansatt også tar opp i en kronikk i dagens Dagbla’. Til en avveksling er det en på innsiden, som sier det blondinen med egen motorsykkel har ment og sagt lenge. Noe leserne av Karavanseraiet.no kanskje har fått med seg. Sjekk lenkene i teksten over eller søk på seraiet med søkeord som «NAV» og «Holdninger» vil gi mye lesning om dette emnet, og kanskje også innsikt i hva blondinen faktisk mener, uansett hva hun fikk skrevet i passet av en som ikke vil gå på kafè med ørkendyrbetvingersken.

 

Coffee anyone?

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Hammer

Mer om bruk av hammer

Mormor har viftet med en rød klut på muren sin. Burde hun kanskje ikke gjort? Iallfall ikke med tanke på at å vifte med røde kluter kan medføre en smule arbeid. Med å redigere kommentarfelt, som i dette tilfellet har blitt en liten tanke  lenger enn vanlig. 665 responses and counting, var det sist blondinen med egen motorsykkel sjekket.

Hvilken rød klut? Uføretrygd. Og med det NAV. Og plass på blogglista til VG. Snakker om oppskrift på hvordan man skaffer seg kommentarer med sterke, gjennomtenkte argumenter som holder vann. For de har haglet. Er ikke alle som klarer å skille snørr og bart, eller hummer og kanari, alt ettersom. Er mange som faktisk bruker tid på å fortelle oss vanlige dødelige at uføretrygdede er snyltere og latsabber. For det er de jo. Drar til syden på lange ferier, ligger og drar seg hele dagen, går på konserter og deltar i alskens sosiale sammenhenger. En er til og med bystyrerepresentant. Som takk for det får hun trekk i uføretrygda, fordi møtegodtgjørelsen blir så høy at hun tjener for mye i tillegg til trygda. Så egentlig burde hun vært i full jobb, helt forkastelig at hun trekker trygd når hun kan springe på møter hele dagen.

Ei anna blogger, eller rettere hun blogget fram til NAV fant ut at hun blogget. Da var beskjeden at hun ikke kunne få arbeidsavklaringspenger fordi at siden hun var frisk nok til å blogge, var hun frisk nok til å gå på skole eller arbeide. På tross av alskens legeerklæringer og anna papirbasert dokumentasjon på at frøkna faktisk ikke kunne gå på skole eller arbeide.

Og med de holdningene som kom fram i kommentarfeltet hos Mormor, begynner Kamelryttersken å forstå hvorfor NAV fungerer så dårlig for de som har behov for hjelp. Kunnskaper om hvordan man skal møte et menneske, hvordan man skal håndtere en sak hvor det er mennesker innvolvert som selv ikke kan ordne opp for seg, var kanskje ikke den mest fremtredene hos mange av dem som hadde de sterkeste meningene i det førnevnte kommentarfelt. Heller ikke forståelsen av at det er den som har skoen på som vet hvor den trykker. Og siden forståelsen for at denne grunnleggende kunnskapen er god å ha i de sakene som ble diskutert, blir det som med snekkeren og hammeren. Han bruker det redskapet han har, til alt han gjør. Det å kappe bord og plank med hammer er jo gjennomførbart, men kanskje ikke alltid den beste løsningen? På den annen side er det jo greit at man har løsningen klar, før man møter utfordringen. Bjørnstjerne Ibsen sa visst at «Hvor utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet som originalest», og det kan han jo ha rett i?

Hammer

Hammere eller hjernekraft?

Står visst ikke så bra til i skolen. Enda en skolereform blir dømt nord og ned. Iallfall hvis man skal tro på dagens oppslag på NRK.NO. Leseferdighetene til femte- og åttendeklassinger er testet, og det er visst nedstemmende lesing. Kunnskapsløftet 2006 er synderen forstår blondinen. Den lokale arbeiderpartilakeien John Stene er derimot ikke særlig bekymret, Slike målinger går opp og ned, sier han. Og så var det 98 % oppslutning rundt testene i Trondheim, mot 94 % i Oslo, som kom best ut. Interessant tallforståelse, men det er vel bare et utslag av at han trener på å beherske nytale minst like bra som sine politikerkolleger av ymse valør i Tigerstaden?

Høires kommunalråd var ute på Fjæsboka for å fortelle at hennes politiske valør var uenig med Stene, og mente i tillegg at Trondheim kommune har vært en lite krevende skoleeier. Akkurat det siste kan Kamelryttersken følge med på. Hun har og har hatt barn som krever mye av skoleverket i trondheimsskolen i 12 år, og kan skrive under på at kommunen ikke krever/lever opp til de kravene som stilles med tanke på integrering og undervisning. Siste var autistene på Åsveien skole hvor man likebehandler uten å se at for å likebehandle må man forskjellsbehandle. Selvsagt kan Høire skylde på Ordfører Otervik og hennes partifeller og politiske kompanjonger, siden de nå har makta i den lokale sandkassen.

Kristin Clemet var intervjuet på NRK P2 på ettermiddagen om akkurat dette, at leseferdigheten hadde gått ned blant norske barn. Det var hun som Utdanningsminister som satte i gang kunnskapsløftet i 2006. Hun var ikke særlig bekymret hun heller, for at ressurssterke barn/familier vinner i det nye systemet, mens de med mindre ressurser taper, ikke lærer å lese i samme grad. Og det var alt for tidlig å vurdere skolereform nr X etter bare seks år. På et vis har hun rett, i tilfelle den forskingen som nå er lagt fram, skal begrunne en ny reform av skoleverket. Det er alt for enkelt å reorganisere, i stedet for å bruke det som fungerer, og heller sette i stand det som ikke fungerer. Men når man bare har en hammer i verktøykassa, vil man løse alle problemer med hammeren. Mulig man gjør som Kamelryttersken som vanligvis bruker fir’toms spiker, men som kan bruke fem- eller sekstom hvis det ikke holder med fir’tom. Mer om hva man kan gjøre når noe ikke virker finner du over hos Fjellcoachen. Vil tro det funker også i større sammenhenger, enn de Hedvig tar opp.

Delingen av samfunnet i et A-lag og et B-lag viser seg mer og mer. Vi har det for godt, vi har råd til å betale oss ut av alt, det gjør at vi ikke gidder å ta de grepene som må til. Det ble gjort mye godt arbeid på 60-tallet med å sikre oljeressursene til alles beste, men det har også ført til at de som vokser opp nå, ikke kan/vil arbeide, for de får alt opp i hendene fram til de iallfall er 18. Og dette slår også ut i skoleverket, uansett politisk farge på regjering og ting. Vi kan gjerne innføre en finsk modell, med minimum mastergrad for alle lærere, og strengere krav for nærvær på skolen. For eksempel skjerpe inn på permisjon for ferier i syden i skoleåret, mer bruk av karaktersystemet inkl. ordenskarakteren. Det hefter ikke på grunnplanet. Vi som foreldre vil likevel dra på ferie til syden, dra på hytta uten å ta hensyn til at poden har lekser som må gjøres. Kanskje hun svartmaler, blondinen med egen motorsykkel, men hun har når sant skal sies, liten tro på en politisk løsning, uansett om den er rød, grønn eller blå. Til det er det gjort for mange feilvurderinger og tatt for mange avgjørelser på sviktende grunnlag oppgjennom. Hun blir stadig like stor i øynene over hva som blir gjort mot bedre vitende av dyktige folk på sitt eget nivå i systemet, og siden vi bare er mennesker, må hun ha lov til å tro at feilvurderinger og vedtak fattet etter partipisken og ikke etter faglige råd, basert på reliabel og valid forskning og sunn fornuft, fremdeles vil være en del av dagens orden. For å være ærlig, så tror ikke ørkendyrbetvingersken at dagens politiske system og embedsverket som skal utføre vedtakene, er i stand til å finne noen løsning på dette dilemmaet. God råd, grensende til luksus i hele samfunnet, kontra det å lære den oppvoksende slekt de grunnleggende ferdighetene for å bringe samfunnet videre. Løsningen vil komme nedenfra, når vi kommer så langt at det er flere forbrukere av samfunnsgodene, enn det er lønnstakere til å betale de samme godene. Og det vil ikke ta så lang tid før vi kommer dit, fordi vi i Harald Vs rike sparer til politikernes pensjoner, og ikke bruker rikdommen vår på å bygge infrastruktur og utvikle hjernekraft. Men, kanskje hvis man klarer å blande rødt, grønt, blått og brunt til oransje, kanskje vi da kan legge bort begrepet nytale og snakke åpent og ærlig om at vi vil ha makt hver og en av oss. Makt til å bestemme over vår egen skjebne, ikke bare skyve alt over på de andre. For det er ansvarsfraskrivning når Clemet sier at det er tidlig å si noe om at Kunnskapsløftet har fungert eller ikke. Det samme er det når partilakeien på lokalnivå ikke vil ta til seg at den statistikken som er lagt fram, ikke bare er svingninger, men også et uttrykk for en utvikling som vil kunne redusere den oppvoksende slekt til hammersvingere og forbrukere av frisørtjenester, og ikke til leverandører av hjernekraft og høyteknologi. Eller?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Hva en Ergoterapeut er

Tiger’n, hva er en Ergoterapeut?

Tiger’n har jo svar for det meste av det Tommy lurer på

Kommentarfeltet her på Karavanseraiet har i det siste flytt over av godord og komplimenter. Hyggelig :-) Tusen takk :) Likevel er den blonde ørkendyrbetvingersken der at hun mener at hun bare gjør jobben sin. Slik hun mener den skal gjøres ut fra sin forståelse av faget/yrket hun er autorisert til å utøve.

Selv om den autorisasjonen så ut til å henge i en tynn tråd her for et par år siden. Ikke fordi den samme blonde ørkendyrbetvingersken hadde gjort noe hun ikke burde i sin daglige dont. Men fordi Statens autorisasjonskontor for helsepersonell ikke hadde sjekket at sjefen sjøl, hadde de kvalifikasjonene hun påsto hun hadde. Det gjorde at hele autorisasjonsordningen en stund ikke sto til troende, noe som gjorde at blondinen et stykke tid var litt usikker på om hun kunne si at hun hadde de kvalifikasjonene som autorisasjonskontoret garanterte for.

Slik skepsis til egne kvalifikasjoner kan også være sunt, at man tar en privat kontroll av at man takler arbeidsoppgavene ut fra den standarden som enheten man arbeider på stiller. OG sine egne standarder for hvordan man gjør et arbeidsstykke.

For det er ikke noen liten bestilling vi står overfor i helsevesenet. Det er gjennomgående “Gjør meg frisk” som er bestillingen, og den skal effektueres fort og gæli, uten tanke for at det noen ganger ikke er mulig. Er ingen vidunderkur for KOLS (Kronisk Obstruktiv LungeSykdom), som i dag vel er den mest kjente bivirkningen av langvarig røyking. Og vel den bivirkningen som setter flest hindringer i veien for at mennesket kan leve slik h*n vil. Et massivt slag med utfall som lammelse i en eller flere armer eller ben, tap av taleevne, neglect osv, repareres ikke over natta. Eller ved at -peuten gjør noen besvergende armbevegelser. Det krever hardt arbeid av pasienten og av pårørende. Skaden på hjernen er permanent, det vi som -peuter kan tilby er treningsopplegg som setter hjernen i stand til å arbeide seg rundt skaden, finne nye nervebaner for signalene som må rundt i kroppen for at den skal fungere etter hensikten.

Men vi mennesker liker å få hjelp når vi selv står fast. Da er det ansvarsfraskrivelse over en lav sko. En ansvarsfraskrivelse helsevesenet står overfor hver dag. Den som gjør at vi Ergoterapeuter sier at vi gjør hverdagslivet mulig. Fordi vi vet at vi kan ikke gjøre noen friske, men vi kan bidra til at mennesket kan være aktivt i sitt eget liv. Delta i og utføre aktiviteter det selv finner meningsfulle. For det vi gjør er ofte ikke så mye. Vi tilpasser en rullestol slik at sittestillingen blir god. Brukeren opplever en hverdag med mindre smerter. Ikke rart h*n blir takknemlig. Eller et eksempel fra sist uke, hvor familien ønsket at han Far sjøl skulle få sitte ved middagsbordet sammen med dem. Men rullestolen gikk ikke under spisebordet. Sammen fant vi ut at spisebordet hadde en klaff, og ved å snu spisebordet 180 grader kom sjølingen inn til bordet og kunne spise ved samme bord som resten av familien. Han satt ikke langt ut fra bordet, uten å kunne delta i samtalen og i måltidet slik både han og familien ønsket.

Denne rullestolbrukeren har fremdeles de samme funksjonsbegrensingene, han er like avhengig av rullestolen, men han blir mer aktiv i sitt eget liv ved at han kommer helt inn til spisebordet. Han kan også hjelpe kona med matlagingen på en mye bedre måte, fordi han får en god arbeidsstilling når han skal skjære opp grønnsakene, potetene eller gjøre til fisken. Ikke like enkelt å gjøre slike arbeidsoperasjoner når man må ha alt i fanget. Andre kjøkkenoppgaver, som å røre vaffelrøre eller kakedeig kan man gjøre i fanget, men det var visst ikke så aktuelt forsto Ergoterapeuten.

For det er ikke bare å se praktiske løsninger, man må også se menneskets behov, hvilke aktiviteter som er meningsfulle for akkurat den brukeren. Som at de fleste vil være selvhjulpne med egenpleie, kunne gå på toalettet, ta seg en dusj, vaske seg under armene og pusse tennene. Derfor blir det gjerne noen lett sprørrende øyenbryn når man kommer inn i en leilighet, hvor beboeren nettopp har opplevd et brått funksjonsfall, type behov for ganghjelpemidler, og som sier at “man kjøper da ikke leilighet med tanke for at man blir gammel”. At badet i leiligheten er så lite at et menneske av gjennomsnittlig størrelse må ut på gangen for å ombestemme seg, eller at det å komme seg inn i dusjen krever evner som et slangemenneske ville gitt mye for å ha. Veldig mye. Er da man begynner å famle med tanker om at alle over 60 som har planer om å kjøpe ny leilighet, burde ha en Ergoterapeut med seg på visning. Selvsagt kan man henvende seg til en kommunal Ergoterapeut for rådgivning i forhold til bolig, men det er det de færreste med gjennomsnittlig funksjonsevne som gjør. Etter skrekkeksempler som det over, har blondinen fått enda mer forståelse for at bygningsforskriftene er endret, slik at det skal være snuplass for rullestol på nye bad. Det gjør at nye boliger blir dyrere, men over tid vil alle ha igjen for den prisøkningen.

Så Tiger’n har rett i sin påstand om at Ergoterapeuter er slike som reiser rundt og reparerer. Ikke ergometersykler, men vi setter folk i stand til å leve sine liv, på tross av sykdom, skade eller lyte. Og det er vi ikke rent lite stolte av, selv om vi ikke er så flinke til å vise oss i helsejungelen, eller er vi det? Bare at vi ikke ser det selv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

Blondine

Blondinen hører på radio

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

 

Slik begynner Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» fra 1937. Han skrev om nazismens fremmarsj, at vi nordmenn ikke måtte sove i vårt kjøpmannskap, men våkne og forstå hva nazismen faktisk innebar av fornedring og menneskeforakt. Den sterkestes rett satt i et system som vi fremdeles sliter med å forstå rekkevidden av. Uhyrlighetene som foregikk i Bergen-Belsen og Auschwitz er vel de vi tenker på, men framferden til den tyske hæren i okkuperte områder var like brutal og basert på at makten helliger midlene.

I vår hjemlige boble, i Norge anno 2012, har vi det egentlig ganske så bra. God råd, gode velferdsordninger. Vi kan gå på en svensk ting-og-tang kjede og kjøpe kleshengere produsert i Kina for en slikk og en ingenting. For tyve år siden kostet de dobbelt så mye og var produsert i Ørsta.

Samtidig sitter det mindreårige asylsøkere i norske fengsel og venter på utsendelse til et hjemland hvor de ikke har pårørende, risikerer å bli drept eller havne i en nød som vi ikke kan forestille oss, her vi sitter i sofaen og zapper mellom ørti TV-kanaler og mauler gatekjøkkenmat som vi får bragt på døra. De opplever Øverlands ord

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

på kroppen

De blir sendt ut på morningen samme dagen som de fyller 18. Etter å ha fått dom på utvisning og et lengre fengselsopphold for å hindre at de stikker av fra dommen. At fengselsoppholdet er en administrativ avgjørelse, for å forenkle UDIs arbeid, hefter ikke så farlig i forhold til vanlige krav om fengslig forvaring i forhold til forbrytelsens alvorlighet. Det den norske stat, her forsvart av partiet som ønsker å være statsbærende, faktisk gjør, er å si at det er en forbrytelse å være foreldreløs, når man er født i et fremmed land. At det bare er barn født i Norge som har krav på at myndighetene bruker almminnelig folkeskikk.

Kamelryttersken har i sin lille boble hørt på radio. Søndagsavisen på NRK P2 en søndags formiddag. Hvor da en partilakei fra Øverlands eget parti, Arbeiderpartiet, på riksdekkende radio, sitter og forsvarer at mindreårige asylsøkere ikke skal ha samme rett til barnevern og oppfølging som våre egne barn. AT FN’s barnekomite i samme program er lite fornøyd med regjeringen Bergenstolt, trengs det egentlig ikke en bisetning for å fortelle. Til og med Kamelrytterskens enslige hjernecelle sliter stort med tankegangen bak en slik tilnærmet fascistisk behandling av andre menneskers barn. Quisling må jo kose seg i sin grav over slik uvettig omgang med menneskelige ressurser.

Anledningen for oppslaget i radioen var en dokumentarfilm som nettopp er sluppet løs på den gemene hop i regjering og ting. Kamelryttersken har vært i Bergen-Belsen, og har fått sin dose nazisme. Men det er tydelig at den Bergenstoltske regjering og dens lakeier ikke helt har annammet sin tidligere partifelles ord

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!

Menneskelige ressurser? Du som leser blir kanskje stor i øynene? Innvandrere er jo no herk. Stjeler jobbene våre, snylter på NAV og oppfører seg ikke slik som oss.

Mja, gjør de egentlig det? Og hvor mye av det som skjer i møtet mellom innvandrere og nordmenn er et resultat av innvandreres antatte oppførsel og nordmenns antatte holdninger?

Ved å snu litt på flisa og ikke bare se på våre humanitære forpliktelser overfor barn, uansett hvor de er født, er det mulig å tenke seg at barn og ungdom som har flyktet fra hjemlandet, kommet seg til Norge på et eller annet vis, at de faktisk er en ressurs på lik linje med våre egne barn. De har en selvoppholdelsesdrift, en «drive» og det finnene kaller «sisu» som vi burde ta vare på, ikke kaste bort, slik vi gjør i dag. Ved å gi midlertidig oppholdstillatelse, for så å sende dem ut av landet når de kommer opp i en alder hvor de kan begynne å betale tilbake for det de har fått ved å være her i store deler av barne- og ungdomsårene. For å fortsette i kjøpmannskapets tankegang.

En annen Arbeiderpartidikter, Rudolf Nilsen, også han fra mellomkrigstidas ant-fascistiske arbeiderkamp, sa

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.

Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.

Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

 

Er kanskje ikke bra for den mentale helsen å høre på radio? Man risikerer å bli engasjert og moralsk fornærmet?

Eller er Kamelrytterskens blonde hode på bærtur? Nå igjen?

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Rådhuset-Munkegata

Sukk hjerte, men brist ikke

Sukk hjerte, men brist ikke, sa lærerinna på ungdomsskolen, når elevene ble for urolige og gjorde sprell som kunne få noen hver til å riste på hodet, og lure på om det ble folk av noen med sånn uvettig framferd.

Det samme gjør Kamelryttersken, og sikkert flere med henne, når de ser politicusenes uvettige framferd overfor Åsveien skole og tilbudet til autistene der. Man skulle ikke trodd at ordføreren i kommunen, i et tidligere liv arbeidet for funksjonshemmedes rettigheter i en landsdekkende frivillig organisasjon.

Det er menneskelig å feile og ombestemme seg, når man ser at det man gjør ikke blir slik man mente og trodde det ville blitt

Så langt kom hun, blondinen, medisinkvinnen, med sin skrivekløe og sin moralske rettferdighet i pekefingeren. Før alskens gjøremål innhentet henne i hverdagen en lørdags formiddag. Brødbaking, en Minstemann som skal late vannet i eningen, melkekartonger som skulle brettes, kort sagt en masse gode unnskyldninger for ikke å skrive enda ett blogginnlegg fullt av rettferdig harme. For som kaninen Trampe sier i filmen om Bambi, «If you can’t say anything good, don’t say anything at all”.

Det er ikke enkelt, å la være å si noe, når man har en masse rettferdig harme med en umengde moralske pekefingre som man kan rette mot navngitte personer som har sagt, gjort eller oppført seg slik at man mener seg berettiget til å si fra. Med store ord og fakter. Helst på forsida av både lokalavis og riksmedia. Fjæsboka er fin sånn. Og man kan regne med at man treffer sitt publikum, som i 99 av 100 tilfeller er enig med deg i at; Dette er helt på trynet og den eller den burde få seg en salig oppstrammer. Helst burde vedkommende vært tatt med bak hjørnet, for der fått vite hvor David kjøpte øl, den gangen han gikk i knebukser i Paris.

Politikk er det muliges kunst, sa visst Otto von Bismarck. Mulig det, men politikk er også en mulighet for å ødelegge det man vil bygge opp. Og ikke alltid av vanvare, like ofte handler politikere, forvaltningsorganer og administrasjon stikk i strid med vedtatte og innarbeidede sannheter om hvordan tinger og tanger skal gjøres.

Selvsagt kan man kritisere og rakke ned på de som handler slik mot bedre vitende, men hjelper det? Mulig, for det er fremdeles muligheter for at ting går seg til, selv om intensjonen var å bryte ned, i stedet for å bygge opp.

Bevissthet og forståelse for hva som fungerer og hva som mest sannsynlig ikke fungerer, er ikke jevnt fordelt, mellom politikerne og den gemene hop. Rett og slett fordi det krever mulighet for å utvikle denne bevisstheten, denne forståelsen. Som kjent er det slik at der det tenkes likt, tenkes det sjelden mye. For læring, innsikt og bevissthet kommer gjennom motstand, ikke i medgang. Og motstand er heller ikke jevnt fordelt i denne verden.

Heller ikke muligheten for dialog er jevnt fordelt, fordi den ene eller begge parter ikke vil. For politikk er også maktkamp, og mange går fremdeles rundt og tror at makt utøves gjennom ensidige tiltak og vinnes gjennom vold. Fysisk eller psykisk. I et slikt miljø vil det ikke være mulighet for å føre en dialog, hvor begge parter er sikre på at den andre har forstått hva man faktisk mener, ikke bare hørt ordene. I et miljø hvor den sterkestes rett er dagens orden, vil heller ikke grunnlaget for eventuelle avgjørelser være godt. Fordi beslutningstakeren vil sile ut det som passer hans meninger. Eventuelle konsekvenser som ikke passer i hans agenda blir oversett og glemt. Er man i tillegg godt bevandret i nytale, som George Orwell kaller det i boka «1984», har man alle muligheter for å manipulere seg fram. Helt til man treffer veggen. I saken om Åsveien skole var det en foreldregruppe som er seg sitt foreldreansvar bevisst, som utgjorde veggen. Likevel klarte politicusene å vri seg unna ansvaret sitt ved å beordre administrasjonen til å finne penger på årets budsjett. At de selv hadde vedtatt en fordeling av felleskassa som slo tilbake ved at den strider mot kravet om et universelt utformet samfunn hvor alle kan delta på lik linje, var ikke politicusene i stand til å innrømme.

Det er lett å la seg overmanne av moralsk harme i saker som dette, spørsmålet er om det noen ganger kan være nødvendig å reise seg og si NEI? For som kjent tier den som samtykker, eller var det den som er enig som ikke sier noe?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Natteravnlogoen21

Lukt lunta 2012

 

Da er alt klart for høstens største evenement. Siste planleggingsmøte er holdt, foredragsholdere og deltakere har tilsagt sitt komme. Bakkemannskapet er briefet og klar for innsats. Arrangementskomiteen var forbi point of no return for tre uker siden. Lørdag inviterer

Samarbeidsforum for Natteravnene i Trondheim

til

Lukt Lunta 2012

på Øya Helsehus, Maurits Hansens gate 2, Trondheim

Lukt lunta er en konferanse til inspirasjon og refleksjon for alle natteravner i Midt-Norge,som i år arrangeres for 6. gang.

Vi har som mål for Lukt Lunta at deltakerne skal reise hjem med ny inspirasjon til sine nattlige vandringer til beste for et trygt lokalmiljø. Vi har derfor satt sammen programmet med tanke på hva vi kan møte når vi er ute og ravner. Barn som kanskje er i en vanskelig situasjon, hvem tar vi kontakt med da? Foreldre, Politi, Barnevern? Ruset ungdom, hvordan håndterer vi en slik situasjon? Til sist har vi et foredrag/diskusjon om respekt. For oss selv og for hverandre. Vi har også satt av rikelig tid til å bli kjent med nye og gamle Natteravner fra hele Midt-Norge. Se også vedlagte program.

Velkommen

Påmelding på e-post til ragnhild@vinkenes.no

Konferansen er gratis, men man må dekke reise og eventuell overnatting selv

For arrangementskomiteen

Ragnhild Vinkenes

Einar og Monika er viktige støttespillere på Lukt lunta 2012. Her fra utdelingen av Årets Natteravn 2011 foran 11.000 Rosenborgfans på Lerkendal

Program for lukt lunta 2012

22. september 2012, på Øya helsehus

Kl 10.00 Åpning v/Ordføreren, Ungdommens Bystyre i Trondheim

–          Kunstnerlig innslag

–          Hilsen fra Tryg v/Tom Anders Stenbro

–          Monika Tofte, Natteravnrådet, om natteravning

Kl 10.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 11.00 Politiets forebyggende arbeid, Arve Nordtvedt, Stasjonssjef, Sentrum politistasjon,

Kl 11.30 Om arbeid med barn som må ha hjelp i en akutt, vanskelig livssituasjon Barnevernsvakta i Trondheim,

Kl 12.00 Lunsj

Kl 13.00 Om ungdom og rus Nina Annie Burkeland, Overlege Psykiatrisk ungdomsteam, st. Olavs Hospital

Kl 13.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 14.00 Nina Annie Burkeland forts.

Kl 14.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 15.00 Om å respektere hverandre Hedvig Rognerud, Coach og bygdeutvikler, Tolga

Kl 16.00 Vel hjem

Konferansier: John Daniel Solheim, sogneprest i Sørreisa

Vi har invitert Dramagruppa på Charlottenlund videregående skole til å komme med sitt syn på Natteravnene og natteravning. Deres syn får vi som små drypp i løpet av dagen

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

blueheartwithwings

Omvei?

Hege på C’est la vie! skrev dette innlegget for en tid siden, og har velvilligst latt Karavanseraiet få bruke teksten. Tusen takk :-)

Skal vi gå en omvei for hverandre?

Jeg leste Sumeet Singh Patpatia sitt innlegg om integrering på VG+ debatt i går morges, og det traff meg midt i ryggmargen. Sånn at det ble med meg hele dagen og jeg ikke helt klarte å legge det bort. Han beskriver integreringsprosessen som en rekke omveier man må ta for å komme i mål, og forteller oss hvilke omveier han selv har måttet ta for å lære og forstå landet han bor i:

“Jeg blir med på lønningspilsen, men jeg kan ikke drikke. I det øyeblikket jeg dropper å stå i baren med min Farris, mens alle de andre holder en pils, går jeg glipp av Norge.”

Jeg tenker tilbake på min egen integrering, og lurer på hva slags omveier jeg selv har måttet ta. De er vage, og ikke så lett å få øye på. Språklæring er en selvfølgelig komponent. Det å stotre og stamme på fremmedspråk i tide og utide, er en ganske lang omvei å gå for og kunne få sagt det en så gjerne vil si noen år senere.

En annen ikke fullt så selvfølgelig, er kanskje husveggene. Det å tvinge seg ut fra den trygge sofakroken og forsere dørstokken, virker kanskje ikke som en omvei men snarere som strake veien rett i mål. Menn akk, så smertefull. Der utenfor husveggene skal språket praktiseres, mennesker skal tituleres enten med De eller du og de skal kysses på kinn eller ikke, og de usynlige kulturelle kodene skal snubles og trynes i både lenge vel.

På en måte er det som om alt har vært en eneste stor omvei, kanskje fordi jeg hele tiden så gjerne skulle ønsket at jeg kunne komme fortere i mål. Nå som jeg mer eller mindre er der, (for jeg har gitt opp illusjonen om hel integrering, og er meget fornøyd med stykkevis og delt ellers tusen takk) så vet jeg jo at tid, tålmodighet og toleranse er integreringens beste venn. Altså omveier.

“Folk som ikke går omveien er de som blir ekskludert, eller rett og slett ekskluderer seg selv. Mennesker som tar omveier får anledning til å lære om annerledeshet. Der kan jeg lære om en annen måte å være nordmann på.”

Men omveiene er ikke enveiskjørte. De gå begge veier. For vet du hva? Ellers skjer den ikke, denne integreringen.

“Jeg anser ikke meg selv som verdens mest samfunnsengasjerte mann, men som ung sikh har jeg en helt naturlig dragning mot alt som står skrevet om “det nye Norge”. Artiklene jeg leser er enten fylt til randen av “vi er alle barn av regnbuen”-prat, eller så er de proppfulle av misnøye. Det er misnøyen som fascinerer meg mest. Artiklene som ytrer misnøye med det flerkulturelle Norge inneholder massevis av logisk argumentasjon og flott statistikk for å underbygge misnøyen. Jeg mistenker imidlertid at alle disse artiklene i realiteten kun er ulike versjoner av én ganske trist beskjed: Jeg går ingen omvei for deg!”

Det er tanken som slår meg gang på gang når jeg leser tilsvarende artikler. De som roper høyest og er mest kritisk og krever bedring i integreringen nå(!)! er gjerne de det ikke kunne falle inn å gå en bitteliten omvei engang. De sitter der med oppgitt mine, og gir oss udugelige innvandrere instrukser omhva vi må gjøre og ikke gjøre. Den eneste fingeren de løfter derimot, er pekefingeren. Men de vet heller ikke hva de går glipp av.

“Bestevennen min tror ikke et sekund på det jeg tror på, men han har gått omveien for å forstå hva sikhismen betyr for meg. Han kan gjøre noe så enkelt som å kjøpe en flaske Ringi eplemost til meg når han har vorspiel. Det er stort nok. Nå jobber han som skipsmegler i London. Det gleder meg hver gang han ringer og forteller om hvor mye bedre rustet han er enn sine kollegaer til å gjøre forretninger med indere. Han har mye bedre forståelse for hvordan en inder tenker. På omveien viste han omtanke og der lærte han.”

Så kom igjen, bli med på en omvei! Det kan til og med ta seg godt ut på CV-en

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D