Jegersmenn, gjess og passende tidspunkt

funny-cartoon-female-brain-site-size-1

Søndagen kom Jeger Nabo med ei gås. Anser anser kalte han den. Helt sånn ut av det blå. Kamelryttersken hadde avskrevet Nabo som gåsejeger for lenge siden. Er da bare sånne uskyldige tefat han skyter på? Norgesmesterskap i leirdueskyting. Ligger på skytebanen både seint og tidlig. Det at han skryter på seg gåsejakt er bare skryt. Har hun tenkt langt ned og til venstre, i hjernekassen. Litt sånn gjemt bak sjokoladesenteret. Inni sagflisa. Når førstnevnte ikke har fått sin daglige dose av frøene til Theobrama cacao og husnøklene har forlagt seg. Igjen.

Og som mannfolk flest kom Jeger Nabo med gåsa akkurat når fruen var som mest opptatt av andre nødvendige huslige sysler. Altså på det mest upassende tidspunkt som tenkes kunne. Fjærkreet var jo forlengst avskrevet. Her hadde blondinen i de siste tre åra. Minst. Prøvd å få gjort den bolde jegersmann forstått at hun kunne tenke seg ei gåsesteik. Siste forsøket var å tilby at hun kunne tilberede gåsa, så kunne han få seg en utmerket middag. Eller fruen kunne tilberede den til styret i borettslaget, hvor den samme jegersmann også er medlem. Men neida, bare humring i sjegget.

Men nå henger de der, to gjess. Jegersmannen forsto da til slutt at styrelederen mente alvor med at ei lita unnskyldning for ei gås ble for lite. Til et helt borettslagstyre. Så han kom med ei til på tirsdagskvelden. Og hvem var det som måtte prekevere fjærkreet? Joda, du gjettet riktig. Kamelryttersken måtte til. Bevæpnet med søppelsekk og Hunter tollekniv. Nyslipt for anledningen. Man har da håndtert fjærkre før. Jeger Nabo trodde kanskje at ei gammel gardkjerring ikke klarte såpass?

Tenkte å skjære ned fjærkreet og marinere stykkene i ei flaske rødvin. For deretter å langsteike dem i noen timer med det som måtte falle inn av krydder, som salt og pepper. Kunne lage en grønn salat og ha mandelpoteter ved siden av. Kunne nesten bli godt. Men kanskje Karavanseraiets lesere har noen opphevelser? I form av forslag til andre måter å tilberede gjess?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Hva er et karavanserai?

Ny gjesteskribent på Karavanseraiet, Marit Elisebet Totland, lærerinne, aktiv KrF-politiker, prestefrue, og blogger på bloggen Ut av uføre(t)

Hun har tatt for seg hva et karavanserai er og hvordan det kan påvirke oss

Karavanserai

Det er en glede å få være gjesteblogger på Karavanseraiet. Jeg må innrømme at første møtet med bloggen, utfordret både syn og artikulasjonsevne. Karavanserai – ikke fritt for at det trengtes konsentrasjon for å uttale ordet.

Så går jeg ordet nærmere inn på livet, og blir fascinert: Herberger for karavaner og andre veifarende langs de store handelsrutene i Midt-Østen, Nord-Afrika, Sør-Øst Europa og langs Silkeveien fra Tyrkia til Kina. Tanker og nye ideer fulgte karavanene og ble utvekslet før, under og etter de felles måltidene i seraiet.

Slike herberger trenger vi i dagens samfunn. Også i dag møtes meninger og holdninger fra hele verden. Ja, det skjer i våre egne stuer. Og vi trenger ikke en gang ha fjernsynet på eller ha besøk fra andre verdenshjørner for å bli utfordret på egne tanker og ideer.

De fleste av oss mener og synes saker og ting i klartekst, gjerne med store bokstaver. Jeg kan tenke meg at møtene i karavanseraiene kunne bli høylytte. Litt bånd måtte de nok likevel legge på seg, skulle freden bevares. De var langt fra neste tettsted, og var dømt til å være sammen, der og da.

Når vi møter uenighet, kan vi forlate rommet, forlate fellesskapet, samle oss i grupper. Er det så klokt. Hva lærer vi da av hverandre?

