Nummerering, et hjelpemiddel eller trakassering?

I skiløypa er det ganske så greit. Førstemann/-kvinne i mål, blir nummer èn, neste nummer to også videre bakover til alle er i mål.

I Lotto er det også nummer. Treffer man rett nummer, kan man bli million(nesten)nær og kanskje enda litt.

I det virkelige livet, der hvor de fleste av oss oppholder oss mesteparten av tiden, er det også et sjansespill. Om den sædcella som vinner kappløpet til egget er bærer av et X- ellet Y-kromosom. Som om det sjansepillet ikke er nok, så er det også noen hormoner i fosterlivet som helst skal gjøre jobben sin. Til rett tid. Som oftest går det bra, og mor og barn er like velskapte. Men en gang i blant er naturens lotto, nettopp det, et lotteri hvor man ikke kommer ut med førsteprisen. Ikke andre heller, noen ganger.

Historiene om hva det fører til er mange, noen er fortalt her på
Karavanseraiet.no, andre har du sikkert hørt andre steder. Historier handler om uvitenhet, andre om viten og vilje. Uansett har de handlet om trakassering av mennesker som ikke passer i bildet som den enkelte har av et perfekt menneske. Perfekt i den betydningen at de er lik den som trakasserer, uten funksjonshemninger av noe slag.

Funksjonshemming er mye rart, og kan defineres på mange slags vis. Det er ikke så mange som tenker på at en rullestolbruker er funksjonsfrisk, helt til h*n skal på bussen. Eller tenker over hva som gjør at en transkjønnet er sosialt funksjonshemmet, og at det er samfunnets holdning til den transkjønnede som gjør ham/henne ufør i arbeidsmessig forstand. Det er relativt få transkjønnede i fast, lønnet arbeid. Mange går på ytelser fra NAV eller driver eget firma. Nyere forskning tyder på at 70 – 80 % av oss strir med selvmordstanker. Rusmiddelmisbruk og behov behandling for psykiske lidelser er mye høyere blant transkjønnede enn i resten av befolkningen.

Når man så føyer skam til skade ved å nekte transkjønnede deres riktige kjønn ved å forlange kastrering før man kan få et personnummer som passer med eget kjønn. Da er man, det vil si statsmakta, på ville veier. På vei til et sted hvor man godtar trakassering. På tross av lovgivning som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønnsuttrykk.

Lønnslippen som blondinen med egen motorsykkel får hver måned, påstår at hun er mann. Påstanden kommer av at statsmakta ikke vil la fruen få endre personnummer. Noe som fører til at data’n tror at fruen er noe hun ikke er. Arbeidsgiver spurte, omtenkt som hun er, om hun kunne gjøre noe. Tusen takk, men dessverre. Norsk lovgivning og dens forvaltere er ikke interessert i å bli sett på som moderne og framtidsrettede. De vil fortsette å trakassere en sårbar, men utrolig oppegående del av befolkningen, på tross av nevnte diskrimineringslov.

Ikke rat at Amnesty International nå kjører en underskriftskampanje for å påvirke regjering og ting til å gi transkjønnede mulighet til å endre personnummer uten å måtte kastrere seg først.

Skriv under på Amnestys appell her

John Jeanette Solstad Remøhar skrevet et innlegg i VG hvor hun oppfordrer Helseministeren til å endre praksis i denne saken NÅ. Det innlegget kan du lese her og gjerne spre videre på de sosiale media du bruker.

Skatteetaten sliter med at de i løpet av få år vil slippe opp for unike personnumre og vil endre dagens system og innføre kjønnsnøytrale personnummer. Det er vel fare for at det blir skatteetaten som redder statsmaktas ære i denne saken. De bruker å få det som de vil. Mer om den saken finner du her

I mens skal Kamelryttersken ordne med boller. For det trengs noen av det slaget, skal alle de korttenkte/-synte menneskene i statsmakta som godtar denne trakasseringen, kunne ta seg. En bolle.

Ikke sant?

Å være. Seg selv

«To be, or not to be, that’s the question» lar visst Shakespeare Hamlet si. Siden MC-røya med egen motorsykkel aldri har sett “Hamlet”, enn si lest Shakespeare, tar hun sjansen på at hennes forståelse av vår felles kulturarv og kollektive hukommelse er sånn ca. At det faktisk var det spørsmålet Hamlet stilte. «Å være eller ikke være».

Blondinen har vært det siste halve året. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem. Og det har vært godt. Men det er også en fare i det å være. Det å si til seg selv at «Nå skal jeg bare være». Fordi man da låser seg til akkurat det. Å være.

For noen er det helt greit. De er. Andre er ikke bare. De trenger å være mer. Men akkurat det siste halve året har det vært godt å bare være. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem.

Men man er også mer. Og man vil mer. Langt de fleste iallfall. Noen er fornøyd med sitt lille. Og det er helt greit. For dem. Der. Da. Eller nå.

Andre trenger mer bekreftelse utenfra på at de er. Noe Kamelryttersken etter hvert har begynt å forstå at hun trenger. Mye bekreftelse fra omgivelsene. Kaut. Egosentrert. Tenker kanskje noen? «Sikkert fordi du ikke fikk noe oppmerksomhet i oppveksten» kommer det mer enn en gang fra nære omgivelser. Andre ser ikke helheten for bare detaljer. At det å bevisst velge kjønnsrolle i voksen alder er et være eller ikke være. For den det gjelder. At dette bevisste valget over tid vil gi et bedre væren også for de nære omgivelser. Ikke bare for den som må velge å være. Seg selv.

Det gir noen utfordringer det å være seg selv. For man må stå. For sitt. Sine valg. Noen sier at det er tøft å stå for et slikt bevisst valg. «Du er tøff». «Du må jo være sterk». Ja, det er hyggelig med slike tilbakemeldinger. Likevel er det ikke slik. For det er den enkeltes respekt for seg selv. Som er utgangspunktet. For å være. For å «Stå han a» som vi gjerne sier nordover. For det er ikke snakk om styrke. Eller tøffhet. Men om innsikt og forståelse i hva man selv trenger. For å være.

