Sender – Budskap – Mottaker

Sender – Budskap – Mottaker

IKKE bruk den her

 Forståelsen vi bruker her er

– Meningsskaping gjennom samhandling

Eller

  • Forhandlinger om mening

Kommer det fra kateteret. Professorinnen er meget bestemt i sin omgang med begrepene, og enda mer opptatt av at studentene tilegner seg det hun mener er grunnleggende i faget. Mens da studinen med strikketøyet gjør seg sine egne refleksjoner om Marx (1818 – 1883) og at han var stueren en gang på 1970-tallet. I dag er han mest en apostrof i historien. Muligens et komma?

Jo, fordi «Meningsskaping gjennom samhandling» blir det samme som salig Karls tese om at læring oppstår i samspill mellom individet og omgivelsene/samfunnet. Som er en av forutsetningene Vygotsky, Luria m.fl. brukte når de med utgangspunkt i Marx skulle utvikle en «revolusjonær psykolologi» i det postrevolusjonære Sovjet. Resultatet ble Virksomhetsteorien, i pedagogiske kretser kjent som den «Sosiokulturelle skolen», introdusert i vest (USA) av bl.a. Jerome Bruner.

Virksomhetsteorien med sine proksimale og distale læringssoner, er en grunnleggende teori innenfor rehabilitering av mennesker med ervervede funksjonshemminger. Vi bruker teorien for å forstå mennesket og se hvilke muligheter dette mennesket har til å leve sitt liv. Teorien kan også brukes som grunnlag for å veilede den enkelte i prioritering av viktige og uviktige ting i rehabiliteringsprosessen.

I pedagogikken ser det ut som at den sosiokulturelle skolen og forståelsen av at læring oppstår i samspill mellom individet og samfunnet har blitt veldig så stuerent. Sin Marxistiske og revolusjonære fortid til tross. Men det er ingen som snakker om fortiden, eller vil være klar over at det var Marx og hans revolusjonære etterfølgere som la grunnlaget for moderne læringsteori. Der hvor Vygotsky ser utviklingsmuligheter, vil Bruner bygge stilaser, mest for å gi teorien en personlig vri

For Marx det er «Stå på krava», AKP(m-l), væpna revvolusjon og søttitallet. Sånn er det bare med den saken.

Så selv om Kamelryttersken skjønner denne definisjonen på kommunikasjon, og ser presisjonen, er den akademisk og diffus sett med en praktikers øyne. For det er enklere å se på kommunikasjon som A – Budskap – B, og at budskapet ikke er gitt før mottakeren har svart at han har forstått det. For det er jo det vi gjør til daglig. Når mor sier til ungene at «Nå er det middag» får hun umiddelbart svar på at de har mottatt budskapet. Forutsatt at de er så sultne at de kan legge fra seg det de holder på med. Noe de vanligvis ikke er.

En rask sjekk av referanser som Watzlawick (Kindle edition 2011), Lorem (2006), Røkenes & Hansen (2006) og Skaug (2008) sier at joda, «Meningsskaping gjennom samhandling» gir mening og er presist, sett i en akademisk kontekst. Har noe med å flytte fokuset fra praksis til akademia, se behovet for presisjon i kommunikasjonen, ikke bare at budskapet blir mottatt, forstått og utført. Altså at ungene stiller ved middagsbordet og fyller hodet med middag når de blir bedt om det.

Når studinen ser videre på støttearkene til forelesningene de siste to ukene, ser hun at joda, dette skjønner hun nok av til å håndtere på en grei måte. Vil nok slite med begrepsbruken, jfr. ovenstående. Hun har tross alt halve, og vel så det, av sitt yrkesaktive liv i landbruket, noe som gir en praktisk prøve/feile tilnærming også til akademia. Men samtidig, med sju års høgskole/universitetsutdanning innenfor helse, ledelse og pedagogikk, og en etterhvert økende interesse for kommunikasjon som fag og ikke minst som verktøy i hjelperelasjoner, begynner studinen å kjenne på at «Dette kan jeg». Kanskje ikke det beste utgangspunktet, men så absolutt et veldig godt utgangspunkt for øvelser i ydmykhet. Niels Bohr (1885 – 1962) påsto at en ekspert var en som hadde gjort alle feil som kunne gjøres på et begrenset område. Og det har han nok rett i. Spørsmålet er nok mer å stokke begrepene i rett rekkefølge, og ikke forveksle kyndighet med ferdighet. Selv om sistnevnte nok er mer presist, dekkende og ikke minst lettere forståelig. Men så var det forskjellen mellom fremmedord og adekvate diminutiver, hvorfor bruke det ene når man kan det andre?

Flinke fagfolk vokser

“Arbeid som duger, er det som blir utført av dyktige hender,

ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte.”

Florence Nightinggale (1820 – 1910)

“Flinke fagfolk vokser” heter ei lærebok på videreutdanningene i helsefag. Refleksjoner rundt dette temaet har det vært mye av på Karavanseraiet. Refleksjoner som har bidratt til Kamelrytterskens egen vekst og utvikling som fagutøver.

Møter mellom mennesker er en utfordring. Det å møte mennesker i utsatte situasjoner på en profesjonell måte er for noen en større utfordring. Helsefagpersonen blir kanskje noe avdempet, for ikke si tilknappet. Tør ikke by på seg selv. Om det er fordi man tror det er uprofesjonelt. Kamelryttersken vet ikke, hun ser bare at flinke fagfolk i møtet med pasienter/brukere/pårørende blir forretningsmessige og formelle i sin framferd.

Men blondinen med egen motorsykkel har også sett det motsatte, fagpersoner som tør og ikke minst vil være seg selv, by på seg selv, gi brukeren av sine tjenester en positiv opplevelse av møtet dem i mellom. Ei var hand som stryker over kinn, en klem, «Så godt å se deg». Samtidig som man opprettholder en profesjonell tone og har fokus på brukerens situasjon og behov.

Ei venninde/yrkessøster kom med et hjertesukk når hun begynte i sin første jobb: «Vi er ikke godt nok forberedt på de vanskelige møtene, på å møte brukeren der han er». Kanskje ikke så rart slik som studiet nå er lagt opp med mer fokus på boklig lærdom og mindre fokus på praksis, på å la studentene få tid nok i studiet til å bli kjent med rollen som Ergoterapeut i kontakt med de menneskene som hun skal tilby sine tjenester den dagen hun står der med autorisasjonen i hånda.

På begge videreutdanningene som Kamelryttersken tok sist vinter var det mye fokus på det akademiske. Det å forstå en vitenskapelig artikkel, det å skrive en tekst etter en bestemt akademisk mal. Forstå vitenskapsteori og anvende den for å utvikle egen fagkompetanse. En tilnærming man må forvente på det nivået. Opptakskravet var tre-årig høgskoleutdanning og minimum to år relevant yrkespraksis etterpå. Første halve året av videreutdanningen i psykisk helsearbeid gikk med til refleksjon over egen yrkespraksis og ikke minst egen forståelse av seg selv som yrkesutøver. Forelesninger, refleksjonsgrupper og skriftlig refleksjon over egen yrkespraksis ga mulighet for å bli bedre kjent med seg selv. Og hvordan man håndterer faglige utfordringer.

På faglærerutdanninga var det ikke samme fokuset på refleksjon, men man ble utfordret på lærerrollen og hvordan man håndterte klasserommet sitt. Veileder fra NTNU var med i timen og ga veiledning i etterkant, sammen med faglæreren man hadde som veileder i praksis. På den måten kom refleksjonen over eget fag inn bakveien så å si. For det var det pedagogiske, den didaktiske tilnærmingen som var fokuset. Altså hvordan man la fram og underviste i faget sitt. Faget som sådant var underordnet, siden den kunnskapen skulle man ha på plass før man begynte på faglærerutdanningen. Sånn at det å undervise i Maslows behovsteori krevde at man kunne sin Maslow, fordi det veilederen så på, var hvordan man som lærerstudent formidlet, underviste i innholdet i behovspyramiden. Ikke om man plasserte selvrealisering øverst eller nederst.

Og det blir en riktig tilnærming. Har man praktisert faget sitt noen år, skal man kunne faget. Man må kanskje lese seg opp noen ganger på enkelte obskure teorier, men det grunnleggende i faget skal man ha under huden.

Spørsmålet er hvordan man får det dit. Under huden. Slik at man kan gjøre faget til sitt. Praksis tenker hjernecella, mens hun til en avveksling ikke turner på snora si. Jo, blondinen har det siste året hatt et par førsteårsstudenter i observasjonspraksis. Artig. Og slitsomt. Og savnet av en mulighet for refleksjon rundt disse korte møtene med nye fagfeller var merkbart. Nå sist uke hadde hun med et par tredjeårsstudenter på hjemmebesøk. De holdt på med et prosjekt om Samhandlingsreformen. Studentene skulle følge tiltakskjeden fra sykehus og ut til kommunale tjenester. «Har litt lite erfaring med hjemmebesøk» innrømmer den ene av dem. Nå kjente de brukeren fra før, de hadde fulgt henne helt fra innkomst på helsehus til utskriving til hjemmet. Men likevel, de var usikre og innrømmet det. Et godt utgangspunkt for videre utvikling som fagutøver og en profesjonell tilnærming til møtet med mennesker i utsatte situasjoner. Men er det nok? Og er akademiseringen av grunnutdanningen som var i full gang den gang Kamelryttersken studerte Ergoterapi, vil den gi bedre fagutøvere? Praktikere? Eller skal man tenke mer praktiske ferdigheter som terapeut i grunnutdanningen, og heller tenke akademisering og vitenskapelig tilnærming til faget som en spesialisering for spesielt interesserte etter Bacheloren og et par års yrkespraksis i klinikken? Vil det på sikt gi bedre fagutøvere? Og kanskje ikke minst diskuterbart, er vi Helsepersonell for å utvikle oss selv? Eller er det for å gi bedre tjenester til de som trenger vår fagkunnskap?

 

 

Metatekst, eller en fortvilt studines kamp med ukjente begrep

Kamelryttersken er på oppløpssida og begynner å øyne et urlite håp om at hun skal bli ferdig med studiemaratonen. Nå er det bare et hinder igjen, en metatekst som skal følge med vurderingsmappa. Det er bare en liten hake, Metatekst er et heller ukjent begrep for den blonde studinen, noe som har gjort skrivingen av nevnte tekst en smule utfordrende. For

det å studere gjør noe med studenten. Skal gjøre noe med studenten. Hun skal tilegne seg lærestoffet, gjerne kalt pensum, på en slik måte at hun kan reprodusere innholdet i Imsen (2010), Hiim & Hippe (2009) og Illeris (2009) til lærestedets tilfredshet. Egen tilfredshet også, for den del, men mest i henhold til lærestedets forståelse av hva studenten skal kunne når hun forlater lærdommens pauluner.

Kan hun så det? Har hun reprodusert pensum slik at sensor, og dermed lærestedet kan gå god for at studenten står til de kravene som stilles til en yrkesfaglærer anno 2012? Det har lite for seg å spørre studenten selv, hun er så langt inne i studie- og oppgavetekniske tankebaner nå ved slutten av studiet at hun knapt ser land for pedagogiske og didaktiske begreper og læringsmodeller av ymse art. Og kvalitet. Kanskje ikke minst kvalitet. På egne studier må vite. Lærestedets kvalitet vil bli en meget subjektiv tankeøvelse i en slik avsluttende prosess, så det spørsmålet må få ligge i fred. Det kunne eventuelt finne på og hoppe opp og bite en sliten studine i kneet, noe som etter sigende skal være ganske vondt?

Men fra spøk til revolver, eller Halvor som noen gjerne sier i et lite omtenkt øyeblikk. Hva er en metatekst? Den blonde studinen blir litt i villrede nå hun studerer studieplanens beskrivelse av hva vurderingsmappa skal inneholde. «Google er min venn» sier studinens avkom når det er noe han lurer på, så da er det vel bare å prøve seg i cyberspace. I tilfelle det skulle gå helt ad undas med søket i den digitale skyen ligger Kunnskapsforlagets blå fremmedordbok (2000) lett tilgjengelig på stuebordet, hvor de siste to års studier har funnet sted. Hun vet å innrette seg behagelig, selv med så alvorlige tinger og tanger som studier i pedagogikk, didaktikk og kanskje ikke minst, forståelse av sin plass som lærer i et klasserom fylt med 16 – 17 åringer som har helt andre intensjoner enn å tilegne seg den lærdommen ped.sem kandidaten så villig øser ut av seg.

Men fremmedordboka var ingen venn i nøden. Den ramser opp alt fra metabo’l til metastase til metazo’er som er flercellede dyr. Metastase kan studinen styre sin begeistring for, kreftsvulster er det ikke om å gjøre å ha. Metabo’l derimot har hun kanskje vært borti. Det å gjenta setningsledd i omvendt rekkefølge skal være et retorisk grep forstår hun omsider. Og jo, retoriske grep har hun nok anvendt, hun kan gå med på den påstanden. Men hun var like slu på denne metateksten. Så kommer hun på en venninde som ligger litt foran i løypa, hadde mumlet no om metatekst når hun avsluttet sin yrkesfaglærerutdanning for et år eller så siden var det visst. Kanskje en telefon midt i arbeidstida dagen etter at en streik var avblåst hadde gjort seg? Mja, nei, det var kanskje ikke så lurt. Venninda kunne jo tro at studinen ikke var så slu likevel. Så da fikk det vel bli et sånt søk i den digitale verdenen likevel?

Som sagt så gjort. Opp kommer ei liste lengre enn lang med treff på metatekst. Som forklarte nada, niks og ingenting, bare at det var noe i forbindelse med undervisning og skriving. Og såpass hadde da studinen skjønt på egen hånd. Så tusen takk. Not.

Ett forsøk til, selv om studinen er mer på gråten av fortvilelse av alle disse innfløkte ordene som lærestedet bruker, enn i stand til å få start på en sånn søkemotor. Få da være måte på å bruke slike fremmedord. De kan vel bruke adekvate diminutiver de som anna bra folk, tenker hun, mens hun taster inn meta i boksen med forstørrelsesglasset og trykker med musa på skjermen for å sende spørsmålet ut i det digitale mørket. Ikke no svar. Pånytt tar hun musa i sin høyre hånd og trykker den varsomt, men bestemt mot skjermen. Rett over boksen hvor hun nettopp har skrevet meta.  Trøtt og sliten, ja hun er da det, men det må da være mulig å få svar på et så enkelt spørsmål vel?

Endelig der kom det opp ei liste, hvor mange ganger hun har trykket på skjermen husker hun ikke i farta, men endelig fikk hun da respons. Fra en medstudent. På en oppgave som studinen hadde skrevet en gang i urtiden. Den gang livet var rosenrødt og læreryrket ikke så fullt av planlegging og læreplaner og didaktiske relasjonsmodeller og vurderinger av både hytte og gevær. Eller metatekster for den saks skyld.

Men så begynner det å forme seg noe i bomulla som fyller hjernekassen. Den bomulla som hjernecella har hvilt seg på i langsammelig tid, den som dannes når studiene foregår på et nivå som blonde studiner ser på som unødvendig tidheft. Når forelesningene burde foregått på en fortauskafe hvor studinen kunne brukt tiden mye bedre. Til å se på kjekke menner for eksempel.

For det er jo det som er den underliggende motivasjonen for studinens studier, å kunne nyte det glade studentlivet. All lesinga som følger med er da bare plunder. «Kan da lese» tenker hun, mens hun lurer på om hun skal ha en kaffelatte med vanilje eller nøttesmak. «Leser jo menyen på Ila brannstasjon så lett som bare det». «På Downtown også». «Men jeg glemte brillene, kan du ikke si hva som står her?» Hun smiler sitt absolutt søteste smil til kelneren, som tilfeldigvis er 1.95 og skjønn som ei nordnorsk sommernatt.

Var det noen som sa noe om seriøse studiner?

 

Referanser

Hiim, Hilde og Hippe, E. 2009, Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere, 3. utgave, Oslo: Gyldendal

Illeris, Knud 2009, Læring, København: Roskilde universitetsforlag, 2. udgave, 3. opplag

Imsen, Gunn 2010, Lærerens verden, Oslo: Universitetsforlaget, 2. utg. 4. oppl.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Ikke av brød alene

April 2012 035

Er tittelen på ei bok om hva en sovjetisk ingeniør opplevde under Stalin. Vladimir Dudintsev. Boka står på sine egne ben, og anbefales for de som liker å lese om hvordan revolusjonen spiser sine egne barn.

Et ordtak som dukket opp her for ei stund sia: “Mennesket lever ikke av av brød alene. Det må ha felelet òg” rant Kamelryttersken i hu nå når hun bakte brød for første gang i nytt kjøkken.

Det måtte foreviges. trivelig å endelig komme i gang med brødbaking igjen og kjenne på at “Jo, det ble slik jeg ville ha det”. Både med kjøkken og resten av leiligheten.

Og innse at studiner ikke lever av brød alene, de må ha litt åndelig påfyll også. Eller hur?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Ha ei fin uke :-)

Kamelryttersken skal administrere seg selv hele uka. Ingen forelesninger, bare ei helt tom uke som kan brukes til mye rart. Som et opphold hos frisèrdama, jobbintervju, sesongstart for MC-ravnene, snekring i heimen og ikke minst studinens hovedsyssel, lesning og tilegnelse av boklig lærdom. For hun begynner å innse at ørkendyret får en ganske så rolig tilværelse de neste seks – sju ukene, bare noen småturer i bytrafikken for å frakte en blond kamelrytterske fra A til B, eventuelt C eller D. Langturer blir det lenge til for å si det slik. To – tre heftige skriftlige oppgaver + ei mappe som skal fylles med innhold fra de siste to vintres ped.studier krever sin studine. Blondinen har etterhvert skjønt at det er sånt studenter bruker denne tida av året til, så da får hun bare følge opp og gjøre sitt beste for at det skal se ut som at hun studerer hun òg.

Håper du får ei fin uke og en fin vår :-)

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Leser? Stadig vekk

Lånt fra google

Hvilken betydning har nettmediert kommunikasjon som grunnlag for sosial integrasjon? Rasmussen (2007:253) har studert dette spørsmålet, og han konkluderer med at kommunikasjon via Internett bidrar til å opprettholde eksisterende fellesskap og til å etablere svakere sosiale bånd. Nettverket er mindre egnet til å etablere sosiale fellesskap av den typen som preges av nær kontakt mellom personer. (Thagaard, 2009:141)

Paul Ricoeur reminds us that life as lived does not have coherence, it is essentially prenarrative. He states «A life is no more than a biological phenomenon as long as it has not been interpreted.» With interpretation comes a story and here «fictin plays a mediating role.» Internal consistency of a life story may be illusory (if present at all). (Riessman, 2008:190f)

Er jo bare sånn det er med den saken?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Litt matt

Etter ei nyårshelg ved tasteturet. Tar på å skrive sånne oppgaver. Referanser som skal stemme, ikke bare at forfatteren skal stå i referanselista, men det skal stemme det man sier at den og den forfatteren mener. Og så alle skriveleifene, feiltastingene og alle ordene man glemmer å skrive, slik at formuleringene mister både mening og mer til.

Da er det godt å ha noen med et kritisk øye som kan se over og stille spørsmål ved det som er uklart, og kanskje ikke bare litt på bærtur. Og som gir tilbakemelding på at det er gøy å hjelpe til slik. TUSEN TUSEN takk til Mormor som har brukt mange timer av tida si til å hjelpe en forfjamset Kamelrytterske ut av de verste hullene i kunnskapen sin. Det var skikkelig godt å kunne øse litt oppgitthet pr e-post. Særlig den siste “Jobb, kvinnemenneske” etter at studinen hadde uffet seg over arbeidet med stå opp av go’stolen for å slå på lyset og slå av TV’n for å fortsette med skrivinga.

Ja, sånn gikk no nyårshelga. Romjula gikk til å lese pensum og skrive sitater som kunne passe til oppgaven. Tar tid å lese på den måten, men det betaler seg når man begynner å skrive. Da kan man plukke ut de sitatene som passer i oppgaven og skrive om de partiene som passer til egne ord. Bruker å sette sitatene i kursiv for å se forskjell på egen tekst. Referansen som skal i referanselista står øverst i dokumentet med sitatene, og har et dokument for hver bok.

Referansen/sitatet ser slik ut:

Hiim, Hilde og Hippe, E. (2009) Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere, 3. utgave, Gyldendal, Oslo

Når en legger til rette for læring på et fagfelt, tar en gjerne hensyn til følgende forhold:

Elevenes læreforutsetninger

  • Hva kan elevene fra før?
  • Hva er nytt for dem?
  • Hva er de interessert i?
  • Er det noen som har spesielle problemer eller ressurser i forhold til læringsarbeidet? Osv.

For å få arbeidet tilpasset elevene er det viktig å kartlegge forhold som gjelder enkelteleven og elevgruppa. Kartleggingen kan skje i dialog med elevene. (Hiim & Hippe 2009: 32)

I den ferdige oppgaven ble det slik:

Hiim og Hippe (2009) mener at når man skal legge til rette for læring må man kartlegge elevenes læreforutsetninger ved å stille spørsmål om:

  • Hva kan elevene fra før?
  • Hva er nytt for dem?
  • Hva er de interessert i?
  • Er det noen som har spesielle problemer eller ressurser i forhold til læringsarbeidet? Osv.

(Hiim & Hippe 2009:32)

Kanskje ikke den mest elegante omskrivingen, men den holder for plagiatkontrollen. Dette er en oppgave om planlegging av en praksisperiode for en klasse på videregående. Er en ren tankeøvelse, men man må holde seg til akademias krav til formen på oppgaven. Derfor alle referansene og fokus på at det ikke er plagiat. Rissikerer å måtte skrive om hele oppgaven blir det funnet at teksten din inneholder rene sitat far andre. I oppgaven skal man vise at man her lest og forstått pensum. Det gjør man ved å tolke pensum med egne ord.

Det må da være juks å gjøre slik? Ikke mer juks enn at en av professorene på NTNU brukte en halv forelesning på å forklare metoden og fortelle at det var en  meget effektiv metode for oppgaveskriving. I snitt har denne metoden  gjort at Kamelryttersken har gått opp en karakter, i forhold til før hun tok metoden i bruk. Fra C til B i mange tilfeller. Eller fra Godt til Meget godt som bokstavene betyr etter ny regning. + at oppgaveskrivingen går mye fortere. Med god hjelp fra Mormor tok det ca en dag å skrive en oppgave på 8 A4-sider. Uten hennes hjelp til å lese korrektur og påpeke formuleringer som kunne vært bedre? Ca en dag, men oppgaven hadde blitt dårligere, man går seg vill i egen tekst, og ser hverken ordfeil, kommafeil eller formuleringer som er helt på jordet. En utenforstående som leser vil også kunne si om teksten henger sammen. Om den har hode og hale, og en kropp.

Og det er kanskje ikke så dumt?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Fra en voksen studines hverdag

111201 forside eksamensoppgave

Ikke det at ikke yngre studiner ikke er voksne, men det er en forskjell. Når man studerer i godt voksen alder har man gjerne erfaring og kompetanse innenfor mange felt som yngre studiner ikke har. Rett og slett fordi de har ikke rukket det. Yngre studiner er i denne sammenhengen de som fremdeles var et blink i sitt fars øye når Kamelryttersken forlot sin fedrene heim. For å klare seg som best hun kunne i denne verdens jammerdal. Eller noe i den retning. For noe over en mannsalder siden. Noen av de nevnte unge studinene var kanskje ikke så mye som et blink i sin fars øye. Han hadde kanskje ikke funnet ut hvem han skulle blunke til enda? Og etter et innledende blunk eller to er det gjerne en ni måneders ventetid og gjerne mer, enkelte er jo litt trege og lite for seg på det feltet … Før den fremtidige studinen materialiserer seg som verdensborger og kan se fram til å tre inn i lærdommens pauluner.

Og med såpass kort deltagelse i verden sier det seg selv at studiner med mindre erfaring fra voksenlivet, har andre utfordringer enn de som har holdt på en stund. Med utdanning, jobb, unger og foreldremøter, gretne kolleger og you name it.  Sånn er det bare. Yngre voksne studiner kan ikke stikke seg unna med “at det fikk jeg ikke med meg” når det er snakk om hvordan finne fram i informasjonsjungelen på PC-skjermen. For eksempel hva som skal være med i en eksamensoppgave ved innlevering. Godt voksne studiner derimot, kan tvinne sine blonde lokker og med oppriktige himmelblå øyne si “It’s Learning? Hva er det?”. Tygger blondinen tyggegummi, noe Kamelryttersken ikke gjør, har det ekstra effekt. Særlig på mannlige lærere. Noe fruen ikke har. Mannlige lærere altså.

Ja, du har gjettet det? It’s Learning er et datasystem som brukes på mange skoler og universiteter rundt forbi, hvor det legges ut informasjon om dette og hint som skolen mener studentene har behov for. Tanken er å rasjonalisere informasjonsflyten slik at studenten kan studere raskt og effektivt. Det er også et system Kamelryttersken ikke er på god fot med. Yngre studiner derimot, som er vokst opp med PC-er og mobiltelefoner og You Tube og gudene vet av TV-kanaler, de skjønner helt sikkert også It’s Learning. Hvordan lærestedet gir informasjon i cyberspace om studier, pensum, frister og ellers hva de har på hjertet. Ungdommen har en helt annen forståelse for hvordan finne og bruke informasjon som gis på en skjerm. Det har blondinen erfart i de timene hun har undervist vordene studiner i videregående skole  det siste året.

Men fruen er ikke helt sikker på om hun vil. Forstå hvordan et slikt system håndterer informasjon og hvordan hun kan bruke det for å studere mer effektivt. Som nå. Eksamen i kommunikasjon og samhandling. Kul umulig å finne ut hvilken informasjon som skal følge med oppgaven. Som ikke skulle leveres på It’s Learning, men skriftlig, i to eksemplarer, til studentekspedisjonen før kl 12, mandag 5/12.

Blond som hun er ankommer fruen nevnte ekspedisjon med oppgaven sin, pent trykt og innbundet, siden hun mangler skriver i heimen. Og da må hun på bygda, okkesom. Og da er det like greit å få et trykkeri til å gjøre jobben. De er tross alt utstyrt for slikt.

“Kandidatnummer?” spør hun som sitter i skranken. “Kandidatnummerr? Har jeg da ikke?” Blondinen blir enda blondere og himmelblå i sitt spørrende uttrykk enn hun er til daglig. “Vi har ikke fått noen informasjon om Kandidatnummer? Skrev studentnummeret på oppgaven jeg?” Viser seg etterhvert at  også emnekoden skulle vært med. Emnekoden for forrige emnes eksamen ligger da vitterlig på It’s learning? Men ikke for dette emnet? En medstudine kan bedåre blondinen med at den koden, den er ikke lagt ut på It’s learning for dette emnet, men på stud.web’en. Den nettsiden man må ha MinID for å logge på. Med pinkode og passord som ikke befinner seg på rett sted til rett tid. Altså i tomrommet under fruens blonde lokker. Den koden må letes opp via plunder og heft på SMS og e-post. Hver gang :evil:

Oppgaven ble da levert, og blondinen kviterte nøye og ettertenksont for at hun hadde gitt den fra seg i studentekspedisjonens varetekt. Men det skjedde under advarsel fra skankebetjeningen om at hun ikke vil få den vurdert, og iallefall kunne blondinen ikke regne med å få noen karakter.

Er til å leve med det, omkamp og arbeidskrav har fruen vært med på før. Verre er det at hun ikke får/finner nødvendig informasjon i forkant. Nytter lite med å få høre at man skal følge skolens generelle regler for oppgaveskriving, når man ikke finner dem. Og finner man noe, er det bare halvparten av det man trenger. Og det får man ikke vite før fadesen er et faktum.

Derfor er det forskjell på voksne studiner og de som ikke er fullt så voksne. Sistnevnte finner fram i informasjonsjungelen,  mens de voksne har mer praktisk erfaring fra RL og skriver derfor bedre oppgaver. Raskere. Sånn er det bare med den saken.

Er det rart at det heter DATA, Dobbelt Arbeid Til Alle?

Oppdatering 7/9 2013. Oppgaven ble godtatt som den var og vurdert til Bestått, noe som må sies å være et hakk bedre enn Ikke bestått, tatt i betraktning at fruen i sistnevnte tilfelle hadde måttet skrive en ny oppgave.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Og bakom står hin onde og hostar så smått

Googlekalenderen kunne melde Send meldekort. Et kort som inneholder følgende spørsmål:

1. Har du vært i arbeid de siste 14 dagene? Nei

2. Har du utført avtalt aktivitet eller deltatt på kurs/utdanning? Ja

3. Har du vært forhindret fra å ta arbeid eller utføre avtalt aktivitet på grunn av sykdom? Nei

4. Har du hatt ferie eller fravær slik at du ikke kunne ta arbeid eller utføre avtalt aktivitet? Nei

5. Vil du fortsatt være registrert hos NAV de neste 14 dagene, uke 48-49 (28.11-11.12)? For å få bistand og/eller ytelser må du være registrert hos NAV. Ja

Ja, du gjettet riktig, blondinen leverer meldekort til NAV hver fjortende dag. En rutine som fruen finner heller unødvendig. Nedverdigende, stigmatiserende og hun har sikkert flere ord som kan beskrive negative  reaksjoner på nevnte offentlige etats behandling av brukerne av etatens tjenester. Joda, blondinen får ytelser fra NAV.

Ble en trekantavtale mellom arbeidsgiver, NAV og Kamelryttersken på sensommeren om 75 % lønn mot å ta videreutdanning i Psykisk Helsearbeid. NAV skulle i tillegg dekke studiemateriell etter gjeldene satser. Blondinen neide så pent hun kunne og sa Takk og Amen for slik en service fra en etat hun har hatt noe blandede erfaringer med før i verden. Utpå høsten kom det fra NAV at fruen pent måtte levere meldekort hver fjortende dag, hun var i tiltak må vite.

Javel? Har man ikke større tiltro til folk, enn at man går dem i kortene slik? Avtalen er ganske grei den. Ta videreutdanningen, vis fram vitnemål når utdanningen er slutt og du får 75 % av lønna di fram til da. Lønna utbetales over arbeidsgivers lønnssystem og arbeidsgiver følger opp at fruen studerer flittig og målbevisst med en telefonsamtale i ny og ne.

Slik umyndigjøring av et voksent menneske minner mye om styreformer vi ifølge det statsbærende parti ikke vil innføre her i landet. Blir ikke bare smør på flesk å sende meldekort til NAV, det viser også et menneskesyn som ikke hører hjemme i samrådenes og samhandlingens tid. Hvor selveste Statsministeren maner at vi må ha mer åpenhet og demokrati. Eller er det bare hin onde som hostar så smått, for å vise at han har vilje han òg?

Til og fra

Blir endel til og fra ei stund framover. RL har innhentet blondinen. I kveld ble bad og entrè tømt. I morra kommer det håndverkere som skal renovere badet, skifte dører og legge ny parkett i entrèen. Heimen blir med andre ord nærmest ubeboelig. Så fruen ser for seg en nomadetilværelse den neste måneden.

I tillegg begynner alle studenters ønskedrøm nå, oppkjøring til eksamen + at studinen skal avslutte praksisen hos Aktivitørklassen borte i Midtby’n.

Dagen i dag har vært rimelig lang. Formiddagen gikk med til å lære nevnte aktivitører in spe om kommunikasjon og de mest vanlige diagnosene de kan treffe på når de kommer ut i læra og i jobb. Brukte helge til å knekke koden for hvordan de fem timene skulle legges opp. Enkelte feilskjær ble det, men både fagveileder og veileder fra NTNU som var på overhøring i dag mente at dette går veien. I motsetning til i vår hvor alt gikk den veien høna sparker.

Etterpå var det casting hos Mastiff TV. Kamelryttersken er forberedt på det meste, også på at januar kan bli brukt til TV-opptak. Aikidotrening er det hver mandag, også når fruen ikke kommer seg ut av go’stolen og bort i Dojo-en. Etter trening var det å få tømt bad og entrè til morgendagens store hendelse, start av renovering av badet. Vannet renner på utsiden av avløpsrøret inni veggen, og derfra ned i bua til naboen, når det ikke behager det å renne ned i bøtta i Kamelhiet. eller så renner det på utsida av grunnmuren eller under flisene på badet og under parketten i entrèen. Et sted det ikke renner, er i avløpsrøret og ut i de kommunale avløpsrørene.

Taksten var på 240 K og det laveste anbudet på 300 K. Med andre ord en utgift fruen er glad forsikringsselskapet har sagt seg villig til å dekke. For hvem har trehundretusen norske kroner sånn på rede hånd?

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

 

Kapittel 6, Læringens drivkraft-dimension

I Knud Illeris (2009), Læring, Roskilde universitetsforlag

“Et vigtigt eksempel på motivationens betydning i læringsmæssig praksis drejer seg om motivation gennem forstyrrelser og uoverensstemmelser af forskellig karakter. Netop i forbindelse med drivkraft-dimensionens betydning for læringen bliver man ofte oppmerksom på. at læring, der er andet og mere end tilegnelse af et fagligt stof, sjældent bare forløper som en jevn og fremadskridende proces. Muligheder for læring, der samtidig bidrager til en personlig udvikling, har meget ofte ofte deres udgangspunkt i en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance, hvad enten man opplever eller erfarer noget, der er i uoverensstemmelse med de forestillinger, man har, eller det er små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse, der er på spill”

(Illeris 2009:102)

Er det rart studinen sovner når hun gjør alvorlige forsøk på å tilegne seg fagstoff? Setninger lengre enn  jubelår på et språk som bare delvis er kompatibelt med hennes eget? Men det Illeris vil formidle her er viktig nok, ikke bare for en lærerinne in spe, men også for en Ergoterapeut som skal bidra med å legge tilrette for en brukers muligheter til å leve sitt liv, ut fra sine forutsetninger og mening om hva som er meningsfulle aktiviteter for ham.

Går man videre og setter Illeris utsagn i perspektiv mot andre teoretikere uti det pedagogiske, finner man at han er ikke alene om å mene at læring oppstår i samspill med andre. Det mener han da ikke? sier du kanskje? Det står da vitterlig “en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance” og “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”. Samspill er jo ikke “forstyrrelse” eller “modsætningsforhold”?

Nei vel? Samspill er utvikling, to gitarister som jammer, utfordrer hverandre med stadig nye riff. De spiller sammen, samtidig som de utfordrer og dermed forstyrrer hverandre. Det er i dette feltet mellom individet og omgivelsene at læring oppstår. Vygotski (en sovjetisk psykolog som arbeidet ut fra Karl Marx’ tanker) formulerte læring akkurat slik og utviklet Marx’ idèer videre. Hans beskrivelse av nærmeste utviklingssone, altså det lærestoffet som er lettest tilgjengelig for en elev (eller student) er like nødvendig viten for en Ergoterapeut som en lærer.

Dette er tankegods som fruen skrev sin Metodefagsoppgave ut fra, det som i dag kalles Bacheloroppgave, og som hun nå møtte igjen i lærerstudiene sist vinter. Studier som gikk “så hæn” på grunn av en eller annen som i en alvorlig ment sammenheng slengte ut at “En Ergoterapeut har da ikke behov for pedagogikk?”. Et spørsmål som blondinen tok til seg, ikke særlig lurt, men slik er det. Er man vant til å ta til seg negative utsagn om egen person eller egen gjøren og laden, da blir slike ubetenkte ord sittende. Hjernecella arkiverer det under “Slik er det, du er en null og en niks”. Man prøver å heve seg over det, for man vet med seg selv at “Jo, som yrkesutøver trenger jeg å kunne mer om å formidle min forståelse av hva som vil være bra for denne brukeren, eller for denne arbeidssituasjonen”.

Er bare sånn det er, hjernecella kan finne på å turne villmann rundt emnet “Yrkesforbud”, særlig i perioder med undervisningsfri, som det er noen av i løpet av høsten. Arbeidsgiver mente at “De periodene kan du jo arbeide?” No way, har vært for mange slike ubetenkte utsagn de årene Kamelryttersken har vært ansatt i firmaet, hun må ha et sabbatsår uten forpliktelser i forhold til jobb. Utsagn og handlinger som må bearbeides slik at blondinen kan heve seg over ubetenkte språkblomster som kommer fra folk som ikke ser at de skyter ikke bare pianisten, men hele pianoet med sin lite gjennomtenkte bruk av språk og talegaver.

Man møter mange på sin vei gjennom livet, noen er bare korte møter, andre møter er lengre, de varer kanskje flere år. Et slikt møte har Kamelryttersken med en prest som arbeider med etikk i firmaet. Sist de råktes var på konferansen Likestillingsombudet hadde her om dagen. Han er vanligvis ganske så forsiktig med hva han sier, presten, men denne gangen kom han med samme analysen som blondinen har. “Med ditt blotte nærvær utfordrer du holdninger de du møter ikke vet de har. Og da går de i forsvar, fordi ingen liker å bli minnet på at man har holdninger som ikke stemmer med det de trodde de mente. Og da blir det du som får det. Er ikke mange som klarer å ta et oppgjør med seg selv og revurdere holdningene sine på stående fot. De fleste trenger tid på seg”

Ja, jo, men altså. Blondinen tar fart og freser over lunsjen: “Men man trenger jo ikke knuse det fordømrade pianoet for det, ta fra meg muligheten til å utøve yrket mitt og tjene nok til å betale husleia?” Man trenger jo ikke legge opp til at uføretrygd er den eneste utveien”

En våken leser vil kanskje begynne å tenke på hvordan står det egentlig til med Kamelryttersken? Har hun det egentlig så bra?

Takk som spør :-) Det å bruke en blogg som egenterapi for å ha et ord på det, er både forløsende for tanker og følelser. Det er også en mulighet til å se bakover på det som har vært, på tanker som roterte i hodet for kanskje flere år siden. I dag kan man skrive om selvmord og også diskutere det, men man kan ikke ikke snakke om de utfordringene en transkjønnet har i samfunnet og i yrkeslivet. Nettopp fordi langt de fleste man møter har ikke ikke hatt tid til å bearbeide sine egne holdninger overfor noe “Som man ganske enkelt ikke gjør, man går ikke fra en kjønnsrolle til en annen”. Eller for å si det mindre presist, men slik mange gjør utenfor blondinens hørevidde, “Man skifter ikke kjønn, det gjør man bare ikke!”

Det er ikke å stikke under en stol at ordet “Uføretrygd” har vært oppe i samtale med fastlegen, og har kanskje også streifet arbeidsgivers tanker, kanskje NAVs også, for den del. Og det er heller ikke noen grunn til å benekte at fruen er ikke bare litt bekymret for hva arbeidslivet vil bringe etter videreutdanningen. Akademia er en tanke som har streifet Kamelrytterskens blonde hode mer enn en gang, men en ting er studier, noe annet er å produsere tekst og undervise på et så høyt nivå. Hjernecella er ikke så kjepphøy at hun tror at dèt blir noen dans på roser. Er tross alt et arbeidsliv i lærdommens pauluner også, selv om det fra utsiden virker liberalt og åpent for det meste.

Har noe med å kunne føle seg trygg å gjøre, er nok der blondinen sliter mest, trygghet for å kunne betale regningene sine og svinge seg en tur til Røros for å spise middag hvis det passer slik.Og like mye handler det om menneskets behov for å ha meningsfyllte arbeidsoppgaver å gå til.

Den godeste Knud Illeris er derfor  kanskje  ikke så langt fra sannheten når han snakker om læring i denne sammenhengen?  “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”

Rommetrom stuntskriving

img_6009 30x20

Studentene rusler rundt i Rommetrommet som arkituktstudentene har bygd over temaet «Magi». Kamelryttersken går og kjenner på lukta av ferskt granvirke og tenker på at ei stor dame med ryggsekk sliter ikke bare litt inni de små rommene og passasjene.

Stuntskriving? Var refleksjonsgruppe i dag, og et av temaene var å sanse klasserommet. Etterpå gikk de blivende Nervesøstrene, altså de sykepleierne som vil/kan smykke seg med tittelen Psykiatrisk sykepleier når de er ferdige med dette året. + de andre tre-åringene som vel helst blir å bruke “sett inn yrkestittel” med videreutdanning i psykisk helsearbeid som tittel etter endt studium til våren, ut i oktoberdagen. Over Elgsetergata og opp i Høgskoleparken. For å se på Arkitektstudentenes kreasjon over stikkordet “Magi”. Trommerom hadde de kalt verket, og Kamelryttersken som har det med å stadig flytte rundt på ord og stavelser kom fram til at kreasjonen like gjerne kunne være en “Rommetrom” som et “Trommerom”. Med en mer gjennomtenkt fagmessig utføring kunne Rommetrommen gjerne blitt gjenbrukt som klatrestativ i en større barnehage. For det er stort, 15 – 20 meter i diameter, med 12 – 15 klatrekasser på 1,2×2 meter spredd rundt i en sirkel. Var inne i en av de kassene at Kamelryttersken fant ut at store damer med ryggsekk ville få det trangt hvis de følte behov for å snu seg…

Vel tilbake i klasserommet kom læreren med oppgave: Stuntskriving. 3 minutter på skrive hva du tenker akkurat nå om det du opplevde/sanset i Trommerommet. Ovenstående ble altså Kamelrytterskens svar på den utfordringen. Stuntskrevet ned på blondinens nye baby, en sånn baby-PC. Litt for liten til å skrive doktorgrader, romaner og annet litterært og seriøst. Men grei til å organisere studiehverdagen og pusle litt på arbeidskrav som må pusses på.

Litt artig egentlig. For den forrige eieren mistet en kopp te oppi tastaturet. Noe som gjorde at tastaturet ikke oppførte seg etterpå. Det vil si det ville ikke oppføre seg slik det var tenkt det skulle oppføre seg. Blondinen ba da pent om å få vraket i håp om å få liv i det. Men ikke. Den h…n ville ikke dele seg i sine enkelte komponenter. Dermed ble den liggende. Fram til nå i høst. Hvor fruen kvinnet seg opp og spurte en bekjent på IT-avdelingen på høgskolen. “Nå som jeg er student her, da får jeg kanskje litt datahjelp?”

“Mjo, ikke umulig?”

Ei ukes tid etterpå kom det spørsmål/beskjed om at et nytt tastatur måtte anskaffes, om det var greit å bestille et over nettet fra England? “Joda”, mens da fruen i sitt stille sinn så hundrelappene forlate den tomme lommeboka. Fjorten dager etterpå; “Nå kan du hente PC-en”

Fruen drar bort på Kalvskinnet og henter babyen, og spør forsiktig hva h*n skal ha for arbeidet og det nye tastaturet?

“Det er femtiårsgave” var svaret, sammen med et stor klem :-)

Dermed kunne de hundrelappene bli til nytt, større batteri og mus. For pekeflaten på babyen er heller semmer, og med et tastatur med USB-tilkobling som blondinen fant i ei skuff har hun faktisk et arbeidsredskap som kan brukes i studenttilværelsen on the go.

Når nå bare neste ukes skoleovertagelse er overstått, har blondinen satt seg i sitt blonde hode at hun skal lage seg ei mappe til babyen. Den får jo fint plass i sekken, men likevel. Er no med å gi ting en personlig vri. Dette er noe jeg setter pris på og vil beskytte. Noe Kamelryttersken har med seg fra oppveksten. Hun kjenner på at oppveksten med kreative foreldre gjør at hun har en arv å føre videre. har noe med det som var et annet tema for dagens refleksjonsgruppe. Profesjonalitet kontra personlig og privat sfære. Hvor profesjonell er man i sin yrkesutøvelse, og hvor mye lar man sine personlige ting få være med inn i yrkesutøvelsen. Hva kan man ta med seg av yrket inn i privaten? Ble en del prat rundt dette. Få, om noen, av medstudentene som hadde hatt noe om dette i grunnutdanningen, Kamelryttersken erindrer svakt at det var noe prat om det å være profesjonell, men ikke noe om overlapping mot det personlige, og iallfall ikke over mot privatlivet, egen intimsfære.

Blondinen har mange roller i livet sitt. Hun er profesjonell fagutøver, hun har foreldreansvar for barn med behov for tilrettelegging av hverdagen, hun er venninne, hun er student og hun er forståsegpåer. Alle disse innfallsvinklene gir mulighet til å observere andre yrkesutøvere og privatpersoner som hun treffer. En ting som har slått henne og som hun arbeider med å forstå. Knekke koden om man vil. Er det hun opplever som sprik mellom skolevesenet og helsevesenets syn på hvordan funksjonshemmede skal håndteres. En avstand som en overlege på sykehuset i by’n kunne bekrefte at ikke bare var blondinens observasjon, men at flere andre foreldre sa mye av det samme. Blondinen fikk det også fra en medstudent når hun fortalte at hun skulle være på skoleovertagelse på en av byens videregående skoler. Medstudenten var ikke akkurat glad for det hennes 12 – åring hadde opplevd med en tilsvarende overtagelse av den skolen. Er noe med Mars og Venus, eller kanskje det er snakk om Jupiter og Neptun?

Kamelryttersken grugleder seg iallfall. Helgas planlegging av førstehjepsundervisning og undvisning om velferdstaten blir iallfall spennende, for ikke å snakke om neste ukes gjennomføring av samme. Heldigvis blir de to studenter i Helse- og sosialklassen klassen som i teorien skal ha sytten 16 – 17 åringer. I teorien. I teorien burde de være interessert i å lære mer om faget de har søkt på også. Om det er sånn kan fruen kanskje si mer om i slutten av uka? Men det er kanskje i teorien det òg?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken :-)

 

Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

Gruppedynamikk og Luthers bibelutlegning

Ble en interssant meningsutveksling over vafler og Noras bringebærsyltetøy, selv om det bare var Fremskritt og Kamelryttersken som utvekslet meninger.

Kom faktisk et avbud på invitasjonene som ble sendt ut pr e-post til årets første tirsdagsvafler. Fra Presten som hadde bibelgruppe samtidig. Viktig for de som studerer bøkenes bok, men det er som Minstemann forteller fra skolen, vi skal se fremover, ikke henge oss opp i det som skjedde i går. Ja, kanskje det. Kamelryttersken har en hang til å hente visdomsord fra Bibelen. Det lille som henger igjen fra barneskolen og konfirmasjonsundervisningen den gang da. Og det henger igjen, ikke bare teksten, men også det at man er vokst opp i et samfunn som bygger på bibelutlegningen etter Martin Luther.

Men er det bare den vi bygger vår tro på? Vår forståelse av samfunnsuniverset, hvordan ting henger sammen og hvordan ting skal være og gjøres? Har vi elementer i denne forståelsen som er eldre enn Luther og Hellig Olav? Som kanskje er universelle?

Kamelryttersken vet ikke, men lurer. Og på hva som får èn arbeidsgruppe til å fungere, mens en annen bare halter av gårde. For en studine med fulle studier i flere fag er det viktig at de gruppene hun deltar i, at de fungerer, slik at det blir et resultat som kan vises fram til bedømning. Er tross alt resultatet man bedømmes ut fra, og som avgjør om man får de studiepoengene man sikter mot med studiet.

I enkelte grupper kan man høre fra gruppemedlemmer, ikke i gruppa, men sagt til utenforstående: “Ikke F om den H… kjerringa skal få ødelegge MITT opplegg!” eller “… mine muligheter til å stå til eksamen”. Eller varianter over samme tema.

Ja, er en ærlig sak det, men er det riktig å ta det ut til andre, utenforstående? eller skal man ta slike ting i gruppa? I enkelte slike arbeidsgrupper trengs det en moderator utenfra som kan fungere som lynavleder og få fram motsetningene i gruppa. I andre grupper må gruppa sjøl ta ansvar for å balansere ut ubalanse mellom gruppemdlemmene.

Diskuterte gruppesammensetning i gruppa av ped.studenter som skal ta over undervisninga av elever på Helse og sosial på en av byens videregående skoler. Der var det enighet om at studentene, som lærere setter sammen gruppene i det gruppearbeidet de planlegger for elevene. “Når de kommer ut i arbeidslivet, må de samarbeide med kollegene, de kan ikke velge hvem de vil samarbeide med”. I den settingen blir det lærerens oppgave å veilede i gruppearbeid og ikke minst i samarbeid, slik at alle gjør sin del av jobben.

Den luksusen har man ikke når man kommer opp på Høgskole- og universitetsnivå, da forventes det at man kan samarbeide, man får bare veiledning på det faglige.

Er det slik vi mennesker er? At vi bare kan samarbeide med dem vi liker? Er det Luther eller Åsalæra som er skyld i det?

 

Sabbat

Den katolske kirke har sine jubelår hvert 25. år. En skikk som har opphav i salig Moses. Han mente på at

I seks år skal du tilså din jord og høste grøden av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i ditt folk kan nyte godt av det.

2. Mosebok 23,10

Kamelryttersken har bevilget seg et sabbatsår. Iallfall fra arbeidslivet. Velferdsordningene vi har her i landet gir rom for det, selv om de ikke har plass for at Ørkendyret skal få farte som han vil. Men så lenge husleia for Kamelhiet blir betalt så har han, om enn litt motvillig, gått med på at det ikke blir så mye farting som han er vant til før ut på sommeren neste år. Tilbudet fra NAV og arbeidsgiver om å få ta videreutdanning i Psykisk Helsearbeid var det bare å si Takk og Amen til. Han var enig i det. Alternativet var avskilting og en heller miserabel tilværelse i en kald garasje på Byåsen. Valget var med andre ord ganske enkelt for frihetselskeren som ser fram til ny julefeiring i hiet sitt.

Julefeiring i Kamelhiet

Blir sagt mye om studier og studenttilværelsen. Som student i voksen alder har man en del utfordringer som ungdommen ikke har. Familieforpliktelser for eksempel. Og alskens uvaner man har lagt seg til, og økonomiske realiteter som husleie og banklån. Ørkendyret gir jamnt blanke i slikt, bare han har bensin på tanken og luft i hjula er han fornøyd. Men han skjønner det med husleie, han har store motforestillinger mot å stå under åpen himmel når han ikke er på tur. Men han var snar nå når han var på Sørlandstur nå sist. Venninden kom i fullt firsprang mellom regndråpene når han kom opp bakken. Hun hadde ikke før fått åpna porten til den lokale sykkelstallen før ørkendyret stupte inn og parkerte ved siden av en liten, hvit, snerten norskbygd Harley-Davidsson. Litt på avstand riktignok, men ikke lenger unna enn at de kunne utveksle erfaringer om vei- og føreforhold i området. Mens da venninden og Kamelryttersken kunne gå innendørs i trygg forvisning om at de respektive kjøretøy hadde det bra i hverandres selskap. Unødvendig å si at den japanske blikkboksen måtte stå ute. I regnet.

Blir noen spørsmålstegn fra omgivelsene når man tar videreutdanning på høyskolenivå i en alder hvor flere av de jevnaldrende vennindene er blitt bestemødre. Noe som gjør at mange begynner å stille seg inn på at livet går mot en stillere periode, uten eksamensmas og ikke minst -nerver. For de har tiltatt i styrke med årene. I Kamelrytterskens pure ungdom kunne hun lese kiosklitteratur av ymse valør i stedet for pensum i tida fram til muntlig eksamen, og likevel gå ut fra eksamenen med karakterer som mange gjerne skulle hatt. Rolig og fattet, men kanskje ikke så preget av stundens alvor.

Hittil i høst har fruen brukt mer tid på pensum enn på en hel vinter i hine, hårde dage på Landbruksskolen, men sliter likevel med å få samlet trådene såpass at pålagte arbeidskrav står til mer enn stryk. At hun også har tatt mål av seg til å fullføre ped.studiene på det som skolemyndighetene kaller for normert tid gjør ikke tingene mindre kompliserte. Logistikken blir ikke like enkel som når blondinen gikk på jobb og hjem igjen etter dagens dont. Men så har ikke en Ergoterapeut behov for pedagogikk heller, kunne et lyst hode på et dialogmøte med NAV, arbeidsgiver, fagforening og fastlege fortelle.

Det får stå for det lyse hodets regning. Kamelryttersken tenderer mot å være uenig, noe andre treåringer med helsefag i fagkretsen også har mumla noe om. Ikke så høyt riktignok. Kunne jo være et lyst hode hos arbeidsgiver som tok det til seg… Er ikke alltid det er så bra å utfordre lyse hoders meninger, de kunne måtte begynne å tenke på nytt. Ikke bra, ikke bra.

Andre spørsmålstegn som dukker i studinens nærvær er om hun ikke har nok utdanning? Og får hun jobb? Utdanning over et visst nivå gjør jo at man blir mindre attraktiv på arbeidsmarkedet fordi man priser seg ut med krav om høyere lønn?