Refleksjoner om det å reflektere

Blondinen med egen motorsykkel har begynt i en tidligere jobb.   Som profesjonell student. «Hva skal du bli når du blir voksen?» farer nok gjennom hodet til flere når de får vite dèt. Og «Har du ikke nok utdanning snart?» tenker kanskje andre.

«Nei, for det så, tenk» svarer Kamelryttersken i sitt stille sinn, mens hun høyt svarer at tante D i sin tid svarte på spørsmålet om å bli voksen med at hun ville bli stor. Kanskje ikke så rart når utgangspunktet er 1M og 60 over havet.

Men det er noe med det å gå fra arbeidslivet til studentlivet, tar sin tid å tilpasse seg nye rutiner, som man gjerne må lage selv. Eneste man faktisk vet er «Det er forelesning da og da og eksamen er satt opp slik og slik. Pensumlista ligger på universitetets nettsider. Lykke til»

«Javel, nei», sier den ikke bare lett blonde blondinen. «Dette går sikkert bra, for det har jeg gjort før» med tanke på Pippi Langstrømpes berømte «Dette har jeg aldri gjort, så det får jeg sikkert til». Men. Et stort MEN. Universitet og høgskole er to forskjellige ting, selv om de nå skal slås sammen og bli noe helt annet. Høgskoleutdanning innebærer gruppearbeid og tidsfrister for obligatoriske innleveringer. Og klasser. Noe som gir et annet studentmiljø, enn på et universitet hvor alle tar forskjellige fag, shopper forelesninger og bygger opp sin faglige kompetanse i forskjellig hastighet.

Og så var det det med innsikt og praktisk erfaring hos den enkelte student. På høgskolen har man tilhørigheten til samme profesjon, man har et felles grunnlag for det man holder på med, og har dermed en icebreaker og ikke minst noe å reflektere rundt. Sammen. På grunnutdanninga fikk blondinen vite at når hun kom ut i praksisfeltet var det helt vanlig at man delte erfaringene sine på pauserommet og reflekterte høyt over både egne og kollegenes erfaringer. At dette faktisk var en del av arbeidet, å dele og reflektere over erfaringene i arbeidshverdagen. På enkelte arbeidsplasser fruen har vært, har det til og med vært lagt opp til at hele personalgruppa jevnlig satt og reflekterte rundt arbeidet. Ikke bare for å få en felles forståelse over hvordan gjør vi det her, men også som et middel for faglig fordypning.

Går man videre fra den grunnleggende profesjonsutdanningen i helsefag og tar videreutdanning, vil man gjerne møte mer refleksjon. Refleksjonsgrupper er for eksempel en viktig del av videreutdanningen i psykisk helsearbeid. Fordi man vil at studenten skal lære seg å reflektere over egen fagutøvelse. Ikke bare i sitt eget hode, men også i fellesskap med andre fagutøvere.

Kamelryttersken har derfor med seg en forforståelse av hva studier er og hvordan man studerer. Eller rettere hvordan hun selv lærer, hva hun vet fører til økt faglig innsikt for egen del. Lese, det må man jo som student. Pensum er derfra og dit i de og de bøkene/artiklene. «Jaha» tenker fruen under sine blonde lokker, «men hvordan skal jeg få mulighet til å reflektere over det jeg har lest? Bearbeide det som Allgood og Kvalsund (2003) skriver om makt i hjelperelasjoner. Eller hva Ivey & al. (2011) sier om Feministisk rådgivningsteori?» Da blir det store, spørrende øyne i Kamelrytterskens retning. «Refleksjon? Hva er det, lizzom?». Blondinen begynner langsomt å forstå, om enn noe smertefullt, at på universitetet er man for seg selv og må ta ansvar for seg selv. Hele veien, fra studiestart til eksamen. «Greit nok det», tenker hun for seg selv, «Selv om jeg lærer bedre når jeg kan snakke om hvordan jeg oppfatter pensum, når jeg kan sette det inn i en større sammenheng sammen med andre».

En eller annen gang i begynnelsen av semesteret sa vist en professor noe om kollokviegrupper? «Det må da være lurt» blondinen smiler bredt og tenker at her er det en mulighet å få reflektert over vanskelige tema i pensum. «Men dere må organisere dem selv». Realitetsorientering kalles det. Fra Høgskolens ferdigorganiserte studieopplegg med Basisgrupper og avsatt tid til gruppearbeid, til universitetets frihet, med ansvar for egen læring og vage oppfordringer til studentorganisering.

Er her det kommer inn dette med praktisk erfaring og forståelse for eget ansvar. For egen læring. For med universitetets fokus på eget ansvar og eget initiativ, får man selvstendige fagfolk som tenker «What’s in it for me?» og som ikke umiddelbart ser verdien i å utveksle faglig forståelse, eventuelt manglende ditto, med flere enn sin nærmeste krets av venner og bekjente på campus. Forståelsen for at læring skjer i samspillet mellom individ og omgivelser forblir noe teoretisk som pedagogene kan holde på med. Man tar ikke til seg at kommunikasjon og meningsutveksling er en forhandling/et samspill mellom den enkelte og resten av verden. Man er seg selv nok på et vis. Bjørnstjerne Ibsen lot Peer Gynt si at «Den er sterkest som står alene». Nyere forskning viser, her ved Erik Junge Eliassen, Redaktør i gatemagasinet «Virkelighet»: «Ikke fordi jeg er så fantastisk skrudd sammen, men for at livet har lært meg at jeg også trenger noen å lene meg mot. Hver dag.»

På forelesningene er det gode diskusjoner og refleksjoner rundt emnet for forelesningen. Der er det også et faglig orakel, i form av en foreleser som kan få diskusjonen inn på rett spor og bekrefte det som kommer fra studentene. Der er det også mange som er frampå, med gode synspunkter og innspill.  Likevel blir blondinen med egen motorsykkel sittende med et par spørsmålstegn i sine himmelblå. Om hva som er best, og hvem som kommer lengst. Selvstendige fagfolk som står alene, eller reflekterte fagutøvere som støtter seg på hverandre?

