Tag Archives: tap

Snedig. Om sammenhenger og forbrukermakt

Når man kommer med fakta i en diskusjon, kan man få beskjed om at man ikke må forvirre motparten. Med fakta. Noe blondinen med egen motorsykkel har fått erfare. Mer enn èn gang. Mulig det har noe med menneskets uvilje mot å endre inngrodde meninger. Som at blondiner som er store i kjeftamentet har i minste laget med forstand. På for eksempel dagens snakkis. Matvaresikkerhet.

Noen vil kanskje si at det er på tide. At det blir en snakkis. De sitter og lurer på hvorfor det har tatt så lang tid. For dette sa vi jo for 30, 40, 50, 60 år siden.  Dette med at alt henger sammen, at naturens kretsløp fungerer slik og slik, at tukler man med èn ting, vil det gi følger et annet sted. Derfor gjentar blondinen seg selv. Enda en gang.

Kvikksølvutslippene i Minamatabukta i Japan, skjedde på 1950-tallet. Offisielle tall sier at et femtitalls menneskeliv gikk tapt på grunn av store mengder kvikksølv i fisken fra bukta. Fiske i og rundt Minamata var forbudt i årtier etterpå.

Rachel Carson ga ut boka «Den stumme våren» – «Silent Spring» i 1963 om følgene av bruk av DDT og andre plantevernmidler. DDT ble forbudt i Norge i 1970, i USA i 1972. Etter sterke protester fra produsenten, som mente at DDT var helt trygt. Når forbudet var et faktum fortalte lederen for USA’s Environmental Protection Agency, at avgjørelser som å forby DDT, i det store og hele var politiske. Altså innrømmelse av at det ikke er fakta, men menneskelige oppfatninger som er avgjørende. Det han heller ikke sa, er at de multinasjonale selskapene som produserer og selger sprøytemidler, også er en del av opinionen, og at de i dag har politiske og økonomiske muskler av en størrelsesorden som langt på vei har gjort at USA har mye svakere lovgivning omkring matsikkerhet enn EU. Men det visste kanskje ikke direktøren den gang da. I 1972.

På 1970-tallet kom den «Grønne bølgen», med økologisk landbruk og kritiske røster til konvensjonelt landbruk, industrialisering av husdyrhold, monokulturer og kjemiske plantevernmidler. Da hadde man begynt å få innsikt i økosystemer og hvordan kjemiske forbindelser følger næringskjedene, slik at kritikken av kjemiske plantevernmidler hadde et seriøst, forskningsbasert grunnlag. Det var ikke lenger synsing. DDT-ens virkninger på for eksempel fugleegg var godt dokumentert. Det samme var det at DDT kan ha en halveringstid på opptil 30 år i jord. Man begynte å få tidsfrister for hvor lang tid det måtte gå mellom sprøyting og høsting, for å sikre at nytteplantene ikke inneholdt sprøytemidler eller rester etter nedbrytingsprosessene. Glyfosat (Round-Up) ble det store på bekjempelse av ugras. Ikke bare i åkeren, men også i hager, parker, veiskråninger osv.

Rundt 1990 begynte det å komme dokumentasjon på at Glyfosat ikke var så sikkert som produsenten Monsanto påsto. Halveringstiden kunne være opp til 90 dager, noe som er i lengste laget i mange grønnsaksproduksjoner, hvis man vil levere produkter uten sprøytemiddelrester.

Man begynte utover på 1970/-80-tallet også å se at ugras og skadedyr utviklet resistens mot de plantevernmidlene som ble brukt. Man måtte bruke større mengder og sprøyte oftere for å få ønsket effekt. Det førte til at man ikke bare fortsatte å forske på mer effektive midler, men man begynte også se på om nyttevekstene kunne bli bedre i stand til å tåle de økte giftmengdene. Noe som førte til genmodifisering, siden vanlig avl ikke gikk fort nok/ga ønskede resultater.

I 2000 begynte man i Norge å overvåke bruken av medisiner i dyreholdet. Også her så man utviklingen gikk mot mer bruk av medisiner. Allerede da kunne man påvise antibiotikaresistens hos bakterier hos kylling. At det har tatt 14 år før folk flest har tatt til seg denne kunnskapen, kan kanskje kalles snedig. Mer sannsynlig er det at denne kunnskapen har vært underkommunisert fordi man ikke ville skape frykt i befolkningen. Man vil jo at mat skal være ren.

Nå melder Nortura, Norges største salgssamvirke for kjøtt og fjørfe, at de i løpet av de neste to årene vil fase ut bruken av «Narasin», et middel som skal forebygge bakterierelatert sykdom hos kylling, og som gis rutinemessig gjennom foret.

Tar sin tid å endre rutiner. Og to år er lenge. I denne sammenhengen.

Det er desverre ikke alt mennesket har funnet på som er bra. For naturen. Mange av de kjemiske forbindelsene som kommer på avveie med utslipp fra industri og privathusholdninger, brytes ikke ned og blir ufarlige. De blir tatt opp i naturens kretsløp og vil etterhvert bli konsentrert i skadelige mengder, nettopp fordi de ikke brytes ned. Hverken i vann, luft eller i levende organismer. Noe blir midlertidig tatt ut av kretsløpet ved at de ikke blir utsatt for vær og vind, begraves i sedimenter på havbunnen eller på annen måte ikke går inn i kretsløpet. De stoffene som går inn i kretsløpet vil etterhvert bli tatt opp i levende organismer, og etterhvert som det organiske materialet beveger seg opp gjennom næringskjeden blir miljøgiftene konsentrert til slike mengder at de er skadelige. Kvikksølvutslippet i Minamatabukta er et eksempel. DDT i morsmelk et annet. Miljøgifter i spekket til sel og isbjørn et tredje.

Det er i dag mye snakk om forbrukermakt. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale det ren mat koster? Amerikanske bønder har mye godt gitt opp. Monsanto, som sitter på rettighetene til mye av det såkornet som brukes i USA, saksøker alle som vil bruke eget såkorn, avlet av det såkornet de kjøpte året før. Av Monsanto. Og de vinner fram med søksmålene. Også mot forbrukere som mener at maten de kjøper ikke holder mål.

Det er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

Roller og refleksjoner

Blir noen refleksjoner når man sitter ved et sykeleie, og ikke helt vet  hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Som opphavet har også Kamelryttersken lyst og ikke minst vilje til å lære fra seg det hun kan. Så når hun ser en pleier ta et forkjært tak for å hjelpe pasienten opp av senga eller snu ham, da holder det hardt å holde tennene foran tunga og la pleieren fortsette med sitt. Å skille hundskit og kanel er ikke alltid like enkelt. Det å sortere mitt, ditt og vårt. Enkelte syns det er bra at de får innspill og forslag til bedre fagutøvelse. Noen få kan bli både fornærmet og det som verre er over at dattera blander seg i hvordan de gjør jobben sin. «Ja, men jeg vil jo bare at pappa skal ha det bra» tenker hun i sitt stille sinn mens hun ser på flinke pleiere som gjør en god jobb. Hver gang. Selv om pasienten er både brysk og klar i sin tale om både leger og ellers det meste.

