Snedig. Om sammenhenger og forbrukermakt

Når man kommer med fakta i en diskusjon, kan man få beskjed om at man ikke må forvirre motparten. Med fakta. Noe blondinen med egen motorsykkel har fått erfare. Mer enn èn gang. Mulig det har noe med menneskets uvilje mot å endre inngrodde meninger. Som at blondiner som er store i kjeftamentet har i minste laget med forstand. På for eksempel dagens snakkis. Matvaresikkerhet.

Noen vil kanskje si at det er på tide. At det blir en snakkis. De sitter og lurer på hvorfor det har tatt så lang tid. For dette sa vi jo for 30, 40, 50, 60 år siden.  Dette med at alt henger sammen, at naturens kretsløp fungerer slik og slik, at tukler man med èn ting, vil det gi følger et annet sted. Derfor gjentar blondinen seg selv. Enda en gang.

Kvikksølvutslippene i Minamatabukta i Japan, skjedde på 1950-tallet. Offisielle tall sier at et femtitalls menneskeliv gikk tapt på grunn av store mengder kvikksølv i fisken fra bukta. Fiske i og rundt Minamata var forbudt i årtier etterpå.

Rachel Carson ga ut boka «Den stumme våren» – «Silent Spring» i 1963 om følgene av bruk av DDT og andre plantevernmidler. DDT ble forbudt i Norge i 1970, i USA i 1972. Etter sterke protester fra produsenten, som mente at DDT var helt trygt. Når forbudet var et faktum fortalte lederen for USA’s Environmental Protection Agency, at avgjørelser som å forby DDT, i det store og hele var politiske. Altså innrømmelse av at det ikke er fakta, men menneskelige oppfatninger som er avgjørende. Det han heller ikke sa, er at de multinasjonale selskapene som produserer og selger sprøytemidler, også er en del av opinionen, og at de i dag har politiske og økonomiske muskler av en størrelsesorden som langt på vei har gjort at USA har mye svakere lovgivning omkring matsikkerhet enn EU. Men det visste kanskje ikke direktøren den gang da. I 1972.

På 1970-tallet kom den «Grønne bølgen», med økologisk landbruk og kritiske røster til konvensjonelt landbruk, industrialisering av husdyrhold, monokulturer og kjemiske plantevernmidler. Da hadde man begynt å få innsikt i økosystemer og hvordan kjemiske forbindelser følger næringskjedene, slik at kritikken av kjemiske plantevernmidler hadde et seriøst, forskningsbasert grunnlag. Det var ikke lenger synsing. DDT-ens virkninger på for eksempel fugleegg var godt dokumentert. Det samme var det at DDT kan ha en halveringstid på opptil 30 år i jord. Man begynte å få tidsfrister for hvor lang tid det måtte gå mellom sprøyting og høsting, for å sikre at nytteplantene ikke inneholdt sprøytemidler eller rester etter nedbrytingsprosessene. Glyfosat (Round-Up) ble det store på bekjempelse av ugras. Ikke bare i åkeren, men også i hager, parker, veiskråninger osv.

Rundt 1990 begynte det å komme dokumentasjon på at Glyfosat ikke var så sikkert som produsenten Monsanto påsto. Halveringstiden kunne være opp til 90 dager, noe som er i lengste laget i mange grønnsaksproduksjoner, hvis man vil levere produkter uten sprøytemiddelrester.

Man begynte utover på 1970/-80-tallet også å se at ugras og skadedyr utviklet resistens mot de plantevernmidlene som ble brukt. Man måtte bruke større mengder og sprøyte oftere for å få ønsket effekt. Det førte til at man ikke bare fortsatte å forske på mer effektive midler, men man begynte også se på om nyttevekstene kunne bli bedre i stand til å tåle de økte giftmengdene. Noe som førte til genmodifisering, siden vanlig avl ikke gikk fort nok/ga ønskede resultater.