 

Referanser:

Allgood, Eleanor og Ragnvald Kvalsund, 2003, Personhood. Professionalism and the Helping Relation. Tapir akademisk forlag, Trondheim

Ivey, Allen E.; D’Andrea, Michael; Ivey, Mary Bradford (2011-05-02). Theories of Counseling and Psychotherapy: A Multicultural Perspective, SAGE Publications. Kindle Edition.

Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Middagsgryte

Blondinen med egen motorsykkel har fått et større hodebry. For nå skal man spise fett, men ikke karbohydrater. Ikke skal man spise rødt kjøtt fordi det kan fremkalle hjerte-/karsykdommer. Ikke skal man spise kylling, svin og laks på grunn av uetiske driftsformer. Poteter og brød som har vært som sikringskost å regne, er nå Fy-Fy på grunn av alle karbohydratene og stivelsen.

Samtidig må man jo ha mat. For ikke å forglemme at den oppvoksende slekt ikke skal ha lettprodukter, eller brus, eller juice. Da er det ikke mye igjen. Bare gulerøtter og vann. Og hvitfisk. Hvis den da ikke har vært en snartur i Kina for pakking før den havner i den lokale frysedisken.

Blondinen er rimelig enkel i kosten. Sånn til vanlig. Før ovenstående begynte å innta hverdagen. I form av TV-program laget av en engelsk lege/journalist, Richard Mosley. Sist nå har han fundert på dette med å spise kjøtt. Mosley har for vane å tråle amerikanske forskningsmiljøer for så å sammenligne med europeisk, helst britisk forskning. Det han mener å ha funnet ut er at man kan spise moderate mengder rent, rødt kjøtt, helst ikke mer enn to ganger i uka og at animalsk fett ikke er så galt som man gjerne vil ha det til. Kjøtt i form av pølser, bacon og kjøttpålegg bør man styre unna. Innholdet av salt og diverse tilsetningsstoffer, røyk osv. er om ikke helsefarlig, så er det iallfall ikke med på å forlenge livet til det enkelte menneske.

I en tidligere, tilsvarende reise gjennom andre amerikanske forskningsmiljø fant han ut at moderat faste var helsebringende. Det er han som står bak 5 – 2 dietten, som fruen har prøvd det siste halve året. To ganger i uka er det stopp i matinntaket i 16 – 20 timer. Ellers er det tut og kjør med hva man er vant til å spise.

Enkelte mener at man da kompenserer med å spise mer de dagene man kan spise. Kamelryttersken har ikke merket noe til det, heller det motsatte, at hun spiser mindre og er mer bevisst på hva hun fyller hodet med. Snop bare i helga for eksempel. Juicen halvblandes med Farris og Pepsi Max-en står igjen på Prix-en. Brød, poteter og ris er nærmest borte fra kjøkkenskapet. Bare havregryna, Kefiren og Helmelka får fremdeles være med hjem fra butikken. I tillegg til løk, gulrøtter, broccoli, tomater og bønner. Sånn ca. Det er selvsagt variasjoner i handlekurven og dermed på tallerkenen, men i store trekk blir det slik. Bacon, kjøttdeig og hamburgere har hittil også fått være med hjem. Men etter å ha sett Mosleys pekefinger blir det nok mindre av den slags. Selv om det er godt.

Derfor ble innholdet i dagens middagsgryte:

–          2 store løk

–          2 gulrøtter

–          1 pakke COOP Ânglamark hakkede tomater

–          1 boks COOP Chilibønner

–          1 halv broccoli

–          1 pakke COOP Extra torskefilet

–          100 gr Tine smør

–          ½ teskje salt

–          Sitronpepper

Da var det ikke plass til mer. I gryta.

Løken surres i smøret, resten has oppi. Torskefileten fikk en tur innom mikrobølgeovnen og bestrålt til den var hvit/lett kokt, mens grønnsakene ble skjært opp. Det hele kokes opp og kan serveres etter å ha surret en stund. Blondinen med egen motorsykkel foretrekker å la gryta stå så lenge på komfyren at den koker godt. For så å sette den i stekeovnen en halv time – tre kvarters tid. Innholdet i gryta er da mer sammenkokt og gjennomvarmt.

Håper det smaker :-)

 

 

 

Avansert teknologi eller cartesiansk dualisme?

Hvis vi fortsatt operer ud fra en cartesiansk dualisme mellom ånd og materiale, vil vi sandsynligvis også fortsat se verden ud fra Gud kontra menneske, elite kontra folk, udvalgt race kontra andre, nation kontra nation; og menneske kontra miljø. Det er tvilsomt om en art, der både har en avanceret teknologi og denne mærkelige måde at betragte verden på, kan leve videre.

Bateson, Gregory (2005)Mentale systemers økologi, Akademisk forlag, København. s. 334

Eleganse

Det er en mærkelig kendsgærning, at alle store videnskabelige fremskridt – ikke mindst de fremskridt, Newton præsterede – har været elegante.

Bateson, Gregory (2005) Mentale systemers økologi, Akademisk forlag, København. s. 273

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Mer om kompliserte utfordringer, og hvordan de ikke løses

Forslaget om reduksjon av Innsatsteamene fra fire til to. Har ført til at mye rart har husert i tankegangene og i verbale ytringer rundt forbi i Kamelrytterskens omgivelser. En av de mer uskyldige beskrivelsene som har blitt bragt til torgs var det en hovedtillitsvalgt som kom med. Han kalte forslaget «Et skudd i foten». Noe flere av teamenes samarbeidspartnere nok kan være enig i, men de vil nok ikke bruke slike ord offentlig. Uansett er den unisone tilbakemeldingen fra alle ender av tiltakskjeden Innsatsteamene er en del av, at det å legge ned to Innsatsteam vil gi større press på Hjemmetjenesten, på sykehjemmene og gi lengre liggetid på sykehuset. Litt enkel hoderegning forteller blondinen, at hvis Innsatsteamene klarer å forhindre fem innleggelser på sykehjem i løpet av et år, vil de spare kommunekassa for mellom fire og fem millioner kroner. Mer enn man sparer ved å legge ned de åtte arbeidsplassene det er snakk om.

