Sender – Budskap – Mottaker

Sender – Budskap – Mottaker

IKKE bruk den her

 Forståelsen vi bruker her er

– Meningsskaping gjennom samhandling

Eller

  • Forhandlinger om mening

Kommer det fra kateteret. Professorinnen er meget bestemt i sin omgang med begrepene, og enda mer opptatt av at studentene tilegner seg det hun mener er grunnleggende i faget. Mens da studinen med strikketøyet gjør seg sine egne refleksjoner om Marx (1818 – 1883) og at han var stueren en gang på 1970-tallet. I dag er han mest en apostrof i historien. Muligens et komma?

Jo, fordi «Meningsskaping gjennom samhandling» blir det samme som salig Karls tese om at læring oppstår i samspill mellom individet og omgivelsene/samfunnet. Som er en av forutsetningene Vygotsky, Luria m.fl. brukte når de med utgangspunkt i Marx skulle utvikle en «revolusjonær psykolologi» i det postrevolusjonære Sovjet. Resultatet ble Virksomhetsteorien, i pedagogiske kretser kjent som den «Sosiokulturelle skolen», introdusert i vest (USA) av bl.a. Jerome Bruner.

Virksomhetsteorien med sine proksimale og distale læringssoner, er en grunnleggende teori innenfor rehabilitering av mennesker med ervervede funksjonshemminger. Vi bruker teorien for å forstå mennesket og se hvilke muligheter dette mennesket har til å leve sitt liv. Teorien kan også brukes som grunnlag for å veilede den enkelte i prioritering av viktige og uviktige ting i rehabiliteringsprosessen.

I pedagogikken ser det ut som at den sosiokulturelle skolen og forståelsen av at læring oppstår i samspill mellom individet og samfunnet har blitt veldig så stuerent. Sin Marxistiske og revolusjonære fortid til tross. Men det er ingen som snakker om fortiden, eller vil være klar over at det var Marx og hans revolusjonære etterfølgere som la grunnlaget for moderne læringsteori. Der hvor Vygotsky ser utviklingsmuligheter, vil Bruner bygge stilaser, mest for å gi teorien en personlig vri

For Marx det er «Stå på krava», AKP(m-l), væpna revvolusjon og søttitallet. Sånn er det bare med den saken.

Så selv om Kamelryttersken skjønner denne definisjonen på kommunikasjon, og ser presisjonen, er den akademisk og diffus sett med en praktikers øyne. For det er enklere å se på kommunikasjon som A – Budskap – B, og at budskapet ikke er gitt før mottakeren har svart at han har forstått det. For det er jo det vi gjør til daglig. Når mor sier til ungene at «Nå er det middag» får hun umiddelbart svar på at de har mottatt budskapet. Forutsatt at de er så sultne at de kan legge fra seg det de holder på med. Noe de vanligvis ikke er.

En rask sjekk av referanser som Watzlawick (Kindle edition 2011), Lorem (2006), Røkenes & Hansen (2006) og Skaug (2008) sier at joda, «Meningsskaping gjennom samhandling» gir mening og er presist, sett i en akademisk kontekst. Har noe med å flytte fokuset fra praksis til akademia, se behovet for presisjon i kommunikasjonen, ikke bare at budskapet blir mottatt, forstått og utført. Altså at ungene stiller ved middagsbordet og fyller hodet med middag når de blir bedt om det.

Når studinen ser videre på støttearkene til forelesningene de siste to ukene, ser hun at joda, dette skjønner hun nok av til å håndtere på en grei måte. Vil nok slite med begrepsbruken, jfr. ovenstående. Hun har tross alt halve, og vel så det, av sitt yrkesaktive liv i landbruket, noe som gir en praktisk prøve/feile tilnærming også til akademia. Men samtidig, med sju års høgskole/universitetsutdanning innenfor helse, ledelse og pedagogikk, og en etterhvert økende interesse for kommunikasjon som fag og ikke minst som verktøy i hjelperelasjoner, begynner studinen å kjenne på at «Dette kan jeg». Kanskje ikke det beste utgangspunktet, men så absolutt et veldig godt utgangspunkt for øvelser i ydmykhet. Niels Bohr (1885 – 1962) påsto at en ekspert var en som hadde gjort alle feil som kunne gjøres på et begrenset område. Og det har han nok rett i. Spørsmålet er nok mer å stokke begrepene i rett rekkefølge, og ikke forveksle kyndighet med ferdighet. Selv om sistnevnte nok er mer presist, dekkende og ikke minst lettere forståelig. Men så var det forskjellen mellom fremmedord og adekvate diminutiver, hvorfor bruke det ene når man kan det andre?

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

Tiltak for å komme i mål

«Tiltak for å komme i mål» er et søkebegrep som gjør at Google setter Karavanseraiet.no øverst på trefflista. Noe som igjen fører til et besøk mer på seraiet. Denne gang på posten om «Etiske gensere», et blogginnlegg med refleksjoner rundt det å komme i mål og om noen av de etiske spørsmålene som dukker opp når man arbeider med rehabilitering hjem til folk.

Spørsmålet blir hvilke mål og hvilke tiltak som fører til de oppsatte mål. For oss som arbeider med rehabilitering blir det en utfordring å skille mellom de målene man ser som gode for pasienten, og pasientens egne mål. Som slagpasienten som egentlig ikke vil trene, men som gjerne vil klare å gå igjen. Om ikke annet så med stokk. Når så terapeuten kommer og vil ha ham med og gå langs rekkverket som er satt opp på kjøkkenveggen med det for øye. At pasienten skal ha mulighet til å trene ikke bare på rehabsenteret, men også hjemme. Etter to runder vil terapeuten at pasienten skal gå enda en runde. «Du er hard du» kommer det fra pasienten. Etter tredje runde, setter han seg kontant i rullestolen. Trengs ikke tolk for å skjønne dèt kroppspråket.

Da blir spørsmålet. Hvem sitt mål er det at pasienten skal klare å gå igjen? Pasientens eller terapeutens?

Pasienten stiller gjerne med ei klar bestilling. «Gjør meg frisk». Joda. Hvis det er snakk om lungebetennelse eller blindtarmsbetennelse. Da stiller medisinfolket opp med antibiotika og kirurgi. Og VOILA! Pasienten blir frisk og rask igjen. Etter et passende stykke tid med restitusjon.

Samme med et lårbens- eller lårhalsbrudd. Ortopeden fikserer bruddet med et par titannagler/-plater. To – tre uker rehabopphold med daglig fysioterapi og gangtrening. Pasienten kan hjem, kanskje med ganghjelpemiddel. Er det mulighet for oppsøkende rehabilitering eller dagrehab, får pasienten noen uker til med trening og ikke minst bistand til å fokusere på egen rehabilitering. Og pasienten kan si at det var behandlingsopplegget, ortopeden og  terapeut som gjorde henne frisk. Man trenger ikke fokusere så mye på at det var pasientens egen innsats og trening som gjorde at hun langt på vei gjenvant sin tidligere funksjon i løpet av den tida hun fikk oppfølging av helsepersonell. Og at hun i den tiden la grunnlaget for å oppnå tilnærmelsesvis samme førlighet som før bruddet i en overskuelig framtid.

Slag er noe helt annet. Bestillingen «Gjør meg frisk» er kanskje like relevant, men den enkelte slagpasient har større innvirkning på resultatet av rehabiliteringen enn pasienten med lårhalsbruddet. Sistnevnte får et standard treningsprogram som vi vet virker med motivasjon og god oppfølging. Førstnevnte har sjelden utfall som passer i et A4-skjema, og det er lett å gi seg over før man har begynt. For hvor skal man begynne? Og selv om tiltak virker på rehabavdelingen, så behøver de ikke virke når pasienten kommer hjem. Forståelsen for at det er pasienten selv som må gjøre hele arbeidet, at terapeuten bare har en veiledene/motiverende rolle, kan ofte være vanskelig å formidle til både pasient og pårørende. Som nesten helt sikkert står overfor utfordringer de ikke hadde sett for seg før slaget.

Så derfor blir «Tiltak for å komme i mål» et søkebegrep ikke bare på Google, men også for terapeuten og hennes pasienter. Hver gang. Fordi det tiltaket som fungerte for Martin, ikke nødvendigvis fungerer for Marselia. Mens da Gunda må ha helt andre tiltak for å komme i mål. Et mål som pasienten må definere, ikke terapeuten eller hjelpeapparatet. Eller er det slik at systemet vet best? Også for den enkeltes mål?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Denne bloggen er nominert til prisen “Independent blogger award” Hvis du syns Karavanseraiet.no er verdig en slik pris, kan du gi din stemme ved å gå inn på denne lenken. På forhånd tusen takk :-)

Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Om å kunne bruke og se taus kunnskap

Mormor tok her om dagen opp hva vi formidler til barn av holdninger og meninger. Holdninger og meninger som barna tar til seg som taus kunnskap som ligger under/bak og er med og former dem og deres egne holdninger og meninger om omgivelsene, enkeltpersoner og «systemet».

Rasmine sa også noe om dette i en kommentar til innlegget om at «Flinke fagfolk vokser». Om hvordan hun ble møtt av en fagperson i en sårbar fase.

I helsefagutdanningene lærer vi om taus kunnskap, om hvordan fagpersonen har kunnskap om faget som hun kan formidle til pasienten. Det er den kunnskapen som ikke er taus, men som lar seg formidle verbalt eller skriftlig. Den tause kunnskapen derimot, den lar seg ikke formidle direkte, den har fagutøveren i fingerspissene. På en måte. For eksempel i hvordan hun linner en fot. Men det blir forskjell mellom hvem som linner foten. En linner en tanke hardt, det blir i overkant ubehagelig for Martha og hennes hovne ben. En annen linner for løst, og linninga glir av og er ikke til nytte for Martha likevel. Akkurat passe hardt sitter i fingerspissene til den enkelte. Så selv om Solrun linner akkurat passe hardt, klarer hun ikke å formidle hvordan hun klarer det.

Men nå er ikke taus kunnskap alltid «Fingerspitzgefühl» i ordet praktiske forstand. Det er også den kunnskapen, den kompetansen om man vil, som preger individets handlinger og væremåte.

Det kan være lett å kritisere Fysioterapeuten som møtte Rasmine for å ha brukt ord og kanskje hatt en fremferd som kunne virke støtende. En rehab-pasient er sårbar. Hun har vært gjennom en stor påkjenning, både psykisk som fysisk. Det krever takt og omtanke fra fagutøverne. Uhell skjer, at man velger feil ord og begreper. Man er kanskje ikke klar over hvordan det man sier virker der og da.

Likevel, det er helsepersonellets ansvar hvordan de møter den enkelte bruker av deres tjenester. Private meninger og holdninger om tinger og tanger må man legge igjen hjemme. Den profesjonelle maska må henge klar i garderobeskapet, for å si det slik.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev i en «Ligefrem meddelelse» (1859) om Hjelpekunst. Her etter Røkenes og Hansen, «Bære eller briste» (2006,155):

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en innbildning, når han mener at kunde hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min mere-forståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min mere-forståen gjædende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er det at hærske,men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er en villighed til at indtil videre at finde seg i at have urett, og ikke at forstå hvad den anden forstår. Tag et menneske i lidenskab, la det være så, at han i virkeligheden har uret -dersom du ikke kan begynde således med ham, at det ser ut som det var ham, der skulle belære dig, og dersom du ikke kan gjøre dette således, at han, der utålmodigt ikke vil høre et af dig, men tifredsstillelse finder i dig en velvillig og oppmærksom tilhører: Kan du ikke det, så kan du heller ikke hjælpe ham.

Er ei stor bestilling Kierkegaard her kommer med. For det er ikke alltid at man klarer å finne brukeren der han er. Han svarer «Vet ikke» og er ellers veldig tvetydig i sin framtoning. Sykepleierne snakker om det «Kliniske blikket». Et blikk for brukeren og hvor han er i sin prosess, som det tar sin tid å utvikle og forstå. Et blikk som krever at fagutøveren også kjenner sin tause kunnskap og sine verdier som fagutøver.

Med svar som «Vet ikke» er det lett å foreslå løsninger og gå fram på måter som støter og kanskje overkjører brukeren. Men noen ganger står man der uten å vite hva, rett og slett?

 

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det er ikke enkelt. Alltid.

Nei, det er ikke enkelt. Å være den flotteste dama i by’n. Med et klesskap fullt av ingenting å ha på seg. Skjønner godt de som har kronasje i fleng, at de bruker stylist og har egen jobbgarderobe. For flotte damer vil vise. At de er flotte. Egentlig.

Men det er alltid et aber. Angsten for å stikke seg ut. Tilbakemeldingene fra alle som ikke har forstått hvem som er den flotteste dama i by’n. Eller den flotteste karen for den del. Homsene har forstått det. De må jo bruke tida i skapet til noe. Lære å kle seg stilig for eksempel…

Aftenposten har sett på dette i en artikkel. Hvor de drar frem eksempler fra toppene i næringslivet. Vi på golvet forventer jo at toppene kler seg dyrt, at de viser at de har mer enn oss alminnelige dødelige.

Noen er komfortable med å vises, andre lever av det, mens noen vises uten å være komfortable med det. Atter andre vises i bybildet uten at de egentlig er klar over det. Litt ufrivillig liksom.

I den grad man må vises i bybildet, på jobb eller i det private, er det den enkelte som bestemmer om man skal ses som et menneske med respekt for seg selv eller som et menneske som ikke tar vare på seg selv. Er man pent kledd, kan man fronte mer rabiate meninger eller holdninger, enn hvis man er sjuskete kledd. Rett og slett fordi pene klær demper meningene og holdningene, mens et uflidd ytre fremhever, forsterker eventuelle avvikende meninger og holdninger. Et sørgelig faktum, men sånn er det.

I en tidligere bloggpostKaravanseraiet.no sto det om Anne Grethe Sohlberg. Hun fikk skutt av seg venstre arm og fikk skuddskader i hofta. At hun overlevde det dramaet er en bragd i seg selv. At hun senere har trent seg opp igjen og bl.a sprunget New York Marathon sier mye om menneskets evne til å overvinne store utfordringer. Både fysisk og psykisk. Under rehabiliteringen etter å ha blitt skutt av eks-mannen, satte hun seg som mål at hun skulle bli den kuleste dama i landet med en arm. Et rimelig hårete mål, når man ikke vet om man kommer seg opp på to ben igjen.

Men, samtidig man forventer jo at en Bedriftsrådgiver og doktor i sosiologi som forsker på kvinners karrieremuligheter i arbeidslivet, at hun er pent kledd. Sånn er det bare med den saken.

Videre er det noe med den enkeltes person og væremåte. Noen passer ikke i drakt, i bunad ja, men ikke i blazer og trangt skjørt. Det blir så feil at det skriker. Kofte, t-skjorte og joggebukser, og du har en person som er tilfreds med seg selv og sitt. Og som styrer rundt i sin verden, som ordner opp og i det hele tatt.

Og så var det den gyldne middelvei, for ikke si omvei. Hvor man har en kleskode å forholde seg til, som man kanskje kan kle seg litt penere i forhold til. Ikke for å vise at man er bedre enn den gemene hop. For det er man. Uansett. Men for å vise at man har respekt, ikke bare for seg selv, men også for sine omgivelser?

 

 

Statisitikk, rehabilitering og faglig vurdering

Statistikk, rehabilitering, og faglige vurderinger.

Var visst salig Winston Churchill som en gang i verden sa at det finnes tre former for løgn:

White lies, black lies and bloody statistics

Godt mulig at han var inne på noe, faktum er iallfall at statistikk kan brukes til så mangt, alt etter hvem som lager statistikken, hvem den blir laget for og hvem som bruker den. Et annet uomtvistelig faktum er at statistikk ikke kan brukes på enkeltindivider, bare på større grupper. Hvis man vet, statistisk sett, at et antall individer av en befolkningsgruppe kommer til å få en eller annen sykdom eller bli utsatt for en bestemt type skade. Da vet man akkurat det. Man vet ikke hvem som kommer til å bli rammet. Tilfeldighetenes lov er fremdeles ikke opphevet. Selv om norske skolemyndigheter en stund gjorde et alvorlig forsøk. På oppheve loven om tilfeldigheter. Ved å si at karakterene i en klasse skulle fordeles etter en normalfordelingskurve, også kalt Gausskurven. Men fant etter hvert ut at selv om karakterene til hele årskull fordelte seg etter denne kurven, så gjorde de ikke det i det enkelte klasserom. Dagens lærere står dermed fritt til å gi karakterer etter en faglig vurdering, ikke etter en statistisk norm.

Men, hva har så statistikk med rehabilitering å gjøre? En god del faktisk. For man kan bruke statistikk for å sammenligne forskjellige behandlingsformer, for så å se hva som har best effekt på for eksempel ervervede hodeskader. Derfor vet vi i dag, at raskt på sykehus etter et slag med påfølgende tidlig medisinsk intervensjon, gir størst sjanse for et godt resultat av rehabiliteringen i etterkant.

Bilde fra Trondheim kommunes nettside

Begrepet rehabilitering kommer fra latinsk re- tilbake, og habeö, å ha, eie. En mye brukt norsk definisjon er at rehabilitering er å gi tilbake verdighet og tidligere ervervede kunnskaper og ferdigheter. Mens da habilitering forstås som å lære seg grunnleggende ferdigheter.

Faglige vurderinger blir da at fagpersoner med kunnskap om rehabilitering av mennesker med nedsatt funksjonsevne på grunn av skade, sykdom eller lyte, vurderer hva som kan gi best resultat for akkurat dette mennesket. Vurderingen gjøres på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap om pasientens tilstand og om hva som fungerer for tilsvarende tilfeller. Og ikke minst hvilke ressurser pasienten har, hvilke ressurser som hennes omgivelser har og hvilke ressurser velferdssamfunnet vil bruke på akkurat henne.

Den samlede ressurstilgangen som tilbys fra hjelpeapparatet vil variere med alder, type skade, og sosial status. En aggressiv og brautende pasient vil få en helt annen behandling enn en som er blid og hyggelig. Det er også et uomtvistelig faktum, basert på loven om selvoppfyllende profetier. Som en av guruene innenfor positiv psykologi, Paul Watzlawick har arbeidet mye med. Mer om det ved en annen anledning.

Sosial status vil også virke inn på hvilken goodwill en bruker møter fra hjelpeapparatet, både det offentlige og fra sine omgivelser. En ingeniør i tredveårene, i fast arbeid, med familie, rekkehus, Volvo og retriever som får en hjerneblødning med påfølgende skade på hjernen, vil få en mengde goodwill og hjelp til å komme i arbeid igjen. Mens en uutdannet ungdom på 25 som lever av strøjobber og bor på hybel i en rivningsverdig kåk i en mer eksotisk del av byen, vil få en annen mengde oppfølging. Selv om sistnevnte etter en lignende skade har tilsvarende vansker med å klare hverdagen og en jobbsituasjon.

En entreprenør vil i dag strekke seg langt for å få en av sine ingeniører tilbake i jobb. Ingeniører er mangelvare, og det tar tid å lære opp en ny ansatt i bedriftens rutiner og arbeidsoppgaver. Noe en ingeniør med langvarig sykemelding på grunn av sykdom eller skade vil profitere på. Fordi både arbeidsgiver og offentlig hjelpeapparat vil bruke store ressurser på å få vedkommende i produktivt arbeid igjen. Tilrettelegging av arbeidsplass, fysisk i form av tilpassing av bord, stol, støyforhold. Og psykososialt, i form av støtte fra ledelse og kolleger, tilpassing av arbeidstid osv. Enkelte arbeidsgivere betaler også fysikalsk behandling, psykolog og lignende.

Mens da ungdommen som ikke helt har funnet seg til rette i denne verdens jammerdal. Han som gikk ut av videregående med gode karakterer, men som ikke helt vet hva han skal bruke dem til. Den ungdommen som en vakker onsdagskveld tar snarveien ned loftstrappa og våkner på akuttmottaket med alvorlig hjerneskade. Han møter ikke samme goodwill og bistand til å tilpasse seg et liv etter en alvorlig sykdom eller skade.

Nå kan det like gjerne være ingeniøren som tar snarveien og våkner opp med hjerneskaden, og ungdommen som får hjerneblødningen. For ettervirkningene av begge skadene virker mye å være de samme, selv om selve skaden oppsto på forskjellig vis. Som økt trøttbarhet, konsentrasjonsvansker, tiltaksløshet. Rehabiliteringstilbudet etterpå er også ganske likt. Først regional rehabiliteringsinstitusjon, etter hvert overføring til kommunal ditto før hjemreise, Oppfølging av fagpersoner både under og etter institusjonsoppholdene. Ingeniøren er ett år etter skaden oppsto i 40 % arbeid. Ungdommen har fått seg ny leilighet, hvor han blir sittende. Uten tilbud. NAV kan fortelle at han er ikke ferdig rehabilitert. Neivel? Hvem skal gjøre det? Han har vært gjennom det som er av rehabiliteringstilbud, men er fremdeles merket av skaden. Pårørende har gjort sitt, og stiller opp det de kan. Han er ikke i stand til å ta på seg et selvstendig arbeid, er heller ingen som uten NAVs velsignelse vil gi ham arbeid eller arbeidslignende aktiviteter. Det kan se ut som at systemet er i ferd med å produsere enda en mottaker av uføretrygd.

Blondinen med egen motorsykkel klør seg litt i hodet av en slik vurdering. For hun tenker som så, at siden rehabilitering er å gi tilbake tidligere verdighet, å sette et menneske med tapt arbeidsevne i stand til å arbeide, tjene til livets opphold. Hun tenker videre at rehabiliteringsprosessen ikke er avsluttet før dette mennesket er i arbeid igjen. At prosessen må gå kontinuerlig, når man ser at det begynner å nærme seg slutten på en type tilbud, at pasienten er mer selvstendig, orker mer, da setter man inn nye tiltak, fram til man ser at nå kommer vi i mål, eller at nå har hun oppnådd det hun kan forvente. Det å si at mennesket må være ferdig rehabilitert før det kan begynne i arbeidstrening, blir etter ørkendyrbetvingerskens ringe faglige skjønn å sette dette mennesket på vent på ubestemt tid. Noe som vil kunne forsinke det endelige resultatet, eller i verste fall stoppe den prosessen som er satt i gang for mennesket skal komme seg til igjen.

Ørkendyrbetvingersken ville kanskje i sitt stille sinn ha reflektert over om det at man ikke kan gå videre i rehabiliteringsprosessen før man er ferdig rehabilitert, om det er basert på faglige vurderinger, eller er det et behov for at en eller annen statistikk skal se slik eller sånn ut?