På en av enhetens fagdager var teamet «Veiledning». Ledelsen har tanker om å få i gang systematisk kollegaveiledning. Som avslutning på fagdagen var det lagt opp til demonstrasjon av hvordan en veiledningstime kan foregå. Var liksom ikke flust med frivillige. Som ville la seg veilede foran et sekstitalls kolleger. Så det ble ganske så stille i forsamlingen. Til da MC-røya sier seg villig. For ikke si frivillig.

For det er noe med det å føle at man vises i mengden, mens man egentlig kunne tenkt seg rollen som grå mus. Som bare er. Men samtidig merker man at det er avstander mennesker i mellom. Og avstander kan føles som avvisning. På begge sider av avstanden. Og når man samtidig vet at det å fjerne en avstand er nødvendig for å kunne begynne et samarbeide, må man kunne tilby. Seg selv.

Derfor kunne en slik simulert veiledningstime brukes til mer enn bare demonstrasjon av en teknikk. Den kunne også brukes til å fortelle at det å gå inn til brukere som insisterer på å få vite blondinens tidligere navn, at det kan være tøft. Det kan føre til skuldre som henger fast i ørene. Og sykemelding. Og man kan også fortelle at. Kolleger de kan man snakke med, hvis det er noe de lurer på. Med den flotte dama med mørk stemme, som en leder en gang sa om Kamelryttersken. Med det kan man minske en avstand. Og kanskje legge et bedre grunnlag for samarbeid med kolleger som ellers bare hadde sett avstand. Tror hun som bare har at byde, men ikke at nøde.

«Tøffesta» sa nær kollega med et stort smil og en godklem. Dagen etter. Noe som ga grunnlag for å fortelle at for en selv er det ikke tøft. Selv om omgivelsene ser det er tøft, og at det er godt å høre at omgivelsene ser det. For det er snakk om et være eller ikke være. Og det kan ikke forklares med tøft. Eller sterkt. Bare med må. For man tenker ikke over at ting er tøffe. Eller at man selv er sterk. Når man står midt i stormen. Da er man bare. Det man må være. For å komme gjennom. Mest mulig hel. Mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Og for å kunne ta vare på sine omgivelser. Noe man ikke klarer hvis man ikke er. Hel. Seg selv.

Klarer du det? Å være der for dine, hvis du selv ikke er hel. Deg selv?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Winyanktehca, om å ha to sjeler

marsvenusmantegna1

Det er noe med det å være. Være der, da eller nå. Kamelryttersken treffes ofte på ørkendyret på vei et annet sted. Hvor nå det måtte være. Snabelkamelen Wolfgang som er doningens fulle navn, er fornøyd med det, å være underveis et annet sted. Det har blondinen oppå også vært. Fram til nå. Nå er det andre stedet, her. Mens Patti Smith spiller 1959 på høytalerne og oppvaskmaskinen plasker i kjøkkenbenken. Den nye, den som kom inn sist vinter. Mens fruen selv var i utlendighet i egen by. Var da hun begynte innflygingen.

For den vinteren var ikke bare videreutdanning og opphopning av studiepoeng, den var også en landingsøvelse. Et ledd i prosessen. I å forstå seg selv og sin rolle her i livet.

Lakota-indianerne i Black Hills, South Dakota, USA, har sitt eget begrep for transkjønnede, og en egen plass i stammen for dem de kaller “Winyanktehca“, mennesker med to sjeler. Èn mannlig og en kvinnelig. De mener at gudinnen “Anog Ite”, (Double Face Woman) ga dem et valg ved fødselen, å leve i uttrykket til sitt biologiske kjønn, eller i uttrykket til det motsatte kjønn. En interessant tanke, for det gir en Winyanktehca mulighet til å bestemme selv, over seg selv. Anog Ite gir med dette tilbudet, denne muligheten, en mulighet til å se at mennesket kan ha flere kjønn, flere kjønnsidentiter, enn ” bare” kvinne, eller “bare” mann.

For indianerne betyr det at “Wakan Tanka”, “Store ånd” gir enkelte mennesker to sjeler, og mulighet til å velge mellom dem, at disse menneskene er hellige, og skal derfor behandles med en annen respekt, enn menneskene med èn sjel. Winyanktehca er med det medisinkvinne, hun kan være stammens åndelige rådgiver, shaman, hun har en spesiell rolle i kamp med andre stammer, som bærer og forvalter av skalpene og av stammens felles kultur. Hun leder an i seiersdansen, og i de andre dansene som stammen holder i løpet av årets syklus. Men denne rollen som medisinkvinne, som rådgiver for stammens råd og for høvdingen, gir også Winyanktehca et ansvar som hun må forvalte med omhu og omtanke. Ikke bare for seg selv, og sin egen sjelefred, men også for stammens ve og vel.

Dette er et tankegods, og en forståelse av transkjønnede som er fremmed for oss med vår vestlige, tokjønnede, kristne oppdragelse og verdensforståelse. En forståelse som går tilbake til urkirken og dens røtter i et asketisk tankegods som ikke er nedfelt i bibelen, men i uutalt kristen praksis og nedarvede tankeganger. Hvis man går til bibelen, til det nye testamentet, vil man i en engelsk oversettelse kunne finne at det i evangeliet etter Matteus er sagt at man skal ta hensyn til, og ære transkjønnede. I den norske oversettelsen er dette redusert til evnukker, uten annen referanse. Det gir påstanden om at “Det står i bibelen sånn og slik” et litt mer nyansert innhold, enn hva vi til vanlig tenker over.