I 2000 begynte man i Norge å overvåke bruken av medisiner i dyreholdet. Også her så man utviklingen gikk mot mer bruk av medisiner. Allerede da kunne man påvise antibiotikaresistens hos bakterier hos kylling. At det har tatt 14 år før folk flest har tatt til seg denne kunnskapen, kan kanskje kalles snedig. Mer sannsynlig er det at denne kunnskapen har vært underkommunisert fordi man ikke ville skape frykt i befolkningen. Man vil jo at mat skal være ren.

Nå melder Nortura, Norges største salgssamvirke for kjøtt og fjørfe, at de i løpet av de neste to årene vil fase ut bruken av «Narasin», et middel som skal forebygge bakterierelatert sykdom hos kylling, og som gis rutinemessig gjennom foret.

Tar sin tid å endre rutiner. Og to år er lenge. I denne sammenhengen.

Det er desverre ikke alt mennesket har funnet på som er bra. For naturen. Mange av de kjemiske forbindelsene som kommer på avveie med utslipp fra industri og privathusholdninger, brytes ikke ned og blir ufarlige. De blir tatt opp i naturens kretsløp og vil etterhvert bli konsentrert i skadelige mengder, nettopp fordi de ikke brytes ned. Hverken i vann, luft eller i levende organismer. Noe blir midlertidig tatt ut av kretsløpet ved at de ikke blir utsatt for vær og vind, begraves i sedimenter på havbunnen eller på annen måte ikke går inn i kretsløpet. De stoffene som går inn i kretsløpet vil etterhvert bli tatt opp i levende organismer, og etterhvert som det organiske materialet beveger seg opp gjennom næringskjeden blir miljøgiftene konsentrert til slike mengder at de er skadelige. Kvikksølvutslippet i Minamatabukta er et eksempel. DDT i morsmelk et annet. Miljøgifter i spekket til sel og isbjørn et tredje.

Det er i dag mye snakk om forbrukermakt. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale det ren mat koster? Amerikanske bønder har mye godt gitt opp. Monsanto, som sitter på rettighetene til mye av det såkornet som brukes i USA, saksøker alle som vil bruke eget såkorn, avlet av det såkornet de kjøpte året før. Av Monsanto. Og de vinner fram med søksmålene. Også mot forbrukere som mener at maten de kjøper ikke holder mål.

Det er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Lastebåt en onsdags morgen

Ligger en båt og losser korn ved Ilakaia idag. Men den ligger bak et lagerskur og en … betongkloss.

Forstår at de bygger slike betongklosser som en del av systemet for å flytte kornet fra båten, bort til kornsiloene og kraftfòrfabrikken. Men hvorfor de må ha den klossen akkurat der, skjønner ikke Kamelryttersken. Men så er a jo bare et menneske med liten forstand…

Ha en fin dag der du er :)

Blondes have more fun

Kamelryttersken er blond, sånn er det bare med den saken. Og det er ikke så enkelt alltid, for det har sine utfordringer å ha et blondt hode. Men som Karlson på taket sier “Det er en hverdagslig ting”.

Bjørg Nina lurte på om å stripe håret, om ikke det ville hjelpe?

Kamelryttersken er litt i tvil, for hun kom på en liten historie fra den tiden hun var overbevist om at intelligens og forståelse for verdens allehånde tilskikkelser var forbundet med hårfargen. Det er hun forsåvidt fremdeles, men sier med Marilyn Monroe; “Blondes have more fun”. Marilyn regnes av mange som prototypen for en blondine, så hun burde vite hva hun snakker om.

Som sagt er fruen overbevist om at brunetter og rødhårete kvinner er bedre utstyrt mellom ørene enn blondiner, og at det kommer av hårfargen. Hun gikk derfor til sin utmerkete frisèrdame og fikk farget håret

Så langt så godt. Hun følte at intelligensen fyllte henne i alle kriker og kroker. Og siden det var en fin dag dro hun en tur på landet for å nyte dagen. Kommet et stykke ser hun en flokk sauer gå og beite ved siden av veien.

“Her skal jeg få meg ei fin lammesteik” tenker hun. Bonden er også der, så fruen går bort og hilser pent i hånda og spør

“Hvis jeg kan fortelle hvor mange sauer du har her, får jeg en av dem?”