Feighet, skinnuenighet er ikke veien til vennskap og forståelse, men det er toleranse og respekt. Skal jeg tolerere noe, må det finnes noe å tolerere. Dem jeg er enig med, trenger jeg ikke tolerere, heller ikke dem jeg mener hevder uvesentlige ting. Det er uenighet på områder som jeg opplever som viktige, og som min meningsmotstander opplever som viktige, som virkelig krever toleranse.

Toleranse og respekt kan oppøves. Jeg tror grunnlaget legges i oppdragelsen, men det går an å lære etterhvert. Mitt utgangspunkt er at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av … , ja rett og slett uavhengig av alt. Ingen skal gjøre seg fortjent til menneskeverd. Det er noe en har fordi en er et menneske, hverken alder, prestasjon, meninger, kilo eller meter forandrer det. På et slikt grunnlag forplikter jeg meg selv til å vise respekt og toleranse. Det er vel noe bortimot en ideell fordring, og jeg må innrømme at det av og til røyner på å få følelser og tanker til å gå i takt. Men jeg øver meg!

Karvanseraiene hadde felles måltider. Måltidsfellskapet er verdifullt for å skape samhold og vennskap. Rundt bordet skapes forståelse gjennom gode samtaler. I hverdagen tvinger det også de som lever sammen til å sitte ved samme bord, både i gode og vonde dager. Det krever sitt av toleranse og respekt. Men det er en nødvendig utfordring skal en bli et godt medmenneske å leve sammen med, – et medmenneske under et flyktig møte eller ved middagsbordet, søndag som mandag.

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Kyllingsalat

Matlaging har mer med interesse å gjøre, enn det har med tid å gjøre. Merker ofte at det er fantasien som setter grenser for hva som serveres, ikke tilgang til råvarer eller den tida som kan brukes over grytene.

Nå er jo blondinen i den situasjonen at hun ikke må ha mat på bordet til klokka da og da. Og Ynglingen spiser det som blir satt på bordet. Det gir rom for både fantasifulle kreasjoner i grytene og mulighet for prioriteringer og omrokkeringer av tidspunkt for måltidene som andre kansje ikke har.

Likevel er det ofte et ork å tenke på “Hva skal jeg lage til middag i dag?” En mulighet er å sette opp en ukesmeny, men det er ikke akkurat blondinens tekopp, det med lister over gjøremål. Men denne uka har kyllingsalat hvert en målsetting, selv om det ble lasagne i går. Lasagne er egentlig ganske så grei mat, for resten forsvinner i Ynglingen i løpet av kvelden. Samme med Risotto. Noen ganger kan faktisk kvaliteten på fruens matlaging måles i hvor fort restene forsvinner ;)

Minstemann er hjemme med influensa, noe som ikke er av det enkleste slaget for en aktiv guttunge. “Det er kjedelig å være hjemme” har vært mantraet de siste dagene. Enklere med Eldstemann, han går og legger seg på ordet feber, og står ikke opp før han er feberfri. Minstemann derimot skal ikke ligge mer enn absolutt nødvendig, og da blir det laange dager når man ellers er nokså slakk i strikken. I dag kom spørsmålet om hva som ble til middag? “Kyllingsalat”.

“Liker bare kylling, ikke salat” svarer det borte i stolen. “Da blir det mer på oss” var svaret han fikk.

Dagens utgave av fruens Kyllingsalat inneholder

  • 1/2 kylling (ferdig grillet)
  • 1/4 Kinakål
  • 2 – 3 små gulrøtter, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 liten purre
  • 1/2 liten kålrot, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 rød paprika
  • 2 dl fusili pasta (kokt)
  • Søt chilisaus for kylling (Thailand in a bottle)

Verste arbeidet er å plukke kjøttet av kyllingen. Legger det gjerne i ei skål med sausen ei stund før det blandes i grønnsakene. Resten går av seg selv, men fruen liker ikke å bli grisete på fingrene, for eksempel som når hun plukker av kyllingkjøttet. Pastaen kan gjerne kokes på forhånd. I en travel hverdag kan man koke opp pastaen i morgenrushet og sette den kokende kasserollen i stekeovnen (kald ovn, uten varme på). Når man kommer hjem er pastaen kokt. Kyllingen kan plukkes kvelden før og legges i sausen over natta. Marinering og fordeling av arbeidsoppgaver i samme slengen. Eller man kan lage ferdig salaten dagen før.