Tall fra Elverum kommune forteller at hvis èn Ergoterapeut klarer å forhindre to flyttinger til omsorgsbolig, har hun spart inn sin egen årslønn. Og en omsorgsbolig er som kjent billigere i drift, enn en sykehjemsplass.

For ikke å snakke om at kommunen må ut med nærmere fem høvdinger, for hver natt en pasient blir liggende over utskrivningsdatoen på sykehuset. I gjennomsnitt ligger det mellom ti og femten pasienter på vent hele tida, fordi kommunen ikke har kapasitet til å ta i mot dem. Og så har administrasjonen magemål til å si at Innsatsteamene må halveres fordi de ikke utnytter kapasiteten?!? Henger liksom ikke helt på greip, hvis man spør blondinen. Men hun blir ikke spurt. Mest sannsynlig fordi blondiner i følge folketroen ikke har så mye forstand. I likhet med Ole Brum, en liten bjørn i skogen.

Tiddelibom og hutte meg tu

Kapasitet ja. Hvordan måler man så den På en gravemaskin måler man kapasiteten i antall kubikkmeter oppgravd masse i løpet av en gitt tidsenhet. Kapasiteten på en bestemt maskin varierer ganske mye, alt etter hvor hard massen er, hvor mye gravemaskinen må flytte seg for å få tak i det den skal grave opp, servicebehov og sist, men ikke minst maskinførerens erfaring og kunnskap om å bruke maskinen effektivt.

På et Innsatsteam er det ikke bare å se på antall saker teamet får i løpet av året, men også hvor lang tid det tar å gjøre jobben. Antall saker har vært relativt stabilt de siste årene. Men kompleksiteten i sakene har økt. Etterhvert har brukerne som blir tildelt oppsøkende rehabilitering blitt sykere og mer marginale i forhold til mulighet til å bo hjemme. Selv med massiv innsats fra hjemmetjenesten. Men man prøver fordi vi vet at folk som bor hjemme trives og har det bedre. I seg selv et intensiv for å gjøre det som –terapeuten foreslår av tiltak for å lette hverdagen.

Men det er ingen som har kommet med tiltak for å gjøre arbeidshverdagen i teamene lettere. Etter at man har fått ryddet opp i eventuelle misforståelser om man i det hele tatt har jobb fra nyttår, vet både Ergoterapeuten og hennes kolleger at jobb har de, men ikke hva de skal gjøre. Både tillitsvalgte og Enhetsleder er klare på at det kan bli en overtallighetsprosess. Javel. Nei. Slike har blondinen vært borti før, og er ikke akkurat beroliget. Med hensyn til arbeidsoppgaver i 2014.

For det som sies i budsjettforslaget er at Hjemmetjenesten skal styrkes, og da særlig med hensyn til det å kunne ta i mot utskrivningsklare pasienter. Da blir spørsmålet hvordan den skal styrkes, for hvis man med det mener at Innsatsteamene skal smøres tynt utover, med en på hver hjemmetjenesteenhet, da har man flere dilemma å ta hensyn til. Et av dem er at det er lite pleiepersonell i Innstatseamene, noe som gjør at man må ha en klar stillingsbeskrivelse for –terapeutene som eventuelt flyttes. En annen er at rehabiliteringskompetansen som nå er i teamene blir borte med å oppløse dem. Kompetansen ligger i teamet som sådant, ikke like mye i den enkelte fagutøver. Enkeltvis har teammedlemmene bare sin egen fagkompetanse. Når de arbeider hver for seg kan de ikke trekke på at det er tre andre med helt andre briller som samarbeider om felles saker. I hjemmetjenesten er det fokus på omsorg og pleie, ikke på å arbeide med hendene i lommen, som i å veilede brukeren i daglige gjøremål.

Rent økonomisk er det også spørsmål som dukker opp. De som arbeider i Innsatsteamene har lang erfaring og høy kompetanse. Dette slår også ut på lønningsposen. Slik at det er flere av dem som arbeider på teamene som har like mye i lønn som en og en halv hjelpepleier, som er den kompetansen hjemmetjenesten trenger mest av. Slik at man overfører dyr og tung kompetanse på hverdagsrehabilitering, som ikke vil gjøre like god nytte for seg der de kommer, fordi hjemmetjenesten per i dag, ikke har kompetanse til å bruke det de i tilfelle får overført av fagpersonell. Det blir som med maskinentreprenøren som taper penger fordi maskinføreren ikke klarer å fylle like mange lastebillass i grustaket, som han klarer på et veianlegg. Maskinføreren er av de beste på bakgraveren, og bygger vei som bare det, mens han på forgraveren i grustaket, som arbeider stikk motsatt, bare klarer to tredjedeler av det han ellers klarer.

Hva gjør man da? En eventuell overtallighet belaster kanskje ikke helsebudsjettet, men den belaster kommunekassa like mye for det. Slik at summa sumarum blir det ingen besparelse å legge ned Innsatsteamene. Man bare flytter utgiftene, og genererer overforbruk på de tjenestene som allerede er hardt presset fra før.

Det finns løsninger, men mange av dem sitter langt inne hos de som må ta avgjørelsene. Den enkleste er bussiness as usual, men da må de finne penger et annet sted. Omorganisering av kompetansen mellom enhetene koster og krever tid, og mye godvilje fra administrasjonen og i de berørte enhetene.

Noen må kanskje gjøre som Aleksander den Store? Han hogg over den gordiske knuten med sverdet. Han ble da som legenden hadde spådd, herre over hele verden. Nå ble han jo ikke herre over hele verden, bare over den delen av verden som grekerne kjente i 334 f. kr. Han oppnådde da kanskje ikke det han var ute etter?