Det siste årets hendelser, landingsøvelser, har gitt en dypere forståelse, innsikt i hva Lakota-indianerne ser i sine Winyanktehcas, eller Wintker som begrepet er forkortet til i dag. En forståelse som etterhvert også har innbefattet Kamelrytterskens innsikt i seg selv og i egen rolle som menneske og som yrkesutøver. Det å ha to sjeler, eller kanskje man skal si to forståelser av eget kjønn, egen kjønnsidentitet, kan være en svakhet, men også en styrke.

For man ser verden, og det som skjer gjennom to sett øyne, man argumenterer og forstår en ting fra flere sider, og man møter sine omgivelser både som kvinne og som mann. Noe som i et to-kjønnet samfunn er en utfordring. Selv om man er medisinkvinne og rådgiver i kamp, eller den som gir råd til de stridende, som navnet Ragnhild kan forstås å bety. Fra gammelnorsk ragn – råd og hild – strid.

Men en utfordring er også en mulighet, til å ta egne valg, stå for dem, til beste for seg selv og sine omgivelser. En mulighet til å ta i mot komplimenter og skryte av seg selv. Og la andre skryte av en. Noe ørkendyrbetvingersken har opplevd mye av i det siste, og som en annen medisinkvinne, Fjellcoachen, sier at hun skal ta til seg. Med den kvinnelige sjela si, den som vil være, og er, medisinkvinne og rådgiver. Den sjela som sier at nå skal du være her, nå, gi det som du som menneske har å gi, det som du har nektet deg selv og dine omgivelser så alt for lenge.

Eller det er kanskje først nå det er plass til å gi og være, Winyanktehca, far og mor, rådgiver for stammens eldste, og forvalter av stammens kunnskap?

 

Om integrering, eller det å gå milevis i egne sko

394398_489556577721884_1300355194_n

Kamelryttersken har blogget i noen år, på diverse bloggplattformer og med diverse tema og sine meningers mot om mye og mangt. Mye bra egentlig, ser blondinen, når hun ser tilbake på nærmere fem hundre bloggposter her, og der og ikke minst på kjøkkenet

De siste årene har også vært preget av et liv i kampmodus, mot alt og alle, noe blogginnleggene har vist. På ymse vis.

For det gjør noe med et menneske å kjempe seg fram mot alle odds, fra en kjønnsrolle til en annen. Må nødvendigvis gjøre noe med det mennesket. For det har vært en kamp, på godt og ikke fullt så godt. Og Kamelryttersken har vært klar over at de prosessene hun har gått gjennom ville gjøre noe med henne. Men hun visste ikke og vet kanskje fremdeles ikke helt hva hennes bevisste valg av kjønnsrolle vil føre til. På godt og vondt. Ikke bare i henne selv, men også i forholdet til omgivelsene, familie, venner, arbeidskolleger…

Hun har stått i konflikter som hun ikke så komme, bare kjente at her kunne hun ikke være. Hun fikk vite av èn leder at han ikke turde slippe henne løs på brukerne av de tjenestene firmaet hans tilbød. Etterpå ser blondinen at konflikten like mye var andres, men den ble hennes fordi de andre ikke ville vite at de selv hadde holdninger de ikke ville vedkjenne seg.

Sist vinter tok hun videreutdanning, med arbeidsgivers velsignelse og støtte. Som faktisk ikke visste hva de skulle bruke en kyndig Ergoterapeut til. På grunn av en konflikt som den blonde ørkendyrbetvingersken uforvarende ble midtpunktet i. Litt sånn under bordet kom det fram at noen mente at Kamelryttersken ikke var så flink, faglig sett, som hun selv innbilte seg. Kaut og herskesyk var hun visst også.

Vinteren med videreutdanning ble like mye en øvelse i det å lande. Med hjelp av en psyk, blogging, familie, venner og ikke minst gode medstudenter, praksisveiledere og lærere som så fagpersonen, ikke bare et menneske som fortvilet slet med å tilpasse seg en ny rolle, et nytt liv. Trodde hun. For det har med å se og forstå og bli sett og forstått. Plutselig fikk hun tilbakemeldinger på at hun var dyktig, at folk ville ha henne med. Arbeidsgiver begynte også så smått å signalisere at de hadde en annen holdning til fruens kvalifikasjoner.

På forsommeren ble det spørsmål fra arbeidsgiver om ny jobb etter at hun var ferdig med videreutdanningen. Mja, mjo, blondinen kunne tenke seg en av de utlyste fagleder-stillingene i den og den enheten. Litt att og fram om mangel på søknad siden fruen var overtallig, ble etterhvert til et jobbintervju. Og avslag. Med skriftlig begrunnelse over to sider. Var en del repetering av positiver som kompetanse og integritet, noen negativer fra tidligere ansettelsesforhold, og endel som tydet på at en tidligere arbeidsmiljøkonflikt på en annen enhet fremdeles ble sett og tatt hensyn til. Det var ting i begrunnelsen som kunne diskuteres, som at en sak som oftest har minst to sider, men det er ei tid for alt. Også diskusjoner om misforståelser og  detaljer. Likevel, det viktigste, at Kamelryttersken var mer integrert og godtatt enn hun var klar over/ville vite, var hverken skrevet eller antydet. Det var bare en naturlig del av begrunnelsen.

Samme enhetsleder tilbød likevel et års vikariat på et av enhetens team for oppsøkende rehabilitering, noe blondinen etterhvert finner ikke bare var akseptabelt, men faktisk bedre enn faglederstillingen hun ikke fikk. Toppen av kransekaka var at arbeidsgivers lønnstilbud ikke bare innebar innplassering på riktig trinn i firmaets lønnsstige, men det inneholdt også et kompetansetillegg. Enda en bekreftelse av at Kamelrytterskens samlede kompetanse blir sett og tatt hensyn til. Og ikke minst like viktig, det kan se ut som at tida som skuvmil mellom firmaets enheter nærmer seg slutten.

Ikke rart at Kamelryttersken er trøtt, sliten, sulten og ikke minst forundret over at ørkenvandringen er over. Er liksom ikke no vits å være i konstant kampmodus, når hun kjenner at hun har nådd fram. Ikke akkurat dit hun hadde tenkt seg, eller i den hastigheten hun trodde, men fram til et sted hvor hun kan trives, hvor plattformen, basisen hun har bygd, kjennes trygg og stødig. Fram til et sted hvor hun kan samle seg, bygge videre og få tid til å hvile i eget fag. En luksus det har vært lite av de foregående årene.

Sett i bakspeilet ser Kamelryttersken at det å være så konstant i kampmodus, ikke bare er slitsomt, det forstyrrer utsynet også. Man ser ikke skogen for bare trær. Og man ser heller ikke hvilke situasjoner som bør unngås, velges bort. Når man står og forsvarer seg og sitt, blir alt viktig å forsvare og forsvare seg mot. Det gjør at man kan støte bort samarbeidspartnere og støttespillere. Er noe med å gi seg tid til å partere kamelene før man begynner prosessen med fortæring og fordøyelse. Er som kjent enkelte kameler man ikke skal eller bør ri på.

Noe annet som vinterens landingsøvelser har ført til, er at fruen begynner å skjønne hva hun skal svare når noen spør hva hun skal bli når hun blir voksen. Hun skal bli stor. Iallfall anbefalte et eldre, kvinnelig medlem av slekta det svaret. Kanskje fordi hun ikke har like mange centimetre mellom isse og fotsåle som blondinen med et tohjulet ørkendyr.

Den samme ørkendyrbetvingersken fikk en stor, og ikke minst uventet gave av sine medstudenter sist vinter. Tid til å ta en doktorgrad. Noe som etterhvert har begynt å feste seg under fruens blonde lokker, at hun har tid til å utvide sin akademiske forståelse av faget sitt, at det ikke må skje NÅ. Med en gang. Men kan tas over tid. For som en bekjent sa det. “En doktorgrad er en personlig ting. Det gjør du for din egen del”. Ja, og med Stiftsstadens tidligere kommuneadvokat i mente, han som skrev doktorgraden sin i en alder av 80, tar hjernecella det veldig så rolig sammen med Ivar Aasen: “Me skal koma, om inkje så brått

Ikke sant?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Kapittel 6, Læringens drivkraft-dimension

I Knud Illeris (2009), Læring, Roskilde universitetsforlag

“Et vigtigt eksempel på motivationens betydning i læringsmæssig praksis drejer seg om motivation gennem forstyrrelser og uoverensstemmelser af forskellig karakter. Netop i forbindelse med drivkraft-dimensionens betydning for læringen bliver man ofte oppmerksom på. at læring, der er andet og mere end tilegnelse af et fagligt stof, sjældent bare forløper som en jevn og fremadskridende proces. Muligheder for læring, der samtidig bidrager til en personlig udvikling, har meget ofte ofte deres udgangspunkt i en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance, hvad enten man opplever eller erfarer noget, der er i uoverensstemmelse med de forestillinger, man har, eller det er små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse, der er på spill”

(Illeris 2009:102)

Er det rart studinen sovner når hun gjør alvorlige forsøk på å tilegne seg fagstoff? Setninger lengre enn  jubelår på et språk som bare delvis er kompatibelt med hennes eget? Men det Illeris vil formidle her er viktig nok, ikke bare for en lærerinne in spe, men også for en Ergoterapeut som skal bidra med å legge tilrette for en brukers muligheter til å leve sitt liv, ut fra sine forutsetninger og mening om hva som er meningsfulle aktiviteter for ham.

Går man videre og setter Illeris utsagn i perspektiv mot andre teoretikere uti det pedagogiske, finner man at han er ikke alene om å mene at læring oppstår i samspill med andre. Det mener han da ikke? sier du kanskje? Det står da vitterlig “en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance” og “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”. Samspill er jo ikke “forstyrrelse” eller “modsætningsforhold”?

Nei vel? Samspill er utvikling, to gitarister som jammer, utfordrer hverandre med stadig nye riff. De spiller sammen, samtidig som de utfordrer og dermed forstyrrer hverandre. Det er i dette feltet mellom individet og omgivelsene at læring oppstår. Vygotski (en sovjetisk psykolog som arbeidet ut fra Karl Marx’ tanker) formulerte læring akkurat slik og utviklet Marx’ idèer videre. Hans beskrivelse av nærmeste utviklingssone, altså det lærestoffet som er lettest tilgjengelig for en elev (eller student) er like nødvendig viten for en Ergoterapeut som en lærer.

Dette er tankegods som fruen skrev sin Metodefagsoppgave ut fra, det som i dag kalles Bacheloroppgave, og som hun nå møtte igjen i lærerstudiene sist vinter. Studier som gikk “så hæn” på grunn av en eller annen som i en alvorlig ment sammenheng slengte ut at “En Ergoterapeut har da ikke behov for pedagogikk?”. Et spørsmål som blondinen tok til seg, ikke særlig lurt, men slik er det. Er man vant til å ta til seg negative utsagn om egen person eller egen gjøren og laden, da blir slike ubetenkte ord sittende. Hjernecella arkiverer det under “Slik er det, du er en null og en niks”. Man prøver å heve seg over det, for man vet med seg selv at “Jo, som yrkesutøver trenger jeg å kunne mer om å formidle min forståelse av hva som vil være bra for denne brukeren, eller for denne arbeidssituasjonen”.

Er bare sånn det er, hjernecella kan finne på å turne villmann rundt emnet “Yrkesforbud”, særlig i perioder med undervisningsfri, som det er noen av i løpet av høsten. Arbeidsgiver mente at “De periodene kan du jo arbeide?” No way, har vært for mange slike ubetenkte utsagn de årene Kamelryttersken har vært ansatt i firmaet, hun må ha et sabbatsår uten forpliktelser i forhold til jobb. Utsagn og handlinger som må bearbeides slik at blondinen kan heve seg over ubetenkte språkblomster som kommer fra folk som ikke ser at de skyter ikke bare pianisten, men hele pianoet med sin lite gjennomtenkte bruk av språk og talegaver.

