Tag Archives: NAV

Umoral og verdighet

 

«Det ble mye, det ble for mye, det ble alt for mye deg»

synger Stein Ove Berg på høytalerne i heimen. Mens blondinen med egen motorsykkel filosoferer om moralsk selvrettferdighet og ungdommens henfallenhet til NAVs korrumpering av egen helse .

Allerede den greske filosofen Sokrates (470 f.Kr., død 399 f.Kr.) akket seg over ungdommen:

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.”

Sitatet er hentet fra Daria.no

I dag akker voksne bloggere over unge, dumme blondiner som bruker tida si på fest, sminke, og blogging, alt betalt av NAV og «dumme» foreldre.

Dagens moralske egenrettferdighet er rettet mot et blondt møfrø som ikke er enig i at hun er uverdig siden hun «naver», at hun mener det er helt greit at hun ikke er i jobb eller på skole. For det er ikke gøy. Hun er derfor etter eget utsagn til behandling hos NAV for å bli mindre ukonsentrert og finne noe å gjøre som er gøy.

Denne blondinen må innrømme at hun hadde store vansker med å lese blogginnlegget ferdig. Som det ikke er lenke til her, men som kan søkes opp på nettet med søkeordene «Er jeg uverdig». Det var rett og slett for selvrettferdig og viste at jentungen ikke hadde skjønt bæra. Bortsett fra at rettskrivinga måtte ha vært retta på etter at de første kritiske blogginnleggene var lagt ut på andre blogger.

Men det blir for enkelt å øse seg opp i moralsk selvrettferdighet. Og ta eksempel i seg selv og sin egen suksess som barneoppdrager og arbeidstaker. For vi har alle vår vei å gå før vi ser lyset og hvilken av de smale stiene som er best for oss. Og som viser at vi er verdige.

Dette med verdighet er egentlig ganske så snedig. For hva er verdig, og hva er uverdig? Spørsmålet møfrøet stiller, «Er jeg uverdig, fordi jeg gjør slik og sånn?» er rett på sak. Nei, hun er ikke uverdig til å få Arbeidsavklaringspenger (AAP) selv om hun ikke syns det er gøy å gå på jobb, eller er ustrukturert.

Det som kan diskuteres er om det er uverdig å kalle et annet menneske uverdig. Det står respekt av dama fordi hun sier det som det er, og tør å stå for at hun som et arbeidsført menneske ikke arbeider og dermed bidrar til fellesskapet. Det kan også diskuteres om NAV har de tiltakene som skal til for å gi en lovende ungdom nødvendig mulighet til å vokse videre? Men samtidig kan man jo spørre om motivasjon og vilje til å strukturere hverdagen og finne fungerende løsninger.

Livsglede for eldre er tiltak for å gi eldre et bedre liv på sykehjem rundt forbi. Kan det være en tanke å tenke at de sykehjemmene tok imot Livsgledeassistenter betalt over et eller annet NAV-tiltak? Jenta som stiller spørsmålet om verdig/uverdig sier selv at:

Eneste jeg er god til er å hjelpe andre, gi kjærlighet, trygghet og gi personer motivasjon!!

Et godt utgangspunkt for å være Livsgledeassistent. At ungdommen samtidig får med seg arbeidserfaring og masse takknemlighet fra de eldre som får være med kjekk ungdom ut på tur er vel egentlig bare en bonus?

Filosoferer Kamelryttersken, mens Mary Chapin Carpenter synger “The better to dream of you”

Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Statisitikk, rehabilitering og faglig vurdering

Statistikk, rehabilitering, og faglige vurderinger.

Var visst salig Winston Churchill som en gang i verden sa at det finnes tre former for løgn:

White lies, black lies and bloody statistics

Godt mulig at han var inne på noe, faktum er iallfall at statistikk kan brukes til så mangt, alt etter hvem som lager statistikken, hvem den blir laget for og hvem som bruker den. Et annet uomtvistelig faktum er at statistikk ikke kan brukes på enkeltindivider, bare på større grupper. Hvis man vet, statistisk sett, at et antall individer av en befolkningsgruppe kommer til å få en eller annen sykdom eller bli utsatt for en bestemt type skade. Da vet man akkurat det. Man vet ikke hvem som kommer til å bli rammet. Tilfeldighetenes lov er fremdeles ikke opphevet. Selv om norske skolemyndigheter en stund gjorde et alvorlig forsøk. På oppheve loven om tilfeldigheter. Ved å si at karakterene i en klasse skulle fordeles etter en normalfordelingskurve, også kalt Gausskurven. Men fant etter hvert ut at selv om karakterene til hele årskull fordelte seg etter denne kurven, så gjorde de ikke det i det enkelte klasserom. Dagens lærere står dermed fritt til å gi karakterer etter en faglig vurdering, ikke etter en statistisk norm.

Men, hva har så statistikk med rehabilitering å gjøre? En god del faktisk. For man kan bruke statistikk for å sammenligne forskjellige behandlingsformer, for så å se hva som har best effekt på for eksempel ervervede hodeskader. Derfor vet vi i dag, at raskt på sykehus etter et slag med påfølgende tidlig medisinsk intervensjon, gir størst sjanse for et godt resultat av rehabiliteringen i etterkant.

Bilde fra Trondheim kommunes nettside

Begrepet rehabilitering kommer fra latinsk re- tilbake, og habeö, å ha, eie. En mye brukt norsk definisjon er at rehabilitering er å gi tilbake verdighet og tidligere ervervede kunnskaper og ferdigheter. Mens da habilitering forstås som å lære seg grunnleggende ferdigheter.

Faglige vurderinger blir da at fagpersoner med kunnskap om rehabilitering av mennesker med nedsatt funksjonsevne på grunn av skade, sykdom eller lyte, vurderer hva som kan gi best resultat for akkurat dette mennesket. Vurderingen gjøres på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap om pasientens tilstand og om hva som fungerer for tilsvarende tilfeller. Og ikke minst hvilke ressurser pasienten har, hvilke ressurser som hennes omgivelser har og hvilke ressurser velferdssamfunnet vil bruke på akkurat henne.

Den samlede ressurstilgangen som tilbys fra hjelpeapparatet vil variere med alder, type skade, og sosial status. En aggressiv og brautende pasient vil få en helt annen behandling enn en som er blid og hyggelig. Det er også et uomtvistelig faktum, basert på loven om selvoppfyllende profetier. Som en av guruene innenfor positiv psykologi, Paul Watzlawick har arbeidet mye med. Mer om det ved en annen anledning.

Sosial status vil også virke inn på hvilken goodwill en bruker møter fra hjelpeapparatet, både det offentlige og fra sine omgivelser. En ingeniør i tredveårene, i fast arbeid, med familie, rekkehus, Volvo og retriever som får en hjerneblødning med påfølgende skade på hjernen, vil få en mengde goodwill og hjelp til å komme i arbeid igjen. Mens en uutdannet ungdom på 25 som lever av strøjobber og bor på hybel i en rivningsverdig kåk i en mer eksotisk del av byen, vil få en annen mengde oppfølging. Selv om sistnevnte etter en lignende skade har tilsvarende vansker med å klare hverdagen og en jobbsituasjon.

En entreprenør vil i dag strekke seg langt for å få en av sine ingeniører tilbake i jobb. Ingeniører er mangelvare, og det tar tid å lære opp en ny ansatt i bedriftens rutiner og arbeidsoppgaver. Noe en ingeniør med langvarig sykemelding på grunn av sykdom eller skade vil profitere på. Fordi både arbeidsgiver og offentlig hjelpeapparat vil bruke store ressurser på å få vedkommende i produktivt arbeid igjen. Tilrettelegging av arbeidsplass, fysisk i form av tilpassing av bord, stol, støyforhold. Og psykososialt, i form av støtte fra ledelse og kolleger, tilpassing av arbeidstid osv. Enkelte arbeidsgivere betaler også fysikalsk behandling, psykolog og lignende.

Mens da ungdommen som ikke helt har funnet seg til rette i denne verdens jammerdal. Han som gikk ut av videregående med gode karakterer, men som ikke helt vet hva han skal bruke dem til. Den ungdommen som en vakker onsdagskveld tar snarveien ned loftstrappa og våkner på akuttmottaket med alvorlig hjerneskade. Han møter ikke samme goodwill og bistand til å tilpasse seg et liv etter en alvorlig sykdom eller skade.

Nå kan det like gjerne være ingeniøren som tar snarveien og våkner opp med hjerneskaden, og ungdommen som får hjerneblødningen. For ettervirkningene av begge skadene virker mye å være de samme, selv om selve skaden oppsto på forskjellig vis. Som økt trøttbarhet, konsentrasjonsvansker, tiltaksløshet. Rehabiliteringstilbudet etterpå er også ganske likt. Først regional rehabiliteringsinstitusjon, etter hvert overføring til kommunal ditto før hjemreise, Oppfølging av fagpersoner både under og etter institusjonsoppholdene. Ingeniøren er ett år etter skaden oppsto i 40 % arbeid. Ungdommen har fått seg ny leilighet, hvor han blir sittende. Uten tilbud. NAV kan fortelle at han er ikke ferdig rehabilitert. Neivel? Hvem skal gjøre det? Han har vært gjennom det som er av rehabiliteringstilbud, men er fremdeles merket av skaden. Pårørende har gjort sitt, og stiller opp det de kan. Han er ikke i stand til å ta på seg et selvstendig arbeid, er heller ingen som uten NAVs velsignelse vil gi ham arbeid eller arbeidslignende aktiviteter. Det kan se ut som at systemet er i ferd med å produsere enda en mottaker av uføretrygd.

Blondinen med egen motorsykkel klør seg litt i hodet av en slik vurdering. For hun tenker som så, at siden rehabilitering er å gi tilbake tidligere verdighet, å sette et menneske med tapt arbeidsevne i stand til å arbeide, tjene til livets opphold. Hun tenker videre at rehabiliteringsprosessen ikke er avsluttet før dette mennesket er i arbeid igjen. At prosessen må gå kontinuerlig, når man ser at det begynner å nærme seg slutten på en type tilbud, at pasienten er mer selvstendig, orker mer, da setter man inn nye tiltak, fram til man ser at nå kommer vi i mål, eller at nå har hun oppnådd det hun kan forvente. Det å si at mennesket må være ferdig rehabilitert før det kan begynne i arbeidstrening, blir etter ørkendyrbetvingerskens ringe faglige skjønn å sette dette mennesket på vent på ubestemt tid. Noe som vil kunne forsinke det endelige resultatet, eller i verste fall stoppe den prosessen som er satt i gang for mennesket skal komme seg til igjen.

Ørkendyrbetvingersken ville kanskje i sitt stille sinn ha reflektert over om det at man ikke kan gå videre i rehabiliteringsprosessen før man er ferdig rehabilitert, om det er basert på faglige vurderinger, eller er det et behov for at en eller annen statistikk skal se slik eller sånn ut?

 

 

th_Troll009

Kafèbesøk med påskrift

Fruen med egen motorsykkel, har fått sitt pass påskrevet og vet nå at hun mener at:

  • latskap ikke finnes
  • det er umoralsk å mene at mange trygdede fint kunne vært helt eller delvis i arbeid
  • det er skammelig å være kritisk til antall uføre i dette landet
  • kostnadene antall uføre påfører felleskassa ikke er for store

Påskriften kom som et svar på en invitasjon til en kaffe- eller tekopp på en eller annen kafè. Ikke nødvendigvis i dag, og kafèen måtte ikke være Ila Brainnstasjon, selv om den ligger rett borti gata for Kamelhiet.

Avslaget på en hyggelig ment invitasjon gir om ikke annet Kamelryttersken mulighet for å tenke over hva hun nå vet om hva hun mener. For det har jo vært en smule utfordrende i den pågående debatten om uføretrygdede, NAV og ikke minst latsabber, å ikke vite hva hun faktisk mener. Men det er nå oppklart, i følge ovenstående passpåskrift.

Latskap finnes ikke

Mulig det. Erfaring gjennom mer enn en mannsalder som arbeidsgiver og arbeidstaker gjør at Kamelryttersken nok heller til salig Einstein og hans påstand om at alt er relativt. For egen regning legger ørkendyrbetvingersken til at latskap er avhengig av konteksten, hvilken sammenheng man står i når man sier at andre er late, eventuelt omtaler seg selv som lat. For eksempel kan blondinen med egen motorsykkel oppfattes som lat, som nå i en uke har oppholdt seg i hjemmets lune omgivelser og pleid sin rennende nese. I stedet for å gå på jobb og utsette sine kolleger og ikke minst brukerne av sine tjenester for smitte. Legen fant iallfall det siste som en god grunn for å skrive ut både sykemelding og antibiotika.

Men det er da ingen som ser at Kamelryttersken er syk? Hun har da sin vanlige vinterbleke kontrafei, står og går på sine to ben, gjør hun òg. Kvikk i replikken også. Så hun må nok sette opp pestflagg på ytterdøra og henge sykemeldinga rundt halsen når hun drister seg ut på nødvendige ærend i nærmiljøet.

Dagens oppslag i TV2 viser at ikke alle uføretrygdede er late, noen jobber full dag, med full lønn + trygd. Ikke bra mener forsikringsselskapet og hyrer inn tidligere politietterforskere for å ta svindlerne. Det er jo forståelig, at de passer på pengene sine, men derfra til å påstå at de er late de som går på uføretrygd, eller at Kamelryttersken mener at det er ålreit å snike slik, er det ganske langt.

Det er umoralsk å mene at mange trygdede fint kunne vært helt eller delvis i arbeid

Dette var ikke Kamelryttersken seg helt bevisst, at hun mente altså. For hun vet at mange med uføretrygd gjerne ville vært uten trygda, og heller gått på jobb. Som ei MC-venninde som sier det rett ut:

«Jeg ville mye heller gått jobb den tida jeg har til å farte land og strand rundt på motorsykkelen. Men jeg kan ikke, knærne svikter etter en halv dag i den jobben jeg hadde»

I stedet har hun tilpasset seg ei minimal uføretrygd, og tar nattevakter på en institusjon hvor hun slipper å gå og stå på et hardt golv hele tida. Og med det kommer også regnestykket på hvor mange vakter hun kan ta før NAV begynner å trekke i trygda. I stedet for at NAV kunne hatt et system hvor trygdemottakeren inkludert uføretrygda kan tjene inntil det samme som hun ville hatt i sin gamle jobb. Da kunne man sagt at Folketrygdlovens §1 hadde vært oppfylt.

«Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.»

Det er skammelig å være kritisk til antall uføre i dette landet

Her sliter blondinen. Ikke bare litt, men mye. For dette kan hun da ikke mene? At det er skammelig å være kritisk? Hun har da i alle år lært sine håpefulle at de bør være kritiske. Ikke kritiske for å kritisere i hytte og samfunnshus, men for å kunne forstå og dermed tilegne seg og sine omgivelser en bedre tilnærming til det som tas opp og legges fram som evige sannheter.

Det er 350 – 400.000 uføretrygdede som har hele eller deler av inntekta si betalt av den norske felleskassen. Med hjemmel i ovennevnte Folketrygdlov har NAV innvilget deres søknad om uføretrygd på grunn av sykdom, skade eller lyte. Mange av dem vil som MC-venninda over, gjerne jobbe, men får ikke lov på grunn av et regelverk og ei håndheving av dette, som flinkere folk enn Kamelryttersken har ristet på hodet av. Som for eksempel dette innlegget i Dagens Medisin viser.

Kostnadene antall uføre påfører felleskassa er ikke for store

Hva er for stort? I forhold til hva? At den norske felleskassa sender barnetrygd til polske barn i Polen, er det rimelig bred enighet om at er litt sært, virker mest som misforstått utviklingshjelp. Hadde det vært polske barn, bosatt i Norge, da tror Kamelryttersken at de fleste hadde skjønt det, men ikke at vi skal øse ut av felleskassen til verdige trengende i søkk og kav. Bare fordi at landsmoderen i sin tid ikke ville ta nei for et nei, og heller ordna en EØS-avtale som er dyrere enn den EU-avtalen vi sa nei  til.

I dag, og i overskuelig framtid har vi nok kronasje i fedrelandet til å betale velferdsgodene vi har lagt oss til. Verdige trengende brukere av disse velferdsgodene er et definisjonsspørsmål, og vi har i dag overlat til legestanden å definere hvem som er verdig å få uføretrygd. Andre trygdeytelser avgjøres av andre etter skjønn med hjemmel i et lite forståelig regelverk. Men vi har dette regelverket, selv om det er få som forstår det. En faktor som vil kunne påvirke utleggene fra felleskassen, er hvordan saksbehandlerne rundt forbi møter brukerne av systemet. Der er det sannsynligvis mye å hente i sparte lidelser og dermed sparte utgifter for felleskassen. Noe en NAV-ansatt også tar opp i en kronikk i dagens Dagbla’. Til en avveksling er det en på innsiden, som sier det blondinen med egen motorsykkel har ment og sagt lenge. Noe leserne av Karavanseraiet.no kanskje har fått med seg. Sjekk lenkene i teksten over eller søk på seraiet med søkeord som «NAV» og «Holdninger» vil gi mye lesning om dette emnet, og kanskje også innsikt i hva blondinen faktisk mener, uansett hva hun fikk skrevet i passet av en som ikke vil gå på kafè med ørkendyrbetvingersken.

 

Coffee anyone?

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Hammer

Mer om bruk av hammer

Mormor har viftet med en rød klut på muren sin. Burde hun kanskje ikke gjort? Iallfall ikke med tanke på at å vifte med røde kluter kan medføre en smule arbeid. Med å redigere kommentarfelt, som i dette tilfellet har blitt en liten tanke  lenger enn vanlig. 665 responses and counting, var det sist blondinen med egen motorsykkel sjekket.

Hvilken rød klut? Uføretrygd. Og med det NAV. Og plass på blogglista til VG. Snakker om oppskrift på hvordan man skaffer seg kommentarer med sterke, gjennomtenkte argumenter som holder vann. For de har haglet. Er ikke alle som klarer å skille snørr og bart, eller hummer og kanari, alt ettersom. Er mange som faktisk bruker tid på å fortelle oss vanlige dødelige at uføretrygdede er snyltere og latsabber. For det er de jo. Drar til syden på lange ferier, ligger og drar seg hele dagen, går på konserter og deltar i alskens sosiale sammenhenger. En er til og med bystyrerepresentant. Som takk for det får hun trekk i uføretrygda, fordi møtegodtgjørelsen blir så høy at hun tjener for mye i tillegg til trygda. Så egentlig burde hun vært i full jobb, helt forkastelig at hun trekker trygd når hun kan springe på møter hele dagen.

Ei anna blogger, eller rettere hun blogget fram til NAV fant ut at hun blogget. Da var beskjeden at hun ikke kunne få arbeidsavklaringspenger fordi at siden hun var frisk nok til å blogge, var hun frisk nok til å gå på skole eller arbeide. På tross av alskens legeerklæringer og anna papirbasert dokumentasjon på at frøkna faktisk ikke kunne gå på skole eller arbeide.

Og med de holdningene som kom fram i kommentarfeltet hos Mormor, begynner Kamelryttersken å forstå hvorfor NAV fungerer så dårlig for de som har behov for hjelp. Kunnskaper om hvordan man skal møte et menneske, hvordan man skal håndtere en sak hvor det er mennesker innvolvert som selv ikke kan ordne opp for seg, var kanskje ikke den mest fremtredene hos mange av dem som hadde de sterkeste meningene i det førnevnte kommentarfelt. Heller ikke forståelsen av at det er den som har skoen på som vet hvor den trykker. Og siden forståelsen for at denne grunnleggende kunnskapen er god å ha i de sakene som ble diskutert, blir det som med snekkeren og hammeren. Han bruker det redskapet han har, til alt han gjør. Det å kappe bord og plank med hammer er jo gjennomførbart, men kanskje ikke alltid den beste løsningen? På den annen side er det jo greit at man har løsningen klar, før man møter utfordringen. Bjørnstjerne Ibsen sa visst at «Hvor utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet som originalest», og det kan han jo ha rett i?

Truth No. 2

Wimp spiller Dixie Chicks “Truth No. 2″, mens Kamelryttersken prøver å samle tankene rundt RL (real Life) etter en lang høst med studier.

Ute i samfunnet, utenfor fruens boble av studier og familie går det en stor debatt om illgjerningsmannen fra 22/7 og hans psykiske helse. To rettsoppnevnte psyk-er har funnet at mannen har en psykiatrisk diagnose og dermed er strafferettslig utilregnelig. I teorien betyr det at han ikke kan stilles for retten og eventuelt bli dømt til X-antall års fengsel med påfølgende forvaring i ubestemt tid. Men det er det opp til retten å avgjøre, ikke menigmanns forståelse av sakens fakta. Nevnte psykiatriske utredning er dermed bare en del av grunnlaget for hva retten bestemmer seg for.

Retten kan sette de sakkyndiges vurdering til side og gjennomføre en rettsak mot mannen. Eller den bestemmer at han overføres til tvungent psykisk helsevern på ubestemt tid. Noe som løser noen av utfordringene illgjerningsmannen har skapt for statsapparatet, men som ikke leger såret han skapte i vår kollektive bevisthet og som krever å bli bøtt.

Skal man tenke i vår humanistiske tradisjon, er tvungent psykisk helsevern bedre enn fengsel. Mannen kan da få behandling for sin psykiske lidelse på en helt annen måte enn han vil få i et fengsel.

Er det bare illgjerningsmannen som må gjøre bot? For sine handlinger, Ja, helt klart, men de ytre årsakene som han brukte som unnskyldning for å gjennomføre en av verdenshistoriens verste ugjerninger i sitt slag, de krever mer enn bare et enkelt menneskes bot.

Etter ugjerningen sa Statsministeren at en ugjerning som dette må møtes med mer åpenhet og mer demokrati. Fine ord, og de ble sikkert sagt i beste mening. Men hva ligger i retorikk som dette? Mener Stoltenberg at han vil arbeide for et mer åpent samfunn, hvor det er plass til alle slags meninger, og gjerninger, uansett hvor radikale, hvor bestialske de måtte være? Og hva er mer demokrati?

Retorikk kan møtes med mer retorikk, tilslutt diskuterer man i fullt alvor hvor mange engler som kan danse på en nålespiss. Uten at man kommer nærmere sakens kjerne; Hva er det vi vil med samfunnet vårt, og hva er det som har gjort at et menneske oppvokst sammen med oss og dermed opplært i vårt verdigrunnlag, at han så totalt bryter med det vi trodde var våre verdier? Vår humanistiske tradisjon? Nansen tok i 1922 initiativ til å utstede internasjonalt gyldige nødpass for å hjelpe statsløse flyktninger. Assistenten hans, Vidkun Quisling startet Nasjonal samling og ble ministerpresident i 1942. Han ble skutt i 1945 for sine gjerninger i 1940 – 45. Han ble ikke ansett for strafferettslig utilregnelig av to rettsoppnevnte psykiatere. Så mye for vår humanistiske tradisjon.

Eller?

Gro (Harlem Brundtland) sa en gang at det er typisk norsk å være god, hun sa også at alt henger sammen med alt.

Så hva oppnår vi som samfunn og som enkeltmennesker med en rettssak hvor illgjerningsmannen må stå til rette for sin bestialitet? Kontra at han blir tatt i forvaring på en psykiatrisk institusjon, hvor han om noen år kan argumentere seg ut med god oppførsel og at han har blitt frisk av behandlingen? Er en slik sak nå, hvor drapsmannen og forsvareren argumenterer med akkurat det, etter to – tre år med tvungent psykisk helsevern.

Humant ja. På det personlige planet, men er det humant sett i et samfunnsperspektiv? Biskop Kvarme sa noe i forbindelse med saken til de papirløse asylsøkerne som okkuperte Oslo Domkirke i fjor. Han spurte hva sier vår behandling av disse asylsøkerne om oss som samfunn?

Mormor stiller tilsvarende spørsmål, om det å gi illgjerningsmannen en diagnose, om det er for å beskytte ham, eller for å beskytte andre? Andre som kanskje har mer interesse av å gi mannen en diagnose istedetfor en rettsak.

Klarer vi å ta inn over oss at illgjerningsmannens angrep på det han ser som det statsbærende partiet, også var kritikk av vår egen unnfallenhet? Vår vegring mot å innrømme at langt de fleste overfallsvoldtektene utføres av innvandrere, menn med ikkevestlig bakgrunn? At vi godtar at vår egen ungdom går arbeidsledige, og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det, fordi billigere importert arbeidskraft gjør jobben om ikke bedre, så iallfall like bra? Se for eksempel forsida på VG 7/12 – 2011? At vi har politikere med beslutningsvegring og sugerør i felleskassa, som ikke klarer å rydde i eget reir såpass at våre utmerkede velferdsordninger begynner å fungere etter hensikten for alle? Ikke bare skaffer mange flinke folk lønn og andre flinke folk bekymringer og nedsatte muligheter til å fungere like godt som førstnevnte lønnsmottakere?

Kanskje vi heller skulle begynne å se mulighetene udåden 22/7 – 2011 gir oss, ikke bare grave oss ned i retorikk og unnskyldninger?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Og bakom står hin onde og hostar så smått

Googlekalenderen kunne melde Send meldekort. Et kort som inneholder følgende spørsmål:

1. Har du vært i arbeid de siste 14 dagene? Nei

2. Har du utført avtalt aktivitet eller deltatt på kurs/utdanning? Ja

3. Har du vært forhindret fra å ta arbeid eller utføre avtalt aktivitet på grunn av sykdom? Nei

4. Har du hatt ferie eller fravær slik at du ikke kunne ta arbeid eller utføre avtalt aktivitet? Nei

5. Vil du fortsatt være registrert hos NAV de neste 14 dagene, uke 48-49 (28.11-11.12)? For å få bistand og/eller ytelser må du være registrert hos NAV. Ja

Ja, du gjettet riktig, blondinen leverer meldekort til NAV hver fjortende dag. En rutine som fruen finner heller unødvendig. Nedverdigende, stigmatiserende og hun har sikkert flere ord som kan beskrive negative  reaksjoner på nevnte offentlige etats behandling av brukerne av etatens tjenester. Joda, blondinen får ytelser fra NAV.

Ble en trekantavtale mellom arbeidsgiver, NAV og Kamelryttersken på sensommeren om 75 % lønn mot å ta videreutdanning i Psykisk Helsearbeid. NAV skulle i tillegg dekke studiemateriell etter gjeldene satser. Blondinen neide så pent hun kunne og sa Takk og Amen for slik en service fra en etat hun har hatt noe blandede erfaringer med før i verden. Utpå høsten kom det fra NAV at fruen pent måtte levere meldekort hver fjortende dag, hun var i tiltak må vite.

Javel? Har man ikke større tiltro til folk, enn at man går dem i kortene slik? Avtalen er ganske grei den. Ta videreutdanningen, vis fram vitnemål når utdanningen er slutt og du får 75 % av lønna di fram til da. Lønna utbetales over arbeidsgivers lønnssystem og arbeidsgiver følger opp at fruen studerer flittig og målbevisst med en telefonsamtale i ny og ne.

Slik umyndigjøring av et voksent menneske minner mye om styreformer vi ifølge det statsbærende parti ikke vil innføre her i landet. Blir ikke bare smør på flesk å sende meldekort til NAV, det viser også et menneskesyn som ikke hører hjemme i samrådenes og samhandlingens tid. Hvor selveste Statsministeren maner at vi må ha mer åpenhet og demokrati. Eller er det bare hin onde som hostar så smått, for å vise at han har vilje han òg?

Kapittel 6, Læringens drivkraft-dimension

I Knud Illeris (2009), Læring, Roskilde universitetsforlag

“Et vigtigt eksempel på motivationens betydning i læringsmæssig praksis drejer seg om motivation gennem forstyrrelser og uoverensstemmelser af forskellig karakter. Netop i forbindelse med drivkraft-dimensionens betydning for læringen bliver man ofte oppmerksom på. at læring, der er andet og mere end tilegnelse af et fagligt stof, sjældent bare forløper som en jevn og fremadskridende proces. Muligheder for læring, der samtidig bidrager til en personlig udvikling, har meget ofte ofte deres udgangspunkt i en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance, hvad enten man opplever eller erfarer noget, der er i uoverensstemmelse med de forestillinger, man har, eller det er små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse, der er på spill”

(Illeris 2009:102)

Er det rart studinen sovner når hun gjør alvorlige forsøk på å tilegne seg fagstoff? Setninger lengre enn  jubelår på et språk som bare delvis er kompatibelt med hennes eget? Men det Illeris vil formidle her er viktig nok, ikke bare for en lærerinne in spe, men også for en Ergoterapeut som skal bidra med å legge tilrette for en brukers muligheter til å leve sitt liv, ut fra sine forutsetninger og mening om hva som er meningsfulle aktiviteter for ham.

Går man videre og setter Illeris utsagn i perspektiv mot andre teoretikere uti det pedagogiske, finner man at han er ikke alene om å mene at læring oppstår i samspill med andre. Det mener han da ikke? sier du kanskje? Det står da vitterlig “en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance” og “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”. Samspill er jo ikke “forstyrrelse” eller “modsætningsforhold”?

Nei vel? Samspill er utvikling, to gitarister som jammer, utfordrer hverandre med stadig nye riff. De spiller sammen, samtidig som de utfordrer og dermed forstyrrer hverandre. Det er i dette feltet mellom individet og omgivelsene at læring oppstår. Vygotski (en sovjetisk psykolog som arbeidet ut fra Karl Marx’ tanker) formulerte læring akkurat slik og utviklet Marx’ idèer videre. Hans beskrivelse av nærmeste utviklingssone, altså det lærestoffet som er lettest tilgjengelig for en elev (eller student) er like nødvendig viten for en Ergoterapeut som en lærer.

Dette er tankegods som fruen skrev sin Metodefagsoppgave ut fra, det som i dag kalles Bacheloroppgave, og som hun nå møtte igjen i lærerstudiene sist vinter. Studier som gikk “så hæn” på grunn av en eller annen som i en alvorlig ment sammenheng slengte ut at “En Ergoterapeut har da ikke behov for pedagogikk?”. Et spørsmål som blondinen tok til seg, ikke særlig lurt, men slik er det. Er man vant til å ta til seg negative utsagn om egen person eller egen gjøren og laden, da blir slike ubetenkte ord sittende. Hjernecella arkiverer det under “Slik er det, du er en null og en niks”. Man prøver å heve seg over det, for man vet med seg selv at “Jo, som yrkesutøver trenger jeg å kunne mer om å formidle min forståelse av hva som vil være bra for denne brukeren, eller for denne arbeidssituasjonen”.

Er bare sånn det er, hjernecella kan finne på å turne villmann rundt emnet “Yrkesforbud”, særlig i perioder med undervisningsfri, som det er noen av i løpet av høsten. Arbeidsgiver mente at “De periodene kan du jo arbeide?” No way, har vært for mange slike ubetenkte utsagn de årene Kamelryttersken har vært ansatt i firmaet, hun må ha et sabbatsår uten forpliktelser i forhold til jobb. Utsagn og handlinger som må bearbeides slik at blondinen kan heve seg over ubetenkte språkblomster som kommer fra folk som ikke ser at de skyter ikke bare pianisten, men hele pianoet med sin lite gjennomtenkte bruk av språk og talegaver.

Man møter mange på sin vei gjennom livet, noen er bare korte møter, andre møter er lengre, de varer kanskje flere år. Et slikt møte har Kamelryttersken med en prest som arbeider med etikk i firmaet. Sist de råktes var på konferansen Likestillingsombudet hadde her om dagen. Han er vanligvis ganske så forsiktig med hva han sier, presten, men denne gangen kom han med samme analysen som blondinen har. “Med ditt blotte nærvær utfordrer du holdninger de du møter ikke vet de har. Og da går de i forsvar, fordi ingen liker å bli minnet på at man har holdninger som ikke stemmer med det de trodde de mente. Og da blir det du som får det. Er ikke mange som klarer å ta et oppgjør med seg selv og revurdere holdningene sine på stående fot. De fleste trenger tid på seg”

Ja, jo, men altså. Blondinen tar fart og freser over lunsjen: “Men man trenger jo ikke knuse det fordømrade pianoet for det, ta fra meg muligheten til å utøve yrket mitt og tjene nok til å betale husleia?” Man trenger jo ikke legge opp til at uføretrygd er den eneste utveien”

En våken leser vil kanskje begynne å tenke på hvordan står det egentlig til med Kamelryttersken? Har hun det egentlig så bra?

Takk som spør :-) Det å bruke en blogg som egenterapi for å ha et ord på det, er både forløsende for tanker og følelser. Det er også en mulighet til å se bakover på det som har vært, på tanker som roterte i hodet for kanskje flere år siden. I dag kan man skrive om selvmord og også diskutere det, men man kan ikke ikke snakke om de utfordringene en transkjønnet har i samfunnet og i yrkeslivet. Nettopp fordi langt de fleste man møter har ikke ikke hatt tid til å bearbeide sine egne holdninger overfor noe “Som man ganske enkelt ikke gjør, man går ikke fra en kjønnsrolle til en annen”. Eller for å si det mindre presist, men slik mange gjør utenfor blondinens hørevidde, “Man skifter ikke kjønn, det gjør man bare ikke!”

Det er ikke å stikke under en stol at ordet “Uføretrygd” har vært oppe i samtale med fastlegen, og har kanskje også streifet arbeidsgivers tanker, kanskje NAVs også, for den del. Og det er heller ikke noen grunn til å benekte at fruen er ikke bare litt bekymret for hva arbeidslivet vil bringe etter videreutdanningen. Akademia er en tanke som har streifet Kamelrytterskens blonde hode mer enn en gang, men en ting er studier, noe annet er å produsere tekst og undervise på et så høyt nivå. Hjernecella er ikke så kjepphøy at hun tror at dèt blir noen dans på roser. Er tross alt et arbeidsliv i lærdommens pauluner også, selv om det fra utsiden virker liberalt og åpent for det meste.

Har noe med å kunne føle seg trygg å gjøre, er nok der blondinen sliter mest, trygghet for å kunne betale regningene sine og svinge seg en tur til Røros for å spise middag hvis det passer slik.Og like mye handler det om menneskets behov for å ha meningsfyllte arbeidsoppgaver å gå til.

Den godeste Knud Illeris er derfor  kanskje  ikke så langt fra sannheten når han snakker om læring i denne sammenhengen?  “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”

“De fant meg bak ei raskbøtte”

Et tema som har gått igjen på Karavanseraiet er det å møte mennesket der det er. Et eksempel kan være en kar som Kamelryttersken tok en kopp kaffe med her på formiddagen. Egentlig var det ei rute i leiligheten hans som var utfordringen. Han hadde fått besøk av en “god” venn som hadde kastet stein på ruta hans for å få tak i “Knut”. Resultatet var at ruta knustes. Kommunal vaktmester kom og satte inn en pleksiglassrute i påvente av nytt vindu. Pleksiglasset er visst ikke helt godt festet, slik at det er en sniktrekk inn. Enda holder det, men det kan bli kaldt i Trønderheimen. Minus søtten har fruen målt ut forbi sine stuevinduer på novembern.

Men iallefall traff Kamelryttersken Knut på et gatehjørne i by’n og da kunne han fortelle at det var den ruta som plaga han. Kom i første setning, og fruen måtte se nøye på pupillene hans for å få med seg hvor han var. Han hadde med seg endel papirer og etterhvert kom det fram at han skulle bort på et offentlig kontor og snakke om ting som opptok ham. Forhåpentligvis også ting som opptok de ansatte på det kontoret også. Dette kom fram over en kaffekopp hvor det kom et par andre ting som ikke egner seg for offentligheten, men som forteller mye om hvordan vi møter hverandre, og ikke minst de som har utfordringer med å forklare seg på en forståelig måte. Ikke det at Knut ikke er talefør, men han er springende i samtalen, snakker om ting i nåtid og fortid om hverandre, slik at det tar litt tid å få oversikt over hva Knut snakker om og vil fram til. Og hvor mange tar seg den tida?

Èn ting Knut sa, og som tydelig plaga ham, var at han hadde fått hørt at han var funnet bak ei raskbøtte av foreldrene. I tillegg til andre detaljer fikk fruen bekreftet mye av det hun vet fra andre hold om folk med tilsvarende utfordringer som Knut står overfor. Og det er ikke bare roser og sjampanje for å si det sånn.

Sist fredag hadde Sunniva Ørstavik, Likestillings- og Diskrimineringsombudet konferanse i Trønderheimen om likeverdige offentlige tjenester. Var mye fra helsevesenet, men mye var universelt og overførbart til andre vesen i det offentlige. Var også mye fokus på innvandreres rettigheter og hvordan de møtes av det offentlige. For eksempel mener bare 34 % av saksbehandlerne i NAV at ikke-vestlige kvinner får et like godt tilbud som ikke-vestlige menn. Og innvandrerforeldre med funksjonshemmede barn får et dårligere tilbud enn norske foreldre med de samme utfordringene. Blant annet fordi saksbehandlerne tror at innvandrerfamilier har et større familienettverk som kan bidra. Mange blir møtt på en slik måte at de får en avstand til barnet, en avstand de også tar med seg til sin eventuelle familie/slekt/venner. Barnet får dermed ikke den stimulansen og den oppfølgingen som det trenger. Med en pleietrengende sønn vet Kamelryttersken endel om de utfordringene, og vet også litt om hva saksbehandlere/-pleiere/-peuter/pedagoger man kommer i kontakt med, vet og burde vite. Og det kan være så ymse noen ganger ser det ut for. Når man i tilleg får høre fra annet informert hold, at NAV-ansatte bare har plikt på seg til å opplyse om det de blir spurt om, da får man et bilde av at det å yte likestilte tjenester kan bli utfordrende.

Likestillingsombudet var opptatt av at en likeverdig tjeneste ikke var matematisk lik for hver enkelt bruker av den tjenesten.

Man må ta i betraktning relevante forskjeller mellom folk for at en tjeneste eller behandling skal være likeverdig

Fra Ronald Craigs foredrag

Er da Kamelryttersken begynner å lure på om Knut får samme behandling, blir møtt på samme måte som en familiefar på samme alder, men som ikke har levd et hardt liv, med rusbruk, fengselsopphold og dårlige venner. En familiefar som “bare” har mista jobben og ikke klarer å få seg ny, fordi han ikke har kompetansen som kreves i dag? Eller en sjåfør som må gi seg fordi skuldrene ikke tåler mer?

Craigs foredrag var interresant på flere vis, og blondinens afrikanske venninde stakk borti henne når denne kom opp på tavla. “Det kjenner VI til, ikke sant?” Med et vitende smil og vissheten om at de begge hadde erfaringer fra møter med med offentlige etater.

Aggressiv meningsbryting i det offentlige rom svekker motivasjon for å tilrettelegge for likeverdige tjenester [Blir oppfattet som særbehandling.]

Ja, er her Kamelryttersken er når hun sier at “De” ikke tør å gi henne arbeidsoppgaver som tilsvarer kompetansen hennes.

Fra det samme lysbildet om “Myndighetenes likeverdsutfordringer Spesielle utfordringer” kan også denne tas med:

Overskridelse av grensen mellom yting av hjelp og over-klientifisering. (Upassendende formynderrolle oppleves som nedverdigende og respektløs)

Altså at tjenesteyter tar på seg en rolle som formynder og kanskje også bedreviter og gjør brukeren mer hjelpesløs enn han faktisk er. Både der og da, og også på lang sikt, ved å gjøre brukeren avhengig av systemet.

Blir sittende med endel spørsmålstegn etter en slik konferanse, ikke minst om egen tjenesteyting. Men også om de tjenestene man treffer rundt forbi. Vet vi ikke bedre, vi som er i kontakt med brukere hele tiden?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Sabbat

Den katolske kirke har sine jubelår hvert 25. år. En skikk som har opphav i salig Moses. Han mente på at

I seks år skal du tilså din jord og høste grøden av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i ditt folk kan nyte godt av det.

2. Mosebok 23,10

Kamelryttersken har bevilget seg et sabbatsår. Iallfall fra arbeidslivet. Velferdsordningene vi har her i landet gir rom for det, selv om de ikke har plass for at Ørkendyret skal få farte som han vil. Men så lenge husleia for Kamelhiet blir betalt så har han, om enn litt motvillig, gått med på at det ikke blir så mye farting som han er vant til før ut på sommeren neste år. Tilbudet fra NAV og arbeidsgiver om å få ta videreutdanning i Psykisk Helsearbeid var det bare å si Takk og Amen til. Han var enig i det. Alternativet var avskilting og en heller miserabel tilværelse i en kald garasje på Byåsen. Valget var med andre ord ganske enkelt for frihetselskeren som ser fram til ny julefeiring i hiet sitt.

Julefeiring i Kamelhiet

Blir sagt mye om studier og studenttilværelsen. Som student i voksen alder har man en del utfordringer som ungdommen ikke har. Familieforpliktelser for eksempel. Og alskens uvaner man har lagt seg til, og økonomiske realiteter som husleie og banklån. Ørkendyret gir jamnt blanke i slikt, bare han har bensin på tanken og luft i hjula er han fornøyd. Men han skjønner det med husleie, han har store motforestillinger mot å stå under åpen himmel når han ikke er på tur. Men han var snar nå når han var på Sørlandstur nå sist. Venninden kom i fullt firsprang mellom regndråpene når han kom opp bakken. Hun hadde ikke før fått åpna porten til den lokale sykkelstallen før ørkendyret stupte inn og parkerte ved siden av en liten, hvit, snerten norskbygd Harley-Davidsson. Litt på avstand riktignok, men ikke lenger unna enn at de kunne utveksle erfaringer om vei- og føreforhold i området. Mens da venninden og Kamelryttersken kunne gå innendørs i trygg forvisning om at de respektive kjøretøy hadde det bra i hverandres selskap. Unødvendig å si at den japanske blikkboksen måtte stå ute. I regnet.

Blir noen spørsmålstegn fra omgivelsene når man tar videreutdanning på høyskolenivå i en alder hvor flere av de jevnaldrende vennindene er blitt bestemødre. Noe som gjør at mange begynner å stille seg inn på at livet går mot en stillere periode, uten eksamensmas og ikke minst -nerver. For de har tiltatt i styrke med årene. I Kamelrytterskens pure ungdom kunne hun lese kiosklitteratur av ymse valør i stedet for pensum i tida fram til muntlig eksamen, og likevel gå ut fra eksamenen med karakterer som mange gjerne skulle hatt. Rolig og fattet, men kanskje ikke så preget av stundens alvor.

Hittil i høst har fruen brukt mer tid på pensum enn på en hel vinter i hine, hårde dage på Landbruksskolen, men sliter likevel med å få samlet trådene såpass at pålagte arbeidskrav står til mer enn stryk. At hun også har tatt mål av seg til å fullføre ped.studiene på det som skolemyndighetene kaller for normert tid gjør ikke tingene mindre kompliserte. Logistikken blir ikke like enkel som når blondinen gikk på jobb og hjem igjen etter dagens dont. Men så har ikke en Ergoterapeut behov for pedagogikk heller, kunne et lyst hode på et dialogmøte med NAV, arbeidsgiver, fagforening og fastlege fortelle.

Det får stå for det lyse hodets regning. Kamelryttersken tenderer mot å være uenig, noe andre treåringer med helsefag i fagkretsen også har mumla noe om. Ikke så høyt riktignok. Kunne jo være et lyst hode hos arbeidsgiver som tok det til seg… Er ikke alltid det er så bra å utfordre lyse hoders meninger, de kunne måtte begynne å tenke på nytt. Ikke bra, ikke bra.

Andre spørsmålstegn som dukker i studinens nærvær er om hun ikke har nok utdanning? Og får hun jobb? Utdanning over et visst nivå gjør jo at man blir mindre attraktiv på arbeidsmarkedet fordi man priser seg ut med krav om høyere lønn?

Hårklipp og sakseproduksjon, to sider, samme sak?

TV’n står på, Minstemann vil se på TV2 hele dagen sier han. Er et program om trening som står på, saklig og balansert nok til å kunne bli sendt i beste sendetid. Ja, men hva sier det om samfunnet vårt? At det er penger i å drive med folkeopplysning om fysisk aktivitet?

En islandsk professor tør å si det som mange tenker. Han påstår at det norske samfunnet har vært gjennom en katastrofe siden 1996.

- I 1996 var de offentlige utgifter til sykdom og uførhet ni prosent av statens samlede utgifter. I 2010 var tallet vokst til 14 prosent. Hvis man ellers ikke kjente til rikets tilstand, ville man lurt på hva slags katastrofe som egentlig har rammet dette landet i mellomtiden. Rögnvaldur Hannesson til NA24

SV’s Karin Andersen spretter opp, programmessig, til forsvar for felleskassas utbetalinger til syke og uføre.

- Hannesson og høyresiden påstår at det er blitt så voldsomt akseptert å motta trygdeytelser. Misbruk av trygdeordninger er svært alvorlig, på samme måte er det alvorlig når folk ikke får innfridd rettigheter de har etter folketrygden. Det at noen utnytter eller misbruker en ordning kan aldri rettferdiggjøre at andre skal gjøres fattigere, sier Andersen til NA24.

Javel, nei.

Lagt til 26/9. Andersen sier mer i NA24 i dag, det kan du lese her

Vi kan ikke bare leve av å klippe håret til hverandre, noen må faktisk lage saksene også. Utfordringene ligger i at det å lage de saksene er blitt ganske så mer komplisert enn det var i Kamelrytterskens ungdom. Da kunne man gå rett ut i arbeid fra ungdomsskolen, man kunne gå til sjøs, dra på fiske, få arbeid i anleggsbransjen, i kassa hos handelsmannen … Det har blitt færre slike ufaglærte jobber, er nærmest bare kassajobber igjen. Og det har blitt lettere å få en inntekt som dekker menneskets basale behov. er ingen som trenger å sulte eller ikke ha tak over hodet i dette landet. Og man trenger ikke gjøre mer enn å gå innom nærmeste NAV-kontor.

Og sånn skal vi ha det.

I dag kan vi mye om mekanismene som støter folk ut av arbeidslivet, eventuelt ikke slipper dem inn. Samtidig godtar vi at arbeidslivet blir tøffere, vi godtar at det bare er blonde, norske, kvinnelige sykepleiere mellom 25 og 40 som får arbeide i helsevesenet. De skal også være ugifte og godta allslags tafsing og slibrige, usaklige bemekninger fra sine kunder, oss. Bikker du 45 og begynner å få slitasjeskader, da begynner det å bli sent, om ikke for sent å få mer arbeid. På tross av at vi vet at folk på 50+ gjør jobben bedre. er bare den haken at jobben blir gjort litt saktere. Og det er ikke bra i et samfunn hvor det å handle i HongKong fra go’stolen i Ila er blitt en hverdagslig ting, som han sa, Verdens beste Karlson.

Har vi skutt oss selv i foten?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Gjør din plikt, krev din rett

Nordens klippes fane

Pikenes Jens, Jensemann, Statsministeren, Arbeiderpartiets leder, Jens Stoltenberg, kjært barn har som kjent mange navn, har gjennom hele valgkampen oppfordret oss til å bruke stemmeretten vår. Noe hans partifelle Ninna Elisabeth på bloggen Min tenketank også gjør;

Du trenger ikke stemme som meg, bare du stemmer!

Ja, selvsagt. Kamelryttersken siterer gjerne Sir Winston Churchill’s ord om demokratiet;

Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.

Borgerplikten har hun gjort i alle år, også  i år.

Men ja. Selvsagt, men likevel. Når det blir snakk om politikk og valg, kommer også begrepet politikerforakt opp. At man som samfunnsmedlem ikke ser at politikerne holder sine løfter lenger enn til stemmesedlene er talt opp. Da begynner den såkalte politiske tautrekkingen, som i realiten er at den som skriker høyest og klarer å unngå trå på noen ømme tær (så få som mulig iallfall), er den som får bukta og begge endene. Og kan dermed gjøre som h*n vil. Noe den regjeringen vi  har i dag er et eksempel på. Er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Ved forrige kommunevalg var det stor ståhei om bomringen rundt kaupangen ved Nidelva. Den skulle bort, det var alle politikerne skjønt enige om. Iallfall de som satt med makta eller hadde mulighet for å få makt i Bystyret etter valget. Alle visste også at det var på gang en Miljøpakke, med mer veibygging, satsing på buss og det skulle blir enklere for syklistene. All slags kommunikasjon skal bli enklere og bedre i Stiftsstaden. Bare fryd og gammen med andre ord. Det man ikke ville diskutere var at Miljøpakken ville bli finansiert av bompenger. At det ville bli en ny bomring rundt byen.

Slik kan man fortsette med eksempler hvor partienes valgløfter forsvinner i menneskets behov for selvrealisering, for å ha mat på bordet og ørten kanaler på fjernsynet. Politikere er mennesker de òg. Heldigvis.

Et annet ankepunkt Kamelryttersken har til politikernes (og deres respektive partier) er deres behov for å fylle både posen og sekken, uten tanke for konsekvensene.

Vi har et av verdens beste helse- og sosialsystem, med tilbud om behandling av det meste. Det er heller ingen som må gå sultne eller ikke ha tak over hodet i Kongeriket. Vi har vent oss til at det er slik, og derfor er det selvfølge at NAV stiller opp hvis det er noe som feiler et sted. Men vi vil ikke betale for det vi får. Utover våre 7 % i Folketrygdavgift som vi betaler over skatteseddelen. Den vil vi helst ikke betale heller. Men vi gjør det, mer eller mindre uvitende som en del av inntektsskatten.

Nå er det oppe en sak om at Trondheim kommune har hatt 30.000 brudd på Arbeidsmiljøloven og er politianmeldt av Arbeidstilsynet. Javel? Vi vil ha et helsevesen som tar vare på oss fra vugge til grav, og helst enda lenger, men vi vil ikke betale for det. Vi, som samfunn, må ta inn over oss at den standarden vi krever koster. Nytter ikke å skjære ned på personalutfgiftene for å betale dyre lån på sykehus som ikke kan driftes slik de er tenkt, fordi personalet er sagt opp.

Og det er politikernes ansvar å ta opp slike spørsmål og vise oss konsekvensene av at vi vil ha den høyeste standarden på alle tjenestene vi mottar fra det offentlige. Et ansvar de ikke tar, de bruker heller tida på å slå hverandre i hodet med beskyldninger om at det er det partiet som har skylda for ditt, eller at en slik politikk vil føre til datt. + alle personkarakteristikkene som ikke egner seg for sarte ører. Og nå var det surmuling og mistenkeliggjøring av en statlig etat fordi den hadde gjort jobben sin og politianmeldt kritikkverdige forhold ei knapp uke før valget. Konsensus og felles forståelse av hvilke utfordringer som må løses, og i hvilken rekkefølge er fremmede begreper for de som utøver det Otto von Bismarck kalte det muliges kunst.

Derfor vil Kamelryttersken bruke sin rett til å legge en blank stemmeseddel i valgurna.

Gjør du? Stemmer altså.

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Blueheartwithwings

Vi har ikke råd

til å miste noen.

Sist helg mistet vi over 70 menneskeliv, langt de fleste av dem engasjert ungdom. Tilsynelatende meningsløst. En enslig politisk villfaren og forvirret person med vilje og evne til å utføre et av de mest skjendige angrep som tenkes kan på landet vårt og det demokratiet vi betalte dyrt nok for under siste krig. Ord blir fattige i en slik situasjon, men vi prøver likevel å bruke de ordene vi har for å beskrive hva vi har opplevd og hva vi føler. Noen av dem blir stående. Som Stine Renate Håheims ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.” Formidlet til en hel verden av CNN. Av alle. Som samtidig har mage til å publisere det reneste visvas om at det er islamistiske terrorister som står bak bombingen av regjeringskvartalet og massakren på Utøya.

Arnulf Øverland  sa i 1937 at

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Tror du det ikke? Du vet det jo? Ja, vi har visst, men vi har ikke villet tro at samfunnet vårt kan avle slikt hat som vi så på Utøya på fredag.

Stoltenberg vil at vi skal møte denne tragedien med mer demokrati. Ja, det må vi, men vil styringssystemene vi har bygd opp klare det? Beredskapsplanene fungerte, det så vi. Men ingen var forberedt på kaldblodig mord av flere titalls mennesker.

Men var det egentlig så rart? Vi vet at mennesket er i stand til mye rart, når det setter sin vilje til å gjøre noe fremst, og faktisk gjør noe. Denne gangen stoppet det med at illgjerningsmannen gikk tom for skudd til våpenet sitt. Neste gang skal det stoppe før han begynner å planlegge en slik gjerning.

Hvordan skal vi forebygge slike hendelser? Med mer demokrati? Kommer an på hva vi mener med demokrati. Hvis demokrati er å legge en stemmeseddel i urna ved hvert valg, da har man en enkel og lettvint forståelse for hva demokrati er.

Demokrati er å la sin kunnskap og sin forståelse styre sine handlinger, og å være åpen for at andre også har kunnskap og forståelse av omgivelsene som kan være nyttig for en selv.

Desverre ser vi at mange ikke har forstått det at skal man kunne gjøre en god jobb i det daglige, må være åpne for at andre også har meninger og vilje til å forfekte dem. Man kan ikke gjøre som et NAV-kontor nå nettopp sette en tidligere rusavhengig på et hospits i hovedstaden og betale to og en halv gang så mye for det enn den hybelen han selv har organisert og blir tilrådd av lege å bo på. Det er ikke demokrati, det er despoti.

Helt på jordet? Nei, skal vi bygge landet med mer demokrati må vi begynne med oss selv, med våre egne handlinger. Se til at de blir best mulig for den de handlingene berører. Vi kan ikke godta handlinger som gjør det mer utfordrende for andre å leve sine liv. For da var offret ungdommene ga på Utøya forgjeves, og illgjerningsmannen fikk det som han ville likevel.

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.

Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.

Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

Rudolf Nilsen, Revolusjonens røst

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

Nordahl Grieg, Til ungdommen

Til ettertanke

Hva er det som gjør at ei som er vaksinert mot Arbeiderpartiet bruker deres diktere?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Ut av uføre(t) med Idèbank for NAV

Marit Elisebet Totland som har vært gjesteskribent her på Karavanseraiet, har tatt initiativ til en Idèbank. Ikke en hvilken som helst idèbank, men en bank med ideer til NAV. Marit mener at den som har skoen på, også vet hvor den trykker, derfor vil hun ha idèer fra oss, NAVs brukere til banken.

Et godt tiltak, håper hun får mange gode idèer å ta med til NAV. Denne blonde bloggeren har  mer et hjertesukk i sakens anledning. Kanskje det var en idè at NAV begynner å ta Kierkegaards ord om Hjelpekunst på alvor?

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»

SerendipityCat har også tatt opp ideen og sprer den videre, kanskje du også gjør det?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-)

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D