Sverdets makt heter seg å være stor, en makt Aleksander kjente og kunne bruke. Men det kan tenkes at man i dag må bruke andre metoder for å løse denne knuten, med alle dens dilemmaer? Gandhi var en annen stor mann med radikale løsninger, kanskje hans tankegods er bedre egnet for gordiske knuter anno 2013?

 

Enkelte stusser kanskje på sammenhengen mellom bildene av en gammel sliter og nye utfordringer i helsevesenet?

Brødrene Søyland utviklet en av de første hydrauliske gravemaskinene på 1950-tallet. De så en løsning på de utfordringene som industrialiseringen og gjenreisningen etter 1945 medførte. De var hele tiden langt framme i utviklingen av nye maskiner, også internasjonalt. Men Brøyten, som Innsatsteamene ble offer for kortsiktig økonomisk tenking. Brøyt ble solgt til Sverige og etterhvert Finland, og er nå historie. Innsatsteamen blir ikke solgt, bare lagt ned fordi man ikke klarer å se helheten i tjenestene som må ytes. Forstå det den som har vett til det.

Tiltak for å komme i mål

«Tiltak for å komme i mål» er et søkebegrep som gjør at Google setter Karavanseraiet.no øverst på trefflista. Noe som igjen fører til et besøk mer på seraiet. Denne gang på posten om «Etiske gensere», et blogginnlegg med refleksjoner rundt det å komme i mål og om noen av de etiske spørsmålene som dukker opp når man arbeider med rehabilitering hjem til folk.

Spørsmålet blir hvilke mål og hvilke tiltak som fører til de oppsatte mål. For oss som arbeider med rehabilitering blir det en utfordring å skille mellom de målene man ser som gode for pasienten, og pasientens egne mål. Som slagpasienten som egentlig ikke vil trene, men som gjerne vil klare å gå igjen. Om ikke annet så med stokk. Når så terapeuten kommer og vil ha ham med og gå langs rekkverket som er satt opp på kjøkkenveggen med det for øye. At pasienten skal ha mulighet til å trene ikke bare på rehabsenteret, men også hjemme. Etter to runder vil terapeuten at pasienten skal gå enda en runde. «Du er hard du» kommer det fra pasienten. Etter tredje runde, setter han seg kontant i rullestolen. Trengs ikke tolk for å skjønne dèt kroppspråket.

Da blir spørsmålet. Hvem sitt mål er det at pasienten skal klare å gå igjen? Pasientens eller terapeutens?

Pasienten stiller gjerne med ei klar bestilling. «Gjør meg frisk». Joda. Hvis det er snakk om lungebetennelse eller blindtarmsbetennelse. Da stiller medisinfolket opp med antibiotika og kirurgi. Og VOILA! Pasienten blir frisk og rask igjen. Etter et passende stykke tid med restitusjon.

Samme med et lårbens- eller lårhalsbrudd. Ortopeden fikserer bruddet med et par titannagler/-plater. To – tre uker rehabopphold med daglig fysioterapi og gangtrening. Pasienten kan hjem, kanskje med ganghjelpemiddel. Er det mulighet for oppsøkende rehabilitering eller dagrehab, får pasienten noen uker til med trening og ikke minst bistand til å fokusere på egen rehabilitering. Og pasienten kan si at det var behandlingsopplegget, ortopeden og  terapeut som gjorde henne frisk. Man trenger ikke fokusere så mye på at det var pasientens egen innsats og trening som gjorde at hun langt på vei gjenvant sin tidligere funksjon i løpet av den tida hun fikk oppfølging av helsepersonell. Og at hun i den tiden la grunnlaget for å oppnå tilnærmelsesvis samme førlighet som før bruddet i en overskuelig framtid.

Slag er noe helt annet. Bestillingen «Gjør meg frisk» er kanskje like relevant, men den enkelte slagpasient har større innvirkning på resultatet av rehabiliteringen enn pasienten med lårhalsbruddet. Sistnevnte får et standard treningsprogram som vi vet virker med motivasjon og god oppfølging. Førstnevnte har sjelden utfall som passer i et A4-skjema, og det er lett å gi seg over før man har begynt. For hvor skal man begynne? Og selv om tiltak virker på rehabavdelingen, så behøver de ikke virke når pasienten kommer hjem. Forståelsen for at det er pasienten selv som må gjøre hele arbeidet, at terapeuten bare har en veiledene/motiverende rolle, kan ofte være vanskelig å formidle til både pasient og pårørende. Som nesten helt sikkert står overfor utfordringer de ikke hadde sett for seg før slaget.

Så derfor blir «Tiltak for å komme i mål» et søkebegrep ikke bare på Google, men også for terapeuten og hennes pasienter. Hver gang. Fordi det tiltaket som fungerte for Martin, ikke nødvendigvis fungerer for Marselia. Mens da Gunda må ha helt andre tiltak for å komme i mål. Et mål som pasienten må definere, ikke terapeuten eller hjelpeapparatet. Eller er det slik at systemet vet best? Også for den enkeltes mål?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Denne bloggen er nominert til prisen “Independent blogger award” Hvis du syns Karavanseraiet.no er verdig en slik pris, kan du gi din stemme ved å gå inn på denne lenken. På forhånd tusen takk :-)

Something in the way she moves

2013-06-16 22.35.31

Åge spiller «Vend dæm ryggen» mens fruen reflekterer over dette og hint i hverdagen. Aretha Franklin tar over lydbildet med «Rock steady». To låter som er gode apropos til et par av ukas tidligere innlegg. Om blanke stemmer og broilere uten kritisk sans og forståelse for eksemplets makt. Joe Cocker fortsetter med å planke Beatles’ «Something»

… Something in the way she moves

For det er det faktisk. Noe i hvordan hun beveger seg. Lettere på et vis. Ørkendyret tar svingene mer kontant og med mer schwung. Og det er godt. Spennende å følge med hvordan dette går. Etter de innledende rundene.

Neida. Er ikke det at studenten Ergoterapeuten har hatt i praksis den siste tiden. Overgikk alt hva praksisveilederen hadde tenkt seg når studenten avsluttet praksisperioden. Først fikk studenten skryt fra høgskolen for godt gjennomført praksis. Fortjent og vel så det. Trivelig at kolleger sladrer slik. Etterpå går hun, studinen altså, hen og gir praksisveileder en aldeles ufortjent gave, som nok blir å tilbringe mye tid på fruens håndledd. Tusen, tusen takk :-)

Fullstendig ufortjent, selv om det nok er et lite bidrag til at ørkendyret svinger seg mer ledig gjennom svingene for tiden.

Noen snakker om placeboeffekt. Andre om at man ikke kan si noe før man har prøvd. Iallfall har blondinen med egen motorsykkel prøvd. Nå. 12 år etter at en bekjent ymta framom om kanskje? Og et halvt år etter at en annen bekjent ikke bare har prøvd, men gjennomført. Da fikk fruen syn for segn. Det er Something in the way she moves. Det var tydelig. Så da var det kanskje ikke så dumt som det høres ut.

2013-06-16 22.35.31
Tusen, tusen takk:-)

Å sitte i timesvis og høre på utvalgte stykker av Mozart og gregorianske kor, spesielt tilrettelagt for deg. At blondinen fikk både fotsoneterapi og healing i samme pakken bidrar nok også. Til

at svingene tas mer kontant. Og med mer. Om ikke eleganse. Så iallfall mer overbevisning. Noe han må ha, skal han komme gjennom svingene

Lovprisning? Kanskje. Nyfrelste har en tendens til å overdrive sine erfaringer. Men det var snedig å se hva som kunne leses ut av en enkel lyttetest. Hvor dissonanser mellom en selv og omgivelsene i barndommen kom fram som streker på et rutenett. En graf fremstilt på bakgrunn av hvordan man hørte bestemte frekvenser.

Kur? Kanskje ikke. Kanskje mer et redskap for å kunne håndtere hverdagen og seg selv. Men det kan virke for mye til å være sant noen av historiene som fortelles om Tomatismetoden. Sjekk lenken selv. Kanskje er det placebo, kanskje skjer det reelle forandringer av menneskets egen tone, mindre dissonans og mer renhet i klangen?

Er ikke bare mer velvære i hverdagen fruen vil ha. Mer av alt er nok er mer dekkende begrep. Og iallfall mer tillit til at hun takler hverdagens allehånde utfordringer. De som krever sin kvinne. De som tar knekken på deg, hvis du ikke står der. Og er der.

I mens har John Foggerty/Credence Clearwater Revival tatt “Graveyard train” før Otis Spann begynner med “Dust my broom”. I mellomtiden har det blitt en ny utgave av Kamelrytterskens «Grølsepyte»:

–          3 dl ris (kokes med dobbelt så mye vann)

Tilsettes:

–          1 boks bønner i tomat

–          1 boks tomater

–          1 glass Santa Maria Tacosaus (Medium)

–          Passe mengde bacon, skåret i terninger

–          1 halv STOR purre

–          1 løk (passe stor)

–          1 pakke Gilde skinnfrie kjøttpølse, skåret først i fire på langs og deretter på tvers i passe biter

Røres godt sammen med litt olje og kokes opp til passe konsistens.

Resten av dagens kulinariske utskeielse fryses ned i passe store porsjoner, og tas med som matpakke på jobb. Forutsetter etter fruens mening at det er microbølgeovn tilgjengelig på spiserommet.

Ha ei fin uke :-)

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Selvkritiske broilere? Med fjær, eller uten

Tenkende hjørne

«Working on the Highway», The Boss rocker stua.

Tenkende hjørne
Tenksomt hjørne

Mens blondinen med egen motorsykkel sitter i sitt tenksomme hjørne.

I hine, om ikke så hårde dage, den gang Arbeidernes Kommunistparti (Marxist-Leninistene) sto på krava, tok de også selvkritikk. Indremedisin administrert utvendig. Innad sto man på krava om væpna revolusjon.

«Hardt arbeid adler mannen» er et ordspråk som kom i kjølvannet av Luthers utlegninger av den hellige skrift. Sammen med: «Den gud har gitt et embede, har han også gitt forstand». Selvkritiske kan man kanskje ikke beskylde reformatorene etter salig Martin Luther for å være. Men vi kan være rimelig sikre på at den lutherske kirke har formet samfunnet vårt. På godt, som på vondt.

Mens da sosialdemokratene som overtok etter embedsmannsveldet, nok er selvkritiske (i de tilfellene det passer med indremedisin administrert i passe mengder på utsiden av den politiske pyramiden).

Men det er noe med pendler, som jo dette egentlig er. Motepregede meninger om hvordan samfunnet skal styres. Mest mulig etter det regjerende partis hode.

Med en samfunnsøkonom på toppen må man jo forvente at det er de økonomiske aspektene ved samfunnet som vektlegges av styresmaktene. Og at det er folk med økonomisk bakgrunn som går inn i poltikken. Som det før var de med teologisk embedseksamen som tok på seg den tunge oppgaven å rettlede den gemene hop.

At det er statsvitere i styrer og ting er heller ikke så rart, og da er jo Erna Solberg rett kvinne på rett plass. Med både statsvitenskap og økonomi i fagkretsen. At hun har vært heltidspolitiker siden sin siste universitetseksamen i 1988, tar vi ikke så tungt. Hun tar jo bare mål av seg å overta etter en sosialdemokratisk samfunnsøkonom, og til det trengs det ikke praktisk arbeidserfaring fra den lokale filetfabrikken. Kan man være tilbøyelig til å tro. Det holder sikkert lenge å ha vært broiler. Politisk sådan. Ikke sånn som har fjær på. Før den fortæres med ris og salat ved et av de tusen kjøkkenbord.