Man møter mange på sin vei gjennom livet, noen er bare korte møter, andre møter er lengre, de varer kanskje flere år. Et slikt møte har Kamelryttersken med en prest som arbeider med etikk i firmaet. Sist de råktes var på konferansen Likestillingsombudet hadde her om dagen. Han er vanligvis ganske så forsiktig med hva han sier, presten, men denne gangen kom han med samme analysen som blondinen har. “Med ditt blotte nærvær utfordrer du holdninger de du møter ikke vet de har. Og da går de i forsvar, fordi ingen liker å bli minnet på at man har holdninger som ikke stemmer med det de trodde de mente. Og da blir det du som får det. Er ikke mange som klarer å ta et oppgjør med seg selv og revurdere holdningene sine på stående fot. De fleste trenger tid på seg”

Ja, jo, men altså. Blondinen tar fart og freser over lunsjen: “Men man trenger jo ikke knuse det fordømrade pianoet for det, ta fra meg muligheten til å utøve yrket mitt og tjene nok til å betale husleia?” Man trenger jo ikke legge opp til at uføretrygd er den eneste utveien”

En våken leser vil kanskje begynne å tenke på hvordan står det egentlig til med Kamelryttersken? Har hun det egentlig så bra?

Takk som spør :-) Det å bruke en blogg som egenterapi for å ha et ord på det, er både forløsende for tanker og følelser. Det er også en mulighet til å se bakover på det som har vært, på tanker som roterte i hodet for kanskje flere år siden. I dag kan man skrive om selvmord og også diskutere det, men man kan ikke ikke snakke om de utfordringene en transkjønnet har i samfunnet og i yrkeslivet. Nettopp fordi langt de fleste man møter har ikke ikke hatt tid til å bearbeide sine egne holdninger overfor noe “Som man ganske enkelt ikke gjør, man går ikke fra en kjønnsrolle til en annen”. Eller for å si det mindre presist, men slik mange gjør utenfor blondinens hørevidde, “Man skifter ikke kjønn, det gjør man bare ikke!”

Det er ikke å stikke under en stol at ordet “Uføretrygd” har vært oppe i samtale med fastlegen, og har kanskje også streifet arbeidsgivers tanker, kanskje NAVs også, for den del. Og det er heller ikke noen grunn til å benekte at fruen er ikke bare litt bekymret for hva arbeidslivet vil bringe etter videreutdanningen. Akademia er en tanke som har streifet Kamelrytterskens blonde hode mer enn en gang, men en ting er studier, noe annet er å produsere tekst og undervise på et så høyt nivå. Hjernecella er ikke så kjepphøy at hun tror at dèt blir noen dans på roser. Er tross alt et arbeidsliv i lærdommens pauluner også, selv om det fra utsiden virker liberalt og åpent for det meste.

Har noe med å kunne føle seg trygg å gjøre, er nok der blondinen sliter mest, trygghet for å kunne betale regningene sine og svinge seg en tur til Røros for å spise middag hvis det passer slik.Og like mye handler det om menneskets behov for å ha meningsfyllte arbeidsoppgaver å gå til.

Den godeste Knud Illeris er derfor  kanskje  ikke så langt fra sannheten når han snakker om læring i denne sammenhengen?  “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”

Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

Bare èn av millioner frihetskjempere

En av vår tids mest kjente frihetsforkjempere, Nelson Mandela blir 93 år nå på mandag. En respektabel alder for en som har tilbrakt rundt 1/4 av livet i et fengsel som ikke helt holdt samme standard som fengselet i Halden.

Svenske Expressen har en lengre artikkel om 93-åringen, mens da norske media så langt har glemt at fredsprisvinneren fra 1993 fyller år nå til uka. Er i Expressen det kommer fram at Mandela ser på seg selv som en av mange millioner frihetsforkjempere, ikke som den fremste blant likemenn.

Mandela står sammen med Gandhi og Martin Luther King jr som en av de fremste forkjemperne for respekt og likeverd i tiden etter andre verdenskrig. I motsetning til dem har han fått virke uten å bli drept av snikmordere. I seg selv en begivenhet og tegn på at hans integritet samlet folket han arbeidet for. Kanskje også et tegn på at verden går fremover. I følge en av de kondisjonerte fruer på Øvre Singsaker er det ikke så rart, for den har ikke noe annet sted å gå. Enn fremover.

En helt annen sak som også handler om respekt og verdighet er voldtekt. En sak som har fått mye oppmerksomhet de siste månedene. Her i byen har vi enda i friskt minne ungjenta som tok livet sitt etter å ha blitt voldtatt på Festningen nå i mai. I dag har Adressa en kronikk av Berit Schei, Professor i medisin ved NTNU, med tittelen Voldtektsofre har rett til kompetente helsetjenester. Ja, selvsagt. Et menneske i krise har krav på å bli møtt med empati, forståelse og respekt.

Vi fokuserer på voldtekt fordi det er et så klart brudd på vår forståelse av hvordan vi omgåes. Voldtektsofferet har fått sin intimsfære invadert og ødelagt på det groveste, gjerne av en person som står det nært. Vanligvis tenker vi på voldtekt som et overfall bak en busk i en park. Men langt de fleste voldtekter skjer i hjemmet og fra kjente.

Det er bra at vi fokuserer på voldtekt og hvilke følger det kan ha for den som blir voldtatt. Voldtektsmottak på st. Olavs hospital, tilbud om oppfølging av helsepersonell og den omsorg som gis i nærmiljøet.

Professoren er opptatt av dårlig politisk håndverk ved å la legevakta være åsted for undersøkelsen av voldtektsofre. Bortsett fra her i by’n hvor det er eget team som tar i mot.

Schei sier videre: 

Så lenge helsemyndigheter nekter å diskutere kvalitetskriterier for denne type undersøkelser, vil voldtatte fortsatt bli dobbelte ofre. For ikke å si tredobbelte ofre; først av gjerningspersonen, så av helsevesenet, deretter av rettsvesenet som ikke får den sakkyndige hjelpen som behøves.

Ja, hun har rett. Men er det riktig å diskutere kvalitetskriterier for èn type overgrep? Burde man ikke se på de overordnede målene først og diskutere hvilke kvalitetskriterier som ligger i dem? Eller har vi allerede gjort det?

Blondinen sliter litt her, ikke rent lite heller. For vi vil som helsepersonell prøve å gjøre vårt beste ut fra våre forutsetninger og forståelse for hva som er best for pasienten, brukeren av våre tjenester. Selvsagt vil vi møte voldtektsofferet på en empatisk og skånsom måte, for å bidra til at traumene skal bli så små som mulig. Helst vil vi ha en tryllestav som kan fjerne traumene med ett strøk over panna til offeret. Og til det trengs det spesialister på akkurat de traumene skal vi kunne handle i god Hippokratisk ånd.

Men likevel, det er ikke bare voltektsofre som får sin intimsfære invadert, som får livet ødelagt av vankunne i helsevesen og samfunn forøvrig. Som også har behov for kvalitetssikring av sitt helsetilbud. Et tilbud som i realiteten ikke finns. Fordi det er samlet på få hender på Rikshospitalet, og som fokuserer på kosmetiske forandringer og ikke på hvilke lokale tilbud pasienten trenger for å fungere i det daglige. “Been there, done that” kan Kamelryttersken si om så mangt, og mye kan hun legge bak seg nettopp av den grunn. Men noe blir det til at hun går tilbake til. Som dette med lokale tilbud til transkjønnede. For det å finne seg sjæl krever kanskje mer enn en blåresept på hormonsubstitusjon?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

F for Forståelse eller for Fornærmelse?

Det er ikke så enkelt alltid, å vite hvordan man skal forholde seg når man møter nye mennesker. Denne blondinen har iallfall møtt mange som sliter litt med hvordan forholde seg til store flotte blondiner med brede skuldre og mørk stemme. Som når hun var ute og gikk Natteravn i Midtbyen sist natt.

Nederst i Nordre, ned mot Fjordgata er det gjerne mye folk som samles. Er kanskje ikke akkurat Stiftsstadens svar på Red light district, men det er flere utesteder i akkurat den gatestumpen. Etter at ølkranene stenger i to-tida trekker folk ut på gata, hvor de blir stående og prate før de rusler seg i retning sine respektive hjem.

Kamelryttersken og to andre natteravner kommer bort Fjordgata rett etter stengetid. I krysset med Nordre blir hun stoppet av en yngre kar som høylytt forteller hva fruen het en gang i tiden og fortsetter med å ramse opp barna hennes, hva de gjør og så videre. Han er ganske så påståelig og  kan virke forurettet over et eller annet, før han avslutter med at Kamelryttersken er syk. Ærlig og redelig tok det fruen en stund før hun oppfattet hvem han snakket om. Det er jo ethvert menneskes soleklare rett å kunne oppføre seg som en idiot, enten man er edru eller ikke. Han får nå bare holde på. Han har sikkert behov for å bekrefte mistanken omgivelsene har av hans manglende evne til å være i godt lag, tenker fruen når hun får summet seg. Karen ble litt spakere og ikke fullt så høylydt når han fikk svar. Da det nådde fram til bevisstheten hans at Kamelryttersken var villig til å snakke med ham ble det stille. Er ikke så enkelt å være brautende idiot, når dama han snakker om og til, ikke farer opp i et vannvidd av munnbruk med beskyldninger om både dette og hint. Om både toskeskap og det som verre er.

Venninden til typen ble ikke bare litt med seg av oppførselen til kavaleren og prøver å komme Kamelryttersken i møte med «Vi har da arbeidet sammen på rehabavdelingen på sykehjemmet, det var så hyggelig å arbeide sammen med deg».  Først snakker hun til kavaleren og vil ha ham til å roe seg ved å fortelle at Kamelryttersken, tross hans meninger, er en hyggelig person. Det når ikke fram til karen som bare fortsetter med sitt noe usammenhengende babbel, om enn mer tilbaketrukket og så absolutt mer lavmælt ettersom han ikke får gehør, bare motstand. Når kavaleren ikke vil høre på det øret, snur hun seg til Kamelryttersken og gjentar at hun satte pris på samarbeidet på sykehjemmet. Trivelig at hun kommer sin tidligere arbeidskollega i møte slik :-)

Men hva i h…ste svarer man? Her holder typen til en tidligere arbeidskollega på og gjør sitt beste for å lage kvalm. Frøkna selv gjør hva hun kan for å redde situasjonen. Sitt eget omdømme iallfall. «Klarer ikke helt å ta deg igjen, det er så lenge siden jeg arbeidet der, men du skal ha takk for at du husker meg», eller noe i den retningen svarer Kamelryttersken, før hun fortsetter for å ta igjen de to andre ravnene som har rusla over på andre siden av Nordre. Kanskje litt kort, jenta var jo opptatt av å redde skinnet til kavaleren sin, og burde så absolutt fått mer kred for det, men Kamelryttersken vil helst ut av en ubehagelig situasjon.

Ble litt sært at enda en tidligere kollega fra tida på rehabavdelingen forteller om et godt samarbeid, på så kort tid. For en av sykepleierne på sykehjemmet kom innom standen Natteravnene hadde på Martna’n tidligere i uka, bare for å prate kjenning. Hun fortalte at Kamelryttersken var savnet på avdelingen, for sin evne til tverrfaglig samarbeid, til å se mennesket, ikke bare diagnose eller profesjon. Godt å vite at man huskes for slike ting, for Kamelryttersken opplevde litt forskjellig der også, på tross av det gode samarbeidet med pleiepersonalet.

Hvordan oppfører man seg i en slik situasjon, og ville den vært anderledes om Kamelryttersken ikke hadde hatt natteravnvesten på seg? Kanskje, men hun var nå en gang Natteravn denne kvelden i denne situasjonen. Reaksjonen kom ikke før hun kom hjem. Da først oppfatta blondinen at hun faktisk var blitt sjikanert på åpen gate. Foran et tyvetalls mennesker, mens da de to andre ravnene hadde fortsatt uten å få med seg hva som skjedde litt lenger bak.

Kamelryttersken forstår hva karen ville formidle, men hun lurer på hvem som var den fornærmede her, og hva folk faktisk forstår. Eller vil forstå.

I ettertid ser fruen at situasjonen ikke var særlig ubehagelig. Den kunne vært, for slike situasjoner er aldri behagelige. Er for mange følelser som kommer opp og får fritt spillerom. Men det man ikke dør av, blir man sterkere av. Det gjør at Kamelryttersken kunne ta denne utfordringen på en mye bedre og mer produktiv måte i natt enn bare for kort tid siden. Selv om den tidligere arbeidskollegaen nok følte situasjonen som både pinlig og det som verre er. Blondinen tenker på om hun skulle tatt seg litt mer tid og avsluttet situasjonen på en hyggeligere måte. For eksempel foreslått for karen med dårlige sosiale antenner å møttes over et kafèbord i morgen? Men det hadde kanskje vært en fornærmelse?

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom    :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk   :-)

Et realt kvinnfolk

Kom en sms for ei tid tilbake, fra en elev på Media og kommunikasjonslinja på ei videregående skole i by’n. Om fruen kunne tenke seg å bli intervjuet til en skoleoppgave?

Frøkna hadde googla og funnet et av fruens gamle stunts i mediebildet. Gamle synder er ikke så enkle å gjøre noe med i vår digitale tidsalder, så det må man nesten bare regne med, at noen finner fram til en den veien.

Mja, mjo kunne jo det. Hyggelig å få en slik forespørsel og den saken som sto i Adresseavisa for fem – seks år siden er fruen fremdeles opptatt av, naturlig nok. Hun har gåttt noen runder med seg selv, blondinen ned egen motorsykkel, med sjelegransking rundt temaet, før hun kunne stå fram slik. På forsida av den lokale blekka.

Er det for å skryte av egen evne til å stå han av, eller er det for å gi saken et ansikt, slik at flere med tilsvarende utfordringer ser at de er ikke alene med sin skamfølelse over å være anderledes enn “alle” andre? Har aldri klart å finne et svar på det spørsmålet, for Kamelryttersken vil helst være med å organisere, legge til rette for at andre skal få gjort det de kan og vil. Men samtidig ser fruen at det å eksponere seg selv slik er litt artig, få tilbakemeldinger fra omgivelsene. Som den hun fikk etter den nevnte førstesida i Adressa. Kamelryttersken skal på forelesning om “Mentoring og motivasjon” på NTNU den dagen. På vei inn i klasserommet sier professoren som holder forelesninga; “Her kommer forsidepiken” :-)

Joda, blondinen er ikke helt fri for lyst til å være i rampelyset, men da må det være for noe som teller, noe hun kan stå for. Det å være ei lita nett blondine i hodet og ha en kropp som overhodet ikke stemmer med eget selvbilde er et “reinhekla hundhælvet” for å bruke et godt Nord-Norsk uttrykk. Derfor har Kamelryttersken stått fram som den flotte dama hun er i lokale media, ikke for å sutre om egne nedturer, men for å si at “Jo, noen av oss er faktisk født med en tiss som peker feil vei i forhold til hvordan vi selv oppfatter oss som mennesker”. Verre er det ikke, tar bare noen runder med seg selv før man vil/kan innrømme at slik er det. Bildet blondinen har av seg selv som liten og nett, dèt har hun i hodet, og det er det hun er. Likevel måtte hun i en periode fronte sin egen sak daglig, og måtte nærmest lære hver enkelt hun møtte, at hun er dyktig, trivelig og omtenksom, selv om kroppen er 1,86 M lang og skriker mann så det holder. Og det må hun til tider fremdeles, selv om det blir fler og fler åpne dører hun slår inn. Og godt er det.

Johanne Veiteberg har kalt oppgaven sin “Et realt kvinnfolk” og du finner den her


Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Lang vinter og skeptisk integritet

Han har vært lang, vinteren, veldig lang. Helt fra oktober/november og framt til nå har vi hatt frost og snø. Fimbulvinter snakket Hege om på Livet leker her tidligere, og på et vis ja, for selv om denne vinteren ikke har vært like lang som Vikingenes Fimbulvinter, så har den vært lengre enn blondinen har vært vant til de siste årene. På et vis nei, fordi den samme blondinen har skjønt tegninga, sein påske = lang vinter. Snart femti vintre setter sine spor i et menneskes sinn og i forståelsen av sammenhenger mellom indre og ytre prosesser.

Cogito ergo sum, sa Descartes. “Jeg tenker, altså er jeg” og la med det grunnlaget for moderne vitenskapsteori, doble blindtester og kanskje ikke minst skeptisismen, at man ikke skal ta alt for god fisk, bare fordi det er pent innpakket.

Skepsis er sunt og det å tenke sjæl

Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

Trond Viggo Torgersen

er nødvendig for at den enkelte skal beholde integritet og evne til å klare seg selv. Integritet, det å kunne stå for egne valg er grunnleggende for menneskets utvikling og ikke minst evnen til å fungere i samspill med andre.

Selv om vi skal være skeptiske til nye ting, er ikke det ensbetydende med at vi skal avvise alt som vi ikke kjenner. Innvandrere for eksempel, eller Islam eller høyhastighetstog for den del. Vi kan gjerne være skeptiske til å bruke av oljefondet til å forbedre infrastrukturen fordi det vil øke inflasjonen i økonomien vår. Men det betyr ikke at skeptikerne har rett. Det betyr at vi skal ta en grundig gjennomgang av pro & cons og da først kan vi si hva som er den beste bruken av oljepengene på lang sikt. Hittil har vi slukt ideen til Pikenes Jens uten å se på om ikke det finns alternativer. Kanskje vi burde tenke på hva dårlige veier koster oss i form av større slitasje på kjøretøy, flere trafikkulykker og flere dødsfall på veiene.

Et fremmed menneske kan være farlig, steinaldermennesket i oss har en sunn reaksjon når det kommer fremmede i nærheten. Det vi ikke tenker på, er at langt de fleste andre er like skeptiske og har de samme fluktreaksjonene innbygd i sine reaksjonsmønstre. Samtidig er vi tenkende individer som er i stand til å se forskjell på venn og fiende. Vi kan derfor si om det mennesket vi treffer om h*n har vondt i sinne. De fleste har faktisk ikke det, men likevel lar vi vår innbygde skepsis få styre våre handlinger når vi møter en muslim eller en afrikaner.

En ting som Kamelryttersken har lagt merke til når hun observerer og følger møter mellom fremmede mennesker er at man beholder forsvaret opp og på vakt lenge etter at den andre har bevist at h*n hverken har smittsomme sykdommer eller er innehaver av andre ting som kan være skadelige. Ofte kommer det av at man mener å ha “gode” holdninger og at man ikke har med seg fordommer i ryggsekken. Når man så møter et menneske som skiller seg litt ut, for eksempel en transkjønnet, da blir man først satt litt ut. Ikke fordi mennesket man møter har noen smittsomme dødelige sykdommer, og ikke oppfører vedkommende seg spesielt truende heller. Det er bare “noe” som ikke stemmer. Neste reaksjon er at man begynner å se på egne holdninger og fordommer, og oppdager at det man trodde om seg selv kanskje ikke stemmer. Ved nærmere ettertanke har man utfordringer med å møte dette mennesket som ikke helt stemmer med våre vanlige oppfatninger av mann og kvinne. Videre blir man sint på seg selv fordi man likevel har fordommer og holdninger som ikke er politisk korrekte. Og det lar man gå ut over et menneske som ikke har gjort noe galt.

I et tilfeldig møte på gata vil ikke en slik reaksjon være så uttalt, men når man kommer i en situasjon hvor man må forholde seg til en transkjønnet, er det ikke alle som takler det like godt. Særlig ikke når man selv ikke har hatt et første møte, men får fortalt at X er transkjønnet og h*n skal begynne å arbeide her. Da kan det bli mye rart som skjer. Også når det er snakk om en servicesituasjon, hvor man skal gi en transkjønnet service av et eller annet slag, kan slike lite gjennomtenkte holdninger gi seg utslag. Og Gud forby, skulle det være en transkjønnet som søker jobb her? Vi tør da ikke slippe et slikt menneske løs på våre medarbeidere/brukere/kunder?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Fem grunner til at hun ikke er farlig for sine omgivelser

Kamelryttersken lurer på hva som gjør at mennesker reagerer som de gjør når de møter et menneske som ikke helt passer inn i samfunnets A4-skjema.

Vi har alle et bilde i hodet vårt av hvordan et menneske skal være for at det skal stemme med våre forventninger. Det A4-skjemaet vi mener samfunnet vårt har laget for oss som samfunnsmedlemmer. Dette skjemaet består av alle våre tillærte/arvede holdninger og de erfaringene vi har gjort oss gjennom livet. + det vi tror “alle”andre mener om den samme saken.

Stegemüller skriver om det ha en langvarig depresjon, og sier også at hun har en “skjult agenda” ved å å være åpen om sine utfordringer. Hun håper at ved å være åpen om dette, at hun kan avmystifisere depresjon som sykdom og vil vise at den kan behandles selv om den kan være langvarig. På det viset er hun ikke helt A4 fordi hun på sitt vis fronter utfordringer som på en måte er tabu i vårt strømlinjeformede samfunn som faktisk ikke har plass til mennesker som ikke passer i vårt bilde av samfunnets støtter.

Selv om den lille, nette Kamelryttersken også vises i bybildet og på arbeidsplassen, vises hun mindre nå enn hun gjorde for et par år siden hvor hun nærmest uvitende kom på forsida på den lokale blekka, Adressa. Ikke bare èn gang, men to ganger. Det mest positive med det, var når hun kom på forelesning den dagen og profesoren hilste henne med “Her kommer forsidepiken” :)

Men det har sine ulemper å være så synlig og ikke passe inn i A4-skjemaet eller en arbeidsgivers bilde av sin nye medarbeider. Det får et menneske til å gå helt ned i sitt innerste for å finne ut

  • Hva er det som feiler meg?
  • Hva er det som gjør at jeg ikke får delta i samfunnet og arbeidslivet med det jeg vet jeg kan og har å gi?

Hva er det som gjør at et oppegående menneske må stille seg selv slike spørsmål, for ikke si skrive et blogginnlegg om det? En blogg er mange ganger veldig personlig og fungerer noen ganger som egenterapi. Karavanseraiet kan nok mange ganger være både personlig, alvorlig og avspeile en hverdag som kan være mer utfordrende enn Kamelryttersken setter pris på. Derfor er hennes foreløpige svar på de eksistensielle spørsmålene over:

  1. Hun biter bare på dager som staves med X på norsk
  2. Hun er relativt luktfri, bortsett fra når hun bruker Salvador Dalis “Ruby lips” eller Khanya of africas body lotion
  3. Hun fører et propert sprog til å være nordlending
  4. Hun er omtenkt, høflig og reiser seg på bussen for eldre, gravide og andre som har mer behov for et sete.
  5. Hun har solid utdannig og kompetanse hun kan bruke til beste for flere

Likevel er spørsmålet hva avgjør hvem som passer inn i A4-skjemaet vårt, og dermed blir godtatt i samfunns- og arbeidsliv?

 

:

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken