Tag Archives: MC-rype

To sider av samme sak

Forfatterinden var innom i et presserende ærende her i helgetida, kunne samtidig fortelle at hun hadde sett at det var så mange lesere på blondinens blogg. Oppmerksomme lesere han kanskje sett at det står et hvitt tall på rød bunn ut til høyre? Til høyre for bloggteksten altså. Det er en måler som er tilknyttet Bloggurat, og som viser hvor mange forskjellige lesere som har vært innom bloggen den siste uka. Nå i helga gjorde det tallet et aldri så lite hopp, fra et jevnt nivå på i overkant av 200, til over 800 på en dag.

Nærmere undersøkelse viste at det var et enkelt innlegg som plutselig hadde fått over 700 besøk på en dag. Hyggelig det. At folk vil lese om Ørkendyret, hans betvingerske og deres ferd gjennom den svenske gläsbygden nå sist høst, med overnatting på en herregård og i det hele tatt. Derfor var det med mye beven og spenning at den selvsamme måleren ble avlest nå. 1312 forskjellige besøkende siste sju dager. OK. Det er tilfeldigheter som gjør at et fem måneder gammelt innlegg plutselig blir populært, men det er jo artig læll.   Man kan jo heller ikke beskylde Kamelryttersken for å ha vært ivrig ved tastaturet i det siste. Kanskje heller det motsatte …

Noe som har opptatt Ørkendyrbetvingersken en del i det siste halve året har vært dette med tilbakemeldinger. Hvordan noen på den ene siden nærmest kan bli overøst med skryt, mens den samme noen på andre siden kan få tilsvarende mye kritikk. For det samme. Hvilken forståelse for tingenes tilstand er den som ligger lengst opp til sannheten? I den grad man kan snakke om sannheter når det gjelder hvordan vi oppfatter og omtaler hverandre. Som oftest er den enkelte som forvalter sin egen sannhet. Ikke bare om seg selv, men også om sine omgivelser, fysiske og psykososiale sådanne. Men i noen tilfeller vil omgivelsene hevde at de forvalter sannheten, og at den stakkars ulykksalige som har utfordret denne sannheten tar så i inn i granskauen feil at vedkommende snarest og med en gang bør se til å pakke snippeska og komme seg tilbake dit h*n hører hjemme. Ikke sant?

Karavanseraiet.no 

Om ferskfisk, muligheter og utfordringer

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år. Noe som begynner å bli en vane i disse førjulsepistlene.

Ferskfisk og motorsykkel, muligheter og utfordringer i ei førjulstid.

Kamelryttersken fikk seg ferskfisk denne siste uka i a’venta. Vanligvis har hun ikke kontanter når hun ser byfiskerne i Ravnkloa. Men denne gangen hadde byfiskeren en i overkant stor sei han ville bytte mot den enslige femtilappen MC-røya hadde. Det gjorde opp for, og vel så det, at bruktssjappa lenger bort i gata hadde solgt adventsstjerna hun hadde sett seg ut, men som hun lot henge til arbeidsgiver hadde fylt lønnskontoen. Straffet seg det. Ble ikke adventsstjerne på henne denne a’venta heller. Men fersk fisk ble det. Stor, fin sei. Kokt med salt, pepper og laurbærblad. Seien blir gjerne grov, når den får litt størrelse, men det hefta ikke, sammen med en bakt potet og løk surra i smør ble den et måltid som var verdig bedre folk enn en skarve sliten Ergoterapeut.

En stor sei er mer mat enn en munn kan ta unna i et mål, derfor ble resten plukkfisk. Tykk hvitsaus med salt, muskat (mye) og pepper (ikke fullt så mye), en STOR løk og resten av fisken. Plukkfisken, som pent fordelt i passe store plastbokser blir opp til flere nistepakker. Microbølgeovnen på spiserommet har som fast jobb å varme blondinens frosne matpakker. Når man bor alene er det ofte ganske så kjedelig å spise i ensom majestet. Derfor er det godt å kunne nyte et varmt måltid i matpausen, i selskap med andre. Kan la resten av dagens måltider bli ganske så enkle etter å ha hatt en varm lunsj.

Året har vært en berg og dalbane. Så det holder. Mindre farting på Ørkendyret enn årene før. Økonomien får ta skylden for det. Han har gått sine 120.000 km siden 2007, og hadde derfor behov for en større service i fjor høst. Noe som fikk ringvirkninger for innholdet på førnevnte lønnskonto langt utover i 2013. Men det har da blitt noen turer. I alle himmelretninger, selv om den store Europaturen fremdeles bare er en mengde ønsker om at DIT vil hun. Madonnatreffet i Italia, Øst-Europa, Frankrike …

Likevel gir motorsykkelen muligheter som ellers ville vært utenkelige. Som muligheten til å bli våt og kald i stupmørket over åsen fra Randsfjorden til Sperillen, for så å kunne svinge inn på Gamlestua. Der kunne MC-røya legge seg på Stabbursloftet som i barndommen var fast utgangspunkt for utforsking av Besteforeldrenes rike. Ringerike.

Eller muligheten for å få en koselig prat med ei venninde med eget smykke på to hjul i sommersola på en terasse på Hitra. Hvor man kan mimre om andre MC-turer rundt i Mor Norge, Sveariket eller Danmark. Tyskland har han bare såvidt vært. Ørkendyret. Snartur nedom Hamburg første sommeren.

Man har også muligheten til å gjøre et potensielt traurig, men dog så nødvendig, årlig besøk på Rikshospitalet, til en opplevelse. Ikke besøket, men turen til og fra. For som kjent er ikke den rette linja den korteste veien når man kjører motorsykkel.

En annen mulighet man har, er å kjøre E6 over Saltfjellet i østavindskuling. Kan være nervepirrende nok nå som

Ørkendyret på Polarsirkelen juli -09

de har lagt veien etter anbefalingene reindriftssamene kom med den gangen jugoslaviske og russiske krigsfanger bygde riksvei femti. Man kan jo gjøre seg sine tanker om hvorfor den tyske krigsmakten ikke fulgte de anbefalingene. Ble iallfall noen timer kolonnekjøring over Saltfjellet for ferdafolket i årene fram til Veivesenet flytta veien slik at snøen føk av og ikke la seg i meterhøye skavler over veibanen. Ulempen er jo at vinden får godt tak, og med bare to hjul å klore seg fast med, kan det bli en utfordring å komme seg over. Selv på sommers dag. Men da har man muligheten for å kjøre rundt. Selv om det blir en smule lengre enn de 58 milene fra Polarsirkelen til Trønderheimen. Da har man ikke tatt med at blondinen ofte skal stille på jobb dagen etter at hun har passert Nord-Europas høyeste fjellvidde …

På den annen side kjører Kamelryttersken med marginene på sin side, selv om enkelte prikker i sertifikatet kanskje kan fortelle andre historier. En kan være den om en av lovens kvinnelige håndhevere. Hun som fant ut at en søndagskveld i juni 2007 var et passe tidspunkt for å ta med seg laserpistolen og slå seg ned på en avkjørsel på Setsåhøgda. Var ikke mye forståelse å hente for at sykkelen nettopp var innkjøpt og måtte prøves på ei rettstrekke på E6. 104 i 80-sona betyr sånn ca 6.000 km mindre kjøring lærte blondinen med egen motorsykkel av den fortellingen. Pluss to prikker i et prikkfritt, nesten tredve år gammelt sertifikat. En annen fortelling kan være den om en av UP’s sivile patruljebiler. Den som befant seg på helt feil sted til helt feil tidspunkt. Akkurat når Kamelryttersken overså et 60-skilt Veivesenet hadde gjemt i småskogen et stykke nord for Elverum.

Seinhøsten har ikke vært helt enkel å komme gjennom. Så ei stund ut for at fruen måtte belage seg på en ny tilværelse som overtallig, siden Rådmannens budsjettforslag for 2014 anbefalte at arbeidsplassen hennes skulle ha bare halvparten så mange ansatte som i 2013. Og sist ansatt, først ut, er et prinsipp blondinen kjenner fra tidligere ansettelsesforhold. Har også vært utfordrende å forholde seg til at teamet hennes har hatt en del utskiftninger det siste halvåret. Livet er utfordrende i seg selv, og når omgivelsene skifter og man er usikker på om man får fortsette i den jobben man har, kan skillet mellom det å være profesjonell og det å være menneske bli ganske så utydelig. Angsten som hun aldri har villet vedkjenne seg, har styrt mye av reaksjonene på det som har skjedd utover høsten. Noe som har straffet seg. I mye større grad enn godt er. Hun går på jobb, gjør så godt hun kan. Går hjem. Sover. Ingenting hefter. Leiligheten flyter over. Men hun bryr seg ikke. Steller seg såpass mat at hun har noe gå på. Steller seg selv såpass at hun kan være blant folk uten å skjemmes.

Selv om hun arbeider varsomt med seg selv, med sine prosesser, så er det mye å forholde seg til. Noen av prosessene er utsatt/fortrengt fra ungdommen. Andre har aldri fått utvikle seg. Alt dette må hun håndtere og få til å henge på greip. Samtidig har hun en utfordrende jobb, som krever at hun er der, og yter sitt beste. Hver dag. I samarbeid med resten av teamet hun er en del av. Et samarbeid som krever at hun er seg selv. Et seg selv hun knapt nok vet hvem er, bare aner konturene av. Rett og slett fordi at hun aldri har hatt den selvrespekten som kreves for å kunne være seg selv. I ett og alt. Forstå hva og hvor mye hun faktisk må bidra med i forhold til sine omgivelser. «Fake it til you make it» heter det på engelsk. Har blitt mye faking oppgjennom årene ser hun i bakspeilet. Og det er ingen god oppdagelse, at man faktisk ikke har vært seg selv, at man bare har spilt en rolle, uten manus, uten andre føringer enn de hun trodde var der. Men som ikke var der. Da er det mye som må på plass før hun finner ut hvordan hun egentlig er, og hvordan hun skal oppføre seg og gjøre tinger og tanger.

Men oppi all misèren har hun lært å være takknemlig. Glad og takknemlig. For den muligheten hun faktisk har til å finne seg selv. Være seg selv. Og ikke minst takknemlig overfor alle rundt seg, som på tross av alle hennes feiltrinn, stiller opp og er der. For henne. Uten at hun helt har skjønt at hun fortjener det. For det har hun ikke. Ikke i sitt eget hode iallfall. Der er det bare en stor klump med angst som biter etter alt som kan minne om ros og konstruktiv kritikk. En redsel som motsetter seg alle forsøk på utvikling og menneskelig vekst.

Heldigvis har blondinen med egen motorsykkel begynt å ta tak i sin egen redsel, og er glad og takknemlig for all hjelp og støtte fra gode kolleger, venner og familie det siste året. Uten dere hadde det vært mye tyngre å komme gjennom dagene. Tusen takk :-)

God jul og Godt nytt år

:-) Ragnhild

 

Mer om ei fin helg

Del 2 av fortellingen om ei fin helg

Hemsedalsfjellet og Hallingdalen er, om ikke «a piece of cake», så iallfall enklere, enn kjøringa i Sogn og 130930 Eld han tarv som inn er komenFjordane. Her var det mer trafikken og at Veivesenet kunne fortelle at R7 er en «Spesielt overvåket veistrekning». Med tanke på prikker og den slags var det jo greit å bli advart. Trafikken en søndags ettermiddag var iallfall slik at det var like greit å holde seg i køen. Mandag ble Riks’n og Endokrinolog besøkt. De nødvendige glass med blod ble avlagt, før Ring 3 førte ørkendyret ut av Tigerstaden i retning Indre Enfold. Som en vittig tunge har døpt området sør for Oslo, hvor Akershus og Østfold deler fylkesgrense. Her hadde Kamelryttersken en avtale som utartet i samme grad som den i Naustdal. Med innbydelse til å dele et måltid i heimen. Trivelig prat rundt felles interesser.

Før hun og ørkendyret ble satt på riktig retning i forhold til Sveariket. I Töcksfors ble det en liten stopp for enkelte nødvendigheter før turen videre nord- og østover i retning Sundsvall. Men det begynte å bli kveld og mørkt. Ørkendyret ville også ha suppe, mente han. Så på en Statoil-stasjon nord for Torsby fikk han metta si. Kravstor sånn sett er han jo ikke. Forrige påfyll var på Nesbyen dagen før, og før det var det Statoil Stryn som fikk æra av gi ham det nødvendige påfyll av næring.

På førstnevnte Statoilstasjon var det en plakat om overnatting på en herregård i umiddelbar nærhet. Umiddelbar er jo en relativ ting, men en omkrets av fem km er dekkende i dette tilfellet. Og til alt overmål i den generelle retningen som ekvipasjen hadde tenkt seg. Vägsjøfors herrgård viste seg å være en trivelig plass. Prisen var også meget behagelig. Lønner seg å komme utenfor sesongen. 350 svenske for overnatting og frokost lar seg høre. At blondinen var mutters alene i hovedhuset gikk også bra. Hun så ikke noe til eventuelle gjengangere fra tidligere tider i det nesten 200 år gamle huset. Frokosten sto også til godkjent, er tross alt ikke alle svenske spisesteder som har skjønt det med brød, eller i det minste rundstykker til dagens første måltid.For feinschmeckere udi hotellverdenen er det sikkert et drawback at det var dusj og toalett på gangen.

Herrgården ble eiet/drevet av en kristen organisasjon, noe som helst viste seg i utvalget av litteratur på det tilviste rommet. I tillegg til det obligatoriske Nytestamentet var det en mengde oppbyggelige bøker til fri avbenyttelse. Noe Kamelryttersken sto over. Film på svensk TV i stua i andre etasje derimot, var helt greit som avslapping etter en dag på sykkelen. Formidagens nedtur, som hun visste ville komme, ble bearbeidet bak styret i løpet av turen gjennom norsk og svensk høstlandskap.

Etter frokost ble det å fortsette langs E16 i retning Malung. Tidligere et sentrum for svensk skinnindustri, nå en søvnig småby et sted i Sverige. Jofama, som blant annet produserer MC-klær under merkene Lindstrands og Halvarsons, holder til i Malung, og Kamelryttersken lurte på om de hadde et fabrikkutsalg. Det fant hun ikke. Derimot fant hun Jernbergs MC-kläder. I en sidegate. Syr og selger kjøreklær av eget design i skinn. I tillegg har de en del klær i tekstil fra andre steder. Ble ny jakke og hansker. Bullfighter, et norsk merke, har fruen kjørt med i to sesonger og innrømmer glatt og uten omsvøp at kvaliteten ikke holder mål til hennes bruk. Derfor har det blitt nytt i høst. Dyrt som bare f… Men det blir ikke så galt med 15 % høstsalg eventuelt 10 % på helt greie svenske priser.

Kart hadde ikke fruen med seg. GPS-en finner hun ikke, så det ble å kjøre på at man er sånn ca kjent i lendet. Veiskilt og veinummer hjelper også på. Og i Malung var det et åpent turistkontor som var veldig så behjelpelige med å finne ei god rute til Sundsvall. Godt vær, tørr vei og lite trafikk ga passe styrefart mot Mora. Som viste seg å være minst like liten og søvning som Malung. Kanskje ikke fullt så liten, men iallfall like søvnig. Ble et slag gjennom gågata, før blondinen på MC-tur fant at det var like greit å snu nesen mot Trønderheimen. Sundsvall får det bli en gang senere.

Neste stopp ble Älvdalen, hvor nødvendig harryhandel og bunkers ble tatt om bord på doningen. Fremdeles godt føre og lite trafikk oppover mot Idre. Ørkendyret har vært i Älvdalen før. På sin første tur på egenhånd etter han ble levert fra forhandleren med 0 km på telleren og ellers splunke ny. Den turen gikk fra forhandleren i Oslo til Älvdalen med en brukt GPS som retningsviser. I Älvdalen har de en liten motorbane som Senior MC hadde leid for helga. Ble debut på bane for både ørkendyret og betvingersken. Banen ligger der fremdeles kunne de se der de dro nord og vestover oppover langs Österdala-älven.

Rett etter Särna ble det vei 311 over til Funäsdalen. Det kan sies mye om Norsk distriktspolitikk, men i Särna ser man hvordan svenskenes ditto har ført til at småstedene blir avfolket. Ser ut for at både Särna og Idre lenger inn mot grensen lever av vinterturisme og hyttefolk. Nedlagte butikker, verksteder og kafeer som tydelig er rettet mot vinterturistene var det som var å se. Dagens middag ble inntatt på en liten kafe. Typisk svensk, ser dem i alle småstedene Kamelryttersken har vært innom. Nedslitt, ingen gjester på denne tida av året. Mandagsformiddag er liksom ikke den tida slike steder tjener penger. Men det ble da mat. Schnitsel til 135 svenske.

311 er et kapittel for seg. Første strekket når man kommer sørfra er for så vidt greit nok. Den røde asfalten er

Stuggudalsfjellet preget av mange års piggdekkslitasje. Men fullt ut kjørbar, lite trafikk som det var. Men fra bygda Sørvatnet og over til Funäsdalen er en helt annen historie. En ting er reinen som holder til langs veien. Motorsykler er som kjent lite egnet som jaktvåpen. Hverken på rein eller hjort. Heldigvis var det bare et par denne gangen. Og de holdt seg på sida av veien. Som seg hør og bør for veloppdragen rein. Ikke som den ørkendyret traff på vei til Arvidsjaur for noen år siden. Den holdt seg ikke på sida av vegen. Men sprang foran sykkelen som en forskremt hare. Ikke no lystelig å bremse ned på løsgrusen med en rein nærmest oppi framhjulet.

311 har fast dekke, og på mange måter fin MC-vei. Men er smal og dekket bærer preg av lite vedlikehold og mange piggdekk. En 8 – 10 steder var det nylig skiftet stikkrenner, og et sted var det veiarbeid med et smalt spor for omkjøring. Ikke no rart at de fleste bilene som farta rundt der var utstyrt med firehjulstrekk. Svenskene har også en tendens til å bruke grøvre pukk enn det norske veivesenet. Noe som ikke gjør kjøringa i Sveariket mindre utfordrende, på tross av at de har et landskap som ikke innbyr til å bygge svinger og anna snacks for en motorsyklist.

Helt fram til Stuggudalsfjellet hadde det vært ren velstand og lutter glede. Værmessig sett. Men ned Tydalen og Selbu var det noe helt annet. Begynte å bli mørkt, og det regnet kattunger, tollekniver og gamle kjerringer om hverandre. Sliten som hun var etter en hel dag på sykkelen, ble det ikke noen rolig kjøring for ørkendyrbetvingersken. Piggdekkslitt asfalt, mye vann på veien og grove dekk kjentes godt i kroppen. Sykkelen føltes mer ustabil der hvor asfalten var som verst. I en bil merkes det ikke no særlig, men på en sykkel med full oppakning og en sliten fører var det heller ubehagelig kjøring i mørtna og regnværet helt ned til Hell. Men hun kom da hel hjem. Denne gangen også. Glad og takknemlig for en fin tur :-)

 

Ørkendyret klar for avgang

 

featured-image

Fin helg?

Ja, skal da ikke klage. Eller man kan ikke annet. Enn å klage ;-) Har egentlig vært ei fin uke. Ser bort fra den årlige sjekken på Riks’n. Den kunne fruen godt tenkt seg å slippe. Men

når man ikke vart som man skulle, får man være som man vart

For det vart en fin tur ut av den sjekken. Når man vet hva man har i vente form av negative reaksjoner på noe som ikke er unødvendig, men som skulle vært det, da kan man lage seg gode opplevelser, som iallfall delvis kan veie opp for det som ikke var fullt så bra.

Som Kamelryttersken har vært inne på før, så er ikke den korteste veien mellom A og B alltid ei bein linje. Veien 130924 på Svoagår gjerne innom C, D og F, før man havner på F og H og kanskje også G før man i det hele tatt kommer så langt som til B. Så også denne uka. Sykkelsesongen er på hell, og da blir det gjerne noen turer for å forkorte tida med abstinenser. Som nødvendigvis melder seg mens man venter på neste sesong. PMS-behandling kan fungere, men abstinensene er der i fullt monn dagen etter.

Så da ble det Naustdal lørdag. Bare velstand og lutter glede. Helt til Stryn. Der ble det gråvær, og ikke fullt så mye glede, men du verden for en velstand. Helt til Skei. For når hun kom til Fjærlandstunnelen, begynte blondinen å innse at hun var på feil vei. Ikke på ville veier heldigvis, men definitivt i feil retning. Så det ble å kjøre tilbake til Skei og inn på hotellet der. I resepsjonen var det en lokal heltinne kunne Kamelryttersken forstå på dialekten. Møfrøet hadde full kontroll på himmelretninger, veikryss og stedsnavn hele veien utover til Førde. Hun kunne også opplyse at Naustdal lå mellom Førde og Florø. Noe blondinen med egen motorsykkel ikke helt hadde fått med seg. Med fersk ruteopplysning bar det i riktig retning nedover R5 langs Lusterfjorden. Forbi Førde var det fremdeles bare velstand. Men så ved opplysningsskiltet for Naustdal fant fruen ut at nå ble det mørkt. Men det kartet så da greit og tilforlatelig ut. Til høyre der, og så til høyre over den brua og så til venstre? Joda, brua fant hun, men det ble ingen venstresving, bare rett fram opp en av Mor Norges mange bratte bakker. Snur oppe i lia, og satse på at fruentimmeret som lufta Border Colliene sine lenger ned, fremdeles var der. Det var hun. Midt på førnevnte bru. Og hun hadde beskjed om hvor nordlendingen skulle sette kursen. Over brua, til høyre, og så til høyre, over neste bru og der til venstre. Enda mer velstand. Helt til neste utfordring. Som ble løst ved at det lokale utmarkslaget hadde hengt opp kart. Og da var det bare å stoppe på neste gård og spørre etter han som var på hjortejakt. Noe han var viste det seg.  featured-image

Var en fornemmelse i bakhodet på veien at det var kanskje hjortejakt rundt forbi, og at de hun ville besøke nokså sannsynlig var ute på den slags. Følger noen forpliktelser med det å være jordeier. Vet hun. Selv om man har jobb i byen. Og eiendommen ikke er drivverdig. Sett fra et økonomisk synspunkt.  Noe første mosebok sier mye om. At Vårherre satte Adam og hans slekt til å forvalte jorden. Nå kan jo det oppfattes som historie og tøv og forbandet dikt. Men tar vi bort de religiøse overtonene og ser på hvilket ansvar mennesket har i forhold til forvaltningen av jordens ressurser, så er ikke første mosebok så helt på jordet likevel. Selv om vi ikke har bevis for annet enn the Big Bang og Darwins survival of the fittest.

Hjortejegeren kom ned igjen og det ble en trivelig kveld og en trivelig frokost i godt lag. Sammen med folk med hjerterom og husrom. Tusen takk for den opplevelsen :-). Ørkendyret er på slike turer alltid satt opp med sovepose, underlag og presenning, sånn at en natt ute er ikke noe problem. Og det finns hotellrom, campingplasser og hytter til leie rundt forbi, så det er ikke fare for at Kamelryttersken ikke skulle klare seg. Men det er noe med å bli invitert inn til mat og få ei seng, gitt av et godt hjerte og med omtanke for den veifarende. Dagen etter  ble Kamelryttersken, om ikke forbudt, så iallfall sterkt frarådet å ta Sognefjellet. Ferja over Sognefjorden fra Mannhellaren og deretter Hemsedalsfjellet til Gol, ble derimot like sterkt anbefalt. Hjortejegeren mente det var sent på året, og med snø langt ned i lia i Jotunheimen, ville han ha fruen til å kjøre lengre ned i lendet. Noe hun gjorde, snill som hun er. Og ble ikke mindre imponert over norsk ingeniørkunst. Ikke skal hun beklage seg over standarden på norske veier. For en ting er å sitte i heimen og få seg servert alskens politicuseres frierier om hvor dårlig det står til med de samme veiene. Noe annet er å kjøre på dem og få se hva veibyggerne har å beistes med. Som nevnte fergeleie på Mannhellaren. For man kjører inn i et hull i Mor Norge, for så å komme ut på et fergeleie. Er ikke noe mer der. Bare ett hull i fjellet og et fergeleie. Skal noe til for å tenke ut ei slik løsning og få den til å fungere.

Salig Holberg sa det slik i “Den politiske kandestøber” (1723):

»Et er et Søe-Kort at forstaae, Et andet, Skib at føre. Af en politisk Bog man kand Vel lære raisonnere, Men til at forestaae et Land Udfordres andet meere«

Les mer om turen der den fortsetter over Hemsedalsfjellet og videre mot Sveariket

 

Bikerbabena 270907 25x37

Egenterapi

Bikerbabena 270907 25x37

Høsten 2007 hadde ørkendyret kjørt sine første 22.000 terapeutiske km, og var knapt nok innkjørt.

230 mil sier Google maps at det blir de neste fire dagene. Fire dager på to hjul, med bare sykkelen og veien som selskap. Skal også innom gamle og nye bekjente. Ikke så mange kanskje, men det var det med kvalitet kontra kvantitet.

230 mil er kvantitet, terapien som de milene langs veien gir, er derimot kvalitet. Ørkendyret, og den Rosa Pantheren før den, har vært og er den viktigste terapeuten. Sykkelen krever fokus. At man er der, på sykkelen, med øya forbi der veien slutter, og ikke i Kuala Lumpur. Forutsatt at man ikke har lagt veien om Malaysias hovedstad.

En onkel, en av de med uniform og hvit Passat med røde striper, spurte etter å ha stoppet blondinen i en fartskontroll. “Så du radaren?” “Nei” svarte hun med de uskyldsblå, “Jeg holder øya på veien, og ikke i grøfta”.

“Fornuftig” måtte lovens håndhever innrømme. Før han skrev ut forelegg på firetusenogno for 90 km/t i ei 70-sone. Plunder og tidheft spør du Kamelryttersken. Veien var snorebein, ingen trafikk, tørr vei og godt vær. Ingen grunn til at UP skulle bry seg om at ørkendyret holdt passe styrefart nedover Saltdalen. Men det gjorde de, med tre prikker i sertifikatet som resultat, og at ørkendyret knapt klarte å holde styrefart videre nordover. Heldigvis går sånne prikker over, de er datostemplet tre år fram i tid, så hvis UP og andre med samme fartshindrende måleredskaper, holder seg langs andre veier enn den ørkendyret er på. Når han uheldigvis bikker over fartsgrensen, er de prikkene historie i 2015. For hvem er det som innbiller seg at sheriffen er ute på blanke fredagsformiddagen?

Fra spøk til Halvor. Fartsgrensene har sikkert en fornuftig begrunnelse, ut fra Veivesenets forståelse av veiens beskaffenhet, trafikkmengde, antall unger i veien og sånt. Men de har ikke tatt hensyn til at veien også har en terapeutisk verdi. At veikvaliteten også bidrar til folkehelsa.

Noe hverken UP eller andre med ansvar for trafikksikkerhet har tenkt på. Er at fartskontroller i seg selv er et tiltak som setter ned trafikksikkerheten. For ørkendyr og andre doninger med to og flere hjul, flytter oppmerksomheten fra veien, og ned i grøfta. Hvor radaren gjerne står. Uoppmerksomme sjåfører er i følge de samme myndigheter, et faremoment i trafikken. Ikke sant?

For de som gjerne vil lese mer om fartssynderinnens opplevelser med og uten øvrighetspersoner, anbefales Kamelhiet, årgang 2010. God lesing :-)

MC-ravn i kveldssol over Trondheimsfjorden en maikveld i 2010

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Fruen på tur for å gå i butikker

Fruen med egen motorsykkel burde nok fått med seg dagens horoskop før hun dro til Østersund. For å gå i butikker:

You’ll be fairly bursting at the seams with restless, outgoing energy. That means if you’re going anywhere with money, financial certificates or even winning lotto tickets on your person, you should probably beg a frugal dear one to go along — yes, to chaperone.

Men garderoben trengte en smule oppdatering. Klesskapet var (som vanlig) fullt av ingenting å ha på seg. Særlig det at kjørejakka som ble innkjøpt i  dyre dommer året før, ikke holdt mål, var et gene i fruens hode. Så hun hadde tenkt å se etter ei bikersjappe for om mulig finne seg ei ny jakke. Høstsalget på MC-klær har begynt, og 10 % ekstra rabatt på grunn av vekslingskursen kunne jo være greit å ta med. Men det fant hun ikke. Butikk som førte MC-klær. Butikker med andre klær derimot …

Årsaken til at det ble tur i østerled var at en lidelsesfelle i bikerverdenen hadde lagt ut spørsmål på fjæsboka om

Opp mot svenskegrensen langs E14 en oktoberdag i 2010

tur til glassmagasinet i Åre. Nå er det kanskje en overdrivelse å si glassmagasin, siden nevnte forretning selger flere og flere av sine varer i plastemballasje. Men gammel vane er vond å vende. Dermed blir det glassmagasin når det er snakk om statseide forretninger som selger fluidum av tvilsom helsemessig verdi.

Joda, fruen hadde ikke noe mer vettugt å ta seg til, så en tur over grensen kunne da være en mulighet i go’været. Forslaget fra Scooterføreren innebar også muligheter for å gjenoppfriske et hyggelig bekjentskap litt lengre nord langs grensen. Siden Hovinbyggen hadde lagt inn retur via Sandvika og Verdalen.

Men, det er alltid et men. Nevnte lidelsesfelle ville ikke dra fra by’n før klokka passerte 12. Og det passet ikke fruen. Ikke i det hele tatt. Så hun fant ut at hun hadde tid til å gå i butikker i Østersund, mens de andre kom luffende etter. Som tenkt, så gjort. At det da ble 20 mil ekstra, hefta ikke så farlig. E14 fra Åre til Østersund er bein som ei snor, og med minimalt med trafikk var ikke den gjæra noe å syte for.

Tilbake i Åre hadde karfolka fått ordna med harryhandel og vært innom nevnte glassmagasin. Når så fruen fikk ordna med at de samme karfolka fikk seg såpass med mat at de hyrte fram til desserten som hun var rimelig sikker på ventet rett over på norsk side, var det bare å luffe i passe styrefart over fjellet. Langs 322, eller St. Olavsleden som den også kalles på svensk side. På norsk side blir det R72, som også kalles Jämtlandsvegen på kartet.

322 er rett og fin, bare skjemmet av en del lapping av hull langs midtstripa. Den som i EU-land er hvit, mens den

Scooterføreren på vei opp 322 i oktober 2010

på norsk side, som seg hør og bør, er gul.

Når man er tre i følge, er det en litt annen måte å kjøre to-hjuling på, enn når man er alene. Trailersjåføren lå fremst, som han bruker. Fordi han holder jevn fart, uansett. Første sykkel i kolonna ligger i venstre hjulspor, andremann ligger i høyre hjulspor, tredje sykkel til venstre, og sånn fortsetter det bakover. Den siste sykkelen ligger alltid til venstre. Sweeper som han gjerne kalles, har som oppgave å holde feltet samlet og passe på at det ikke kommer en bil inn i kolonna. Noe som kan bli en tanke stressende for både burist og biker. Ved kjøring på god vei, er det en fordel at de minst erfarne motorsyklistene ligger så langt fram som mulig. Blir mest behagelig kjøring da. Lenger bak, når det blir en 6 – 8 – 12 – 15 sykler blir det mye strikkjøring, fordi feltet strekker seg ut, og det er lett å miste kontakten med den som ligger foran. Harley-gutta som kjører mye sammen, har lært seg å holde passe avstand, og holder seg i samlet flokk. Fint å se på når de kommer, i et felt, uten luker.

Mens da folk som Kamelryttersken, som kjører mye solo, ikke har samme disiplinen og forståelsen for at et tett felt med motorsykler i følge gir mindre stressende kjøring. Men det krever at alle vet hvor de skal ligge i forhold til sykkelen foran og bak. Noe fruen fikk erfare, enda en gang, denne lørdagen.

Med en vant sjåfør fremst, som holdt jevn fart, gikk det passe fort. Og med den mest uerfarne i midten og ørkendyret bak, burde det blitt en behagelig tur over fjellet. I ettermiddagssola. Noe det for så vidt også var. Bortsett fra i venstresvingene, for da lå det plutselig en sykkel der hvor ørkendyret skulle være. Ble mer slitasje på bremseklossene for å si det sånn.

Når man kjører solo, da utnytter man veien på en helt annen måte, enn når man kjører i følge. Man følger svingene og ligger helt ut til gulstripa i venstresvingene, og helt inn til hvitstripa i høyresvingene. Gjør man det når man ligger i et felt med mange sykler, vil man komme i veien for sykkelen bak, i hver sving. Noe som uvergerlig fører til at feltet strekker seg ut, og man kan lett miste kontakten med hverandre. Derfor ligger man i sitt hjulspor hele tiden. Enern, treern, femmern og så videre bakover, til venstre. Toern, firern, seksern til høyre. Med litt samkjøring og omtanke, gir det behagelig kjøring, uten stress og ukvemsord.

Men, selv om ørkendyret sleit med at det stadig vekk la seg en sykkel der han ville være i venstresvingen, så var det en fin tur langs St.Olavsleden, forbi saxvallen og ned til grensen ved sandvika, øverst i Verdalen. Der hadde Hovinbyggen en kompis, Nordlending telsmers, og Kamelryttersken husket fra et tidligere besøk at der var det oppdekking så det holdt når det kom fermmenfolk. NordNorsk gjestfrihet av beste merke. Derfor hadde hun klokelig stått over alle forsøk på dessert til middagen i Åre. Må jo tenke på livvidden til turkameratene, og på at man ikke sier “Nei takk” når vertskapet sier at «E har å gje, men ikje å nø»

Tida går fort i godt lag. Også på en terrasse med utsikt over norsk fjellheim. Så klokka ble mange, alt for mye faktisk. Er tett på to  timers kjøring fra Sandvika og inn til trønderheimen, og følget hadde avtalt å kjøre MC-ravn den kvelden. Sto kanskje em Triumpheier og trippa i Munkegata og lurte på hvor folket var henne. Og som det bruker å være. Mobiltelefonen var død, utladet, så det var ikke mulig å få gitt beskjed heller. Er bare å beklagee. Shit happens, også i møblerte hjem. Så det har hun for å ikke kunne lade mobilen fra sykkelen :-(

Men bortsett fra manglende kommunikasjon på grunn av en død mobil, var lørdagen en av de bedre dagene. Trivelig selskap, nærmere seksti kjørte mil, noe som i seg selv er en vederkvegelse og en sårt tiltrengt oppdatering av garderoben må kunne betegnes som et kinderegg i hverdagen.

Har du hatt ei fin helg?

130905 Innsvatnet

Morgenstemning over Innsvatnet, sett fra St. Olavs bru på R72
(c) Frode Solvang 2013

ACR juni 2010

Six word story challenge. Vacation

Take a vacationACR juni 2010

Drive a motorbike

 

 

 

 

 

 

 

 

 

More six word stories at

Figments of a DuTchess

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

28 mil? Snartur?

Ble en snartur på to hjul i dag. There and back again. Som Bilbo Baggins sa det. Om sin tur til Ensomfjellet for å stjele skatten fra dragen Smaug. Stjal gjorde han. Bilbo. Både fra dragen og fra trollene han traff på sin vei. Eller rettere snublet over. Men det snakker vi ikke så mye om. Siden han egentlig gjorde det av et godt hjerte. For å hjelpe dvergene. Og ikke minst dvergekongen sjøl. Thorin Oakenshield.

Norske fjell står sjelden alene. Slik som Tolkiens the Lonely Mountain, som Ensomfjellet heter i originalen. Brandbukampen gjør det kanskje. Hvis den kan regnes som et fjell? Men det er ikke så farlig, for dagens tur gikk i skogen, ikke èn gang over skoglista på de 28 milene fra Kamelhiet og tilbake igjen. Høyeste punktet var kanskje fra Resdalen og over til Meldalen. Eller over Rindalsskogen? Kanskje Berkåk?

28 mil? Kveldstur? Ja. Det ble bare sånn. Tanken var å henge seg på et par andre som snakka om tur til Rindalen på Fjæsboka. Men så ble det kluss og surr med tidspunkter. Så da ble ørkendyret alene på tur. Ikke for det. Han tar ikke det så tungt. Bare han får tatt seg en tur. Og så var det en stund siden han hadde vært den veien. Så han for villig av gårde. I passe styrefart. Over Resdalen og ned til Meldal er det grus. Og hjernecella gjorde seg noen tanker om grusveier, plastraketter, bremser og det å ha øya festa forbi der veien slutter. Kamelryttersken fant enda en gang at ukjente grusveier best lar seg forsere stående på fothvilerne. Sykkelen får leve sitt eget liv mellom knærne, uten at bakenden påvirker balansen i sykkelen. Så snart hun setter seg ned, blir hun mer usikker og farta går ned tilsvarende. Men så var det det med styrke i leggmusklene. Som må avlastes noen ganger. Men det gikk bra både over Resdalsåsen og på østsida av Meldalen oppover.

Verre ble det på omkjøringa i Soknedalen. En trailer med møbler til IKEA hadde funnet det for godt å stenge hele E6. Sjåføren hadde i følge politiet, ikke hatt kontroll over doningen og lagt hele tralla på tvers i en høyresving. Derfor ble det til at fruen hengte seg på et par burister som svingte av i Soknedal sentrum og tok en grusvei nedover forbi Strinde og ned på E6 nord for Korporalsbrua. Oppe i lia måtte fruen revurdere påstanden om at det hadde regnet hele siste uke. For bygdeveien oppe i lia var knusktørr, støvete og det å ligge i støvføyka etter et par burister i hårnålssvingene var heller ubehagelig. Det ble å sette seg ned og slippe burene framom såpass at det verste støvet fikk lagt seg. Tanke for å ta ned visiret hadde ikke tullskjura. Solskjermen gir akkurat passe lufting til vanlig. Mener hun. Er bare i nødsfall at visiret blir tatt ned. Og det skjønte hun ikke. At sånn støvføyke kan regnes som nødsfall.

E6 ned forbi Støren og inn til Trønderheimen er heller langtekkelig. Selv om UP var mer opptatt av trafikkdirigering i Soknedalen enn å se etter andre veifarende som tar strakeste veien, så får man vise litt vett i omgang med gasshåndtaket. Og bein vei. Er. Vei som går beint fram. Sånn er det bare med den saken.

På Klett fant ekvipasjen at raskeste veien heim. Gikk langs yttersida av Byneset og gjennom Trollaberga. Bortsett fra bensinfylling på Berkåk, hadde ikke fruen føttene i bakken på de ikke fullt fem timene turen varte.

For det er no med to hjul i fri utfoldelse langs en vei. På vei et annet sted. Følge veien. Beregne neste svingpunkt. Rytmen. Legge sykkelen ned. Inn i svingen. Følge bevegelsen ned. Og så opp igjen, for så legge seg ned inn i neste sving. Flyten i bevegelsene. Kjenne at man mestrer 265 kg tysk ingeniørkunst. Clutch, gass, gir, motorbrems. Og et trykk på bremsehendelen om nødvendig. Bremseberedskap når det kommer ålreite dyr eller lokale helter på to føtter eller to hjul. Uten motor. Eller bonden som holder på med slåtta. Eller fraukjøring. For da blir det gjerne noen rester på veien. Av frau fra fjøset og leire fra åkern. Potensiell fare. To fingre på bremsehendelen og to på gassen. Lave skuldre. Vi kommer fram. Må ikke på død og liv komme fram fem minutter før. Kjøre med marginene på sin side. Hele tiden.

Men det er ikke alltid. At fruen holder det hun lover. Seg selv. På tur oppe i Osen tidligere i sommer. Lå der en knyttnevestor stein i veien. Midt på asfalten. Og selv om hun ser den på lang avstand klarer blondinen å kjøre på den. Med forhjulet. Rett på. Kjenner bare et kraftig rykk i sykkelen. Og så forbi. Ingen skade på felgen. Ingen som må skrape opp en Kamelrytterske fra flere meter nord-trøndersk asfalt, eventuelt nærmeste fjellvegg.

«Løkka er bedre enn forstanden»

Tenkte hun etterpå. Og finner ut at årsaken til at hun kom fra det med støkken. Er at hun begynner å bli såpass trygg på sykkelen. Og løs i armer og skuldre. At hun slapper av på flat vei. Og blir belønnet med at sykkelen gjør sitt. Fordi hun ikke tviholder i holkene med kritthvite knoker og stive muskler fra håndledd til ankel. Med spente muskler. Blir sykkelen tilsvarende stiv. Noe som lett kunne blitt en større katastrofe. Ublide møter med mor Norge blir gjerne det. I denne sammenhengen.

For ved en senere anledning kom fruen over en bakketopp. På andre siden var det 10 – 15 meter med grus. Veivesenet hadde gjort en jobb på veien. Og hadde ikke fått lagt asfalt enda. Før bakketoppen var det satt opp varselskilt og femti-kilometers skilt. Akkurat når fruen får hodet over bakkekanten. Ser hun at hun har to valg. Kjøre over sykkelen som ligger på tverra foran henne. Eller over føreren som ikke har rullet fra seg. Det går en hyggelig tanke eller helst to til de tyske ingeniørene og deres utmerkede ABS-bremser. Som lar fruen stoppe ørkendyret i god tid før hun må velge mellom sykkelen på tverra eller føreren av samme.

Men det er ikke uvanlig. At slike situasjoner oppstår. I dette tilfellet ble det en noe amputert sykkel og en kraftig forslått fører som gikk fra ulykken for egen maskin. Og fikk skyss med en av de andre i følget så snart sykkelen var vel overlatt i bergingsfirmaets varetekt.

Hva er det som skjer i slike situasjoner? Hjernecella har i sin enfoldighet fundert på om det har noe med det å se langt fram og ikke stivne når noe uforutsett skjer på veien. En elg som vil over. Eller et grusfelt etter en reparasjon av veibanen. Et felt på 10 – 15 – 20 meter med grus som er nogenlunde slett. Er ikke noen fare for en motorsykkel. Eller fører. Før h*n drar hardt i bremsehendelen og mister øya ned på framhjulet. Da går det rett ned. For ikke si til skogs. Blikket rett fram. Ryggen rak og mot i brystet. Og man er over på null komma svisj. Med begge hjula på asfalten. Klar for nye utfordringer.

Er du? Klar for nye utfordringer på din vei. Et annet sted? En snartur kanskje?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

 

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

 

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Kameryttersken

 

 

 

Takk for turen

Kavanseraiet.no, Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling”

Er faktisk det. En logg. Om motorsykkelkjøring gjennom et uoversiktlig samfunn med tanke for å bidra til bedre helse og utvikle ikke bare egen personlighet.

Som dagens aftentur til Sveariket. Utenfor Kompisens jobb står en kjent doning når Kamelryttersken tilfeldigvis er den veien.

«Var det i dag vi skulle til Sverige?» spør blondinen med egen motorsykkel sin tidligere kollega. «Hvordan er været den veien?» Svarer Kompis. Han sjekker Yr.no og sier at «Joda, skal bare hjemom først, så møtes vi i Ilakrysset klokka fem?».

Har vært prat om tur hele forsommeren. Men det var det med å si det med Bjørnstjerne Ibsen. Om å. Mene det. Ville det med. Men gjøre det? Til noen sier at «Nå drar vi».

Været var kanskje ikke all verden. Men tanke for regnklær ble det ikke før grensen. Og da er det ikke lange veien til bensinsjappa på Storlien. Om så ikke annet kunne man etterpå påstå at målet for turen var fylle tanken med svensk suppe til 92 norske øre pr liter. For med regnskodda ned på hustakene var det liksom ikke det helt store å fortsette videre inn i Sveariket. Ei regnskodde som fant det for godt å følge med til langt ned i Stjørdalen.

Kompisen ville vise fram Triangelhytta i Meråker. KFUM-speidernes leirsted som han hadde holdt på å restaurere i flere år. Absolutt verdt avstikkeren. Mye dugnad hadde gjort ei heller noe slitt hytte preg av trivsel og mange nye år som tilholdsted for ikke bare Speiderne.

Derfra gikk turen videre ned til Hegra hvor det ble en skarp dreining til venstre og sørsida av Stjørdalselva. Triveligere nedover der, selv om det er fartsbegrensninger til ære for lokalbefolkningen. Den lokale sheriffen var også ute i kveldinga, men hadde ikke noe å utsette på motorsykler i passe styrefart i sekstisona. Videre oppover forbi Lånke og over til Tømra. Grei vei, som kan forseres i akkurat passe styrefart uten å utfordre eventuelle feinschmeckere uti fartskontroll. Likeins utover Selbustranda. Kvelden begynte å nærme seg leggetid for den yngre garde, noe som gjorde at det var akkurat passe fritt for motgående trafikk, som på slike småveier gjerne kan finne på å komme hoppende ut av neste sving. Uten tanke for at langt de fleste veier. For ikke si alle. Har en høyre og en venstre side. Og at motgående trafikk går ut fra at møtende kjøretøy holder seg til sin høyre side. Hvis da veien har vanlig norsk standard uten gul midtlinje. Kan den i tillegg være noe smal. Noe som kan gi litt lite plass for motgående trafikk. Sånn til vanlig. Når begge parter. Passer på sin høyre side. Men som sagt. Trafikken var heller fraværende på Fylkesvei 963.

Derfor drar ørkendyret på opp gjennom lia fra Selbustranda. Helt til han kommer på at kompisen bak, kanskje ikke har samme erfaring med motbakker på svingete fylkesveier? Iallfall forsvinner lyset hans i speilet. Noe kompisen bekrefter ved neste pitstop.

«Kjørte nok på grensen av det jeg kunne opp lia, ja».

«Men det er kanskje ikke så dumt å strekke seg noen ganger. På grensen av hva man mestrer».

«Hadde det gått for fort, kunne jeg bare falt av, og kjørt litt saktere».

Mens da Kamelryttersken på sin side. På vei ned mot Hommelvika. Grusveien over Jervskogen/Jonsvannet ble det ikke. På grunn av grusen. Selv om den blir betraktelig kortere. Derfor fikk fruen god anledning til å reflektere over egen kjøring. For hun kunne tenkt seg grusveien. For å strekke sine grenser. Sin evne til å håndtere doningen på mer utfordrende underlag. Men det var ikke nødvendig. For kompisen sa når de skiltes. «Dette må vi gjøre om igjen». Han hadde fått prøvd sine grenser, Og klart seg godt. I egne øyne.

Det gir blondinen mulighet til å reflektere over at hun faktisk kan begynne å se på egen erfaring og kjøreferdigheter som ikke akkurat viderekommen, men god nok til å tørre å dra på opp lia, og la sykkelen finne veien gjennom svingene, uten å klipe seg fast i styret, gire ned eller slite på bremselyset. Og det var godt for henne.

Derfor kunne både hun og kompisen si «Takk for turen. Dette gjør vi flere ganger.» Ta en kjapp liten aftentur. Fem – seks – syvogtyve mil …

Som kjent er aftenturer hvor man utfordrer seg selv. Bra. For helsa. Halvtimes rask gange. For eksempel. Såpass rask at man kjenner det i beinmuskulaturen og blir en anelse varm.

Karavanseraiets lesere har kanskje prøvd? Eller har ei løype i nabolaget som gir utfordringer til muskler og pust?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story challenge. Transport

Need for transport? Ride your motorbike.

 

More six word stories at Figments of a Dutchess

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Førerutvikling

Sesongen nærmer seg, men om det har noe for seg å mimre over tidligere eskapader på to hjul, kan vel diskuteres….

 

Helga 7 – 9 mai 2010 var ørkendyrbetvingersken på to hjul sammen med Bimma og hennes BMW 800 ST

 

Helga ble brukt sønnafjells, på førerutviklingskurs hos NAF MC avd Oslo. Etter en avslappet ettermiddag på Operataket

 

var det å trekke i hus til teorikveld i kantina hos NAF i Østensjøveien. 80+ deltagere hadde de fem instruktørene fra Tango MC (Motorsykkelklubben til Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt) å undervise. NAF MC Oslo stilte også med hjelpeinstruktører + tre innleide kjørelærere som var med søndag.

 

 

Har alltid hatt lyst til å få være med på kurs med Tango MC, så dette var midt i blinken.

Etter teorien ble spesielt utvalgte invitert bort på klubbhuset til NAF MC Oslo, og fikk se på et riktig så trivelig klubblokale og verksted/lager til ca 90 sykler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag var det ca 40 sykler i hver pulje, som farta rundt på betongen på Valle Hovin etter eget forgodtbefinnende mellom postene som var bemannet med instruktører fra Tango MC

 

 

Øvelser som serpentiner (slalom mellom kjegler, både med lang og kort avstand mellom kjeglene), unnamanøver i sving, igangsetting med sving til høyre eller venstre, sirkel, 8-tall og krypkjøring mellom kjegler satt opp som en dobbel S. Var instruktører på de fleste øvelsene, og deltagerne kjørte rundt og holdt på med de øvelsene som de ville øve på. Var god plass, selv om det var førti sykler i gang samtidig.

 

Etter pause og omrokkering av kjeglene ble det bremseøvelser, nødstopp og unnamanøver

 

Søndag var kurset flyttet til Vålerbanen

 

På banen var det mange instruktører, så selv om vi var 40 stk delt i tre grupper etter egen vurdering av kjøreferdigheter, fikk de fleste den oppfølginga de ville ha. Kamelryttersken fikk iallfall uoppfordra tilbakemelding på blikkbruk og svingteknikk fra to av kjørelærerne som gjorde at hun fikk en mye triveligere tur hjem. Instruktørene var med og kjørte sammen med oss på banen, lå bak og ga tilbakemelding etter endt pass. Alle svingene var merket med svingpunkt og tangeringspunkt, slik at det var lettere å treffe svingene riktig.

 

Bimma har god dreis på ST’n sin

 

Hjemover ble det R30 opp Rendalen, som selv om det er mye rett fram mellom Rena og Storsjøen, er det lengre opp partier som utfordrer fører og sykkel. Som vanlig var det lite trafikk og med tørr vei gikk det godt å ha alminnelig styrefart oppover.

 

Her fra sørenden av Storsjøen

Opp Tylldalen og over til Tynset begynte det å bli kaldt, så islender og tykkere hansker ble redningen. Sto en politibil med blålysa på litt forbi Kvikneskogen, men han var visst ute i anna ærend, for det var ikke mer å se til dem.

 

Etter en rask stopp på Berkåk for bensinfylling, bar det strake veien hjem.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Dette innlegget er et noe omarbeidet innlegg fra Kamelhiet

Six word story

Drive a motorbike.

Then write it.

 

Figments of a Dutchess has more stories in six words

 

Arctic circke raceway june 2010

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Å være. Seg selv

«To be, or not to be, that’s the question» lar visst Shakespeare Hamlet si. Siden MC-røya med egen motorsykkel aldri har sett “Hamlet”, enn si lest Shakespeare, tar hun sjansen på at hennes forståelse av vår felles kulturarv og kollektive hukommelse er sånn ca. At det faktisk var det spørsmålet Hamlet stilte. «Å være eller ikke være».

Blondinen har vært det siste halve året. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem. Og det har vært godt. Men det er også en fare i det å være. Det å si til seg selv at «Nå skal jeg bare være». Fordi man da låser seg til akkurat det. Å være.

For noen er det helt greit. De er. Andre er ikke bare. De trenger å være mer. Men akkurat det siste halve året har det vært godt å bare være. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem.

Men man er også mer. Og man vil mer. Langt de fleste iallfall. Noen er fornøyd med sitt lille. Og det er helt greit. For dem. Der. Da. Eller nå.

Andre trenger mer bekreftelse utenfra på at de er. Noe Kamelryttersken etter hvert har begynt å forstå at hun trenger. Mye bekreftelse fra omgivelsene. Kaut. Egosentrert. Tenker kanskje noen? «Sikkert fordi du ikke fikk noe oppmerksomhet i oppveksten» kommer det mer enn en gang fra nære omgivelser. Andre ser ikke helheten for bare detaljer. At det å bevisst velge kjønnsrolle i voksen alder er et være eller ikke være. For den det gjelder. At dette bevisste valget over tid vil gi et bedre væren også for de nære omgivelser. Ikke bare for den som må velge å være. Seg selv.

Det gir noen utfordringer det å være seg selv. For man må stå. For sitt. Sine valg. Noen sier at det er tøft å stå for et slikt bevisst valg. «Du er tøff». «Du må jo være sterk». Ja, det er hyggelig med slike tilbakemeldinger. Likevel er det ikke slik. For det er den enkeltes respekt for seg selv. Som er utgangspunktet. For å være. For å «Stå han a» som vi gjerne sier nordover. For det er ikke snakk om styrke. Eller tøffhet. Men om innsikt og forståelse i hva man selv trenger. For å være.

På en av enhetens fagdager var teamet «Veiledning». Ledelsen har tanker om å få i gang systematisk kollegaveiledning. Som avslutning på fagdagen var det lagt opp til demonstrasjon av hvordan en veiledningstime kan foregå. Var liksom ikke flust med frivillige. Som ville la seg veilede foran et sekstitalls kolleger. Så det ble ganske så stille i forsamlingen. Til da MC-røya sier seg villig. For ikke si frivillig.

For det er noe med det å føle at man vises i mengden, mens man egentlig kunne tenkt seg rollen som grå mus. Som bare er. Men samtidig merker man at det er avstander mennesker i mellom. Og avstander kan føles som avvisning. På begge sider av avstanden. Og når man samtidig vet at det å fjerne en avstand er nødvendig for å kunne begynne et samarbeide, må man kunne tilby. Seg selv.

Derfor kunne en slik simulert veiledningstime brukes til mer enn bare demonstrasjon av en teknikk. Den kunne også brukes til å fortelle at det å gå inn til brukere som insisterer på å få vite blondinens tidligere navn, at det kan være tøft. Det kan føre til skuldre som henger fast i ørene. Og sykemelding. Og man kan også fortelle at. Kolleger de kan man snakke med, hvis det er noe de lurer på. Med den flotte dama med mørk stemme, som en leder en gang sa om Kamelryttersken. Med det kan man minske en avstand. Og kanskje legge et bedre grunnlag for samarbeid med kolleger som ellers bare hadde sett avstand. Tror hun som bare har at byde, men ikke at nøde.

«Tøffesta» sa nær kollega med et stort smil og en godklem. Dagen etter. Noe som ga grunnlag for å fortelle at for en selv er det ikke tøft. Selv om omgivelsene ser det er tøft, og at det er godt å høre at omgivelsene ser det. For det er snakk om et være eller ikke være. Og det kan ikke forklares med tøft. Eller sterkt. Bare med må. For man tenker ikke over at ting er tøffe. Eller at man selv er sterk. Når man står midt i stormen. Da er man bare. Det man må være. For å komme gjennom. Mest mulig hel. Mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Og for å kunne ta vare på sine omgivelser. Noe man ikke klarer hvis man ikke er. Hel. Seg selv.

Klarer du det? Å være der for dine, hvis du selv ikke er hel. Deg selv?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Var det noen som sa helhetstenking?

Kamelryttersken hadde mye godt gitt opp å høre på radio. Samme mølet, uansett hvilken kanal. Ikke noe hold i det som blir sagt, bare ting som har til hensikt å fylle et tomrom mellom musakken som gjerne går non-stop. Styret i NRK har jo til og med bestemt at kanalen som en gang i verden faktisk hadde et fornuftig innhold, NRK P1, skal kopiere de kommersielle kanalenes sendeprofil. Ikke mye tanke for at NRK P1 er den mest hørte kanalen, og at NRK skal være en almenkringkaster, ikke bare enda en nisjekanal med et innhold som nesten kan kalles useriøst rukkel.

Nå kan det jo være at ørkendyrbetvingersken har vokst fra GPP (Generelt PissPreik) og musikk med rosa sløyfer. Noe hun egentlig betviler. Iallfall hvis hun skal tro herremannen på nyttårsfeiringa nå sist. Han var hellig overbevist om at han holdt på å sjekke opp ei mc-rype som iallfall var ti år yngre enn hans egne 48. Så hun kan da ikke være så utdatert, røya med egen motorsykkel, at hun ikke kan vurdere radiosendt kommersiell GPP?

Men NRK er ikke bare GPP og rosa sløyfemusikk. NRK P2 dukket opp i fruens ører her på høstparten, og bortsett fra at en del av musikken krever mer av fruens musikkforståelse enn hun har, så er innholdet mer etter fruens smak. Seriøst og opplysende.

Som i går, hvor Helseministeren og ei av Sola Ernbergs partilakeier diskuterte skolemat på et aktualitetsprogram. Gutta boyz i Arbeiderpartiet har i sin visdom funnet ut at unger lærer bedre med nok søvn og jevn tilførsel av riktige næringsstoffer i rikelige mengder. De foreslår derfor at ungene skal få mat på skolen av skolen i storefri. Helst sponset av felleskassa. Noe da partilakeien fra opposisjonen til høyre ikke var udelt enig i. Flere dyktige lærere er jo mantraet der i gården, uansett hvor mye det måtte gå på bekostning av andre gode tiltak i skoleverket. Helhetstenkning er ikke akkurat det de er mest kjent for de gode politicuser. Selv om de gjerne vil vite det selv.

Ja, joda. Dyktige lærere er et må ha i klasserommene. Og den finske modellen med minimum mastergrad hos alle lærere er nok ikke så dum. For det er et faktum at en dyktig fagperson er bedre egnet til å lære bort et fag. Enten det er en snekker eller det er en matematikklærer. Derfor vil en spesialisering innenfor ett eller to fag, gi lærere som kan lære fra seg spesifikke fagkunnskaper på en grundigere, og dermed mer individtilpasset måte. Men man trenger også almenlærere som kan litt om alt, og som kan bidra med den almene kunnskapen som den oppvoksende slekt må ha.

Det er det sikkert ikke så mange som er uenige i. Og de fleste er nok også enige i at unger som spiser med jevne mellomrom, frokost, lunsj, middag, kveldsmat og sover 8 – 9 timer hver natt, at de vil kunne ta til seg kunnskapen de blir tilbudt på skolen, på en mer kostnadseffektiv måte. For å si det med sosialøkonomene.

Likevel har Høyredama et poeng i at ungenes ernæring er foreldrenes ansvar. Og utfordring. Men en unge som ikke får nok mat, søvn og oppfølging utenfor skolen, vil ikke lære like godt, uansett hvor mange dyktige lærere og godt tilpassede pedagogiske tilbud h*n blir tilbudt. Derfor er alle tiltak som kan gi ungene mer regelmessig mat i rikelige mengder, et gode. Spørsmålet er om man skal innføre mat på skolen, eller om man skal fortsette det holdningsskapende arbeidet mot foreldrene?

Vil man ved at skolen organiserer bespisning i storefri for å øke læringsutbyttet hos ungene, ta enda et skritt mot Storebrorsamfunnet, hvor myndighetene bestemmer hva som er bra for deg? Slik man har gjort ved å godta GPP 24/7 fra en statlig eid almenkringkaster nær deg.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

552360_245506898885054_280207248_n

Om å eie en motorsykkel

Ja, å eie en motorsykkel er faktisk det. Mye viktigere enn det evige spørsmålet om liv og død. Ikke rart at kontroller av den tekniske tilstanden på motorsykler viser en gjennomgående bedre standard, enn på biler som er gjennom obligatorisk EU-kontroll annethvert år. Se mer på NMCU’s nettsider.

Alle motorsyklister er klar over at den korteste veien mellom A og B, ikke går fra A til B, men via C, D, E og gjerne F og G også. Og dess flere fantastiske svinger det er på veien mellom A, C, D, E, F, G og B, dess bedre. Grusentustiastene legger gjerne inn en strekning eller to med løsgrus og pukkstein og parkerer med hjulene på hver sin stubbe med fritt fall til begge sider, hvor eneste mulighet for å gå av sykkelen er å velte til den sida som ser minst ubekvem ut.

Vi vet at det å kjøre sykkel er det mest farlige vi foretar oss, og vi kjener flere som har opptil mange velt, utforkjøringer og knuste sykler, hvis de da ikke selv er både kvestet for livet, eventuelt ligger i ei alt for tidlig grav.

Likevel kjører vi motorsykkel iallslags vær, og etterhvert har vi vært borti det meste av føre, med og uten piggdekk. Absitinenser og PMS (Parkert Motorsykkel Syndrom) er også velkjente utfordringer i den tida det hverken er kjøreføre eller levelige temperaturer utendørs.

Kamelryttersken er ikke noe unntak i så måte. Hun har bekjente som har kjørt seg av og nærmest knust sykkelen, men likevel bestilles det ny sykkel og man er klar for nye utfordringer på ny doning. Andre bekjente har kjørt seg av og fått permanent tilhold på den lokale kirkegården. Selv har hun hatt ublide møter med både norsk og svensk grus, noe som har ført til skifting av sylinderdeksel og bøyde håndtak og pedaler. Fortsetter hun med sin toskeskap og  uvettige framferd? Skjønner hun at etter flere møter med sivile og uniformerte onkler med radar, laser, foreleggsblokk og prikker i førerkortet, at hun burde lære seg at det ikke står “Ragnhild + 25%” med liten skrift på de runde, røde skiltene med svarte tall som står henslengt på de underligste steder langs veien? Dyrt er det også med slike møter. Selv om gutta boyz i UP er aldri så greie ellers. Så vil de likevel ha både 4 og 5 tusen av blondinens surt tjente kroner. Kronasje hun ellers kunne tenkt seg å brukt på bensin og service på ørkendyret. Som nå er på vei mot 110.000 kjørte kilometer etter fem stødige år som ørkendyrbetvingerskens faste følgesvenn.

“Går det an å kjøre noe så stort?” spør nabokona et sted Kamelryttersken er innom. Kona er godt voksen, og ikke av det storvokste slaget heller. Styret på ørkendyret rekker henne omtrent til haka, men likevel lyser det av lyst til å prøve, iallfall sitte på et stykke. Bare for å ha prøvd. Et ønske, som i tilfelle det hadde blitt ytret, Kamelryttersken hadde høflig, men i ganske så klare ordelag nok hadde avvist. “Har ikke med en ekstra hjelm”, eller noe i den duren.

Nei, for hun vil ha doningen for seg selv. Blondinen ble kraftig overrasket over sin egen reaksjon den gangen toppboksen var tømt. Kanskje ikke for verdisaker, selv om det var surt nok å få frastjålet verktøy, servicehefte og vognkort. Nei, det som var surt, og som overrasket, var reaksjonen på at noen hadde tuklet med sykkelen. Tatt i den uten fruens vitende og vilje, og tatt med seg verktøyskrinet og vognkortet. Sånn uten videre.

Det gjør man bare ikke. En motorsykkel er eierens øyensten og et smykke hun gjerne viser fram, men som hun bare lar noen få, utvalgte få ta på, og enda færre, spesielt tiltrodde får kjøre sykkelen. Mens hun står med hjertet i halsen “Kommer han tilbake med gullet?”

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D