Å være. Seg selv

«To be, or not to be, that’s the question» lar visst Shakespeare Hamlet si. Siden MC-røya med egen motorsykkel aldri har sett “Hamlet”, enn si lest Shakespeare, tar hun sjansen på at hennes forståelse av vår felles kulturarv og kollektive hukommelse er sånn ca. At det faktisk var det spørsmålet Hamlet stilte. «Å være eller ikke være».

Blondinen har vært det siste halve året. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem. Og det har vært godt. Men det er også en fare i det å være. Det å si til seg selv at «Nå skal jeg bare være». Fordi man da låser seg til akkurat det. Å være.

For noen er det helt greit. De er. Andre er ikke bare. De trenger å være mer. Men akkurat det siste halve året har det vært godt å bare være. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem.

Men man er også mer. Og man vil mer. Langt de fleste iallfall. Noen er fornøyd med sitt lille. Og det er helt greit. For dem. Der. Da. Eller nå.

Andre trenger mer bekreftelse utenfra på at de er. Noe Kamelryttersken etter hvert har begynt å forstå at hun trenger. Mye bekreftelse fra omgivelsene. Kaut. Egosentrert. Tenker kanskje noen? «Sikkert fordi du ikke fikk noe oppmerksomhet i oppveksten» kommer det mer enn en gang fra nære omgivelser. Andre ser ikke helheten for bare detaljer. At det å bevisst velge kjønnsrolle i voksen alder er et være eller ikke være. For den det gjelder. At dette bevisste valget over tid vil gi et bedre væren også for de nære omgivelser. Ikke bare for den som må velge å være. Seg selv.

Det gir noen utfordringer det å være seg selv. For man må stå. For sitt. Sine valg. Noen sier at det er tøft å stå for et slikt bevisst valg. «Du er tøff». «Du må jo være sterk». Ja, det er hyggelig med slike tilbakemeldinger. Likevel er det ikke slik. For det er den enkeltes respekt for seg selv. Som er utgangspunktet. For å være. For å «Stå han a» som vi gjerne sier nordover. For det er ikke snakk om styrke. Eller tøffhet. Men om innsikt og forståelse i hva man selv trenger. For å være.

På en av enhetens fagdager var teamet «Veiledning». Ledelsen har tanker om å få i gang systematisk kollegaveiledning. Som avslutning på fagdagen var det lagt opp til demonstrasjon av hvordan en veiledningstime kan foregå. Var liksom ikke flust med frivillige. Som ville la seg veilede foran et sekstitalls kolleger. Så det ble ganske så stille i forsamlingen. Til da MC-røya sier seg villig. For ikke si frivillig.

For det er noe med det å føle at man vises i mengden, mens man egentlig kunne tenkt seg rollen som grå mus. Som bare er. Men samtidig merker man at det er avstander mennesker i mellom. Og avstander kan føles som avvisning. På begge sider av avstanden. Og når man samtidig vet at det å fjerne en avstand er nødvendig for å kunne begynne et samarbeide, må man kunne tilby. Seg selv.

Derfor kunne en slik simulert veiledningstime brukes til mer enn bare demonstrasjon av en teknikk. Den kunne også brukes til å fortelle at det å gå inn til brukere som insisterer på å få vite blondinens tidligere navn, at det kan være tøft. Det kan føre til skuldre som henger fast i ørene. Og sykemelding. Og man kan også fortelle at. Kolleger de kan man snakke med, hvis det er noe de lurer på. Med den flotte dama med mørk stemme, som en leder en gang sa om Kamelryttersken. Med det kan man minske en avstand. Og kanskje legge et bedre grunnlag for samarbeid med kolleger som ellers bare hadde sett avstand. Tror hun som bare har at byde, men ikke at nøde.

«Tøffesta» sa nær kollega med et stort smil og en godklem. Dagen etter. Noe som ga grunnlag for å fortelle at for en selv er det ikke tøft. Selv om omgivelsene ser det er tøft, og at det er godt å høre at omgivelsene ser det. For det er snakk om et være eller ikke være. Og det kan ikke forklares med tøft. Eller sterkt. Bare med må. For man tenker ikke over at ting er tøffe. Eller at man selv er sterk. Når man står midt i stormen. Da er man bare. Det man må være. For å komme gjennom. Mest mulig hel. Mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Og for å kunne ta vare på sine omgivelser. Noe man ikke klarer hvis man ikke er. Hel. Seg selv.