Kokebøker har fruen flust av, men de blir heller sjelden brukt. Denne salaten lærte hun seg på faktisk på jobb, og har også hatt suksess med den andre steder.

Flere mattips for en travel hverdag finner du på Karavanseraiets kjøkken Velbekomme :)

Har du noen tips du vil dele med flere, bruk gjerne kommentarfeltet :)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Husmødre og strategier for en trivelig heim, finns det en prototype?

Wikipedia er min venn, sier Kamelryttersken noen ganger, selv om hu nok oftere har sagt “Selv en Rolls-Royce kan gjøres bedre ;)”

Det kan ha sammenheng med at Kamelryttersken har vandret denne livets jammerdal lengre enn Wikipedia har vært tilgjengelig. Hu har dermed hatt flere muligheter for å mene på at Rolls-Royce, selv om den etter sigende er det ypperste av det ypperste av biler som er produsert på de britiske øyer, har et forbedringspotensiale. Det har ingenting med at fruen sjøl har et forbedringspotensiale, neida *himler med de himmelblå, at noen kan tenke en slik formastelig tanke”

I Wikipedia leser fruen at en “prototype (av gresk) er en foreløpig utgave av et produkt. Prototypen lages før en starter en produksjon av en vare. Formålet med en prototype er å demonstrere og teste funksjon og design.”

At fruen i det hele tatt begynte å tenke på prototyper kommer av at hennes faderlige opphav ble 90 nå. En anseelig alder, selv i våre dager. Sånn sett lever han opptil flere år på overtid, men det skulle man nesten ikke tro. For kallen feirer sine 90 år med en rundreise gjennom deler av Harald Vs rike som han i motsetning til nevnte monark, ikke har sett, eller har vært lite. Monarken har som vi vet gjestet det meste av riket sitt, og burde derfor være vel bevandret. Fruens faderlige opphav derimot har som dattera ikke vært så my nedover fra Bergen, så han kom på hurtigruta “Trollfjord” nå sist fredag på tur til Hansestaden under de syv fjell. Defra er ruta hurtigbåt til Stavanger og tog rundt Sørlandet til Tigerstaden, før han setter nesen nordover langs Dovrebanen og Nordlandsbanen. Rimelig sprekt for en som vokste opp før radioen var allemannseie og TV’n ikke var så langt som på prototypestadiet.

Og siden Hurtigruta har et lengre opphold ved kai i Stiftsstaden, var dattera med Eldstemann og X ombord for om ikke annet å spise frokost med jubilanten. Siden det ikke blir noen annen markering av dagen lizzom. Selv om det nok er noen nabokjerringer i heimbygda som har noen små planer om et lite kaffelag når kallen kommer heim, kjenner Kamelryttersken dem rett :) Og det er bra, for man skal markere slike dager, enten det nå er opphavets 90 eller Scooterførerens 46, som ble markert sammen med Kamelryttersken med plankebiff på Kaktus nå lørdag.

Over frokosten hin fredag ble det prata om så mangt, og bestefedre lurer jo på hvordan det står til med barnebarna, de to yngste glimret med sitt fravær siden de var på skola. Og da kom det fra en at “Minstemann er nok ikke prototypen på en med CP” (Cerebral Parese). “Hva legger du i det?” spør bestefaren, den gamle skolemesteren. Han er orientert og har stadig spørsmål til det som skjer rundt ham. Opphavet har ikke gitt opp å prøve å forstå omverdenen og sin egen oppfatning av den.

Ja, hva legger Kamelryttersken i det at Minstemann ikke er en prototype på unger med CP? En prototype er som Wikipedia sier en førproduksjonsutgave, men ofte mener vi at det er en mal for hvordan noe skal være. Vi mennesker setter andre mennesker i bås, og tillegger dem egenskaper ut fra vår forståelse for hvordan mennesker i den båsen er. Men vi _vet_ ikke om de menneskene vi setter i den eller den båsen, om de faktisk har de egenskapene eller de meningene. Er noe med det Kierkegaard kaller merforståen, som man må ta hensyn til, ikke bare i en rehabiliteringssituasjon, hvor hans ord om hjelpekunst er mye brukt, men også i vår daglige omgang med hverandre.