I en tidligere bloggpost har Kamelryttersken reflektert rundt det å være fagperson og pårørende, en kombinasjon som ikke alltid er like enkel. Hverken for fagpersonen eller for den pårørende. Selv om hun begynner å bli vant til å være «profesjonell» pårørende, er det ikke sikkert at utålmodighet og besserwissen alltid er borte fra den overflaten pleiepersonale og andre møter. Rett og slett fordi man er ikke bare det ene eller det andre. Man er seg selv, med all sin kunnskap, erfaring og personlige egenskaper, uansett. Men man har lært å ta fram pårørendemasken når man er der som datter, selv om man egentlig vil være fagperson. Det er lettere å skille når man står i en situasjon hvor det er mest medisinsk kompetanse som kreves. Pleie og omsorg er ikke noe fremtredene trekk ved Ergoterapeuten, selv om -patien er der. Omtanken og forståelsen for behovet for pleien og omsorgen. Samtidig som man ser rollefordelingen, hvem som gjør hva, når. Men som pårørende er ikke alltid forståelsen for rollene alltid like enkel. Når er og skal man opptre som datter, når skal man representere opphavet, når skal han få ta kommandoen, og når skal man hente tisseflaska eller bekkenet?

For ingenting går fort nok. Og de legene er noen ubrukelige kvakksalvere, mens da de som er der i dag kan gå an. Helt til den inngrodde respekten for legen slår inn og alt er tilbake til det gamle. Uten å forstå at ting ikke går fortere og at leger er mennesker de òg, som gjør det de gjør ut fra det de kan, der og da. At sykdom kan oppstå over natta, også i en gammel skrott, er det heller ikke så lett å få formidlet. Neida, det er «De», dette ubestemmelige begrepet for «Noen» som har bestemt at han skal være her. Ja,men det er ikke noen De som har bestemt noe om deg, det er din egen slitne kropp som holder på å gi etter for alderen. Kroppen, organismen har begynt å slå seg av. Sakte, ja, men merkbart. Og det tar lengre tid før du kommer til krefter igjen. Sånn er det bare.

Naturen går sin gang, og det er ikke sikkert at vi skal gjøre noe med det. Det er ei tid for alt, ei for å så, og ei for å høste. Selv om vi mennesker gjerne så at vi kunne leve evig, uten innblanding fra vår relativt skrøpelige kropp. Noe som kan føre tankene til han som var i Getsemane hage med sine disipler, og snakket om at ånden er villig, men kjødet svakt. Mens vi moderne mennesker helst vil ha begge deler?    

Mer om kompliserte utfordringer, og hvordan de ikke løses

Forslaget om reduksjon av Innsatsteamene fra fire til to. Har ført til at mye rart har husert i tankegangene og i verbale ytringer rundt forbi i Kamelrytterskens omgivelser. En av de mer uskyldige beskrivelsene som har blitt bragt til torgs var det en hovedtillitsvalgt som kom med. Han kalte forslaget «Et skudd i foten». Noe flere av teamenes samarbeidspartnere nok kan være enig i, men de vil nok ikke bruke slike ord offentlig. Uansett er den unisone tilbakemeldingen fra alle ender av tiltakskjeden Innsatsteamene er en del av, at det å legge ned to Innsatsteam vil gi større press på Hjemmetjenesten, på sykehjemmene og gi lengre liggetid på sykehuset. Litt enkel hoderegning forteller blondinen, at hvis Innsatsteamene klarer å forhindre fem innleggelser på sykehjem i løpet av et år, vil de spare kommunekassa for mellom fire og fem millioner kroner. Mer enn man sparer ved å legge ned de åtte arbeidsplassene det er snakk om.

Tall fra Elverum kommune forteller at hvis èn Ergoterapeut klarer å forhindre to flyttinger til omsorgsbolig, har hun spart inn sin egen årslønn. Og en omsorgsbolig er som kjent billigere i drift, enn en sykehjemsplass.

For ikke å snakke om at kommunen må ut med nærmere fem høvdinger, for hver natt en pasient blir liggende over utskrivningsdatoen på sykehuset. I gjennomsnitt ligger det mellom ti og femten pasienter på vent hele tida, fordi kommunen ikke har kapasitet til å ta i mot dem. Og så har administrasjonen magemål til å si at Innsatsteamene må halveres fordi de ikke utnytter kapasiteten?!? Henger liksom ikke helt på greip, hvis man spør blondinen. Men hun blir ikke spurt. Mest sannsynlig fordi blondiner i følge folketroen ikke har så mye forstand. I likhet med Ole Brum, en liten bjørn i skogen.

Tiddelibom og hutte meg tu

Kapasitet ja. Hvordan måler man så den På en gravemaskin måler man kapasiteten i antall kubikkmeter oppgravd masse i løpet av en gitt tidsenhet. Kapasiteten på en bestemt maskin varierer ganske mye, alt etter hvor hard massen er, hvor mye gravemaskinen må flytte seg for å få tak i det den skal grave opp, servicebehov og sist, men ikke minst maskinførerens erfaring og kunnskap om å bruke maskinen effektivt.

På et Innsatsteam er det ikke bare å se på antall saker teamet får i løpet av året, men også hvor lang tid det tar å gjøre jobben. Antall saker har vært relativt stabilt de siste årene. Men kompleksiteten i sakene har økt. Etterhvert har brukerne som blir tildelt oppsøkende rehabilitering blitt sykere og mer marginale i forhold til mulighet til å bo hjemme. Selv med massiv innsats fra hjemmetjenesten. Men man prøver fordi vi vet at folk som bor hjemme trives og har det bedre. I seg selv et intensiv for å gjøre det som –terapeuten foreslår av tiltak for å lette hverdagen.

Men det er ingen som har kommet med tiltak for å gjøre arbeidshverdagen i teamene lettere. Etter at man har fått ryddet opp i eventuelle misforståelser om man i det hele tatt har jobb fra nyttår, vet både Ergoterapeuten og hennes kolleger at jobb har de, men ikke hva de skal gjøre. Både tillitsvalgte og Enhetsleder er klare på at det kan bli en overtallighetsprosess. Javel. Nei. Slike har blondinen vært borti før, og er ikke akkurat beroliget. Med hensyn til arbeidsoppgaver i 2014.

For det som sies i budsjettforslaget er at Hjemmetjenesten skal styrkes, og da særlig med hensyn til det å kunne ta i mot utskrivningsklare pasienter. Da blir spørsmålet hvordan den skal styrkes, for hvis man med det mener at Innsatsteamene skal smøres tynt utover, med en på hver hjemmetjenesteenhet, da har man flere dilemma å ta hensyn til. Et av dem er at det er lite pleiepersonell i Innstatseamene, noe som gjør at man må ha en klar stillingsbeskrivelse for –terapeutene som eventuelt flyttes. En annen er at rehabiliteringskompetansen som nå er i teamene blir borte med å oppløse dem. Kompetansen ligger i teamet som sådant, ikke like mye i den enkelte fagutøver. Enkeltvis har teammedlemmene bare sin egen fagkompetanse. Når de arbeider hver for seg kan de ikke trekke på at det er tre andre med helt andre briller som samarbeider om felles saker. I hjemmetjenesten er det fokus på omsorg og pleie, ikke på å arbeide med hendene i lommen, som i å veilede brukeren i daglige gjøremål.

Rent økonomisk er det også spørsmål som dukker opp. De som arbeider i Innsatsteamene har lang erfaring og høy kompetanse. Dette slår også ut på lønningsposen. Slik at det er flere av dem som arbeider på teamene som har like mye i lønn som en og en halv hjelpepleier, som er den kompetansen hjemmetjenesten trenger mest av. Slik at man overfører dyr og tung kompetanse på hverdagsrehabilitering, som ikke vil gjøre like god nytte for seg der de kommer, fordi hjemmetjenesten per i dag, ikke har kompetanse til å bruke det de i tilfelle får overført av fagpersonell. Det blir som med maskinentreprenøren som taper penger fordi maskinføreren ikke klarer å fylle like mange lastebillass i grustaket, som han klarer på et veianlegg. Maskinføreren er av de beste på bakgraveren, og bygger vei som bare det, mens han på forgraveren i grustaket, som arbeider stikk motsatt, bare klarer to tredjedeler av det han ellers klarer.