“Ja, det måtte vel gå” mente bonden, for han var sikker på at dèt klarte ikke byfrua.

“Det er 150 stykker” sier fruen, og bonden må innrømme at det stemte. Blondinen tar den nærmeste, et lite svart og hvitt lam som bonden har med seg, og begynner å gå mot bilen. Da spør bonden

“Hvis jeg kan gjette den riktige hårfargen din, får jeg tilbake hunden min?”

Et blondt bidrag til ABC Scandinavia denne gangen

 

Utvikling, villet, styrt eller bare skjer den?

IMG_2261 25x17

I dagens Adresseavis var det en kronikk av en som arbeider med reklame. Og det han sa, kan jo de fleste med øyer i hodet si seg enig i? At folket vil bo i by’n og bruke landsbygda til rekreasjon. Hans konklusjon er at det er tull å bruke skattepenger på å få folk til å bo i bygde-Norge. Bedre å bruke dem på tiltak som bedrer livskvaliteten til folk der de bor, i by’n. At de tiltaka ofte er å emulere det gode liv på bygda, er en annen sak.

Time Magazine har i siste utgave en artikkel om landsbygda i Frankrike, og forskjellige strategier som blir brukt der for at bøndene skal overleve på drifta av gården.

Her på bjerget har Kronprinsen begynt å selge buskapen, han tjener ikke nok på drifta av gården. Derfor legger han ned drifta av Skaugum og auksjonerer bort buskapen. Er jo et tankekors at man ikke kan leve av 110 årskyr i et av landets bedre jordbruksområder. Bondelaget beklager både at gårdsdrifta på Skaugum legges ned, og at det skjer fordi økonomien i norsk landbruk er for dårlig. Men de trekker også fram Kronprinsens samfunnsansvar, at siden matproduksjon er så viktig bør han drive videre i solidaritet med de som ikke har alternative inntektskilder, både nasjonalt og internasjonalt.

Vil tro at Kronprinsen har sine grunner for å legge ned, og de får han ha, men spørsmålet Bondelaget reiser, og som også tas opp i ovenevnte artikkel fra fransk landbruk og kronikken i Adressa er ikke så enkelt å besvare.

En bærekraftig matproduksjon krever at produsenten, bonden har en nærhet til drifta og gården. Det er mulig å bo i Trondheim og drive grønnsaksproduksjon på Ørlandet, om det er økonomisk lønnsomt får de si som gjør det. Men den fysiske avstanden til gården og produksjonen gjør at man taper noe.

Forståelsen for å ta vare på gården og helst gi den videre i bedre stand enn når man tok over er grunnleggende for landbruket. I Norge er det nærmest som barnelærdom å regne at odelsgutten/-jenta har plikt til å drive gården videre, nesten uansett. Og det er nok mange som har investert og bygd ut gården i høy alder for at arvingen skal få et så godt utgangspunkt som mulig når h*n tar over.

Men så var det de økonomiske, og ikke minst de menneskelige realitetene. Mennesket har alltid klumpet seg sammen, og etterhvert som mat har blitt billigere, har flere og flere forlatt landsbygda og matproduksjonen til fordel for et enkelere liv i bynære strøk.

Det går ut over det sosiale livet i bygda. Forgubbing og reduksjon i folketallet gjør at småkommunene gradvis mister muligheten til å ivareta viktige oppgaver innenfor helse og utdanning.

Og er det så enkelt å si at det er de beste som flytter? Som det ble sagt om utvandringen til USA for hundre år siden.

Kan det være at dagens mulighet for å realisere seg selv, gjøre akkurat det man har lyst til, ikke bare fører til at de flinkeste reiser, men til at man med vitende og vilje undergraver samfunnets overlevelsesevne? Kanskje er den skandinaviske velferdsmodellen, og den norske distriktspolitikken ikke helt på trynet likevel? At mennesket må ha en viss grad av ytre styring for at samfunnet som sådann skal bestå?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D