Etter frokosten på “Trollfjord” var det opp på skola til minstemann. Gruppa hans hadde samlingsstund og inviterte foreldrene til å være med. Først hadde de en liten forestilling i allrommet, hvor også andre grupper og klasser var invitert. Og der sto de, E-gruppa, spente og forventningsfulle til at de skulle framføre sine ting for en stor forsamling. Åtte tretten/fjortenåringer. Og ikke èn var lik, eller hadde det minste preg av å være et uferdig menneske, som en prototyp nødvendigvis er. Alle hadde de sine utfordringer i forhold til at kropp eller hode ikke helt var etter vårt vanlige A4-skjema for hvordan en ungdom i begynnelsen av tenårene  er. Samtidig så er de jo akkurat det, tenåringer med hormoner og meninger om dumme foreldre og en ubendig lyst på livet.

Har opptatt fruen litt nå i helga, dette med prototyper. For hu er ikke akkurat prototypen på en vellykket husmor, snarere tvertimot. Men hu har da lært seg noen knep. For eksempel at badet skal være rent når det kommer gjester, da ser de ikke at det ikke var dradd over stuegolvet sist uke. Har noe med at vi syns det er godt å komme inn på rent bad, sette oss på ei rein skål og se i et skinnende rent speil. Tar fem minutter med ei sprayflaske, en klut og en nal til å dra av speilet.

Og en ren kjøkkenbenk. Stikk oppvasken unna i skapet under eller i oppvaskmaskinen (som jo egentlig bare er et oppbevaringssted for skitne tallerkener).

Da kan stuebordet flyte med aviser, bøker, papir osv. “Ser ut som at det bor folk her” sa venninna en gang fruen beklaga seg over rotet. Hyggelig sagt, men det er jo sant også.

Rot har noe med å ikke vite hvor tingene skal være. Tallerkenene står i i nederste hylle i skapet over oppvaskbenken, glass og kopper i hylla over. Bestikket ligger i andre skuffa ovenfra, mens de hos mamma ligger i fjerde. Sånt husker man og da er det ikke fullt så rotete lenger.

Er noe med å ha det så rent at det er hygienisk og så ryddig at det er trivelig. Og da er det ikke så farlig om heimen ikke har samme prototypepreg som en IKEA-katalog, eller var det Skeidar?

Er det egentlig sånn at prototypen på ei husmor er en hjemmeværende kvinne med støv på hjernen? Er det ikke mer sånn at det støvet på hjernen er et utslag av et udekket aktivitetsbehov?

Kyllinggryte

m/ris i heimen i dag.

Minstemann lurte på hva som ble til middag?

“Risotto” svarer Kamelryttersken

“Liker ikke risotto” repliserer jyplingen.

“Du spiste da risotto sist vi hadde?”

Ikkeno svar.

Risotto ble det, om enn i form av kyllingryte med MYE ris.

“Liker ikke kyllinggryte” kommer det fra Minstemann.

Kamelryttersken blir bøs, og svarer at dèt kan han si etter at han har spist en tallerken. Noe han også gjorde uten protester.

Er en utfordring å sitte i rullestol hele dagen, totalt avhengig av at omgivelsene kan gi deg den hjelpa du trenger. Til alt.

Så det er ikke rart at han prøver seg og vil styre det han kan. For språk har han, og etterhvert har han lært at han må bruke det skal han få det som han vil.

Fant denne i blogglandet i dag. Om noen lurer på hva jeg gjorde? Det kan dere fortsette med, for bedre reklame for våre barn med spesielle behov finns vel ikke?

Kyllinggryte ble det som sagt, bestående av en hel løk, olivenolje (sånn akkurat passe mye), en halv purre, en snackspaprika, en grillet kylling uten lår, fire fedd hvitløk, et glass COOP Taco-saus og masse ris.

Risen var kokt på forhånd, så den havna oppi til slutt sammen med litt vann for å få sånn passe konsistens.

Litt skarp smak for noen kanskje, men det ble ikke sagt noe fra hverken Ynglingen eller Minstemann så da var den nok brukbar.

Liker du Kyllinggryte? Da liker du kanskje Kyllingsalat òg?