Hva gjør man da? En eventuell overtallighet belaster kanskje ikke helsebudsjettet, men den belaster kommunekassa like mye for det. Slik at summa sumarum blir det ingen besparelse å legge ned Innsatsteamene. Man bare flytter utgiftene, og genererer overforbruk på de tjenestene som allerede er hardt presset fra før.

Det finns løsninger, men mange av dem sitter langt inne hos de som må ta avgjørelsene. Den enkleste er bussiness as usual, men da må de finne penger et annet sted. Omorganisering av kompetansen mellom enhetene koster og krever tid, og mye godvilje fra administrasjonen og i de berørte enhetene.

Noen må kanskje gjøre som Aleksander den Store? Han hogg over den gordiske knuten med sverdet. Han ble da som legenden hadde spådd, herre over hele verden. Nå ble han jo ikke herre over hele verden, bare over den delen av verden som grekerne kjente i 334 f. kr. Han oppnådde da kanskje ikke det han var ute etter?

Sverdets makt heter seg å være stor, en makt Aleksander kjente og kunne bruke. Men det kan tenkes at man i dag må bruke andre metoder for å løse denne knuten, med alle dens dilemmaer? Gandhi var en annen stor mann med radikale løsninger, kanskje hans tankegods er bedre egnet for gordiske knuter anno 2013?

 

Enkelte stusser kanskje på sammenhengen mellom bildene av en gammel sliter og nye utfordringer i helsevesenet?

Brødrene Søyland utviklet en av de første hydrauliske gravemaskinene på 1950-tallet. De så en løsning på de utfordringene som industrialiseringen og gjenreisningen etter 1945 medførte. De var hele tiden langt framme i utviklingen av nye maskiner, også internasjonalt. Men Brøyten, som Innsatsteamene ble offer for kortsiktig økonomisk tenking. Brøyt ble solgt til Sverige og etterhvert Finland, og er nå historie. Innsatsteamen blir ikke solgt, bare lagt ned fordi man ikke klarer å se helheten i tjenestene som må ytes. Forstå det den som har vett til det.

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

Om å gå oppreist

På Fjæsboka var det i dag ei historie om mobbing. Om hva som kunne blitt resultatet og hva som ble resultatet. En lykkelig slutt kontra den løsninga vi ikke snakker om.

Er vel ikke sikkert at den historia ville hatt en fatal ende, men han sa det iallfall han som kjente det som verst.

En ting er mobbinga der og da. Man kan komme ut av offerrollen på ulikt vis, men skaden, arrene og med dem, ettervirkningene, er der. Langt opp i voksen alder. Noen tar dem med seg inn i alderdommen. Man får flashbacks, tilbake til situasjoner man skulle tro man var vokst fra og hadde glemt. Men nei. Er ikke godt å ligge på gruve i skolegården med en hel ungeflokk rundt seg, mens tåa til læreren pirker borti deg, uten å tørre å reise seg for å gå inn til timen. En time hvor man kanskje skal samarbeide med de som i friminuttet var en del av flokken som rakka ned på deg.

Vi reagerer så forskjellig, noen rister seg som en hund og det meste forsvinner, andre graver seg ned i f…skapet og utvikler en kronisk aversjon mot alt og alle. Depresjon er også en mulig vei å gå. Mobbeofre kan også foreta lange vandringer i bipolare strøk.

Og så. Tyve, kanskje tredve år senere. Når man minst aner det. Slår den inn. Offerrollen og det man opplevde. Den gang da. Når alle så. Men ingen gjorde noe. Vanligvis rister man på seg, og går videre. Man er kanskje ikke klar over at dystymien man har gått med i årevis kommer av at man var alles hakkekylling. I barndommen.

Karavanseraiet.no er på mange måter en selvbiografi. Erfaringer blandet med betraktninger om hverdagen, sammen med faglige synspunkter. Med enkelte sleivspark i ny og ne. Noen ganger blir hun overveldet av seg selv. Hva hun egentlig kan denne dama. Samtidig som hun blir mer ydmyk, og mindre opptatt av å fremheve egne synspunkter. DETTE kan jeg. Samtidig kommer hun opp i situasjoner hvor hun godt kunne tenkt seg at samarbeidspartnerne var klar over HVA hun faktisk har i bagasjen. Av dette og hint. At kofferten ikke bare er full av flashbacks fra opplevelsene som offer for en ungeflokk som så at det var noe. Noe som kunne tråkkes på. Samtidig skal hun ikke hyle over seg om at det var så fælt. Det var galt nok, men ikke slik at det gikk på livet løs. Selv om den psykiske helsa nok fikk seg en trøkk 16. Som det har tatt noen år for å få rettet ut de verste bulkene etter.

For det er noe med tålmodighet. Det å vite med seg selv. At alle ikke kan. At man må stå for seg selv. Walk tall. At det er det som må til. Ikke syting om at man har så mye av ditt og datt, og derfor burde hatt sånn og slik.

Man får sånn og slik. Med tida. Når man har brukt det man har av ditt og datt. Og vist at man kan. Gå oppreist. På vegne av seg selv.

Men det er visst ikke enkelt. Og skal kanskje ikke være det?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Kjære politiker

Kjære Politiker

Ser av Fjæsboka at du trives med valgkampen. Bra for deg. Personlig har jeg ikke noe behov for at et samlet politisk establishment vil bruke av tida mi. Til å høre på. Ord. Som bare er. Ord. Svada uten innhold. Egentlig.

For det å kalle en spade en spade. Tar for kort tid. Dere må jo bruke av tida mi for å fortelle at en spade er et ca en meter langt, skjeformet redskap i jern med håndtak av tre og plast. Dette redskapet, som betjenes med to hender, er beregnet for å flytte løsmasse med muskelkraft fra punkt A til punkt B. På den måten kan man grave et rektangulært hull på ca èn x to meter. Det at redskapet med ei skjeformet plate, av jern, foran, med håndtak for godt grep, med begge hender, er en meter langt er ganske så praktisk. Man har da med seg et mål på hvor dypt hullet skal være. Som kjent skal det være en meter jord over kista. I den grava man selv har gravd for å falle oppi.

Det er ikke store utfordringen. For ei som ikke følger spessiellt godt med. Å finne eksempler. På saker. Hvor dere politicuser viser at dere ikke har peiling. At dere styrer ved å fukte fingeren. Stikke den opp. Og kjenne hvor vinden blåser. For deretter ta en avgjørelse basert på egne preferanser. Hva er da vitsen med å ta pliktøvelsen med å fukte fingeren? Kan like godt bruke en konsulent. Dere velsigner jo årlig milliarder til alskens konsulenter. Som ikke har mer kompetanse enn offentlige ansatte med samme utdanning. Bortsett fra på et område. Hvordan man selger kompetanse.

Som stemmekveg og som samfunn har vi ikke råd til å bruke milliarder på høyteknologiske marinefartøy. Som blir kjørt på fyllinga. Før de er tatt i bruk. Vi vil ikke ha helsemastodonter. Hvor vi pasienter enten risikerer å dø i køer som manipuleres ut fra hva som passer det enkelte helseforetaket. Rent økonomisk. Eller dø på operasjonsbordet på grunn av uklare administrative rutiner. Og manglende avklaring av kommandostrukturen innad i foretaket. Vi har ikke råd til å eksportere vannkraft til Europa til priser som gjør at mange virkelig vil få føle energikrisa på kroppen. Eksport som bare har en hensikt. Å vise at Statkraft er kongen på miljøhaugen. Samtidig med at de tjener penger. Opphevelsen av reguleringsregimet på kraftmagasinene var. Og er. Et klart brudd på prinsippet om offentlig ansvar. For å sikre jevn strømforsyning til hele samfunnet. Til en overkommelig pris. I realiteten har dere pålagt stemmekveget ekstra skatt ved å fjerne denne reguleringen.

Bare for å ta noen saker hvor dere har vist rimelig lite gangsyn og forståelse for hva dere faktisk har tatt på dere. Å forvalte. Tilliten hos oss som bor her. Valgdeltagelse på ned mot 60 prosent. Sier sitt om respekten. Og tiltroen til at det har noen hensikt å bruke. Stemmeretten. Gjøre sin borgerplikt.

Et godt eksempel på oppfordring til unødvendig tidsfordriv, for ikke si skitkasting, kommer fra tidligere statsråd for Arbeiderpartiet. Grete Knudsen. Hun har helt sikkert sine vektige grunner for å komme med sine memoarer midt i valgkampen. I Aftenposten sto det noe om hva skal man med fiender, når man har slike venner. Spørsmålet om lojalitet trenger vi ikke ta opp engang.

Har vi noe alternativ? Sånn egentlig? En samarbeidsregjering à la den som tok over i 1945? Med folk som passer på. Hvis de skal legge store egg. Som i å be for sin syke mor. Eller glemmer sak. Og heller går på person. At man gjør det alene. Utenfor hørevidde. Men i dine kretser har man kanskje ikke kunnskap om at et glass vann er det beste. Ikke før. Ikke etter. Men i stedet for.

Det nestbeste. Sånn prevensjonsmessig sett. Det sto Thomas Edison for. Lyspæra. Utrolig hva den har gjort for dem som ikke tok det glasset med vann. Og ikke minst for oss som må finne oss i all svadaen fra dere som praktiserer. Det salig Otto von Bismarck kalte «Det muliges kunst», politikk.

Så selv om jeg har bestemt. Meg. Etter å ha vært utsatt for nærmere femti års. Kontinuerlig. Valgkamp. Fra Kings Bay-fadesen og fram til i dag. Så har jeg tro på det som Winston Churchill mente var det fattig beste av de styreformene mennesket har prøvd. På tross av at dere, folkets kårne ikke alltid viser dere tilliten verdig. Noe som. Desverre alt for ofte fører til at yours truly heller mot omfattende omveltninger og innføringen av opplyst enevelde. Isaac Asimovs fremtidsvisjoner får gjerne større tiltrekningskraft i slike stunder. Noen av dem ser man på det hvite lerretet. I filmen «I, robot». Men så har jeg jo alltid vært litt svak for Will Smith ;-)

For vi har kunnskap nok. I samfunnet vårt. Til å vite hva som fungerer. Og hva som ikke fungerer. Infrastruktur og hjernekraft. Er løsninga. Ikke bagatellisering av gode argumenter. Pro & contra. Heller ikke rask forflytning av mer eller mindre godt fordøyde matvarer i retning av meningsmotstandere. Eller taxiturer. Eller misbruk av godtfolks tid. Keiser Nero sa alltids at han ga folket brød og sirkus for å holde dem fornøyd. Vi ser jo at dagens makthavere følger opp. Selv om beredskapslagrene av mat- og såkorn er avviklet. I et land som importerer halvparten av matbehovet sitt. Tidligere Statens kornforretning. Nå Cermaq. Brukte inntekten fra avviklingen av kornlagrene til å begynne med lakseoppdrett. En ikke helt bærekraftig produksjon. Sammenlignet med kjøttproduksjon på utmarksbeite. Men slik matproduksjon gir ikke store mengder penger man kan bytte mot andre penger. Bare trivsel og spredd bosetting. Og norske bønder har før vist seg å være direkte utrivelige. For makta. Bedre å la rovdyra ete dem bort fra gård og grunn. Finere det. Enn å innrømme at eiendomsretten er ukrenkelig. I byen.

Ottar Brox sa riktignok på 60-tallet at byggingen av veier på Senja førte til at det var lettere å kjøre flyttelassene til byen. Senere sa han også at han ikke er rasist, men …

Er kanskje unødvendig å si det. Men undertegnede håper faktisk ikke. At ditt. Eller noe annet parti. Får et godt valg. Men jeg håper. At alle. Med stemmerett. Stemmer. Blankt.

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Andungene er fremdeles blanke på handlingsregelen. Katten teller rolig til ti og tar det en gang til. Bildet er lånt av Opplysningskontoret.org

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Tiltak for å komme i mål

«Tiltak for å komme i mål» er et søkebegrep som gjør at Google setter Karavanseraiet.no øverst på trefflista. Noe som igjen fører til et besøk mer på seraiet. Denne gang på posten om «Etiske gensere», et blogginnlegg med refleksjoner rundt det å komme i mål og om noen av de etiske spørsmålene som dukker opp når man arbeider med rehabilitering hjem til folk.

Spørsmålet blir hvilke mål og hvilke tiltak som fører til de oppsatte mål. For oss som arbeider med rehabilitering blir det en utfordring å skille mellom de målene man ser som gode for pasienten, og pasientens egne mål. Som slagpasienten som egentlig ikke vil trene, men som gjerne vil klare å gå igjen. Om ikke annet så med stokk. Når så terapeuten kommer og vil ha ham med og gå langs rekkverket som er satt opp på kjøkkenveggen med det for øye. At pasienten skal ha mulighet til å trene ikke bare på rehabsenteret, men også hjemme. Etter to runder vil terapeuten at pasienten skal gå enda en runde. «Du er hard du» kommer det fra pasienten. Etter tredje runde, setter han seg kontant i rullestolen. Trengs ikke tolk for å skjønne dèt kroppspråket.

Da blir spørsmålet. Hvem sitt mål er det at pasienten skal klare å gå igjen? Pasientens eller terapeutens?

Pasienten stiller gjerne med ei klar bestilling. «Gjør meg frisk». Joda. Hvis det er snakk om lungebetennelse eller blindtarmsbetennelse. Da stiller medisinfolket opp med antibiotika og kirurgi. Og VOILA! Pasienten blir frisk og rask igjen. Etter et passende stykke tid med restitusjon.

Samme med et lårbens- eller lårhalsbrudd. Ortopeden fikserer bruddet med et par titannagler/-plater. To – tre uker rehabopphold med daglig fysioterapi og gangtrening. Pasienten kan hjem, kanskje med ganghjelpemiddel. Er det mulighet for oppsøkende rehabilitering eller dagrehab, får pasienten noen uker til med trening og ikke minst bistand til å fokusere på egen rehabilitering. Og pasienten kan si at det var behandlingsopplegget, ortopeden og  terapeut som gjorde henne frisk. Man trenger ikke fokusere så mye på at det var pasientens egen innsats og trening som gjorde at hun langt på vei gjenvant sin tidligere funksjon i løpet av den tida hun fikk oppfølging av helsepersonell. Og at hun i den tiden la grunnlaget for å oppnå tilnærmelsesvis samme førlighet som før bruddet i en overskuelig framtid.

Slag er noe helt annet. Bestillingen «Gjør meg frisk» er kanskje like relevant, men den enkelte slagpasient har større innvirkning på resultatet av rehabiliteringen enn pasienten med lårhalsbruddet. Sistnevnte får et standard treningsprogram som vi vet virker med motivasjon og god oppfølging. Førstnevnte har sjelden utfall som passer i et A4-skjema, og det er lett å gi seg over før man har begynt. For hvor skal man begynne? Og selv om tiltak virker på rehabavdelingen, så behøver de ikke virke når pasienten kommer hjem. Forståelsen for at det er pasienten selv som må gjøre hele arbeidet, at terapeuten bare har en veiledene/motiverende rolle, kan ofte være vanskelig å formidle til både pasient og pårørende. Som nesten helt sikkert står overfor utfordringer de ikke hadde sett for seg før slaget.

Så derfor blir «Tiltak for å komme i mål» et søkebegrep ikke bare på Google, men også for terapeuten og hennes pasienter. Hver gang. Fordi det tiltaket som fungerte for Martin, ikke nødvendigvis fungerer for Marselia. Mens da Gunda må ha helt andre tiltak for å komme i mål. Et mål som pasienten må definere, ikke terapeuten eller hjelpeapparatet. Eller er det slik at systemet vet best? Også for den enkeltes mål?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Denne bloggen er nominert til prisen “Independent blogger award” Hvis du syns Karavanseraiet.no er verdig en slik pris, kan du gi din stemme ved å gå inn på denne lenken. På forhånd tusen takk :-)

Om blanke stemmer

«Fremskrittspartiets forslag til innstramming i innvandringspolitikken er urealistiske og inhumane, mener justisminister Grete Faremo (Ap)» i Aftenposten sist uke.

100-årsdagen for alminnelig stemmerett i kongeriket, forsvarer Fru Faremo en statlig framferd som vi vanligvis forbinder

Flagget til Geheime Staatspolizei’ («hemmelig statspoliti»), forkortet Gestapo

med Gestapo, Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti. Og metodene til politistyrkene i andre regimer vi helst ikke sammenligner oss med i slike sammenhenger. Justisministeren har i følge bloggen «Nett på sak» også karakterisert FrPs innvandringspolitikk for å ha «et menneskesyn det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra».

For er det rart om man blir en tanke skeptisk når man opplever slikt? Ikke bare en gang. Men mange. Og blir en tanke spørrende i sine himmelblå? Når et presumptivt oppegående menneske. Med sine meningers mot. Klarer å gi seg selv en så utrolig godt synlig blåveis? Man kan nesten spørre seg selv om fruen vil vise seg utendørs med en slik blodutredelse i kontrafeien? Det er nesten slik at denne bloggeren begynner å vakle i sitt forsett om å stemme blankt ved førstkommende stortingsvalg.

Årsaken til det er at det å stemme blankt, har sine sider. Ganske så betenkelige sådanne. En blank stemme ved et valg, viser at stemmegiver vil delta i demokratiet og gjøre sin borgerplikt. MEN, vedkommende vil ikke gi sin stemme til noen av kandidatene fordi han eller hun ikke har tillit til at politicusene er i stand til å forvalte tilliten de vises ved å få tillitsvervet de stiller til valg for å få.

Med så få blanke stemmer som avgis ved norske valg, er disse i realiteten stemmer som støtter vinneren av valget. Skal protesten ha noen hensikt, må antallet blanke stemmer opp. Radikalt. Anslagsvis 30 – 40 % av stemmene. Gjentas dette ved flere valg, vil man gi et så sterkt signal til de politiske makthavere og deres lakeier, at selv sveiseblinde maktelskere vil ha en rimelig sjanse til å forstå at de er i utakt. Ikke bare med velgerne, men også med seg selv.

For et valg handler om tillit.

Om stortingsrepresentantene i 1913, som var så modige at de likestilte mann og kvinne ved stemmeurnen, hadde mer tillit blant sine velgere etter den avgjørelsen, vites ikke. Mulig det var noen velgere som var så overbevist om mannens overlegenhet at de ble så skuffet over folkets kårne at de følte seg sveket så mye at de mistet tilliten til valgsystemet og demokratiet.

Det er iallfall en tillit som i dag er noe tynnslitt, og ikke minst misbrukt. Senest av fru Faremo og Arbeiderpartiets holdning til barns rettigheter. «Alle er like, men noen er likere enn andre» sa George Orwell.

Men likevel blir blondinen å stemme blankt. Selv om stemmen i praksis er bortkastet. Noen må si fra. Og så var det den lille detaljen med at et regjeringsskifte ikke vil føre til et mer levelig samfunn eller mer statlig respekt for enkeltmennesket og dets muligheter til å skape seg et liv på egne premisser. Detaljstyringen av hverdagen vår vil fortsette. Derfor må vi si fra, på en måte som gjør at politicusene og deres løpegutter begynner å vise at de har respekt. For seg selv og det de lover. Valgflesket vi så gjerne bruker tid på å diskutere. Mens makta ordner seg på bakrommet. Den mest effektive måten å si fra på er å nekte å samarbeide, denne gang ved å stemme blankt.

 

Kaos

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

Produksjon, horoskoper og det å gjøre fra seg på leggen

 

 

 

 

Dagens horoskop:

You can’t be both judge and jury even though you’re convinced you’ve got all the necessary qualifications. Better ask for a bit of advice.

Ørkendyrbetvingersken får sin dose overtro i form av «Your daily horoscope», som trofast leverer ord for dagen i ei e-postkasse nær henne hver dag. Ovenstående var dagens budskap, som passet utmerket med fruens herjinger på Fjæsboka i det siste.

En av fruens årelange kompiser har de siste ukene oppfordret sine fjæsbokvenner til å LAGE en god dag. Noe han gjør hver dag. Hyggelig og trivelig, og omtenkt og i det hele tatt. Likevel klarte ikke ørkendyrbetvingersken å dy seg, og måtte jo slenge fra seg en sleivete kommentar om kompisen hadde begynt å bli produktiv? Siden han hele tiden vil LAGE en god dag. Og da var det litt godt å få ovennevnte visdomsord fra astrologien: For selvsagt har fruen alle de nødvendige kvalifikasjonene til å slenge med leppa/tastaturet. Skulle da bare mangle. Man er da ikke dronning i eget dronningrike for ingenting. Spørsmålet er om hun ikke også burde bruke de samme kvalifikasjonene til ikke å sleive med nevnte kommunikasjonsmidler.

Hun gjør jo det med ujevne mellomrom, sleiver over tastaturet og river av seg meninger som kanskje er berettigede, saklig godt begrunnet og «To the point», men som det gjerne sies:

For hvert problem er det en løsning som er enkel, elegant og helt feil

Er ofte slik, det har man da lært, the hard way, tenker Kamelryttersken, og trenger ikke gå lenger enn til siste års innkjøp av ny hjelm. «Denne er helt lydløs» kunne selgeren fortelle. Prisen var ikke så ravgale, så det ble handel. Trivelig kar, den selgeren egentlig. Men så ble det til at fruen ville ha headsett i hjelmen, med radio og telefon og sånt. Funka gull det. Når sykkelen står parkert. Pent. Ved siden av veien. I fart er det plent umulig å høre radioen eller hva som blir sagt av fornuftige ting i andre enden av telefonen.. Enkel og elegant løsning på et problem som ble. Helt feil.

Firmaet som både betaler husleia for blondinen med egen motorsykkel og bensinen til doningen, har nettopp hatt en aldri så liten korrupsjonsskandale. Type storm i et drammeglass. Den lokale blekka skriver på kommentarplass om at Noe er råttent i …, mens da firmaledelsen gir indremedisinsk  behandling i form av innskjerpelse av firmaets etiske regler, samtidig som de bruker pene ord i media og i brev til samtlige ansatte på det interne IT-nettverket.

Ørkendyrbetvingersken sitter igjen med en følelse av at man har kommet fram til en enkel og elegant løsning. Nokså standard, etter prinsippet om mer av samme sorten. En løsning hun ikke er helt sikker på. Mer av samme sorten er som oftest ikke en løsning som endrer noe, i beste fall utsetter den problemet, i verste fall får man enda større problemer. Og det var liksom ikke hensikten? Eller? De som vil vite mer om at det er  “Aldri så godt, at det ikke er galt for noe” utført av de som vil arbeide med  “Å være sin egen ulykkes smed“, kan lese Paul Watzlawicks bøker med nevnte titler.

Det er lite trolig at de som har misbrukt både sponsorpenger og betrodde midler fra firmaets kasse vil få eller må finne seg andre arbeidsoppgaver. Til det er man for flinke til å ta vare på hverandre i de høyere sirkler. I motsetning til arbeidsfolket på gølvet, som blir kjørt i ganske så stramme etiske tøyler. Skal lite til av sprell utenfor den slagne landevei før man får påpakning. Selv om man oppfyller lovens krav til oppførsel på arbeidsplassen. Varsling. For eksempel. Er lik fyken. “Frivillig”. Som oftest. Blir forholdene bedre av det? Heller tvilsomt. Fordi at hvis man ikke kan si fra om kritikkverdige forhold, da vil for det første forholdene fortsette. Like uholdbare. For det andre forsterker man ukulturen. Ingen som sier noe, når man vet at det kan bli trøblete å betale husleia som følge av å ha sagt fra om at keiseren ikke har klær. Synd, men leit.

Men slike saker har en annen side. Det har noe med lojalitet å gjøre. «Alle» vil at uheldige forhold blir avdekket. Men det vi gikk og gnåla på i barndommen «Sladderhank ska sjøl ha bank», har faktisk noe for seg. Man er ikke et bedre menneske fordi man sier i fra. Selv om det er nødvendig for liv og helse. Man har noe å arbeide med i seg selv. Ikke for at man skal være lojal for enhver pris. Men fordi egne uforløste tinger og tanger må løses opp i. Og da er det lettere å ta det som ligger utenfor seg selv. Eller rette baker for smed, som salig Wessel forteller.

Det handler hele tiden om å utvikle seg selv til det mennesket man har muligheter for å bli. Til å ta tak i egne utfordringer og løse dem. Noen ganger må man gå via det offentlige rom og legge både ett og to store egg. Kamelryttersken har i sin kauthet prøvd det òg. Og brent snuten. En lite behagelig opplevelse. Men det var den veien hun gikk. Ikke alle som likte den. Og som på sitt vis bidro til å få dama til å gå i takt. For det skal man, selv om halve ræva henger bar. Sånn er det bare med den saken. Enkel og elegant løsning på et kjent problem. Om den er riktig, kan kanskje diskuteres.

Derfor kan ikke blondinen mene at den beste løsningen for å utvikle en organisasjon til å arbeide etter slagordene «Åpen, Modig, Kompetent», er at man ruller hoder. Helst alle hodene på kroppene som nå står skolerett på teppet hos direktøren. Ja, man mister en del kompetanse og kontinuitet i organisasjonen. Men skal det bli en bedre forståelse for firmaets etiske retningslinjer. Må man si at vi skal være etisk bevisste, i alle forhold, i jobb og privat. Alle sammen. Nytter ikke å snakke om at firmaets verdier er tre ord på snei. Som man gjorde når man lanserte slagordene. Da må man være. Åpen. Modig. Kompetent. Og ikke på en snei.

At moderne organisasjons- og ledelseslære tilsier at ledelsen må gå i en slik situasjon, vil fruen med Masteren i organisasjon og ledelse heller ikke mene noe om. Hun kunne jo bli oppfattet som kunnskapsrik og Kompetent. Ikke bare Modig og Åpen.

For det har ørkendyrbetvingersken hørt noe om i det siste. For så vidt ikke bare i det siste. Mormor har mast om det lenge. Men det er en vei å gå. Fra det å være sikker på at ALLE mener at du er en dritt. Til å forstå at det er du selv som tror at de andre mener det. Noen ganger går den veien via det offentlige rom. Før man klarer å ta til seg at man faktisk kan. OG at ALLE andre mener at du kan. Eller for å si det med Snekkeren den gang Kamelryttersken var nyansatt Ergoterapeut i et attføringsfirma. «Det er jo ikke sant, det de sier, at du ikke kan». Ergoterapeuten hadde på fjorten dager vist at hun ikke bare kunne kartlegge arbeidsmessig funksjon hos de som gikk på attføring. Hun holdt også hele snekkerverkstedet i drift når dèt trengtes.

Men det var dagens visdomsord:

You can’t be both judge and jury even though you’re convinced you’ve got all the necessary qualifications. Better ask for a bit of advice.

Hvem spør man? Når man er uenig? Den som er Åpen, Modig og Kompetent? Eller den som som sitter i sitt kjøpmannskap og tenker på hva som gir vinning og tap?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Marinen eller Festningen

Kronikk i Adresseavisen 30/3 – 2012

Det å stenge Marinen natt til 1. og 17. mai, har vært en årviss øvelse de siste årene. En stenging som vi i MC-Ravn Trondheim ikke helt forstår.

Men så sitter ikke vi i styrer og ting heller. Vi er frivillige Natteravner og har holdt på siden 2007. Mainettene på Festningen finner vi blir utriveligere for hvert år. Mørkt og uoversiktlig som det er der oppe. «Alle» klumper seg sammen under de to gatelysene som er, med knuffing, ukvemsord og voldtekter som resultat.

Marinen ble jo stengt disse kveldene med argumentet at kommunen ikke skulle arrangere fest for ungdommen. Nei, det trengs ikke, for det klarer ungdommen utmerket godt selv. Det de trenger er en vennegjeng, en mp3-spiller og kanskje en flaske eller to med alkoholholdig drikke. Og et sted å være, helst tørt og varmt, men en gressplen holder i massevis. Alt det får ungdommen tak i, for å feste til langt ut i de små timer. Så det er ikke et argument, at ungdommen må ha hjelp til å lage fest.

Et annet argument er at det blir mye søppel, og vi vil jo at byen ser pen og ren ut på nasjonaldagen. Noe som krever ekstra mannskap. Mannskap som helst vil gjøre andre ting 17. mai enn å rydde etter den oppvoksende slekt.

Når vi kjører Natteravn, kjører vi to eller tre sykler sammen, langs forskjellige ruter rundt i byen. Noen kan ta området fra Korsvika, langs Ladestien til Rotvollfjæra og videre til Hansbakkfjæra. Derfra kan turen gå til Estenstadammene. En annen gruppe kan ta skolene fra Nidarvoll til Risvollan og videre ned Fossegrenda og opp til Leirfossene. Ei tredje gruppe drar til Sjetnemarka/Tillerområdet før de fortsetter til Heimdal/Kattem. Ei fjerde gruppe kan kjøre vestsida av byen fra Ila til Teisendammen, Kyvannet, Lian og over Flatåsen til Saupstad. På den måten dekker vi hele byen, og ser hvordan friluftsområdene i byen brukes. Når det gjelder rydding på disse områdene er det påtagelige forskjeller. Våre nye landsmenn forlater området slik de fant det, slik de vil finne det når de kommer tilbake. Noe man ikke kan si om mange andre som bruker de samme områdene. Så det er forståelig at mannskapene fra Trondheim bydrift syns det kan bli mye rydding noen ganger. Men det må vi ta på oss alle sammen, om vi vil ha det rent og pent når vi kommer til et offentlig friluftsområde. Og det lærer ungdommen i hjemme, om det er greit å slenge søppel rundt forbi, eller om man rydder etter seg. Spørsmålet er om man vil ta det kollektive ansvaret for befolkningens ve og vel det offentlige har eller ikke. Ikke om man skal arrangere fest eller rydde etter den.

Marinen er oversiktlig, og folk trives der. Ulempene er at det kan bli ferdsel gjennom kirkegården ved Domen og støyplager for beboerne sør og øst for Nidelva. Sistnevnte er kanskje en plage som er større under PStereo-festivalen? For da kan man fint sitte på Kuhaugen og nyte utsikten over byen og musikken fra Marinen.

Med mange mennesker samlet på et sted er det nødvendig å ha oversikt for å forebygge umotivert vold. Knuffing og småslossing, noen tråkker over på litt høye hæler i vårkvelden, og der var venninna borte i vrimmelen. Det vi opplevde på Marinen natt til 1. og 17. mai i 2008, altså før man gjorde det famøse vedtaket om å stenge byens befolkning ute fra sin egen hage, var at ungdommen trivdes, de satte pris på at MC-Ravnene var der. Ungdommene fortalte at når de hørte motorsyklene komme, forandret stemningen seg, det ble roligere. Vi tolker det som at nærværet av edru voksne var beroligende i seg selv. Mens når Politiets uniformerte biler kom forbi, var det noen som ikke var like fornøyde, fikk vi høre. For de kommer bort til oss og prater, ungdommene. De syns vi er kule og om kveldene når vi er ute tør de komme bort. For som natteravner er vi ikke så farlige som vi ellers er. De spør om syklene, forteller om hva de holder på med, hva de mener om tingenes tilstand og spør om å få sitte på. Noe de ikke får.

Beslutningen om å stenge Marinen og dermed flytte ungdommen opp til Festningen gjorde at go’stemningen vi opplevde vårkveldene i 2008, forsvant. Det ble mer en «Vi mot dem»-stemning. Det ble mer politi, Røde Kors er der og vår rolle som Natteravner forandret seg fra å være edru voksne som bare er der, til rollen som vakt på en bygdefest. En polarisering som har ført til mer kontroll og steilere fronter, som kan føre til konflikter. En utvikling som undertegnede mener ikke var nødvendig, men som fulgte i kjølvannet av panikkstengingen av Marinen. En annen spin-off av stengingen, er at ved å samle så mange mennesker på et uoversiktlig område som Festningen, er at man legger til rette for voldtekt. Kan i den forbindelsen nevne at det har hendt at vi uforvarende har kommet over ting som kan foregå i halvmørke buskas. En gang var det en som hadde omløp nok i det øverste hodet til å rope «Det e frivellig, det e frivellig».

Ved å sørge for mer lys og stenge kirkegården for trafikk vil man få mer oversiktlige forhold på Marinen. For nå har man skapt en tradisjon og en forventning om at byens ungdom samles et eller annet sted natt til 1. mai og natt til 17. mai, og at de må passes på. Spørsmålet er om man vil stenge Marinen og ta ansvaret for å legge til rette for flere voldtekter, eller om man vil la ungdommen få ta ansvar for seg selv, uten å tiltak som fører til mindre go’stemning og fri utfoldelse. Uansett, vi stiller like frivellig i år som vi bruker å gjøre, til vår egen og ikke minst ungdommens glede.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Etiske svin på skogen

Vi har alle våre svin på skogen, størrelsen på dem varierer gjerne med størrelsen på gården, sies det. De som har lest Karavanseraiet.no en stund har nok fått med seg at blondinen med egen motorsykkel til tider har hatt et noe anstrengt forhold til hva som er sagt og delvis gjort på vegne av firmaet hun er ansatt i. At fruen har et etisk perspektiv, med vekt på respekt for enkeltmennesket, på mye av det hun skriver, er det nok flere som har merket seg. Men i dag måtte hun faktisk spørre en kollega «Er det jeg som er for moralsk i min tankegang?». Responsen fra kollegaen var et utvetydig Nei.

Som nok de fleste har fått med seg har Trondheim kommune fått en smule oppmerksomhet i media de siste par dagene. Et antall ledere og ansatte i kommunale Helse og velferdsenheter er på tre ukers bærtur, unnskyld fagtur. Betalt av leverandører av produkter til helsesektoren. Kommunaldirektøren for Helse og Velferd kom med en lengre skriftlig redegjørelse til alle ansatte i dag. Hvor det kom fram at de som har dratt på denne turen hadde magemål nok til å søke om permisjon med lønn + dekning av egenandel for en tre ukers tur med fire dagers faglig innhold. Til Australia. Kommunaldirektøren innrømmet sin feilvurdering av at han hadde anbefalt dem å bruke av egen ferie når han avslo søknadene. Regelverket er ganske så klart, folkevalgte og ansatte i Trondheim kommune skal avstå fra slike gaver, også på fritida.

At Ordføreren tok av, er ganske så forståelig. Og med god grunn. Er noen etiske gensere som strekkes et stykke i denne saken. Og man kan få ganske så store, spørrende himmelblå, når man får høre at ledere i firmaet tar i mot en slik gave, samtidig som man vet at folk blir skrevet for tidlig ut til hjemmet fra kommunale helseinstitusjoner av økonomiske hensyn. Da er det ikke så farlig med etiske vurderinger. Mens da kommunens egne etiske retningslinjer sier det stikk motsatte. Etiske vurderinger skal gå foran økonomiske ditto. Er visst heller ikke så farlig at de samme etiske retningslinjene gjelder for alle folkevalgte og ansatte. Men det er kanskje det Orwell mener når han sier at «Alle er like, men noen er likere enn andre».

Når man er i et arbeidsforhold har man et krav på seg om lojalitet overfor arbeidsgiver og arbeidsgivers pålegg om hvordan arbeidet skal utføres. Man har alltid et slingringsmonn, et rom for egne vurderinger. Vil dette slingringsmonnet bli større etter denne saken? Blir det flere som utnytter kommunale ressurser til egen nytte, eller vil man bli mer obs på at «Jeg skal da f… ikke kunne tas på at jeg ikke holder meg til arbeidsgivers regler»? Med egen dyrekjøpt erfaring når det gjelder arbeidsgivers noe forskjelligartede håndtering av egne regler for dette og hint, tillater denne blondinen seg å ikke la seg overaske om hele saken forsvinner stille og rolig ned i en skuff, uten andre følger enn noen skraper i lakken til noen av de impliserte? Skal det rulle hoder, må hodene minst ha brukt mindre pene og lite omtenkte formuleringer i skriftlig kommunikasjon med presse og hvermansen, og det skjer relativt sjelden har Kamelryttersken begynt å få en forståelse for, men hun kan jo ta feil. Selv om hun ikke har skjønt hvordan man ordner seg billig ferie i varmere strøk. Men Kamelryttersken er jo i overkant blond i sine tankeganger noen ganger ;-)

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast

«Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast» sto det over tavla på klasserommet i Kamelrytterskens barndom. Klassen før hadde hatt norgeshistorie og lært om Frostatingsloven.

Politikk er det muliges kunst, men vi alminnelige dødelige tror at det også er samfunnsbygging. Og da gjerne med Frostatingslovens ord om lov og ulov i mente. Ved nærmere ettertanke klarer ikke ørkendyrbetvingersken å komme på noen samfunnsbyggere blant folkets kårne, etter Gerhardsen. Det som etterpå har vært av politicuser har vært som banksjefer å regne. I det siste kan man nesten begynne å lure på om ikke politikerstanden består mer av samfunnsnedbrytere, som bruker loven for å legge landet øde.

Det eneste som kommer fra regjering og ting er at vi har ikke råd til ditt eller datt, samtidig som de svir av et par middelstore kommunebudsjett på å få oss til tro på at det er slik. Et par tilsvarende kommunebudsjett går også med til unødvendig, for ikke si uverdig, byråkrati og kontroll av at den gemene hop betaler skatt og at private næringsdrivende ikke får tid til å drive firmaet sitt for alt papirarbeidet.

Nå ser vi at norsk lov. Enda en gang. Brukes til å bryte ned, ikke bygge opp. Høyesterett har i sin lovkunne og visdom. Kommet fram til at barn som er født i Norge av asylsøkere. Skal deporteres. I mange av disse tilfellene har foreldrene klart å skape et liv for seg og barna sine i Norge. Ofte på tross av norsk innvandringspolitikk og norsk fremmedfrykt.

Man kan gjerne spørre seg hvorfor. Som flyktninger har foreldrene opplevd ting som har gjort at de har valgt å ta barna med seg og flykte fra det samfunnet, den tilknytningen de hadde til hjemstedet. I prosessene de har vært igjennom, har menneskets overlevelsestrang utviklet seg og kommet i forgrunnen. De er dermed mer enn vanlig, oppsatt på å klare seg på det nye stedet de kommer til. De tar i bruk sine menneskelige ressurser for å skape et bedre liv for sine barn.

Vi nordmenn trenger ikke det, vi gir barna våre en falsk trygghet, fordi vi har ikke meningsfulle oppgaver de kan utføre og vokse på. Ikke før de er ferdige med videregående, kanskje ikke da heller.

Flyktninger, asylsøkere, har en driv, et ønske om å klare seg, som de bruker. De klarer seg, de tar dårlig betalte jobber, jobber dobbelt, alt for å sikre at barna klarer seg. Dette får barna med seg, og bygger videre på. Man kan jo si at de vil sikkert klare seg. Der de blir sendt. Men hva har vi som samfunn igjen for det? Ingenting. Hvis man fremdeles ikke vil se. Kan man ta en tur til flyktningeleirene i det av Palestina som enda ikke er okkupert av Israel. De overlever. 64 år uten statsborgerskap. Men de får ikke bygge en identitet, et bærekraftig samfunn. Fordi de er flyktninger. Det de bygger. Er hat. Og det hatet bygges på ulov. Fordi de har ikke mulighet til å bygge et samfunn på lov.

Vi som har en lov. Som vi har bygget landet på. Som vi trodde var festet i vårt humanistiske grunnsyn. Vi har ikke lov til å bidra til at ulov øydar landet. For det er det vi gjør ved høyesterettsdommen som deporterer norske barn. Politicusene som går salig Pontis Pilatus en høy gang ved å skyve utfordringene foran seg og skylde på loven. Burde finne seg hvert sitt kontor og holde seg der. Til de har laget lover som vi kan fortsette å bygge landet på. At de burde gjøre offentlig avbikt og levere inn sine embeder, folkevalgt eller ikke. Uansett partikulør. Har det ingen hensikt å foreslå. Makt korrumperer. Sånn er det bare med den saken.

Vil vi ha en regjering og et Storting som gjør at vi som land skjemmes? At makteliten har skjemt seg ut i denne saken, det ser selv en blondine med egen motorsykkel. Men ser maktas tinder at de ikke bare har skjemt seg selv ut, de har også skjemt ut landet og folket de så gjerne vil styre?

Du finner flere meninger om dette hos Vernepleieren og på Mormors klagemur

Per Fuggelis kronikk i Dagbla’ julaften 2012, kan også leses som et apropos til debatten om deportasjon

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

FN logoen

Norge, en B-film?

Karavanseraiet er kanskje ikke den bloggen som blir mest lest her i cyberspace. Sleivspark i hytt og gevær blir gjerne oversett ;-) Og det må de da så gjerne, de politisk korrekte, overse. Blondinen med egen motorsykkel tar likvel

striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt

som Jakob Sande sier det i diktet «Etter ein rangel» i mangt et blogginnlegg. Mest på det personlige plan. Men ørkendyrbetvingersken har også brukt ord som «Partilakei» i sine skriblerier. For det gamle ordet om at «Mye vil ha mer, og Fanden vil ha fler» renner henne stadig i hu.

Som i dag, hvor hun fant en artikkel på Fjæsboka. Om at Norge er degradert til B-status. Kanskje ikke så rart. Fedrelandet er ofte på B-lista rundt forbi. Om ikke annet, så på grunn av avstanden fra, ikke likheten med, verdensmetropoler som N’Djamena, Sofia eller Dusjanbe. Antallet døgngrader gjennom året spiller også inn når A, B eller C-status settes opp. Andre vil kanskje sammenligne Harald V’s rike med Hollywoods B-filmer? Hva vet vel blondinens enslige hjernecelle om hva som avgjør et lands status?

Men Kamelryttersken har likevel funnet ut, via Fjæsboka, at Mor Norge er degradert til B-status. Av FN.

FN er en organisasjon som Kari og Ola har den yderste respekt for. Og det som blir vedtatt i FN-bygningen i New York blir gjerne tatt alvorlig av innbyggerne i riket tilhørende Harald V Olavsson. Det faktum at Generalforsamlingens sal i FN-bygningen i New York er kledd med Fauskemarmor er noe blondinen ynder å fortelle. Gjerne i en bisetning eller fire, når samtalen kommer inn på nevnte internasjonale organisasjon.

FN’s Menneskerettighetserklæring er ikke juridisk bindende for blondinens fedreland. Selv om den aldri så mye er vedtatt av FN’s tredje Generalforsamling. Derimot er diverse bivirkninger av Menneskerettighetserklæringen ratifisert av fedrelandet, og dermed juridisk bindende for fedrelandets styrer og ting. FN’s barnekonvensjon fra 1989 for eksempel. Kvinnekonvensjonen av 1979 også.

Daværende Sovjetunionen og Polen stemte mot Menneskerettighetserklæringen i 1948, med begrunnelsen: «Det er de eiendomsløse klassers krav på beskyttelse for sine økonomiske vitale krav som er viktige, ikke slike formelle rettigheter som likhet for loven osv.»[1] Kilde Wikipedia

Det er mulig at det er denne begrunnelsen Harald V’s råd har hatt i tankene når de har latt landet de har tatt på seg å bestyre, ble degradert til B-status av FN’s Høykommissær for menneskerettigheter. Mer om det kan du lese i Morgenbladets intervju med Menneskerettighetsdirektør Nils Butenschøn. At han mener saken er pinlig, er kanskje verd en bisetning?

Sett i sammenheng med håndteringen av mindreårige enslige asylsøkere, er ikke denne saken særlig oppsiktsvekkende. Spørsmålet er vel mer om Kari og Ola skal fortsette å være like blåøyde når de velger Kongens råd, med tilhørende tinger og tanger? For det kan se ut for at det kan være en drøy bestilling, at dagens bestyrelse klarer å skille hummer og kanari og dermed beholder troverdigheten både hjemme og ute?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D