Sist uke var Kamelryttersken på kurs sammen med lederen for Opplysningskontoret for egg og fjørfe. Som samme dag var selvsamme opplysningskontor på riksdekkende radio og fjernsyn i anledning at Fremtiden i våre hender kritiserte at de hadde utarbeidet en kokebok for bruk i skolen. Læreverk som miljøvernforkjemperne kalte det. Kristin Halvorsen var også med. Men de hadde begge en tapt sak. Et opplysningskontor av denne sorten har èn oppgave. Statlig pålagt sådan. Å opplyse om egg og fjørfe. Helst også om hvordan dagens høns og kyllinger har det. Men det blir mest om hvordan egg og kjøtt skal tilberedes. Fru Halvorsens oppgave er å se til at skolebøkene holder seg innenfor rammene til læreplanverket.

Tamt. Er nok et dekkende ord om den delen av debatten NRK sendte. «Det er debatten før og etterpå, som er interessant» kunne Lederen for opplysningskontoret fortelle. Og det har hun sikkert rett i.

Kanskje ikke så rart, for broilerne har akkurat plass til seg selv i kyllinghuset sitt. 19 stykker på ei dobbelside av VG. Ikke rart de blir tamme. Sikkert derfor politikere med mange runder rundt nærmeste høyere lærested kalles broilere. For inn på lærestedet kommer de vel ikke, for der har jo ikke en gang studentene armslag. Forhåpentligvis får de bedre plass når de får eget kontor på tinget, og kan bruse med fjæra der.

:oops: Det gjør vi jo ikke lenger. Kamelryttersken iler til med en selvkritisk korreksjon. Det var selvsagt en gang i urtiden politikerspirer uten annen erfaring enn skolebenken ble kalt broilere. I dag har kanskje kyllingen du finner i disken hos den lokale matpusheren, mer erfaring med «The real Life», enn sine skjebnefeller fra den gang? Selvkritikk tar de kanskje også?

 

 

Tanker i kveldinga

Kan en foresatt bringe videre slarv til en ansatt? Er det i orden at en foresatt forteller at “Noen” har sagt “noe” om deg som kollega eller privatperson? Burde ikke den foresatte ha sagt til denne Noen, “Hvis det er det du mener om NN, burde du si det direkte til ham/henne, ikke til meg”? Eller er det helt greit? At foresatte strekker etiske gensere slik?

Bare lurer i torsdagskvelden

 

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Om å kunne bruke og se taus kunnskap

Mormor tok her om dagen opp hva vi formidler til barn av holdninger og meninger. Holdninger og meninger som barna tar til seg som taus kunnskap som ligger under/bak og er med og former dem og deres egne holdninger og meninger om omgivelsene, enkeltpersoner og «systemet».

Rasmine sa også noe om dette i en kommentar til innlegget om at «Flinke fagfolk vokser». Om hvordan hun ble møtt av en fagperson i en sårbar fase.

I helsefagutdanningene lærer vi om taus kunnskap, om hvordan fagpersonen har kunnskap om faget som hun kan formidle til pasienten. Det er den kunnskapen som ikke er taus, men som lar seg formidle verbalt eller skriftlig. Den tause kunnskapen derimot, den lar seg ikke formidle direkte, den har fagutøveren i fingerspissene. På en måte. For eksempel i hvordan hun linner en fot. Men det blir forskjell mellom hvem som linner foten. En linner en tanke hardt, det blir i overkant ubehagelig for Martha og hennes hovne ben. En annen linner for løst, og linninga glir av og er ikke til nytte for Martha likevel. Akkurat passe hardt sitter i fingerspissene til den enkelte. Så selv om Solrun linner akkurat passe hardt, klarer hun ikke å formidle hvordan hun klarer det.

Men nå er ikke taus kunnskap alltid «Fingerspitzgefühl» i ordet praktiske forstand. Det er også den kunnskapen, den kompetansen om man vil, som preger individets handlinger og væremåte.

Det kan være lett å kritisere Fysioterapeuten som møtte Rasmine for å ha brukt ord og kanskje hatt en fremferd som kunne virke støtende. En rehab-pasient er sårbar. Hun har vært gjennom en stor påkjenning, både psykisk som fysisk. Det krever takt og omtanke fra fagutøverne. Uhell skjer, at man velger feil ord og begreper. Man er kanskje ikke klar over hvordan det man sier virker der og da.

Likevel, det er helsepersonellets ansvar hvordan de møter den enkelte bruker av deres tjenester. Private meninger og holdninger om tinger og tanger må man legge igjen hjemme. Den profesjonelle maska må henge klar i garderobeskapet, for å si det slik.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev i en «Ligefrem meddelelse» (1859) om Hjelpekunst. Her etter Røkenes og Hansen, «Bære eller briste» (2006,155):

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en innbildning, når han mener at kunde hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min mere-forståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min mere-forståen gjædende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er det at hærske,men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er en villighed til at indtil videre at finde seg i at have urett, og ikke at forstå hvad den anden forstår. Tag et menneske i lidenskab, la det være så, at han i virkeligheden har uret -dersom du ikke kan begynde således med ham, at det ser ut som det var ham, der skulle belære dig, og dersom du ikke kan gjøre dette således, at han, der utålmodigt ikke vil høre et af dig, men tifredsstillelse finder i dig en velvillig og oppmærksom tilhører: Kan du ikke det, så kan du heller ikke hjælpe ham.

Er ei stor bestilling Kierkegaard her kommer med. For det er ikke alltid at man klarer å finne brukeren der han er. Han svarer «Vet ikke» og er ellers veldig tvetydig i sin framtoning. Sykepleierne snakker om det «Kliniske blikket». Et blikk for brukeren og hvor han er i sin prosess, som det tar sin tid å utvikle og forstå. Et blikk som krever at fagutøveren også kjenner sin tause kunnskap og sine verdier som fagutøver.

