Tag Archives: sammenheng

Arbeid, en meningsfull eller en verdifull aktivitet?

Mennesket har til alle tider arbeidet for å opprettholde livet. Det har gitt arbeid en status som det er vanskelig å forandre. I dag definerer vi arbeid ut fra hvor mye vi får betalt for de aktivitetene vi utfører. Vi trenger ikke lenger arbeide i vårt ansikts sved for å ha mat på bordet. Likevel er det forskjell på hvordan vi forholder oss til folk i arbeidsfør alder som ikke går i lønnsarbeid. Jeg er ikke så sikker på at uføretrygd er den beste medisinen for alle. Men jeg er jo heller ikke sikker på at nedleggelsen av gårdsbrukene på de psykiatriske sykehusene var så lurt. Arbeid adler mannen sier vi gjerne, i beste pietistiske og Lutherske ånd. Men vi glemmer ofte at arbeid er en meningsfylt aktivitet som holder mennesket i ånde med alle sine krav til utførelse og tilstedeværelse. Krav som i seg selv bygger helse. Spørsmålet er i hvor stor grad man bør arbeide og hvilke krav man skal stille til utførelsen.

Skrev blondinen med egen motorsykkel i kommentarfeltet på Facebook, etter å ha lagt ut et intervju med Jon Hustad fra Nettavisen med tittelen: «Alle kjenner folk som er uføretrygdede som de vet er friske»

Tittelen er i seg selv en provokasjon så det holder. Og temaet har vært diskutertKaravanseraiet.no mer enn èn gang. Og vil nok fortsette å være et diskusjonstema så lenge vi har så rause velferdsordninger som vi har.

Nå er det èn ting å sitte på sin ikke altfor brede bak og mene noe, når man har full jobb, ei inntekt over gjennomsnittet og full kontroll med både økonomi og helse. Noe helt annet når man sitter med ei inntekt på langt under gjennomsnittet, uten mulighet til å spe på med ekstra arbeidsinnsats. Fordi helsa ikke tåler det. Eller fordi velferdsforvaltningen har en kundebehandling og en regeltolkning som ikke oppfattes å være i samsvar med Folketrygdlovens §1. Også Forvaltningsloven kan det virke som blir tolket på ymse vis av nevnte forvaltningsorganer.

Likevel. Det er alltid nyanser. Hustad fikk anledning til å bruke de store bokstavene og dra sine synspunkter helt ut. Noe som er egnet til provokasjon, men ikke alltid til ettertanke.

For som Hustad påpeker, mennesket er tilpasningsdyktig og finner løsninger på de utfordringene det står overfor. I Øst-Berlin grov de en tunnel under muren, for å slippe unna kommuniststyret i den Tyske Demokratiske Republikk (DDR). I Palestina graver de tunneler under grensen mellom Sinai og Gaza-stripen for å omgå Israels blokade av innbyggerne i Gaza. Hvis du vil lan du få en Mercedes personbil inn i Gaza den veien. Hustad snakker om markedsmessige tilpasninger, og bruker liberalistiske vendinger når han gjør det. Uansett begrunnelse for menneskets tilpasning til omgivelsenes krav, står vi tilbake med at mennesket er av natur aktivt og har behov for meningsfylte aktiviteter i hverdagen for å opprettholde og helst bedre egen helse.

Den amerikansk-israelske forskeren Aaron Antonovsky (1923 – 1994) fant på 1960-tallet ut at mennesker med en sterk forståelse av sammenhengen mellom egen selvforståelse og omgivelsenes krav, var friskere enn de som hadde mindre opplevelse av denne sammenhengen. Han utviklet i sitt arbeid ny forståelse for forholdet mellom helse, stress og mestring.  Antonovsky bruker ofte begrepet «Sense of coherence», eller forståelse av sammenheng på norsk. Han kom på sporet av denne forståelsen etter et forskningsprosjekt om den mentale helsen hos middelaldrende kvinner. Det han fant var at kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, hadde bedre mental helse enn sine jevnaldrende som ikke hadde opplevd Holocaust

Kanskje ikke så rart? For når man ser en mening med det man gjør, klarer å se en sammenheng, selv i den største menneskelige fornedrelse, da har man en styrke i seg selv. En styrke man bruker for å overleve. Overlevelsesdrift kan man kalle det. Men man må ikke oppleve så ekstreme ting for å kjenne på hva som gir mening. Man ser det i dagliglivet, hvordan man oppfatter hva som er viktig for seg selv. Med det er vi over til en av guruene i Ergoterapien, Gary Kielhofner. Her i Vinkenes 2008:

Arbeid er et begrep som har forskjellige betydninger avhengig av hvilken kontekst det benyttes i. Kielhofner (2001) mener at arbeid er en produktiv aktivitet, som gir et produkt i form av en vare eller en serviceytelse. Disse produktene kan være bruksgjenstander, kunstgjenstander, viten, hjelp, informasjonsutveksling og beskyttelse. Han mener videre at arbeid henger tett sammen med menneskets overlevelsesbehov fordi det er via arbeid de fleste får tilgang til de ressurser de trenger og/eller ønsker for å leve. Aktiviteter som fører til økt evne til produksjon, dvs skolegang, læretid eller studier er også knyttet opp mot begrepet arbeid i følge Kielhofner. Han sier også at mange former for arbeid involverer uformell utveksling av hjelp og assistanse (Kielhofner 2001, Redzovic 2008).

I dag tenker vi ofte lønnet arbeid når vi bruker begreper som arbeid eller jobb. I dagens Norge har vi har vent oss til at når vi snakker om arbeid at det er hardt, meningsfullt og at det betaler husleia. Vi har også vent oss til at andre aktiviteter enn lønnsarbeid er ikke like meningsfylte eller verdifulle. Det er viktig fordi mennesket i uminnelige tider bokstavelig talt har arbeidet i sitt ansikts sved for å tilegne seg det som trengs for å opprettholde livet. Og fremdeles gjør det over store deler av jorden. Våre norske, rause velferdsordninger er av ny dato, for en stor del innført de siste tredve – førti årene. Fordi vi har en sterk solidaritet og likhetsfølelse i landet vårt. Det var ikke uvanlig at husmannen var Høvedsmann på Lofotfisket, og hadde Husbonden som rorskar. Det gjør at vi fremdeles føler oss likeverdige. Adel og rikfolk var det lite av.

En fordel under oppbyggingen etter krigen, men kanskje ikke den samme fordelen i dag? Hvor vi har mer penger mellom hendene enn vi har godt av. Der har faktisk Hustad gode poenger, som krever noen tankeøvelser før man avfeier dem som liberalistisk tøv.

Byråkratisk forvaltning av velferdsgoder krever at byråkraten kan mer enn å heve lønn. Politikerne må her ta sitt ansvar med ikke bare forfølge egne fromme ønsker, men også gjøre mer for å forstå naturlige menneskelige tilpasninger til de forordningen de vedtar.

Det snakkes mye om at man må stille krav til den eller den. At man ikke bare kan betale ut sosialhjelp og trygd uten at mottakeren yter gjengjeld. På et eller annet vis. For alle kan noe. Spørsmålet er om den enkelte som kan noe, ser at h*n kan noe? Og blir oppmuntret til/veiledet i selvforståelse, innsikt i egne grenser. Tror vi har langt igjen her, før vi kan si at vi har ytelser som står i stil med det enkeltmedlemmet i samfunnet yter, hvor vi har et samfunn som tar enkeltindividets muligheter på alvor?

Referanser:

Antonovsky, Aaron, 2012, Helsens mysterium, Gyldendal akademisk, Oslo

Kielhofner, G., 2001, Ergoterapi – det begrepsmæssige grundlag, FADL’s Forlag, København

Redzovic, S. 2008, Nærværs og fraværsfaktorer i arbeidsmiljø. Forelesning på Videreutdanning i arbeidsdeltakelse, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Trondheim

Vinkenes, R. 2008, Hvordan påvirkes de ansattes fravær av arbeidsmiljøet i Hjemmetjenesten? Masteroppgave i Organisasjon og ledelse, NTNU, Trondheim

Dagens kunnskapssosiologiske spørsmål

… gjelder ikke bare spørsmål om fiskerkultur versus en abstrakt bokkultur, eller en arbeiderkultur i forhold til en overklassekultur: Klassebegrepene har forandret seg, og er vel så mye preget av av kultur, smak og livsstil som av økonomisk evne. Skolen kjemper ikke bare mot lokalsamfunnets levebrød (Edvardsen, 1983), men også mot kommersialisert massemediekultur, informasjonsteknologi og «virtual realities». Berger og Luckmann hevdet at skolens sekundærsosialisering måtte bringes «hjem» til elevene (kapittel 6). Dette blir ingen lett oppgave for skolen etter hvert som flere og flere elever befinner seg i et kulturelt «hjem» som er ytterst mangfoldig og skiftende. Mye tyder på at Berger og Luckmanns tese om identitet og sammenheng i tilværelsen er i ferd med å slå sprekker. Et botemiddel mot mediesamfunnets skiftende og kommersialiserte kultur er at skolen skal gi elevene en motkultur som setter dem i stand til å skille mellom godt og dårlig, og gi dem et fast, kulturelt holdepunkt i den stadig mer skiftende tilværelsen. Dette var som nevnt noe av intensjonen bak læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L 97). Faren er at en dermed gjør det som kunnskapssosiologene advarer mot, nemlig å skape en elitekultur som få er interessert i. En tredje løsning er, som Henry Giroux skisserer (jf. Kapittel 6.3), å stimulere elevene til å krysse kulturelle grenser, konstruere ny og annerledes kultur og forme sin egen identitet. Vil et slikt prosjekt være mulig, og vil skolen våge det?

Imsen, Gunn (2010) Lærerens verden, Universitetsforlaget, 2. utg. 4. oppl. s.293

Fortsettelse følger

 

 

 Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Truth No. 2

Wimp spiller Dixie Chicks “Truth No. 2″, mens Kamelryttersken prøver å samle tankene rundt RL (real Life) etter en lang høst med studier.

Ute i samfunnet, utenfor fruens boble av studier og familie går det en stor debatt om illgjerningsmannen fra 22/7 og hans psykiske helse. To rettsoppnevnte psyk-er har funnet at mannen har en psykiatrisk diagnose og dermed er strafferettslig utilregnelig. I teorien betyr det at han ikke kan stilles for retten og eventuelt bli dømt til X-antall års fengsel med påfølgende forvaring i ubestemt tid. Men det er det opp til retten å avgjøre, ikke menigmanns forståelse av sakens fakta. Nevnte psykiatriske utredning er dermed bare en del av grunnlaget for hva retten bestemmer seg for.

Retten kan sette de sakkyndiges vurdering til side og gjennomføre en rettsak mot mannen. Eller den bestemmer at han overføres til tvungent psykisk helsevern på ubestemt tid. Noe som løser noen av utfordringene illgjerningsmannen har skapt for statsapparatet, men som ikke leger såret han skapte i vår kollektive bevisthet og som krever å bli bøtt.

Skal man tenke i vår humanistiske tradisjon, er tvungent psykisk helsevern bedre enn fengsel. Mannen kan da få behandling for sin psykiske lidelse på en helt annen måte enn han vil få i et fengsel.

Er det bare illgjerningsmannen som må gjøre bot? For sine handlinger, Ja, helt klart, men de ytre årsakene som han brukte som unnskyldning for å gjennomføre en av verdenshistoriens verste ugjerninger i sitt slag, de krever mer enn bare et enkelt menneskes bot.

Etter ugjerningen sa Statsministeren at en ugjerning som dette må møtes med mer åpenhet og mer demokrati. Fine ord, og de ble sikkert sagt i beste mening. Men hva ligger i retorikk som dette? Mener Stoltenberg at han vil arbeide for et mer åpent samfunn, hvor det er plass til alle slags meninger, og gjerninger, uansett hvor radikale, hvor bestialske de måtte være? Og hva er mer demokrati?

Retorikk kan møtes med mer retorikk, tilslutt diskuterer man i fullt alvor hvor mange engler som kan danse på en nålespiss. Uten at man kommer nærmere sakens kjerne; Hva er det vi vil med samfunnet vårt, og hva er det som har gjort at et menneske oppvokst sammen med oss og dermed opplært i vårt verdigrunnlag, at han så totalt bryter med det vi trodde var våre verdier? Vår humanistiske tradisjon? Nansen tok i 1922 initiativ til å utstede internasjonalt gyldige nødpass for å hjelpe statsløse flyktninger. Assistenten hans, Vidkun Quisling startet Nasjonal samling og ble ministerpresident i 1942. Han ble skutt i 1945 for sine gjerninger i 1940 – 45. Han ble ikke ansett for strafferettslig utilregnelig av to rettsoppnevnte psykiatere. Så mye for vår humanistiske tradisjon.

Eller?

Gro (Harlem Brundtland) sa en gang at det er typisk norsk å være god, hun sa også at alt henger sammen med alt.

Så hva oppnår vi som samfunn og som enkeltmennesker med en rettssak hvor illgjerningsmannen må stå til rette for sin bestialitet? Kontra at han blir tatt i forvaring på en psykiatrisk institusjon, hvor han om noen år kan argumentere seg ut med god oppførsel og at han har blitt frisk av behandlingen? Er en slik sak nå, hvor drapsmannen og forsvareren argumenterer med akkurat det, etter to – tre år med tvungent psykisk helsevern.

Humant ja. På det personlige planet, men er det humant sett i et samfunnsperspektiv? Biskop Kvarme sa noe i forbindelse med saken til de papirløse asylsøkerne som okkuperte Oslo Domkirke i fjor. Han spurte hva sier vår behandling av disse asylsøkerne om oss som samfunn?

Mormor stiller tilsvarende spørsmål, om det å gi illgjerningsmannen en diagnose, om det er for å beskytte ham, eller for å beskytte andre? Andre som kanskje har mer interesse av å gi mannen en diagnose istedetfor en rettsak.

Klarer vi å ta inn over oss at illgjerningsmannens angrep på det han ser som det statsbærende partiet, også var kritikk av vår egen unnfallenhet? Vår vegring mot å innrømme at langt de fleste overfallsvoldtektene utføres av innvandrere, menn med ikkevestlig bakgrunn? At vi godtar at vår egen ungdom går arbeidsledige, og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det, fordi billigere importert arbeidskraft gjør jobben om ikke bedre, så iallfall like bra? Se for eksempel forsida på VG 7/12 – 2011? At vi har politikere med beslutningsvegring og sugerør i felleskassa, som ikke klarer å rydde i eget reir såpass at våre utmerkede velferdsordninger begynner å fungere etter hensikten for alle? Ikke bare skaffer mange flinke folk lønn og andre flinke folk bekymringer og nedsatte muligheter til å fungere like godt som førstnevnte lønnsmottakere?

Kanskje vi heller skulle begynne å se mulighetene udåden 22/7 – 2011 gir oss, ikke bare grave oss ned i retorikk og unnskyldninger?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Det smalt. Skikkelig også

21. oktober 1962 forliste hurtigruta “Sanct Svithun” og sank. 42 mennesker omkom. Forliset regnes som et av de mest alvorlige i hurtigrutas mer enn hundre år lange historie. NRK fikk beskjed om forliset like før de avsluttet sendingen kl 23, men valgte å ikke melde om ulykken før ved første nyhetssending kl 6 neste morgen. Av hensyn til de pårørende.

I går, 22. juli 2011 eksploderte det som mest sannsynlig var en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. En time senere blir minst 80 ungdommer massakrert på Utøya. NRK velger å sende kontinuerlig i alle kanaler, bortsett fra barnekanalen, om hendelsene i Oslo og på Utøya.

Det er femti år mellom disse tragediene. Femti år med utvikling av vår forståelse for hva som sømmer seg. Kamelryttersken holder en knapp på NRKs valg i 1962 om ikke å ha en ekstrasending om hurtigruteforliset. At det var bedre for oss og vår kollektive mentale helse, enn dagens massive dekning av en tragedie som rammer samfunnet like hardt.

Første tanken når det ble kjent at samme person var observert både ved regjeringskvartalet og på Utøya, var at dette var en person som ikke likte Arbeiderpartiet. Opplysningene som nå kommer om den antatte gjerningsmannen tyder på at han sliter med at Norge har blitt et multikulturelt samfunn.

Men man kan spørre seg, hva skal en nasjonal mediebedrift gjøre i en slik situasjon? Hvor hele samfunnet blir angrepet? Skal man kjøre kontinuerlige oppdateringer, eller følge oppsatt sendeskjema og heller ha oppdateringer om tragedien hver time? Hva sier det om oss, som nærmest forlanger å bli holdt oppdatert? Og ikke minst hva sier det om vår omtanke for de som har mistet sine kjære, og som gikk i uvisshet, lenge?

Tror ikke at frykten hos den enkelte blir mindre av slik kontinuerlig mediedekning, men at den har bevisstgjort oss, på at fienden ikke er Al-quaida eller innvandrere. Fienden er oss selv, vårt eget samfunn som tillater styringssystemer som fremmedgjør enkeltmennesket i forhold til både stat og multikulturell påvirkning. Vi må bare håpe at den solidariteten og det samholdet som nå kommer til uttrykk blant annet på Facebook og andre sosiale media. At den også fører til at vi blir flinkere til å godta at samfunnet vårt er blitt større, at vi gir plass til alle, ikke bare nordmenn.

Bloggerne Lammelåret og Kristin Oudmayer snakker om hvordan vi skal snakke med barna om denne, og forsåvidt også andre tragedier. Tror det er viktig at vi ikke bare tenker på hvordan vi skal snakke med barna om dette. Men også at vi tenker på hvordan vi snakker med hverandre om det som skjedde i går. Og hva det gjorde med oss som mennesker, som naboer, som nordmenn. Skal vi bli mer mistenksomme, eller skal vi åpne oss og samfunnet mer?

Flere kommentarer om smellen

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)