Snedig. Om sammenhenger og forbrukermakt

Når man kommer med fakta i en diskusjon, kan man få beskjed om at man ikke må forvirre motparten. Med fakta. Noe blondinen med egen motorsykkel har fått erfare. Mer enn èn gang. Mulig det har noe med menneskets uvilje mot å endre inngrodde meninger. Som at blondiner som er store i kjeftamentet har i minste laget med forstand. På for eksempel dagens snakkis. Matvaresikkerhet.

Noen vil kanskje si at det er på tide. At det blir en snakkis. De sitter og lurer på hvorfor det har tatt så lang tid. For dette sa vi jo for 30, 40, 50, 60 år siden.  Dette med at alt henger sammen, at naturens kretsløp fungerer slik og slik, at tukler man med èn ting, vil det gi følger et annet sted. Derfor gjentar blondinen seg selv. Enda en gang.

Kvikksølvutslippene i Minamatabukta i Japan, skjedde på 1950-tallet. Offisielle tall sier at et femtitalls menneskeliv gikk tapt på grunn av store mengder kvikksølv i fisken fra bukta. Fiske i og rundt Minamata var forbudt i årtier etterpå.

Rachel Carson ga ut boka «Den stumme våren» – «Silent Spring» i 1963 om følgene av bruk av DDT og andre plantevernmidler. DDT ble forbudt i Norge i 1970, i USA i 1972. Etter sterke protester fra produsenten, som mente at DDT var helt trygt. Når forbudet var et faktum fortalte lederen for USA’s Environmental Protection Agency, at avgjørelser som å forby DDT, i det store og hele var politiske. Altså innrømmelse av at det ikke er fakta, men menneskelige oppfatninger som er avgjørende. Det han heller ikke sa, er at de multinasjonale selskapene som produserer og selger sprøytemidler, også er en del av opinionen, og at de i dag har politiske og økonomiske muskler av en størrelsesorden som langt på vei har gjort at USA har mye svakere lovgivning omkring matsikkerhet enn EU. Men det visste kanskje ikke direktøren den gang da. I 1972.

På 1970-tallet kom den «Grønne bølgen», med økologisk landbruk og kritiske røster til konvensjonelt landbruk, industrialisering av husdyrhold, monokulturer og kjemiske plantevernmidler. Da hadde man begynt å få innsikt i økosystemer og hvordan kjemiske forbindelser følger næringskjedene, slik at kritikken av kjemiske plantevernmidler hadde et seriøst, forskningsbasert grunnlag. Det var ikke lenger synsing. DDT-ens virkninger på for eksempel fugleegg var godt dokumentert. Det samme var det at DDT kan ha en halveringstid på opptil 30 år i jord. Man begynte å få tidsfrister for hvor lang tid det måtte gå mellom sprøyting og høsting, for å sikre at nytteplantene ikke inneholdt sprøytemidler eller rester etter nedbrytingsprosessene. Glyfosat (Round-Up) ble det store på bekjempelse av ugras. Ikke bare i åkeren, men også i hager, parker, veiskråninger osv.

Rundt 1990 begynte det å komme dokumentasjon på at Glyfosat ikke var så sikkert som produsenten Monsanto påsto. Halveringstiden kunne være opp til 90 dager, noe som er i lengste laget i mange grønnsaksproduksjoner, hvis man vil levere produkter uten sprøytemiddelrester.

Man begynte utover på 1970/-80-tallet også å se at ugras og skadedyr utviklet resistens mot de plantevernmidlene som ble brukt. Man måtte bruke større mengder og sprøyte oftere for å få ønsket effekt. Det førte til at man ikke bare fortsatte å forske på mer effektive midler, men man begynte også se på om nyttevekstene kunne bli bedre i stand til å tåle de økte giftmengdene. Noe som førte til genmodifisering, siden vanlig avl ikke gikk fort nok/ga ønskede resultater.

I 2000 begynte man i Norge å overvåke bruken av medisiner i dyreholdet. Også her så man utviklingen gikk mot mer bruk av medisiner. Allerede da kunne man påvise antibiotikaresistens hos bakterier hos kylling. At det har tatt 14 år før folk flest har tatt til seg denne kunnskapen, kan kanskje kalles snedig. Mer sannsynlig er det at denne kunnskapen har vært underkommunisert fordi man ikke ville skape frykt i befolkningen. Man vil jo at mat skal være ren.

Nå melder Nortura, Norges største salgssamvirke for kjøtt og fjørfe, at de i løpet av de neste to årene vil fase ut bruken av «Narasin», et middel som skal forebygge bakterierelatert sykdom hos kylling, og som gis rutinemessig gjennom foret.

Tar sin tid å endre rutiner. Og to år er lenge. I denne sammenhengen.

Det er desverre ikke alt mennesket har funnet på som er bra. For naturen. Mange av de kjemiske forbindelsene som kommer på avveie med utslipp fra industri og privathusholdninger, brytes ikke ned og blir ufarlige. De blir tatt opp i naturens kretsløp og vil etterhvert bli konsentrert i skadelige mengder, nettopp fordi de ikke brytes ned. Hverken i vann, luft eller i levende organismer. Noe blir midlertidig tatt ut av kretsløpet ved at de ikke blir utsatt for vær og vind, begraves i sedimenter på havbunnen eller på annen måte ikke går inn i kretsløpet. De stoffene som går inn i kretsløpet vil etterhvert bli tatt opp i levende organismer, og etterhvert som det organiske materialet beveger seg opp gjennom næringskjeden blir miljøgiftene konsentrert til slike mengder at de er skadelige. Kvikksølvutslippet i Minamatabukta er et eksempel. DDT i morsmelk et annet. Miljøgifter i spekket til sel og isbjørn et tredje.

Det er i dag mye snakk om forbrukermakt. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale det ren mat koster? Amerikanske bønder har mye godt gitt opp. Monsanto, som sitter på rettighetene til mye av det såkornet som brukes i USA, saksøker alle som vil bruke eget såkorn, avlet av det såkornet de kjøpte året før. Av Monsanto. Og de vinner fram med søksmålene. Også mot forbrukere som mener at maten de kjøper ikke holder mål.

Det er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Ukritisk skepsis?

Bildet er lånt av Frøken Makeløs
Bildet er lånt av Frøken Makeløs
Bildet er lånt av Frøken Makeløs

Ellen skrev her tidligere i vinter om Briggs Myers personlighetstest. Ved ansettelser, sammensettning av arbeidsgrupper og sånn bortetter kan det være greit å ha noen pekepinner om hvordan folk er, og hvordan de samarbeider. Kamelryttersken som også har utdanning i tilsvarende teknikker ser så absolutt verdien i slike verktøy, men mener at de bør brukes med omtanke. Ikke minst fordi forskning viser at slike tester kan være villedende så det holder, hvis man ikke vet hva man holder på med. Mer om det kan man lese om Wikipedia om den såkalte Barnum-effekten.

Annen forskning viser at arbeidsgivere ved ansettelser, selv om de bruker alskens tester, likevel stoler mer på magefølelsen enn på testresultater.

Nok om det. På en av sine vandringer i Stiftsstaden ved Nidelven fikk Kamelryttersken tilbud om en slik Myers/Briggs personlighetstest. Og kom ut i kategorien INFJ. I følge han som utførte testen er det bare ca èn prosent av befolkningen som har akkurat den kombinasjonen. Ekslusiv kombinasjon med andre ord. Kanskje særlig fordi også Ari Behn er i samme kategori. Uten at det kan regnes som hverken et pro eller kontra for fruens personlighet. Hun er nå en gang den hun er.

Mer forståelig ble forkortelsen INFJ etter at en av blondinens medstudiner oversatte forkortelsen til et mer forståelig språk. Hun fant ut at INFJ står for Innmari Nydelig Fantastisk Jente. Hvis man trekker fra førnevnte Ari Behn og hans likemenn skulle man kunne tro at ca en halv prosent av befolkningen er Innmari Nydelige Fantastiske Jenter. Realiteten er vel heller at ca halvparten, rettere sagt 51 %, av befolkningen kommer i den kategorien. Noen som sa noe om å være skeptisk til ukritisk omgang med forskning?

Vaksinemotstander? Jeg? You bet

Not.

Men Kamelryttersken er visst det, ifølge Gunnar Roland Tjomlid på bloggen Unfiltered perception. Han har en utmerket bloggpost om vaksine og vaksinering mot blant annet meslinger (anbefales). Siden fruen er av den oppfatning at mennesket har godt av en “time-out” en gang i blant for å ta seg igjen i en travel hverdag, tillot hun seg å filosofere litt rundt det i kommentarfeltet til nevnte blogginnlegg. Noe som falt flere tungt for brystet, og blondinen fikk passet påskrevet ganske så grundig, ikke bare av bloggeier.

Sånn kan det lett gå i et kommentarfelt, man er ikke klar nok i sine uttalelser og erter på seg andre som også har sine meningers mot om ting man faktisk er enige om, man bruker bare andre ord og ser ting fra andre vinkler. I praksis er man rørende enig om hovedtrekkene, men går seg bort i detaljene.

Den diskusjonen viste Kamelryttersken noe mer, at skeptikerne er skeptiske, og de er akkurat like enkle å diskutere med som alternativfolket som tror at man kan lese over vann for å gi det helbredene kraft eller at noen kan helbrede ved bønn. Kan det ikke bevises ved doble doble blindtester er det ikke sant. Men før man kommer så langt som til å utføre et kontrolert forsøk må man faktisk innom noen blindveier og snu noen steiner. Hvis alt skulle dobbelsjekkes dobbelt opp, må vi ha med oss eget testlaboratorium bare vi skal drikke vann. For det kan hende at det er en skadelig mikrobe i det vannet, selv om det er dobbeltsjekket mange ganger fra Jonsvannet til kranen her i Ila. Og hva hvis det er snakk om vann i kranen et annet sted? Kan vi stole på det? Ikke hvis vi skal følge skeptikerne helt ut til den ytterste konsekvens.

Sykdom består av to dimensjoner, en psykisk og en somatisk (kroppslig). Andelen av psyke og soma i det enkelte sykdomstilfellet varierer fra person til person, og fra tilfelle til tilfelle. Noen påstår at man kan tenke seg frisk, kanskje hvis sykdomen er rent psykisk og påført ved ytre påvirkning, som mobbing. Kanskje, selv om mange kognitive behandlingsmåter gjør nettopp det, baserer seg på at pasienten kan endre adferd og dermed påvirke sykdommen ved å tenke anderledes. Men det er vel sjelden at man kan si at en sykdom bare har en psykisk dimensjon?

En rent somatisk sykdom, som kreft, vil også påvirke pasientens psyke, slik at sykdommen over tid også får en psykisk dimensjon, Det var den en bekjent som døde av kreft for noen år siden snakket om, når han fortalte om sitt sykdomsforløp. “Jeg tror at den behandlingen jeg får på sykehuset tar kreften. Men livskvaliteten opprettholder jeg ved positiv tenking”. Han trodde virkelig på at behandlingen han fikk hjalp ham rent kroppslig, at den tok den somatiske dimensjonen av sykdommen. Den psykiske dimensjonen måtte han arbeide med selv via tanken, det var den forståelsen han formidlet. Og det er det man gjør ved mestringssentrene rundt forbi, støtter pasienten på å opprettholde troen på seg selv og sine muligheter til å leve.

Har også sett det ved alvorlige muskelsykdommer, at det er tanken, det kognitive som holder liv i pasienten og lar ham holde ut. Men derifra til å tro at man kan tenke seg frisk, fri for symptomer og bivirkninger er det et langt sprang, selv for en blond Ergoterapeut. Men det er viktig å ta med den dimensjonen, hjelpe pasienten til å finne en balanse mellom soma og psyke. For sykdom gjør noe med mennesket, er noe i det at det man ikke dør av , blir man sterkere av. Derfor er den time-outen som en enkel forkjølelse gir, viktig for oss. Den er med og bidrar til den utviklingen vi alle går gjennom. Men man kan også snu på det, og si at det er slik at siden livet utvikler seg i hopp og sprang, at det det er de brå overgangene som gjør at vi må ta en slik time-out for å nå oss selv igjen.

Ofte tenker man at “Jeg er da den samme som jeg var i går”. Er vi det? Har vi det samme synet på tinger og tanger som igår, eller har vi utviklet og forandret oss oppgjennom livet? Og i tilfelle hva var det som gjorde at vi forandret oss?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom   :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

QTEHW7H2CKNF

Kule ryper tenker da på seg selv?

Motor, bladet til Norges Automobilforbund (NAF) lå i postkassa i dag. Temaet er el-biler, aktuelt og i tiden. Et kult tema så og si. Litt uti var det en artikkel om elektriske scootere, en type doning som Kamelryttersken kunne tenkt seg til bybruk. Ørkendyret blir stor og tung i bytrafikken må vite.

Artikkelen var ledsaget av billedskjønne møfrø, pent dandert på hver sin scooter. Uten hjelm, hansker eller bukse og jakke med tilstrekkelig polstring og motstandsevne mot asfaltutslett. Kule jenter på kule doninger. Greit nok at frøknene bare poserte for fotografen, men hva forteller slike bilder i et seriøst blad som Motor?

Kamelryttersken forteller det at på scooter trenger du ikke å beskytte deg selv.

En formastelig tanke i fruens hode.

En annen tanke MC-rypa fikk var; Tenk hvis disse møfrøene hadde hatt skikkelig stilig kjøreutstyr, tilpasset snertne MC-ryper?

Mer om Kamelrytterskens meninger om lettkledde møfrø i bytrafikken finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Om å bygge seg ut av en krise

NAV er ikke et nytt tema på Karavanseraiet.no, og det er kanskje ikke så rart. Etaten håndterer ca 1/3 av statsbudsjettet og langt de fleste av oss har et eller annet forhold til NAV og etatens gjøren og laden.

VG-nett har i dag et oppslag om at NAV slakter seg selv. Intern gransking viser at NAV har brukt et par og tyve millioner på helt andre ting enn det pengene var ment brukt til. Nå er ikke dette så veldig mye penger, lønn til et femtitalls helsearbeidere i et år for eksempel. Selv mener NAV at de Arbeidslivsentrene som skulle hatt pengene er underfinansiert med ca 70 stillinger, Altså at de sentrene skulle hatt 10 – 15 millioner mer enn de 22 millionene de ikke har fått.

En annen side er at saken er enda et eksempel på at offentlig forvaltning ikke tenker forebygging og vedlikehold. Pengene skulle vært brukt til å hindre utstøting fra arbeidslivet ved å styrke NAVs Arbeidslivssentre, men har blitt brukt andre steder i NAV-systemet. Sikkert til gode formål og verdige trengende, men likevel ikke der de skulle vært brukt.

Det å ikke komme inn på arbeidsmarkedet eller falle ut av det av ulike årsaker er for å si det på god nordlending, et reinhekla huindhælvet. Kamelryttersken har testa det, og vet at det ikke akkurat er en situasjon hun ønsker seg tilbake til.

Hum blir stor i øynene når hun ser slike saker, at presumptivt oppegående mennesker, med kunnskap om utstøtingsmekanismer og hva arbeidsledighet fører til av alskens elendighet for den enkelte, at de klarer å kjøre sak etter sak i grøfta. Noe fruen både har kjent på kroppen og også har sett ved selvsyn i andre saker.

Når en Ergoterapeut arbeider med en sak, for eksempel tilrettelegging av heimen til et menneske med nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne, snakker hun gjerne om “Å komme i mål”. At de løsningene som bruker og terapeut kommer fram til, at de fungerer, at de gjør hverdagen til brukeren så god som det er mulig ut fra den kunnskapen de har tilsammen.

Det er ikke alltid man kommer i mål, at løsningene ikke fungerer, men det er med på å bygge opp kompetansen, både hos brukeren og hos terapeuten som har brukt sine kunnskaper så godt hun kunne. Og med mer erfaring er det lettere å komme i mål neste gang.

Med det i mente blir det gjerne til at blondinens tankeganger når det gjelder NAV og forsåvidt også andre offentlige forvaltningsorganer, glir mer over i det skjepiske hjørnet av hjerneskallen. Der inne ligger som kjent det grannet av sagflis som er i tomrommet under de blonde lokkene. For hun tenker at det er mange flinke fagfolk rundt forbi som vil komme i mål med de sakene de arbeider med, men som stanger hodet i veggen, fordi et system som bygger på Weber og hans byråkratiske modell ikke gir plass til individuelle tilpasninger. Et nettsøk på NAV + slakt gir mange treff på artikler som handler om akkurat dette. At NAV-ansatte forteller at de ikke blir hørt. Også i denne siste saken, hvor

Fagforbundet Unio, som organiserer rundt 1.000 ansatte i Nav, mener rapporten bekrefter det de ansatte har sagt lenge

Sitat fra Nettavisen

Man får noen store ? i øynene når man begynner å tenke på at det har vært en massiv kritikk av hvordan NAV skjøtter sitt hus, og at de fremdeles er opptatt av at det er sammenslåingen av trygdekontor, sosialkontor og aetat som er roten til misèren. I landbruksøkonomien lærte blondinen at man kunne ikke bygge seg ut av en økonomisk krise. Da var det snakk om økonomisk skakkjørte gårdsbruk som bygde ny driftsbygning for å øke inntektene, lurer på om det aksiomet kan overføres til andre sektorer?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Skeptisk? Jeg? Langt derifra

Kamelryttersken har en last. Filmer med kjekke menn. Clintern, George Cloney, Bruce Willis, Will Smith for å nevne noen. Og da blir det gjerne mye unødvendig voldsbruk før Gutta Boyz har redda verden og fått prinsessa og iallfall halve kongeriket i belønning. Sånn som i går kveld. “Die Hard 4” med Bruce Willis på hvert eneste bilde, noe blondinen ikke har noe i mot, snarere tvert om ;) Og siden det var en komersiell kanal som ikke gjør noe gratis, var det reklame så det holdt mellom drapene. Og da swappes det vilt i heimen, alle 20+ kanaler sjekkes for flere manneben. Som sjelden er der, bare mer reklame :evil:

Inntil blondinen havner på et innslag med kjekkaser som viser seg å være reklame for Dove for men. Mannfolk har jo også hud de må ta vare på må vite. Ikke bare vi sylfider

Men sånn reklame kan være så mangt. Fruen driver med det selv, når hun skal ha seg arbeid, gjennomarbeidet CV og søknad med et profesjonelt tilsnitt. For å selge solid kompetanse og profesjonalitet på et fagfelt hvor det er mange om beinet.

Er andre som gjør dèt også. Bruker profesjonalitet og fagkunnskap for å selge et produkt. Men i motsetning til fruens dokumenterbare kompetanse, er det så som så med dokumenterbar effekt når folk med sansen for lettjent kronasje bruker virkemidler som har dokumentert effekt på innholdet i folks lommebøker.

Trua har hjelpt så mange, sier et gammelt ord, og noen ganger må man ha ei sterk tru for å tro at ting fungerer slik salgsapparatet sier det gjør.

Blondinen har vært mye innom alternativer til A4-skjemaet opp gjennom. Alternativt landbruk, det vi i dag kaller økologisk landbruk, alternative behandlingsformer og sånn bort gjennom. Men det som slår fruen er trua som følger med. Enten det nå er maursyre i siloen eller kunstgjødsel. Maursyre er no herk, og det å bruke noe som man ikke kan vaske hendene i byr fruen i mot. Men den har dokumentert effekt på konservering av gras i en silo. Forutsatt at man ellers gjør det som må gjøres under legginga av siloen. Jevn og rask tilførsel av gras, tett silo, godt press på toppen til slutt.

For det er akkurat det, at det er sjelden at ètt virkemiddel har effekt alene. Forholdene må legges til rette for at virkemiddelet skal fungere. Dette vet reklamebransjen alt om. Og bruker for det det er verdt. Og vel så det.

Det er her menneskets evne til å tenke kommer inn. Og vår evne til å bruke kunskapen vår når vi blir utsatt for massiv påvirkning fra storkapitalen og alle de som vil tjene til livets opphold på vår godtroenhet. For det er vi, selv om vi helst ikke vil innrømme det når vi står og kjøper Lurium og Slangeolje.

Skeptikerne som elsker å sette alskens lure duppeditter på dagsordenen har også ei tru, på fakta, at bare alt som kan dokumenteres med doble blindtester er holdbart. Alt annet er humbug. Men er det så enkelt? Blir Kamelrytterskens reklame for seg selv lest og tatt hensyn til på et faglig grunnlag? Eller er det arbeidsgivers magefølelse som avgjør hvem som får jobben? Forskning viser at det i de fleste tilfeller er det siste, at det er arbeidsgivers eget bilde av sin nye arbeidstaker som er avgjørende, ikke faglige kvalifikasjoner.

Det samme gjelder for oss som forbrukere, førsteinntrykket har alt å si, selv om magnetarmbåndet vi kjøper ikke har dokumentert virkning og kanskje også selges med villedene informasjon. Pernille Nylehn har en fin en om akkurat det

Det er sundt å være skeptisk, men er det like sundt å være mer katolsk enn paven?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Lang vinter og skeptisk integritet

Han har vært lang, vinteren, veldig lang. Helt fra oktober/november og framt til nå har vi hatt frost og snø. Fimbulvinter snakket Hege om på Livet leker her tidligere, og på et vis ja, for selv om denne vinteren ikke har vært like lang som Vikingenes Fimbulvinter, så har den vært lengre enn blondinen har vært vant til de siste årene. På et vis nei, fordi den samme blondinen har skjønt tegninga, sein påske = lang vinter. Snart femti vintre setter sine spor i et menneskes sinn og i forståelsen av sammenhenger mellom indre og ytre prosesser.

Cogito ergo sum, sa Descartes. “Jeg tenker, altså er jeg” og la med det grunnlaget for moderne vitenskapsteori, doble blindtester og kanskje ikke minst skeptisismen, at man ikke skal ta alt for god fisk, bare fordi det er pent innpakket.

Skepsis er sunt og det å tenke sjæl

Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

Trond Viggo Torgersen

er nødvendig for at den enkelte skal beholde integritet og evne til å klare seg selv. Integritet, det å kunne stå for egne valg er grunnleggende for menneskets utvikling og ikke minst evnen til å fungere i samspill med andre.

Selv om vi skal være skeptiske til nye ting, er ikke det ensbetydende med at vi skal avvise alt som vi ikke kjenner. Innvandrere for eksempel, eller Islam eller høyhastighetstog for den del. Vi kan gjerne være skeptiske til å bruke av oljefondet til å forbedre infrastrukturen fordi det vil øke inflasjonen i økonomien vår. Men det betyr ikke at skeptikerne har rett. Det betyr at vi skal ta en grundig gjennomgang av pro & cons og da først kan vi si hva som er den beste bruken av oljepengene på lang sikt. Hittil har vi slukt ideen til Pikenes Jens uten å se på om ikke det finns alternativer. Kanskje vi burde tenke på hva dårlige veier koster oss i form av større slitasje på kjøretøy, flere trafikkulykker og flere dødsfall på veiene.

Et fremmed menneske kan være farlig, steinaldermennesket i oss har en sunn reaksjon når det kommer fremmede i nærheten. Det vi ikke tenker på, er at langt de fleste andre er like skeptiske og har de samme fluktreaksjonene innbygd i sine reaksjonsmønstre. Samtidig er vi tenkende individer som er i stand til å se forskjell på venn og fiende. Vi kan derfor si om det mennesket vi treffer om h*n har vondt i sinne. De fleste har faktisk ikke det, men likevel lar vi vår innbygde skepsis få styre våre handlinger når vi møter en muslim eller en afrikaner.

En ting som Kamelryttersken har lagt merke til når hun observerer og følger møter mellom fremmede mennesker er at man beholder forsvaret opp og på vakt lenge etter at den andre har bevist at h*n hverken har smittsomme sykdommer eller er innehaver av andre ting som kan være skadelige. Ofte kommer det av at man mener å ha “gode” holdninger og at man ikke har med seg fordommer i ryggsekken. Når man så møter et menneske som skiller seg litt ut, for eksempel en transkjønnet, da blir man først satt litt ut. Ikke fordi mennesket man møter har noen smittsomme dødelige sykdommer, og ikke oppfører vedkommende seg spesielt truende heller. Det er bare “noe” som ikke stemmer. Neste reaksjon er at man begynner å se på egne holdninger og fordommer, og oppdager at det man trodde om seg selv kanskje ikke stemmer. Ved nærmere ettertanke har man utfordringer med å møte dette mennesket som ikke helt stemmer med våre vanlige oppfatninger av mann og kvinne. Videre blir man sint på seg selv fordi man likevel har fordommer og holdninger som ikke er politisk korrekte. Og det lar man gå ut over et menneske som ikke har gjort noe galt.

I et tilfeldig møte på gata vil ikke en slik reaksjon være så uttalt, men når man kommer i en situasjon hvor man må forholde seg til en transkjønnet, er det ikke alle som takler det like godt. Særlig ikke når man selv ikke har hatt et første møte, men får fortalt at X er transkjønnet og h*n skal begynne å arbeide her. Da kan det bli mye rart som skjer. Også når det er snakk om en servicesituasjon, hvor man skal gi en transkjønnet service av et eller annet slag, kan slike lite gjennomtenkte holdninger gi seg utslag. Og Gud forby, skulle det være en transkjønnet som søker jobb her? Vi tør da ikke slippe et slikt menneske løs på våre medarbeidere/brukere/kunder?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Hva er det du sier?!?

Var en tur bortover Kalvskinnet i dag, tilbake under Skansenbrua og langs Ila-kaien. Om ikke Kamelryttersken akkurat brukte av sitt Nord-Norske forråd av adjektiver, så var det like før kjeftamentet gikk varmt.

Ilevolden var bare en graut av saltslaps, på gangveier og fortau var det et saltlag oppå snøen, som delvis var is enkelte steder. Og under over alle undre. Et par steder var det strødd to sandkorn, nærmet som ei unnskyldning for å kunne si “Vi har jo strødd”.

Kamelryttersken har hatt sine kontroverser med Kong Vinter opp gjennom årene, men må innrømme at etter at veimyndighetene fant opp salting har ikke de kontroversene blitt mindre. En ting er at saltet spiser opp understellet på bilene, det er forsåvidt ikke så farlig. Det er biler nok. En annen ting er at veisaltet ødelegger grunnvannet flere steder. På Ilevolden hefter det kanskje ikke så mye, der går saltet rett i Trondheimsfjorden, men lenger inn i landet tar det veien ned i grunnvannet.

Veimyndighetene forteller at det blir færre trafikkulykker med saltingen, og det er jo et nobelt mål. Å få ned antallet skadde og døde i trafikken. Det ingen av de høye herrer tenker på er at det beste føret på vinteren er hardpakka snø. Og at fjerning av snøen med en gang er et mer effektivt trafikksikerhetstiltak, enn salting i tide og utide.

Men det nytter lite med fornuft mot offentlige forståsegpåeres retorikk.

Maria Gjerpe har en bloggpost om bruk av ordene langvarig syk kontra kronisk syk. Hvordan disse ordene blir brukt og forstått av helsepersonell, NAV og pasienter. Liljekonvall på bloggen “Finger’n i jorda…” snakker

Om viktigheten av verdighet i den offentlige debatten om helse og velferd. Om et verdig språk for alt det hva livet rommer. Jeg speiler min verdi i dine ord.

Blir mange ord, og ikke minst mange retoriske grep når offentlige personer skal fortelle hvor bra alt er/skal bli og at offentlig forvaltning alltid har rett. Sånn som i gårdagens Brennpunkt på NRK hvor de forteller historien til en familie på flukt fra barnevernet. Hvor barnevernet tviholder på sin historie/oppfatning av at det var en stor krise i familien, og at de derfor måtte ta over ansvaret for den eldste jenta. At de tok jenta ut av familien uten hensyn til barnevernslovens påbud om at det først skal prøves ut tiltak i heimen, var ikke så farlig. Heller ikke at en psykolog på BUP påviste Aspergers syndrom hos jenta var godt nok for det kommunale barnevernet. Typisk offentlig overgrep tenker kanskje noen?

Det er like mye kommunikasjon og faglig forståelse hos barnevernet som fører til gapet i virkelighetsforståelse mellom dem og familien. Hvilken verdighet de gir familien. De snakker om ansvarsovertakelse. Barnevernet tar over ansvaret for jenta, samtidig som de lar foreldrene beholde ansvaret for søsknene. Da har man sagt at foreldrene ikke er skikket til å ta seg av sitt eldste barn, men er skikkete nok til å ta seg av de to andre barna sine.

Hvordan forteller man noe slikt, uten å skape konflikt? Med det spørsmålet er man over på retorikken igjen. Man tar ikke tak i utfordringen som ligger i å bruke  faglig forståelse og integritet for å gi ordene og dermed mottakeren den verdigheten han faktisk har.

For det har noe med hvordan vi bruker ordene, hvordan vi snakker fagspråk, og hvordan vi som fagfolk bruker ordene vi finner i lovverk og forskrifter som regulerer det arbeidet vi har tatt på oss å utføre. For en varig funksjonsnedsettelse kan oppfattes som en kronisk sykdom hvis man ikke er flink med definisjoner og klarer å kommunisere hva en funksjonsnedsettelse er.

Eller som eleven som farer opp i et vanvidd fordi han akkurat bare får ståkarakter i et fag. Selv mener han at han har gjort en bra innsats og burde da minst ha både tre og fire. Da går det på forståelse av fag og ikke minst hvordan lærer/veileder klarer å formidle at det er et gap mellom elevens forståelse av egen innsats og hva han faktisk yter. Det å knekke en slik fagspråkkode og bygge bro over det gapet er like utfordrende som å knekke lesekoden.

Finnes det en felles forståelse av ord som langvarig og kronisk? Forstår vi at fagspråk like mye kan bryte ned verdighet som det kan bygge verdighet? Bruker vi ordene slik at vi bygger bruer, ikke skaper avgrunner mellom mennesker?

Retorikken ligger tykt utenpå spørsmålene som fruen stiller, men noen ganger er det kanskje nødvendig for å forstå hva man forstår?

Mat, handelsvare eller livsnødvendighet?

Den lokale blekka, Adresseavisen hadde her før i uka på førstesida “Posesuppe er omsorgssvikt“.

Noe som fikk ellers så omtenkte “Vett og uvett” til å frabe seg moralisme, mens “Lykkelig som liten” var mer pragmatisk.

Argumentene for at posesuppe er omsorgssvikt er greie nok de. Dårlig mat påvirker kroppen, og barn trenger god mat for å vokse og ikke utvikle sykdommer som Diabetes 2, hjerte/karlidelser, i voksen og kanskje ikke alltid så voksen alder. Fedme er heller ikke særlig helsebringende på sikt. Og vårt digitale liv gjør at det blir mer stillesitting og mindre lek i gata og i skogen på både barn og voksen.

Men så var det maten da. Tror det er sunt å være skeptisk til mat som har vært gjennom industrielle prosesser. Selv om næringsverdien fremdeles er inntakt, må da noe av livskvaliteten i maten bli borte på veien fra åkeren eller fjøset, til matbordet? Når den veien består av alskens fabrikker som behandler matvarene som livløse, mens de da egentlig skal opprettholde liv? Og alle tilsetningsstoffene er kanskje heller ikke det mest helsebringende vi får i oss?

På et litt mer globalt plan vet vi at mye av såvarene er avlet med øye for å ikke bare gi store avlinger, men også for å kunne motstå kjemiske sprøytemidler som skal ta livet av skadedyr og såkalt ugress. En ting er at det setter den enkelte bonde i skvis. Såvarefirmaet leverer også gjødsel og plantevernmidler, og i noen tilfeller også kreditt, slik at bonden også blir økonomisk avhengig av multinasjonale firma (som såvarefirmaene ofte er). En annen ting er at det kan stilles spørsmål ved om dette er et bærekraftig jordbruk som vil gi oss nok mat også på litt lengre sikt (til neste år for eksempel)?

Det vi på 70-tallet kallte alternativt jordbruk, og som etterhvert har fått navnet økologisk landbruk, har hele veien fokusert på dette. Slagordet fra “Agenda 21”, “Tenk globalt. Handle lokalt” handler om akkurat dette, at det vi gjør lokalt, har innvirkning på det som skjer globalt.

Er det på en slik bakgrunn vi får dårlig samvittighet av moralistenes pekefingre? At vi vet at kjappmat belaster miljøet, både lokalt og globalt, og at mye av den ikke er helsebringende hverken på kort eller lang sikt?

I dag bruker vi en god tier av hver hundrings vi tjener på mat. For femti – seksti år siden var matbudsjettet mellom 40 og 50 % av inntekta. 40 % av avfallet fra en vanlig husholdning er mat, og halvparten av det kunne vært spist. Og nå skal det forskes på hvorfor vi kaster så mye mat?

Har mat gått fra å være en livsnødvendighet, som vi tok vare på fordi det var det som holdt liv i oss?  Til å være en bruk-og-kast vare som vi har for mye av? Men da trenger vi vel ikke ha dårlig samvittighet?

Kamelryttersken har sine meningers mot om økologisk kontra konvensjonelt landbruk, matvaresikkerhet og det å fø en stadig voksende menneskemengde på et stadig minskende dyrkbart areal, Men det får bli etterhvert. Karavanseraiet vil holde deg oppdatert.

Den norske Velferdsstaten – har den noen fremtid?

Arvid på Aspergman.com er gjesteskribent denne gangen. I tillegg til at han er Vernepleier med god kunnskap om det han skriver,  blogger han om mye som Kamelryttersken syns er interessant å følge med på.

Og så har han noen ganger dansbar musikk på bloggen

Derfor er Kamelryttersken glad, og ikke så lite stolt for at Arvid har skrevet et gjesteinnlegg til Karavanseraiet. Tusen takk Arvid :D

Arvids post går rett inn i en debatt som Kamelryttersken fikk rett i fanget når Mellomsten ble født. Han og minstemann er begge født prematurt. Mellomsten vokste og trivdes akkurat som unger skal, selv om han ble født ti uker for tidlig. Minstemann er født i uke 28 og var tre måneder på prematuravdelinga før han kom hjem. Han var slapp i kroppen og motorikken utviklet seg ikke slik som hos broren. På et vis virket det som at musklene var slått av.  3/4 år gammel fikk han diagnosen Cerebral Parese (CP). En diagnose som senere er utvidet til grad fire (av fem). CP-en hans, behovet for hjelpemidler og tilpassinger til skole og fritid har gitt hele familien et annet syn på hva som er viktig og hvilke prioriteringer vi må gjøre for at vi alle skal fungere.

Han har en litt annen vinkel for sine spørsmål enn hva som er gjengs i samfunnsdebatten i dag, en vinkel som også andre har tatt opp og som må tas opp skal vi utvikle velferdsordningene våre til beste for oss alle.

Arvid om Velferdsstaten

Det finnes mange mennesker i verden som gjerne vil bo i Norge pga vårt gode velferdssystem. Til tross for at mange er bekymret for et påstått stort misbruk av trygdeordningene, har velferdsstaten generelt stor støtte i befolkningen.

Til og med representanter for Unge Høyre og FrP’s Ungdom høres ut som de mest hardbarkede sosialdemokrater når de forsvarer de høye skatter som er nødvendig for å opprettholde ordningene!

Unge Høyre er riktignok litt kritisk til statlig bruk av penger på for eksempel ”Rådgivnings- kontoret for produsenter av bunader (?)” og lignende.

Lesere av min blogg vet jeg med jamne mellomrom forsvarer personer som har havnet ”utenfor” og derfor trenger støtte fra NAV.

Men det finnes noen ”skyer i horisonten”. Det er ingen tvil om at alle gode ordninger med sykepenger, behandling, uføretrygd, alderspensjon osv krever enorme beløp. Samtidig som den yrkesaktive del av befolkningen blir stadig mindre. Vil de som er i jobb være villig til å betale den økte skatt som blir nødvendig for å opprettholde ytelsene på dagens nivå?

Jeg tror svaret på dette spørsmål etter hvert vil bli Nei, til tross for dagens store konsensus.

I likhet med mange andre er også jeg bekymret for misbruk av systemet. Men det jeg ser som misbruk er annerledes enn det som blir nevnt i mange kommentarfelt.

Eksemplene jeg tenker på er mange, og mye kan være vanskelig å diskutere. Jeg vil her bare antyde tankegangen.

Har du noen gang sett medisindosettene til våre gamle på sykehjem? De er så breddfulle at man noen ganger må ty til ekstra dosett. Jeg er helt overbevist om at en saklig faglig gjennomgang av dette vil vise en stor og dårlig indisert bruk av til dels dyre medisiner.

I siste stadium av kreftbehandling er det ikke uvanlig at det settes SVÆRT dyre sprøyter, som ”et siste forsøk”. I slike situasjoner er det naturligvis ingen som protesterer. Hvem vil frata noen dette siste håp? Ikke jeg, i hvert fall. Men spørsmålet blir likevel, hvis disse sprøyter kan ha nærmest mirakeleffekt, hvorfor brukes de ikke tidligere i behandlingen?

Det varierer også en del hvordan systemet fungerer.

Hvis du for eksempel brekker et bein eller en arm, får du uten diskusjoner nødvendig og ”gratis” legebehandling. Dette gjelder selv om du brakk beinet som resultat av uvettig eller sjansebetong oppførsel i påskefjellet.

Får du et utviklingshemmet barn er faren større for at du må kjempe en hard kamp for å få nødvendig støtte og hjelp.

Det finnes også mange eksempler på dyr behandling som skyldes såkalte livsstil-sykdommer.

Min grunnholdning er at hvis du vil utfordre livet med for eksempel farefulle ”stunt” i påskefjellet, kose deg med daglige måltider på McDonalds eller 40 sigaretter i døgnet, må du gjerne gjøre det!

Spørsmålet blir mer: Er det riktig at naboene (i form av sin skatt) skal betale for den medisinske behandling som følger av din eventuelle helsefarlige livsførsel?

Det ideelle ville naturligvis være at vi kunne beholde de mange gode ordninger. Jeg tror likevel vi går mot en tid der den enkelte må ta mer ansvar for eget liv og helse.

Og at behandling av ”enklere” sykdomstilstander er noe du selv må betale for, evnt ved hjelp av forsikringsordninger og utvidelse av det private helsetilbud. Kanskje vi også må ofre litt innenfor støtte under sykdom og en lavere alderspensjon.

Men med tilhørende lavere skattenivå.

Hva mener du om saken?

S for Sierra

S uttales Sierra på det fonetiske alfabetet

Kom kjørende fra jobb over Granåsen i dag og treffer et møfrø i collegegenser og shorts på scooter. I rundkjøringa på Stavset kommer to til. Like lettkledd, ene i florlett skjortebluse, shorts og sandaler med knapt nok en såle. Sommeren er her fremdeles, og ungdommen nyter de siste dagene før skola starter på mandag.

I motsetning til mannfolk, lurer Kamelryttersken på bevisstheten for egen sikkerhet hos de lettkledde scooter-/mopedførerne av begge kjønn?  Sjøl er hun vanligvis innpakka i kjøreklær som skal tåle å skli bortover asfalten i fire sekunder i 110 km/t, uansett om det er 25 grader + eller + 5. I dag var ikke noe unntak i så måte, selv om det er godt og varmt med ei tykk skinnjakke og jeans designa for å tåle nevnte kontakt med harde overflater. Hjelm er påbudt så det bruker alle, men hansker og støvler som går opp over ankelen er det ikke alle som bruker, selv om kjøreutstyret ellers er på plass.

Jada, det blir varmt, men Kamelryttersken fant nokså raskt ut at hvis hu ikke begynner å svette mens hun står i gangen med kjøreklærne på, ville det raskt bli vel kaldt når hun kom ut på sykkelen og begynte å kjøre.

En ting er tankegangen; “Det skjer ikke meg, bare alle andre”, en annen er at en scooter er så liten og lett, at da blir det ikke noen alvorlige skader. Og uansett går den bare i 45 km/t. Langt de fleste skadene/ulykkene med to-hjulinger (ca 3/4 sånn statistisk sett) skjer i hastigheter under 50 km/t, noe som tilsier at det er en del ungdom (og voksne med for den del) som har sjanse for å komme ut for asfaltutslett selv om de kjører 50 ccm scooter i lovlig hastighet. Og sjansen for at Kamelryttersken med fullt kjøreutstyr reiser seg tilnærmet hel og uskadd etter at hun og ørkendyret uheldigvis var der en uoppmerksom billist som har glemt vikepliktsreglene ville være, er større enn for en scooterfører i shorts og sandaler. Selv om ørkendyret er 265 kg og dermed rimelig tung til tohjuling å være.

Jeans sa du? Ja, blondinen kjører en del i by’n i et par jeanslingnende kjørebukser av merke Lindstrands. Tre ganger så tunge som et par vanlige dongerybukser, og de skal motstå nevnte krav om holdbarhet i fire sekunder skliende bortover asfalten i 110 km/t. Et par vanlige dongerybukser vil begynne å brenne og gå i oppløsning mye raskere enn det, og fibrene vil brenne seg inn i huden på grunn av friksjonen og varmen som utvikles. En ønskedrøm for alt ambulansepersonell og personalet på brannskadeavdelingene (not).

Men jeans er greit. Idag bruker vi dongery til alt, og med ei svart skinnjakke passer man i bybildet. At Kamelrytterskens svarte skinnjakke har diskrè innsydde beskyttelser for skuldre, albuer og rygg og at de grå jeansene er litt småslitte gjør ikke fruen mindre trendy med skjerf og en matchende topp. Hun kan trygt sette fra seg sykkelen og rusle en tur på Nordre uten å stikke seg ut, samtidig med at hun har omtanke for egen sikkerhet når hun setter seg på sykkelen igjen.

Men så lurer hun videre på om hun er for prippen, at ungdommen bare får være tankeløs ungdom, eller skal hun være Tante Sofie og hytte med paraplyen etter kortskallene?

Petunias ordlek, ABC i ord og bilder ruller videre, i dag med bosktaven S som tema

Tillegg 10/5 – 2011

Petunia har så mangt for seg i bloggland. Mandagstema for eksempel. Denne uka er det Gjenbruk som er tema. Og selv om det er tirsdag er emnet for denne posten like aktuelt som det var når det ble skrevet sist høst.

 

Kanskje ikke like trendy med skinnbukser, men sånn er det bare.

PS Må bare få anbefale Vilt og Vakkerts gjesteinnlegg om motorsykkelhistorie og futurisme. Der har a virkelig lagt ned et godt stykke arbeid :)
Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :) 

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D