Med svar som «Vet ikke» er det lett å foreslå løsninger og gå fram på måter som støter og kanskje overkjører brukeren. Men noen ganger står man der uten å vite hva, rett og slett?

 

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Flinke fagfolk vokser

“Arbeid som duger, er det som blir utført av dyktige hender,

ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte.”

Florence Nightinggale (1820 – 1910)

“Flinke fagfolk vokser” heter ei lærebok på videreutdanningene i helsefag. Refleksjoner rundt dette temaet har det vært mye av på Karavanseraiet. Refleksjoner som har bidratt til Kamelrytterskens egen vekst og utvikling som fagutøver.

Møter mellom mennesker er en utfordring. Det å møte mennesker i utsatte situasjoner på en profesjonell måte er for noen en større utfordring. Helsefagpersonen blir kanskje noe avdempet, for ikke si tilknappet. Tør ikke by på seg selv. Om det er fordi man tror det er uprofesjonelt. Kamelryttersken vet ikke, hun ser bare at flinke fagfolk i møtet med pasienter/brukere/pårørende blir forretningsmessige og formelle i sin framferd.

Men blondinen med egen motorsykkel har også sett det motsatte, fagpersoner som tør og ikke minst vil være seg selv, by på seg selv, gi brukeren av sine tjenester en positiv opplevelse av møtet dem i mellom. Ei var hand som stryker over kinn, en klem, «Så godt å se deg». Samtidig som man opprettholder en profesjonell tone og har fokus på brukerens situasjon og behov.

Ei venninde/yrkessøster kom med et hjertesukk når hun begynte i sin første jobb: «Vi er ikke godt nok forberedt på de vanskelige møtene, på å møte brukeren der han er». Kanskje ikke så rart slik som studiet nå er lagt opp med mer fokus på boklig lærdom og mindre fokus på praksis, på å la studentene få tid nok i studiet til å bli kjent med rollen som Ergoterapeut i kontakt med de menneskene som hun skal tilby sine tjenester den dagen hun står der med autorisasjonen i hånda.

På begge videreutdanningene som Kamelryttersken tok sist vinter var det mye fokus på det akademiske. Det å forstå en vitenskapelig artikkel, det å skrive en tekst etter en bestemt akademisk mal. Forstå vitenskapsteori og anvende den for å utvikle egen fagkompetanse. En tilnærming man må forvente på det nivået. Opptakskravet var tre-årig høgskoleutdanning og minimum to år relevant yrkespraksis etterpå. Første halve året av videreutdanningen i psykisk helsearbeid gikk med til refleksjon over egen yrkespraksis og ikke minst egen forståelse av seg selv som yrkesutøver. Forelesninger, refleksjonsgrupper og skriftlig refleksjon over egen yrkespraksis ga mulighet for å bli bedre kjent med seg selv. Og hvordan man håndterer faglige utfordringer.

På faglærerutdanninga var det ikke samme fokuset på refleksjon, men man ble utfordret på lærerrollen og hvordan man håndterte klasserommet sitt. Veileder fra NTNU var med i timen og ga veiledning i etterkant, sammen med faglæreren man hadde som veileder i praksis. På den måten kom refleksjonen over eget fag inn bakveien så å si. For det var det pedagogiske, den didaktiske tilnærmingen som var fokuset. Altså hvordan man la fram og underviste i faget sitt. Faget som sådant var underordnet, siden den kunnskapen skulle man ha på plass før man begynte på faglærerutdanningen. Sånn at det å undervise i Maslows behovsteori krevde at man kunne sin Maslow, fordi det veilederen så på, var hvordan man som lærerstudent formidlet, underviste i innholdet i behovspyramiden. Ikke om man plasserte selvrealisering øverst eller nederst.

Og det blir en riktig tilnærming. Har man praktisert faget sitt noen år, skal man kunne faget. Man må kanskje lese seg opp noen ganger på enkelte obskure teorier, men det grunnleggende i faget skal man ha under huden.

Spørsmålet er hvordan man får det dit. Under huden. Slik at man kan gjøre faget til sitt. Praksis tenker hjernecella, mens hun til en avveksling ikke turner på snora si. Jo, blondinen har det siste året hatt et par førsteårsstudenter i observasjonspraksis. Artig. Og slitsomt. Og savnet av en mulighet for refleksjon rundt disse korte møtene med nye fagfeller var merkbart. Nå sist uke hadde hun med et par tredjeårsstudenter på hjemmebesøk. De holdt på med et prosjekt om Samhandlingsreformen. Studentene skulle følge tiltakskjeden fra sykehus og ut til kommunale tjenester. «Har litt lite erfaring med hjemmebesøk» innrømmer den ene av dem. Nå kjente de brukeren fra før, de hadde fulgt henne helt fra innkomst på helsehus til utskriving til hjemmet. Men likevel, de var usikre og innrømmet det. Et godt utgangspunkt for videre utvikling som fagutøver og en profesjonell tilnærming til møtet med mennesker i utsatte situasjoner. Men er det nok? Og er akademiseringen av grunnutdanningen som var i full gang den gang Kamelryttersken studerte Ergoterapi, vil den gi bedre fagutøvere? Praktikere? Eller skal man tenke mer praktiske ferdigheter som terapeut i grunnutdanningen, og heller tenke akademisering og vitenskapelig tilnærming til faget som en spesialisering for spesielt interesserte etter Bacheloren og et par års yrkespraksis i klinikken? Vil det på sikt gi bedre fagutøvere? Og kanskje ikke minst diskuterbart, er vi Helsepersonell for å utvikle oss selv? Eller er det for å gi bedre tjenester til de som trenger vår fagkunnskap?

 

 

Reklamasjonsrett?

Kamelryttersken har vært og trent kroppen sin. Som så absolutt er i sin beste alder. Pent brukt og i det hele tatt. En mangeårig venninde dro henne for et par år siden med på Aikido-trening. En sport som nevnte venninde har drevet med i mange år, og som hun var meget opptatt av at ikke bare trente det fysiske legemet, man fikk også næring til det åndelige ditto.

Men så sist høst, fant blondinen med egen motorsykkel seg nye støvletter, med en cm eller var det to? høyere hæler enn de gamle. Hvorpå fruens ene kne begynte å si fra om at det fantes. Høylydt, type ønske om smertestillende preparater. Reseptbelagte sådanne. Noe kneet ikke fikk. Får da være måte på å tilfredsstille slike uhørte krav fra kroppens allehånde avkroker. Mente blondinen. Lave hæler derimot kunne gå an. Til nød. Selv om rasebena ikke ble like elegante.

Men det varte da og rakk. Og med et kne som kranglet var det ikke no særlig fristende å gå på trening heller. Men like kranglete var det. Kneet. Med hæler, uten hæler, trening eller ikke trening. Så da ble det da å høre med medisinmannen. Om han hadde no fornuftig å si. For Fysiopytten som holder til på kontorpulten mellom Ergopyttens og gangdøra mente at kneet måtte undersøkes.

Medisinmannen skrev ut røntgenrekvisisjon og trodde at kanskje det var slitasje? Og fruen måtte da bare trene, noe Fysiopytten også mente når medisinmannen hadde sagt sine kloke ord. Noe blondinen da gjør, og kan på spørsmål om tingenes tilstand bekrefte at, Joda, hun har da et kne.

Kompis Rørlegger var innom og ordna slik at oppvaskmaskinen fikk vann, og han har også kne. To stykker. Som forteller at de er der. Såpass mye at det har blitt operative inngrep i dem. Han mente da med sin sedvanlige sjarm, på at det kanskje hadde noe med fruens størrelse å gjøre, at slitasjen kom av for stor belastning. Kanskje? Nå har han jo sine ord på det tørre, siden han selv har en smule størrelse å belaste sine knær med. Så blondinen måtte jo innrømme at hun hadde da brukt knærne noen ganger i sitt yrkesaktive landbruksliv. Og det kroppslige formatet har jo også vært der, hele tida siden de sluttet å fore henne på flaggstangfrø og fylle skoene hennes med kunstgjødsel.

Likevel, og selv med dårlige erfaringer fra den gang hun ville bytte hode, eller iallfall innmaten, så mener hun på det at et kne skal da holde mer enn knappe femti år? Må da være reklamasjonsrett på slike ting?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Mål og livsnødvendigheter? Hvordan fortelle?

Hege forteller på Livet leker om hvordan hun kommer i mål med elevene sine. Loveleen spør om hvordan man forteller historiene sine og ikke minst hvilke historier man forteller om seg selv. Mens Hege på C’est la vie sier at hun heller leser blogger enn tabloider.

Kamelryttersken? Hun drikker te og spiser eple og lurer på dette med å komme i mål. Og kanskje litt på hvordan fortelle historien slik at man kommer i mål.

For det er ikke bare å komme i mål. Har man som mål å gå på butikken og handle livsnødvendigheter kommer man som oftest i mål. Med glans, til tyve i stil og i det hele tatt. Iallfall så lenge man holder seg til handlelista og kjøper mat og ikke bare snavvel. Noe som nok var enklere den gang det faderlige opphav holdt hardt på at hvis den oppvoksende slekt punkterte hjulene på sykkelen hans, da måtte de selv se til at hjulene ble lappet. Da var det å holde seg inne med den lokale sykkelreparatøren hvis man hadde ønske om å sykle seg en tur. Han kom i mål, han som fortalte denne historia fra sin oppvekst på La’mon. Han hadde flere fra sitt lange liv som leder for et mekanisk verksted om at man skulle gjøre sin plikt og etterpå kreve sin rett.

Han fortalte sin historie som at han var en hardt arbeidene mann som gjorde det som var nødvendig og litt til. Da først kunne han høste av det han hadde sådd, da kunne han ta fri, og være med familien og bygge hytte til dem og seg selv. Fortellingene fortalte han med stolthet og ikke minst sikkerhet om at han kunne det han sa, og var herre i sitt eget hus.

Fra Forskning.no

Andre forteller at det er så synd på dem, eller at de har så mye å gjøre at de ikke har tid til å få besøk av en som kan bidra til et for dem enklere liv. Mange ganger blir blondinen med egen motorsykkel sittende og tenke på om hun har rett til å prakke på andre mennesker sitt, og helsevesenets syn på hvordan man skal leve og hva som er bra for helsa?

For det er jo det som er arbeidet hennes. Det firmaet betaler henne i dyre dommer for å gjøre. Selv om mennesket hun besøker ikke ser tingene slik. Eller kan se dem. Som h*n som sitter med en masse ubearbeidet angst på grunn av kronisk sykdom. Hvor teamet kommer inn og tilbyr hjelp slik at vedkommende kommer seg ut i frisk luft og får sett at det er ikke så farlig å gå ut av døra likevel. Hvor går grensen for hjelp og hvor begynner overgrepet? Hva hører teamet av historien til dette mennesket?

En nødvendig, og kanskje også den viktigste delen av arbeidet, er kartlegging av brukerens funksjonsevne, muligheter og ressurser. Hva er det som skal til for at brukeren skal kunne være aktiv i sitt eget liv? Ikke bare la hjelpeapparatet styre og bestemme hva som er bra og dårlig?

Med kartlegginga følger også mål. Er det brukerens mål, eller er det kartleggerens? Èn ting er hvordan man formulerer målene, noe helt annet er om man har oppfattet brukeren slik at man kan formulere et eller flere mål. Ikke sjelden er bestillingen: «Gjør meg frisk». Er da brukeren der at han kan formulere mål og være innforstått med hva de målene innebærer?

I en hektisk hverdag, blir det lett til at det blir satt opp mål som kanskje er realistiske sett fra kartleggerens side av salongbordet. Men som brukeren ikke skjønner. Kommer man da i mål? For ikke si hvordan forteller hjelperne brukerens historie? Er h*n helten eller syndebukken? Aktiv eller passiv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken