Om sår på sjela

«Metateori, det har jeg ikke fått taket på?» Studievenninde ser spørrende på Kamelryttersken. Som om blondinen skal ha det forløsende svaret, som kan sette Multikulturelle rådgivningsteorier inn i den riktige sammenhengen. «Altså, en metateori er som en metatekst. En teori om teoriene, på samme måte som en metatekst er en tekst om en annen tekst». Blondinen er ikke bare litt fornøyd med dèt svaret. Helt til hun sjekker Wikipedia og finner at meta betyr «underliggende», noe som skulle bety at en metateori er en undeliggende teori og ikke en teori om en teori.

Multikulturelle teorier sier at de fleste rådgivningsteorier, fra Freuds Psykoanalyse, fram til de Humanistisk-Eksistensielle og de mer moderne kognitive adferdsteorier, er utviklet av hvite menn for å bli brukt i en vest-europeisk/amerikansk sammenheng/kontekst. Feministiske og multikulturelle teorier om rådgivning derimot tar hensyn til at det ikke bare er hvite menn her i verden. At kvinner og mennesker fra andre kulturer enn fra den euroamerikanske har andre behov og trenger en annen oppfølging. At man må ha en annen tilnærming til rådgivning/veiledning når man har klienter fra andre kulturer. Og også fra andre sosiale klasser. I de senere år har man også tatt med et LHBT-perspektiv (Lesbiske, Homoseksuelle, Bifile og Transkjønnede) i den multikulturelle forståelsen av rådgivning. Man kan forstå det slik at en feministisk/multikulturell tilnærming til klientens utfordringer må ligge under/tas med når man velger hvordan man vil bistå den som søker råd og veiledning.

Studievenninde utfordrer stadig blondinen med egen motorsykkel
med nye vinkler på vante tankemønstre. Som når hun kjekt og freidig påstår at det å gi en kompliment til noen som ser på en selv som dyktigere, bedre og flinkere, at det har motsatt effekt. Det er ikke en kompliment, men enda en bekreftelse på egen fortreffelighet kontra den andres mindreverd.

Ja, jo, men. En kompliment er jo en kompliment? «For jeg gir jo den komplimenten fordi jeg mener det. At kollegaen har gjort en god jobb, at jeg ærlig oppriktig mener at hun skal ha ros for det hun gjør og har gjort?»

«Ja, men hvis hun ser på deg som flinkere og sånn, da vil hun ta det som nedvurdering, at du vil fremheve deg selv på hennes bekostning».

Det gir nye perspektiver. Komplimenter skal tas alvorlig. Kamelryttersken har fått for mange go’ord, som har sklidd pent tvers gjennom bevisstheten og ut på andre siden. Så hun vet hva det vil si å ikke kunne ta til seg alvorlige og velmente ord om godt utført arbeid. Men den hadde hun ikke sett eller tatt til seg. At en kompliment kan oppfattes som kritikk, når det er «feil» person som gir den. For det er dette med kommunikasjon, at det er en forhandling om meningen mellom sender og mottaker. Når mottakeren føler seg mindre enn senderen, vil go’ordet bli oppfattet som at senderen vil gjøre seg bedre. Mens det senderen vil, er å gi ros og fremheve den andre, fordi hun ser og har kompetansen til å se at dette var bra, og vet at man skal ære den som æres bør.

«Men» tenker fruen videre, «det betyr at jeg på en måte har tapt, før jeg har fått prøve». For i mange sammenhenger har hun noe å fare med, og kan en del om mangt. Det å kunne mer enn omgivelsene, det kan oppfattes som en trussel, sa en annen venninde, en gang praten kom inn på et tilsvarende spor.

For komplimenter må læres. Viser seg at i hjernens mer primitive deler, i det limbiske system, blir det forandringer når mennesket utsettes for hets, mobbing, trakassering. Det blir arr på sjela heter det gjerne senere. Gjentar man en handling ofte nok blir den automatisert/setter seg fast i organismen, enten den er positiv eller negativ. Idrettsutøvere trener teknikk og finpusser på detaljer, fordi når det står om, i en konkurranse, må alle bevegelser være automatiske slik at energien kan brukes til å vinne. Finpussingen består gjerne i å gjenta en teknisk detalj i det uendelige.

Hets, mobbing, trakassering har samme effekt. Gjentas negative handlinger mot et menneske ofte nok vil det til slutt internalisere/automatisere/ta til seg det som sies, det etablerer seg som en sannhet i menneskets bevissthet. En følelse som setter seg fast i det limbiske systemet langt nede i hjernen og blir med mennesket på ferden videre gjennom livet. Alt etter hvor alvorlig hetsen/mobbingen/trakasseringen er, blir sporene på sjela mindre eller større.

Heter seg at for hver negativ opplevelse må man ha ti positive opplevelser. Man må altså ha ti positiver for å oppheve skadene den ene negativen gjør. Vanligvis er det nok, men er skadene store nok, sporene i sjela dype nok, hjelper det lite med ti positiver. Man må begynne å trene på positive opplevelser, det å ta imot komplimenter, kunne akseptere og si til seg selv at «Jeg er like god som de andre». Men når mindreverdet har satt seg fast, når protesten mot det å ta go’ordene som det de er, anerkjennelse for godt arbeid og at «Du er like god som meg», da sliter både den som kan og den som vil kunne.

Med det er vi tilbake til de multikulturelle og feministiske teoriene, de som tar hensyn til at det å være undertrykt krever en annen tilnærming. At det ikke bare er den hvite mann som hersker, eller hvem det nå var?

Snedig. Om sammenhenger og forbrukermakt

Når man kommer med fakta i en diskusjon, kan man få beskjed om at man ikke må forvirre motparten. Med fakta. Noe blondinen med egen motorsykkel har fått erfare. Mer enn èn gang. Mulig det har noe med menneskets uvilje mot å endre inngrodde meninger. Som at blondiner som er store i kjeftamentet har i minste laget med forstand. På for eksempel dagens snakkis. Matvaresikkerhet.

Noen vil kanskje si at det er på tide. At det blir en snakkis. De sitter og lurer på hvorfor det har tatt så lang tid. For dette sa vi jo for 30, 40, 50, 60 år siden.  Dette med at alt henger sammen, at naturens kretsløp fungerer slik og slik, at tukler man med èn ting, vil det gi følger et annet sted. Derfor gjentar blondinen seg selv. Enda en gang.

Kvikksølvutslippene i Minamatabukta i Japan, skjedde på 1950-tallet. Offisielle tall sier at et femtitalls menneskeliv gikk tapt på grunn av store mengder kvikksølv i fisken fra bukta. Fiske i og rundt Minamata var forbudt i årtier etterpå.

Rachel Carson ga ut boka «Den stumme våren» – «Silent Spring» i 1963 om følgene av bruk av DDT og andre plantevernmidler. DDT ble forbudt i Norge i 1970, i USA i 1972. Etter sterke protester fra produsenten, som mente at DDT var helt trygt. Når forbudet var et faktum fortalte lederen for USA’s Environmental Protection Agency, at avgjørelser som å forby DDT, i det store og hele var politiske. Altså innrømmelse av at det ikke er fakta, men menneskelige oppfatninger som er avgjørende. Det han heller ikke sa, er at de multinasjonale selskapene som produserer og selger sprøytemidler, også er en del av opinionen, og at de i dag har politiske og økonomiske muskler av en størrelsesorden som langt på vei har gjort at USA har mye svakere lovgivning omkring matsikkerhet enn EU. Men det visste kanskje ikke direktøren den gang da. I 1972.

På 1970-tallet kom den «Grønne bølgen», med økologisk landbruk og kritiske røster til konvensjonelt landbruk, industrialisering av husdyrhold, monokulturer og kjemiske plantevernmidler. Da hadde man begynt å få innsikt i økosystemer og hvordan kjemiske forbindelser følger næringskjedene, slik at kritikken av kjemiske plantevernmidler hadde et seriøst, forskningsbasert grunnlag. Det var ikke lenger synsing. DDT-ens virkninger på for eksempel fugleegg var godt dokumentert. Det samme var det at DDT kan ha en halveringstid på opptil 30 år i jord. Man begynte å få tidsfrister for hvor lang tid det måtte gå mellom sprøyting og høsting, for å sikre at nytteplantene ikke inneholdt sprøytemidler eller rester etter nedbrytingsprosessene. Glyfosat (Round-Up) ble det store på bekjempelse av ugras. Ikke bare i åkeren, men også i hager, parker, veiskråninger osv.

Rundt 1990 begynte det å komme dokumentasjon på at Glyfosat ikke var så sikkert som produsenten Monsanto påsto. Halveringstiden kunne være opp til 90 dager, noe som er i lengste laget i mange grønnsaksproduksjoner, hvis man vil levere produkter uten sprøytemiddelrester.

Man begynte utover på 1970/-80-tallet også å se at ugras og skadedyr utviklet resistens mot de plantevernmidlene som ble brukt. Man måtte bruke større mengder og sprøyte oftere for å få ønsket effekt. Det førte til at man ikke bare fortsatte å forske på mer effektive midler, men man begynte også se på om nyttevekstene kunne bli bedre i stand til å tåle de økte giftmengdene. Noe som førte til genmodifisering, siden vanlig avl ikke gikk fort nok/ga ønskede resultater.

I 2000 begynte man i Norge å overvåke bruken av medisiner i dyreholdet. Også her så man utviklingen gikk mot mer bruk av medisiner. Allerede da kunne man påvise antibiotikaresistens hos bakterier hos kylling. At det har tatt 14 år før folk flest har tatt til seg denne kunnskapen, kan kanskje kalles snedig. Mer sannsynlig er det at denne kunnskapen har vært underkommunisert fordi man ikke ville skape frykt i befolkningen. Man vil jo at mat skal være ren.

Nå melder Nortura, Norges største salgssamvirke for kjøtt og fjørfe, at de i løpet av de neste to årene vil fase ut bruken av «Narasin», et middel som skal forebygge bakterierelatert sykdom hos kylling, og som gis rutinemessig gjennom foret.

Tar sin tid å endre rutiner. Og to år er lenge. I denne sammenhengen.

Det er desverre ikke alt mennesket har funnet på som er bra. For naturen. Mange av de kjemiske forbindelsene som kommer på avveie med utslipp fra industri og privathusholdninger, brytes ikke ned og blir ufarlige. De blir tatt opp i naturens kretsløp og vil etterhvert bli konsentrert i skadelige mengder, nettopp fordi de ikke brytes ned. Hverken i vann, luft eller i levende organismer. Noe blir midlertidig tatt ut av kretsløpet ved at de ikke blir utsatt for vær og vind, begraves i sedimenter på havbunnen eller på annen måte ikke går inn i kretsløpet. De stoffene som går inn i kretsløpet vil etterhvert bli tatt opp i levende organismer, og etterhvert som det organiske materialet beveger seg opp gjennom næringskjeden blir miljøgiftene konsentrert til slike mengder at de er skadelige. Kvikksølvutslippet i Minamatabukta er et eksempel. DDT i morsmelk et annet. Miljøgifter i spekket til sel og isbjørn et tredje.

Det er i dag mye snakk om forbrukermakt. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale det ren mat koster? Amerikanske bønder har mye godt gitt opp. Monsanto, som sitter på rettighetene til mye av det såkornet som brukes i USA, saksøker alle som vil bruke eget såkorn, avlet av det såkornet de kjøpte året før. Av Monsanto. Og de vinner fram med søksmålene. Også mot forbrukere som mener at maten de kjøper ikke holder mål.

Det er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Umoral og verdighet

 

«Det ble mye, det ble for mye, det ble alt for mye deg»

synger Stein Ove Berg på høytalerne i heimen. Mens blondinen med egen motorsykkel filosoferer om moralsk selvrettferdighet og ungdommens henfallenhet til NAVs korrumpering av egen helse .

Allerede den greske filosofen Sokrates (470 f.Kr., død 399 f.Kr.) akket seg over ungdommen:

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.”

Sitatet er hentet fra Daria.no

I dag akker voksne bloggere over unge, dumme blondiner som bruker tida si på fest, sminke, og blogging, alt betalt av NAV og «dumme» foreldre.

Dagens moralske egenrettferdighet er rettet mot et blondt møfrø som ikke er enig i at hun er uverdig siden hun «naver», at hun mener det er helt greit at hun ikke er i jobb eller på skole. For det er ikke gøy. Hun er derfor etter eget utsagn til behandling hos NAV for å bli mindre ukonsentrert og finne noe å gjøre som er gøy.

Denne blondinen må innrømme at hun hadde store vansker med å lese blogginnlegget ferdig. Som det ikke er lenke til her, men som kan søkes opp på nettet med søkeordene «Er jeg uverdig». Det var rett og slett for selvrettferdig og viste at jentungen ikke hadde skjønt bæra. Bortsett fra at rettskrivinga måtte ha vært retta på etter at de første kritiske blogginnleggene var lagt ut på andre blogger.

Men det blir for enkelt å øse seg opp i moralsk selvrettferdighet. Og ta eksempel i seg selv og sin egen suksess som barneoppdrager og arbeidstaker. For vi har alle vår vei å gå før vi ser lyset og hvilken av de smale stiene som er best for oss. Og som viser at vi er verdige.

Dette med verdighet er egentlig ganske så snedig. For hva er verdig, og hva er uverdig? Spørsmålet møfrøet stiller, «Er jeg uverdig, fordi jeg gjør slik og sånn?» er rett på sak. Nei, hun er ikke uverdig til å få Arbeidsavklaringspenger (AAP) selv om hun ikke syns det er gøy å gå på jobb, eller er ustrukturert.

Det som kan diskuteres er om det er uverdig å kalle et annet menneske uverdig. Det står respekt av dama fordi hun sier det som det er, og tør å stå for at hun som et arbeidsført menneske ikke arbeider og dermed bidrar til fellesskapet. Det kan også diskuteres om NAV har de tiltakene som skal til for å gi en lovende ungdom nødvendig mulighet til å vokse videre? Men samtidig kan man jo spørre om motivasjon og vilje til å strukturere hverdagen og finne fungerende løsninger.

Livsglede for eldre er tiltak for å gi eldre et bedre liv på sykehjem rundt forbi. Kan det være en tanke å tenke at de sykehjemmene tok imot Livsgledeassistenter betalt over et eller annet NAV-tiltak? Jenta som stiller spørsmålet om verdig/uverdig sier selv at:

Eneste jeg er god til er å hjelpe andre, gi kjærlighet, trygghet og gi personer motivasjon!!

Et godt utgangspunkt for å være Livsgledeassistent. At ungdommen samtidig får med seg arbeidserfaring og masse takknemlighet fra de eldre som får være med kjekk ungdom ut på tur er vel egentlig bare en bonus?

Filosoferer Kamelryttersken, mens Mary Chapin Carpenter synger “The better to dream of you”

Spionasje, fisk og billigsalg

«Spionasje har foregått til alle tider, erklærte Smiley helt enkelt. – Selv om myndighetene kunne greid seg uten, vil de ikke det. De elsker den. Hvis det skulle komme en dag da det ikke var noen fiender igjen i verden ville myndighetene oppfinne dem for oss, vær dere trygge. Dessuten – hvem har sagt at vi nødvendigvis må spionere bare på fiender? All historie forteller at dagens allierte er morgendagens rivaler. Moten kan bestemme hva som skal prioriteres, men vi kan ikke si noe på forhånd. Så lenge skurker blir ledere, vil vi fortsette å spionere. Så lenge det er bøller og løgnere og galninger i verden, så lenge tyrannene setter i gang med erobringer, så lenge forbrukerne trenger råvarer, så lenge de hjemløse ser etter et sted å være, så lenge de sultne leter etter mat, så lenge de rike leter etter rikdom, så vil det faget dere har valgt fortsette å eksistere. Vær dere trygge»

George Smiley i John le Carrè’s «Hemmelig Pilegrim»

le Carrè skriver spionromaner, mange av dem med George Smiley som helt. Le Carrè dikter opp sitt eget parallelle univers, et univers som ligner på vårt. Ligner veldig på den verdenen vi lever i til daglig, men personene han skriver om finnes ikke, selv om problemstillingene han tar opp er hentet fra vår verden. Det gjør at mange tar le Carrè’s romaner for underholdning, uten å legge noe vekt på hva han sier om den verdenen vi lever i.

Smiley/le Carrè er likevel inne på noe. At så lenge makta rår, vil makta gjøre det den kan for å beholde makta.

Noe vi ser daglig. Fram til sist valg, var vi lullet inn i en rødgrønn, sosialdemokratisk drøm. Vi visste at Arbeiderpartiet hadde sin overvåkningssvin på skogen. Haakon Lie var flink slik, selv om det kanskje ikke var meningen at vi skulle vite. I dag, etter at vi har stemt kaptalismens lakeier inn i styrer og ting har vi våknet. Noe. Sosialdemokratiet, med alle i arbeid med by og land hand i hand, var faktisk ikke bare en drøm. Det var en velferdsstat, et godt sikkerhetsnett i tilfelle Anton. Nå har den blåbrune regjeringa dratt oss ut av den Tornerosesøvnen. For som Karin Boye sier:

«Det gør ondt, när knoppar brister»

At sikkerhetsnett er dyrt, er ingen nyhet, spørsmålet er hvor finmasket det skal være, og ikke minst hvor finmasket det skal være for mennesker som oppfyller kravet til statsborgerskap eller ikke bor i fedrelandet.

Landsmoderen gjorde oss ikke akkurat et morsstykke den gangen hun fikk oss inn i EØS. Selv kapitalismens høyborg, NHO, innrømmet at frihandelsavtalen med EU var god nok for eksportindustrien. Men den var ikke god nok for de som var og er villige til å selge Norge AS for knapper og glansbilder. Siden de ikke har klart det helt, er det nå om å gjøre å selge så store deler som mulig. Statens kornforretning ble jo avviklet som forvalter av beredskapslagrene for korn. Kapitalen derfra ble brukt til å investere i norsk lakseoppdrett under navnet Cermaq. Cermaq AS kjøpte seg opp både i norsk og utenlandsk lakseoppdrett, for så å bli solgt. Til japanske Mitsubishi. Som ikke er kjent for bærekraftig forvaltning av resursene de forvalter. Rovhogst i tropiske regnskoger er bare toppen av dèt isfjellet.

Lokal forvaltning av ressursene er alfa og omega for en bærekraftig utvikling. Lokal forvaltning er også et banner som blant andre EU bærer høyt. Beslutningene skal taes på et så lavt nivå som mulig. Er visst ikke mange som er enig i at det er det som skjer i EU. Men det er nå så. Verre er det at man privatiserer fiskeressursene på kysten, og gjør det vanskeligere for ungdomen å starte opp med fiske. Det lokale fiskeoppkjøpsfirmaet i Steigen, Brdr. Aasjord, sa på nittitallet at sjarkene som leverte til dem, var deres trålere. De sikret jevn leveranse hele året. Med sentralisering av kvotene gjennom oppkjøp og med det større og færre båter til å fiske blir det til at det blir færre fiskere. Og med det færre hus med lys i langs leia. Synd for turistene som ikke får se levende lokalsamfunn, minst halvparten av opplevelsen de har av landet. Verre for fedrelandet, som med det får færre båtdekk hvor folk kan hverdagsfilosofere over livet og døden, mens de drar bruket. For vi trenger hverdagsfilosofene, de som har tid til å tenke sine tanker i freden og roden, mens de skjøtter sin daglige dont. I det øyeblikket de går over fra å være produsenter av opplevelser for turistene i form av fiskebåter på vei ut til feltet, til å være konsumenter av ferdigpakkede opplevelser på en skjerm nær seg, i det øyeblikket har vi tapt en nødvendig del av samfunnet. En del som trengs for å holde Norge AS i drift, og i stand til å levere det vi som befolkning trenger av infrastruktur, skoler og helsevesen. Man kan faktisk lure på hvem som bidrar mest til vår felles velstand, fiskeren på Røst eller asfaltsliteren på Karl Johan?

Sikker testing

Under hekseprosessene på 1600-tallet trengte man sikre metoder for å kunne bevise at kvinnen som ble anklaget for å være heks, faktisk var det. Kunne jo ikke la uskyldige brenne på bål. Man brukte derfor vanntesten for å være sikker. For man kunne jo hverken være sikker på den som anklaget kvinnen, eller være sikker på at kvinnen snakket sant når hun etter lang tid med tortur fremdeles bedyret at hun ikke var heks.

For som kjent kan det hende at når noen hardnakket påstår at en ting ikke er slik, at den faktisk er slik.

Derfor brukte man vanntesten.

Man kastet kvinnen som var anklaget for hekseri i sjøen, elva eller annet passe dypt vann. Fløt hun, var hun heks. Sank hun, var hun ikke heks. Dessverre druknet hun når hun sank. Hun fikk dermed ikke mulighet til å glede seg over at hun ikke var heks.

«Damned if you do, damned if you don’t» sier Engelskmannen.

Han har kanskje et poeng der?

Litt hverdagsfilosofi i sommerdagen

«La meg nå se, sa den blinde til den døve»

Er et vanlig ord i Kamelrytterskens dagligtale. Uten egentlig å tenke mer over hva det innebærer. Helt til minstemann spurte om den blinde kunne tegnspråk?

For den døve kan jo ikke høre, mente han.

Humoren i ordtaket gikk ham hus forbi, han tok det bokstavelig.

Han har jo rett, og det er det som er poenget med ordhellet, at en som ikke kan èn ting, henvender seg til en annen som ikke kan noe annet. Det er som når den blinde merra stanger øyet i lysbryteren, og sier at her var det mørkt.

Hvis man vil, kan man gjerne legge over- og undertoner i disse ordtakene, toner som kan virke nedlatende og bedrevitende. Men det er opptil den enkelte, hva h*n legger i hva som blir sagt og gjort. Det er ikke alltid at ting blir sagt i verste mening, men bare forteller ting akkurat som de er.

Men det visste du jo, trengte ikke en bedrevitende hverdagsfilosof til å fortelle deg det? Eller gjorde du?

Tillate forbud?

Vi lever I en kultur, der synes at foretrække forbud fremfor positivt formulerede krav, og derfor forsøger vi at lovgive (f.eks. med antitrustlove) imod de indgribende variable; og vi forsøger at forsvare «borgerrettighederne» ved at irettesette den indgribende autoritet juridisk.

Vi forsøger at forbyde visse indgreb, men det er måske mere effektivt at oppmuntre folk til at kende deres friheder og fleksibiliteter og bruge dem lidt oftere.

Bateson, Gregory (2005) Mentale systemers økologi, Akademisk forlag, København. s. 491

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Sykkelvelt og rekkefølge på tunge og tenner

Neida, blondinen med egen motorsykkel har ikke velta med Ørkendyret. Han står like traust og stødig i carporten. Selv om han har vært ute et par ganger i det siste, når det har vært ærend som krevde raskere doning enn tråsykkel. Men det er kaldt og det kan være lurt føre med underkjølte partier i bakliene. Telen har ikke sluppet taket, selv om gradestokken har stått på rødt lenge nå. Bart er det òg. Støvete og utrivelig på to ben eller to hjul i bytrafikken. Buristene kjører på piggdekk som om det skulle vært den kaldeste og mest snøfylte vinteren siden Fimbulvinteren i den norrøne gudelæra.

Dem om det. Trampjernet tar seg like godt fram i trafikken som burene folk tror er alfa og omega her i verden. Arbeidsvei på tre kilometer på flat mark er overkommelig på sykkel, og mye triveligere enn å stampe seg fram i bytrafikken på fire hjul. Like raskt som bussen er det også. I følge en kollega som observerte fruen på sykkel fra bussen utenfor heimen. Begge kom inn gjennom kontordøra samtidig. Men buristene får nå bare holde på i sin villfarelse om at det er bedre med fire hjul med en metalkasse oppå.

Går en grense på 50.000 innbyggere før en by kalles en storby. I Norge. Hvordan de tenker i utlandene om det vet fruen lite og ingenting om. Politimesteren i Bodø derimot. Han fant ut at han fikk 15 millioner banke norske kroner mindre til å drive kammerset sitt, fordi Bodø manglet hundre innbyggere på å bikke over grensen for å være storby ved siste årsskifte. Trønderheimen derimot, regnes som storby, men får visst ikke noen særbehandling økonomisk av den grunn. Blir ikke flere sugerør i statskassa av at det har blitt nærmere 30.000 flere Trondhjemmere siden ordfører Slungård feiret innbygger nr 150.000 i år 2000. Med kake og gaver på fødeavdelingen på regionsykehuset. Siste opptelling viser at det nå er opp mot 180.000 innbyggere i Stiftsstaden.

Avstandene i kaupangen ved Nidaroset har ikke endret seg, topografien er den samme som den har vært. Og tilgangen til bil i embeds medfør er også som den har vært. Derfor hjemmebesøkene i det siste mye godt blitt avviklet med sykkel til og fra. Noe som regnes som både helsebringende og -styrkende. Likevel har Kamelryttersken moderert sitt syn på førstnevnte. Det med helsebringende. En smule. I det siste. For hun klarte å kjøre seg av på vei til et hjemmebesøk. Gang-/sykkelstien hun var sikker på gikk der, gikk ikke der, men et kvartal lenger bort. I stedet var det et gjerde. Forsøket på å snu i unnabakke på gruslagt asfalt førte til skrubbsår på en albue. Par dager senere slo en gammel kjenning til. Hodeverk og nakkesmerter. Faste følgesvenner siden en ulykke for mange år siden. Vanligvis er de såpass veloppdragne at de ikke blander seg i fruens hverdager. Men nå var det ikke bønn. Om det ikke akkurat ble en Canossagang, så iallfall en sykkeltur og besøk hos den faste kvakksalveren, som foreslo 50 % hvile og 50 % arbeid, noe som hørtes fornuftig nok ut. Men så var det «Skal bare …».

For fruens arbeidssituasjon er i endring. Nye arbeidsoppgaver hos samme arbeidsgiver fra 1. mai. Noe som fører til refleksjoner rundt moteord, pendler og hva som er i tiden. De som så Dagsrevyen på NRK sist torsdag, så en reportasje fra Bodø hvor de har etablert et tverrfaglig team som holder på med Hverdagsrehabilitering. Den arbeidshverdagen som reportasjen beskrev, var som hentet fra Kamelrytterskens daglige dont. Teamet i Bodø var satt sammen på samme måte. Ergoterapeut, Fysioterapeut, Hjelpepleier og Sykepleier. Inspirasjonen hadde de hentet fra Danmark. At Trondheim har hatt tilsvarende team og arbeidsmåte siden 2001 var ikke nevnt. Kanskje ikke så rart. Innsatsteam for oppsøkende rehabilitering har ikke samme schwung som Hverdagsrehabilitering.

Derfor har man hevet seg på samme trenden i Trønderheimen. Og etablert Hverdagsrehabiliteringsprosjekt i en bydel. De andre bydelene kommer etter hvert som man får erfaring fra den første. Ideen har man hentet fra Danmark. Men siden man etablerer et nytt prosjekt, må man jo hente pengene fra et eller annet sted. Innsatsteamene sto laglig til for hogg, siden også Hjemmetjenestene hadde behov for større ressurser. Og de folkevalgte tenker like mye sykehjem, at det er løsningen.

Så i stedet for å bygge videre på noe som har vist seg å fungere, og som kunne justeres for å ta opp i seg Hverdagsrehabiliteringstankegangen, velger man å oppløse et godt fagmiljø og spre kompetansen tynt utover. Helhetstenking og samkjøring av tjenestetilbudet er fremdeles bare ønsketenking. Bedre å henge seg på den rådene trenden rundt forbi, enn å stole på at det man har bygd opp selv, det er like bra. Men så var det å skjønne rekkefølgen på tunge og tenner. Det kan være utfordrende i en hektisk hverdag. Men blondinen har denne gangen overlatt pratinga til de som mener de har vett til det, og begynt å reorientere seg mot nye arbeidsoppgaver, selv om hun vet med seg selv at det er rehabilitering og tverrfaglig samarbeid hun vil arbeide med. Hvis hun fikk velge blant arbeidsoppgavene hos sin nåværende arbeidsgiver. Så hun sier med Ivar Aasen:

Dei vil alltid klaga og kyta,

at det gjenge så seint og så smått,

men eg tenkjer dei tarv inkje syta

me skal koma, om inkje så brått

 

Etikk kontra buksevarming

En politisk sleivkjeft, visstnok a shooting star i et større opposisjonsparti har i all offentlighet ment på at alle måtte bidra til å sverte regjeringa. Godt mulig at hun mener det. I såfall har hun hengt seg selv pent ut til tørk. Historien går for tiden på sosiale media hvor alskens forståsegpåere kan fortelle om sin moralske indignasjon. At SLIK gjør da ikke VI.

Neivel nei. Blondinen med egen motorsykkel syns hele saken er usmakelig. «Heleren er like god som stjeleren» er et gammelt ord som renner henne i hu.

En historie fra Mahatmaens kamp mot den engelske kolonimakten kan kanskje gi en bedre forståelse for etikken i dette spørsmålet. Moralen må derimot kunne sies å være ganske klar?

England hadde monopol på salg og utvinning av salt. India utvinner mye havsalt fra havet, og Gandhi mente at inderne selv skulle få inntektene fra sine ressurser. Han sa da en dag at han ville gå og hente salt til middagen sin. Han fikk mye oppmerksomhet, siden det var en heller lang mars. Englenderne fikk god tid til å mobilisere politi og militære for å hindre ham. Men så lenge han bare gikk, gjorde han ikke noe ulovlig. Og med medias oppmerksomhet på saken måtte de la ham fortsette helt fram til stranda hvor saltutvinningen foregikk. Der skrapte han ei klype salt av steinene og sa: «Nå har jeg salt til middagen, nå går jeg hjem igjen».

Med denne marsjen skapte Gandhi en forventning om at han skulle gjøre noe stort, noe som var ulovlig ifølge gjeldene lov. Men det han gjorde når han kom fram, var å gjøre det han sa han skulle. Hente salt til middagen. Noe han gjorde ved å ta salt som lå fritt tilgjengelig. Han brøt dermed ikke makthavernes monopol.

Marsjen hans stilte Englands maktbruk og krav på indiske ressurser i et helt annet lys, overgrepene mot inderne ble satt inn i en større sammenheng. En sammenheng som man da ikke var vant til å se koloniherrene i. At de utnyttet lokale naturressurser på en slik måte at de holdt befolkningen nede.

Gandhi på sin side, viste at med en etisk gjennomtenkt framgangsmåte oppnådde han mer, enn ved å skjelle ut maktmisbrukerne.

Moralsk indignasjon og etisk tankegang er ikke alltid to sider av samme sak. Etikken bringer en vanligvis lenger enn moralen, selv om moralen ofte gir den enkeltes selvoppfatning et løft. Et løft som kanskje kan sammenlignes med vannlating i benklærne for å holde varmen i vinterkulda?

Roller og refleksjoner

Blir noen refleksjoner når man sitter ved et sykeleie, og ikke helt vet  hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Som opphavet har også Kamelryttersken lyst og ikke minst vilje til å lære fra seg det hun kan. Så når hun ser en pleier ta et forkjært tak for å hjelpe pasienten opp av senga eller snu ham, da holder det hardt å holde tennene foran tunga og la pleieren fortsette med sitt. Å skille hundskit og kanel er ikke alltid like enkelt. Det å sortere mitt, ditt og vårt. Enkelte syns det er bra at de får innspill og forslag til bedre fagutøvelse. Noen få kan bli både fornærmet og det som verre er over at dattera blander seg i hvordan de gjør jobben sin. «Ja, men jeg vil jo bare at pappa skal ha det bra» tenker hun i sitt stille sinn mens hun ser på flinke pleiere som gjør en god jobb. Hver gang. Selv om pasienten er både brysk og klar i sin tale om både leger og ellers det meste.

I en tidligere bloggpost har Kamelryttersken reflektert rundt det å være fagperson og pårørende, en kombinasjon som ikke alltid er like enkel. Hverken for fagpersonen eller for den pårørende. Selv om hun begynner å bli vant til å være «profesjonell» pårørende, er det ikke sikkert at utålmodighet og besserwissen alltid er borte fra den overflaten pleiepersonale og andre møter. Rett og slett fordi man er ikke bare det ene eller det andre. Man er seg selv, med all sin kunnskap, erfaring og personlige egenskaper, uansett. Men man har lært å ta fram pårørendemasken når man er der som datter, selv om man egentlig vil være fagperson. Det er lettere å skille når man står i en situasjon hvor det er mest medisinsk kompetanse som kreves. Pleie og omsorg er ikke noe fremtredene trekk ved Ergoterapeuten, selv om -patien er der. Omtanken og forståelsen for behovet for pleien og omsorgen. Samtidig som man ser rollefordelingen, hvem som gjør hva, når. Men som pårørende er ikke alltid forståelsen for rollene alltid like enkel. Når er og skal man opptre som datter, når skal man representere opphavet, når skal han få ta kommandoen, og når skal man hente tisseflaska eller bekkenet?

For ingenting går fort nok. Og de legene er noen ubrukelige kvakksalvere, mens da de som er der i dag kan gå an. Helt til den inngrodde respekten for legen slår inn og alt er tilbake til det gamle. Uten å forstå at ting ikke går fortere og at leger er mennesker de òg, som gjør det de gjør ut fra det de kan, der og da. At sykdom kan oppstå over natta, også i en gammel skrott, er det heller ikke så lett å få formidlet. Neida, det er «De», dette ubestemmelige begrepet for «Noen» som har bestemt at han skal være her. Ja,men det er ikke noen De som har bestemt noe om deg, det er din egen slitne kropp som holder på å gi etter for alderen. Kroppen, organismen har begynt å slå seg av. Sakte, ja, men merkbart. Og det tar lengre tid før du kommer til krefter igjen. Sånn er det bare.

Naturen går sin gang, og det er ikke sikkert at vi skal gjøre noe med det. Det er ei tid for alt, ei for å så, og ei for å høste. Selv om vi mennesker gjerne så at vi kunne leve evig, uten innblanding fra vår relativt skrøpelige kropp. Noe som kan føre tankene til han som var i Getsemane hage med sine disipler, og snakket om at ånden er villig, men kjødet svakt. Mens vi moderne mennesker helst vil ha begge deler?    

Om ferskfisk, muligheter og utfordringer

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år. Noe som begynner å bli en vane i disse førjulsepistlene.

Ferskfisk og motorsykkel, muligheter og utfordringer i ei førjulstid.

Kamelryttersken fikk seg ferskfisk denne siste uka i a’venta. Vanligvis har hun ikke kontanter når hun ser byfiskerne i Ravnkloa. Men denne gangen hadde byfiskeren en i overkant stor sei han ville bytte mot den enslige femtilappen MC-røya hadde. Det gjorde opp for, og vel så det, at bruktssjappa lenger bort i gata hadde solgt adventsstjerna hun hadde sett seg ut, men som hun lot henge til arbeidsgiver hadde fylt lønnskontoen. Straffet seg det. Ble ikke adventsstjerne på henne denne a’venta heller. Men fersk fisk ble det. Stor, fin sei. Kokt med salt, pepper og laurbærblad. Seien blir gjerne grov, når den får litt størrelse, men det hefta ikke, sammen med en bakt potet og løk surra i smør ble den et måltid som var verdig bedre folk enn en skarve sliten Ergoterapeut.

En stor sei er mer mat enn en munn kan ta unna i et mål, derfor ble resten plukkfisk. Tykk hvitsaus med salt, muskat (mye) og pepper (ikke fullt så mye), en STOR løk og resten av fisken. Plukkfisken, som pent fordelt i passe store plastbokser blir opp til flere nistepakker. Microbølgeovnen på spiserommet har som fast jobb å varme blondinens frosne matpakker. Når man bor alene er det ofte ganske så kjedelig å spise i ensom majestet. Derfor er det godt å kunne nyte et varmt måltid i matpausen, i selskap med andre. Kan la resten av dagens måltider bli ganske så enkle etter å ha hatt en varm lunsj.

Året har vært en berg og dalbane. Så det holder. Mindre farting på Ørkendyret enn årene før. Økonomien får ta skylden for det. Han har gått sine 120.000 km siden 2007, og hadde derfor behov for en større service i fjor høst. Noe som fikk ringvirkninger for innholdet på førnevnte lønnskonto langt utover i 2013. Men det har da blitt noen turer. I alle himmelretninger, selv om den store Europaturen fremdeles bare er en mengde ønsker om at DIT vil hun. Madonnatreffet i Italia, Øst-Europa, Frankrike …

Likevel gir motorsykkelen muligheter som ellers ville vært utenkelige. Som muligheten til å bli våt og kald i stupmørket over åsen fra Randsfjorden til Sperillen, for så å kunne svinge inn på Gamlestua. Der kunne MC-røya legge seg på Stabbursloftet som i barndommen var fast utgangspunkt for utforsking av Besteforeldrenes rike. Ringerike.

Eller muligheten for å få en koselig prat med ei venninde med eget smykke på to hjul i sommersola på en terasse på Hitra. Hvor man kan mimre om andre MC-turer rundt i Mor Norge, Sveariket eller Danmark. Tyskland har han bare såvidt vært. Ørkendyret. Snartur nedom Hamburg første sommeren.

Man har også muligheten til å gjøre et potensielt traurig, men dog så nødvendig, årlig besøk på Rikshospitalet, til en opplevelse. Ikke besøket, men turen til og fra. For som kjent er ikke den rette linja den korteste veien når man kjører motorsykkel.

En annen mulighet man har, er å kjøre E6 over Saltfjellet i østavindskuling. Kan være nervepirrende nok nå som

Ørkendyret på Polarsirkelen juli -09

de har lagt veien etter anbefalingene reindriftssamene kom med den gangen jugoslaviske og russiske krigsfanger bygde riksvei femti. Man kan jo gjøre seg sine tanker om hvorfor den tyske krigsmakten ikke fulgte de anbefalingene. Ble iallfall noen timer kolonnekjøring over Saltfjellet for ferdafolket i årene fram til Veivesenet flytta veien slik at snøen føk av og ikke la seg i meterhøye skavler over veibanen. Ulempen er jo at vinden får godt tak, og med bare to hjul å klore seg fast med, kan det bli en utfordring å komme seg over. Selv på sommers dag. Men da har man muligheten for å kjøre rundt. Selv om det blir en smule lengre enn de 58 milene fra Polarsirkelen til Trønderheimen. Da har man ikke tatt med at blondinen ofte skal stille på jobb dagen etter at hun har passert Nord-Europas høyeste fjellvidde …

På den annen side kjører Kamelryttersken med marginene på sin side, selv om enkelte prikker i sertifikatet kanskje kan fortelle andre historier. En kan være den om en av lovens kvinnelige håndhevere. Hun som fant ut at en søndagskveld i juni 2007 var et passe tidspunkt for å ta med seg laserpistolen og slå seg ned på en avkjørsel på Setsåhøgda. Var ikke mye forståelse å hente for at sykkelen nettopp var innkjøpt og måtte prøves på ei rettstrekke på E6. 104 i 80-sona betyr sånn ca 6.000 km mindre kjøring lærte blondinen med egen motorsykkel av den fortellingen. Pluss to prikker i et prikkfritt, nesten tredve år gammelt sertifikat. En annen fortelling kan være den om en av UP’s sivile patruljebiler. Den som befant seg på helt feil sted til helt feil tidspunkt. Akkurat når Kamelryttersken overså et 60-skilt Veivesenet hadde gjemt i småskogen et stykke nord for Elverum.

Seinhøsten har ikke vært helt enkel å komme gjennom. Så ei stund ut for at fruen måtte belage seg på en ny tilværelse som overtallig, siden Rådmannens budsjettforslag for 2014 anbefalte at arbeidsplassen hennes skulle ha bare halvparten så mange ansatte som i 2013. Og sist ansatt, først ut, er et prinsipp blondinen kjenner fra tidligere ansettelsesforhold. Har også vært utfordrende å forholde seg til at teamet hennes har hatt en del utskiftninger det siste halvåret. Livet er utfordrende i seg selv, og når omgivelsene skifter og man er usikker på om man får fortsette i den jobben man har, kan skillet mellom det å være profesjonell og det å være menneske bli ganske så utydelig. Angsten som hun aldri har villet vedkjenne seg, har styrt mye av reaksjonene på det som har skjedd utover høsten. Noe som har straffet seg. I mye større grad enn godt er. Hun går på jobb, gjør så godt hun kan. Går hjem. Sover. Ingenting hefter. Leiligheten flyter over. Men hun bryr seg ikke. Steller seg såpass mat at hun har noe gå på. Steller seg selv såpass at hun kan være blant folk uten å skjemmes.

Selv om hun arbeider varsomt med seg selv, med sine prosesser, så er det mye å forholde seg til. Noen av prosessene er utsatt/fortrengt fra ungdommen. Andre har aldri fått utvikle seg. Alt dette må hun håndtere og få til å henge på greip. Samtidig har hun en utfordrende jobb, som krever at hun er der, og yter sitt beste. Hver dag. I samarbeid med resten av teamet hun er en del av. Et samarbeid som krever at hun er seg selv. Et seg selv hun knapt nok vet hvem er, bare aner konturene av. Rett og slett fordi at hun aldri har hatt den selvrespekten som kreves for å kunne være seg selv. I ett og alt. Forstå hva og hvor mye hun faktisk må bidra med i forhold til sine omgivelser. «Fake it til you make it» heter det på engelsk. Har blitt mye faking oppgjennom årene ser hun i bakspeilet. Og det er ingen god oppdagelse, at man faktisk ikke har vært seg selv, at man bare har spilt en rolle, uten manus, uten andre føringer enn de hun trodde var der. Men som ikke var der. Da er det mye som må på plass før hun finner ut hvordan hun egentlig er, og hvordan hun skal oppføre seg og gjøre tinger og tanger.

Men oppi all misèren har hun lært å være takknemlig. Glad og takknemlig. For den muligheten hun faktisk har til å finne seg selv. Være seg selv. Og ikke minst takknemlig overfor alle rundt seg, som på tross av alle hennes feiltrinn, stiller opp og er der. For henne. Uten at hun helt har skjønt at hun fortjener det. For det har hun ikke. Ikke i sitt eget hode iallfall. Der er det bare en stor klump med angst som biter etter alt som kan minne om ros og konstruktiv kritikk. En redsel som motsetter seg alle forsøk på utvikling og menneskelig vekst.

Heldigvis har blondinen med egen motorsykkel begynt å ta tak i sin egen redsel, og er glad og takknemlig for all hjelp og støtte fra gode kolleger, venner og familie det siste året. Uten dere hadde det vært mye tyngre å komme gjennom dagene. Tusen takk :-)

God jul og Godt nytt år

:-) Ragnhild

 

Mer om kompliserte utfordringer, og hvordan de ikke løses

Forslaget om reduksjon av Innsatsteamene fra fire til to. Har ført til at mye rart har husert i tankegangene og i verbale ytringer rundt forbi i Kamelrytterskens omgivelser. En av de mer uskyldige beskrivelsene som har blitt bragt til torgs var det en hovedtillitsvalgt som kom med. Han kalte forslaget «Et skudd i foten». Noe flere av teamenes samarbeidspartnere nok kan være enig i, men de vil nok ikke bruke slike ord offentlig. Uansett er den unisone tilbakemeldingen fra alle ender av tiltakskjeden Innsatsteamene er en del av, at det å legge ned to Innsatsteam vil gi større press på Hjemmetjenesten, på sykehjemmene og gi lengre liggetid på sykehuset. Litt enkel hoderegning forteller blondinen, at hvis Innsatsteamene klarer å forhindre fem innleggelser på sykehjem i løpet av et år, vil de spare kommunekassa for mellom fire og fem millioner kroner. Mer enn man sparer ved å legge ned de åtte arbeidsplassene det er snakk om.

Tall fra Elverum kommune forteller at hvis èn Ergoterapeut klarer å forhindre to flyttinger til omsorgsbolig, har hun spart inn sin egen årslønn. Og en omsorgsbolig er som kjent billigere i drift, enn en sykehjemsplass.

For ikke å snakke om at kommunen må ut med nærmere fem høvdinger, for hver natt en pasient blir liggende over utskrivningsdatoen på sykehuset. I gjennomsnitt ligger det mellom ti og femten pasienter på vent hele tida, fordi kommunen ikke har kapasitet til å ta i mot dem. Og så har administrasjonen magemål til å si at Innsatsteamene må halveres fordi de ikke utnytter kapasiteten?!? Henger liksom ikke helt på greip, hvis man spør blondinen. Men hun blir ikke spurt. Mest sannsynlig fordi blondiner i følge folketroen ikke har så mye forstand. I likhet med Ole Brum, en liten bjørn i skogen.

Tiddelibom og hutte meg tu

Kapasitet ja. Hvordan måler man så den På en gravemaskin måler man kapasiteten i antall kubikkmeter oppgravd masse i løpet av en gitt tidsenhet. Kapasiteten på en bestemt maskin varierer ganske mye, alt etter hvor hard massen er, hvor mye gravemaskinen må flytte seg for å få tak i det den skal grave opp, servicebehov og sist, men ikke minst maskinførerens erfaring og kunnskap om å bruke maskinen effektivt.

På et Innsatsteam er det ikke bare å se på antall saker teamet får i løpet av året, men også hvor lang tid det tar å gjøre jobben. Antall saker har vært relativt stabilt de siste årene. Men kompleksiteten i sakene har økt. Etterhvert har brukerne som blir tildelt oppsøkende rehabilitering blitt sykere og mer marginale i forhold til mulighet til å bo hjemme. Selv med massiv innsats fra hjemmetjenesten. Men man prøver fordi vi vet at folk som bor hjemme trives og har det bedre. I seg selv et intensiv for å gjøre det som –terapeuten foreslår av tiltak for å lette hverdagen.

Men det er ingen som har kommet med tiltak for å gjøre arbeidshverdagen i teamene lettere. Etter at man har fått ryddet opp i eventuelle misforståelser om man i det hele tatt har jobb fra nyttår, vet både Ergoterapeuten og hennes kolleger at jobb har de, men ikke hva de skal gjøre. Både tillitsvalgte og Enhetsleder er klare på at det kan bli en overtallighetsprosess. Javel. Nei. Slike har blondinen vært borti før, og er ikke akkurat beroliget. Med hensyn til arbeidsoppgaver i 2014.

For det som sies i budsjettforslaget er at Hjemmetjenesten skal styrkes, og da særlig med hensyn til det å kunne ta i mot utskrivningsklare pasienter. Da blir spørsmålet hvordan den skal styrkes, for hvis man med det mener at Innsatsteamene skal smøres tynt utover, med en på hver hjemmetjenesteenhet, da har man flere dilemma å ta hensyn til. Et av dem er at det er lite pleiepersonell i Innstatseamene, noe som gjør at man må ha en klar stillingsbeskrivelse for –terapeutene som eventuelt flyttes. En annen er at rehabiliteringskompetansen som nå er i teamene blir borte med å oppløse dem. Kompetansen ligger i teamet som sådant, ikke like mye i den enkelte fagutøver. Enkeltvis har teammedlemmene bare sin egen fagkompetanse. Når de arbeider hver for seg kan de ikke trekke på at det er tre andre med helt andre briller som samarbeider om felles saker. I hjemmetjenesten er det fokus på omsorg og pleie, ikke på å arbeide med hendene i lommen, som i å veilede brukeren i daglige gjøremål.

Rent økonomisk er det også spørsmål som dukker opp. De som arbeider i Innsatsteamene har lang erfaring og høy kompetanse. Dette slår også ut på lønningsposen. Slik at det er flere av dem som arbeider på teamene som har like mye i lønn som en og en halv hjelpepleier, som er den kompetansen hjemmetjenesten trenger mest av. Slik at man overfører dyr og tung kompetanse på hverdagsrehabilitering, som ikke vil gjøre like god nytte for seg der de kommer, fordi hjemmetjenesten per i dag, ikke har kompetanse til å bruke det de i tilfelle får overført av fagpersonell. Det blir som med maskinentreprenøren som taper penger fordi maskinføreren ikke klarer å fylle like mange lastebillass i grustaket, som han klarer på et veianlegg. Maskinføreren er av de beste på bakgraveren, og bygger vei som bare det, mens han på forgraveren i grustaket, som arbeider stikk motsatt, bare klarer to tredjedeler av det han ellers klarer.

Hva gjør man da? En eventuell overtallighet belaster kanskje ikke helsebudsjettet, men den belaster kommunekassa like mye for det. Slik at summa sumarum blir det ingen besparelse å legge ned Innsatsteamene. Man bare flytter utgiftene, og genererer overforbruk på de tjenestene som allerede er hardt presset fra før.

Det finns løsninger, men mange av dem sitter langt inne hos de som må ta avgjørelsene. Den enkleste er bussiness as usual, men da må de finne penger et annet sted. Omorganisering av kompetansen mellom enhetene koster og krever tid, og mye godvilje fra administrasjonen og i de berørte enhetene.

Noen må kanskje gjøre som Aleksander den Store? Han hogg over den gordiske knuten med sverdet. Han ble da som legenden hadde spådd, herre over hele verden. Nå ble han jo ikke herre over hele verden, bare over den delen av verden som grekerne kjente i 334 f. kr. Han oppnådde da kanskje ikke det han var ute etter?

Sverdets makt heter seg å være stor, en makt Aleksander kjente og kunne bruke. Men det kan tenkes at man i dag må bruke andre metoder for å løse denne knuten, med alle dens dilemmaer? Gandhi var en annen stor mann med radikale løsninger, kanskje hans tankegods er bedre egnet for gordiske knuter anno 2013?

 

Enkelte stusser kanskje på sammenhengen mellom bildene av en gammel sliter og nye utfordringer i helsevesenet?

Brødrene Søyland utviklet en av de første hydrauliske gravemaskinene på 1950-tallet. De så en løsning på de utfordringene som industrialiseringen og gjenreisningen etter 1945 medførte. De var hele tiden langt framme i utviklingen av nye maskiner, også internasjonalt. Men Brøyten, som Innsatsteamene ble offer for kortsiktig økonomisk tenking. Brøyt ble solgt til Sverige og etterhvert Finland, og er nå historie. Innsatsteamen blir ikke solgt, bare lagt ned fordi man ikke klarer å se helheten i tjenestene som må ytes. Forstå det den som har vett til det.

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

Refleksjoner på en skalkefest

Lånt fra justthis.blogg.no

Kamelryttersken satt med en tallerken riskrem og et glass rødvin og holdt skjømming, sødagskvelden. Sånn helt for seg selv. Risgrøten og rødvinen sto igjen etter høstfesten. Var noen av gjestene som hadde med seg, og det ble stående en del igjen når de gikk. Dermed hadde vertinnen skalk’fest helt for seg selv i skjømminga.

Skalk’fester kan være veldig så trivelige, Man slapper av etter alt styret med mat og gjester og rydding og ellers alt som følger med det å ha gjester i heimen. Det som står igjen av vått og tørt tilfaller de som rydder etter festlighetene. Man kan sette seg ned i ro og fred og nyte go’bitene. For det er alltid no godt blant det som er til overs. Og når festen er over har man ro til å nyte det som man dagen før var for opptatt til å nyte fullt ut. Og om det blir ett glass eller to glass med rødvin hefter ikke så farlig. Man har tida for seg, og skal ikke noe før i morra, likevel.

Martin, en av gjestene ringte søndagsformiddagen og sa takk for i går. Hyggelig, selv om det ikke var noe å takke for. Festen var som den skulle. God mat i godt lag. Og Martin hadde så absolutt bidratt til det gode laget.

Man burde gjøre det oftere. Si. Takk. Eller som en nabo sa en gang han hadde gjort et arbeidstykke for ørkendyrbetvingersken og fikk et «Takk for hjelpa» i handa.

«Du skal ha Takk. Som har vèt til å si takk»

Et familiemedlem sa en gang at det var da ikke nødvendig å si takk når det var familien.  Kamelryttersken er kanskje mer på at det å kunne gå hjem fra jobb med et «Takk for i dag» er godt for både den som får takken og for den som takker.

For det er det med å ha «Vèt» til å takke, at man viser den man takker respekt, og omtanke for hans eller hennes vel. Selv om man bare har vært på samme arbeidsplassen, uten annen kontakt enn at man har gått i de samme gangene. Den dagen. Det gjør noe med et menneske å få Takk. Det blir en tanke lettere, en tanke mer selvbevisst og klar over at det selv har en verdi. For noen andre. Og det er viktig for oss mennesker. Å ha. Verdi for andre. For da har vi verdi for oss selv.

Når vi har verdi for oss selv, har vi også verdi for andre. En positivt selvforsterkende spiral. Som det er lett å bryte. Og da blir det lett en nedadgående spiral igjen. Som ikke er så lett å bryte.

Eller?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken