Tag Archives: MC-tur

Mer om ei fin helg

Del 2 av fortellingen om ei fin helg

Hemsedalsfjellet og Hallingdalen er, om ikke «a piece of cake», så iallfall enklere, enn kjøringa i Sogn og 130930 Eld han tarv som inn er komenFjordane. Her var det mer trafikken og at Veivesenet kunne fortelle at R7 er en «Spesielt overvåket veistrekning». Med tanke på prikker og den slags var det jo greit å bli advart. Trafikken en søndags ettermiddag var iallfall slik at det var like greit å holde seg i køen. Mandag ble Riks’n og Endokrinolog besøkt. De nødvendige glass med blod ble avlagt, før Ring 3 førte ørkendyret ut av Tigerstaden i retning Indre Enfold. Som en vittig tunge har døpt området sør for Oslo, hvor Akershus og Østfold deler fylkesgrense. Her hadde Kamelryttersken en avtale som utartet i samme grad som den i Naustdal. Med innbydelse til å dele et måltid i heimen. Trivelig prat rundt felles interesser.

Før hun og ørkendyret ble satt på riktig retning i forhold til Sveariket. I Töcksfors ble det en liten stopp for enkelte nødvendigheter før turen videre nord- og østover i retning Sundsvall. Men det begynte å bli kveld og mørkt. Ørkendyret ville også ha suppe, mente han. Så på en Statoil-stasjon nord for Torsby fikk han metta si. Kravstor sånn sett er han jo ikke. Forrige påfyll var på Nesbyen dagen før, og før det var det Statoil Stryn som fikk æra av gi ham det nødvendige påfyll av næring.

På førstnevnte Statoilstasjon var det en plakat om overnatting på en herregård i umiddelbar nærhet. Umiddelbar er jo en relativ ting, men en omkrets av fem km er dekkende i dette tilfellet. Og til alt overmål i den generelle retningen som ekvipasjen hadde tenkt seg. Vägsjøfors herrgård viste seg å være en trivelig plass. Prisen var også meget behagelig. Lønner seg å komme utenfor sesongen. 350 svenske for overnatting og frokost lar seg høre. At blondinen var mutters alene i hovedhuset gikk også bra. Hun så ikke noe til eventuelle gjengangere fra tidligere tider i det nesten 200 år gamle huset. Frokosten sto også til godkjent, er tross alt ikke alle svenske spisesteder som har skjønt det med brød, eller i det minste rundstykker til dagens første måltid.For feinschmeckere udi hotellverdenen er det sikkert et drawback at det var dusj og toalett på gangen.

Herrgården ble eiet/drevet av en kristen organisasjon, noe som helst viste seg i utvalget av litteratur på det tilviste rommet. I tillegg til det obligatoriske Nytestamentet var det en mengde oppbyggelige bøker til fri avbenyttelse. Noe Kamelryttersken sto over. Film på svensk TV i stua i andre etasje derimot, var helt greit som avslapping etter en dag på sykkelen. Formidagens nedtur, som hun visste ville komme, ble bearbeidet bak styret i løpet av turen gjennom norsk og svensk høstlandskap.

Etter frokost ble det å fortsette langs E16 i retning Malung. Tidligere et sentrum for svensk skinnindustri, nå en søvnig småby et sted i Sverige. Jofama, som blant annet produserer MC-klær under merkene Lindstrands og Halvarsons, holder til i Malung, og Kamelryttersken lurte på om de hadde et fabrikkutsalg. Det fant hun ikke. Derimot fant hun Jernbergs MC-kläder. I en sidegate. Syr og selger kjøreklær av eget design i skinn. I tillegg har de en del klær i tekstil fra andre steder. Ble ny jakke og hansker. Bullfighter, et norsk merke, har fruen kjørt med i to sesonger og innrømmer glatt og uten omsvøp at kvaliteten ikke holder mål til hennes bruk. Derfor har det blitt nytt i høst. Dyrt som bare f… Men det blir ikke så galt med 15 % høstsalg eventuelt 10 % på helt greie svenske priser.

Kart hadde ikke fruen med seg. GPS-en finner hun ikke, så det ble å kjøre på at man er sånn ca kjent i lendet. Veiskilt og veinummer hjelper også på. Og i Malung var det et åpent turistkontor som var veldig så behjelpelige med å finne ei god rute til Sundsvall. Godt vær, tørr vei og lite trafikk ga passe styrefart mot Mora. Som viste seg å være minst like liten og søvning som Malung. Kanskje ikke fullt så liten, men iallfall like søvnig. Ble et slag gjennom gågata, før blondinen på MC-tur fant at det var like greit å snu nesen mot Trønderheimen. Sundsvall får det bli en gang senere.

Neste stopp ble Älvdalen, hvor nødvendig harryhandel og bunkers ble tatt om bord på doningen. Fremdeles godt føre og lite trafikk oppover mot Idre. Ørkendyret har vært i Älvdalen før. På sin første tur på egenhånd etter han ble levert fra forhandleren med 0 km på telleren og ellers splunke ny. Den turen gikk fra forhandleren i Oslo til Älvdalen med en brukt GPS som retningsviser. I Älvdalen har de en liten motorbane som Senior MC hadde leid for helga. Ble debut på bane for både ørkendyret og betvingersken. Banen ligger der fremdeles kunne de se der de dro nord og vestover oppover langs Österdala-älven.

Rett etter Särna ble det vei 311 over til Funäsdalen. Det kan sies mye om Norsk distriktspolitikk, men i Särna ser man hvordan svenskenes ditto har ført til at småstedene blir avfolket. Ser ut for at både Särna og Idre lenger inn mot grensen lever av vinterturisme og hyttefolk. Nedlagte butikker, verksteder og kafeer som tydelig er rettet mot vinterturistene var det som var å se. Dagens middag ble inntatt på en liten kafe. Typisk svensk, ser dem i alle småstedene Kamelryttersken har vært innom. Nedslitt, ingen gjester på denne tida av året. Mandagsformiddag er liksom ikke den tida slike steder tjener penger. Men det ble da mat. Schnitsel til 135 svenske.

311 er et kapittel for seg. Første strekket når man kommer sørfra er for så vidt greit nok. Den røde asfalten er

Stuggudalsfjellet preget av mange års piggdekkslitasje. Men fullt ut kjørbar, lite trafikk som det var. Men fra bygda Sørvatnet og over til Funäsdalen er en helt annen historie. En ting er reinen som holder til langs veien. Motorsykler er som kjent lite egnet som jaktvåpen. Hverken på rein eller hjort. Heldigvis var det bare et par denne gangen. Og de holdt seg på sida av veien. Som seg hør og bør for veloppdragen rein. Ikke som den ørkendyret traff på vei til Arvidsjaur for noen år siden. Den holdt seg ikke på sida av vegen. Men sprang foran sykkelen som en forskremt hare. Ikke no lystelig å bremse ned på løsgrusen med en rein nærmest oppi framhjulet.

311 har fast dekke, og på mange måter fin MC-vei. Men er smal og dekket bærer preg av lite vedlikehold og mange piggdekk. En 8 – 10 steder var det nylig skiftet stikkrenner, og et sted var det veiarbeid med et smalt spor for omkjøring. Ikke no rart at de fleste bilene som farta rundt der var utstyrt med firehjulstrekk. Svenskene har også en tendens til å bruke grøvre pukk enn det norske veivesenet. Noe som ikke gjør kjøringa i Sveariket mindre utfordrende, på tross av at de har et landskap som ikke innbyr til å bygge svinger og anna snacks for en motorsyklist.

Helt fram til Stuggudalsfjellet hadde det vært ren velstand og lutter glede. Værmessig sett. Men ned Tydalen og Selbu var det noe helt annet. Begynte å bli mørkt, og det regnet kattunger, tollekniver og gamle kjerringer om hverandre. Sliten som hun var etter en hel dag på sykkelen, ble det ikke noen rolig kjøring for ørkendyrbetvingersken. Piggdekkslitt asfalt, mye vann på veien og grove dekk kjentes godt i kroppen. Sykkelen føltes mer ustabil der hvor asfalten var som verst. I en bil merkes det ikke no særlig, men på en sykkel med full oppakning og en sliten fører var det heller ubehagelig kjøring i mørtna og regnværet helt ned til Hell. Men hun kom da hel hjem. Denne gangen også. Glad og takknemlig for en fin tur :-)

 

Ørkendyret klar for avgang

 

featured-image

Fin helg?

Ja, skal da ikke klage. Eller man kan ikke annet. Enn å klage ;-) Har egentlig vært ei fin uke. Ser bort fra den årlige sjekken på Riks’n. Den kunne fruen godt tenkt seg å slippe. Men

når man ikke vart som man skulle, får man være som man vart

For det vart en fin tur ut av den sjekken. Når man vet hva man har i vente form av negative reaksjoner på noe som ikke er unødvendig, men som skulle vært det, da kan man lage seg gode opplevelser, som iallfall delvis kan veie opp for det som ikke var fullt så bra.

Som Kamelryttersken har vært inne på før, så er ikke den korteste veien mellom A og B alltid ei bein linje. Veien 130924 på Svoagår gjerne innom C, D og F, før man havner på F og H og kanskje også G før man i det hele tatt kommer så langt som til B. Så også denne uka. Sykkelsesongen er på hell, og da blir det gjerne noen turer for å forkorte tida med abstinenser. Som nødvendigvis melder seg mens man venter på neste sesong. PMS-behandling kan fungere, men abstinensene er der i fullt monn dagen etter.

Så da ble det Naustdal lørdag. Bare velstand og lutter glede. Helt til Stryn. Der ble det gråvær, og ikke fullt så mye glede, men du verden for en velstand. Helt til Skei. For når hun kom til Fjærlandstunnelen, begynte blondinen å innse at hun var på feil vei. Ikke på ville veier heldigvis, men definitivt i feil retning. Så det ble å kjøre tilbake til Skei og inn på hotellet der. I resepsjonen var det en lokal heltinne kunne Kamelryttersken forstå på dialekten. Møfrøet hadde full kontroll på himmelretninger, veikryss og stedsnavn hele veien utover til Førde. Hun kunne også opplyse at Naustdal lå mellom Førde og Florø. Noe blondinen med egen motorsykkel ikke helt hadde fått med seg. Med fersk ruteopplysning bar det i riktig retning nedover R5 langs Lusterfjorden. Forbi Førde var det fremdeles bare velstand. Men så ved opplysningsskiltet for Naustdal fant fruen ut at nå ble det mørkt. Men det kartet så da greit og tilforlatelig ut. Til høyre der, og så til høyre over den brua og så til venstre? Joda, brua fant hun, men det ble ingen venstresving, bare rett fram opp en av Mor Norges mange bratte bakker. Snur oppe i lia, og satse på at fruentimmeret som lufta Border Colliene sine lenger ned, fremdeles var der. Det var hun. Midt på førnevnte bru. Og hun hadde beskjed om hvor nordlendingen skulle sette kursen. Over brua, til høyre, og så til høyre, over neste bru og der til venstre. Enda mer velstand. Helt til neste utfordring. Som ble løst ved at det lokale utmarkslaget hadde hengt opp kart. Og da var det bare å stoppe på neste gård og spørre etter han som var på hjortejakt. Noe han var viste det seg.  featured-image

Var en fornemmelse i bakhodet på veien at det var kanskje hjortejakt rundt forbi, og at de hun ville besøke nokså sannsynlig var ute på den slags. Følger noen forpliktelser med det å være jordeier. Vet hun. Selv om man har jobb i byen. Og eiendommen ikke er drivverdig. Sett fra et økonomisk synspunkt.  Noe første mosebok sier mye om. At Vårherre satte Adam og hans slekt til å forvalte jorden. Nå kan jo det oppfattes som historie og tøv og forbandet dikt. Men tar vi bort de religiøse overtonene og ser på hvilket ansvar mennesket har i forhold til forvaltningen av jordens ressurser, så er ikke første mosebok så helt på jordet likevel. Selv om vi ikke har bevis for annet enn the Big Bang og Darwins survival of the fittest.

Hjortejegeren kom ned igjen og det ble en trivelig kveld og en trivelig frokost i godt lag. Sammen med folk med hjerterom og husrom. Tusen takk for den opplevelsen :-). Ørkendyret er på slike turer alltid satt opp med sovepose, underlag og presenning, sånn at en natt ute er ikke noe problem. Og det finns hotellrom, campingplasser og hytter til leie rundt forbi, så det er ikke fare for at Kamelryttersken ikke skulle klare seg. Men det er noe med å bli invitert inn til mat og få ei seng, gitt av et godt hjerte og med omtanke for den veifarende. Dagen etter  ble Kamelryttersken, om ikke forbudt, så iallfall sterkt frarådet å ta Sognefjellet. Ferja over Sognefjorden fra Mannhellaren og deretter Hemsedalsfjellet til Gol, ble derimot like sterkt anbefalt. Hjortejegeren mente det var sent på året, og med snø langt ned i lia i Jotunheimen, ville han ha fruen til å kjøre lengre ned i lendet. Noe hun gjorde, snill som hun er. Og ble ikke mindre imponert over norsk ingeniørkunst. Ikke skal hun beklage seg over standarden på norske veier. For en ting er å sitte i heimen og få seg servert alskens politicuseres frierier om hvor dårlig det står til med de samme veiene. Noe annet er å kjøre på dem og få se hva veibyggerne har å beistes med. Som nevnte fergeleie på Mannhellaren. For man kjører inn i et hull i Mor Norge, for så å komme ut på et fergeleie. Er ikke noe mer der. Bare ett hull i fjellet og et fergeleie. Skal noe til for å tenke ut ei slik løsning og få den til å fungere.

Salig Holberg sa det slik i “Den politiske kandestøber” (1723):

»Et er et Søe-Kort at forstaae, Et andet, Skib at føre. Af en politisk Bog man kand Vel lære raisonnere, Men til at forestaae et Land Udfordres andet meere«

Les mer om turen der den fortsetter over Hemsedalsfjellet og videre mot Sveariket

 

Fruen på tur for å gå i butikker

Fruen med egen motorsykkel burde nok fått med seg dagens horoskop før hun dro til Østersund. For å gå i butikker:

You’ll be fairly bursting at the seams with restless, outgoing energy. That means if you’re going anywhere with money, financial certificates or even winning lotto tickets on your person, you should probably beg a frugal dear one to go along — yes, to chaperone.

Men garderoben trengte en smule oppdatering. Klesskapet var (som vanlig) fullt av ingenting å ha på seg. Særlig det at kjørejakka som ble innkjøpt i  dyre dommer året før, ikke holdt mål, var et gene i fruens hode. Så hun hadde tenkt å se etter ei bikersjappe for om mulig finne seg ei ny jakke. Høstsalget på MC-klær har begynt, og 10 % ekstra rabatt på grunn av vekslingskursen kunne jo være greit å ta med. Men det fant hun ikke. Butikk som førte MC-klær. Butikker med andre klær derimot …

Årsaken til at det ble tur i østerled var at en lidelsesfelle i bikerverdenen hadde lagt ut spørsmål på fjæsboka om

Opp mot svenskegrensen langs E14 en oktoberdag i 2010

tur til glassmagasinet i Åre. Nå er det kanskje en overdrivelse å si glassmagasin, siden nevnte forretning selger flere og flere av sine varer i plastemballasje. Men gammel vane er vond å vende. Dermed blir det glassmagasin når det er snakk om statseide forretninger som selger fluidum av tvilsom helsemessig verdi.

Joda, fruen hadde ikke noe mer vettugt å ta seg til, så en tur over grensen kunne da være en mulighet i go’været. Forslaget fra Scooterføreren innebar også muligheter for å gjenoppfriske et hyggelig bekjentskap litt lengre nord langs grensen. Siden Hovinbyggen hadde lagt inn retur via Sandvika og Verdalen.

Men, det er alltid et men. Nevnte lidelsesfelle ville ikke dra fra by’n før klokka passerte 12. Og det passet ikke fruen. Ikke i det hele tatt. Så hun fant ut at hun hadde tid til å gå i butikker i Østersund, mens de andre kom luffende etter. Som tenkt, så gjort. At det da ble 20 mil ekstra, hefta ikke så farlig. E14 fra Åre til Østersund er bein som ei snor, og med minimalt med trafikk var ikke den gjæra noe å syte for.

Tilbake i Åre hadde karfolka fått ordna med harryhandel og vært innom nevnte glassmagasin. Når så fruen fikk ordna med at de samme karfolka fikk seg såpass med mat at de hyrte fram til desserten som hun var rimelig sikker på ventet rett over på norsk side, var det bare å luffe i passe styrefart over fjellet. Langs 322, eller St. Olavsleden som den også kalles på svensk side. På norsk side blir det R72, som også kalles Jämtlandsvegen på kartet.

322 er rett og fin, bare skjemmet av en del lapping av hull langs midtstripa. Den som i EU-land er hvit, mens den

Scooterføreren på vei opp 322 i oktober 2010

på norsk side, som seg hør og bør, er gul.

Når man er tre i følge, er det en litt annen måte å kjøre to-hjuling på, enn når man er alene. Trailersjåføren lå fremst, som han bruker. Fordi han holder jevn fart, uansett. Første sykkel i kolonna ligger i venstre hjulspor, andremann ligger i høyre hjulspor, tredje sykkel til venstre, og sånn fortsetter det bakover. Den siste sykkelen ligger alltid til venstre. Sweeper som han gjerne kalles, har som oppgave å holde feltet samlet og passe på at det ikke kommer en bil inn i kolonna. Noe som kan bli en tanke stressende for både burist og biker. Ved kjøring på god vei, er det en fordel at de minst erfarne motorsyklistene ligger så langt fram som mulig. Blir mest behagelig kjøring da. Lenger bak, når det blir en 6 – 8 – 12 – 15 sykler blir det mye strikkjøring, fordi feltet strekker seg ut, og det er lett å miste kontakten med den som ligger foran. Harley-gutta som kjører mye sammen, har lært seg å holde passe avstand, og holder seg i samlet flokk. Fint å se på når de kommer, i et felt, uten luker.

Mens da folk som Kamelryttersken, som kjører mye solo, ikke har samme disiplinen og forståelsen for at et tett felt med motorsykler i følge gir mindre stressende kjøring. Men det krever at alle vet hvor de skal ligge i forhold til sykkelen foran og bak. Noe fruen fikk erfare, enda en gang, denne lørdagen.

Med en vant sjåfør fremst, som holdt jevn fart, gikk det passe fort. Og med den mest uerfarne i midten og ørkendyret bak, burde det blitt en behagelig tur over fjellet. I ettermiddagssola. Noe det for så vidt også var. Bortsett fra i venstresvingene, for da lå det plutselig en sykkel der hvor ørkendyret skulle være. Ble mer slitasje på bremseklossene for å si det sånn.

Når man kjører solo, da utnytter man veien på en helt annen måte, enn når man kjører i følge. Man følger svingene og ligger helt ut til gulstripa i venstresvingene, og helt inn til hvitstripa i høyresvingene. Gjør man det når man ligger i et felt med mange sykler, vil man komme i veien for sykkelen bak, i hver sving. Noe som uvergerlig fører til at feltet strekker seg ut, og man kan lett miste kontakten med hverandre. Derfor ligger man i sitt hjulspor hele tiden. Enern, treern, femmern og så videre bakover, til venstre. Toern, firern, seksern til høyre. Med litt samkjøring og omtanke, gir det behagelig kjøring, uten stress og ukvemsord.

Men, selv om ørkendyret sleit med at det stadig vekk la seg en sykkel der han ville være i venstresvingen, så var det en fin tur langs St.Olavsleden, forbi saxvallen og ned til grensen ved sandvika, øverst i Verdalen. Der hadde Hovinbyggen en kompis, Nordlending telsmers, og Kamelryttersken husket fra et tidligere besøk at der var det oppdekking så det holdt når det kom fermmenfolk. NordNorsk gjestfrihet av beste merke. Derfor hadde hun klokelig stått over alle forsøk på dessert til middagen i Åre. Må jo tenke på livvidden til turkameratene, og på at man ikke sier “Nei takk” når vertskapet sier at «E har å gje, men ikje å nø»

Tida går fort i godt lag. Også på en terrasse med utsikt over norsk fjellheim. Så klokka ble mange, alt for mye faktisk. Er tett på to  timers kjøring fra Sandvika og inn til trønderheimen, og følget hadde avtalt å kjøre MC-ravn den kvelden. Sto kanskje em Triumpheier og trippa i Munkegata og lurte på hvor folket var henne. Og som det bruker å være. Mobiltelefonen var død, utladet, så det var ikke mulig å få gitt beskjed heller. Er bare å beklagee. Shit happens, også i møblerte hjem. Så det har hun for å ikke kunne lade mobilen fra sykkelen :-(

Men bortsett fra manglende kommunikasjon på grunn av en død mobil, var lørdagen en av de bedre dagene. Trivelig selskap, nærmere seksti kjørte mil, noe som i seg selv er en vederkvegelse og en sårt tiltrengt oppdatering av garderoben må kunne betegnes som et kinderegg i hverdagen.

Har du hatt ei fin helg?

130905 Innsvatnet

Morgenstemning over Innsvatnet, sett fra St. Olavs bru på R72
(c) Frode Solvang 2013

ACR juni 2010

Six word story challenge. Vacation

Take a vacationACR juni 2010

Drive a motorbike

 

 

 

 

 

 

 

 

 

More six word stories at

Figments of a DuTchess

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

MC-ravnan. Nå også VVIP’s

Hva er nå dette?

Blondinen med egen motorsykkel innrømmer glatt, uten tilløp til blygsel at hun ikke er noen beleven festivalgjenger. I den spede ungdom, i den tida når vingene skulle og måtte testes om de bar, da var det Troilltampen som gjaldt. På Storjord i Tysfjord. Rett ved E6. Det var på slutten av nittensyttitallet. Men så flytter man på seg, og avstandene kan bli lange og økonomien skrall. Og i det hele tatt. Men det ble da Troilltampen i -82 også. Da hadde festivalen flyttet seg til Lofoten. Men det ble liksom ikke mer. Festivalgjengeri.

Men så ble det. Notodden bluesfestival og mormorhus. Ikke Kamelrytterskens Mormor, men stasjenta som kaller seg Mormor i blogglandia. Men hun nærmer seg sakte. Blondinen. Skeptisk som hun er. Til bluesfestivallivet. Så det ble med konsert med Kåre Virud og Charlie Musselwhite. Og 125 mil på to hjul til ei trivelig helg i mormorhuset.

Helga etter ble det ikke fullt så mange. Mil altså. 45. Kanskje. Sånn ca. Til Frøya og Frøyafestivalen. Med Too Far Gone, Vestlandsfanden, alle trønderes Åge og Sambandet, Plumbo, Anders Jektvik, Carola og Kaizers Orchestra. For å få med flere av høydepunktene.

Too Far Gone gikk hun glipp av. Blondinen. Loven om tingenes iboende f..skap slo til så det holdt før hun kom seg av gårde:

Alt som kan gå galt, går galt.

På det verst tenkelige tidspunkt.

Scooterføreren var sitt sedvanlige tålmodige jeg. Selv om han nok trega på at han gikk glipp av at Too Far Gone, dro til med «Mønsåsfesten» og «Zetor’n». Men det vet man jo for så vidt ikke. Om de spilte de låtene. Siden hverken han eller blondinen fikk hørt og sett trønderne. Live. På scenen. På Sistranda.

Det de derimot fikk. Når de kom seg så langt som til Sistranda. Var en varm velkomst av lederen for Natteravnene på Frøya. Som hadde invitert MC-ravnan utover for å bistå de lokale ravnene under festivalen. Sjelden har vel noen MC-ravn fått bedre behandling. At de to utskremte fra MC-ravnan følte seg som VVIP’s (Very Very Important Persons) er ingen underdrivelse.

Gjestfrihet, festivalpass for hele helga, sightseeing med privatsjåfør, god mat og førsteklasses overnatting. Alt var på plass for å få to MC-ravner til å trives. Hele helga. Og masse trivelig ungdom. Som unggutten som kom bort og hilsa i handa og sa at skulle han bli for full, måtte MC-ravnene ringe mor hans. Hun var et sted inne på festivalområdet fortalte han.

For det er jo et privilegium. En tillitserklæring faktisk. Å bli bedt om å se etter helt ukjente folks unger slik MC-ravnene ble denne helga. Dessverre slo det til, at natteravning fremdeles er Norges største voksenopplæringsprosjekt. Ikke at noen av ravnene var involvert, men fordi man enda en gang fikk demonstrert at det er lov å si fra. Lensmannen måtte halv seks lørdags morgen ta seg av fire trettenåringer med mer alkohol innabords en godt er for voksne folk. At det ble dagens snakkis på Frøya er ikke så rart.

Om det frister til gjentagelse? Iallfall er MC-ravnene invitert også til neste år ;-)

 

2013-08-10 16.10.24

Scooterføreren sammen med den eminente guiden  og privatsjåføren koser seg i sola på Titran

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

28 mil? Snartur?

Ble en snartur på to hjul i dag. There and back again. Som Bilbo Baggins sa det. Om sin tur til Ensomfjellet for å stjele skatten fra dragen Smaug. Stjal gjorde han. Bilbo. Både fra dragen og fra trollene han traff på sin vei. Eller rettere snublet over. Men det snakker vi ikke så mye om. Siden han egentlig gjorde det av et godt hjerte. For å hjelpe dvergene. Og ikke minst dvergekongen sjøl. Thorin Oakenshield.

Norske fjell står sjelden alene. Slik som Tolkiens the Lonely Mountain, som Ensomfjellet heter i originalen. Brandbukampen gjør det kanskje. Hvis den kan regnes som et fjell? Men det er ikke så farlig, for dagens tur gikk i skogen, ikke èn gang over skoglista på de 28 milene fra Kamelhiet og tilbake igjen. Høyeste punktet var kanskje fra Resdalen og over til Meldalen. Eller over Rindalsskogen? Kanskje Berkåk?

28 mil? Kveldstur? Ja. Det ble bare sånn. Tanken var å henge seg på et par andre som snakka om tur til Rindalen på Fjæsboka. Men så ble det kluss og surr med tidspunkter. Så da ble ørkendyret alene på tur. Ikke for det. Han tar ikke det så tungt. Bare han får tatt seg en tur. Og så var det en stund siden han hadde vært den veien. Så han for villig av gårde. I passe styrefart. Over Resdalen og ned til Meldal er det grus. Og hjernecella gjorde seg noen tanker om grusveier, plastraketter, bremser og det å ha øya festa forbi der veien slutter. Kamelryttersken fant enda en gang at ukjente grusveier best lar seg forsere stående på fothvilerne. Sykkelen får leve sitt eget liv mellom knærne, uten at bakenden påvirker balansen i sykkelen. Så snart hun setter seg ned, blir hun mer usikker og farta går ned tilsvarende. Men så var det det med styrke i leggmusklene. Som må avlastes noen ganger. Men det gikk bra både over Resdalsåsen og på østsida av Meldalen oppover.

Verre ble det på omkjøringa i Soknedalen. En trailer med møbler til IKEA hadde funnet det for godt å stenge hele E6. Sjåføren hadde i følge politiet, ikke hatt kontroll over doningen og lagt hele tralla på tvers i en høyresving. Derfor ble det til at fruen hengte seg på et par burister som svingte av i Soknedal sentrum og tok en grusvei nedover forbi Strinde og ned på E6 nord for Korporalsbrua. Oppe i lia måtte fruen revurdere påstanden om at det hadde regnet hele siste uke. For bygdeveien oppe i lia var knusktørr, støvete og det å ligge i støvføyka etter et par burister i hårnålssvingene var heller ubehagelig. Det ble å sette seg ned og slippe burene framom såpass at det verste støvet fikk lagt seg. Tanke for å ta ned visiret hadde ikke tullskjura. Solskjermen gir akkurat passe lufting til vanlig. Mener hun. Er bare i nødsfall at visiret blir tatt ned. Og det skjønte hun ikke. At sånn støvføyke kan regnes som nødsfall.

E6 ned forbi Støren og inn til Trønderheimen er heller langtekkelig. Selv om UP var mer opptatt av trafikkdirigering i Soknedalen enn å se etter andre veifarende som tar strakeste veien, så får man vise litt vett i omgang med gasshåndtaket. Og bein vei. Er. Vei som går beint fram. Sånn er det bare med den saken.

På Klett fant ekvipasjen at raskeste veien heim. Gikk langs yttersida av Byneset og gjennom Trollaberga. Bortsett fra bensinfylling på Berkåk, hadde ikke fruen føttene i bakken på de ikke fullt fem timene turen varte.

For det er no med to hjul i fri utfoldelse langs en vei. På vei et annet sted. Følge veien. Beregne neste svingpunkt. Rytmen. Legge sykkelen ned. Inn i svingen. Følge bevegelsen ned. Og så opp igjen, for så legge seg ned inn i neste sving. Flyten i bevegelsene. Kjenne at man mestrer 265 kg tysk ingeniørkunst. Clutch, gass, gir, motorbrems. Og et trykk på bremsehendelen om nødvendig. Bremseberedskap når det kommer ålreite dyr eller lokale helter på to føtter eller to hjul. Uten motor. Eller bonden som holder på med slåtta. Eller fraukjøring. For da blir det gjerne noen rester på veien. Av frau fra fjøset og leire fra åkern. Potensiell fare. To fingre på bremsehendelen og to på gassen. Lave skuldre. Vi kommer fram. Må ikke på død og liv komme fram fem minutter før. Kjøre med marginene på sin side. Hele tiden.

Men det er ikke alltid. At fruen holder det hun lover. Seg selv. På tur oppe i Osen tidligere i sommer. Lå der en knyttnevestor stein i veien. Midt på asfalten. Og selv om hun ser den på lang avstand klarer blondinen å kjøre på den. Med forhjulet. Rett på. Kjenner bare et kraftig rykk i sykkelen. Og så forbi. Ingen skade på felgen. Ingen som må skrape opp en Kamelrytterske fra flere meter nord-trøndersk asfalt, eventuelt nærmeste fjellvegg.

«Løkka er bedre enn forstanden»

Tenkte hun etterpå. Og finner ut at årsaken til at hun kom fra det med støkken. Er at hun begynner å bli såpass trygg på sykkelen. Og løs i armer og skuldre. At hun slapper av på flat vei. Og blir belønnet med at sykkelen gjør sitt. Fordi hun ikke tviholder i holkene med kritthvite knoker og stive muskler fra håndledd til ankel. Med spente muskler. Blir sykkelen tilsvarende stiv. Noe som lett kunne blitt en større katastrofe. Ublide møter med mor Norge blir gjerne det. I denne sammenhengen.

For ved en senere anledning kom fruen over en bakketopp. På andre siden var det 10 – 15 meter med grus. Veivesenet hadde gjort en jobb på veien. Og hadde ikke fått lagt asfalt enda. Før bakketoppen var det satt opp varselskilt og femti-kilometers skilt. Akkurat når fruen får hodet over bakkekanten. Ser hun at hun har to valg. Kjøre over sykkelen som ligger på tverra foran henne. Eller over føreren som ikke har rullet fra seg. Det går en hyggelig tanke eller helst to til de tyske ingeniørene og deres utmerkede ABS-bremser. Som lar fruen stoppe ørkendyret i god tid før hun må velge mellom sykkelen på tverra eller føreren av samme.

Men det er ikke uvanlig. At slike situasjoner oppstår. I dette tilfellet ble det en noe amputert sykkel og en kraftig forslått fører som gikk fra ulykken for egen maskin. Og fikk skyss med en av de andre i følget så snart sykkelen var vel overlatt i bergingsfirmaets varetekt.

Hva er det som skjer i slike situasjoner? Hjernecella har i sin enfoldighet fundert på om det har noe med det å se langt fram og ikke stivne når noe uforutsett skjer på veien. En elg som vil over. Eller et grusfelt etter en reparasjon av veibanen. Et felt på 10 – 15 – 20 meter med grus som er nogenlunde slett. Er ikke noen fare for en motorsykkel. Eller fører. Før h*n drar hardt i bremsehendelen og mister øya ned på framhjulet. Da går det rett ned. For ikke si til skogs. Blikket rett fram. Ryggen rak og mot i brystet. Og man er over på null komma svisj. Med begge hjula på asfalten. Klar for nye utfordringer.

Er du? Klar for nye utfordringer på din vei. Et annet sted? En snartur kanskje?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

 

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

 

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Kameryttersken

 

 

 

Takk for turen

Kavanseraiet.no, Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling”

Er faktisk det. En logg. Om motorsykkelkjøring gjennom et uoversiktlig samfunn med tanke for å bidra til bedre helse og utvikle ikke bare egen personlighet.

Som dagens aftentur til Sveariket. Utenfor Kompisens jobb står en kjent doning når Kamelryttersken tilfeldigvis er den veien.

«Var det i dag vi skulle til Sverige?» spør blondinen med egen motorsykkel sin tidligere kollega. «Hvordan er været den veien?» Svarer Kompis. Han sjekker Yr.no og sier at «Joda, skal bare hjemom først, så møtes vi i Ilakrysset klokka fem?».

Har vært prat om tur hele forsommeren. Men det var det med å si det med Bjørnstjerne Ibsen. Om å. Mene det. Ville det med. Men gjøre det? Til noen sier at «Nå drar vi».

Været var kanskje ikke all verden. Men tanke for regnklær ble det ikke før grensen. Og da er det ikke lange veien til bensinsjappa på Storlien. Om så ikke annet kunne man etterpå påstå at målet for turen var fylle tanken med svensk suppe til 92 norske øre pr liter. For med regnskodda ned på hustakene var det liksom ikke det helt store å fortsette videre inn i Sveariket. Ei regnskodde som fant det for godt å følge med til langt ned i Stjørdalen.

Kompisen ville vise fram Triangelhytta i Meråker. KFUM-speidernes leirsted som han hadde holdt på å restaurere i flere år. Absolutt verdt avstikkeren. Mye dugnad hadde gjort ei heller noe slitt hytte preg av trivsel og mange nye år som tilholdsted for ikke bare Speiderne.

Derfra gikk turen videre ned til Hegra hvor det ble en skarp dreining til venstre og sørsida av Stjørdalselva. Triveligere nedover der, selv om det er fartsbegrensninger til ære for lokalbefolkningen. Den lokale sheriffen var også ute i kveldinga, men hadde ikke noe å utsette på motorsykler i passe styrefart i sekstisona. Videre oppover forbi Lånke og over til Tømra. Grei vei, som kan forseres i akkurat passe styrefart uten å utfordre eventuelle feinschmeckere uti fartskontroll. Likeins utover Selbustranda. Kvelden begynte å nærme seg leggetid for den yngre garde, noe som gjorde at det var akkurat passe fritt for motgående trafikk, som på slike småveier gjerne kan finne på å komme hoppende ut av neste sving. Uten tanke for at langt de fleste veier. For ikke si alle. Har en høyre og en venstre side. Og at motgående trafikk går ut fra at møtende kjøretøy holder seg til sin høyre side. Hvis da veien har vanlig norsk standard uten gul midtlinje. Kan den i tillegg være noe smal. Noe som kan gi litt lite plass for motgående trafikk. Sånn til vanlig. Når begge parter. Passer på sin høyre side. Men som sagt. Trafikken var heller fraværende på Fylkesvei 963.

Derfor drar ørkendyret på opp gjennom lia fra Selbustranda. Helt til han kommer på at kompisen bak, kanskje ikke har samme erfaring med motbakker på svingete fylkesveier? Iallfall forsvinner lyset hans i speilet. Noe kompisen bekrefter ved neste pitstop.

«Kjørte nok på grensen av det jeg kunne opp lia, ja».

«Men det er kanskje ikke så dumt å strekke seg noen ganger. På grensen av hva man mestrer».

«Hadde det gått for fort, kunne jeg bare falt av, og kjørt litt saktere».

Mens da Kamelryttersken på sin side. På vei ned mot Hommelvika. Grusveien over Jervskogen/Jonsvannet ble det ikke. På grunn av grusen. Selv om den blir betraktelig kortere. Derfor fikk fruen god anledning til å reflektere over egen kjøring. For hun kunne tenkt seg grusveien. For å strekke sine grenser. Sin evne til å håndtere doningen på mer utfordrende underlag. Men det var ikke nødvendig. For kompisen sa når de skiltes. «Dette må vi gjøre om igjen». Han hadde fått prøvd sine grenser, Og klart seg godt. I egne øyne.

Det gir blondinen mulighet til å reflektere over at hun faktisk kan begynne å se på egen erfaring og kjøreferdigheter som ikke akkurat viderekommen, men god nok til å tørre å dra på opp lia, og la sykkelen finne veien gjennom svingene, uten å klipe seg fast i styret, gire ned eller slite på bremselyset. Og det var godt for henne.

Derfor kunne både hun og kompisen si «Takk for turen. Dette gjør vi flere ganger.» Ta en kjapp liten aftentur. Fem – seks – syvogtyve mil …

Som kjent er aftenturer hvor man utfordrer seg selv. Bra. For helsa. Halvtimes rask gange. For eksempel. Såpass rask at man kjenner det i beinmuskulaturen og blir en anelse varm.

Karavanseraiets lesere har kanskje prøvd? Eller har ei løype i nabolaget som gir utfordringer til muskler og pust?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story challenge: Regret

Don’t regret roads you can’t drive

 

More six-word stories at Figments of a DuTchess

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story challenge. Transport

Need for transport? Ride your motorbike.

 

More six word stories at Figments of a Dutchess

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Førerutvikling

Sesongen nærmer seg, men om det har noe for seg å mimre over tidligere eskapader på to hjul, kan vel diskuteres….

 

Helga 7 – 9 mai 2010 var ørkendyrbetvingersken på to hjul sammen med Bimma og hennes BMW 800 ST

 

Helga ble brukt sønnafjells, på førerutviklingskurs hos NAF MC avd Oslo. Etter en avslappet ettermiddag på Operataket

 

var det å trekke i hus til teorikveld i kantina hos NAF i Østensjøveien. 80+ deltagere hadde de fem instruktørene fra Tango MC (Motorsykkelklubben til Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt) å undervise. NAF MC Oslo stilte også med hjelpeinstruktører + tre innleide kjørelærere som var med søndag.

 

 

Har alltid hatt lyst til å få være med på kurs med Tango MC, så dette var midt i blinken.

Etter teorien ble spesielt utvalgte invitert bort på klubbhuset til NAF MC Oslo, og fikk se på et riktig så trivelig klubblokale og verksted/lager til ca 90 sykler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag var det ca 40 sykler i hver pulje, som farta rundt på betongen på Valle Hovin etter eget forgodtbefinnende mellom postene som var bemannet med instruktører fra Tango MC

 

 

Øvelser som serpentiner (slalom mellom kjegler, både med lang og kort avstand mellom kjeglene), unnamanøver i sving, igangsetting med sving til høyre eller venstre, sirkel, 8-tall og krypkjøring mellom kjegler satt opp som en dobbel S. Var instruktører på de fleste øvelsene, og deltagerne kjørte rundt og holdt på med de øvelsene som de ville øve på. Var god plass, selv om det var førti sykler i gang samtidig.

 

Etter pause og omrokkering av kjeglene ble det bremseøvelser, nødstopp og unnamanøver

 

Søndag var kurset flyttet til Vålerbanen

 

På banen var det mange instruktører, så selv om vi var 40 stk delt i tre grupper etter egen vurdering av kjøreferdigheter, fikk de fleste den oppfølginga de ville ha. Kamelryttersken fikk iallfall uoppfordra tilbakemelding på blikkbruk og svingteknikk fra to av kjørelærerne som gjorde at hun fikk en mye triveligere tur hjem. Instruktørene var med og kjørte sammen med oss på banen, lå bak og ga tilbakemelding etter endt pass. Alle svingene var merket med svingpunkt og tangeringspunkt, slik at det var lettere å treffe svingene riktig.

 

Bimma har god dreis på ST’n sin

 

Hjemover ble det R30 opp Rendalen, som selv om det er mye rett fram mellom Rena og Storsjøen, er det lengre opp partier som utfordrer fører og sykkel. Som vanlig var det lite trafikk og med tørr vei gikk det godt å ha alminnelig styrefart oppover.

 

Her fra sørenden av Storsjøen

Opp Tylldalen og over til Tynset begynte det å bli kaldt, så islender og tykkere hansker ble redningen. Sto en politibil med blålysa på litt forbi Kvikneskogen, men han var visst ute i anna ærend, for det var ikke mer å se til dem.

 

Etter en rask stopp på Berkåk for bensinfylling, bar det strake veien hjem.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Dette innlegget er et noe omarbeidet innlegg fra Kamelhiet

Six word story

Drive a motorbike.

Then write it.

 

Figments of a Dutchess has more stories in six words

 

Arctic circke raceway june 2010

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

2012-07-21 12.32.52

På tur i øst og vest

Aretha Franklin åpner som vanlig spillelista i heimen med “Think” fra filmen “Blues Brothers”  (1980)

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

You need me (need me) and I need you (don’t you know)
Without each other there ain’t nothing people can do

Statsministeren sa på svensk TV i går (lørdag 21/7) at vi hadde svart på ugjerningen i fjor med mer åpenhet. Mer demokrati. I motsetning til hva ugjerningsmannen ville, som vil ha mer kontroll med hvem og hva. etter regler som han definerer. Regler statsministeren ikke ville godta, og ville bekjempe med mer åpenhet og medbestemmelse. Han sa også at det har blitt mer åpenhet i kongeriket det siste året. Som en følge av massakren på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Har vi det? Fått mer åpenhet og medbestemmelse det siste året?

Kamelryttersken har vært i austerled i helga. Mange, lange, kilometre gir ofte god tid for hjernecella å fundere på det som skjer langs veien, og noen ganger på helt andre ting. Planen var en snartur bortom Storlien og en smule Harryhandel før hun skulle vestover til trivelig venninnesludring. Det ble det ikke, venninna måtte i et større familiedrama, og  Ørkendyret fant ut at riksvei 705 fra Hell til Brekken var mye bedre enn mellomriksveien opp Stjørdalen. Forståelig, når man kommer opp på Stuggudalsfjellet og får hele Femundsmarka foran seg:

Harryhandel ble det i Funäsdalen i stedet for. Der er det tilògmed Systembolag. Noe tørste nordmenn setter pris på. På Brekken sto Scooterføreren, med firehjuls blikkboks. Hans italienske madonna var på verksted med feil på styrelagerne. Noe Scooterføreren ikke var helt komfortabel med. Uten skikkelig doning midt i beste sesongen. Ikke bra, nei. På den positive siden får han ta med at han slapp å blåse bort på Norgestreffet sist helg. Noe fire tohjulinger han kom i snakk med i Funäsdalen hadde opplevd.

Etter litt mat i livet begynte diskusjonen om hva nå? Scooterføreren hadde det greit han. Retur til den hjemlige arne. Kamelryttersken var mer i villrede. Ikke no spesielt å dra hjem til og en masse god vei. Rett utenfor cafèdøra. Kunne jo ikke bare kjøre hjem i gjen? Og så var det sikkert kortere å kjøre østover, videre inn i Härjedalen. Gammelt norsk land, som danskekongen forspilte i en eller annen tapt krig en gang i verden.

Dermed ble det nedover og østover. Været var akkurat passe for cruising i passe styrefart også. Bare velstand med andre ord. Tja, tjo tenker hjernecella. Kanskje Østersund kunne være et passe mål for en slik blåtur?

Dampbåten "Østersund" fra 1876 ved Frøsøn 21/7 - 2012

Dampbåten “Østersund” fra 1874 ved Frøsøn 21/7 – 2012

Hadde vært en trivelig tur dit sist sommer, så hvorfor ikke? Dengang hadde den italienske donnaen til Scooterføreren alle sine styrelagre i god stand, for ikke si i behold, noe som gjorde at ørkendyret fikk godt selskap på turen.

Er bare å innrømme at en tur slik i det blå, gjerne kan gjøres i godt selskap. Man blir litt “bortkommen” i trengselen, når man rusler slik i ukjente bygater uten noe mål og me’. På den annen side, det er veien som er målet, og da trengs det en god natts søvn,

Fra Østersund gikk ferden langs E14 mot Kong Haralds rike et par timers kjøring vestover. Fremdeles godt kjørevær, men ikke for mye heller. Så fleecejakka hadde sin misjon under kjørejakka. Ved Järpen ble det en høyredreining inn på vei 336 mot Kallsedet. Noe ørkendyrbetvingersken ble noe betenkt over når hun kom forbi Kallsedet Camping og fant ut at de siste tre milene opp til grensen var grus. Ble noen girskift i tankebanene når hun så det. Ble et par velt på dårlige svenske skogsveier tidligere på sommeren, så det var med stor spenning hun fortsatte oppover. Fra et blikkboksperspektiv var tydeligvis veien helt grei. En svenskregistrert Volvo holdt jevnt 80 oppover forbi Anjan. Så da måtte hun nesten vise at hun taklet dette også. Mellom Anjan og riksgrensen begynte det like godt å regne. Noe som ikke gjorde trivselen bedre inni hjelmen til blondinen.

Vel over grensen, regnet det fremdeles. Saueskit i veien fortalte at her var det veivoktere på veien nedover. Ganske riktig. Ei søye med tre fine lam fant det for godt å ikke smette av veien før de kom til autovernet. Så litt vondt ut når søya hoppa over autovernet lenger ned. Lammene smatt seg under, så dem var det ikke noen fare med. Men juret til søya fikk seg kanskje en karamell, for ikke si flenge på veien over stålbjelken. Så nærmest ut som hun lå nedpå med alt som var, fra brystet og bakover. Har sine ulemper å ligge i veikanten, ja. Også for firfotede, ålreite dyr.

Ålreite veivoktere ved veien ned til Årdal, juni 2008

Lengre ned, forbi Sandvik, sto det et skilt om at “Vareførsel på Rikvsei nr 72 er forbudt, uten spesiell tilatelse”. Javel, nei. Fruen hadde ikke tenkt på den biten. Innholdet i koffertene av varer innkjøpt i Svealand for konsum i Kong Haralds rike var langt fra å overstige tillat kvote, men hun hadde da altså tatt med varene på en vei hvor vareførsel ikke var tillatt.

Var da hjernecella begynte å turne på sytråden sin. Og mumla no halvhøyt om åpenhet og demokrati. Noe den fortsatte med nedover forbi gården Sul, hvor Kong Olav tok inn den gangen for 982 år siden, i i juli 1030, på sin ferd fra landflyktighet i Sveariket, for å slåss på Stiklestad med Tore Hund om hvem som var sterkest. Kvite-Krist eller Åsa-Tor. Et resultat av den slåsskampen kan ses i Trønderheimen den dag i dag. I form av Nord-Europas største katedral, Nidarosdomen. Som Ellen og John besiktiget med dertilhørende fotografering sist mandag. Mer om byvandringen i Kaupangen ved nidaroset kan du lese om på Ellens blogg.

For det er dette med åpenhet. Og demokrati. Som statsministeren snakket om på svensk TV, mens Kamelryttersken slanget seg i horisontalen på et hotellrom i Østersund etter en lengre dag på ørkendyret.

Som privatpersoner farter vi over landegrensene. Ellen og John kommer opp fra Danmark i en bobil leid i Kong Carl Gustafs rike. Med den krysser de skandinaviske grensene medbringende det de ser for godt å ta med seg. På turen skriver Ellen reisedagbok på bloggen sin, og forteller venner og andre lesere om sine opplevelser. Kamelryttersken svinger seg en helgetur bortom Østersund, bare sånn fordi hun kan. Uten å måtte stå til rette for hverken fut eller fogd. Selv om hun har lagt fra seg noen norske kroner hos søta bror. Kronasje hun har råd til å bruke fordi hun bor i et land hvor hun får godt betalt for arbeidskraften sin. Kronasje som har høy verdi hos naboen i øst, slik at hun får relativt mer for hver krone enn i heimen.

Og det er slik vi vil ha det. Kunne dra på besøk til naboene i øst og vest, uten å måtte stå til rette for noen. Men hva gjør vi for å beholde denne åpenhten på tvers av landegrensene? Ser vi det som har gjort oss så sterke at vi kan ha et så godt forhold til naboen? Ser vi at det betyr åpenhet også i det daglige? At det at vi nå har afrikanske drosjesjåfører i Stiftsstaden er et tegn på et sterkt samfunn?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Ørkendyret på Arctic Circle Racetrack juni 2010

Vårlig ørkenvandring

.

Det har vært rene ørkenvandringa for ørkendyret i vår. Niks og lite med kjøring kan gi selv det mest staute ørkendyr PMS, depresjon og det som verre er. Det har rettet på seg utover forsommeren, og et alvorlig forsøk på å gjenta suksessen fra i fjor med gruskjøring på svenske skogsveier, endte i et par velt. Ser vi bort fra ørkendyrbetvingerskens såra stolthet, gikk det relativt bra. En skjev vindskjerm og et avrevet markeringslys + noen skraper i vindskjerm og veltebøyle. Snabelkamelen tok det hele med stoisk ro og fortsatte ferden på løsgrusen.

Ørkendyret på Arctic Circle Racetrack juni 2010

Ørkendyret på Arctic Circle Racetrack juni 2010

Siden det har vært lite MC-stoff i år, kan et dykk i arkivet etter en historie fra en vår sesongstarten var noe tidligere…

Yr.no påsto godt vær hele veien denne aprildagen. Tørr vei og gode forhold, men Kamelryttersken kjente at det var tidlig på sesongen enda og ei stund sia hun kjørte langt. Var litt svak i kroppen, og skuldrene kjentes etterhvert.

Stopp for tanking på Berkåk og en lengre stopp på kontrollstasjonen litt lenger sør for termospølse og kakao.

Åtte mil fra Stiftsstaden til Berkåk, måtte liksom så langt for å få rytmen i kjøringa etter vinteropplaget. Videre nedover R3 forbi Kvikne, Tynset, Alvdal gikk greit. Hun er ikke særlig glad i våte partier på veien, redd for at det skal være glatt under. Men det går seg til når det lir på og det blir mindre smeltevann.

Enkelte hyggelige langtransportsjåfører som blinka fram ei enslig MC-rype, mens andre overså myggen.

Ned forbi Alvdal, på ei lang rettstrekke, legger en motgående bil seg ut i fruens kjørefelt for å kjøre forbi et par biler foran seg. Kamelryttersken legger seg litt lenger ut mot gulstripa for å markere at feltet er opptatt. I etterkant må hun innrømme at det ikke var den blå BMW-en sin feil at det ikke ble et ublidt møte front mot front, MC/bil. Gode bremser på ørkendyret og en erfaren motorsyklist gjorde at det blonde hodet i BMW-en slapp med et overasket utrykk i ansiktet, og ikke en motorsyklist i frontruta.

Inne i hjelmen gikk det varmt et tak mens den BMW-en lå i høyrefeltet og ikke klarte å få rota seg inn i sitt eget kjørefelt. Når ørkendyret passerte på hvitstripa, lå den forvilla BMW-en parallelt med en bil til høyre for seg. Var akkurat plass for motorsykkelen mellom bilen og løsgrusen.

Lengre ned mot Elverum var det en sivil UP. Han kunne den dagen gjerne vært lenger nord og sagt noen alvorsord til blondina i blå BMW, og ikke skremt livskiten av ei anna blondine på motorsykkel. For rett sør for rasteplassen “Svingen” hører Kamelryttersken ei sirene og i speilet ser hun blå lys i grillen på en hvitgrå Saab 9-3. Tenker først at det er utrykning, så hun slakker opp og legger seg til høyre. Men nei, han skal ikke forbi. DA går det opp for henne. Fartskontroll. Litt lenger fram er det ei busslomme og ørkendyret svinges inn. Ganske riktig, en hyggelig sørlending kommer bort og ber om førerkort og vognkort. På vei bort til bilen kan han fortelle at Kamelryttersken var “så” langt fra å miste førstnevnte, og viser med fingrene ca en mm fra hverandre. Inne i bilen får hun se gjennomsnittsmålinga over en km. Forelegg og to prikker i førerkortet fikk den blonde ørkendyrbetvingerersken for den historien.

ACR juni 2010

ACR juni 2010

Bare sånn for å ha sagt det, så hadde Veivesenet gjemt sekstiskiltet akkurat der, R3 i Østerdalen er lur slik, med sekstisoner på de mest utrolige steder. Er det rart ei enslig MC-rype blir forvirra og holder seg til skiltet som det står 80 på?

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

PMS, abstinenser og manglende føre

Karavanseraiet er en logg om om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Nå har det vært mye samfunn, helse og personlig utvikling i det siste, så midt i verste abstinenstida passer det med litt motorsykkelkjøring. Ørkendyret står jo bare og vansmekter i Kamelhiet og venter på bedre føre :(

Ørkendyret på Arctic Circle Raceway (ACR) juni 2010

 

Ørkendyret i hiet sitt, mars 2010

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Samme nøda er det hver vinter, våren 2010, i mars, var det rimelig prekært, og blondinen måtte gjøre noe alvorlig med abstinensene som raste i kroppen og gjorde hverdagen til en utfordrende, for ikke si grusom øvelse.  PMS (Parkert MotorsykkelSyndrom) er helsefarlig. Sånn er det bare med den saken.

Ørkendyret utenfor Dragvoll, mars 2010

 

I mars 2010 ble epistelen nedenfor skrevet om at det var litt småkaldt, men med ei ekstra jakke utapå og varme i holkene var det ikke så helt galt. For gleden ved å endelig være på veien igjen var nesten til å ta og føle på.

Kamelryttersken hadde vært et ærend på Dragvoll. På vei derfra ble det til at hun svinger inn på E6 sørover ved Moholt. Å kjøre om Kvål kunne jo være en grei snarvei hjem til Ila, lizzom. Tenkte først på å kjøre over Ånøya, via Korsveien og Gåsbakken ned til Svorkmo og defra ned til Orkanger og hjem via E39. Men var litt skeptisk til føret i bakliene over åsen, så det fikk bli å snu på Kvål, og ta samme veien hjem igjen. Vel forbi Melhus, føret var fint, tørr vei og lett trafikk, kom det en tanke om Støren, der er det greit å snu i krysset med veien opp Gauldalen til Røros. Fortsatt fint føre nedover forbi Kvål, Ler, Lundamo, nærmer seg Hovin. Tja, kanskje Berkåk og ned Meldalen til Orkanger og hjem? Med så tørr, fin vei og bare godværet med sol og skyfri himmel blir det sikkert en fin tur. Sånn passe lang som årets første. Forbi Støren, god vei, og ørkendyret storkoser seg i femte og sjette giret og et passe turtall. Har god tid og kan avpasse forbikjøringene etter motgående trafikk. Fruen tenker litt bil når hun kjører forbi burister som ligger foran på veien, vil gjerne ha oversikt framover og være sikker på at ørkendyret kommer inn i høyrefeltet før det kommer noen i mot og krever den plassen han tar opp på venstre side av vegen. Buristene ligger gjerne litt langt ut mot gulstripa så det kan bli knapt å smette inn foran dem hvis det blir trangt i venstrefeltet. Passerer et skilt med ”PERIODEVIS GLATT VEISTREKNING 0,2 – 7 KM” Ja, bruker å være litt påpasselig oppover Soknedalen forbi Korporalsbrua og opp gjennom Vindalsliene, så det skiltet skjønner selv denne blondinen vitsen med.

Har ikke før passert skiltet før bakhjulet sklir ut. Oisan! Her var det glatt, ja! Kamelryttersken kjenner hvordan kropp og skuldre knyter seg og armene blir stive som tømmerstokker. Tenker at nå ligger vi der. Men heldigvis klarer blondinen å slappe av i kropp og armer, får blikket opp og slakker på gassen. Ørkendyret gjør det han skal og fortsetter uten noen fiksfakserier. Hva traileren bak henne tenkte, kan fruen levende forestille seg, for hun snudde så snart det var en mulighet. Ingen grunn til å utfordre føret oppover der på ei stund enda, nei. På tross av PMS og abstinenser med pigg på.

Med piggdekk hadde det vært grei skuring å kjørt videre, men med vanlige dekk, ble utfordringen større enn Kamelryttersken likte. Termometeret på sykkelen sa at det var 2,5 plussgrad, og da er sjansen stor for at det blir kaldere lenger opp i dalen.

Var blondinen litt mer obs på våte flekker på hjemveien? Inni og rett før/etter tunnelene, og der hvor lyset kunne være lurt og skjule glatte partier? Eller var det business as usual?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

Er ikke så enkelt alltid

Advarsel! Denne bloggposten er sensurert med tanke på at det kanskje kan forville seg en sart sjel som ikke tåler sterke uttrykk  inn på Karavanseraiet.no.

Er surt i Tigerstaden, tenker Kamelryttersken, på sin vei over brua fra Oslos S og til Bussterminalen. Ingen med pappkrus som ber om en slant, bare en bunke av magasinet «Oslo S» ligger henslengt inn mot ene rekkverket. Kan se ut som at det har vært brukt til sitteunderlag.

Fruen drar på mer bagasje enn hun liker, og ser seg om etter en oppbevaringsboks. Tenker på sette fra seg skulderveska og ta en runde for å se etter vinterfottøy. Hennes eget ligger på lager et sted i Trønderheimen, godt slitt er det òg, så det kunne være greit å finne noe nytt. Er ei skosjappe oppe bak gamle Schous bryggeri hvor de har sko av passe størrelse. Blondinen lever på en stor fot, må vite, og sliter litt med å finne noe som kler rasebena uten å klemme sammen alt som heter tær og fotblad.

Oppbevaringsbokser fant fruen, men etter å ha kasta bort tyve kroner på å finne ut boksen iallfall skulle ha førti, gikk hun heller og fant seg en buss. På plattformen var det en som skulle i retning vinterboet til Mormor også, men den fikk gå uten Kamelryttersken. På neste plattform var det en Nettbuss som skulle om ikke samme veien som den første, så iallfall et stykke av veien vestover. Deretter en liten tanke nordover. Tror fruen.

Blondinen kommer seg ombord og har funnet seg vel tilrette, før Nettbussen begynner å bevege seg. Først rett vei, men i første rundkjøring tverrsnurr Nettbussen og kjører PH! 8O stikk motsatt vei! Over banegården til NSB og ned til Operahuset, før den tar av østover! Vel, «har jo betalt helt fram, og billetten har jeg, så havner jeg på Mysen, får Nettbuss ordne opp», tenker blondinen og lurer på om det blir noen tur til Tigerstaden neste sommer. Tør da ikke kjøre oppi alt det her? Over og under og rundt og forbi. «Dette må da være Mosseveien» tenker hun før Nettbussen tverrsnur enda en gang og legger til å kjøre rett inn i Ekebergåsen. For den vet blondinen hvor er. Ekebergrestauranten så hun akkurat før Nettbussen svingte ut på Mosseveien, med Sjøguttskolen litt lenger bort i lia. Var det ikke der Max Manus & co lå og spanet på tyskerne under krigen? God utsikt må de hatt iallfall. Men der forsvant alt som kan kalles utsikt og retningssans inni et langt og ikke minst svingete hull i Mor Norge.

Hjernecella under fruens blonde lokker får tid til å filosofere mye over om sånne trafikkmaskiner er no lurt? Blir det ikke til at blikkboksene bruker enda mer tid på veien? Slik at de inni får enda mindre tid til å ligge på siden bak ryggen til sin kjære? Eventuelt ha sin kjære liggende på siden bak seg? Type tett sammenklistret-uten-plass-til-undertøy-under-ei-dyne-med-dobbel-bredde. Sånn spooning som det kalles på ameriutenlandsk?

Kan ikke være bra med sånne nymotens bygater finner hjernecella ut i det Nettbussen dukker opp av Mor Norges skjød og Frognerkilen ligger stille og rolig til venstre i blondinens synsfelt. Der et par biler på vei ut til Bygdøy er det eneste som forstyrrer freden og roden.

Før Nettbussen tverrsnudde og forsvant inn i Mor Norge, tenkte den samme hjernecella på at sist hun var her, streva ørkendyret bare verre med å finne fram fra Operaen til Østensjøveien litt lenger opp i lia. Destinasjon NAFs førerutviklingskurs. Han fant fram, men det var bare såvidt han rakk det. For han måtte stoppe et par ganger og be Kamelryttersken om å spørre etter veien. Og nå har han PH! :evil: bestemt seg for at han skal dit til våren igjen. En ekspedisjon hjernecella ser for seg med gru og tenders gnidsel. For sånne opp-og-ned-og-rundt-og-forbi-inn-i-fjell-mellom-andre-veier er ikke no stas  :evil: Bare en masse blikkbokser på fire hjul som vet hvor de skal og som bryr seg døyten om en liten hjernecelle som klamrer seg til en tynn sytråd inni et blondt hode med hjelm på.

Førerutviklingskurs på Valle Hovin 7/5 - 2011

Førerutviklingskurs på Valle Hovin 7/5 – 2011

Men, ørkendyret vil ha revansj for at han ikke fikk kjørt mer enn ett pass på Vålerbanen i vår, og måtte halte hjem med et nærmest utslitt bakdekk, så da må nesten hjernecella være med, selv om hun ikke liker seg i sånne nymotens bygater. Og så var det den lille detaljen at Bimma gjerne vil ha selskap …

Bimma på Vålerbanen 8/5 - 2012

Bimma på Vålerbanen 8/5 – 2012

For det er snålt det der, dess større byen er, dess mer bygger de av sånne gater og streder som ikke er til å forstå seg på. Kjører inn et sted, og så vet man ikke ordet av det før man kommer ute samme sted, eller et helt annet sted. Og iallfall ikke der man skulle. Èn ting er når de er ute i det fri, men når de er inni noe, for eksempel Mor Norge, da er det iallfall plent umulig å vite om man kommer dit man skal.

Ned mot Dalen i Telemark

Ned mot Dalen i Telemark

Nei, hjernecella takker seg til Valdresflya, Venabygdsfjellet og Kvikneskogen. Eller som over her ned hårnålssvingene til Dalen i Telemark på årets siste langtur i 2011. For da vet hun hvor hun er og hvor veien går. Og ikke minst hvor hun skal. Saltfjellet er heller ikke å forakte i så måte. Verre når Kamelryttersken slår på GPS-saken, DA kan det bli mye rart da. Veier som er mer som elveleier, eller veier som er i terrenget, men som ikke finns på kartet. Kan’ke være sunt? sang Lars Kilevold den gang Livet var for kjipt.

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D