Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Vaksinemotstander? Jeg? You bet

Not.

Men Kamelryttersken er visst det, ifølge Gunnar Roland Tjomlid på bloggen Unfiltered perception. Han har en utmerket bloggpost om vaksine og vaksinering mot blant annet meslinger (anbefales). Siden fruen er av den oppfatning at mennesket har godt av en “time-out” en gang i blant for å ta seg igjen i en travel hverdag, tillot hun seg å filosofere litt rundt det i kommentarfeltet til nevnte blogginnlegg. Noe som falt flere tungt for brystet, og blondinen fikk passet påskrevet ganske så grundig, ikke bare av bloggeier.

Sånn kan det lett gå i et kommentarfelt, man er ikke klar nok i sine uttalelser og erter på seg andre som også har sine meningers mot om ting man faktisk er enige om, man bruker bare andre ord og ser ting fra andre vinkler. I praksis er man rørende enig om hovedtrekkene, men går seg bort i detaljene.

Den diskusjonen viste Kamelryttersken noe mer, at skeptikerne er skeptiske, og de er akkurat like enkle å diskutere med som alternativfolket som tror at man kan lese over vann for å gi det helbredene kraft eller at noen kan helbrede ved bønn. Kan det ikke bevises ved doble doble blindtester er det ikke sant. Men før man kommer så langt som til å utføre et kontrolert forsøk må man faktisk innom noen blindveier og snu noen steiner. Hvis alt skulle dobbelsjekkes dobbelt opp, må vi ha med oss eget testlaboratorium bare vi skal drikke vann. For det kan hende at det er en skadelig mikrobe i det vannet, selv om det er dobbeltsjekket mange ganger fra Jonsvannet til kranen her i Ila. Og hva hvis det er snakk om vann i kranen et annet sted? Kan vi stole på det? Ikke hvis vi skal følge skeptikerne helt ut til den ytterste konsekvens.

Sykdom består av to dimensjoner, en psykisk og en somatisk (kroppslig). Andelen av psyke og soma i det enkelte sykdomstilfellet varierer fra person til person, og fra tilfelle til tilfelle. Noen påstår at man kan tenke seg frisk, kanskje hvis sykdomen er rent psykisk og påført ved ytre påvirkning, som mobbing. Kanskje, selv om mange kognitive behandlingsmåter gjør nettopp det, baserer seg på at pasienten kan endre adferd og dermed påvirke sykdommen ved å tenke anderledes. Men det er vel sjelden at man kan si at en sykdom bare har en psykisk dimensjon?

En rent somatisk sykdom, som kreft, vil også påvirke pasientens psyke, slik at sykdommen over tid også får en psykisk dimensjon, Det var den en bekjent som døde av kreft for noen år siden snakket om, når han fortalte om sitt sykdomsforløp. “Jeg tror at den behandlingen jeg får på sykehuset tar kreften. Men livskvaliteten opprettholder jeg ved positiv tenking”. Han trodde virkelig på at behandlingen han fikk hjalp ham rent kroppslig, at den tok den somatiske dimensjonen av sykdommen. Den psykiske dimensjonen måtte han arbeide med selv via tanken, det var den forståelsen han formidlet. Og det er det man gjør ved mestringssentrene rundt forbi, støtter pasienten på å opprettholde troen på seg selv og sine muligheter til å leve.

Har også sett det ved alvorlige muskelsykdommer, at det er tanken, det kognitive som holder liv i pasienten og lar ham holde ut. Men derifra til å tro at man kan tenke seg frisk, fri for symptomer og bivirkninger er det et langt sprang, selv for en blond Ergoterapeut. Men det er viktig å ta med den dimensjonen, hjelpe pasienten til å finne en balanse mellom soma og psyke. For sykdom gjør noe med mennesket, er noe i det at det man ikke dør av , blir man sterkere av. Derfor er den time-outen som en enkel forkjølelse gir, viktig for oss. Den er med og bidrar til den utviklingen vi alle går gjennom. Men man kan også snu på det, og si at det er slik at siden livet utvikler seg i hopp og sprang, at det det er de brå overgangene som gjør at vi må ta en slik time-out for å nå oss selv igjen.

Ofte tenker man at “Jeg er da den samme som jeg var i går”. Er vi det? Har vi det samme synet på tinger og tanger som igår, eller har vi utviklet og forandret oss oppgjennom livet? Og i tilfelle hva var det som gjorde at vi forandret oss?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom   :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

QTEHW7H2CKNF

Skeptisk? Jeg? Langt derifra

Kamelryttersken har en last. Filmer med kjekke menn. Clintern, George Cloney, Bruce Willis, Will Smith for å nevne noen. Og da blir det gjerne mye unødvendig voldsbruk før Gutta Boyz har redda verden og fått prinsessa og iallfall halve kongeriket i belønning. Sånn som i går kveld. “Die Hard 4” med Bruce Willis på hvert eneste bilde, noe blondinen ikke har noe i mot, snarere tvert om ;) Og siden det var en komersiell kanal som ikke gjør noe gratis, var det reklame så det holdt mellom drapene. Og da swappes det vilt i heimen, alle 20+ kanaler sjekkes for flere manneben. Som sjelden er der, bare mer reklame :evil:

Inntil blondinen havner på et innslag med kjekkaser som viser seg å være reklame for Dove for men. Mannfolk har jo også hud de må ta vare på må vite. Ikke bare vi sylfider

Men sånn reklame kan være så mangt. Fruen driver med det selv, når hun skal ha seg arbeid, gjennomarbeidet CV og søknad med et profesjonelt tilsnitt. For å selge solid kompetanse og profesjonalitet på et fagfelt hvor det er mange om beinet.

Er andre som gjør dèt også. Bruker profesjonalitet og fagkunnskap for å selge et produkt. Men i motsetning til fruens dokumenterbare kompetanse, er det så som så med dokumenterbar effekt når folk med sansen for lettjent kronasje bruker virkemidler som har dokumentert effekt på innholdet i folks lommebøker.

Trua har hjelpt så mange, sier et gammelt ord, og noen ganger må man ha ei sterk tru for å tro at ting fungerer slik salgsapparatet sier det gjør.

Blondinen har vært mye innom alternativer til A4-skjemaet opp gjennom. Alternativt landbruk, det vi i dag kaller økologisk landbruk, alternative behandlingsformer og sånn bort gjennom. Men det som slår fruen er trua som følger med. Enten det nå er maursyre i siloen eller kunstgjødsel. Maursyre er no herk, og det å bruke noe som man ikke kan vaske hendene i byr fruen i mot. Men den har dokumentert effekt på konservering av gras i en silo. Forutsatt at man ellers gjør det som må gjøres under legginga av siloen. Jevn og rask tilførsel av gras, tett silo, godt press på toppen til slutt.

For det er akkurat det, at det er sjelden at ètt virkemiddel har effekt alene. Forholdene må legges til rette for at virkemiddelet skal fungere. Dette vet reklamebransjen alt om. Og bruker for det det er verdt. Og vel så det.

Det er her menneskets evne til å tenke kommer inn. Og vår evne til å bruke kunskapen vår når vi blir utsatt for massiv påvirkning fra storkapitalen og alle de som vil tjene til livets opphold på vår godtroenhet. For det er vi, selv om vi helst ikke vil innrømme det når vi står og kjøper Lurium og Slangeolje.

Skeptikerne som elsker å sette alskens lure duppeditter på dagsordenen har også ei tru, på fakta, at bare alt som kan dokumenteres med doble blindtester er holdbart. Alt annet er humbug. Men er det så enkelt? Blir Kamelrytterskens reklame for seg selv lest og tatt hensyn til på et faglig grunnlag? Eller er det arbeidsgivers magefølelse som avgjør hvem som får jobben? Forskning viser at det i de fleste tilfeller er det siste, at det er arbeidsgivers eget bilde av sin nye arbeidstaker som er avgjørende, ikke faglige kvalifikasjoner.

Det samme gjelder for oss som forbrukere, førsteinntrykket har alt å si, selv om magnetarmbåndet vi kjøper ikke har dokumentert virkning og kanskje også selges med villedene informasjon. Pernille Nylehn har en fin en om akkurat det

Det er sundt å være skeptisk, men er det like sundt å være mer katolsk enn paven?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Den norske Velferdsstaten – har den noen fremtid?

Arvid på Aspergman.com er gjesteskribent denne gangen. I tillegg til at han er Vernepleier med god kunnskap om det han skriver,  blogger han om mye som Kamelryttersken syns er interessant å følge med på.

Og så har han noen ganger dansbar musikk på bloggen

Derfor er Kamelryttersken glad, og ikke så lite stolt for at Arvid har skrevet et gjesteinnlegg til Karavanseraiet. Tusen takk Arvid :D

Arvids post går rett inn i en debatt som Kamelryttersken fikk rett i fanget når Mellomsten ble født. Han og minstemann er begge født prematurt. Mellomsten vokste og trivdes akkurat som unger skal, selv om han ble født ti uker for tidlig. Minstemann er født i uke 28 og var tre måneder på prematuravdelinga før han kom hjem. Han var slapp i kroppen og motorikken utviklet seg ikke slik som hos broren. På et vis virket det som at musklene var slått av.  3/4 år gammel fikk han diagnosen Cerebral Parese (CP). En diagnose som senere er utvidet til grad fire (av fem). CP-en hans, behovet for hjelpemidler og tilpassinger til skole og fritid har gitt hele familien et annet syn på hva som er viktig og hvilke prioriteringer vi må gjøre for at vi alle skal fungere.

Han har en litt annen vinkel for sine spørsmål enn hva som er gjengs i samfunnsdebatten i dag, en vinkel som også andre har tatt opp og som må tas opp skal vi utvikle velferdsordningene våre til beste for oss alle.

Arvid om Velferdsstaten

Det finnes mange mennesker i verden som gjerne vil bo i Norge pga vårt gode velferdssystem. Til tross for at mange er bekymret for et påstått stort misbruk av trygdeordningene, har velferdsstaten generelt stor støtte i befolkningen.

Til og med representanter for Unge Høyre og FrP’s Ungdom høres ut som de mest hardbarkede sosialdemokrater når de forsvarer de høye skatter som er nødvendig for å opprettholde ordningene!

Unge Høyre er riktignok litt kritisk til statlig bruk av penger på for eksempel ”Rådgivnings- kontoret for produsenter av bunader (?)” og lignende.

Lesere av min blogg vet jeg med jamne mellomrom forsvarer personer som har havnet ”utenfor” og derfor trenger støtte fra NAV.

Men det finnes noen ”skyer i horisonten”. Det er ingen tvil om at alle gode ordninger med sykepenger, behandling, uføretrygd, alderspensjon osv krever enorme beløp. Samtidig som den yrkesaktive del av befolkningen blir stadig mindre. Vil de som er i jobb være villig til å betale den økte skatt som blir nødvendig for å opprettholde ytelsene på dagens nivå?

Jeg tror svaret på dette spørsmål etter hvert vil bli Nei, til tross for dagens store konsensus.

I likhet med mange andre er også jeg bekymret for misbruk av systemet. Men det jeg ser som misbruk er annerledes enn det som blir nevnt i mange kommentarfelt.

Eksemplene jeg tenker på er mange, og mye kan være vanskelig å diskutere. Jeg vil her bare antyde tankegangen.

Har du noen gang sett medisindosettene til våre gamle på sykehjem? De er så breddfulle at man noen ganger må ty til ekstra dosett. Jeg er helt overbevist om at en saklig faglig gjennomgang av dette vil vise en stor og dårlig indisert bruk av til dels dyre medisiner.

I siste stadium av kreftbehandling er det ikke uvanlig at det settes SVÆRT dyre sprøyter, som ”et siste forsøk”. I slike situasjoner er det naturligvis ingen som protesterer. Hvem vil frata noen dette siste håp? Ikke jeg, i hvert fall. Men spørsmålet blir likevel, hvis disse sprøyter kan ha nærmest mirakeleffekt, hvorfor brukes de ikke tidligere i behandlingen?

Det varierer også en del hvordan systemet fungerer.

Hvis du for eksempel brekker et bein eller en arm, får du uten diskusjoner nødvendig og ”gratis” legebehandling. Dette gjelder selv om du brakk beinet som resultat av uvettig eller sjansebetong oppførsel i påskefjellet.

Får du et utviklingshemmet barn er faren større for at du må kjempe en hard kamp for å få nødvendig støtte og hjelp.

Det finnes også mange eksempler på dyr behandling som skyldes såkalte livsstil-sykdommer.

Min grunnholdning er at hvis du vil utfordre livet med for eksempel farefulle ”stunt” i påskefjellet, kose deg med daglige måltider på McDonalds eller 40 sigaretter i døgnet, må du gjerne gjøre det!

Spørsmålet blir mer: Er det riktig at naboene (i form av sin skatt) skal betale for den medisinske behandling som følger av din eventuelle helsefarlige livsførsel?

Det ideelle ville naturligvis være at vi kunne beholde de mange gode ordninger. Jeg tror likevel vi går mot en tid der den enkelte må ta mer ansvar for eget liv og helse.

Og at behandling av ”enklere” sykdomstilstander er noe du selv må betale for, evnt ved hjelp av forsikringsordninger og utvidelse av det private helsetilbud. Kanskje vi også må ofre litt innenfor støtte under sykdom og en lavere alderspensjon.

Men med tilhørende lavere skattenivå.

Hva mener du om saken?