Flinke fagfolk vokser

“Arbeid som duger, er det som blir utført av dyktige hender,

ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte.”

Florence Nightinggale (1820 – 1910)

“Flinke fagfolk vokser” heter ei lærebok på videreutdanningene i helsefag. Refleksjoner rundt dette temaet har det vært mye av på Karavanseraiet. Refleksjoner som har bidratt til Kamelrytterskens egen vekst og utvikling som fagutøver.

Møter mellom mennesker er en utfordring. Det å møte mennesker i utsatte situasjoner på en profesjonell måte er for noen en større utfordring. Helsefagpersonen blir kanskje noe avdempet, for ikke si tilknappet. Tør ikke by på seg selv. Om det er fordi man tror det er uprofesjonelt. Kamelryttersken vet ikke, hun ser bare at flinke fagfolk i møtet med pasienter/brukere/pårørende blir forretningsmessige og formelle i sin framferd.

Men blondinen med egen motorsykkel har også sett det motsatte, fagpersoner som tør og ikke minst vil være seg selv, by på seg selv, gi brukeren av sine tjenester en positiv opplevelse av møtet dem i mellom. Ei var hand som stryker over kinn, en klem, «Så godt å se deg». Samtidig som man opprettholder en profesjonell tone og har fokus på brukerens situasjon og behov.

Ei venninde/yrkessøster kom med et hjertesukk når hun begynte i sin første jobb: «Vi er ikke godt nok forberedt på de vanskelige møtene, på å møte brukeren der han er». Kanskje ikke så rart slik som studiet nå er lagt opp med mer fokus på boklig lærdom og mindre fokus på praksis, på å la studentene få tid nok i studiet til å bli kjent med rollen som Ergoterapeut i kontakt med de menneskene som hun skal tilby sine tjenester den dagen hun står der med autorisasjonen i hånda.

På begge videreutdanningene som Kamelryttersken tok sist vinter var det mye fokus på det akademiske. Det å forstå en vitenskapelig artikkel, det å skrive en tekst etter en bestemt akademisk mal. Forstå vitenskapsteori og anvende den for å utvikle egen fagkompetanse. En tilnærming man må forvente på det nivået. Opptakskravet var tre-årig høgskoleutdanning og minimum to år relevant yrkespraksis etterpå. Første halve året av videreutdanningen i psykisk helsearbeid gikk med til refleksjon over egen yrkespraksis og ikke minst egen forståelse av seg selv som yrkesutøver. Forelesninger, refleksjonsgrupper og skriftlig refleksjon over egen yrkespraksis ga mulighet for å bli bedre kjent med seg selv. Og hvordan man håndterer faglige utfordringer.

På faglærerutdanninga var det ikke samme fokuset på refleksjon, men man ble utfordret på lærerrollen og hvordan man håndterte klasserommet sitt. Veileder fra NTNU var med i timen og ga veiledning i etterkant, sammen med faglæreren man hadde som veileder i praksis. På den måten kom refleksjonen over eget fag inn bakveien så å si. For det var det pedagogiske, den didaktiske tilnærmingen som var fokuset. Altså hvordan man la fram og underviste i faget sitt. Faget som sådant var underordnet, siden den kunnskapen skulle man ha på plass før man begynte på faglærerutdanningen. Sånn at det å undervise i Maslows behovsteori krevde at man kunne sin Maslow, fordi det veilederen så på, var hvordan man som lærerstudent formidlet, underviste i innholdet i behovspyramiden. Ikke om man plasserte selvrealisering øverst eller nederst.

Og det blir en riktig tilnærming. Har man praktisert faget sitt noen år, skal man kunne faget. Man må kanskje lese seg opp noen ganger på enkelte obskure teorier, men det grunnleggende i faget skal man ha under huden.

Spørsmålet er hvordan man får det dit. Under huden. Slik at man kan gjøre faget til sitt. Praksis tenker hjernecella, mens hun til en avveksling ikke turner på snora si. Jo, blondinen har det siste året hatt et par førsteårsstudenter i observasjonspraksis. Artig. Og slitsomt. Og savnet av en mulighet for refleksjon rundt disse korte møtene med nye fagfeller var merkbart. Nå sist uke hadde hun med et par tredjeårsstudenter på hjemmebesøk. De holdt på med et prosjekt om Samhandlingsreformen. Studentene skulle følge tiltakskjeden fra sykehus og ut til kommunale tjenester. «Har litt lite erfaring med hjemmebesøk» innrømmer den ene av dem. Nå kjente de brukeren fra før, de hadde fulgt henne helt fra innkomst på helsehus til utskriving til hjemmet. Men likevel, de var usikre og innrømmet det. Et godt utgangspunkt for videre utvikling som fagutøver og en profesjonell tilnærming til møtet med mennesker i utsatte situasjoner. Men er det nok? Og er akademiseringen av grunnutdanningen som var i full gang den gang Kamelryttersken studerte Ergoterapi, vil den gi bedre fagutøvere? Praktikere? Eller skal man tenke mer praktiske ferdigheter som terapeut i grunnutdanningen, og heller tenke akademisering og vitenskapelig tilnærming til faget som en spesialisering for spesielt interesserte etter Bacheloren og et par års yrkespraksis i klinikken? Vil det på sikt gi bedre fagutøvere? Og kanskje ikke minst diskuterbart, er vi Helsepersonell for å utvikle oss selv? Eller er det for å gi bedre tjenester til de som trenger vår fagkunnskap?

 

 

Metatekst, eller en fortvilt studines kamp med ukjente begrep

Kamelryttersken er på oppløpssida og begynner å øyne et urlite håp om at hun skal bli ferdig med studiemaratonen. Nå er det bare et hinder igjen, en metatekst som skal følge med vurderingsmappa. Det er bare en liten hake, Metatekst er et heller ukjent begrep for den blonde studinen, noe som har gjort skrivingen av nevnte tekst en smule utfordrende. For

det å studere gjør noe med studenten. Skal gjøre noe med studenten. Hun skal tilegne seg lærestoffet, gjerne kalt pensum, på en slik måte at hun kan reprodusere innholdet i Imsen (2010), Hiim & Hippe (2009) og Illeris (2009) til lærestedets tilfredshet. Egen tilfredshet også, for den del, men mest i henhold til lærestedets forståelse av hva studenten skal kunne når hun forlater lærdommens pauluner.

Kan hun så det? Har hun reprodusert pensum slik at sensor, og dermed lærestedet kan gå god for at studenten står til de kravene som stilles til en yrkesfaglærer anno 2012? Det har lite for seg å spørre studenten selv, hun er så langt inne i studie- og oppgavetekniske tankebaner nå ved slutten av studiet at hun knapt ser land for pedagogiske og didaktiske begreper og læringsmodeller av ymse art. Og kvalitet. Kanskje ikke minst kvalitet. På egne studier må vite. Lærestedets kvalitet vil bli en meget subjektiv tankeøvelse i en slik avsluttende prosess, så det spørsmålet må få ligge i fred. Det kunne eventuelt finne på og hoppe opp og bite en sliten studine i kneet, noe som etter sigende skal være ganske vondt?

Men fra spøk til revolver, eller Halvor som noen gjerne sier i et lite omtenkt øyeblikk. Hva er en metatekst? Den blonde studinen blir litt i villrede nå hun studerer studieplanens beskrivelse av hva vurderingsmappa skal inneholde. «Google er min venn» sier studinens avkom når det er noe han lurer på, så da er det vel bare å prøve seg i cyberspace. I tilfelle det skulle gå helt ad undas med søket i den digitale skyen ligger Kunnskapsforlagets blå fremmedordbok (2000) lett tilgjengelig på stuebordet, hvor de siste to års studier har funnet sted. Hun vet å innrette seg behagelig, selv med så alvorlige tinger og tanger som studier i pedagogikk, didaktikk og kanskje ikke minst, forståelse av sin plass som lærer i et klasserom fylt med 16 – 17 åringer som har helt andre intensjoner enn å tilegne seg den lærdommen ped.sem kandidaten så villig øser ut av seg.

Men fremmedordboka var ingen venn i nøden. Den ramser opp alt fra metabo’l til metastase til metazo’er som er flercellede dyr. Metastase kan studinen styre sin begeistring for, kreftsvulster er det ikke om å gjøre å ha. Metabo’l derimot har hun kanskje vært borti. Det å gjenta setningsledd i omvendt rekkefølge skal være et retorisk grep forstår hun omsider. Og jo, retoriske grep har hun nok anvendt, hun kan gå med på den påstanden. Men hun var like slu på denne metateksten. Så kommer hun på en venninde som ligger litt foran i løypa, hadde mumlet no om metatekst når hun avsluttet sin yrkesfaglærerutdanning for et år eller så siden var det visst. Kanskje en telefon midt i arbeidstida dagen etter at en streik var avblåst hadde gjort seg? Mja, nei, det var kanskje ikke så lurt. Venninda kunne jo tro at studinen ikke var så slu likevel. Så da fikk det vel bli et sånt søk i den digitale verdenen likevel?

Som sagt så gjort. Opp kommer ei liste lengre enn lang med treff på metatekst. Som forklarte nada, niks og ingenting, bare at det var noe i forbindelse med undervisning og skriving. Og såpass hadde da studinen skjønt på egen hånd. Så tusen takk. Not.

Ett forsøk til, selv om studinen er mer på gråten av fortvilelse av alle disse innfløkte ordene som lærestedet bruker, enn i stand til å få start på en sånn søkemotor. Få da være måte på å bruke slike fremmedord. De kan vel bruke adekvate diminutiver de som anna bra folk, tenker hun, mens hun taster inn meta i boksen med forstørrelsesglasset og trykker med musa på skjermen for å sende spørsmålet ut i det digitale mørket. Ikke no svar. Pånytt tar hun musa i sin høyre hånd og trykker den varsomt, men bestemt mot skjermen. Rett over boksen hvor hun nettopp har skrevet meta.  Trøtt og sliten, ja hun er da det, men det må da være mulig å få svar på et så enkelt spørsmål vel?

Endelig der kom det opp ei liste, hvor mange ganger hun har trykket på skjermen husker hun ikke i farta, men endelig fikk hun da respons. Fra en medstudent. På en oppgave som studinen hadde skrevet en gang i urtiden. Den gang livet var rosenrødt og læreryrket ikke så fullt av planlegging og læreplaner og didaktiske relasjonsmodeller og vurderinger av både hytte og gevær. Eller metatekster for den saks skyld.

Men så begynner det å forme seg noe i bomulla som fyller hjernekassen. Den bomulla som hjernecella har hvilt seg på i langsammelig tid, den som dannes når studiene foregår på et nivå som blonde studiner ser på som unødvendig tidheft. Når forelesningene burde foregått på en fortauskafe hvor studinen kunne brukt tiden mye bedre. Til å se på kjekke menner for eksempel.

For det er jo det som er den underliggende motivasjonen for studinens studier, å kunne nyte det glade studentlivet. All lesinga som følger med er da bare plunder. «Kan da lese» tenker hun, mens hun lurer på om hun skal ha en kaffelatte med vanilje eller nøttesmak. «Leser jo menyen på Ila brannstasjon så lett som bare det». «På Downtown også». «Men jeg glemte brillene, kan du ikke si hva som står her?» Hun smiler sitt absolutt søteste smil til kelneren, som tilfeldigvis er 1.95 og skjønn som ei nordnorsk sommernatt.

Var det noen som sa noe om seriøse studiner?

 

Referanser

Hiim, Hilde og Hippe, E. 2009, Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere, 3. utgave, Oslo: Gyldendal

Illeris, Knud 2009, Læring, København: Roskilde universitetsforlag, 2. udgave, 3. opplag

Imsen, Gunn 2010, Lærerens verden, Oslo: Universitetsforlaget, 2. utg. 4. oppl.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Ikke av brød alene

April 2012 035

Er tittelen på ei bok om hva en sovjetisk ingeniør opplevde under Stalin. Vladimir Dudintsev. Boka står på sine egne ben, og anbefales for de som liker å lese om hvordan revolusjonen spiser sine egne barn.

Et ordtak som dukket opp her for ei stund sia: “Mennesket lever ikke av av brød alene. Det må ha felelet òg” rant Kamelryttersken i hu nå når hun bakte brød for første gang i nytt kjøkken.

Det måtte foreviges. trivelig å endelig komme i gang med brødbaking igjen og kjenne på at “Jo, det ble slik jeg ville ha det”. Både med kjøkken og resten av leiligheten.

Og innse at studiner ikke lever av brød alene, de må ha litt åndelig påfyll også. Eller hur?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Litt matt

Etter ei nyårshelg ved tasteturet. Tar på å skrive sånne oppgaver. Referanser som skal stemme, ikke bare at forfatteren skal stå i referanselista, men det skal stemme det man sier at den og den forfatteren mener. Og så alle skriveleifene, feiltastingene og alle ordene man glemmer å skrive, slik at formuleringene mister både mening og mer til.

Da er det godt å ha noen med et kritisk øye som kan se over og stille spørsmål ved det som er uklart, og kanskje ikke bare litt på bærtur. Og som gir tilbakemelding på at det er gøy å hjelpe til slik. TUSEN TUSEN takk til Mormor som har brukt mange timer av tida si til å hjelpe en forfjamset Kamelrytterske ut av de verste hullene i kunnskapen sin. Det var skikkelig godt å kunne øse litt oppgitthet pr e-post. Særlig den siste “Jobb, kvinnemenneske” etter at studinen hadde uffet seg over arbeidet med stå opp av go’stolen for å slå på lyset og slå av TV’n for å fortsette med skrivinga.

Ja, sånn gikk no nyårshelga. Romjula gikk til å lese pensum og skrive sitater som kunne passe til oppgaven. Tar tid å lese på den måten, men det betaler seg når man begynner å skrive. Da kan man plukke ut de sitatene som passer i oppgaven og skrive om de partiene som passer til egne ord. Bruker å sette sitatene i kursiv for å se forskjell på egen tekst. Referansen som skal i referanselista står øverst i dokumentet med sitatene, og har et dokument for hver bok.

Referansen/sitatet ser slik ut:

Hiim, Hilde og Hippe, E. (2009) Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere, 3. utgave, Gyldendal, Oslo

Når en legger til rette for læring på et fagfelt, tar en gjerne hensyn til følgende forhold:

Elevenes læreforutsetninger

  • Hva kan elevene fra før?
  • Hva er nytt for dem?
  • Hva er de interessert i?
  • Er det noen som har spesielle problemer eller ressurser i forhold til læringsarbeidet? Osv.

For å få arbeidet tilpasset elevene er det viktig å kartlegge forhold som gjelder enkelteleven og elevgruppa. Kartleggingen kan skje i dialog med elevene. (Hiim & Hippe 2009: 32)

I den ferdige oppgaven ble det slik:

Hiim og Hippe (2009) mener at når man skal legge til rette for læring må man kartlegge elevenes læreforutsetninger ved å stille spørsmål om:

  • Hva kan elevene fra før?
  • Hva er nytt for dem?
  • Hva er de interessert i?
  • Er det noen som har spesielle problemer eller ressurser i forhold til læringsarbeidet? Osv.

(Hiim & Hippe 2009:32)

Kanskje ikke den mest elegante omskrivingen, men den holder for plagiatkontrollen. Dette er en oppgave om planlegging av en praksisperiode for en klasse på videregående. Er en ren tankeøvelse, men man må holde seg til akademias krav til formen på oppgaven. Derfor alle referansene og fokus på at det ikke er plagiat. Rissikerer å måtte skrive om hele oppgaven blir det funnet at teksten din inneholder rene sitat far andre. I oppgaven skal man vise at man her lest og forstått pensum. Det gjør man ved å tolke pensum med egne ord.

Det må da være juks å gjøre slik? Ikke mer juks enn at en av professorene på NTNU brukte en halv forelesning på å forklare metoden og fortelle at det var en  meget effektiv metode for oppgaveskriving. I snitt har denne metoden  gjort at Kamelryttersken har gått opp en karakter, i forhold til før hun tok metoden i bruk. Fra C til B i mange tilfeller. Eller fra Godt til Meget godt som bokstavene betyr etter ny regning. + at oppgaveskrivingen går mye fortere. Med god hjelp fra Mormor tok det ca en dag å skrive en oppgave på 8 A4-sider. Uten hennes hjelp til å lese korrektur og påpeke formuleringer som kunne vært bedre? Ca en dag, men oppgaven hadde blitt dårligere, man går seg vill i egen tekst, og ser hverken ordfeil, kommafeil eller formuleringer som er helt på jordet. En utenforstående som leser vil også kunne si om teksten henger sammen. Om den har hode og hale, og en kropp.

Og det er kanskje ikke så dumt?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Rommetrom stuntskriving

img_6009 30x20

Studentene rusler rundt i Rommetrommet som arkituktstudentene har bygd over temaet «Magi». Kamelryttersken går og kjenner på lukta av ferskt granvirke og tenker på at ei stor dame med ryggsekk sliter ikke bare litt inni de små rommene og passasjene.

Stuntskriving? Var refleksjonsgruppe i dag, og et av temaene var å sanse klasserommet. Etterpå gikk de blivende Nervesøstrene, altså de sykepleierne som vil/kan smykke seg med tittelen Psykiatrisk sykepleier når de er ferdige med dette året. + de andre tre-åringene som vel helst blir å bruke “sett inn yrkestittel” med videreutdanning i psykisk helsearbeid som tittel etter endt studium til våren, ut i oktoberdagen. Over Elgsetergata og opp i Høgskoleparken. For å se på Arkitektstudentenes kreasjon over stikkordet “Magi”. Trommerom hadde de kalt verket, og Kamelryttersken som har det med å stadig flytte rundt på ord og stavelser kom fram til at kreasjonen like gjerne kunne være en “Rommetrom” som et “Trommerom”. Med en mer gjennomtenkt fagmessig utføring kunne Rommetrommen gjerne blitt gjenbrukt som klatrestativ i en større barnehage. For det er stort, 15 – 20 meter i diameter, med 12 – 15 klatrekasser på 1,2×2 meter spredd rundt i en sirkel. Var inne i en av de kassene at Kamelryttersken fant ut at store damer med ryggsekk ville få det trangt hvis de følte behov for å snu seg…

Vel tilbake i klasserommet kom læreren med oppgave: Stuntskriving. 3 minutter på skrive hva du tenker akkurat nå om det du opplevde/sanset i Trommerommet. Ovenstående ble altså Kamelrytterskens svar på den utfordringen. Stuntskrevet ned på blondinens nye baby, en sånn baby-PC. Litt for liten til å skrive doktorgrader, romaner og annet litterært og seriøst. Men grei til å organisere studiehverdagen og pusle litt på arbeidskrav som må pusses på.

Litt artig egentlig. For den forrige eieren mistet en kopp te oppi tastaturet. Noe som gjorde at tastaturet ikke oppførte seg etterpå. Det vil si det ville ikke oppføre seg slik det var tenkt det skulle oppføre seg. Blondinen ba da pent om å få vraket i håp om å få liv i det. Men ikke. Den h…n ville ikke dele seg i sine enkelte komponenter. Dermed ble den liggende. Fram til nå i høst. Hvor fruen kvinnet seg opp og spurte en bekjent på IT-avdelingen på høgskolen. “Nå som jeg er student her, da får jeg kanskje litt datahjelp?”

“Mjo, ikke umulig?”

Ei ukes tid etterpå kom det spørsmål/beskjed om at et nytt tastatur måtte anskaffes, om det var greit å bestille et over nettet fra England? “Joda”, mens da fruen i sitt stille sinn så hundrelappene forlate den tomme lommeboka. Fjorten dager etterpå; “Nå kan du hente PC-en”

Fruen drar bort på Kalvskinnet og henter babyen, og spør forsiktig hva h*n skal ha for arbeidet og det nye tastaturet?

“Det er femtiårsgave” var svaret, sammen med et stor klem :-)

Dermed kunne de hundrelappene bli til nytt, større batteri og mus. For pekeflaten på babyen er heller semmer, og med et tastatur med USB-tilkobling som blondinen fant i ei skuff har hun faktisk et arbeidsredskap som kan brukes i studenttilværelsen on the go.

Når nå bare neste ukes skoleovertagelse er overstått, har blondinen satt seg i sitt blonde hode at hun skal lage seg ei mappe til babyen. Den får jo fint plass i sekken, men likevel. Er no med å gi ting en personlig vri. Dette er noe jeg setter pris på og vil beskytte. Noe Kamelryttersken har med seg fra oppveksten. Hun kjenner på at oppveksten med kreative foreldre gjør at hun har en arv å føre videre. har noe med det som var et annet tema for dagens refleksjonsgruppe. Profesjonalitet kontra personlig og privat sfære. Hvor profesjonell er man i sin yrkesutøvelse, og hvor mye lar man sine personlige ting få være med inn i yrkesutøvelsen. Hva kan man ta med seg av yrket inn i privaten? Ble en del prat rundt dette. Få, om noen, av medstudentene som hadde hatt noe om dette i grunnutdanningen, Kamelryttersken erindrer svakt at det var noe prat om det å være profesjonell, men ikke noe om overlapping mot det personlige, og iallfall ikke over mot privatlivet, egen intimsfære.

Blondinen har mange roller i livet sitt. Hun er profesjonell fagutøver, hun har foreldreansvar for barn med behov for tilrettelegging av hverdagen, hun er venninne, hun er student og hun er forståsegpåer. Alle disse innfallsvinklene gir mulighet til å observere andre yrkesutøvere og privatpersoner som hun treffer. En ting som har slått henne og som hun arbeider med å forstå. Knekke koden om man vil. Er det hun opplever som sprik mellom skolevesenet og helsevesenets syn på hvordan funksjonshemmede skal håndteres. En avstand som en overlege på sykehuset i by’n kunne bekrefte at ikke bare var blondinens observasjon, men at flere andre foreldre sa mye av det samme. Blondinen fikk det også fra en medstudent når hun fortalte at hun skulle være på skoleovertagelse på en av byens videregående skoler. Medstudenten var ikke akkurat glad for det hennes 12 – åring hadde opplevd med en tilsvarende overtagelse av den skolen. Er noe med Mars og Venus, eller kanskje det er snakk om Jupiter og Neptun?

Kamelryttersken grugleder seg iallfall. Helgas planlegging av førstehjepsundervisning og undvisning om velferdstaten blir iallfall spennende, for ikke å snakke om neste ukes gjennomføring av samme. Heldigvis blir de to studenter i Helse- og sosialklassen klassen som i teorien skal ha sytten 16 – 17 åringer. I teorien. I teorien burde de være interessert i å lære mer om faget de har søkt på også. Om det er sånn kan fruen kanskje si mer om i slutten av uka? Men det er kanskje i teorien det òg?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken :-)

 

Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

Sabbat

Den katolske kirke har sine jubelår hvert 25. år. En skikk som har opphav i salig Moses. Han mente på at

I seks år skal du tilså din jord og høste grøden av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i ditt folk kan nyte godt av det.

2. Mosebok 23,10

Kamelryttersken har bevilget seg et sabbatsår. Iallfall fra arbeidslivet. Velferdsordningene vi har her i landet gir rom for det, selv om de ikke har plass for at Ørkendyret skal få farte som han vil. Men så lenge husleia for Kamelhiet blir betalt så har han, om enn litt motvillig, gått med på at det ikke blir så mye farting som han er vant til før ut på sommeren neste år. Tilbudet fra NAV og arbeidsgiver om å få ta videreutdanning i Psykisk Helsearbeid var det bare å si Takk og Amen til. Han var enig i det. Alternativet var avskilting og en heller miserabel tilværelse i en kald garasje på Byåsen. Valget var med andre ord ganske enkelt for frihetselskeren som ser fram til ny julefeiring i hiet sitt.

Julefeiring i Kamelhiet

Blir sagt mye om studier og studenttilværelsen. Som student i voksen alder har man en del utfordringer som ungdommen ikke har. Familieforpliktelser for eksempel. Og alskens uvaner man har lagt seg til, og økonomiske realiteter som husleie og banklån. Ørkendyret gir jamnt blanke i slikt, bare han har bensin på tanken og luft i hjula er han fornøyd. Men han skjønner det med husleie, han har store motforestillinger mot å stå under åpen himmel når han ikke er på tur. Men han var snar nå når han var på Sørlandstur nå sist. Venninden kom i fullt firsprang mellom regndråpene når han kom opp bakken. Hun hadde ikke før fått åpna porten til den lokale sykkelstallen før ørkendyret stupte inn og parkerte ved siden av en liten, hvit, snerten norskbygd Harley-Davidsson. Litt på avstand riktignok, men ikke lenger unna enn at de kunne utveksle erfaringer om vei- og føreforhold i området. Mens da venninden og Kamelryttersken kunne gå innendørs i trygg forvisning om at de respektive kjøretøy hadde det bra i hverandres selskap. Unødvendig å si at den japanske blikkboksen måtte stå ute. I regnet.

Blir noen spørsmålstegn fra omgivelsene når man tar videreutdanning på høyskolenivå i en alder hvor flere av de jevnaldrende vennindene er blitt bestemødre. Noe som gjør at mange begynner å stille seg inn på at livet går mot en stillere periode, uten eksamensmas og ikke minst -nerver. For de har tiltatt i styrke med årene. I Kamelrytterskens pure ungdom kunne hun lese kiosklitteratur av ymse valør i stedet for pensum i tida fram til muntlig eksamen, og likevel gå ut fra eksamenen med karakterer som mange gjerne skulle hatt. Rolig og fattet, men kanskje ikke så preget av stundens alvor.

Hittil i høst har fruen brukt mer tid på pensum enn på en hel vinter i hine, hårde dage på Landbruksskolen, men sliter likevel med å få samlet trådene såpass at pålagte arbeidskrav står til mer enn stryk. At hun også har tatt mål av seg til å fullføre ped.studiene på det som skolemyndighetene kaller for normert tid gjør ikke tingene mindre kompliserte. Logistikken blir ikke like enkel som når blondinen gikk på jobb og hjem igjen etter dagens dont. Men så har ikke en Ergoterapeut behov for pedagogikk heller, kunne et lyst hode på et dialogmøte med NAV, arbeidsgiver, fagforening og fastlege fortelle.

Det får stå for det lyse hodets regning. Kamelryttersken tenderer mot å være uenig, noe andre treåringer med helsefag i fagkretsen også har mumla noe om. Ikke så høyt riktignok. Kunne jo være et lyst hode hos arbeidsgiver som tok det til seg… Er ikke alltid det er så bra å utfordre lyse hoders meninger, de kunne måtte begynne å tenke på nytt. Ikke bra, ikke bra.

Andre spørsmålstegn som dukker i studinens nærvær er om hun ikke har nok utdanning? Og får hun jobb? Utdanning over et visst nivå gjør jo at man blir mindre attraktiv på arbeidsmarkedet fordi man priser seg ut med krav om høyere lønn?

Teori og praksis, politikk og sånn

Nå i helga sto Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) fordi dataanlegget var nede. Man fikk ikke ut opplysninger om pasientene fra systemet, for eksempel hva slags medisin den enkelte skulle ha. Sykepleiernes mantra om “Rett medisin til rett pasient til rett tid” ble satt kraftig på prøve de fjorten timene data’n var nede.

Kamelrytterskens moderlige opphav var ikke bare lett fortørnet når hun så dette på nyhetene søndagskvelden. “På kysten har de systemer for å holde fyrlyktene i drift, selv om skipene har radar og alskens moderne elektronikk å navigere etter. Men de klarer det ikke på et sykehus?” Hun hadde sett på Hurtigruta hele helga og hvordan de navigerte opp og ned kysten. Og ja, Kystverket holder fyrlyktene i drift og har back-up systemer i tilfelle en faller ut. Mens da et sykehus på land lammes totalt av en datafeil. Og det vi som publikum ser er et system som ikke har rutiner for oppfølging av medisiner og pleie uten dataskjermer. Det papirløse kontor heter det visst.

Fagforeningen Delta gikk ut nå og slår alarm om Helsefagerbeiderutdanninga. Vi kommer til å mangle 40.000 Helsefagarbeidere i 2030, men bare 13.000 Sykepleiere kan de fortelle. Og legger i samme farta skylda på utdanninga. Kristin Halvorsen er ute og mener at det må bli mer samsvar mellom teori og praksis. At det elevene lærer på skolen må henge sammen med det de lærer ute i praksis. To dager teori og tre dager praksis er fru Halvorsens resept. Javel? Den medisinen er allerede foreskrevet og gir liten virkning er Kamelrytterskens erfaring fra utdanning av framtidige helse- og sosialfaglige arbeidere.

Men medisinen er god den, på papiret og på Stortinget. Og ville gitt oss enda bedre Hjelpepleiere for tyve – tredve år siden. Vi har en helt annen ungdom som skal ta utdanning i dag. De som er ut og skal ta videregående utdanning i dag, har helt andre forestillinger om det å pleie syke og hva en atraktiv jobb skal innebære enn hva Kamelryttersken og hennes generasjon hadde. Vi var innstilt på at vi måtte gå gradene, skaffe oss praksis, gjøre alle drittjobbene før vi fikk ansvar og kunne gjøre den jobben vi utdannet oss til.

Fagforeningen Delta sutrer om at lærlingene må vaske kopper og tørke dritt.

-Elevene blir typisk satt til å vaske opp etter måltidene eller andre rutineoppgaver. Ingen har tid til å vise dem at helsefagarbeidere gjør mye, mye mer enn å vaske opp og skifte bleier. Istedenfor å motivere elevene til yrket, så drepes isteden lysten deres,

sier Jette Dyrnes, leder for helsefagarbeiderne i Delta i følge VG-nett

Ja, men koppvask og bleieskift er faktisk nødvendige oppgaver, og noen må faktisk gjøre de jobbene også. Det er nå en gang slik at skal man ha tid til de interessante arbeidsoppgavene, må man kunne rutineoppgavene så godt at de går av seg selv. Man skal ikke være nødt til å bruke tid på å tenke på hvordan man tar et helskift på en sengeliggende pasient. Man skal vite hvor sengetøyet er, man skal vite hva man trenger av laken, kladder, vaskeklut, pussbekken, vaskevannsfat osv før man begynner på stellet.

Rutineoppgaver må gjøres så ofte at det kan man, man må ikke bruke energi på å tenke gjennom hvordan de utføres. Og det er drill, pugg, repetisjon, sånn er det bare.

Selvsagt skal elevene og lærlingene ha opplæring i alle de andre arbeidsoppgavene også. Men likevel er omsorg og pleie det som er hovedoppgaven og det elevene må lære først skal de ha forutsetning for å kunne utføre de andre oppgavene sine.

For det er noe med å ha en basis å arbeide ut fra. Jevnt over er de sykepeleirne som har en bakgrunn som Hjelpepleier de som gjør den beste jobben med pasientene. De kan det med pleie, omsorg og empati som pasienten har behov for. Rett og slett fordi de har gjort og kan alle rutineoppgavene. De tar et helskift på strak arm istedet for å rope på en Helsefagarbeider som ikke er der. Hjelpepleierne/Helsefagarbeiderne er på vei ut av sykehusene fordi Sykepleierforbundet vil ha inn flere sykepleiere. Som ikke vil ta rutinearbeidet, fordi de vil sitte ved en skjerm og gjøre interessante, sykepleiefaglige oppgaver. Som de sykepleierstudentene som skulle få drive en enhet i hjemmesykepleien i en praksisperiode på 8 uker. Kjempebra syntes sykepleierne på enheten, da kan vi komme ajour med alt det vi ikke får tid til ellers. Det gikk bra i tre uker. Da trakk studentene seg. Det var ikke nok relevante sykepleiefaglige arbeidsoppgaver. Enhetsleder som selv er sykepleier, tok av så det holdt. Slike avtaler ble det ikke snakk om mer, pluss da de adjektivene som ikke egner seg på trykk, selv ikke på Karavanseraiet.no.

Her er vi ved sakens kjerne. Hva er det dagens helsefagelever/-studenter forventer når de kommer ut i praksis og senere ut i arbeid? Kamelryttersken tror de forventer seg en kremjobb ved et tastatur fra tolv til to inklusive en times matpause. At jobben avlønnes på lik linje med Sentralbanksjefen er en selvfølge. Kamelryttersken tar kanskje feil, men må ved nærmere ettertanke innrømme at sist hun tok feil måtte ha vært i 1922

Flere synspunkter på Fru Halvorsens resept for bedre og flere Helsefagarbeidere? Kanskje foreskrive henne en daglig dose av Kierkegaards ord om Hjelpekunst?