Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

F for Forståelse eller for Fornærmelse?

Det er ikke så enkelt alltid, å vite hvordan man skal forholde seg når man møter nye mennesker. Denne blondinen har iallfall møtt mange som sliter litt med hvordan forholde seg til store flotte blondiner med brede skuldre og mørk stemme. Som når hun var ute og gikk Natteravn i Midtbyen sist natt.

Nederst i Nordre, ned mot Fjordgata er det gjerne mye folk som samles. Er kanskje ikke akkurat Stiftsstadens svar på Red light district, men det er flere utesteder i akkurat den gatestumpen. Etter at ølkranene stenger i to-tida trekker folk ut på gata, hvor de blir stående og prate før de rusler seg i retning sine respektive hjem.

Kamelryttersken og to andre natteravner kommer bort Fjordgata rett etter stengetid. I krysset med Nordre blir hun stoppet av en yngre kar som høylytt forteller hva fruen het en gang i tiden og fortsetter med å ramse opp barna hennes, hva de gjør og så videre. Han er ganske så påståelig og  kan virke forurettet over et eller annet, før han avslutter med at Kamelryttersken er syk. Ærlig og redelig tok det fruen en stund før hun oppfattet hvem han snakket om. Det er jo ethvert menneskes soleklare rett å kunne oppføre seg som en idiot, enten man er edru eller ikke. Han får nå bare holde på. Han har sikkert behov for å bekrefte mistanken omgivelsene har av hans manglende evne til å være i godt lag, tenker fruen når hun får summet seg. Karen ble litt spakere og ikke fullt så høylydt når han fikk svar. Da det nådde fram til bevisstheten hans at Kamelryttersken var villig til å snakke med ham ble det stille. Er ikke så enkelt å være brautende idiot, når dama han snakker om og til, ikke farer opp i et vannvidd av munnbruk med beskyldninger om både dette og hint. Om både toskeskap og det som verre er.

Venninden til typen ble ikke bare litt med seg av oppførselen til kavaleren og prøver å komme Kamelryttersken i møte med «Vi har da arbeidet sammen på rehabavdelingen på sykehjemmet, det var så hyggelig å arbeide sammen med deg».  Først snakker hun til kavaleren og vil ha ham til å roe seg ved å fortelle at Kamelryttersken, tross hans meninger, er en hyggelig person. Det når ikke fram til karen som bare fortsetter med sitt noe usammenhengende babbel, om enn mer tilbaketrukket og så absolutt mer lavmælt ettersom han ikke får gehør, bare motstand. Når kavaleren ikke vil høre på det øret, snur hun seg til Kamelryttersken og gjentar at hun satte pris på samarbeidet på sykehjemmet. Trivelig at hun kommer sin tidligere arbeidskollega i møte slik :-)

Men hva i h…ste svarer man? Her holder typen til en tidligere arbeidskollega på og gjør sitt beste for å lage kvalm. Frøkna selv gjør hva hun kan for å redde situasjonen. Sitt eget omdømme iallfall. «Klarer ikke helt å ta deg igjen, det er så lenge siden jeg arbeidet der, men du skal ha takk for at du husker meg», eller noe i den retningen svarer Kamelryttersken, før hun fortsetter for å ta igjen de to andre ravnene som har rusla over på andre siden av Nordre. Kanskje litt kort, jenta var jo opptatt av å redde skinnet til kavaleren sin, og burde så absolutt fått mer kred for det, men Kamelryttersken vil helst ut av en ubehagelig situasjon.

Ble litt sært at enda en tidligere kollega fra tida på rehabavdelingen forteller om et godt samarbeid, på så kort tid. For en av sykepleierne på sykehjemmet kom innom standen Natteravnene hadde på Martna’n tidligere i uka, bare for å prate kjenning. Hun fortalte at Kamelryttersken var savnet på avdelingen, for sin evne til tverrfaglig samarbeid, til å se mennesket, ikke bare diagnose eller profesjon. Godt å vite at man huskes for slike ting, for Kamelryttersken opplevde litt forskjellig der også, på tross av det gode samarbeidet med pleiepersonalet.

Hvordan oppfører man seg i en slik situasjon, og ville den vært anderledes om Kamelryttersken ikke hadde hatt natteravnvesten på seg? Kanskje, men hun var nå en gang Natteravn denne kvelden i denne situasjonen. Reaksjonen kom ikke før hun kom hjem. Da først oppfatta blondinen at hun faktisk var blitt sjikanert på åpen gate. Foran et tyvetalls mennesker, mens da de to andre ravnene hadde fortsatt uten å få med seg hva som skjedde litt lenger bak.

Kamelryttersken forstår hva karen ville formidle, men hun lurer på hvem som var den fornærmede her, og hva folk faktisk forstår. Eller vil forstå.

I ettertid ser fruen at situasjonen ikke var særlig ubehagelig. Den kunne vært, for slike situasjoner er aldri behagelige. Er for mange følelser som kommer opp og får fritt spillerom. Men det man ikke dør av, blir man sterkere av. Det gjør at Kamelryttersken kunne ta denne utfordringen på en mye bedre og mer produktiv måte i natt enn bare for kort tid siden. Selv om den tidligere arbeidskollegaen nok følte situasjonen som både pinlig og det som verre er. Blondinen tenker på om hun skulle tatt seg litt mer tid og avsluttet situasjonen på en hyggeligere måte. For eksempel foreslått for karen med dårlige sosiale antenner å møttes over et kafèbord i morgen? Men det hadde kanskje vært en fornærmelse?

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom    :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk   :-)

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Skogsdrift

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Kule ryper tenker da på seg selv?

Motor, bladet til Norges Automobilforbund (NAF) lå i postkassa i dag. Temaet er el-biler, aktuelt og i tiden. Et kult tema så og si. Litt uti var det en artikkel om elektriske scootere, en type doning som Kamelryttersken kunne tenkt seg til bybruk. Ørkendyret blir stor og tung i bytrafikken må vite.

Artikkelen var ledsaget av billedskjønne møfrø, pent dandert på hver sin scooter. Uten hjelm, hansker eller bukse og jakke med tilstrekkelig polstring og motstandsevne mot asfaltutslett. Kule jenter på kule doninger. Greit nok at frøknene bare poserte for fotografen, men hva forteller slike bilder i et seriøst blad som Motor?

Kamelryttersken forteller det at på scooter trenger du ikke å beskytte deg selv.

En formastelig tanke i fruens hode.

En annen tanke MC-rypa fikk var; Tenk hvis disse møfrøene hadde hatt skikkelig stilig kjøreutstyr, tilpasset snertne MC-ryper?

Mer om Kamelrytterskens meninger om lettkledde møfrø i bytrafikken finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Ydmykhet, øvelser i

Ble ikke no natteravning i går kveld, gruppeleder mente at det var for kaldt og vått til at det var noen ute, så Kamelryttersken havna opp til en venninde. Hvor da klokka ble så sein at det begynte å bli tidlig før ørkendyret fikk snu snabelen hjemover. For nye lesere: Ørkendyret er en snabelkamel, han har to pukler og snabel, og siden han er bygd for ulendt terreng og langfart også i mer tørre strøk kalles han ørkendyret til daglig. I reisemodus har han to sidekofferter som i tillegg til å romme tredve liter bagasje hver seg, også rommer tre liter vann. Slik at han som som sin navnebror kamelen også lagrer vann til bruk i påkommende tilfelle.

På heimveien kunne ørkendyret observeres i sikksakk i høyrefeltet ned en ellers tom Byåsvei. Har man betalt veivavgift, så har man det, og da kan man med god samvittighet bruke hele bredda på kjørefeltet. For det skal være artig å kjøre sykkel, og det er en tilfredsstillelse å kunne håndtere sykkelen så godt at man kan leke seg samtidig med at man vet at man kan ta den inn når trafikkbildet endres. Og så var det den lille detaljen at epoxyen som brukes til veimerking blir glatt når det er vått i været, bare det er grunn til å kjøre slalom mellom for eksempel pilene og annen lagsgående oppmerking som noen steder er malt i veibanen.

Ja, det er lek å kjøre slalom mellom midtstripa og fortauet, og som all lek er det alvor i det. Leken er barnas forberedelse til voksenlivet, og den er de voksnes mulighet til å beholde barnet i seg. Det er godt og ikke minst nyttig å kunne unnamanøver i tilfelle det spretter et barn ut i veien. Lek som å la sykkelen danse fra side til side i veibanen, blir da trening i ferdigheter man trenger. Motorsykkelkjøring er også en øvelse i konsentrasjon, det å være tilstede der og da. Men det å kjøre sykkel er også en øvelse i ydmykhet, en øvelse i å holde seg tilbake, ikke stå på sin rett i alle situasjoner i trafikken. En øvelse som fruen har begynt å ta med seg inn i hverdagslivet. For det er nok desverre sånn at hun kan være i overkant kaut i mange sammenhenger. At hun mener seg “rævkjørt” og tråkka på, mens det i realiteten er fruen selv som legger mer i en situasjon eller andreparts handling enn det er belegg for. Om hun noen gang kommer fram til en balanse og en forståelse for sine omgivelser som innebærer at hun ser når hun skal være ydmyk overfor situasjonen og dens konsekvenser, det går hun for. Fruen har lært at det er en lang smertefull vei fram dit, til en tilværelse hvor hun er i balanse med seg selv.. For det har sine sider å være sterk og ha to sider i seg som er like sterke. Noe de nødvendigvis må være, siden det er det samme mennesket som huser de to sidene. For å finne balansen i seg selv og bruke den til beste for seg selv må fruen være ydmyk, og lære seg å bøye kne ikke bare for andre, men også for seg selv.

Ble som sagt tidlig før Kamelryttersken dro hjem til seg selv, og i løpet av en lang kveld med vennindesludring om så mangt, kom også dette med å være ydmyk opp. For selv om man tenker og finner fram til ting i seg selv, må man også høre seg selv si det høyt. At slik og sånn er det, de tingene må jeg arbeide med, der må jeg gjøre sånn. Fruen har slitt i vinter med vonde knær, uten noen påviselig grunn, men i natt kom en ledetråd, kanskje ikke hele løsningen, men et sted å starte. For hun kan ikke bøye seg Kamelryttersken, hun er ikke så fleksibel som hun må og vil være, og det kan slå seg på knærne i følge noen tenkere. At kroppen gir et ikke bare subtilt hint, men et ganske så kraftig et om at nå må du lære deg å bøye kne, ikke bare stå på dine rettigheter kan hun trenge. At fruen har trent Aikido i vinter er selvsagt også en medvirkende årsak til at knærne er vonde, for der må hun bøye seg for å utøre øvelser med de som trener sammen med henne. Og det er ikke enkelt for ei som ikke vil bøye seg for noen. En annen side er at fruen nok har slitt mer på kroppen de årene hun drev på Vinkenes enn hun var klar over, merkes nok også når hun nå har begynt med mer bevisst trening.

For det er noe i det å trene Aikido, èn ting er det rent fysiske, å holde kroppen i passe bra form. Noe helt annet er den nærkontakten som man får med de andre man trener med, når man holder på med enkelte øvelsene. Her blir det ofte at fruen må bøye kne, rent praktisk for å utføre teknikken sammen med en partner som er mindre enn henne selv. Er da hun kjenner på at hun ikke bare er støl, men også at hun ikke er vant til å bøye kne for noen. Enda en arena hvor hun blir utfordret på å være ydmyk overfor andre. Og det er bra, for det har vært for mye hvor Kamelryttersken har stått alene, støtt som en påle, men likevel alene, uten evne til å samarbeide om oppgavene som skulle utføres. Uten å forstå hvordan hun skulle gjøre samarbeidspartnerne gode. Kanskje slike øvelser som Aikido og motorsykkelkjøring kan være nye veier fram til til den ydmykheten som balansen i livet krever?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Lang vinter og skeptisk integritet

Han har vært lang, vinteren, veldig lang. Helt fra oktober/november og framt til nå har vi hatt frost og snø. Fimbulvinter snakket Hege om på Livet leker her tidligere, og på et vis ja, for selv om denne vinteren ikke har vært like lang som Vikingenes Fimbulvinter, så har den vært lengre enn blondinen har vært vant til de siste årene. På et vis nei, fordi den samme blondinen har skjønt tegninga, sein påske = lang vinter. Snart femti vintre setter sine spor i et menneskes sinn og i forståelsen av sammenhenger mellom indre og ytre prosesser.

Cogito ergo sum, sa Descartes. “Jeg tenker, altså er jeg” og la med det grunnlaget for moderne vitenskapsteori, doble blindtester og kanskje ikke minst skeptisismen, at man ikke skal ta alt for god fisk, bare fordi det er pent innpakket.

Skepsis er sunt og det å tenke sjæl

Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

Trond Viggo Torgersen

er nødvendig for at den enkelte skal beholde integritet og evne til å klare seg selv. Integritet, det å kunne stå for egne valg er grunnleggende for menneskets utvikling og ikke minst evnen til å fungere i samspill med andre.

Selv om vi skal være skeptiske til nye ting, er ikke det ensbetydende med at vi skal avvise alt som vi ikke kjenner. Innvandrere for eksempel, eller Islam eller høyhastighetstog for den del. Vi kan gjerne være skeptiske til å bruke av oljefondet til å forbedre infrastrukturen fordi det vil øke inflasjonen i økonomien vår. Men det betyr ikke at skeptikerne har rett. Det betyr at vi skal ta en grundig gjennomgang av pro & cons og da først kan vi si hva som er den beste bruken av oljepengene på lang sikt. Hittil har vi slukt ideen til Pikenes Jens uten å se på om ikke det finns alternativer. Kanskje vi burde tenke på hva dårlige veier koster oss i form av større slitasje på kjøretøy, flere trafikkulykker og flere dødsfall på veiene.

Et fremmed menneske kan være farlig, steinaldermennesket i oss har en sunn reaksjon når det kommer fremmede i nærheten. Det vi ikke tenker på, er at langt de fleste andre er like skeptiske og har de samme fluktreaksjonene innbygd i sine reaksjonsmønstre. Samtidig er vi tenkende individer som er i stand til å se forskjell på venn og fiende. Vi kan derfor si om det mennesket vi treffer om h*n har vondt i sinne. De fleste har faktisk ikke det, men likevel lar vi vår innbygde skepsis få styre våre handlinger når vi møter en muslim eller en afrikaner.

En ting som Kamelryttersken har lagt merke til når hun observerer og følger møter mellom fremmede mennesker er at man beholder forsvaret opp og på vakt lenge etter at den andre har bevist at h*n hverken har smittsomme sykdommer eller er innehaver av andre ting som kan være skadelige. Ofte kommer det av at man mener å ha “gode” holdninger og at man ikke har med seg fordommer i ryggsekken. Når man så møter et menneske som skiller seg litt ut, for eksempel en transkjønnet, da blir man først satt litt ut. Ikke fordi mennesket man møter har noen smittsomme dødelige sykdommer, og ikke oppfører vedkommende seg spesielt truende heller. Det er bare “noe” som ikke stemmer. Neste reaksjon er at man begynner å se på egne holdninger og fordommer, og oppdager at det man trodde om seg selv kanskje ikke stemmer. Ved nærmere ettertanke har man utfordringer med å møte dette mennesket som ikke helt stemmer med våre vanlige oppfatninger av mann og kvinne. Videre blir man sint på seg selv fordi man likevel har fordommer og holdninger som ikke er politisk korrekte. Og det lar man gå ut over et menneske som ikke har gjort noe galt.

I et tilfeldig møte på gata vil ikke en slik reaksjon være så uttalt, men når man kommer i en situasjon hvor man må forholde seg til en transkjønnet, er det ikke alle som takler det like godt. Særlig ikke når man selv ikke har hatt et første møte, men får fortalt at X er transkjønnet og h*n skal begynne å arbeide her. Da kan det bli mye rart som skjer. Også når det er snakk om en servicesituasjon, hvor man skal gi en transkjønnet service av et eller annet slag, kan slike lite gjennomtenkte holdninger gi seg utslag. Og Gud forby, skulle det være en transkjønnet som søker jobb her? Vi tør da ikke slippe et slikt menneske løs på våre medarbeidere/brukere/kunder?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Kyllingsalat

Matlaging har mer med interesse å gjøre, enn det har med tid å gjøre. Merker ofte at det er fantasien som setter grenser for hva som serveres, ikke tilgang til råvarer eller den tida som kan brukes over grytene.

Nå er jo blondinen i den situasjonen at hun ikke må ha mat på bordet til klokka da og da. Og Ynglingen spiser det som blir satt på bordet. Det gir rom for både fantasifulle kreasjoner i grytene og mulighet for prioriteringer og omrokkeringer av tidspunkt for måltidene som andre kansje ikke har.

Likevel er det ofte et ork å tenke på “Hva skal jeg lage til middag i dag?” En mulighet er å sette opp en ukesmeny, men det er ikke akkurat blondinens tekopp, det med lister over gjøremål. Men denne uka har kyllingsalat hvert en målsetting, selv om det ble lasagne i går. Lasagne er egentlig ganske så grei mat, for resten forsvinner i Ynglingen i løpet av kvelden. Samme med Risotto. Noen ganger kan faktisk kvaliteten på fruens matlaging måles i hvor fort restene forsvinner ;)

Minstemann er hjemme med influensa, noe som ikke er av det enkleste slaget for en aktiv guttunge. “Det er kjedelig å være hjemme” har vært mantraet de siste dagene. Enklere med Eldstemann, han går og legger seg på ordet feber, og står ikke opp før han er feberfri. Minstemann derimot skal ikke ligge mer enn absolutt nødvendig, og da blir det laange dager når man ellers er nokså slakk i strikken. I dag kom spørsmålet om hva som ble til middag? “Kyllingsalat”.

“Liker bare kylling, ikke salat” svarer det borte i stolen. “Da blir det mer på oss” var svaret han fikk.

Dagens utgave av fruens Kyllingsalat inneholder

  • 1/2 kylling (ferdig grillet)
  • 1/4 Kinakål
  • 2 – 3 små gulrøtter, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 liten purre
  • 1/2 liten kålrot, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 rød paprika
  • 2 dl fusili pasta (kokt)
  • Søt chilisaus for kylling (Thailand in a bottle)

Verste arbeidet er å plukke kjøttet av kyllingen. Legger det gjerne i ei skål med sausen ei stund før det blandes i grønnsakene. Resten går av seg selv, men fruen liker ikke å bli grisete på fingrene, for eksempel som når hun plukker av kyllingkjøttet. Pastaen kan gjerne kokes på forhånd. I en travel hverdag kan man koke opp pastaen i morgenrushet og sette den kokende kasserollen i stekeovnen (kald ovn, uten varme på). Når man kommer hjem er pastaen kokt. Kyllingen kan plukkes kvelden før og legges i sausen over natta. Marinering og fordeling av arbeidsoppgaver i samme slengen. Eller man kan lage ferdig salaten dagen før.

Kokebøker har fruen flust av, men de blir heller sjelden brukt. Denne salaten lærte hun seg på faktisk på jobb, og har også hatt suksess med den andre steder.

Flere mattips for en travel hverdag finner du på Karavanseraiets kjøkken Velbekomme :)

Har du noen tips du vil dele med flere, bruk gjerne kommentarfeltet :)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Å gjøre seg til hund for et bein

Hun vil faktisk ikke, Kamelryttersken, leve i et samfunn hvor ikke motorsykkelen hennes kan få stå i fred i carporten under leiligheta hennes.

Fruen kom i dag og skulle ut med ørkendyret, og finner at toppboksen er tømt for verktøyskrin, førstehjelpspakke, treffgenser fra Senior MC, servicehefte/instruksjonsbok og vognkort. Resten av innholdet var strødd utover gulvet.

Ting kan erstattes. Litt ergerlig med verktøyskrinet, hvor innholdet var samla sammen på bakgrunn av flere års erfaring med hva som trengs av verktøy i et nødsfall + originalverktøyet til sykkelen. Men det meste kan erstattes for 4 – 500 kr hos nærmeste Gubbdagis. Treffgenseren har affeksjonsverdi, men det overlever fruen. At serviceheftet er borte er ikke fullt så godt. Er greit å kunne dokumentere at servicene er tatt når ørkendyret en gang skal selges. Instruksjonsboka er grei å ha med alle data på dekktrykk, pærer, olje og sånne ting som man vanligvis ikke går rundt og husker på. Førstehjelpspakka var en gave fra ei venninne, så det var ikke bare litt dumt, men er overkommelig. Venninna kjører sykkel selv, så hun vet hva det er snakk om. Det mest alvorlige var at vognkortet er borte. Èn ting er at det er ulovlig å kjøre uten, like alvorlig er at med vognkortet kan en uærlig sjel lage mye krøll for eieren. Så det blir en telefon til Biltilsynet for å melde kortet stjålet og bestille nytt. En helt unødvendig telefon i Kamelrytterskenes øyne.

For man skal føle seg trygg i sin egen heim, sånn er det bare. Ørkendyret er en viktig del av fruens liv, og det gjør tyveriet enda mer merkbart. For det var ikke bare de materielle tingene som forsvant, det forsvant noe av Kamelryttersken også. På en måte kan hun si at tyven(e) tok en liten del av henne i tillegg til vognkort og førstehjelpspakke.

Motorsykkelen er mer for en biker enn en bil er for en bileier. Den er en del av henne på samme måte som en fot eller en arm.

Det er noe annet med et slikt tyveri også, det er mangelen på respekt. Ikke bare mangel på respekt for andres eiendom, men også den mangelen på respekt for seg selv som tyven viser ved en slik handling. Ofte sier man at en sak er ikke så viktig at man vil gjøre seg til hund for et bein. At man ikke vil fornedre seg selv for å oppnå en liten fordel. Fordelen er ofte så liten at fornedrelsen blir større sett i lys av det man gjorde for å oppnå den.

Fruen er oppvokst og har bodd det meste av livet på landsbygda, og er vant til at ting får stå i fred, at døra kan stå med nøkkelen i låset uten at det forsvinner ting fra boligen. Og slik vil hun ha det også i byen. Motorsykkelen har stått i fred de fem årene hun har bodd i Ila, og det har ikke vært behov for å drømme om at ubedte gjester skulle forgripe seg på sykkelen. Men nå er rattlås og tyverialarm aktivert og sykkelen vil bli låst fast til jordfaste bolter. Tiltak som ikke hadde vært nødvendige hadde tyven vist den respekten for seg selv som han krever at andre skal vise ham. Hvis vi da ser bort fra at man ikke kan kreve respekt, den må vises, den må gies.

§2. Du er mer verdt enn noen kan måle

Du skal tro at du er like mye verd som alle; for først da vil du respektere deg selv i tilstrekkelig grad til at du har nok selvrespekt til å unne alle andre å føle seg like verdsatt av deg som du først da føler deg av dem.

Fra den positive Janteloven

Altså du kan ikke få respekt fra andre før du respekterer deg selv. Den respekten du får fra andre er like stor som den du gir deg selv. Innlysende? Ja. Det er så innlysende at det skulle ikke være nødvendig å snakke om det, eller lage noe stort nummer av det på noe vis. Desverre er det nødvendig å gjenta det, for et eller annet naut har tømt toppboksen på ørkendyret for ting som på gata er verdt femti kanskje hundre kroner. Og det er da lite å gjøre seg til hund for?

Og man kan også stille spørsmål ved hvilken verdighet vedkommende mener han har. Og om man skal vise ham respekt?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Den norske Velferdsstaten – har den noen fremtid?

Arvid på Aspergman.com er gjesteskribent denne gangen. I tillegg til at han er Vernepleier med god kunnskap om det han skriver,  blogger han om mye som Kamelryttersken syns er interessant å følge med på.

Og så har han noen ganger dansbar musikk på bloggen

Derfor er Kamelryttersken glad, og ikke så lite stolt for at Arvid har skrevet et gjesteinnlegg til Karavanseraiet. Tusen takk Arvid :D

Arvids post går rett inn i en debatt som Kamelryttersken fikk rett i fanget når Mellomsten ble født. Han og minstemann er begge født prematurt. Mellomsten vokste og trivdes akkurat som unger skal, selv om han ble født ti uker for tidlig. Minstemann er født i uke 28 og var tre måneder på prematuravdelinga før han kom hjem. Han var slapp i kroppen og motorikken utviklet seg ikke slik som hos broren. På et vis virket det som at musklene var slått av.  3/4 år gammel fikk han diagnosen Cerebral Parese (CP). En diagnose som senere er utvidet til grad fire (av fem). CP-en hans, behovet for hjelpemidler og tilpassinger til skole og fritid har gitt hele familien et annet syn på hva som er viktig og hvilke prioriteringer vi må gjøre for at vi alle skal fungere.

Han har en litt annen vinkel for sine spørsmål enn hva som er gjengs i samfunnsdebatten i dag, en vinkel som også andre har tatt opp og som må tas opp skal vi utvikle velferdsordningene våre til beste for oss alle.

Arvid om Velferdsstaten

Det finnes mange mennesker i verden som gjerne vil bo i Norge pga vårt gode velferdssystem. Til tross for at mange er bekymret for et påstått stort misbruk av trygdeordningene, har velferdsstaten generelt stor støtte i befolkningen.

Til og med representanter for Unge Høyre og FrP’s Ungdom høres ut som de mest hardbarkede sosialdemokrater når de forsvarer de høye skatter som er nødvendig for å opprettholde ordningene!

Unge Høyre er riktignok litt kritisk til statlig bruk av penger på for eksempel ”Rådgivnings- kontoret for produsenter av bunader (?)” og lignende.

Lesere av min blogg vet jeg med jamne mellomrom forsvarer personer som har havnet ”utenfor” og derfor trenger støtte fra NAV.

Men det finnes noen ”skyer i horisonten”. Det er ingen tvil om at alle gode ordninger med sykepenger, behandling, uføretrygd, alderspensjon osv krever enorme beløp. Samtidig som den yrkesaktive del av befolkningen blir stadig mindre. Vil de som er i jobb være villig til å betale den økte skatt som blir nødvendig for å opprettholde ytelsene på dagens nivå?

Jeg tror svaret på dette spørsmål etter hvert vil bli Nei, til tross for dagens store konsensus.

I likhet med mange andre er også jeg bekymret for misbruk av systemet. Men det jeg ser som misbruk er annerledes enn det som blir nevnt i mange kommentarfelt.

Eksemplene jeg tenker på er mange, og mye kan være vanskelig å diskutere. Jeg vil her bare antyde tankegangen.

Har du noen gang sett medisindosettene til våre gamle på sykehjem? De er så breddfulle at man noen ganger må ty til ekstra dosett. Jeg er helt overbevist om at en saklig faglig gjennomgang av dette vil vise en stor og dårlig indisert bruk av til dels dyre medisiner.

I siste stadium av kreftbehandling er det ikke uvanlig at det settes SVÆRT dyre sprøyter, som ”et siste forsøk”. I slike situasjoner er det naturligvis ingen som protesterer. Hvem vil frata noen dette siste håp? Ikke jeg, i hvert fall. Men spørsmålet blir likevel, hvis disse sprøyter kan ha nærmest mirakeleffekt, hvorfor brukes de ikke tidligere i behandlingen?

Det varierer også en del hvordan systemet fungerer.

Hvis du for eksempel brekker et bein eller en arm, får du uten diskusjoner nødvendig og ”gratis” legebehandling. Dette gjelder selv om du brakk beinet som resultat av uvettig eller sjansebetong oppførsel i påskefjellet.

Får du et utviklingshemmet barn er faren større for at du må kjempe en hard kamp for å få nødvendig støtte og hjelp.

Det finnes også mange eksempler på dyr behandling som skyldes såkalte livsstil-sykdommer.

Min grunnholdning er at hvis du vil utfordre livet med for eksempel farefulle ”stunt” i påskefjellet, kose deg med daglige måltider på McDonalds eller 40 sigaretter i døgnet, må du gjerne gjøre det!

Spørsmålet blir mer: Er det riktig at naboene (i form av sin skatt) skal betale for den medisinske behandling som følger av din eventuelle helsefarlige livsførsel?

Det ideelle ville naturligvis være at vi kunne beholde de mange gode ordninger. Jeg tror likevel vi går mot en tid der den enkelte må ta mer ansvar for eget liv og helse.

Og at behandling av ”enklere” sykdomstilstander er noe du selv må betale for, evnt ved hjelp av forsikringsordninger og utvidelse av det private helsetilbud. Kanskje vi også må ofre litt innenfor støtte under sykdom og en lavere alderspensjon.

Men med tilhørende lavere skattenivå.

Hva mener du om saken?

S for Sierra

S uttales Sierra på det fonetiske alfabetet

Kom kjørende fra jobb over Granåsen i dag og treffer et møfrø i collegegenser og shorts på scooter. I rundkjøringa på Stavset kommer to til. Like lettkledd, ene i florlett skjortebluse, shorts og sandaler med knapt nok en såle. Sommeren er her fremdeles, og ungdommen nyter de siste dagene før skola starter på mandag.

I motsetning til mannfolk, lurer Kamelryttersken på bevisstheten for egen sikkerhet hos de lettkledde scooter-/mopedførerne av begge kjønn?  Sjøl er hun vanligvis innpakka i kjøreklær som skal tåle å skli bortover asfalten i fire sekunder i 110 km/t, uansett om det er 25 grader + eller + 5. I dag var ikke noe unntak i så måte, selv om det er godt og varmt med ei tykk skinnjakke og jeans designa for å tåle nevnte kontakt med harde overflater. Hjelm er påbudt så det bruker alle, men hansker og støvler som går opp over ankelen er det ikke alle som bruker, selv om kjøreutstyret ellers er på plass.

Jada, det blir varmt, men Kamelryttersken fant nokså raskt ut at hvis hu ikke begynner å svette mens hun står i gangen med kjøreklærne på, ville det raskt bli vel kaldt når hun kom ut på sykkelen og begynte å kjøre.

En ting er tankegangen; “Det skjer ikke meg, bare alle andre”, en annen er at en scooter er så liten og lett, at da blir det ikke noen alvorlige skader. Og uansett går den bare i 45 km/t. Langt de fleste skadene/ulykkene med to-hjulinger (ca 3/4 sånn statistisk sett) skjer i hastigheter under 50 km/t, noe som tilsier at det er en del ungdom (og voksne med for den del) som har sjanse for å komme ut for asfaltutslett selv om de kjører 50 ccm scooter i lovlig hastighet. Og sjansen for at Kamelryttersken med fullt kjøreutstyr reiser seg tilnærmet hel og uskadd etter at hun og ørkendyret uheldigvis var der en uoppmerksom billist som har glemt vikepliktsreglene ville være, er større enn for en scooterfører i shorts og sandaler. Selv om ørkendyret er 265 kg og dermed rimelig tung til tohjuling å være.

Jeans sa du? Ja, blondinen kjører en del i by’n i et par jeanslingnende kjørebukser av merke Lindstrands. Tre ganger så tunge som et par vanlige dongerybukser, og de skal motstå nevnte krav om holdbarhet i fire sekunder skliende bortover asfalten i 110 km/t. Et par vanlige dongerybukser vil begynne å brenne og gå i oppløsning mye raskere enn det, og fibrene vil brenne seg inn i huden på grunn av friksjonen og varmen som utvikles. En ønskedrøm for alt ambulansepersonell og personalet på brannskadeavdelingene (not).

Men jeans er greit. Idag bruker vi dongery til alt, og med ei svart skinnjakke passer man i bybildet. At Kamelrytterskens svarte skinnjakke har diskrè innsydde beskyttelser for skuldre, albuer og rygg og at de grå jeansene er litt småslitte gjør ikke fruen mindre trendy med skjerf og en matchende topp. Hun kan trygt sette fra seg sykkelen og rusle en tur på Nordre uten å stikke seg ut, samtidig med at hun har omtanke for egen sikkerhet når hun setter seg på sykkelen igjen.

Men så lurer hun videre på om hun er for prippen, at ungdommen bare får være tankeløs ungdom, eller skal hun være Tante Sofie og hytte med paraplyen etter kortskallene?

Petunias ordlek, ABC i ord og bilder ruller videre, i dag med bosktaven S som tema

Tillegg 10/5 – 2011

Petunia har så mangt for seg i bloggland. Mandagstema for eksempel. Denne uka er det Gjenbruk som er tema. Og selv om det er tirsdag er emnet for denne posten like aktuelt som det var når det ble skrevet sist høst.

 

Kanskje ikke like trendy med skinnbukser, men sånn er det bare.

PS Må bare få anbefale Vilt og Vakkerts gjesteinnlegg om motorsykkelhistorie og futurisme. Der har a virkelig lagt ned et godt stykke arbeid :)
Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :) 

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Kyllinggryte

m/ris i heimen i dag.

Minstemann lurte på hva som ble til middag?

“Risotto” svarer Kamelryttersken

“Liker ikke risotto” repliserer jyplingen.

“Du spiste da risotto sist vi hadde?”

Ikkeno svar.

Risotto ble det, om enn i form av kyllingryte med MYE ris.

“Liker ikke kyllinggryte” kommer det fra Minstemann.

Kamelryttersken blir bøs, og svarer at dèt kan han si etter at han har spist en tallerken. Noe han også gjorde uten protester.

Er en utfordring å sitte i rullestol hele dagen, totalt avhengig av at omgivelsene kan gi deg den hjelpa du trenger. Til alt.

Så det er ikke rart at han prøver seg og vil styre det han kan. For språk har han, og etterhvert har han lært at han må bruke det skal han få det som han vil.

Fant denne i blogglandet i dag. Om noen lurer på hva jeg gjorde? Det kan dere fortsette med, for bedre reklame for våre barn med spesielle behov finns vel ikke?

Kyllinggryte ble det som sagt, bestående av en hel løk, olivenolje (sånn akkurat passe mye), en halv purre, en snackspaprika, en grillet kylling uten lår, fire fedd hvitløk, et glass COOP Taco-saus og masse ris.

Risen var kokt på forhånd, så den havna oppi til slutt sammen med litt vann for å få sånn passe konsistens.

Litt skarp smak for noen kanskje, men det ble ikke sagt noe fra hverken Ynglingen eller Minstemann så da var den nok brukbar.

Liker du Kyllinggryte? Da liker du kanskje Kyllingsalat òg?