Metatekst, eller en fortvilt studines kamp med ukjente begrep

Kamelryttersken er på oppløpssida og begynner å øyne et urlite håp om at hun skal bli ferdig med studiemaratonen. Nå er det bare et hinder igjen, en metatekst som skal følge med vurderingsmappa. Det er bare en liten hake, Metatekst er et heller ukjent begrep for den blonde studinen, noe som har gjort skrivingen av nevnte tekst en smule utfordrende. For

det å studere gjør noe med studenten. Skal gjøre noe med studenten. Hun skal tilegne seg lærestoffet, gjerne kalt pensum, på en slik måte at hun kan reprodusere innholdet i Imsen (2010), Hiim & Hippe (2009) og Illeris (2009) til lærestedets tilfredshet. Egen tilfredshet også, for den del, men mest i henhold til lærestedets forståelse av hva studenten skal kunne når hun forlater lærdommens pauluner.

Kan hun så det? Har hun reprodusert pensum slik at sensor, og dermed lærestedet kan gå god for at studenten står til de kravene som stilles til en yrkesfaglærer anno 2012? Det har lite for seg å spørre studenten selv, hun er så langt inne i studie- og oppgavetekniske tankebaner nå ved slutten av studiet at hun knapt ser land for pedagogiske og didaktiske begreper og læringsmodeller av ymse art. Og kvalitet. Kanskje ikke minst kvalitet. På egne studier må vite. Lærestedets kvalitet vil bli en meget subjektiv tankeøvelse i en slik avsluttende prosess, så det spørsmålet må få ligge i fred. Det kunne eventuelt finne på og hoppe opp og bite en sliten studine i kneet, noe som etter sigende skal være ganske vondt?

Men fra spøk til revolver, eller Halvor som noen gjerne sier i et lite omtenkt øyeblikk. Hva er en metatekst? Den blonde studinen blir litt i villrede nå hun studerer studieplanens beskrivelse av hva vurderingsmappa skal inneholde. «Google er min venn» sier studinens avkom når det er noe han lurer på, så da er det vel bare å prøve seg i cyberspace. I tilfelle det skulle gå helt ad undas med søket i den digitale skyen ligger Kunnskapsforlagets blå fremmedordbok (2000) lett tilgjengelig på stuebordet, hvor de siste to års studier har funnet sted. Hun vet å innrette seg behagelig, selv med så alvorlige tinger og tanger som studier i pedagogikk, didaktikk og kanskje ikke minst, forståelse av sin plass som lærer i et klasserom fylt med 16 – 17 åringer som har helt andre intensjoner enn å tilegne seg den lærdommen ped.sem kandidaten så villig øser ut av seg.

Men fremmedordboka var ingen venn i nøden. Den ramser opp alt fra metabo’l til metastase til metazo’er som er flercellede dyr. Metastase kan studinen styre sin begeistring for, kreftsvulster er det ikke om å gjøre å ha. Metabo’l derimot har hun kanskje vært borti. Det å gjenta setningsledd i omvendt rekkefølge skal være et retorisk grep forstår hun omsider. Og jo, retoriske grep har hun nok anvendt, hun kan gå med på den påstanden. Men hun var like slu på denne metateksten. Så kommer hun på en venninde som ligger litt foran i løypa, hadde mumlet no om metatekst når hun avsluttet sin yrkesfaglærerutdanning for et år eller så siden var det visst. Kanskje en telefon midt i arbeidstida dagen etter at en streik var avblåst hadde gjort seg? Mja, nei, det var kanskje ikke så lurt. Venninda kunne jo tro at studinen ikke var så slu likevel. Så da fikk det vel bli et sånt søk i den digitale verdenen likevel?

Som sagt så gjort. Opp kommer ei liste lengre enn lang med treff på metatekst. Som forklarte nada, niks og ingenting, bare at det var noe i forbindelse med undervisning og skriving. Og såpass hadde da studinen skjønt på egen hånd. Så tusen takk. Not.

Ett forsøk til, selv om studinen er mer på gråten av fortvilelse av alle disse innfløkte ordene som lærestedet bruker, enn i stand til å få start på en sånn søkemotor. Få da være måte på å bruke slike fremmedord. De kan vel bruke adekvate diminutiver de som anna bra folk, tenker hun, mens hun taster inn meta i boksen med forstørrelsesglasset og trykker med musa på skjermen for å sende spørsmålet ut i det digitale mørket. Ikke no svar. Pånytt tar hun musa i sin høyre hånd og trykker den varsomt, men bestemt mot skjermen. Rett over boksen hvor hun nettopp har skrevet meta.  Trøtt og sliten, ja hun er da det, men det må da være mulig å få svar på et så enkelt spørsmål vel?

Endelig der kom det opp ei liste, hvor mange ganger hun har trykket på skjermen husker hun ikke i farta, men endelig fikk hun da respons. Fra en medstudent. På en oppgave som studinen hadde skrevet en gang i urtiden. Den gang livet var rosenrødt og læreryrket ikke så fullt av planlegging og læreplaner og didaktiske relasjonsmodeller og vurderinger av både hytte og gevær. Eller metatekster for den saks skyld.

Men så begynner det å forme seg noe i bomulla som fyller hjernekassen. Den bomulla som hjernecella har hvilt seg på i langsammelig tid, den som dannes når studiene foregår på et nivå som blonde studiner ser på som unødvendig tidheft. Når forelesningene burde foregått på en fortauskafe hvor studinen kunne brukt tiden mye bedre. Til å se på kjekke menner for eksempel.

For det er jo det som er den underliggende motivasjonen for studinens studier, å kunne nyte det glade studentlivet. All lesinga som følger med er da bare plunder. «Kan da lese» tenker hun, mens hun lurer på om hun skal ha en kaffelatte med vanilje eller nøttesmak. «Leser jo menyen på Ila brannstasjon så lett som bare det». «På Downtown også». «Men jeg glemte brillene, kan du ikke si hva som står her?» Hun smiler sitt absolutt søteste smil til kelneren, som tilfeldigvis er 1.95 og skjønn som ei nordnorsk sommernatt.

Var det noen som sa noe om seriøse studiner?

 

Referanser

Hiim, Hilde og Hippe, E. 2009, Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere, 3. utgave, Oslo: Gyldendal

Illeris, Knud 2009, Læring, København: Roskilde universitetsforlag, 2. udgave, 3. opplag

Imsen, Gunn 2010, Lærerens verden, Oslo: Universitetsforlaget, 2. utg. 4. oppl.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Restegryte i romjula

img_6083 30x20

Egentlig litt koselig i vinterhiet. Begynner å bli litt Kamelrytterskepreg på hiet, hun har fått samlet sitt innenfor rekkevidde fra godstolen, og kan senke skuldrene og strekk beina akkuart så langt som det passer. Det eneste som mangler er museplata i forkant av armlenet på godstolen. Kan liksom ikke begynne med omfattende ombygginger av annen manns møblement, selv om det er aldri så praktisk, tenker fruen, mens hun finner seg i en litt ubekvem arbeidstilling. Skal tross alt ikke bli værende her for all framtid.

Dagen har blant annet vært brukt til bytur, en heller krevende øvelse i romjula, siden bussene går etter kornprisene på Hawaii og ikke etter ruta som er oppslått i busskuret. Og makelig anlagt som blondinen er, bryr hun seg ikke om slike små detaljer som å sjekke atb.no om når bussen faktisk går. Hun er vant til at bussen går når den går, det vil si fem til seks ganger pr time, i en eller annen retning. Et kart som ikke helt stemte med AtB’s terreng i dag. Men hun kom da fram. Tilbake også for den del. Bussruter er det ikke mye å gjøre med, men når man kommer i snysklettet i Prinsenkrysset, og Femma har kjørt ei busslengde fram fra holdeplassen og står og venter på grønt lys, da kan man bli litt spørrende i blikket når man ikke får gå på bussen, når den likevel står stille. Lizzom. (Snysklett (Nordnorsk uttrykk) er snø som er så våt at den nesten blir til vann når den treffer bakken, eller jakken din. Trollkjerringsklett er den våte utgaven som gjør alt vått samtidig som det er en stiv kuling og minimum sikt. Alt er vått og man ser absolutt bare hvitt rundt seg :evil: )

I slike stunder kan man filosofere over det Fremskritt i en kommentar sier om hva som er vold og hva som ikke er vold. Ahimsa, eller ikkevold krever at man tenker gjennom slike ting for å kunne ta sitt eget standpunkt. Hvem er det som gjør vold mot hvem? Er det sjåføren som lar en Kamelrytterske stå igjen i snysklettet og bli våt og kald? Er det busselskapet som har sine regler om lyskryss, eller er det Kamelryttersken som kan finne på å slippe ei salve om bussjåfører, busselskap og vått og kaldt vær? Ikke så godt å si. Men det er slike utfordringer man står overfor når man vil følge Satyagraha også i det daglige. Ikke bare i det store, med mange og fine ord. Det hadde ikke vært en løsning at Kamelryttersken hadde stilt seg opp foran bussen og dermed nektet den å kjøre. Det hadde blitt vold overfor sjåføren som har sine regler han må følge.

Etter en runde rundt Dragvoll og biblioteket der (med neste Femmer, Kamelryttersken fikk også strukket på rasebena mens hun ventet. Varmere å gå til Samfundet, enn å stå i sniktrekken i Prinsenkrysset. Er en venninde som til stadighet forteller at blondinen har raseben. Er ikke så mye å gjøre med egentlig. Hadde de vært kortere hadde ikke bena nådd ned til underlaget, så enkelt er det med den saken, så da får heller blondinen avfinne seg med å få høre om raseben i tide og utide). Dragvoll er NTNU’s (Norges Naturvitenskapelige Universitet) campus for humaniora og desslike. Gløshaugen er NTNU’s ditto for tekniske fag, i gamle dager NTH, Norges Tekniske Høgskole. Kamelrytterskens grandonkel var blandt de første studentene på NTH og var den første formannen i Studentersamfundet. For det er han hedret med at puben på Samfundet heter Edgar og at en av studentbyene ligger i Edgar B. Schjelderops vei. Samfundet deler også ut Edgarprisen til en som har bidratt spesielt til studentenes sosiale liv. Koselig med slik familiehistorie :-) Mens CC Cowboys kan fortelle at Harry er død.

Vel hjemme var det det stadig tilbakevendende spørsmålet om det er noe å spise, og i dag gjerne noe varmt. Julaftens lammesteik ble nesten borte ved første bordsetting, men fruen berget da noen slintrer som kunne bli unnskyldning for restegryte. Sammen med en boks bønner i tomatsaus, en boks mais og en boks hakkede tomater. Restegryter blir mye laget etter spikersuppemetoden, man tager hva man haver. Og fruen havede da også en purre, en stor løk, en halv kålrot og to gulerøtter som ble behørig dividert til passende størrelse. Ca 1/2 liter vann, to toppede spiseskjeer Maizenamel, en pose Toro peppersaus, mer oregano, malt pepper og salt, før det hele ble kokt godt opp og satt i stekeovnen. Jerngryta var noe kald så stekeovnen ble satt på en 60 – 70 grader for å holde lunken mens gryta gjorde seg ferdig i ro mak. I mellomtiden kan jo Kamelryttersken skrive litt?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Fra en voksen studines hverdag

111201 forside eksamensoppgave

Ikke det at ikke yngre studiner ikke er voksne, men det er en forskjell. Når man studerer i godt voksen alder har man gjerne erfaring og kompetanse innenfor mange felt som yngre studiner ikke har. Rett og slett fordi de har ikke rukket det. Yngre studiner er i denne sammenhengen de som fremdeles var et blink i sitt fars øye når Kamelryttersken forlot sin fedrene heim. For å klare seg som best hun kunne i denne verdens jammerdal. Eller noe i den retning. For noe over en mannsalder siden. Noen av de nevnte unge studinene var kanskje ikke så mye som et blink i sin fars øye. Han hadde kanskje ikke funnet ut hvem han skulle blunke til enda? Og etter et innledende blunk eller to er det gjerne en ni måneders ventetid og gjerne mer, enkelte er jo litt trege og lite for seg på det feltet … Før den fremtidige studinen materialiserer seg som verdensborger og kan se fram til å tre inn i lærdommens pauluner.

Og med såpass kort deltagelse i verden sier det seg selv at studiner med mindre erfaring fra voksenlivet, har andre utfordringer enn de som har holdt på en stund. Med utdanning, jobb, unger og foreldremøter, gretne kolleger og you name it.  Sånn er det bare. Yngre voksne studiner kan ikke stikke seg unna med “at det fikk jeg ikke med meg” når det er snakk om hvordan finne fram i informasjonsjungelen på PC-skjermen. For eksempel hva som skal være med i en eksamensoppgave ved innlevering. Godt voksne studiner derimot, kan tvinne sine blonde lokker og med oppriktige himmelblå øyne si “It’s Learning? Hva er det?”. Tygger blondinen tyggegummi, noe Kamelryttersken ikke gjør, har det ekstra effekt. Særlig på mannlige lærere. Noe fruen ikke har. Mannlige lærere altså.

Ja, du har gjettet det? It’s Learning er et datasystem som brukes på mange skoler og universiteter rundt forbi, hvor det legges ut informasjon om dette og hint som skolen mener studentene har behov for. Tanken er å rasjonalisere informasjonsflyten slik at studenten kan studere raskt og effektivt. Det er også et system Kamelryttersken ikke er på god fot med. Yngre studiner derimot, som er vokst opp med PC-er og mobiltelefoner og You Tube og gudene vet av TV-kanaler, de skjønner helt sikkert også It’s Learning. Hvordan lærestedet gir informasjon i cyberspace om studier, pensum, frister og ellers hva de har på hjertet. Ungdommen har en helt annen forståelse for hvordan finne og bruke informasjon som gis på en skjerm. Det har blondinen erfart i de timene hun har undervist vordene studiner i videregående skole  det siste året.

Men fruen er ikke helt sikker på om hun vil. Forstå hvordan et slikt system håndterer informasjon og hvordan hun kan bruke det for å studere mer effektivt. Som nå. Eksamen i kommunikasjon og samhandling. Kul umulig å finne ut hvilken informasjon som skal følge med oppgaven. Som ikke skulle leveres på It’s Learning, men skriftlig, i to eksemplarer, til studentekspedisjonen før kl 12, mandag 5/12.

Blond som hun er ankommer fruen nevnte ekspedisjon med oppgaven sin, pent trykt og innbundet, siden hun mangler skriver i heimen. Og da må hun på bygda, okkesom. Og da er det like greit å få et trykkeri til å gjøre jobben. De er tross alt utstyrt for slikt.

“Kandidatnummer?” spør hun som sitter i skranken. “Kandidatnummerr? Har jeg da ikke?” Blondinen blir enda blondere og himmelblå i sitt spørrende uttrykk enn hun er til daglig. “Vi har ikke fått noen informasjon om Kandidatnummer? Skrev studentnummeret på oppgaven jeg?” Viser seg etterhvert at  også emnekoden skulle vært med. Emnekoden for forrige emnes eksamen ligger da vitterlig på It’s learning? Men ikke for dette emnet? En medstudine kan bedåre blondinen med at den koden, den er ikke lagt ut på It’s learning for dette emnet, men på stud.web’en. Den nettsiden man må ha MinID for å logge på. Med pinkode og passord som ikke befinner seg på rett sted til rett tid. Altså i tomrommet under fruens blonde lokker. Den koden må letes opp via plunder og heft på SMS og e-post. Hver gang :evil:

Oppgaven ble da levert, og blondinen kviterte nøye og ettertenksont for at hun hadde gitt den fra seg i studentekspedisjonens varetekt. Men det skjedde under advarsel fra skankebetjeningen om at hun ikke vil få den vurdert, og iallefall kunne blondinen ikke regne med å få noen karakter.

Er til å leve med det, omkamp og arbeidskrav har fruen vært med på før. Verre er det at hun ikke får/finner nødvendig informasjon i forkant. Nytter lite med å få høre at man skal følge skolens generelle regler for oppgaveskriving, når man ikke finner dem. Og finner man noe, er det bare halvparten av det man trenger. Og det får man ikke vite før fadesen er et faktum.

Derfor er det forskjell på voksne studiner og de som ikke er fullt så voksne. Sistnevnte finner fram i informasjonsjungelen,  mens de voksne har mer praktisk erfaring fra RL og skriver derfor bedre oppgaver. Raskere. Sånn er det bare med den saken.

Er det rart at det heter DATA, Dobbelt Arbeid Til Alle?

Oppdatering 7/9 2013. Oppgaven ble godtatt som den var og vurdert til Bestått, noe som må sies å være et hakk bedre enn Ikke bestått, tatt i betraktning at fruen i sistnevnte tilfelle hadde måttet skrive en ny oppgave.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D