Sender – Budskap – Mottaker

Sender – Budskap – Mottaker

IKKE bruk den her

 Forståelsen vi bruker her er

– Meningsskaping gjennom samhandling

Eller

  • Forhandlinger om mening

Kommer det fra kateteret. Professorinnen er meget bestemt i sin omgang med begrepene, og enda mer opptatt av at studentene tilegner seg det hun mener er grunnleggende i faget. Mens da studinen med strikketøyet gjør seg sine egne refleksjoner om Marx (1818 – 1883) og at han var stueren en gang på 1970-tallet. I dag er han mest en apostrof i historien. Muligens et komma?

Jo, fordi «Meningsskaping gjennom samhandling» blir det samme som salig Karls tese om at læring oppstår i samspill mellom individet og omgivelsene/samfunnet. Som er en av forutsetningene Vygotsky, Luria m.fl. brukte når de med utgangspunkt i Marx skulle utvikle en «revolusjonær psykolologi» i det postrevolusjonære Sovjet. Resultatet ble Virksomhetsteorien, i pedagogiske kretser kjent som den «Sosiokulturelle skolen», introdusert i vest (USA) av bl.a. Jerome Bruner.

Virksomhetsteorien med sine proksimale og distale læringssoner, er en grunnleggende teori innenfor rehabilitering av mennesker med ervervede funksjonshemminger. Vi bruker teorien for å forstå mennesket og se hvilke muligheter dette mennesket har til å leve sitt liv. Teorien kan også brukes som grunnlag for å veilede den enkelte i prioritering av viktige og uviktige ting i rehabiliteringsprosessen.

I pedagogikken ser det ut som at den sosiokulturelle skolen og forståelsen av at læring oppstår i samspill mellom individet og samfunnet har blitt veldig så stuerent. Sin Marxistiske og revolusjonære fortid til tross. Men det er ingen som snakker om fortiden, eller vil være klar over at det var Marx og hans revolusjonære etterfølgere som la grunnlaget for moderne læringsteori. Der hvor Vygotsky ser utviklingsmuligheter, vil Bruner bygge stilaser, mest for å gi teorien en personlig vri

For Marx det er «Stå på krava», AKP(m-l), væpna revvolusjon og søttitallet. Sånn er det bare med den saken.

Så selv om Kamelryttersken skjønner denne definisjonen på kommunikasjon, og ser presisjonen, er den akademisk og diffus sett med en praktikers øyne. For det er enklere å se på kommunikasjon som A – Budskap – B, og at budskapet ikke er gitt før mottakeren har svart at han har forstått det. For det er jo det vi gjør til daglig. Når mor sier til ungene at «Nå er det middag» får hun umiddelbart svar på at de har mottatt budskapet. Forutsatt at de er så sultne at de kan legge fra seg det de holder på med. Noe de vanligvis ikke er.

En rask sjekk av referanser som Watzlawick (Kindle edition 2011), Lorem (2006), Røkenes & Hansen (2006) og Skaug (2008) sier at joda, «Meningsskaping gjennom samhandling» gir mening og er presist, sett i en akademisk kontekst. Har noe med å flytte fokuset fra praksis til akademia, se behovet for presisjon i kommunikasjonen, ikke bare at budskapet blir mottatt, forstått og utført. Altså at ungene stiller ved middagsbordet og fyller hodet med middag når de blir bedt om det.

Når studinen ser videre på støttearkene til forelesningene de siste to ukene, ser hun at joda, dette skjønner hun nok av til å håndtere på en grei måte. Vil nok slite med begrepsbruken, jfr. ovenstående. Hun har tross alt halve, og vel så det, av sitt yrkesaktive liv i landbruket, noe som gir en praktisk prøve/feile tilnærming også til akademia. Men samtidig, med sju års høgskole/universitetsutdanning innenfor helse, ledelse og pedagogikk, og en etterhvert økende interesse for kommunikasjon som fag og ikke minst som verktøy i hjelperelasjoner, begynner studinen å kjenne på at «Dette kan jeg». Kanskje ikke det beste utgangspunktet, men så absolutt et veldig godt utgangspunkt for øvelser i ydmykhet. Niels Bohr (1885 – 1962) påsto at en ekspert var en som hadde gjort alle feil som kunne gjøres på et begrenset område. Og det har han nok rett i. Spørsmålet er nok mer å stokke begrepene i rett rekkefølge, og ikke forveksle kyndighet med ferdighet. Selv om sistnevnte nok er mer presist, dekkende og ikke minst lettere forståelig. Men så var det forskjellen mellom fremmedord og adekvate diminutiver, hvorfor bruke det ene når man kan det andre?

Litt hverdagsfilosofi i sommerdagen

«La meg nå se, sa den blinde til den døve»

Er et vanlig ord i Kamelrytterskens dagligtale. Uten egentlig å tenke mer over hva det innebærer. Helt til minstemann spurte om den blinde kunne tegnspråk?

For den døve kan jo ikke høre, mente han.

Humoren i ordtaket gikk ham hus forbi, han tok det bokstavelig.

Han har jo rett, og det er det som er poenget med ordhellet, at en som ikke kan èn ting, henvender seg til en annen som ikke kan noe annet. Det er som når den blinde merra stanger øyet i lysbryteren, og sier at her var det mørkt.

Hvis man vil, kan man gjerne legge over- og undertoner i disse ordtakene, toner som kan virke nedlatende og bedrevitende. Men det er opptil den enkelte, hva h*n legger i hva som blir sagt og gjort. Det er ikke alltid at ting blir sagt i verste mening, men bare forteller ting akkurat som de er.

Men det visste du jo, trengte ikke en bedrevitende hverdagsfilosof til å fortelle deg det? Eller gjorde du?

Statisitikk, rehabilitering og faglig vurdering

Statistikk, rehabilitering, og faglige vurderinger.

Var visst salig Winston Churchill som en gang i verden sa at det finnes tre former for løgn:

White lies, black lies and bloody statistics

Godt mulig at han var inne på noe, faktum er iallfall at statistikk kan brukes til så mangt, alt etter hvem som lager statistikken, hvem den blir laget for og hvem som bruker den. Et annet uomtvistelig faktum er at statistikk ikke kan brukes på enkeltindivider, bare på større grupper. Hvis man vet, statistisk sett, at et antall individer av en befolkningsgruppe kommer til å få en eller annen sykdom eller bli utsatt for en bestemt type skade. Da vet man akkurat det. Man vet ikke hvem som kommer til å bli rammet. Tilfeldighetenes lov er fremdeles ikke opphevet. Selv om norske skolemyndigheter en stund gjorde et alvorlig forsøk. På oppheve loven om tilfeldigheter. Ved å si at karakterene i en klasse skulle fordeles etter en normalfordelingskurve, også kalt Gausskurven. Men fant etter hvert ut at selv om karakterene til hele årskull fordelte seg etter denne kurven, så gjorde de ikke det i det enkelte klasserom. Dagens lærere står dermed fritt til å gi karakterer etter en faglig vurdering, ikke etter en statistisk norm.

Men, hva har så statistikk med rehabilitering å gjøre? En god del faktisk. For man kan bruke statistikk for å sammenligne forskjellige behandlingsformer, for så å se hva som har best effekt på for eksempel ervervede hodeskader. Derfor vet vi i dag, at raskt på sykehus etter et slag med påfølgende tidlig medisinsk intervensjon, gir størst sjanse for et godt resultat av rehabiliteringen i etterkant.

Bilde fra Trondheim kommunes nettside

Begrepet rehabilitering kommer fra latinsk re- tilbake, og habeö, å ha, eie. En mye brukt norsk definisjon er at rehabilitering er å gi tilbake verdighet og tidligere ervervede kunnskaper og ferdigheter. Mens da habilitering forstås som å lære seg grunnleggende ferdigheter.

Faglige vurderinger blir da at fagpersoner med kunnskap om rehabilitering av mennesker med nedsatt funksjonsevne på grunn av skade, sykdom eller lyte, vurderer hva som kan gi best resultat for akkurat dette mennesket. Vurderingen gjøres på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap om pasientens tilstand og om hva som fungerer for tilsvarende tilfeller. Og ikke minst hvilke ressurser pasienten har, hvilke ressurser som hennes omgivelser har og hvilke ressurser velferdssamfunnet vil bruke på akkurat henne.

Den samlede ressurstilgangen som tilbys fra hjelpeapparatet vil variere med alder, type skade, og sosial status. En aggressiv og brautende pasient vil få en helt annen behandling enn en som er blid og hyggelig. Det er også et uomtvistelig faktum, basert på loven om selvoppfyllende profetier. Som en av guruene innenfor positiv psykologi, Paul Watzlawick har arbeidet mye med. Mer om det ved en annen anledning.

Sosial status vil også virke inn på hvilken goodwill en bruker møter fra hjelpeapparatet, både det offentlige og fra sine omgivelser. En ingeniør i tredveårene, i fast arbeid, med familie, rekkehus, Volvo og retriever som får en hjerneblødning med påfølgende skade på hjernen, vil få en mengde goodwill og hjelp til å komme i arbeid igjen. Mens en uutdannet ungdom på 25 som lever av strøjobber og bor på hybel i en rivningsverdig kåk i en mer eksotisk del av byen, vil få en annen mengde oppfølging. Selv om sistnevnte etter en lignende skade har tilsvarende vansker med å klare hverdagen og en jobbsituasjon.

En entreprenør vil i dag strekke seg langt for å få en av sine ingeniører tilbake i jobb. Ingeniører er mangelvare, og det tar tid å lære opp en ny ansatt i bedriftens rutiner og arbeidsoppgaver. Noe en ingeniør med langvarig sykemelding på grunn av sykdom eller skade vil profitere på. Fordi både arbeidsgiver og offentlig hjelpeapparat vil bruke store ressurser på å få vedkommende i produktivt arbeid igjen. Tilrettelegging av arbeidsplass, fysisk i form av tilpassing av bord, stol, støyforhold. Og psykososialt, i form av støtte fra ledelse og kolleger, tilpassing av arbeidstid osv. Enkelte arbeidsgivere betaler også fysikalsk behandling, psykolog og lignende.

Mens da ungdommen som ikke helt har funnet seg til rette i denne verdens jammerdal. Han som gikk ut av videregående med gode karakterer, men som ikke helt vet hva han skal bruke dem til. Den ungdommen som en vakker onsdagskveld tar snarveien ned loftstrappa og våkner på akuttmottaket med alvorlig hjerneskade. Han møter ikke samme goodwill og bistand til å tilpasse seg et liv etter en alvorlig sykdom eller skade.

Nå kan det like gjerne være ingeniøren som tar snarveien og våkner opp med hjerneskaden, og ungdommen som får hjerneblødningen. For ettervirkningene av begge skadene virker mye å være de samme, selv om selve skaden oppsto på forskjellig vis. Som økt trøttbarhet, konsentrasjonsvansker, tiltaksløshet. Rehabiliteringstilbudet etterpå er også ganske likt. Først regional rehabiliteringsinstitusjon, etter hvert overføring til kommunal ditto før hjemreise, Oppfølging av fagpersoner både under og etter institusjonsoppholdene. Ingeniøren er ett år etter skaden oppsto i 40 % arbeid. Ungdommen har fått seg ny leilighet, hvor han blir sittende. Uten tilbud. NAV kan fortelle at han er ikke ferdig rehabilitert. Neivel? Hvem skal gjøre det? Han har vært gjennom det som er av rehabiliteringstilbud, men er fremdeles merket av skaden. Pårørende har gjort sitt, og stiller opp det de kan. Han er ikke i stand til å ta på seg et selvstendig arbeid, er heller ingen som uten NAVs velsignelse vil gi ham arbeid eller arbeidslignende aktiviteter. Det kan se ut som at systemet er i ferd med å produsere enda en mottaker av uføretrygd.

Blondinen med egen motorsykkel klør seg litt i hodet av en slik vurdering. For hun tenker som så, at siden rehabilitering er å gi tilbake tidligere verdighet, å sette et menneske med tapt arbeidsevne i stand til å arbeide, tjene til livets opphold. Hun tenker videre at rehabiliteringsprosessen ikke er avsluttet før dette mennesket er i arbeid igjen. At prosessen må gå kontinuerlig, når man ser at det begynner å nærme seg slutten på en type tilbud, at pasienten er mer selvstendig, orker mer, da setter man inn nye tiltak, fram til man ser at nå kommer vi i mål, eller at nå har hun oppnådd det hun kan forvente. Det å si at mennesket må være ferdig rehabilitert før det kan begynne i arbeidstrening, blir etter ørkendyrbetvingerskens ringe faglige skjønn å sette dette mennesket på vent på ubestemt tid. Noe som vil kunne forsinke det endelige resultatet, eller i verste fall stoppe den prosessen som er satt i gang for mennesket skal komme seg til igjen.

Ørkendyrbetvingersken ville kanskje i sitt stille sinn ha reflektert over om det at man ikke kan gå videre i rehabiliteringsprosessen før man er ferdig rehabilitert, om det er basert på faglige vurderinger, eller er det et behov for at en eller annen statistikk skal se slik eller sånn ut?

 

 

Om ansvar

Sokrates:

Se det på denne måten: Tenk deg at jeg vil stikke av (sett hvilket ord du vil), og loven og styresmaktene kommer og forhører meg. «Hva er det du gjør, Sokrates?» sier de. «Er ikke en slik handling et forsøk på å undergrave oss, lovene, hele staten – så godt du formår? Tror du en stat kan bestå og ikke bli undergravd hvis lovens beslutninger er uten makt, og kan de settes til side og trampes på av enhver?» Hva skulle vi svare på slikt, Kriton? Hvem som helst, og særlig en retoriker, vil ha en god del å si til forsvar for den loven som krever at en dom må håndheves, og vil hevde at loven ikke burde settes til side. Og skulle vi da svare: «Jo, men staten har utsatt oss for overlast og gitt oss en urettferdig dom?» Hva om jeg sier det?

Kriton:

Det ville vært fint, Sokrates.

Sokrates:

«Men var det en avtale med deg?» ville loven svare. «Eller var det at du må holde deg til statens dom?» Og skulle jeg uttrykke min forbløffelse over slike ord, ville loven sikkert legge til: «Svar, Sokrates, i stedet for å glippe med øynene. Du som har for vane å stille og svare på spørsmål, si oss: Hva for klage har du å fremføre mot oss som rettferdiggjør at du prøver å undergrave oss og staten? For det første, er det ikke vår fortjeneste at du overhodet lever? Din far giftet seg med din mor med vår hjelp og avlet deg. Si oss om du har noen innvending mot dem av oss som regulerer ekteskap?» Nei, måtte jeg svare, ingen. «Eller mot dem av oss som etter fødslene regulerer barnas oppdragelse og opplæring, som også omfattet deg? Gjorde ikke lovene rett i å befale din far å sørge for at du ble opplært i musikk og gymnastikk?» Jo visst, ville jeg svare. «Nå vel, men når du er satt til verden og oppdratt og opplært av oss, kan du da nekte for, først og fremst, at du er vårt barn og vår slave, som dine fedre før deg? For om det er sant, er du ikke på likefot med oss, og du kan ikke mene at du har rett til å gjøre mot oss som vi gjør mot deg. Ville du hatt rett til å slå eller skjelle ut eller gjøre noe annet vondt mot din far eller herre, om du hadde hatt en, bare fordi han har slått eller skjelt ut deg, eller utsatt deg for noe annet vondt? Det ville du vel neppe si? Og om vi mener det er riktig å knuse deg, tror du at du til gjengjeld har rett til å kuse oss, og landet ditt med, så godt du kan? Du som er lærer i de sanne dyder, vil du late som om dette er en rettmessig handling? Har en filosof som du unngått å legge merke til at vårt land er langt mer verdt og høyere og helligere enn noen mor eller far eller forfedre, og må veie langt tyngre både for guder og kloke menn? Vårt land må vi formilde og ømt og ærbødig blidgjøre når hun er sint, mer enn noen farm og enten overtale, eller om ikke dèt går, adlyde. Og straffer hun oss, med fengsel eller piskeslag, må vi lide vår straff i taushet. Og leder hun oss til sår eller død i kamp, har vi å følge henne, slik rett og skikk er, og ingen kan vike eller flykte fra sin plass. Enten det skjer i kamp eller for en domstol eller annet steds, enhver har å gjøre som hans by og hans land befaler ham; enten det, eller overbevise dem til sitt syn på hva som er rett. Og får han ikke øve vold mot sin far eller mor, hvor mye mindre får han ikke øve vold mot sitt land?» Hva skulle vi svare på dèt, Kriton? Taler lovene sant eller gjør de det ikke?

Platon, fra Kriton

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

Demokratiske prinsipper?

Den greske historikeren Thukydid (ca 460 – 400 f. kr.) sier i sin gravtale over Perikles (ca 495 – 429 f.kr)

«Vi her i Aten trenger ikke misunne våre naboer deres styresett; nei, snarere enn at vi etterlikner andre, er vi selv et eksempel for mange. Navnet vi har gitt det er demokrati, ettersom styret ikke ligger i hendene på få, men på mange. Og det er riktig at hos oss er alle borgere like for loven og i private saker. Men i det offentlige liv oppnår hver mann anseelse etter sitt ry for dyktighet – ikke for sitt parti, men for sine egne fortjenester. Og er han enn fattig, vil selv ikke dette være noen hindring, og ikke skygge for hans medborgeres aktelse, så sant han bare er sin by til god nytte. Det er med fritt sinn vi deltar i det offentlige liv, og når vi betrakter vår nabos livsførsel, fylles vi ikke av harme eller ser surt til ham om han i blant handler til sin egen fornøyelse …»

Dette kunne man sagt i en gravtale om hvilken som helst moderne statsmann, eller gikk demokratiets prinsipper tapt med de greske bystatene?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Lille lillejulaften 2012

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år.

Lille lillejulaften.

Solsnu og verden gikk ikke under i går likevel. Eneste som kunne minne om dommedag og katastrofe var at nettilkoblingen i heimen var litt bob-bob på formiddagen. Og det lovte ikke bra for Minstemann, som bruker Spotify og ser på nett-tv. Er tross alt det han har å bruke tida si på, og da er det greit at det er nett i heimen. Mener han. Og det får han lov til å mene. Er ikke alltid at opphavet kan gjøre no med det, men hun prøver så godt hun kan.

Har vært en rolig, men samtidig hektisk høst. Blondinen med egen motorsykkel har landet. Foreløpig. I ny jobb. I en ny enhet. I samme firmaet. For så vidt ikke så rart at det ble det samme firmaet. Helsepersonell har rimelig få valgmuligheter i så måte. Det er stort sett det offentlige helsevesenet som er alternativet, hvis de vil arbeide med det de kan. Med mennesker som trenger bistand og støtte i en utfordrende del av livet. Men likevel er valgmulighetene der, og det må ikke stå yrkestittel på jobben, bare innholdet kan relateres til det man kan.

Det har vært godt å lande, om enn bare midlertidig, for som forfatteren Tor Åge Bringsverd en gang sa det i en boktittel: «Den som har begge beina på jorda, står stille». Og det har han så evig rett i. Men noen ganger er det ålreit. Å bare være. Vite at man er kapabel, at noen setter pris på bidraget man gir til fellesskapet. Sette seg ned på sin ikke alt for brede bak, med begge beina på jorda, og si «Her er jeg. Her skal jeg være. Inntil videre». Kanskje ikke det lureste å si til en arbeidsgiver. Kunne jo skape tvil om fruens alvor med å søke arbeid. Men likevel. Kan like godt innrømme. Først som sist. «Jeg skal videre, når og hvor, vet jeg ikke helt, men jeg begynner å se hvor jeg skal etter hvert».

For det har noe med å se hvor man er, se hvilket grunnlag man har skapt seg. Om plattformen man står på, er stabil, eller om den trenger mer arbeid og forsterkninger. Og det er den jobben som Kamelryttersken holder på med nå. «Du må ikke være perfekt» sa en psyk i ikke så altfor fjern fortid, når ørkendyrbetvingersken klaget sin nød over detaljer i tilværelsen. Som ikke helt var slik de burde være. I fruens hode. «Det er lov å ha feil og mangler». Mja, mjo, hun vil jo så gjerne. Og har etter hvert innsett at selv ikke en blondine med egen motorsykkel og en velutviklet evne til å finne på noe annet, ikke er i stand til å rusle i samme tralten år ut og år inn. Hadde det ikke vært for et absolutt behov for å betale husleia. Til rett tid. Er hun ikke helt sikker på om hun hadde tatt seg arbeid. Men heller pirket i detaljer og surmult over andres lite håndverksmessige utførelse av sine oppgaver. For selv er hun jo perfekt, må vite.

Men så var det den lille utfordringen med at tida går, i overkant av et halvt århundre har det blitt i Mor Norges fjellverden, og med tanke på den genetiske ballasten og moderne legekunst, er sjansen for enda et halvt århundre i steinrøysa så absolutt tilstede. Forhåpentligvis skjønner avkommet at når den tid kommer, er det helt greit å dra ut stikkontakten. De ressursene kan brukes på folk som vil kunne livne opp til en funksjonsfrisk hverdag. Kommer fruen så langt at det blir snakk om gjenoppliving og et liv med maskinell støtte, da kan heller legestudentene på NTNU få bruke hennes avsjelede legeme til å lære seg anatomi på samme måte som Leonardo da Vinci.

Hun er som sagt ettertenksom og i et alvorlig hjørne, ørkendyrbetvingersken, denne lille lillejulaften, i det herrens år 2012. Solsnu kan være et godt utgangspunkt for ettertanke. Alvoret i tilværelsen er til å ta og føle på. Foreldre som er nærmere slutten av sine liv, enn de var sist solsnu. Ikke at det er noen panikk i heimen, men det har skjedd tinger og tanger som har gitt grunn til kontemplasjon over livet og døden. For som kjent er motorsykkelkjøring viktigere enn både liv og død.

Som med motorsykkelkjøring, handler det om å være tilstede. I sitt eget liv. Gjøre det man tror er riktig for en selv, og dermed for sine omgivelser. Et tema som har vært kilde til mange harde ord og enda mer oppgitt risting på hoder i Kamelrytterskens nærmeste omgivelser. Likevel tror hun at alternativet hadde vært verre å bære for mange av de som har skreket høyest. Kanskje også for de som ikke har skreket så mye, men som spør. Fremdeles.

For man kan ikke være tilstede. Verken i sitt eget eller andres liv, hvis man ikke har en trygghet i seg selv, for at man er den man er. Uten denne tryggheten er man en zombie som eksisterer, men som ikke fungerer mer enn på det absolutt enkleste planet. Tar til seg næring, går på jobb, kanskje ikke det en gang. Og that’s it. Man har ikke overskudd til eller forståelse for å delta, verken i sitt eget liv, eller i sin nærmeste omkrets, når alt man klarer er å legge seg til å sove, stå opp, fylle hodet med noe som ligner næring, gå på jobb, ta i mot kjeft fordi man ikke fungerer og så gå til sengs igjen.

Det er bare èn som kan gjøre noe med en slik tilværelse, og det er zombien selv. H*n må selv ta tak og definere hvem h*n er, hvilket grunnlag h*n har for sin tilværelse, og hva h*n vil. Det de som står rundt kan gjøre, er å bidra med innspill og støtte slik at zombien klarer å finne fram i labyrinten av vegger h*n har bygd inni hodet sitt. I form av vrangforestillinger i skjønn forening med åpne dører som står der, klare til å sprenges. Med dørkarm og det hele.

Med ettertanken og alvoret i mente, ønsker blondinen med egen motorsykkel leserne av Karavanseraiet.no en

God Jul og et Godt Nytt år

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Refleksjoner på et annet tog

«23.54  +9°C» står det over døra fremst i vogna mens nattoget kjører nedover Dunderlandsdalen. Mørkt som i en sekk ute, en liten måne henger over Saltfjellet i vest. Tidligere på ettermiddagen når blondinen kjørte hjemmefra, sto fjellene i sørvest i relieff mot en rød kveldshimmel. Et tegn på morgendagen kommer til å bli fin. «Vesta lette, gir morgen glette» heter det fra gammelt av, mange steder, men ikke over alt er det værtegnet å stole på. En gang ørkendyrbetvingersken var på Namdalskysten brente hun seg storligen på å ta med seg hjemlige værtegn til et nytt sted uten å lære seg hvordan været oppfører seg der hun kom. Kvelden ga bud om go’vær dagen etter, og fruen belager seg på en behagelig kjøretur. Den som fikk en våt dag på ferden videre, var nettopp blondinen med egen motorsykkel. Da var hun lett irritert på egne evner til å spå været, og har latt værgudene ta seg av den saken siden. Men hun innrømmer på en god dag det som oftest holder stikk i trønderheimen at når det er ei rød rand over Fosenalpene og nordover nordfylket på kveldstid, da blir det rimelig bra vær dagen etter. På vinters tid kanskje kaldt og surt av trekk fra nordaust, men sjelden så galt som der de fant opp nordausten, i Bodø. Men der er hun så sjelden, Kamelryttersken, at det bruker å gå bra.

Men hun er litt omtenkt av andre årsaker, enn været. Foreldre har en tendens til å bli eldre, omtrent i samme takt som avkommet, men når avkommet er kommet til skillsord og alder begynner foreldregenersjonen å eldes i annen takt enn avkommet, gjerne i en takt som avkommet ikke helt henger med i. En ting var i den tida når avkommets hjerrnevinninger og tankebaner var stengt på grunn av ombygging. Noe de er i en periode før de flytter hjemmefra. Da er det gjerne konflikter av ymse salg i foreldreheimen, hvor da foreldrene er dumme og ikke forstår noe, mens avkommet er det motsatte og omvendt. Men det går over, avkommet flytter for seg selv, skaffer seg utdanning, jobb, unger, eget hus og heim, ikke alltid i den rekkefølgen, men det blir som oftest rekkehus, Volvo, 2,4 barn og retriever etterhvert.

Alt er dermed fryd og lutter glede i lang tid. Fram til foreldregenerasjonen begynner å eldes, merkbart. Og mellomgenerasjonen begynner å merke på at de har fått en utfordring til. Hvordan forholde seg til foreldrene som fremdeles har krav på omtanke og respekt, samtidig som de begynner å vise tegn på å miste grepet på omgivelsene. Alt går senere, og gamle, kjære aktiviteter blir færre og utføres enklere. Etterhvert merker man at gamlefar skranter, uten at man egentlig kan si hvorfor, helt til man en dag skal i kjøleskapet til sjølingan og ser at det er en stund siden det var gjort rent og at endel mat begynner å vise tegn til å kunne gå selv. Viser seg at kostholdet er litt så som så. Og man begynner å forstå at eldre mennesker faktisk glemmer å spise, smakssansen begynner å skrante, og drikke blir bare den halve kaffekoppen. Ikke rart at Kamelryttersken i sin jobb ofte får brukere som har vært inne til oppforing på grunn av nedsatt almenntilstand.

Oppforing høres kanskje litt brutalt ut, men det er ikke sjelden at eldre mennesker blir lagt inn på sykehus helt uttørkete, og må ha væske intravenøst for å komme seg. Og hjemmetjenestens mantra er «Nå må du drikke, husk å drikke opp juicen, vannet, safta. Spis brødskiva di» i det uendelige. Helt til brukerne er så utarmet at de må legges inn på sykehus eller sykehjem. Og når de da har kommet seg såpass at de begynner å områ seg; «Jeg vil hjem»

Er da pårørende får seg en vekker. Er det forsvarlig at Gamlemor går og stuller hjemme, uten å ta til seg tilstrekkelig med mat og drikke, er det bra med en runddans mellom hjem og institusjonsopphold som har som eneste formål å holde liv i den gamle. Er vi sikre på at den gamle ønsker denne runddansen? Kanskje det kunne vært en tanke å snakke om det før det kommer så langt, om man ønsker livsforlengende behandling for enhver pris, og om det er greit å ikke sette i gang med gjenoppliving når det en gang skulle komme så langt?

Tenker blondinen med egen motorsykkel før hun går og legger sin mødige kropp. I lekekupeen lenger bak i vogna, Hun begynner å bli for gammel til å sove i en stol på et tog, og for kjip til å kjøpe sovekupè til 850 norske kroner.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Refleksjoner på et tog

«Tog mot Bodø» lyser det over midtgangen. NSB har satt inn nye vogner siden sist ørkendyrbetvingersken reiste denne veien. Mer komfortable. Og de har tilogmed stikkontakt for PC ved hvert sete. Ren luksus. Eneste aberet er at toalettet ikke var like enkelt å låse som på de gamle vognene. Man slo over ei slå, og da var det ikke bare bare for andre verdige trengende å ta seg inn. Nå er det en ekstra knappp man må trykke på. Merket med nøkkel riktignok, men så langt ned at et alminnelig stort menneske må ned i hockey for å tyde skriften på veggen natters tid. Det fikk de erfare medpassasjerene. Ei som sto og gjorde sitt aftentoalett og som var hellig overbevist om at døra var låst bak henne. Mens da hun som sto på utsida og var noe trengt for å få gjort sitt, ble litt overrasket når døra gled lydløst opp og avslørte en tannpussende medpassasjer. De fant da ut av det, men som vitne til opptrinnet ga det blondinen med egen motorsykkel et flashback til en gang hun opplevde noe tilsvarende. Den gang var det bak en dør merket «Ladies» på et spisested litt utenfor de trakter fruen vanligvis ferdes. Døra var sikret mot uventet besøk med en kasthake som lå over en skrue. Mens da blondinen er i ferd med å dra opp buksene, hører hun at noen tar i døra. I neste nu, tar vedkommende med behov for en stille stund for seg selv, et hardere tak i døra, med det resultat at ørkendyrbetvingersken får se ei tenåringsjente med et meget overrasket uttrykk i kontrafeien stå med døra i hånda, før ungjenta tar kuten ut og opp fra kjelleren hvor nevnte avlukke befant seg. Om det var en lokal tradisjon at man på en slik måte sjekker om gjestene har det bra, eller om dørene til tilsvarende avlukker i nærområdet til ungjenta er ekstra trege, slik at verdige trengende må bruke ekstra kraft for å komme seg inn for en stille kontemplasjon på ei porselensskål, vil ørkendyrbetvingersken ikke spekulere i. Bare slå fast at kasthaker lagt over en tilfeldig skrue, kanskje ikke er så godt egnet til å sikre dører som skal skjerme for uønsket innsyn.

Klokkeslett og utetemeperatur vises på lystavla over midtgangen. +1 ute, og langtidsvarselet i kveldinga fortalte at kakelinna skulle vare iallfall fram til jul. Det passer fruen på nordtur bra. Femten speik som det har vært den siste uka er ikke noe å skrike over, men det er ubehagelig for ørene og kompliserende for logistikken når man skal på tur i utkant-Norge, hvor bussene går etter kornprisene på Hawaii, og avstandene noe lengre enn i bynære strøk. Hvor fruen har latt seg forderve av buss hvert femte minutt i alle retninger. Iallfall i de retningene og de tidene hun skal og vil bruke nevnte framkomstmiddel. Avstandene er heller ikke avskrekkende i by’n, slik at hadde det ikke vært for fruens hang til å sove i den tida hun egentlig burde vært på vei på jobb, kunne hun makelig gått både fram og tilbake på en tre kvarters tid. Men siden hun nå har den uvanen med å sove utpå, så blir det til at hun priser seg lykkelig over fleksitid og gode bussforbindelser. Nærmest fra dør til dør. Mens hun da er like så fornøyd med at hun får iallfall tre kvarter fysisk aktivitet på slutten av arbeidsdagen.

«5 –  6 minutter til neste stasjon» opplyser lystavla stille. Ikke mye høytalerstemme på nattoget, selv om fruen i sete 13 er lysvåken. Rangsøvd som hun er, etter en uke pleie av en nese som ikke akkurat har vært egnet for omgang med andre mennesker, overfylt som den har vært av en væskelignende, tyktflytende substans. Legen foreskrev antibiotika og formante sin pasient å ikke ha omgang med sine pasienter på ei ukes tid. Noe som førte til at en nødvendig utflukt i det nordlandske ble forskjøvet tilsvarende. Ikke på grunn av eventuell smittefare, men faren for forverring av fandenskapen var i stort monn tilstede. Rennende nese og smertende bihuler har fruen hatt rimelig årvisst siden Arilds tid, så det vet hun mye om. Forverring av tilstanden vet hun også litt om, så hun følger legens velmente råd om avhold fra inntektsbringende arbeid, og etterhvert innser hun også at denne kulingen var i hardeste laget, og krøp til korset, dvs. apoteket og antibiotikakuren.

Virkelig et framskritt at NSB har oppgradert materiellet på Nordlandsbanen. De nye vognene er behagelige, ikke den slingringen som har vært Nordlandsbanens varemerke de snart to mannsaldrene hun har reist strekningen Bodø – Trondheim. Litt slingring er det jo alltids, men ikke mer enn at man skjønner at man er på en skinnegang som er femti år og vel så det. Moderniseringen av materiellet kom iallfall ikke for tidlig. Det som mangler er forlengelse nordover og høyere hastighet. Elektrifisering hadde også gjort seg. Prismessig kan dagens priser hevde seg mot fly, og delvis også bil. Iallfall hvis man bruker statens satser for bilkjøring. Noe man egentlig burde bruke som utgangspunkt for regnestykket privatbil. At man ikke gjør det, kommer kanskje av at de fleste gjerne betaler for den friheten og dermed fleksibiliteten som ligger i det å ha en bil tilgjengelig 24/7. Ikke det at det å ha en motorsykkel ikke koster skjorta + litt, det vet ørkendyrbetvingersken ganske så mye om. Men hun betaler gjerne den prisen for å ha en sykkel hun kan stole på og som bringer henne dit hun vil, når hun vil. Selv om det bare er halve året. Resten av året kan hun gjerne være bjønn, og heller bruke offentlig kommunikasjon når hun skal lenger enn gangavstand bort fra heimen. Og i påkommende tilfelle har hun bilkollektivet som er et utmerket alternativ for byfruer med korte avstander til nødvendigheter som dagligvarebutikk og arbeidsplass. Kanskje hun like godt kan innrømme at bil er for pingler?

Lagt til 30/12 – 2012 Nå kan du reise hele veien fra Trondheim til Bodø på egen skjerm. NRK har filmet hele strekningen. Du kan også velge hvilken årstid du vil reise på ;-) Turen starter her

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Ettertanker i snøføyka

Ergoterapeutene

«Du er et slikt behagelig menneske» sa pårørende i det Kamelryttersken var på vei ut døra. Hjemmebesøket var slutt, hun kan gå tilbake til sitt, legge bak seg utfordringene i det hjemmet. Familien hun har besøkt, kan ikke det. De står i utfordringene, dag og natt, 24/7. “Ja, kanskje det. Tusen takk” svarer blondinen, ikke bare litt beskjemmet, rørt, med seg, over en slik dypfølt kompliment. En kompliment som hun ikke var forberedt på, som kom rett fra hjertet, spontant, der og da.

Vel kommet ut på trappa, i snøføyka, sier hun med seg selv; “Jeg gjør jo bare jobben min?», samtidig med at hun tenker tilbake på alle de gangene hvor hun ikke kom i mål, hvor hun må avslutte uten å kunne støtte mennesket hun tilbyr sin kompetanse videre.

Det er godt å kunne forlate en bruker og få et takk med seg ut i verden, på vei til neste bruker, neste situasjon, neste utfordring, praktisk eller menneskelig. Det å snu et spisebord, slik at rullestolen til far sjøl, kommer helt inntil, slik at han kan spise på en god måte, og ikke minst delta i måltidet på lik linje med resten av familien, kan være en detalj. Men det er viktig for sjølingen å delta slik, og ikke føle seg et hakk utafor fordi han ikke kommer fram til bordet og middagstallerkenen.

Men det er like viktig for bistandsyter/hjelper å se hvor brukeren er, og gjøre sitt for å møte ham/henne der. Denne gangen var det pårørende som trengte støtte og følelsen av at h*n ble sett, at det ikke bare var den hjelpetrengende i familien som skulle ha all oppmerksomhet. Fem minutter alene med en utenforstående, som sier at «Ja, jeg ser du har det tøft, du har min sympati og medfølelse» er ofte det som skal til. Ikke for å få med en ærlig ment kompliment, som Kamelryttersken blir å leve lenge på. Men for at den pårørende skulle kjenne at også h*n er viktig og har krav på oppmerksomhet og støtte i sitt liv.

Men det er også en annen side ved det få en slik dypfølt kompliment, og ikke minst det å skrive om det i cyberspace. Det er den ydmykheten man som fagperson føler i en slik situasjon. For man kan med hånda på hjertet og kors på halsen, si at «Det jeg gjorde der og da, gjorde jeg ut fra min personlige mening og forståelse for hvordan jeg skal gjøre jobben jeg har tatt på meg. Jeg gjorde det ikke for å få oppmerksomhet, vise fram hvor flink jeg er». Og det vil man også kunne si i en situasjon hvor man har trådt over både en og to gensere, og kommet for nær den man skal bistå eller har gjort direkte skade på liv og legeme.

For Kamelryttersken vet med seg selv, at hun har belegg for det hun sier og gjør i sitt daglige virke, og hun vet også at hun ikke fisker etter godord, selv om de er aldri så alvorlig ment. For det gjorde noe med henne å få med seg de ordene. Èn ting var den direkte bekreftelsen på at hun fikk gitt noe til en familie i en utfordrende situasjon. Men bekreftelsen ga også grunn til ettertanke, til ydmykhet og respekt for de hun skal yte bistand til.

 

 

Om å eie en motorsykkel

552360_245506898885054_280207248_n

Ja, å eie en motorsykkel er faktisk det. Mye viktigere enn det evige spørsmålet om liv og død. Ikke rart at kontroller av den tekniske tilstanden på motorsykler viser en gjennomgående bedre standard, enn på biler som er gjennom obligatorisk EU-kontroll annethvert år. Se mer på NMCU’s nettsider.

Alle motorsyklister er klar over at den korteste veien mellom A og B, ikke går fra A til B, men via C, D, E og gjerne F og G også. Og dess flere fantastiske svinger det er på veien mellom A, C, D, E, F, G og B, dess bedre. Grusentustiastene legger gjerne inn en strekning eller to med løsgrus og pukkstein og parkerer med hjulene på hver sin stubbe med fritt fall til begge sider, hvor eneste mulighet for å gå av sykkelen er å velte til den sida som ser minst ubekvem ut.

Vi vet at det å kjøre sykkel er det mest farlige vi foretar oss, og vi kjener flere som har opptil mange velt, utforkjøringer og knuste sykler, hvis de da ikke selv er både kvestet for livet, eventuelt ligger i ei alt for tidlig grav.

Likevel kjører vi motorsykkel iallslags vær, og etterhvert har vi vært borti det meste av føre, med og uten piggdekk. Absitinenser og PMS (Parkert Motorsykkel Syndrom) er også velkjente utfordringer i den tida det hverken er kjøreføre eller levelige temperaturer utendørs.

Kamelryttersken er ikke noe unntak i så måte. Hun har bekjente som har kjørt seg av og nærmest knust sykkelen, men likevel bestilles det ny sykkel og man er klar for nye utfordringer på ny doning. Andre bekjente har kjørt seg av og fått permanent tilhold på den lokale kirkegården. Selv har hun hatt ublide møter med både norsk og svensk grus, noe som har ført til skifting av sylinderdeksel og bøyde håndtak og pedaler. Fortsetter hun med sin toskeskap og  uvettige framferd? Skjønner hun at etter flere møter med sivile og uniformerte onkler med radar, laser, foreleggsblokk og prikker i førerkortet, at hun burde lære seg at det ikke står “Ragnhild + 25%” med liten skrift på de runde, røde skiltene med svarte tall som står henslengt på de underligste steder langs veien? Dyrt er det også med slike møter. Selv om gutta boyz i UP er aldri så greie ellers. Så vil de likevel ha både 4 og 5 tusen av blondinens surt tjente kroner. Kronasje hun ellers kunne tenkt seg å brukt på bensin og service på ørkendyret. Som nå er på vei mot 110.000 kjørte kilometer etter fem stødige år som ørkendyrbetvingerskens faste følgesvenn.

“Går det an å kjøre noe så stort?” spør nabokona et sted Kamelryttersken er innom. Kona er godt voksen, og ikke av det storvokste slaget heller. Styret på ørkendyret rekker henne omtrent til haka, men likevel lyser det av lyst til å prøve, iallfall sitte på et stykke. Bare for å ha prøvd. Et ønske, som i tilfelle det hadde blitt ytret, Kamelryttersken hadde høflig, men i ganske så klare ordelag nok hadde avvist. “Har ikke med en ekstra hjelm”, eller noe i den duren.

Nei, for hun vil ha doningen for seg selv. Blondinen ble kraftig overrasket over sin egen reaksjon den gangen toppboksen var tømt. Kanskje ikke for verdisaker, selv om det var surt nok å få frastjålet verktøy, servicehefte og vognkort. Nei, det som var surt, og som overrasket, var reaksjonen på at noen hadde tuklet med sykkelen. Tatt i den uten fruens vitende og vilje, og tatt med seg verktøyskrinet og vognkortet. Sånn uten videre.

Det gjør man bare ikke. En motorsykkel er eierens øyensten og et smykke hun gjerne viser fram, men som hun bare lar noen få, utvalgte få ta på, og enda færre, spesielt tiltrodde får kjøre sykkelen. Mens hun står med hjertet i halsen “Kommer han tilbake med gullet?”

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

 

En tenkende blondines spørsmål

BridgetteBardot

For en tid siden fikk Kamelryttersken en forespørsel fra en saksbehandler i firmaets personalenhet. Det er litt uklart om vedkommende var helt sikker på hva h*n bestilte, men det var noe i retning av en skriftliggjøring av hva Kamelryttersken tenkte om det å være overtallig. En tilstand den blonde ørkendyrbetvingeren har befunnet seg i i flere år nå. Hvilken effekt eposet hadde på hennes foresatte er det ikke godt å si noe om, men en stund etterpå kom det iallfall et tilbud om et års vikariat i en av firmaets enheter hvor det arbeider flere med samme grunnutdanning som fruen. Fulgt av et lønnstilbud som sett i forhold til offentlig økonomi ikke kan kalles overdådig, selv om det nok er det nærmeste arbeidsgiveren kommer det å være raus. Var iallfall første gang de anerkjente at Kamelryttersken har formell kompetanse utover grunnutdanningen. Bare det er jo et kompliment.

Etter nødvendig modning og karantene på harddisken, er eposet nå frigitt for cyberspace:

En tenkende blondine spør seg selv

Tenkende blondiner er i følge moderne folketro en umulighet. Årsaken til dette er i følge folketroen at blondiner har generelt lite å fylle hodet med, og at de bare er opptatt av utseendet. Som Kamelryttersken. Hun har avfunnet seg med at hun bare har en enslig hjernecelle med enkle tankeganger under sine blonde lokker. Det at blondiner blir påstått å ha nedsatt kognitiv funksjon, hindrer henne ikke fra å stille spørsmål. Noen av spørsmålene er kanskje unødvendige, det er som kjent ikke så enkelt å skille hummer og kanari for ei enslig hjernecelle som ikke har andre referanser enn en tom hjerneskalle. En bieffekt av at hjernecella ikke alltid klarer å skille hummeren fra kanarien, er at blondinen uheldigvis og i vanvare kan komme til å trampe med stiletthælene både i klaveret og på ømme tær. En utilsiktet bivirkning, siden blondiner som før nevnt påstås å være ganske så hjernedøde og dermed ikke i stand til stort mer enn å ta seg ut. Da blir det gjerne noen situasjoner hvor blondinen blunker med sine himmelblå i genuin overraskelse over omgivelsenes reaksjoner.

For eksempel når en overtallig blondine begynner å lure på hva det gjør med en arbeidstaker å være overtallig i flere år? Å sitte med en følelse av at arbeidsgiver ikke tør la arbeidstakeren arbeidsoppgaver som står i forhold til faglig kompetanse og personlig egnethet? Ikke fordi arbeidsgiver ikke har arbeidsoppgaver som en arbeidstaker med enkle tankeganger kan utføre. Kamelryttersken er hellig overbevist om at det er slike arbeidsoppgaver i fleng i den tjenesteytende organisasjonen med tusenvis av ansatte hvor hun tjener til sitt daglige brød. Det som kanskje kan være en kompliserende faktor er at den blonde ergoterapeuten har en smule mer utdanning enn bare en bachelor i ergoterapi. Mastergrad i organisasjon og ledelse, videreutdanning i både arbeidsdeltakelse og psykisk helsearbeid. For godt mål har hun også fag som pedagogikk og personalpsykologi på CV’n.

Selv en blondine med enkle tankeganger har en psykisk helse. En helse som kan påvirkes av at hun ikke opplever å ha meningsfylte arbeidsoppgaver som hun kan holde på med over tid, men blir flyttet rundt i organisasjonen som ei «skuvmil». Enkelte onde tunger har faktisk dristet seg til å si flyfille, noe den blonde ørkendyrbetvingersken skal ha seg frabedt. Hun flyr ikke. Hun kjører. Motorsykkel. Sånn er det bare med den saken.

Kamelrytterskens hjernecelle tror at psykisk uhelse og tanker som svever over vannene kan føre til så mangt;

  • Den blonde arbeidstakeren kan begynne å lure på om hun faktisk kan det hun har papir på at hun skal kunne. Slike tankespinn kan føre selv den mest hjernedøde blondine rett i kjelleren med en alvorlig depresjon, eller at hun kjenner på at hun begynner å miste det lille grepet hun har på virkeligheten. Depresjoner og psykoser kan i sin tur føre til at arbeidsgiver blir enda mer skeptisk til å gi arbeidstakeren meningsfylte arbeidsoppgaver og helst ser at helsevesenet overtar. Permanent.
  • Blondiner kan bli skikkelig forbandet. Arg. Av den typen som fører til beske kommentarer i hytt og gevær, og kanskje også utagering som kan skremme livskiten av mannen med ljåen på flat mark. Av ren frustrasjon over ikke å få jobbe med det man vet man kan, men som man har begynt å tvile på, fordi man ikke får tilbakemeldinger som sier at «Jo, du kan».
  • Eller hun kan bite tennene sammen, holde spørsmålene, tvilen og sinnet for seg selv og heller prøve å gjøre det lille hun får lov til å gjøre så godt hun kan.

Et annet spørsmål kan være hva det gjør med en arbeidstaker som på ordinært vis søker på stillinger hvor hun blir fortalt å ha fortrinnsrett, men etterpå ikke blir såpass estemert at hun får æren av å stille på intervju? Greit nok at enhetsleder er i sin fulle rett til å velge sine nye medarbeidere på øverste hylle, men må ikke h*n som arbeidsgivers representant også forholde seg til Arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtallighet? Blondinen begynner nesten å stille seg selv spørsmål om det er så at lovverket bare gjelder for de som arbeider på «gølvet».

De få gangene blondinen har vært på jobbintervju i firmaet har hun opplevd en kvalitetskontroll av sine faglige kvalifikasjoner som bare overgås av romfartsindustrien, for så å bli valgt bort til fordel for en søker med mindre formell kompetanse og erfaring. Hennes himmelblå under de blonde lokkene har ved mer enn et slikt tilfelle fått et lett spørrende uttrykk. Hun faller ved slike anledninger gjerne i staver med tanke på hva firmaets Administrerende direktør har sagt om hvilke krav firmaet stiller ved ansettelse. Det var to. Faglige kvalifikasjoner og personlig egnethet. Siden denne blondinen har fast stilling i nevnte firma går hun ut fra at hennes faglige kvalifikasjoner holder mål. Og at hun også har de personlige egenskapene som firmaet krever av sine ansatte. Da er det vel bare formaliteter som skiller mellom det å heve lønn for en stilling uten innhold og det å ha en fast stilling med meningsfylte arbeidsoppgaver?

På den annen side kan man kanskje stille spørsmålet om blondiner bør ha mer å gjøre enn å heve lønn èn gang i måneden? Skal man tro folketroen kan de ikke annet enn å ta seg godt ut, og inntekt må de jo ha. For som den blonde amerikanske hverdagsfilosofen Dolly Parton sier: «Det er dyrt å se så billig ut». Eller er det det?

 

Postmoderne?

Tomrommet mellom fruens ører ble fyllt av ekko med tanke på Mormors uffing over den psykiatriske vurderingen av illgjerningsmannen på Utøya 22/7-2011.

Forestillingen om det autonome og rationelle selv er en idealkonstruktion, der er udviklet sammen med det moderne, idividualistiske samfund og tjener magthavernes interesser, ikke minst som en slags målforestilling for den diciplinering, der finder sted i skole- og uddanningsforløb gennem systematisk fortrægning af følelsesmæssige, kropslige og sociale perspektiver.

Illeris, Knud (2. udgave, 3. opplag 2009) Læring, Roskilde universitetsforlag

Han kan så si den godeste Illeris. Postmodernisme kalles det visst.

Men for blondinen høres det ut som gammelt nytt?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

 

 

Kapittel 6, Læringens drivkraft-dimension

I Knud Illeris (2009), Læring, Roskilde universitetsforlag

“Et vigtigt eksempel på motivationens betydning i læringsmæssig praksis drejer seg om motivation gennem forstyrrelser og uoverensstemmelser af forskellig karakter. Netop i forbindelse med drivkraft-dimensionens betydning for læringen bliver man ofte oppmerksom på. at læring, der er andet og mere end tilegnelse af et fagligt stof, sjældent bare forløper som en jevn og fremadskridende proces. Muligheder for læring, der samtidig bidrager til en personlig udvikling, har meget ofte ofte deres udgangspunkt i en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance, hvad enten man opplever eller erfarer noget, der er i uoverensstemmelse med de forestillinger, man har, eller det er små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse, der er på spill”

(Illeris 2009:102)

Er det rart studinen sovner når hun gjør alvorlige forsøk på å tilegne seg fagstoff? Setninger lengre enn  jubelår på et språk som bare delvis er kompatibelt med hennes eget? Men det Illeris vil formidle her er viktig nok, ikke bare for en lærerinne in spe, men også for en Ergoterapeut som skal bidra med å legge tilrette for en brukers muligheter til å leve sitt liv, ut fra sine forutsetninger og mening om hva som er meningsfulle aktiviteter for ham.

Går man videre og setter Illeris utsagn i perspektiv mot andre teoretikere uti det pedagogiske, finner man at han er ikke alene om å mene at læring oppstår i samspill med andre. Det mener han da ikke? sier du kanskje? Det står da vitterlig “en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance” og “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”. Samspill er jo ikke “forstyrrelse” eller “modsætningsforhold”?

Nei vel? Samspill er utvikling, to gitarister som jammer, utfordrer hverandre med stadig nye riff. De spiller sammen, samtidig som de utfordrer og dermed forstyrrer hverandre. Det er i dette feltet mellom individet og omgivelsene at læring oppstår. Vygotski (en sovjetisk psykolog som arbeidet ut fra Karl Marx’ tanker) formulerte læring akkurat slik og utviklet Marx’ idèer videre. Hans beskrivelse av nærmeste utviklingssone, altså det lærestoffet som er lettest tilgjengelig for en elev (eller student) er like nødvendig viten for en Ergoterapeut som en lærer.

Dette er tankegods som fruen skrev sin Metodefagsoppgave ut fra, det som i dag kalles Bacheloroppgave, og som hun nå møtte igjen i lærerstudiene sist vinter. Studier som gikk “så hæn” på grunn av en eller annen som i en alvorlig ment sammenheng slengte ut at “En Ergoterapeut har da ikke behov for pedagogikk?”. Et spørsmål som blondinen tok til seg, ikke særlig lurt, men slik er det. Er man vant til å ta til seg negative utsagn om egen person eller egen gjøren og laden, da blir slike ubetenkte ord sittende. Hjernecella arkiverer det under “Slik er det, du er en null og en niks”. Man prøver å heve seg over det, for man vet med seg selv at “Jo, som yrkesutøver trenger jeg å kunne mer om å formidle min forståelse av hva som vil være bra for denne brukeren, eller for denne arbeidssituasjonen”.

Er bare sånn det er, hjernecella kan finne på å turne villmann rundt emnet “Yrkesforbud”, særlig i perioder med undervisningsfri, som det er noen av i løpet av høsten. Arbeidsgiver mente at “De periodene kan du jo arbeide?” No way, har vært for mange slike ubetenkte utsagn de årene Kamelryttersken har vært ansatt i firmaet, hun må ha et sabbatsår uten forpliktelser i forhold til jobb. Utsagn og handlinger som må bearbeides slik at blondinen kan heve seg over ubetenkte språkblomster som kommer fra folk som ikke ser at de skyter ikke bare pianisten, men hele pianoet med sin lite gjennomtenkte bruk av språk og talegaver.

Man møter mange på sin vei gjennom livet, noen er bare korte møter, andre møter er lengre, de varer kanskje flere år. Et slikt møte har Kamelryttersken med en prest som arbeider med etikk i firmaet. Sist de råktes var på konferansen Likestillingsombudet hadde her om dagen. Han er vanligvis ganske så forsiktig med hva han sier, presten, men denne gangen kom han med samme analysen som blondinen har. “Med ditt blotte nærvær utfordrer du holdninger de du møter ikke vet de har. Og da går de i forsvar, fordi ingen liker å bli minnet på at man har holdninger som ikke stemmer med det de trodde de mente. Og da blir det du som får det. Er ikke mange som klarer å ta et oppgjør med seg selv og revurdere holdningene sine på stående fot. De fleste trenger tid på seg”

Ja, jo, men altså. Blondinen tar fart og freser over lunsjen: “Men man trenger jo ikke knuse det fordømrade pianoet for det, ta fra meg muligheten til å utøve yrket mitt og tjene nok til å betale husleia?” Man trenger jo ikke legge opp til at uføretrygd er den eneste utveien”

En våken leser vil kanskje begynne å tenke på hvordan står det egentlig til med Kamelryttersken? Har hun det egentlig så bra?

Takk som spør :-) Det å bruke en blogg som egenterapi for å ha et ord på det, er både forløsende for tanker og følelser. Det er også en mulighet til å se bakover på det som har vært, på tanker som roterte i hodet for kanskje flere år siden. I dag kan man skrive om selvmord og også diskutere det, men man kan ikke ikke snakke om de utfordringene en transkjønnet har i samfunnet og i yrkeslivet. Nettopp fordi langt de fleste man møter har ikke ikke hatt tid til å bearbeide sine egne holdninger overfor noe “Som man ganske enkelt ikke gjør, man går ikke fra en kjønnsrolle til en annen”. Eller for å si det mindre presist, men slik mange gjør utenfor blondinens hørevidde, “Man skifter ikke kjønn, det gjør man bare ikke!”

Det er ikke å stikke under en stol at ordet “Uføretrygd” har vært oppe i samtale med fastlegen, og har kanskje også streifet arbeidsgivers tanker, kanskje NAVs også, for den del. Og det er heller ikke noen grunn til å benekte at fruen er ikke bare litt bekymret for hva arbeidslivet vil bringe etter videreutdanningen. Akademia er en tanke som har streifet Kamelrytterskens blonde hode mer enn en gang, men en ting er studier, noe annet er å produsere tekst og undervise på et så høyt nivå. Hjernecella er ikke så kjepphøy at hun tror at dèt blir noen dans på roser. Er tross alt et arbeidsliv i lærdommens pauluner også, selv om det fra utsiden virker liberalt og åpent for det meste.

Har noe med å kunne føle seg trygg å gjøre, er nok der blondinen sliter mest, trygghet for å kunne betale regningene sine og svinge seg en tur til Røros for å spise middag hvis det passer slik.Og like mye handler det om menneskets behov for å ha meningsfyllte arbeidsoppgaver å gå til.

Den godeste Knud Illeris er derfor  kanskje  ikke så langt fra sannheten når han snakker om læring i denne sammenhengen?  “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”

Refleksjoner

Man kan reflektere over så mangt, for eksempel hva som gjør at Kamelryttersken kunne kjøre sitt elskede ørkendyr nå sist torsdag. Mens det da i dag, lørdag ikke er mulig å se handa for kvittanna i kastene.

Det grannet av kjøreføre som var nå på torsdag har snødd bort, og det er minst like mye saltsørpe rundt i gater og streder som det har vært hele vinteren. Noe som fører til enda mer hålke og mindre framkommelighet for rullestoler og rollatorer. Både Ortopeder og Ergoterapeuter har gjerne mer arbeid etterpå, men det er ikke om å gjøre syns fruen. Burde vært et mål i helsevesenet at vi arbeidet for å gjøre oss selv overflødige, men det skal man ikke si høyt for “Hva skal vi gjøre da?” Tja, kjøre seg en tur på Silkeveien til Kina? Og legge hjemveien rundt Russland? Blondinen dagdrømmer gjerne om slike utflukter.

Er nok ingen overhengende fare for at noen i helsevesenet blir overflødige med det første. Selv om Adecco har gjort storskalaforsøk med redusert bemanning i lengre tid. Noen må jo ta seg av de som sliter seg ut på slike forsøksordninger, så da går spinninga opp i vinninga. + at Ergoterapeuter er høyere betalt enn hjelpepleiere . . .

Det er Fysioterapeuter, Psykologer og Psykiatere også for den del.

Fruen har som kjent begynt i ny jobb, med de utfordringene som følger med å finne seg til rette på en ny arbeidsplass. Noe hun har savnet i sin yrkeskarriere har vært mulighet for å reflektere over egen yrkesutøvelse sammen med sine kolleger. Det å ha et eget forum hvor man bare tok opp faglige utfordringer i en hektisk hverdag mener fruen burde vært obligatorisk overalt hvor man arbeider med mennesker. Og det ønsket har hun fått oppfylt  nå. Den nye arbeidsplassen har et slikt refleksjonsforum hver andre uke. Denne uka var temaet “Hva gjør det med meg som person å arbeide med mennesker som bryter det meste av samfunnets normer for vanlig oppførsel?”

Ja, hva gjør det med Kamelryttersken? En av kollegene sa det slik at man

Hva skal vi gjøre da?

blir mer liberal i forhold til andres oppførsel. En ser at det er flere måter å leve livet sitt, enn kjernefamilien med mor, far, 2,4 barn, Volvo og retriever.

For egen del legger fruen til at det også gjør noe med ens egen moral, eget syn på rett og galt. Man blir klarere på hva man tar avstand fra og på hvordan man møter et menneske som for eksempel har gjort en forbrytelse. Mennesket kan hun støtte, men ikke den lovstridige handlingen. Utfordringen ligger i hvordan man møter mennesket og viser at man kan skille mellom handling og menneske.

Eller skal man avvise et menneske bare på grunnlag av brudd på en eller flere av samfunnets normer? Kan man da arbeide med å legge til rette for at dette mennesket kan forholde seg til vår felles forståelse for rett og galt? For hvordan vi samhandler?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her