Klarer du det? Å være der for dine, hvis du selv ikke er hel. Deg selv?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Winyanktehca, om å ha to sjeler

marsvenusmantegna1

Det er noe med det å være. Være der, da eller nå. Kamelryttersken treffes ofte på ørkendyret på vei et annet sted. Hvor nå det måtte være. Snabelkamelen Wolfgang som er doningens fulle navn, er fornøyd med det, å være underveis et annet sted. Det har blondinen oppå også vært. Fram til nå. Nå er det andre stedet, her. Mens Patti Smith spiller 1959 på høytalerne og oppvaskmaskinen plasker i kjøkkenbenken. Den nye, den som kom inn sist vinter. Mens fruen selv var i utlendighet i egen by. Var da hun begynte innflygingen.

For den vinteren var ikke bare videreutdanning og opphopning av studiepoeng, den var også en landingsøvelse. Et ledd i prosessen. I å forstå seg selv og sin rolle her i livet.

Lakota-indianerne i Black Hills, South Dakota, USA, har sitt eget begrep for transkjønnede, og en egen plass i stammen for dem de kaller “Winyanktehca“, mennesker med to sjeler. Èn mannlig og en kvinnelig. De mener at gudinnen “Anog Ite”, (Double Face Woman) ga dem et valg ved fødselen, å leve i uttrykket til sitt biologiske kjønn, eller i uttrykket til det motsatte kjønn. En interessant tanke, for det gir en Winyanktehca mulighet til å bestemme selv, over seg selv. Anog Ite gir med dette tilbudet, denne muligheten, en mulighet til å se at mennesket kan ha flere kjønn, flere kjønnsidentiter, enn ” bare” kvinne, eller “bare” mann.

For indianerne betyr det at “Wakan Tanka”, “Store ånd” gir enkelte mennesker to sjeler, og mulighet til å velge mellom dem, at disse menneskene er hellige, og skal derfor behandles med en annen respekt, enn menneskene med èn sjel. Winyanktehca er med det medisinkvinne, hun kan være stammens åndelige rådgiver, shaman, hun har en spesiell rolle i kamp med andre stammer, som bærer og forvalter av skalpene og av stammens felles kultur. Hun leder an i seiersdansen, og i de andre dansene som stammen holder i løpet av årets syklus. Men denne rollen som medisinkvinne, som rådgiver for stammens råd og for høvdingen, gir også Winyanktehca et ansvar som hun må forvalte med omhu og omtanke. Ikke bare for seg selv, og sin egen sjelefred, men også for stammens ve og vel.

Dette er et tankegods, og en forståelse av transkjønnede som er fremmed for oss med vår vestlige, tokjønnede, kristne oppdragelse og verdensforståelse. En forståelse som går tilbake til urkirken og dens røtter i et asketisk tankegods som ikke er nedfelt i bibelen, men i uutalt kristen praksis og nedarvede tankeganger. Hvis man går til bibelen, til det nye testamentet, vil man i en engelsk oversettelse kunne finne at det i evangeliet etter Matteus er sagt at man skal ta hensyn til, og ære transkjønnede. I den norske oversettelsen er dette redusert til evnukker, uten annen referanse. Det gir påstanden om at “Det står i bibelen sånn og slik” et litt mer nyansert innhold, enn hva vi til vanlig tenker over.

Det siste årets hendelser, landingsøvelser, har gitt en dypere forståelse, innsikt i hva Lakota-indianerne ser i sine Winyanktehcas, eller Wintker som begrepet er forkortet til i dag. En forståelse som etterhvert også har innbefattet Kamelrytterskens innsikt i seg selv og i egen rolle som menneske og som yrkesutøver. Det å ha to sjeler, eller kanskje man skal si to forståelser av eget kjønn, egen kjønnsidentitet, kan være en svakhet, men også en styrke.

For man ser verden, og det som skjer gjennom to sett øyne, man argumenterer og forstår en ting fra flere sider, og man møter sine omgivelser både som kvinne og som mann. Noe som i et to-kjønnet samfunn er en utfordring. Selv om man er medisinkvinne og rådgiver i kamp, eller den som gir råd til de stridende, som navnet Ragnhild kan forstås å bety. Fra gammelnorsk ragn – råd og hild – strid.

Men en utfordring er også en mulighet, til å ta egne valg, stå for dem, til beste for seg selv og sine omgivelser. En mulighet til å ta i mot komplimenter og skryte av seg selv. Og la andre skryte av en. Noe ørkendyrbetvingersken har opplevd mye av i det siste, og som en annen medisinkvinne, Fjellcoachen, sier at hun skal ta til seg. Med den kvinnelige sjela si, den som vil være, og er, medisinkvinne og rådgiver. Den sjela som sier at nå skal du være her, nå, gi det som du som menneske har å gi, det som du har nektet deg selv og dine omgivelser så alt for lenge.

Eller det er kanskje først nå det er plass til å gi og være, Winyanktehca, far og mor, rådgiver for stammens eldste, og forvalter av stammens kunnskap?

 

Bare èn av millioner frihetskjempere

En av vår tids mest kjente frihetsforkjempere, Nelson Mandela blir 93 år nå på mandag. En respektabel alder for en som har tilbrakt rundt 1/4 av livet i et fengsel som ikke helt holdt samme standard som fengselet i Halden.

Svenske Expressen har en lengre artikkel om 93-åringen, mens da norske media så langt har glemt at fredsprisvinneren fra 1993 fyller år nå til uka. Er i Expressen det kommer fram at Mandela ser på seg selv som en av mange millioner frihetsforkjempere, ikke som den fremste blant likemenn.

Mandela står sammen med Gandhi og Martin Luther King jr som en av de fremste forkjemperne for respekt og likeverd i tiden etter andre verdenskrig. I motsetning til dem har han fått virke uten å bli drept av snikmordere. I seg selv en begivenhet og tegn på at hans integritet samlet folket han arbeidet for. Kanskje også et tegn på at verden går fremover. I følge en av de kondisjonerte fruer på Øvre Singsaker er det ikke så rart, for den har ikke noe annet sted å gå. Enn fremover.

En helt annen sak som også handler om respekt og verdighet er voldtekt. En sak som har fått mye oppmerksomhet de siste månedene. Her i byen har vi enda i friskt minne ungjenta som tok livet sitt etter å ha blitt voldtatt på Festningen nå i mai. I dag har Adressa en kronikk av Berit Schei, Professor i medisin ved NTNU, med tittelen Voldtektsofre har rett til kompetente helsetjenester. Ja, selvsagt. Et menneske i krise har krav på å bli møtt med empati, forståelse og respekt.

Vi fokuserer på voldtekt fordi det er et så klart brudd på vår forståelse av hvordan vi omgåes. Voldtektsofferet har fått sin intimsfære invadert og ødelagt på det groveste, gjerne av en person som står det nært. Vanligvis tenker vi på voldtekt som et overfall bak en busk i en park. Men langt de fleste voldtekter skjer i hjemmet og fra kjente.

Det er bra at vi fokuserer på voldtekt og hvilke følger det kan ha for den som blir voldtatt. Voldtektsmottak på st. Olavs hospital, tilbud om oppfølging av helsepersonell og den omsorg som gis i nærmiljøet.

Professoren er opptatt av dårlig politisk håndverk ved å la legevakta være åsted for undersøkelsen av voldtektsofre. Bortsett fra her i by’n hvor det er eget team som tar i mot.

Schei sier videre: 

Så lenge helsemyndigheter nekter å diskutere kvalitetskriterier for denne type undersøkelser, vil voldtatte fortsatt bli dobbelte ofre. For ikke å si tredobbelte ofre; først av gjerningspersonen, så av helsevesenet, deretter av rettsvesenet som ikke får den sakkyndige hjelpen som behøves.

Ja, hun har rett. Men er det riktig å diskutere kvalitetskriterier for èn type overgrep? Burde man ikke se på de overordnede målene først og diskutere hvilke kvalitetskriterier som ligger i dem? Eller har vi allerede gjort det?

Blondinen sliter litt her, ikke rent lite heller. For vi vil som helsepersonell prøve å gjøre vårt beste ut fra våre forutsetninger og forståelse for hva som er best for pasienten, brukeren av våre tjenester. Selvsagt vil vi møte voldtektsofferet på en empatisk og skånsom måte, for å bidra til at traumene skal bli så små som mulig. Helst vil vi ha en tryllestav som kan fjerne traumene med ett strøk over panna til offeret. Og til det trengs det spesialister på akkurat de traumene skal vi kunne handle i god Hippokratisk ånd.

Men likevel, det er ikke bare voltektsofre som får sin intimsfære invadert, som får livet ødelagt av vankunne i helsevesen og samfunn forøvrig. Som også har behov for kvalitetssikring av sitt helsetilbud. Et tilbud som i realiteten ikke finns. Fordi det er samlet på få hender på Rikshospitalet, og som fokuserer på kosmetiske forandringer og ikke på hvilke lokale tilbud pasienten trenger for å fungere i det daglige. “Been there, done that” kan Kamelryttersken si om så mangt, og mye kan hun legge bak seg nettopp av den grunn. Men noe blir det til at hun går tilbake til. Som dette med lokale tilbud til transkjønnede. For det å finne seg sjæl krever kanskje mer enn en blåresept på hormonsubstitusjon?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Lang vinter og skeptisk integritet

Han har vært lang, vinteren, veldig lang. Helt fra oktober/november og framt til nå har vi hatt frost og snø. Fimbulvinter snakket Hege om på Livet leker her tidligere, og på et vis ja, for selv om denne vinteren ikke har vært like lang som Vikingenes Fimbulvinter, så har den vært lengre enn blondinen har vært vant til de siste årene. På et vis nei, fordi den samme blondinen har skjønt tegninga, sein påske = lang vinter. Snart femti vintre setter sine spor i et menneskes sinn og i forståelsen av sammenhenger mellom indre og ytre prosesser.

Cogito ergo sum, sa Descartes. “Jeg tenker, altså er jeg” og la med det grunnlaget for moderne vitenskapsteori, doble blindtester og kanskje ikke minst skeptisismen, at man ikke skal ta alt for god fisk, bare fordi det er pent innpakket.

Skepsis er sunt og det å tenke sjæl

Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

Trond Viggo Torgersen

er nødvendig for at den enkelte skal beholde integritet og evne til å klare seg selv. Integritet, det å kunne stå for egne valg er grunnleggende for menneskets utvikling og ikke minst evnen til å fungere i samspill med andre.

Selv om vi skal være skeptiske til nye ting, er ikke det ensbetydende med at vi skal avvise alt som vi ikke kjenner. Innvandrere for eksempel, eller Islam eller høyhastighetstog for den del. Vi kan gjerne være skeptiske til å bruke av oljefondet til å forbedre infrastrukturen fordi det vil øke inflasjonen i økonomien vår. Men det betyr ikke at skeptikerne har rett. Det betyr at vi skal ta en grundig gjennomgang av pro & cons og da først kan vi si hva som er den beste bruken av oljepengene på lang sikt. Hittil har vi slukt ideen til Pikenes Jens uten å se på om ikke det finns alternativer. Kanskje vi burde tenke på hva dårlige veier koster oss i form av større slitasje på kjøretøy, flere trafikkulykker og flere dødsfall på veiene.

Et fremmed menneske kan være farlig, steinaldermennesket i oss har en sunn reaksjon når det kommer fremmede i nærheten. Det vi ikke tenker på, er at langt de fleste andre er like skeptiske og har de samme fluktreaksjonene innbygd i sine reaksjonsmønstre. Samtidig er vi tenkende individer som er i stand til å se forskjell på venn og fiende. Vi kan derfor si om det mennesket vi treffer om h*n har vondt i sinne. De fleste har faktisk ikke det, men likevel lar vi vår innbygde skepsis få styre våre handlinger når vi møter en muslim eller en afrikaner.

En ting som Kamelryttersken har lagt merke til når hun observerer og følger møter mellom fremmede mennesker er at man beholder forsvaret opp og på vakt lenge etter at den andre har bevist at h*n hverken har smittsomme sykdommer eller er innehaver av andre ting som kan være skadelige. Ofte kommer det av at man mener å ha “gode” holdninger og at man ikke har med seg fordommer i ryggsekken. Når man så møter et menneske som skiller seg litt ut, for eksempel en transkjønnet, da blir man først satt litt ut. Ikke fordi mennesket man møter har noen smittsomme dødelige sykdommer, og ikke oppfører vedkommende seg spesielt truende heller. Det er bare “noe” som ikke stemmer. Neste reaksjon er at man begynner å se på egne holdninger og fordommer, og oppdager at det man trodde om seg selv kanskje ikke stemmer. Ved nærmere ettertanke har man utfordringer med å møte dette mennesket som ikke helt stemmer med våre vanlige oppfatninger av mann og kvinne. Videre blir man sint på seg selv fordi man likevel har fordommer og holdninger som ikke er politisk korrekte. Og det lar man gå ut over et menneske som ikke har gjort noe galt.

I et tilfeldig møte på gata vil ikke en slik reaksjon være så uttalt, men når man kommer i en situasjon hvor man må forholde seg til en transkjønnet, er det ikke alle som takler det like godt. Særlig ikke når man selv ikke har hatt et første møte, men får fortalt at X er transkjønnet og h*n skal begynne å arbeide her. Da kan det bli mye rart som skjer. Også når det er snakk om en servicesituasjon, hvor man skal gi en transkjønnet service av et eller annet slag, kan slike lite gjennomtenkte holdninger gi seg utslag. Og Gud forby, skulle det være en transkjønnet som søker jobb her? Vi tør da ikke slippe et slikt menneske løs på våre medarbeidere/brukere/kunder?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)