Tag Archives: velferdssamfunnet

Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

Spionasje, fisk og billigsalg

«Spionasje har foregått til alle tider, erklærte Smiley helt enkelt. – Selv om myndighetene kunne greid seg uten, vil de ikke det. De elsker den. Hvis det skulle komme en dag da det ikke var noen fiender igjen i verden ville myndighetene oppfinne dem for oss, vær dere trygge. Dessuten – hvem har sagt at vi nødvendigvis må spionere bare på fiender? All historie forteller at dagens allierte er morgendagens rivaler. Moten kan bestemme hva som skal prioriteres, men vi kan ikke si noe på forhånd. Så lenge skurker blir ledere, vil vi fortsette å spionere. Så lenge det er bøller og løgnere og galninger i verden, så lenge tyrannene setter i gang med erobringer, så lenge forbrukerne trenger råvarer, så lenge de hjemløse ser etter et sted å være, så lenge de sultne leter etter mat, så lenge de rike leter etter rikdom, så vil det faget dere har valgt fortsette å eksistere. Vær dere trygge»

George Smiley i John le Carrè’s «Hemmelig Pilegrim»

le Carrè skriver spionromaner, mange av dem med George Smiley som helt. Le Carrè dikter opp sitt eget parallelle univers, et univers som ligner på vårt. Ligner veldig på den verdenen vi lever i til daglig, men personene han skriver om finnes ikke, selv om problemstillingene han tar opp er hentet fra vår verden. Det gjør at mange tar le Carrè’s romaner for underholdning, uten å legge noe vekt på hva han sier om den verdenen vi lever i.

Smiley/le Carrè er likevel inne på noe. At så lenge makta rår, vil makta gjøre det den kan for å beholde makta.

Noe vi ser daglig. Fram til sist valg, var vi lullet inn i en rødgrønn, sosialdemokratisk drøm. Vi visste at Arbeiderpartiet hadde sin overvåkningssvin på skogen. Haakon Lie var flink slik, selv om det kanskje ikke var meningen at vi skulle vite. I dag, etter at vi har stemt kaptalismens lakeier inn i styrer og ting har vi våknet. Noe. Sosialdemokratiet, med alle i arbeid med by og land hand i hand, var faktisk ikke bare en drøm. Det var en velferdsstat, et godt sikkerhetsnett i tilfelle Anton. Nå har den blåbrune regjeringa dratt oss ut av den Tornerosesøvnen. For som Karin Boye sier:

«Det gør ondt, när knoppar brister»

At sikkerhetsnett er dyrt, er ingen nyhet, spørsmålet er hvor finmasket det skal være, og ikke minst hvor finmasket det skal være for mennesker som oppfyller kravet til statsborgerskap eller ikke bor i fedrelandet.

Landsmoderen gjorde oss ikke akkurat et morsstykke den gangen hun fikk oss inn i EØS. Selv kapitalismens høyborg, NHO, innrømmet at frihandelsavtalen med EU var god nok for eksportindustrien. Men den var ikke god nok for de som var og er villige til å selge Norge AS for knapper og glansbilder. Siden de ikke har klart det helt, er det nå om å gjøre å selge så store deler som mulig. Statens kornforretning ble jo avviklet som forvalter av beredskapslagrene for korn. Kapitalen derfra ble brukt til å investere i norsk lakseoppdrett under navnet Cermaq. Cermaq AS kjøpte seg opp både i norsk og utenlandsk lakseoppdrett, for så å bli solgt. Til japanske Mitsubishi. Som ikke er kjent for bærekraftig forvaltning av resursene de forvalter. Rovhogst i tropiske regnskoger er bare toppen av dèt isfjellet.

Lokal forvaltning av ressursene er alfa og omega for en bærekraftig utvikling. Lokal forvaltning er også et banner som blant andre EU bærer høyt. Beslutningene skal taes på et så lavt nivå som mulig. Er visst ikke mange som er enig i at det er det som skjer i EU. Men det er nå så. Verre er det at man privatiserer fiskeressursene på kysten, og gjør det vanskeligere for ungdomen å starte opp med fiske. Det lokale fiskeoppkjøpsfirmaet i Steigen, Brdr. Aasjord, sa på nittitallet at sjarkene som leverte til dem, var deres trålere. De sikret jevn leveranse hele året. Med sentralisering av kvotene gjennom oppkjøp og med det større og færre båter til å fiske blir det til at det blir færre fiskere. Og med det færre hus med lys i langs leia. Synd for turistene som ikke får se levende lokalsamfunn, minst halvparten av opplevelsen de har av landet. Verre for fedrelandet, som med det får færre båtdekk hvor folk kan hverdagsfilosofere over livet og døden, mens de drar bruket. For vi trenger hverdagsfilosofene, de som har tid til å tenke sine tanker i freden og roden, mens de skjøtter sin daglige dont. I det øyeblikket de går over fra å være produsenter av opplevelser for turistene i form av fiskebåter på vei ut til feltet, til å være konsumenter av ferdigpakkede opplevelser på en skjerm nær seg, i det øyeblikket har vi tapt en nødvendig del av samfunnet. En del som trengs for å holde Norge AS i drift, og i stand til å levere det vi som befolkning trenger av infrastruktur, skoler og helsevesen. Man kan faktisk lure på hvem som bidrar mest til vår felles velstand, fiskeren på Røst eller asfaltsliteren på Karl Johan?

Nummerering, et hjelpemiddel eller trakassering?

I skiløypa er det ganske så greit. Førstemann/-kvinne i mål, blir nummer èn, neste nummer to også videre bakover til alle er i mål.

I Lotto er det også nummer. Treffer man rett nummer, kan man bli million(nesten)nær og kanskje enda litt.

I det virkelige livet, der hvor de fleste av oss oppholder oss mesteparten av tiden, er det også et sjansespill. Om den sædcella som vinner kappløpet til egget er bærer av et X- ellet Y-kromosom. Som om det sjansepillet ikke er nok, så er det også noen hormoner i fosterlivet som helst skal gjøre jobben sin. Til rett tid. Som oftest går det bra, og mor og barn er like velskapte. Men en gang i blant er naturens lotto, nettopp det, et lotteri hvor man ikke kommer ut med førsteprisen. Ikke andre heller, noen ganger.

Historiene om hva det fører til er mange, noen er fortalt her på
Karavanseraiet.no, andre har du sikkert hørt andre steder. Historier handler om uvitenhet, andre om viten og vilje. Uansett har de handlet om trakassering av mennesker som ikke passer i bildet som den enkelte har av et perfekt menneske. Perfekt i den betydningen at de er lik den som trakasserer, uten funksjonshemninger av noe slag.

Funksjonshemming er mye rart, og kan defineres på mange slags vis. Det er ikke så mange som tenker på at en rullestolbruker er funksjonsfrisk, helt til h*n skal på bussen. Eller tenker over hva som gjør at en transkjønnet er sosialt funksjonshemmet, og at det er samfunnets holdning til den transkjønnede som gjør ham/henne ufør i arbeidsmessig forstand. Det er relativt få transkjønnede i fast, lønnet arbeid. Mange går på ytelser fra NAV eller driver eget firma. Nyere forskning tyder på at 70 – 80 % av oss strir med selvmordstanker. Rusmiddelmisbruk og behov behandling for psykiske lidelser er mye høyere blant transkjønnede enn i resten av befolkningen.

Når man så føyer skam til skade ved å nekte transkjønnede deres riktige kjønn ved å forlange kastrering før man kan få et personnummer som passer med eget kjønn. Da er man, det vil si statsmakta, på ville veier. På vei til et sted hvor man godtar trakassering. På tross av lovgivning som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønnsuttrykk.

Lønnslippen som blondinen med egen motorsykkel får hver måned, påstår at hun er mann. Påstanden kommer av at statsmakta ikke vil la fruen få endre personnummer. Noe som fører til at data’n tror at fruen er noe hun ikke er. Arbeidsgiver spurte, omtenkt som hun er, om hun kunne gjøre noe. Tusen takk, men dessverre. Norsk lovgivning og dens forvaltere er ikke interessert i å bli sett på som moderne og framtidsrettede. De vil fortsette å trakassere en sårbar, men utrolig oppegående del av befolkningen, på tross av nevnte diskrimineringslov.

Ikke rat at Amnesty International nå kjører en underskriftskampanje for å påvirke regjering og ting til å gi transkjønnede mulighet til å endre personnummer uten å måtte kastrere seg først.

Skriv under på Amnestys appell her

John Jeanette Solstad Remøhar skrevet et innlegg i VG hvor hun oppfordrer Helseministeren til å endre praksis i denne saken NÅ. Det innlegget kan du lese her og gjerne spre videre på de sosiale media du bruker.

Skatteetaten sliter med at de i løpet av få år vil slippe opp for unike personnumre og vil endre dagens system og innføre kjønnsnøytrale personnummer. Det er vel fare for at det blir skatteetaten som redder statsmaktas ære i denne saken. De bruker å få det som de vil. Mer om den saken finner du her

I mens skal Kamelryttersken ordne med boller. For det trengs noen av det slaget, skal alle de korttenkte/-synte menneskene i statsmakta som godtar denne trakasseringen, kunne ta seg. En bolle.

Ikke sant?

Arbeid, en meningsfull eller en verdifull aktivitet?

Mennesket har til alle tider arbeidet for å opprettholde livet. Det har gitt arbeid en status som det er vanskelig å forandre. I dag definerer vi arbeid ut fra hvor mye vi får betalt for de aktivitetene vi utfører. Vi trenger ikke lenger arbeide i vårt ansikts sved for å ha mat på bordet. Likevel er det forskjell på hvordan vi forholder oss til folk i arbeidsfør alder som ikke går i lønnsarbeid. Jeg er ikke så sikker på at uføretrygd er den beste medisinen for alle. Men jeg er jo heller ikke sikker på at nedleggelsen av gårdsbrukene på de psykiatriske sykehusene var så lurt. Arbeid adler mannen sier vi gjerne, i beste pietistiske og Lutherske ånd. Men vi glemmer ofte at arbeid er en meningsfylt aktivitet som holder mennesket i ånde med alle sine krav til utførelse og tilstedeværelse. Krav som i seg selv bygger helse. Spørsmålet er i hvor stor grad man bør arbeide og hvilke krav man skal stille til utførelsen.

Skrev blondinen med egen motorsykkel i kommentarfeltet på Facebook, etter å ha lagt ut et intervju med Jon Hustad fra Nettavisen med tittelen: «Alle kjenner folk som er uføretrygdede som de vet er friske»

Tittelen er i seg selv en provokasjon så det holder. Og temaet har vært diskutertKaravanseraiet.no mer enn èn gang. Og vil nok fortsette å være et diskusjonstema så lenge vi har så rause velferdsordninger som vi har.

Nå er det èn ting å sitte på sin ikke altfor brede bak og mene noe, når man har full jobb, ei inntekt over gjennomsnittet og full kontroll med både økonomi og helse. Noe helt annet når man sitter med ei inntekt på langt under gjennomsnittet, uten mulighet til å spe på med ekstra arbeidsinnsats. Fordi helsa ikke tåler det. Eller fordi velferdsforvaltningen har en kundebehandling og en regeltolkning som ikke oppfattes å være i samsvar med Folketrygdlovens §1. Også Forvaltningsloven kan det virke som blir tolket på ymse vis av nevnte forvaltningsorganer.

Likevel. Det er alltid nyanser. Hustad fikk anledning til å bruke de store bokstavene og dra sine synspunkter helt ut. Noe som er egnet til provokasjon, men ikke alltid til ettertanke.

For som Hustad påpeker, mennesket er tilpasningsdyktig og finner løsninger på de utfordringene det står overfor. I Øst-Berlin grov de en tunnel under muren, for å slippe unna kommuniststyret i den Tyske Demokratiske Republikk (DDR). I Palestina graver de tunneler under grensen mellom Sinai og Gaza-stripen for å omgå Israels blokade av innbyggerne i Gaza. Hvis du vil lan du få en Mercedes personbil inn i Gaza den veien. Hustad snakker om markedsmessige tilpasninger, og bruker liberalistiske vendinger når han gjør det. Uansett begrunnelse for menneskets tilpasning til omgivelsenes krav, står vi tilbake med at mennesket er av natur aktivt og har behov for meningsfylte aktiviteter i hverdagen for å opprettholde og helst bedre egen helse.

Den amerikansk-israelske forskeren Aaron Antonovsky (1923 – 1994) fant på 1960-tallet ut at mennesker med en sterk forståelse av sammenhengen mellom egen selvforståelse og omgivelsenes krav, var friskere enn de som hadde mindre opplevelse av denne sammenhengen. Han utviklet i sitt arbeid ny forståelse for forholdet mellom helse, stress og mestring.  Antonovsky bruker ofte begrepet «Sense of coherence», eller forståelse av sammenheng på norsk. Han kom på sporet av denne forståelsen etter et forskningsprosjekt om den mentale helsen hos middelaldrende kvinner. Det han fant var at kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, hadde bedre mental helse enn sine jevnaldrende som ikke hadde opplevd Holocaust

Kanskje ikke så rart? For når man ser en mening med det man gjør, klarer å se en sammenheng, selv i den største menneskelige fornedrelse, da har man en styrke i seg selv. En styrke man bruker for å overleve. Overlevelsesdrift kan man kalle det. Men man må ikke oppleve så ekstreme ting for å kjenne på hva som gir mening. Man ser det i dagliglivet, hvordan man oppfatter hva som er viktig for seg selv. Med det er vi over til en av guruene i Ergoterapien, Gary Kielhofner. Her i Vinkenes 2008:

Arbeid er et begrep som har forskjellige betydninger avhengig av hvilken kontekst det benyttes i. Kielhofner (2001) mener at arbeid er en produktiv aktivitet, som gir et produkt i form av en vare eller en serviceytelse. Disse produktene kan være bruksgjenstander, kunstgjenstander, viten, hjelp, informasjonsutveksling og beskyttelse. Han mener videre at arbeid henger tett sammen med menneskets overlevelsesbehov fordi det er via arbeid de fleste får tilgang til de ressurser de trenger og/eller ønsker for å leve. Aktiviteter som fører til økt evne til produksjon, dvs skolegang, læretid eller studier er også knyttet opp mot begrepet arbeid i følge Kielhofner. Han sier også at mange former for arbeid involverer uformell utveksling av hjelp og assistanse (Kielhofner 2001, Redzovic 2008).

I dag tenker vi ofte lønnet arbeid når vi bruker begreper som arbeid eller jobb. I dagens Norge har vi har vent oss til at når vi snakker om arbeid at det er hardt, meningsfullt og at det betaler husleia. Vi har også vent oss til at andre aktiviteter enn lønnsarbeid er ikke like meningsfylte eller verdifulle. Det er viktig fordi mennesket i uminnelige tider bokstavelig talt har arbeidet i sitt ansikts sved for å tilegne seg det som trengs for å opprettholde livet. Og fremdeles gjør det over store deler av jorden. Våre norske, rause velferdsordninger er av ny dato, for en stor del innført de siste tredve – førti årene. Fordi vi har en sterk solidaritet og likhetsfølelse i landet vårt. Det var ikke uvanlig at husmannen var Høvedsmann på Lofotfisket, og hadde Husbonden som rorskar. Det gjør at vi fremdeles føler oss likeverdige. Adel og rikfolk var det lite av.

En fordel under oppbyggingen etter krigen, men kanskje ikke den samme fordelen i dag? Hvor vi har mer penger mellom hendene enn vi har godt av. Der har faktisk Hustad gode poenger, som krever noen tankeøvelser før man avfeier dem som liberalistisk tøv.

Byråkratisk forvaltning av velferdsgoder krever at byråkraten kan mer enn å heve lønn. Politikerne må her ta sitt ansvar med ikke bare forfølge egne fromme ønsker, men også gjøre mer for å forstå naturlige menneskelige tilpasninger til de forordningen de vedtar.

Det snakkes mye om at man må stille krav til den eller den. At man ikke bare kan betale ut sosialhjelp og trygd uten at mottakeren yter gjengjeld. På et eller annet vis. For alle kan noe. Spørsmålet er om den enkelte som kan noe, ser at h*n kan noe? Og blir oppmuntret til/veiledet i selvforståelse, innsikt i egne grenser. Tror vi har langt igjen her, før vi kan si at vi har ytelser som står i stil med det enkeltmedlemmet i samfunnet yter, hvor vi har et samfunn som tar enkeltindividets muligheter på alvor?

Referanser:

Antonovsky, Aaron, 2012, Helsens mysterium, Gyldendal akademisk, Oslo

Kielhofner, G., 2001, Ergoterapi – det begrepsmæssige grundlag, FADL’s Forlag, København

Redzovic, S. 2008, Nærværs og fraværsfaktorer i arbeidsmiljø. Forelesning på Videreutdanning i arbeidsdeltakelse, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Trondheim

Vinkenes, R. 2008, Hvordan påvirkes de ansattes fravær av arbeidsmiljøet i Hjemmetjenesten? Masteroppgave i Organisasjon og ledelse, NTNU, Trondheim

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Roller og refleksjoner

Blir noen refleksjoner når man sitter ved et sykeleie, og ikke helt vet  hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Som opphavet har også Kamelryttersken lyst og ikke minst vilje til å lære fra seg det hun kan. Så når hun ser en pleier ta et forkjært tak for å hjelpe pasienten opp av senga eller snu ham, da holder det hardt å holde tennene foran tunga og la pleieren fortsette med sitt. Å skille hundskit og kanel er ikke alltid like enkelt. Det å sortere mitt, ditt og vårt. Enkelte syns det er bra at de får innspill og forslag til bedre fagutøvelse. Noen få kan bli både fornærmet og det som verre er over at dattera blander seg i hvordan de gjør jobben sin. «Ja, men jeg vil jo bare at pappa skal ha det bra» tenker hun i sitt stille sinn mens hun ser på flinke pleiere som gjør en god jobb. Hver gang. Selv om pasienten er både brysk og klar i sin tale om både leger og ellers det meste.

I en tidligere bloggpost har Kamelryttersken reflektert rundt det å være fagperson og pårørende, en kombinasjon som ikke alltid er like enkel. Hverken for fagpersonen eller for den pårørende. Selv om hun begynner å bli vant til å være «profesjonell» pårørende, er det ikke sikkert at utålmodighet og besserwissen alltid er borte fra den overflaten pleiepersonale og andre møter. Rett og slett fordi man er ikke bare det ene eller det andre. Man er seg selv, med all sin kunnskap, erfaring og personlige egenskaper, uansett. Men man har lært å ta fram pårørendemasken når man er der som datter, selv om man egentlig vil være fagperson. Det er lettere å skille når man står i en situasjon hvor det er mest medisinsk kompetanse som kreves. Pleie og omsorg er ikke noe fremtredene trekk ved Ergoterapeuten, selv om -patien er der. Omtanken og forståelsen for behovet for pleien og omsorgen. Samtidig som man ser rollefordelingen, hvem som gjør hva, når. Men som pårørende er ikke alltid forståelsen for rollene alltid like enkel. Når er og skal man opptre som datter, når skal man representere opphavet, når skal han få ta kommandoen, og når skal man hente tisseflaska eller bekkenet?

For ingenting går fort nok. Og de legene er noen ubrukelige kvakksalvere, mens da de som er der i dag kan gå an. Helt til den inngrodde respekten for legen slår inn og alt er tilbake til det gamle. Uten å forstå at ting ikke går fortere og at leger er mennesker de òg, som gjør det de gjør ut fra det de kan, der og da. At sykdom kan oppstå over natta, også i en gammel skrott, er det heller ikke så lett å få formidlet. Neida, det er «De», dette ubestemmelige begrepet for «Noen» som har bestemt at han skal være her. Ja,men det er ikke noen De som har bestemt noe om deg, det er din egen slitne kropp som holder på å gi etter for alderen. Kroppen, organismen har begynt å slå seg av. Sakte, ja, men merkbart. Og det tar lengre tid før du kommer til krefter igjen. Sånn er det bare.

Naturen går sin gang, og det er ikke sikkert at vi skal gjøre noe med det. Det er ei tid for alt, ei for å så, og ei for å høste. Selv om vi mennesker gjerne så at vi kunne leve evig, uten innblanding fra vår relativt skrøpelige kropp. Noe som kan føre tankene til han som var i Getsemane hage med sine disipler, og snakket om at ånden er villig, men kjødet svakt. Mens vi moderne mennesker helst vil ha begge deler?    

Mer om kompliserte utfordringer, og hvordan de ikke løses

Forslaget om reduksjon av Innsatsteamene fra fire til to. Har ført til at mye rart har husert i tankegangene og i verbale ytringer rundt forbi i Kamelrytterskens omgivelser. En av de mer uskyldige beskrivelsene som har blitt bragt til torgs var det en hovedtillitsvalgt som kom med. Han kalte forslaget «Et skudd i foten». Noe flere av teamenes samarbeidspartnere nok kan være enig i, men de vil nok ikke bruke slike ord offentlig. Uansett er den unisone tilbakemeldingen fra alle ender av tiltakskjeden Innsatsteamene er en del av, at det å legge ned to Innsatsteam vil gi større press på Hjemmetjenesten, på sykehjemmene og gi lengre liggetid på sykehuset. Litt enkel hoderegning forteller blondinen, at hvis Innsatsteamene klarer å forhindre fem innleggelser på sykehjem i løpet av et år, vil de spare kommunekassa for mellom fire og fem millioner kroner. Mer enn man sparer ved å legge ned de åtte arbeidsplassene det er snakk om.

Tall fra Elverum kommune forteller at hvis èn Ergoterapeut klarer å forhindre to flyttinger til omsorgsbolig, har hun spart inn sin egen årslønn. Og en omsorgsbolig er som kjent billigere i drift, enn en sykehjemsplass.

For ikke å snakke om at kommunen må ut med nærmere fem høvdinger, for hver natt en pasient blir liggende over utskrivningsdatoen på sykehuset. I gjennomsnitt ligger det mellom ti og femten pasienter på vent hele tida, fordi kommunen ikke har kapasitet til å ta i mot dem. Og så har administrasjonen magemål til å si at Innsatsteamene må halveres fordi de ikke utnytter kapasiteten?!? Henger liksom ikke helt på greip, hvis man spør blondinen. Men hun blir ikke spurt. Mest sannsynlig fordi blondiner i følge folketroen ikke har så mye forstand. I likhet med Ole Brum, en liten bjørn i skogen.

Tiddelibom og hutte meg tu

Kapasitet ja. Hvordan måler man så den På en gravemaskin måler man kapasiteten i antall kubikkmeter oppgravd masse i løpet av en gitt tidsenhet. Kapasiteten på en bestemt maskin varierer ganske mye, alt etter hvor hard massen er, hvor mye gravemaskinen må flytte seg for å få tak i det den skal grave opp, servicebehov og sist, men ikke minst maskinførerens erfaring og kunnskap om å bruke maskinen effektivt.

På et Innsatsteam er det ikke bare å se på antall saker teamet får i løpet av året, men også hvor lang tid det tar å gjøre jobben. Antall saker har vært relativt stabilt de siste årene. Men kompleksiteten i sakene har økt. Etterhvert har brukerne som blir tildelt oppsøkende rehabilitering blitt sykere og mer marginale i forhold til mulighet til å bo hjemme. Selv med massiv innsats fra hjemmetjenesten. Men man prøver fordi vi vet at folk som bor hjemme trives og har det bedre. I seg selv et intensiv for å gjøre det som –terapeuten foreslår av tiltak for å lette hverdagen.

Men det er ingen som har kommet med tiltak for å gjøre arbeidshverdagen i teamene lettere. Etter at man har fått ryddet opp i eventuelle misforståelser om man i det hele tatt har jobb fra nyttår, vet både Ergoterapeuten og hennes kolleger at jobb har de, men ikke hva de skal gjøre. Både tillitsvalgte og Enhetsleder er klare på at det kan bli en overtallighetsprosess. Javel. Nei. Slike har blondinen vært borti før, og er ikke akkurat beroliget. Med hensyn til arbeidsoppgaver i 2014.

For det som sies i budsjettforslaget er at Hjemmetjenesten skal styrkes, og da særlig med hensyn til det å kunne ta i mot utskrivningsklare pasienter. Da blir spørsmålet hvordan den skal styrkes, for hvis man med det mener at Innsatsteamene skal smøres tynt utover, med en på hver hjemmetjenesteenhet, da har man flere dilemma å ta hensyn til. Et av dem er at det er lite pleiepersonell i Innstatseamene, noe som gjør at man må ha en klar stillingsbeskrivelse for –terapeutene som eventuelt flyttes. En annen er at rehabiliteringskompetansen som nå er i teamene blir borte med å oppløse dem. Kompetansen ligger i teamet som sådant, ikke like mye i den enkelte fagutøver. Enkeltvis har teammedlemmene bare sin egen fagkompetanse. Når de arbeider hver for seg kan de ikke trekke på at det er tre andre med helt andre briller som samarbeider om felles saker. I hjemmetjenesten er det fokus på omsorg og pleie, ikke på å arbeide med hendene i lommen, som i å veilede brukeren i daglige gjøremål.

Rent økonomisk er det også spørsmål som dukker opp. De som arbeider i Innsatsteamene har lang erfaring og høy kompetanse. Dette slår også ut på lønningsposen. Slik at det er flere av dem som arbeider på teamene som har like mye i lønn som en og en halv hjelpepleier, som er den kompetansen hjemmetjenesten trenger mest av. Slik at man overfører dyr og tung kompetanse på hverdagsrehabilitering, som ikke vil gjøre like god nytte for seg der de kommer, fordi hjemmetjenesten per i dag, ikke har kompetanse til å bruke det de i tilfelle får overført av fagpersonell. Det blir som med maskinentreprenøren som taper penger fordi maskinføreren ikke klarer å fylle like mange lastebillass i grustaket, som han klarer på et veianlegg. Maskinføreren er av de beste på bakgraveren, og bygger vei som bare det, mens han på forgraveren i grustaket, som arbeider stikk motsatt, bare klarer to tredjedeler av det han ellers klarer.

Hva gjør man da? En eventuell overtallighet belaster kanskje ikke helsebudsjettet, men den belaster kommunekassa like mye for det. Slik at summa sumarum blir det ingen besparelse å legge ned Innsatsteamene. Man bare flytter utgiftene, og genererer overforbruk på de tjenestene som allerede er hardt presset fra før.

Det finns løsninger, men mange av dem sitter langt inne hos de som må ta avgjørelsene. Den enkleste er bussiness as usual, men da må de finne penger et annet sted. Omorganisering av kompetansen mellom enhetene koster og krever tid, og mye godvilje fra administrasjonen og i de berørte enhetene.

Noen må kanskje gjøre som Aleksander den Store? Han hogg over den gordiske knuten med sverdet. Han ble da som legenden hadde spådd, herre over hele verden. Nå ble han jo ikke herre over hele verden, bare over den delen av verden som grekerne kjente i 334 f. kr. Han oppnådde da kanskje ikke det han var ute etter?

Sverdets makt heter seg å være stor, en makt Aleksander kjente og kunne bruke. Men det kan tenkes at man i dag må bruke andre metoder for å løse denne knuten, med alle dens dilemmaer? Gandhi var en annen stor mann med radikale løsninger, kanskje hans tankegods er bedre egnet for gordiske knuter anno 2013?

 

Enkelte stusser kanskje på sammenhengen mellom bildene av en gammel sliter og nye utfordringer i helsevesenet?

Brødrene Søyland utviklet en av de første hydrauliske gravemaskinene på 1950-tallet. De så en løsning på de utfordringene som industrialiseringen og gjenreisningen etter 1945 medførte. De var hele tiden langt framme i utviklingen av nye maskiner, også internasjonalt. Men Brøyten, som Innsatsteamene ble offer for kortsiktig økonomisk tenking. Brøyt ble solgt til Sverige og etterhvert Finland, og er nå historie. Innsatsteamen blir ikke solgt, bare lagt ned fordi man ikke klarer å se helheten i tjenestene som må ytes. Forstå det den som har vett til det.

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

Kjære politiker

Kjære Politiker

Ser av Fjæsboka at du trives med valgkampen. Bra for deg. Personlig har jeg ikke noe behov for at et samlet politisk establishment vil bruke av tida mi. Til å høre på. Ord. Som bare er. Ord. Svada uten innhold. Egentlig.

For det å kalle en spade en spade. Tar for kort tid. Dere må jo bruke av tida mi for å fortelle at en spade er et ca en meter langt, skjeformet redskap i jern med håndtak av tre og plast. Dette redskapet, som betjenes med to hender, er beregnet for å flytte løsmasse med muskelkraft fra punkt A til punkt B. På den måten kan man grave et rektangulært hull på ca èn x to meter. Det at redskapet med ei skjeformet plate, av jern, foran, med håndtak for godt grep, med begge hender, er en meter langt er ganske så praktisk. Man har da med seg et mål på hvor dypt hullet skal være. Som kjent skal det være en meter jord over kista. I den grava man selv har gravd for å falle oppi.

Det er ikke store utfordringen. For ei som ikke følger spessiellt godt med. Å finne eksempler. På saker. Hvor dere politicuser viser at dere ikke har peiling. At dere styrer ved å fukte fingeren. Stikke den opp. Og kjenne hvor vinden blåser. For deretter ta en avgjørelse basert på egne preferanser. Hva er da vitsen med å ta pliktøvelsen med å fukte fingeren? Kan like godt bruke en konsulent. Dere velsigner jo årlig milliarder til alskens konsulenter. Som ikke har mer kompetanse enn offentlige ansatte med samme utdanning. Bortsett fra på et område. Hvordan man selger kompetanse.

Som stemmekveg og som samfunn har vi ikke råd til å bruke milliarder på høyteknologiske marinefartøy. Som blir kjørt på fyllinga. Før de er tatt i bruk. Vi vil ikke ha helsemastodonter. Hvor vi pasienter enten risikerer å dø i køer som manipuleres ut fra hva som passer det enkelte helseforetaket. Rent økonomisk. Eller dø på operasjonsbordet på grunn av uklare administrative rutiner. Og manglende avklaring av kommandostrukturen innad i foretaket. Vi har ikke råd til å eksportere vannkraft til Europa til priser som gjør at mange virkelig vil få føle energikrisa på kroppen. Eksport som bare har en hensikt. Å vise at Statkraft er kongen på miljøhaugen. Samtidig med at de tjener penger. Opphevelsen av reguleringsregimet på kraftmagasinene var. Og er. Et klart brudd på prinsippet om offentlig ansvar. For å sikre jevn strømforsyning til hele samfunnet. Til en overkommelig pris. I realiteten har dere pålagt stemmekveget ekstra skatt ved å fjerne denne reguleringen.

Bare for å ta noen saker hvor dere har vist rimelig lite gangsyn og forståelse for hva dere faktisk har tatt på dere. Å forvalte. Tilliten hos oss som bor her. Valgdeltagelse på ned mot 60 prosent. Sier sitt om respekten. Og tiltroen til at det har noen hensikt å bruke. Stemmeretten. Gjøre sin borgerplikt.

Et godt eksempel på oppfordring til unødvendig tidsfordriv, for ikke si skitkasting, kommer fra tidligere statsråd for Arbeiderpartiet. Grete Knudsen. Hun har helt sikkert sine vektige grunner for å komme med sine memoarer midt i valgkampen. I Aftenposten sto det noe om hva skal man med fiender, når man har slike venner. Spørsmålet om lojalitet trenger vi ikke ta opp engang.

Har vi noe alternativ? Sånn egentlig? En samarbeidsregjering à la den som tok over i 1945? Med folk som passer på. Hvis de skal legge store egg. Som i å be for sin syke mor. Eller glemmer sak. Og heller går på person. At man gjør det alene. Utenfor hørevidde. Men i dine kretser har man kanskje ikke kunnskap om at et glass vann er det beste. Ikke før. Ikke etter. Men i stedet for.

Det nestbeste. Sånn prevensjonsmessig sett. Det sto Thomas Edison for. Lyspæra. Utrolig hva den har gjort for dem som ikke tok det glasset med vann. Og ikke minst for oss som må finne oss i all svadaen fra dere som praktiserer. Det salig Otto von Bismarck kalte «Det muliges kunst», politikk.

Så selv om jeg har bestemt. Meg. Etter å ha vært utsatt for nærmere femti års. Kontinuerlig. Valgkamp. Fra Kings Bay-fadesen og fram til i dag. Så har jeg tro på det som Winston Churchill mente var det fattig beste av de styreformene mennesket har prøvd. På tross av at dere, folkets kårne ikke alltid viser dere tilliten verdig. Noe som. Desverre alt for ofte fører til at yours truly heller mot omfattende omveltninger og innføringen av opplyst enevelde. Isaac Asimovs fremtidsvisjoner får gjerne større tiltrekningskraft i slike stunder. Noen av dem ser man på det hvite lerretet. I filmen «I, robot». Men så har jeg jo alltid vært litt svak for Will Smith ;-)

For vi har kunnskap nok. I samfunnet vårt. Til å vite hva som fungerer. Og hva som ikke fungerer. Infrastruktur og hjernekraft. Er løsninga. Ikke bagatellisering av gode argumenter. Pro & contra. Heller ikke rask forflytning av mer eller mindre godt fordøyde matvarer i retning av meningsmotstandere. Eller taxiturer. Eller misbruk av godtfolks tid. Keiser Nero sa alltids at han ga folket brød og sirkus for å holde dem fornøyd. Vi ser jo at dagens makthavere følger opp. Selv om beredskapslagrene av mat- og såkorn er avviklet. I et land som importerer halvparten av matbehovet sitt. Tidligere Statens kornforretning. Nå Cermaq. Brukte inntekten fra avviklingen av kornlagrene til å begynne med lakseoppdrett. En ikke helt bærekraftig produksjon. Sammenlignet med kjøttproduksjon på utmarksbeite. Men slik matproduksjon gir ikke store mengder penger man kan bytte mot andre penger. Bare trivsel og spredd bosetting. Og norske bønder har før vist seg å være direkte utrivelige. For makta. Bedre å la rovdyra ete dem bort fra gård og grunn. Finere det. Enn å innrømme at eiendomsretten er ukrenkelig. I byen.

Ottar Brox sa riktignok på 60-tallet at byggingen av veier på Senja førte til at det var lettere å kjøre flyttelassene til byen. Senere sa han også at han ikke er rasist, men …

Er kanskje unødvendig å si det. Men undertegnede håper faktisk ikke. At ditt. Eller noe annet parti. Får et godt valg. Men jeg håper. At alle. Med stemmerett. Stemmer. Blankt.

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Andungene er fremdeles blanke på handlingsregelen. Katten teller rolig til ti og tar det en gang til. Bildet er lånt av Opplysningskontoret.org

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Et kompetent innvandringsland?

Vi er egentlig ikke et spesielt kompetent innvandringsland. Alt vi har er flaks, selvgodhet og et knippe utdaterte ideer. Og annet er kanskje ikke å vente. Vi har vært et innvandringsland enda kortere enn vi har vært et oljeland.

Sier Bjørn Stærk i essayet «Migrasjonens umuligheter“.

Videre sier han:

Men alle løsninger er ikke like ille. Finnes det noen ledestjerner vi kan bruke for å finne de minst dårlige løsningene? Jeg kan tenke meg tre.

  1. Den første er rettighetsmodellen, som sier at migrasjonen skal styres av umistelige menneskerettigheter, så som retten til å få beskyttelse hvis du er forfulgt. Asyldebatten handler om slike rettigheter, og asylaktivister ønsker gjerne å løse svakhetene i asylpolitikken ved å innføre flere rettigheter, for eksempel gjennom Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Når innvandring styres av rettigheter frasier vi oss noe av kontrollen over grensene, og må gjøre det beste ut av den innvandringen vi får.
  2. Den andre er eierskapsmodellen, som sier at statsborgere er en slags eiere av landet sitt, litt slik en familie eier huset sitt. Eierne har rett til å bestemme hvem som kan krysse grensene, og på hvilke vilkår. Det betyr ikke at innvandringen nødvendigvis må lønne seg. Eierne kan også velge å drive veldedighet. Det er som om du har en hybel i huset ditt. Du kan leie den ut, eller du kan velge å la noen bo der gratis, fordi de trenger det. Men valget er ditt. Som eier av huset har du rett til å tenke gjennom hvor snill du har råd til å være.
  3. Den tredje modellen handler om demokratiske verdier. Migrasjon må vurderes etter om det flytter oss nærmere eller lenger bort fra en verden hvor alle mennesker lever i liberale, tolerante, velstående demokratier. Innvandring som fører til mistillitsfulle utenforsamfunn er dermed galt. Men det samme er arbeidsinnvandring, hvis den skaper en innfødt herskerrase. Når innvandring skaper nye borgere som omfavner demokratiske verdier er den en god ting. Vi trenger deres hjelp for at våre verdier skal overleve i en verden hvor USA og Europa bare blir to av mange maktpoler. Når innvandring derimot bringer med seg den polariseringen og fanatismen som gjorde hjemlandet ulevelig i utgangspunktet er den en dårlig ting.

I likhet med Stærk heller Kamelryttersken mot den andre modellen. Mest av praktiske årsaker. Èn ting er at Norges innvandringspolitikk langt på vei er slik. Selv om det ikke alltid høres slik ut i den offentlige debatten, og da kanskje helst fra de som produserer de store, fine ordene. De om rettferdighet, likestilling, menneskerettigheter med tilliggende herligheter. Hvor mange av dem som med patos i stemmen snakker pent om innvandring, som faktisk bor i de områdene hvor det er størst andel innvandrere, kan man sikkert spørre om.

Stærk drar fram en del tall. For eksempel at nettoinnvandringen til kongeriket er på 47.000 mennesker pr år. Tilsvarende en by på størrelse med Bodø, som i følge Statistisk sentralbyrås (SSB) siste statistikk hadde 49 203 innbyggere. Eller 1,5 ganger Halden.

SSB kan også fortelle at kongeriket pr første kvartal 2013 hadde i overkant av 5 millioner innbyggere. 5 051 275 for å være helt nøyaktig. Ikke dårlig for et lite land langt ute i ødemarka. In the middle of nowhere som noen gjerne sier. Hvalfangstmotstanderne sier gjerne No Way, Norway, men de er som kjent ikke helt etterrettelige i sin omgang med statistikk. Da er de sikkert ikke etterrettelige i sin omgang med andre uomtvistelige sannheter heller. Tror vi gjerne. Siden det selvsagt er vår egen virkelighetsoppfatning som gjelder. Ikke den virkelighetsoppfatningen som de har, sånne særinger som Watson, Greenpeace, WWF, Kurt Oddekalv og Fremtiden i våre hender. Nei. Vi foretrekker da å tenke selv. Man er da Nordmann. Og h*n har som kjent både integritet og forståelse for det meste.

Ken hva gjør egentlig et slikt påfyll av multikultur med et såpass homogent samfunn som Norge egentlig er. Eller kanskje rettere: Har vært? Det har vi liksom ikke tenkt over. Like lite som vi ikke tenkte over hva Norge er og skal være den gangen vi meldte oss ut av Europa. Heldigvis hadde vi en landsmoder som skjønte at vi ikke kunne være utenfor det gode selskap, så hun ordna en husmannskontrakt i stedet. Og som alle gode husmannskontrakter koster den mer enn den smaker. Både i kronasje og i tapt arbeidarbeidsfortjeneste. Men det er ikke så farlig. Bare vi får billig arbeidskraft og at politicusene får sitte nederst ved bordet i Brüssel. En gang i blant.

Men hva har husmannskontrakten med EU med at ¾ av befolkningsveksten i kongeriket kommer fra innvandring? Kanskje ikke så mye ved første øyekast. Men bildet blir kanskje et annet når man begynner å tenke på at norsk ungdom utdanner seg til arbeidsledighet. Noe et par kommentatorer i Aftenposten har temmelig sterke meninger om. Her og her. Men håndverkere har vel ikke kompetanse til å si noe om slike ting?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Godlyd, media og planlegging

Big Maybelle fyller stua med godlyd. Førti-/femtitalls Soul og Rhytm & Blues. Sånt man kan kose seg med :-)

Spotify foreslo og til en avveksling ble blondinen med egen motorsykkel overbevist. Etter de første taktene.

Media, både de mer ordinære og de sosiale bringer mye moralsk indignasjon for tiden. Norsk kvinne voldtatt i Dubai. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Men å tro at man skal få snudd en arkaisk, religiøs og ikke minst patriarkalsk lovgivning sånn uten videre, det må det flere enn en enkel Kamelrytterske til. Eller for å si det med Big Maybelle One Monkey Don’t Stop the Show

Det enkleste er et glass vann, ikke før, ikke etterpå, men i stedet for. Å dra på ferietur til. Eller ta seg arbeid i. Land hvor egen sikkerhet er avhengig av lokalsamfunnets forståelse av hvordan man behandler kvinner. Og ikke minst hvordan rettsvesenet forholder seg til kvinner som blir voldtatt. Og det er ikke alltid på samme måte som i Kong Haralds kongedømme. Hvor også politiets og rettssystemets håndtering av voldtekter mer enn en gang har fått øyenbryn til å heve seg, for ikke si overlepper til å stivne. Tårer derimot. De stivner ikke. De renner. Rikelig. Uansett hvem og hvor.

Poltisk korrekthet har også vært et emne i fruens omgivelser i det siste. Som venninde som snakket om at engler hadde tatt helt av etter at et medlem av førnevnte kongehus begynte å snakke offentlig om fenomenet.

Kamelryttersken tenker på at vi alle. Mener at vi er politisk korrekte. At vi mener at våre egne meninger er de samme som samfunnet rundt oss sine. Men er de det? Det kan man lure på. Noen ganger. Som når politicusene kaster rundt seg med lite til dårlig fordøyde matvarer i mangel på bedre argumenter. For å få beholde ordet og med det oppmerksomheten (og makta) et minutt lenger. For det er jo det de vil. Beholde makta. Både den reelle, og den som definerer dagsorden. Keiser Nero snakket om brød og sirkus til massene. Han visste kanskje hva han snakket om? Etter å ha svidd av Roma for egen forlystelses skyld.

For det er jo det det handler om. Å holde massene fornøyd. Brød for å stille sulten. Sirkus for å få bermen til å tenke på andre ting enn hvordan makta ter seg. Hvordan man bruker opp felleskassa på papirflytting. Ikke på praktisk handling. Som faktisk har nytte for samfunnet. På den annen side har vi jo flytta all produksjon utenlands, så noe må vi jo bruke tomme hender til. For de kan jo ikke brukes på å produsere velferd. Bedre at arbeidslystne Hjelpepleiere går på tomgang på NAV, enn at de får arbeide med de kan. Bruke det faget som vi, samfunnet, felleskassa har utdannet dem i.

Dessverre. Helsebyggene er dyre å bygge. Dyrere er de å drive. Dermed blir helsevesenets største ressurs. Personalet. Skviset. Rett og slett fordi byggene koster for mye. Budsjettet går med til å betale banklån. Eller rettere. Rentene på banklånene. For ikke å forglemme alle de som må til for å administrere byggene. De skal også ha betalt. Av felleskassa. Ikke av bankene. Vanskjøtsel av fellesgoder kan man jo ikke kalle det. Spader er som kjent håndredskap som er tilvirket for å flytte løsmasse fra A til B. At hullet etter løsmassene til forveksling kan oppfattes som passende for en likkiste som graveren selv ligger i. Sier vi heller ikke. Keiseren har som kjent fått nye klær.

Nå viser det seg at planleggingen av byggene kunne vært bedre. På børsen snakker de om over og under pari kurs. Det viser seg at logistikken innad på avdelingene ikke henger sammen. De blir for dyre å drive fordi personalet har for mye gangtid mellom A og B. Derfor må man rasjonalisere enda mer. Rasjonalisering i denne sammenhengen betyr?

Joda. Du gjettet riktig. Mer skvis på personalet. Færre hender. Varme hender. Som kan stryke vart over kinn.

Jan-Arill Skogholts ord

Økonoman e dårlig fornøyd

klinger i ørene, mens Big Maybelle synger Ain’t To Be Played With

Og nå søker planleggerne. De som planla avdelingene med tun(g)drevet logistikk. De søker seg over i kommunal sektor. Hvor de blir tatt i mot med åpne armer. Prestisje. Å ha planleggere som har planlagt store, dyre sykehus. Til å planlegge. Små, dyre sykehjem. Oppskrift på suksess? Muligens. Men kanskje ikke mer helse for hver krone?

Man kan jo drømme. Om en kulturrevolusjon. De som gjorde det på søtti/åttitallet. De sitter nå i godt betalte rådgiverstillinger. I offentlig byråkrati. Med rødvinskartongen der det før var ølbokser og stensilmaskin. Og hete ordvekslinger om å stå på krava og selvproletarisering. Er ikke så mye av den typen ordvekslinger lenger. Nå går det i engler. For og i mot. Og sjalet har blitt turkis. I florlett chiffon.

Ikke mye snakk om å sende byråkratene ut på landsbygda. Slik Mao gjorde i sin kulturrevolusjon. Selv om det nok kunne vært en tenkbar tanke også i dag. Å la planleggere og rådgivere få arbeide et år eller to på gølvet. I pleien, på fiskeoppdrettet eller i førerhuset på en langtransporter. En slik praksis må nødvendigvis ikke føre til at nye helse- og velferdsbygg blir like dyre og tungdrevne som de som er bygd de siste årene.

For det er noe med å utføre manuelt arbeid, når man har tilegnet seg teoretisk kunnskap om faget. Man har en større forståelse for hva som må gjøres. Og hvorfor man gjør det. Og man vet at selv på ei barneavdeling bruker man voksen størrelse på mange av sengene. Vet man det. Da vet man også at slusene inn til isolatrommene må ha plass til. Ei voksen seng. Også til isolatene på barneavdelingen.

Bare for å ta et eksempel fra det lokale St. Olavs Hospital, som fremdeles er under bygging. Selv om det er flere år siden de fant ut at de nevnte slusene var for korte. Etter at avdelingen var tatt i bruk. Men det vet sikkert planleggerne?

Mens Big Maybelles godlyd fyller stua Don’t Let The Sun Catch You Crying

Mama (He Treats Your Dauhgter mean) er kanskje upassende i denne sammenhengen?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

 

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

 

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Kameryttersken

 

 

 

Tiltak for å komme i mål

«Tiltak for å komme i mål» er et søkebegrep som gjør at Google setter Karavanseraiet.no øverst på trefflista. Noe som igjen fører til et besøk mer på seraiet. Denne gang på posten om «Etiske gensere», et blogginnlegg med refleksjoner rundt det å komme i mål og om noen av de etiske spørsmålene som dukker opp når man arbeider med rehabilitering hjem til folk.

Spørsmålet blir hvilke mål og hvilke tiltak som fører til de oppsatte mål. For oss som arbeider med rehabilitering blir det en utfordring å skille mellom de målene man ser som gode for pasienten, og pasientens egne mål. Som slagpasienten som egentlig ikke vil trene, men som gjerne vil klare å gå igjen. Om ikke annet så med stokk. Når så terapeuten kommer og vil ha ham med og gå langs rekkverket som er satt opp på kjøkkenveggen med det for øye. At pasienten skal ha mulighet til å trene ikke bare på rehabsenteret, men også hjemme. Etter to runder vil terapeuten at pasienten skal gå enda en runde. «Du er hard du» kommer det fra pasienten. Etter tredje runde, setter han seg kontant i rullestolen. Trengs ikke tolk for å skjønne dèt kroppspråket.

Da blir spørsmålet. Hvem sitt mål er det at pasienten skal klare å gå igjen? Pasientens eller terapeutens?

Pasienten stiller gjerne med ei klar bestilling. «Gjør meg frisk». Joda. Hvis det er snakk om lungebetennelse eller blindtarmsbetennelse. Da stiller medisinfolket opp med antibiotika og kirurgi. Og VOILA! Pasienten blir frisk og rask igjen. Etter et passende stykke tid med restitusjon.

Samme med et lårbens- eller lårhalsbrudd. Ortopeden fikserer bruddet med et par titannagler/-plater. To – tre uker rehabopphold med daglig fysioterapi og gangtrening. Pasienten kan hjem, kanskje med ganghjelpemiddel. Er det mulighet for oppsøkende rehabilitering eller dagrehab, får pasienten noen uker til med trening og ikke minst bistand til å fokusere på egen rehabilitering. Og pasienten kan si at det var behandlingsopplegget, ortopeden og  terapeut som gjorde henne frisk. Man trenger ikke fokusere så mye på at det var pasientens egen innsats og trening som gjorde at hun langt på vei gjenvant sin tidligere funksjon i løpet av den tida hun fikk oppfølging av helsepersonell. Og at hun i den tiden la grunnlaget for å oppnå tilnærmelsesvis samme førlighet som før bruddet i en overskuelig framtid.

Slag er noe helt annet. Bestillingen «Gjør meg frisk» er kanskje like relevant, men den enkelte slagpasient har større innvirkning på resultatet av rehabiliteringen enn pasienten med lårhalsbruddet. Sistnevnte får et standard treningsprogram som vi vet virker med motivasjon og god oppfølging. Førstnevnte har sjelden utfall som passer i et A4-skjema, og det er lett å gi seg over før man har begynt. For hvor skal man begynne? Og selv om tiltak virker på rehabavdelingen, så behøver de ikke virke når pasienten kommer hjem. Forståelsen for at det er pasienten selv som må gjøre hele arbeidet, at terapeuten bare har en veiledene/motiverende rolle, kan ofte være vanskelig å formidle til både pasient og pårørende. Som nesten helt sikkert står overfor utfordringer de ikke hadde sett for seg før slaget.

Så derfor blir «Tiltak for å komme i mål» et søkebegrep ikke bare på Google, men også for terapeuten og hennes pasienter. Hver gang. Fordi det tiltaket som fungerte for Martin, ikke nødvendigvis fungerer for Marselia. Mens da Gunda må ha helt andre tiltak for å komme i mål. Et mål som pasienten må definere, ikke terapeuten eller hjelpeapparatet. Eller er det slik at systemet vet best? Også for den enkeltes mål?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Denne bloggen er nominert til prisen “Independent blogger award” Hvis du syns Karavanseraiet.no er verdig en slik pris, kan du gi din stemme ved å gå inn på denne lenken. På forhånd tusen takk :-)

Om blanke stemmer

«Fremskrittspartiets forslag til innstramming i innvandringspolitikken er urealistiske og inhumane, mener justisminister Grete Faremo (Ap)» i Aftenposten sist uke.

100-årsdagen for alminnelig stemmerett i kongeriket, forsvarer Fru Faremo en statlig framferd som vi vanligvis forbinder

Flagget til Geheime Staatspolizei’ («hemmelig statspoliti»), forkortet Gestapo

med Gestapo, Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti. Og metodene til politistyrkene i andre regimer vi helst ikke sammenligner oss med i slike sammenhenger. Justisministeren har i følge bloggen «Nett på sak» også karakterisert FrPs innvandringspolitikk for å ha «et menneskesyn det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra».

For er det rart om man blir en tanke skeptisk når man opplever slikt? Ikke bare en gang. Men mange. Og blir en tanke spørrende i sine himmelblå? Når et presumptivt oppegående menneske. Med sine meningers mot. Klarer å gi seg selv en så utrolig godt synlig blåveis? Man kan nesten spørre seg selv om fruen vil vise seg utendørs med en slik blodutredelse i kontrafeien? Det er nesten slik at denne bloggeren begynner å vakle i sitt forsett om å stemme blankt ved førstkommende stortingsvalg.

Årsaken til det er at det å stemme blankt, har sine sider. Ganske så betenkelige sådanne. En blank stemme ved et valg, viser at stemmegiver vil delta i demokratiet og gjøre sin borgerplikt. MEN, vedkommende vil ikke gi sin stemme til noen av kandidatene fordi han eller hun ikke har tillit til at politicusene er i stand til å forvalte tilliten de vises ved å få tillitsvervet de stiller til valg for å få.

Med så få blanke stemmer som avgis ved norske valg, er disse i realiteten stemmer som støtter vinneren av valget. Skal protesten ha noen hensikt, må antallet blanke stemmer opp. Radikalt. Anslagsvis 30 – 40 % av stemmene. Gjentas dette ved flere valg, vil man gi et så sterkt signal til de politiske makthavere og deres lakeier, at selv sveiseblinde maktelskere vil ha en rimelig sjanse til å forstå at de er i utakt. Ikke bare med velgerne, men også med seg selv.

For et valg handler om tillit.

Om stortingsrepresentantene i 1913, som var så modige at de likestilte mann og kvinne ved stemmeurnen, hadde mer tillit blant sine velgere etter den avgjørelsen, vites ikke. Mulig det var noen velgere som var så overbevist om mannens overlegenhet at de ble så skuffet over folkets kårne at de følte seg sveket så mye at de mistet tilliten til valgsystemet og demokratiet.

Det er iallfall en tillit som i dag er noe tynnslitt, og ikke minst misbrukt. Senest av fru Faremo og Arbeiderpartiets holdning til barns rettigheter. «Alle er like, men noen er likere enn andre» sa George Orwell.

Men likevel blir blondinen å stemme blankt. Selv om stemmen i praksis er bortkastet. Noen må si fra. Og så var det den lille detaljen med at et regjeringsskifte ikke vil føre til et mer levelig samfunn eller mer statlig respekt for enkeltmennesket og dets muligheter til å skape seg et liv på egne premisser. Detaljstyringen av hverdagen vår vil fortsette. Derfor må vi si fra, på en måte som gjør at politicusene og deres løpegutter begynner å vise at de har respekt. For seg selv og det de lover. Valgflesket vi så gjerne bruker tid på å diskutere. Mens makta ordner seg på bakrommet. Den mest effektive måten å si fra på er å nekte å samarbeide, denne gang ved å stemme blankt.

 

Kaos

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

NPM og tortillas

Karavanseraiets har lesere også i vinglemennenes leir, en leir hvor det også finnes en dypere forståelse for NPM (New Public Management) enn det Kamelryttersken kan oppvise. Hun har tross alt bare mastergrad i organisasjon og ledelse, og må nok finne seg i sitte langt ned ved bordet når det skal talast i tunger av hærmennene og skjoldmøyene på Løvebakken med tilhørende herligheter. (Fritt etter Jon Leirfall og hans soger fra det politiske liv og levnet på 1960/70 tallet)

Nå må det legges til at blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser er som nordlendinger flest, stor i kjeften, snar å springe, men det mankerer kanskje noe på det å tørre å gå på do når det er mørkt? I alla fulla fall så har hun sine meningers mot, noe som salig Gandhi (1869 – 1948) også har sin mening om:

First they ignore you
Then they ridicule you
Then they fight you
Then you win

På Fjæsboka blir det til tider enkelte meningsutvekslinger, nå sist om nytale, eller rettere om en artikkel om ei ordbok om Røverspråket i maktens korridorer. I den samme artikkelen kom forfatterne av ordboka også med noe som enkelte vil kalle lettvint kritikk av NPM. Noe som ble påtalt i klare ordelag fra en som tydelig mente å vite hva han snakket om. Bra er det, for nevnte New Public Management har en tendens til å bli omtalt i lettvinte ordelag. Særlig i nytalen fra førnevnte løvebakke med nærliggende områder.

Jan-Arill Skogholt skrev «Bygdevise» tidlig på 1970-tallet, ei strofe fra den har festet seg; «Økonoman er dårleg fornøgd». Alle forsøk på å påstå at offentlig tjenesteyting vil bli bedre ved å innføre tankegods og begreper fra privat næringsliv, utløser en ryggmargsrefleks hos blondinen, som protesterer vilt og uhemmet. Fordi det offentlige skal ikke gå med overskudd. Overskudd på drifta av offentlige enheter tyder på at man ikke har produsert nok velferd for innbyggerne. Eller?

Men, ja, men nei, men altså. Går man inn i materien og ser litt på hva offentlig tjenesteyting faktisk dreier seg om, ser man at tjenestene nødvendigvis ikke må produsereres av en offentlig instans, De kan leveres av en privat leverandør. For eksempel kan veier vedlikeholdes av en lokal maskinentreprenør, det må ikke gjøres av Veivesenet. Statens Veivesen kan ha en kontrollfunksjon, og påse at den lokale maskineieren holder veien i stand i forhold til oppsatte standarder. Utfordringen ligger i om den private aktøren klarer å tjene penger på en jobb som det offentlige kan gjøre like godt selv for den samme mengden kronasje.

I helsevesenet har man gjort flere forsøk med å sette ut for eksempel sykehjemsdrift til private firma. Noe man har gjort seg ymse erfaringer med. For å tjene penger har private firma tatt enkelte snarveier i forhold til arbeidsmiljø og lønninger. Konkuranseutsetting i et marked hvor man har en stor aktør med tilnærmet monopol er ekstremsport. Og de fleste har gitt seg, nettopp fordi man ikke klarte å tjene penger og samtidig oppfylle kravene som stilles til drift av sykehjem.

Det gjør at det er ikke bare bare å si at NPM ikke har no for seg, eller kritisere kritikerne for lettvint kritikk. Man må som overalt ellers vite hva man holder på med, definere mål og midler, hva man ønsker å oppnå. Ikke minst må man definere om tilgjengelig kronasje skal brukes til å produsere offentlige tjenester til beste for innbyggerne, eller om man skal godta at noen har fortjeneste på å utføre tjenester på oppdrag for det offentlige.

Eller skal man bygge opp et teknokrati, hvor høyt kvalifiserte fagfolk fra forskjellige fagfelt får i oppdrag å drive samfunnet, uten kontroll fra offentligheten. Altså at vi avvikler dagens representative demokrati, og heller bruker pengene til å utvikle bedre styringsmodeller, hvor enkeltindividet beholder sin autonomi?

Men hva har så NPM med tortillas å gjøre? Ikke så veldig mye, bare at middagen i dag var tortillas med fyll av:

Et par hekto bacon

En Gilde kjøttpølse

En dash potetstappe

En boks maiskorn

En boks bønner i tomat

En boks hermetiske tomater

Et lite glass tomatpurrè

En stor purre

En passe blomkål

3 dl ris (kokt med 6 dl vann)

Tre spiseskjeer Maizennamel

En halv liter vann

Et par teskjeer salt

Halv teskje pepper (eller var det ei?)

To spiseskjeer oregano (eller tre?)

Kokt sammen i en passe stor kjele. Fryses i porsjonspakker for framtidig fortæring. Med eller uten tortillas eller rundstykker.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken