Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

Ettertanker i snøføyka

Ergoterapeutene

«Du er et slikt behagelig menneske» sa pårørende i det Kamelryttersken var på vei ut døra. Hjemmebesøket var slutt, hun kan gå tilbake til sitt, legge bak seg utfordringene i det hjemmet. Familien hun har besøkt, kan ikke det. De står i utfordringene, dag og natt, 24/7. “Ja, kanskje det. Tusen takk” svarer blondinen, ikke bare litt beskjemmet, rørt, med seg, over en slik dypfølt kompliment. En kompliment som hun ikke var forberedt på, som kom rett fra hjertet, spontant, der og da.

Vel kommet ut på trappa, i snøføyka, sier hun med seg selv; “Jeg gjør jo bare jobben min?», samtidig med at hun tenker tilbake på alle de gangene hvor hun ikke kom i mål, hvor hun må avslutte uten å kunne støtte mennesket hun tilbyr sin kompetanse videre.

Det er godt å kunne forlate en bruker og få et takk med seg ut i verden, på vei til neste bruker, neste situasjon, neste utfordring, praktisk eller menneskelig. Det å snu et spisebord, slik at rullestolen til far sjøl, kommer helt inntil, slik at han kan spise på en god måte, og ikke minst delta i måltidet på lik linje med resten av familien, kan være en detalj. Men det er viktig for sjølingen å delta slik, og ikke føle seg et hakk utafor fordi han ikke kommer fram til bordet og middagstallerkenen.

Men det er like viktig for bistandsyter/hjelper å se hvor brukeren er, og gjøre sitt for å møte ham/henne der. Denne gangen var det pårørende som trengte støtte og følelsen av at h*n ble sett, at det ikke bare var den hjelpetrengende i familien som skulle ha all oppmerksomhet. Fem minutter alene med en utenforstående, som sier at «Ja, jeg ser du har det tøft, du har min sympati og medfølelse» er ofte det som skal til. Ikke for å få med en ærlig ment kompliment, som Kamelryttersken blir å leve lenge på. Men for at den pårørende skulle kjenne at også h*n er viktig og har krav på oppmerksomhet og støtte i sitt liv.

Men det er også en annen side ved det få en slik dypfølt kompliment, og ikke minst det å skrive om det i cyberspace. Det er den ydmykheten man som fagperson føler i en slik situasjon. For man kan med hånda på hjertet og kors på halsen, si at «Det jeg gjorde der og da, gjorde jeg ut fra min personlige mening og forståelse for hvordan jeg skal gjøre jobben jeg har tatt på meg. Jeg gjorde det ikke for å få oppmerksomhet, vise fram hvor flink jeg er». Og det vil man også kunne si i en situasjon hvor man har trådt over både en og to gensere, og kommet for nær den man skal bistå eller har gjort direkte skade på liv og legeme.

For Kamelryttersken vet med seg selv, at hun har belegg for det hun sier og gjør i sitt daglige virke, og hun vet også at hun ikke fisker etter godord, selv om de er aldri så alvorlig ment. For det gjorde noe med henne å få med seg de ordene. Èn ting var den direkte bekreftelsen på at hun fikk gitt noe til en familie i en utfordrende situasjon. Men bekreftelsen ga også grunn til ettertanke, til ydmykhet og respekt for de hun skal yte bistand til.

 

 

Kaldt, men også inspirerende

img_6025 30x20

Fruen la ut en invitasjon på Fjæsboka om tur til Røros for å spise middag hvis været holdt seg like bra som tidligere i uka. Noe det ikke gjorde, slik at det behøvde ikke bli tur. Men det ble det likevel. For det var opplys og Yr.no hadde lovt tørrvær langs hele ruta kvelden før. Så ørkendyret la ut med freidig mot i retning Esso’n på Moholt og tankfylling. Der oppe var det ingen bolde motorsyklister, men han fikk da fyllt seg med energirik suppe

 

 

 

.

 

 

Legg merke til at ørkendyret stiller nyvasket til fotografering. Noe han skulle ha seg frabedt når han kom hjem til Kamelhiet, for da var han alt annet en ren og pen..

 

 

 

 

Det så noe grått ut sørover

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På Klett var det von om lysning sørover Gauldalen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Turen gikk over Hølonda og fra åsen over før det går ned til Hovin og E6 kan det være godt å kvile øynene

 

 

 

 

 

 

 

 

I Haldtdalen har det vært litt mye vann tidligere i år.

Var visst noe av det som tok snarveien gjennom tunnelen.

Så her er det traffikklys og et kjørfelt som er dagens løsning

 

 

 

 

Videre oppover Haltdalen og Rugeldalen ser det riktig lovende ut østover.

Men på Røros var det bare sorgen. Regna og lite trivelig ute, og innomhus var det ikke plass å finne.

Så etter at Bergstadens Ziir var behørig festa til minnebrikken ble Helly Hansen dratt over kjøreklærne og veien ble lagt mot Brekken.

Sleit og regna hele veien oppover Hitterdalen, riktig ufyselig uten orange regnklær som kunne lyse opp i omgivelsene og forhåpentligvis fortelle bilistene med høy styrefart at her kan det være utfordringer utafor blikkboksens lune varme

Men opp mot snaufjellet over til Stuggudalen letta det igjen og en av grunnene til at man kjører sykkel kom fram fra skodda.

Her var det ned mot en plussgrad og blondinen var glad for å ha Helly Hansen som ekstra hjelp mot sniktrekken. Lå en ekstra fleecejakke i toppboksen, men den ble liggende.

Nede i Stuggudalen ble det stopp på Vektarstua for varm mat og drikke. Hakkebøffene fylte godt i magen og hjalp godt på humøret, for nedover Tydalen kom regnet tilbake, og slo følge helt til Trønderheimen.

Mange vil nok ikke kalle en slik tur for en av de mest inspirerende, men det å kjenne at man tør å holde styrefart også på føre som ikke er helt optimalt, vite at man har kontroll med de lovene salig Newton formulerte og som sykkelen lystrer fullt ut, gjør at turen var bra selv om det var kaldt nok til å fryse ballene ut av ei messingape over fjellet fra Brekken til Stuggudalen.

Har du hatt en inspirerende dag?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

 

 

Rommetrom stuntskriving

img_6009 30x20

Studentene rusler rundt i Rommetrommet som arkituktstudentene har bygd over temaet «Magi». Kamelryttersken går og kjenner på lukta av ferskt granvirke og tenker på at ei stor dame med ryggsekk sliter ikke bare litt inni de små rommene og passasjene.

Stuntskriving? Var refleksjonsgruppe i dag, og et av temaene var å sanse klasserommet. Etterpå gikk de blivende Nervesøstrene, altså de sykepleierne som vil/kan smykke seg med tittelen Psykiatrisk sykepleier når de er ferdige med dette året. + de andre tre-åringene som vel helst blir å bruke “sett inn yrkestittel” med videreutdanning i psykisk helsearbeid som tittel etter endt studium til våren, ut i oktoberdagen. Over Elgsetergata og opp i Høgskoleparken. For å se på Arkitektstudentenes kreasjon over stikkordet “Magi”. Trommerom hadde de kalt verket, og Kamelryttersken som har det med å stadig flytte rundt på ord og stavelser kom fram til at kreasjonen like gjerne kunne være en “Rommetrom” som et “Trommerom”. Med en mer gjennomtenkt fagmessig utføring kunne Rommetrommen gjerne blitt gjenbrukt som klatrestativ i en større barnehage. For det er stort, 15 – 20 meter i diameter, med 12 – 15 klatrekasser på 1,2×2 meter spredd rundt i en sirkel. Var inne i en av de kassene at Kamelryttersken fant ut at store damer med ryggsekk ville få det trangt hvis de følte behov for å snu seg…

Vel tilbake i klasserommet kom læreren med oppgave: Stuntskriving. 3 minutter på skrive hva du tenker akkurat nå om det du opplevde/sanset i Trommerommet. Ovenstående ble altså Kamelrytterskens svar på den utfordringen. Stuntskrevet ned på blondinens nye baby, en sånn baby-PC. Litt for liten til å skrive doktorgrader, romaner og annet litterært og seriøst. Men grei til å organisere studiehverdagen og pusle litt på arbeidskrav som må pusses på.

Litt artig egentlig. For den forrige eieren mistet en kopp te oppi tastaturet. Noe som gjorde at tastaturet ikke oppførte seg etterpå. Det vil si det ville ikke oppføre seg slik det var tenkt det skulle oppføre seg. Blondinen ba da pent om å få vraket i håp om å få liv i det. Men ikke. Den h…n ville ikke dele seg i sine enkelte komponenter. Dermed ble den liggende. Fram til nå i høst. Hvor fruen kvinnet seg opp og spurte en bekjent på IT-avdelingen på høgskolen. “Nå som jeg er student her, da får jeg kanskje litt datahjelp?”

“Mjo, ikke umulig?”

Ei ukes tid etterpå kom det spørsmål/beskjed om at et nytt tastatur måtte anskaffes, om det var greit å bestille et over nettet fra England? “Joda”, mens da fruen i sitt stille sinn så hundrelappene forlate den tomme lommeboka. Fjorten dager etterpå; “Nå kan du hente PC-en”

Fruen drar bort på Kalvskinnet og henter babyen, og spør forsiktig hva h*n skal ha for arbeidet og det nye tastaturet?

“Det er femtiårsgave” var svaret, sammen med et stor klem :-)

Dermed kunne de hundrelappene bli til nytt, større batteri og mus. For pekeflaten på babyen er heller semmer, og med et tastatur med USB-tilkobling som blondinen fant i ei skuff har hun faktisk et arbeidsredskap som kan brukes i studenttilværelsen on the go.

Når nå bare neste ukes skoleovertagelse er overstått, har blondinen satt seg i sitt blonde hode at hun skal lage seg ei mappe til babyen. Den får jo fint plass i sekken, men likevel. Er no med å gi ting en personlig vri. Dette er noe jeg setter pris på og vil beskytte. Noe Kamelryttersken har med seg fra oppveksten. Hun kjenner på at oppveksten med kreative foreldre gjør at hun har en arv å føre videre. har noe med det som var et annet tema for dagens refleksjonsgruppe. Profesjonalitet kontra personlig og privat sfære. Hvor profesjonell er man i sin yrkesutøvelse, og hvor mye lar man sine personlige ting få være med inn i yrkesutøvelsen. Hva kan man ta med seg av yrket inn i privaten? Ble en del prat rundt dette. Få, om noen, av medstudentene som hadde hatt noe om dette i grunnutdanningen, Kamelryttersken erindrer svakt at det var noe prat om det å være profesjonell, men ikke noe om overlapping mot det personlige, og iallfall ikke over mot privatlivet, egen intimsfære.

Blondinen har mange roller i livet sitt. Hun er profesjonell fagutøver, hun har foreldreansvar for barn med behov for tilrettelegging av hverdagen, hun er venninne, hun er student og hun er forståsegpåer. Alle disse innfallsvinklene gir mulighet til å observere andre yrkesutøvere og privatpersoner som hun treffer. En ting som har slått henne og som hun arbeider med å forstå. Knekke koden om man vil. Er det hun opplever som sprik mellom skolevesenet og helsevesenets syn på hvordan funksjonshemmede skal håndteres. En avstand som en overlege på sykehuset i by’n kunne bekrefte at ikke bare var blondinens observasjon, men at flere andre foreldre sa mye av det samme. Blondinen fikk det også fra en medstudent når hun fortalte at hun skulle være på skoleovertagelse på en av byens videregående skoler. Medstudenten var ikke akkurat glad for det hennes 12 – åring hadde opplevd med en tilsvarende overtagelse av den skolen. Er noe med Mars og Venus, eller kanskje det er snakk om Jupiter og Neptun?

Kamelryttersken grugleder seg iallfall. Helgas planlegging av førstehjepsundervisning og undvisning om velferdstaten blir iallfall spennende, for ikke å snakke om neste ukes gjennomføring av samme. Heldigvis blir de to studenter i Helse- og sosialklassen klassen som i teorien skal ha sytten 16 – 17 åringer. I teorien. I teorien burde de være interessert i å lære mer om faget de har søkt på også. Om det er sånn kan fruen kanskje si mer om i slutten av uka? Men det er kanskje i teorien det òg?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken :-)