Tag Archives: lokal

Tanker om bruk av kulturelle og religiøse symboler

At Hulda Garborg var en av pådriverne for å utvikle bunader over det ganske land er det kanskje ikke så mange som tenker over i dag. Er vel ikke så mange steder hvor man har utviklet en slik nasjonal stolthet rundt et plagg, som vi nordmenn? Et uttrykk for den norske motkulturen kanskje? At vi fremdeles holder bunaden i hevd?

Litt uvant kombinasjon? Hardangerbunad med hijab?

Da er det kanskje ikke så rart at Sisselfish reagerer på dette bildet?

Bunaden er et nasjonalt symbol, med røtter i gamle norske folkedrakter. Kamelrytterskens Nordlandsbunad for eksempel er satt sammen med elementer fra  flere plagg som var i bruk lokalt. Stakken er slik de brukte den i Nordland rundt 1850, mønsteret til livet er utformet etter en brudekjole fra Vefsn, kysa etter det de kalte “Svarthuva”. Rosene som er brodert på stakken og på vesten  er fra en annen gård i Vefsn. Og slik er alle de andre bunadene satt sammen av elementer fra flere lokale plagg. Går man lenger tilbake vil man nok finne at det er elementer som kommer fra andre land og kulturer, uten at det er noe stort poeng. Hovedsaken er at man ville skape sitt eget stasplagg, for å vise lokal tilhørighet, samtidig som man sto i en nasjonal tradisjon.

Hijaben derimot, er ikke et nasjonalt symbol, men et religiøst symbol. Den bæres for å ære Koranens bud om at kvinnen skal dekke sitt hår når hun er utendørs og hos fremmede.

Det er når disse to symbolene møtes at kulturforskjeller og følelser utfordres. Det har noe med finfølelse å gjøre, noe med respekt for hverandres forståelse av symboler og kultur. Ikke bare andres kulturforståelse, men også ens egen.

Kamelryttersken vil oppfatte en muslimsk kvinne kledd i bunad og med hijab utenpå slik som på bildet over, som i overkant kaut. Kombinasjonen bryter så mye med hennes oppfatning av hvordan man respekterer hverandres kultur og behov for å vise sin tro, at hun reagerer. De fleste bunader, som for eksempel Nordlandsbunaden som Kamelryttersken bærer med stolthet, har et sjal eller skaut som hører til.

Da kan et betimelig spørsmål være om ikke det sjalet eller skautet kunne være like bra for å overholde Profetens bud om at vi kvinner skal dekke håret? Vanligvis bæres sjalet til Nordlandsbunaden rundt nakken med endene stukket ned i vesten foran. Kamelryttersken jukser litt og bruker ei sikkerhetsnål for å sikre at endene ikke glir opp igjen. Men det er ingenting i veien for at ikke sjalet kan brukes som hodetørkle,og draperes slik at det dekker håret i henhold til Koranen.

Dette er bare et eksempel på en praktisk løsning på en innfløkt utfordring. For vi snakker her om sterke følelser, på begge sider. Både hos norske nordmenn og hos muslimer som har et minst like sterkt forhold til religiøse symboler som bunadspolitiet har til hvordan bunaden skal bæres korrekt. Er nok flere som protesterer på sølja til fruen. Den er da ikke original? Jo, original er den, men den er eldre enn søljene som er designet til Nordlandsbunaden. Mindre også.

Står mer om sølja her, men kan kort fortelle at den er arvegods  og som sådan mer verdifull som bunadssølje enn de originale. Og da blir det straks en annen lyd i pipa hos bunadspolitiet, selv om de nok helst så at fruen brukte denne sølja i en annen sammenheng.

Men hvis man ser nærmere på Koranen, og dens ordbruk om påkledning, både for kvinner og menn, noe man må tro forfatteren av denne artikelen i Wikipedia har gjort, vil man få et litt skarpere bilde av utfordringene. Og av diskusjonen om bunad og hijab. I nevnte artikkel sies det at man i følge Koranen bør ikke bruke klær som viser kroppens form. Bortsett fra i familiens skjød. Mange bunader vil kanskje ikke helt oppfylle dette kravet. Hverken fro kvinner eller menn. Iallfall blir Kamelryttersken veldig så klar over sine fordeler, de på siden og bak når hun tar på seg sin bunad. Og i en Beltestakk hadde hun blitt enda mer klar over at hun har sine sider hun òg ;-)

Når det gjelder religiøse symboler derimot, er det nok mer utfordrende å utfordre konvensjonene, selv om historien om munken som skulle til Roma og audiens hos paven kan si noe om ikke bare det å utøve sin religion, men også noe om det å ha respekt.

Det hadde seg slik at det var en ung munk som skulle til Roma som sendebud fra klosteret hvor han var. Nå var det slik at i det klosteret holdt de lørdagen hellig, mens de i pavens Roma holdt søndagen som hviledag slik som 1. Mosebok befaler. Den unge munken gikk til en eldre ordensbror og spurt hvordan han skulle forholde seg, siden han mente at lørdag var hviledag, mens da vertsskapet i Roma mente på at søndag var den dagen Gud hvilte etter å ha skapt verden. “Når du er i Roma, gjør som romerne” svarte oredensbroren. Og det har ofte vist seg å være et godt svar, eller?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Det har vært mange treff på denne bloggposten nå etter nasjonaldagen. Den er derfor oppdatert med noen flere argumenter for å tenke seg om i sin bruk av symbolske plagg.

Gjør din plikt, krev din rett

Nordens klippes fane

Pikenes Jens, Jensemann, Statsministeren, Arbeiderpartiets leder, Jens Stoltenberg, kjært barn har som kjent mange navn, har gjennom hele valgkampen oppfordret oss til å bruke stemmeretten vår. Noe hans partifelle Ninna Elisabeth på bloggen Min tenketank også gjør;

Du trenger ikke stemme som meg, bare du stemmer!

Ja, selvsagt. Kamelryttersken siterer gjerne Sir Winston Churchill’s ord om demokratiet;

Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.

Borgerplikten har hun gjort i alle år, også  i år.

Men ja. Selvsagt, men likevel. Når det blir snakk om politikk og valg, kommer også begrepet politikerforakt opp. At man som samfunnsmedlem ikke ser at politikerne holder sine løfter lenger enn til stemmesedlene er talt opp. Da begynner den såkalte politiske tautrekkingen, som i realiten er at den som skriker høyest og klarer å unngå trå på noen ømme tær (så få som mulig iallfall), er den som får bukta og begge endene. Og kan dermed gjøre som h*n vil. Noe den regjeringen vi  har i dag er et eksempel på. Er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Ved forrige kommunevalg var det stor ståhei om bomringen rundt kaupangen ved Nidelva. Den skulle bort, det var alle politikerne skjønt enige om. Iallfall de som satt med makta eller hadde mulighet for å få makt i Bystyret etter valget. Alle visste også at det var på gang en Miljøpakke, med mer veibygging, satsing på buss og det skulle blir enklere for syklistene. All slags kommunikasjon skal bli enklere og bedre i Stiftsstaden. Bare fryd og gammen med andre ord. Det man ikke ville diskutere var at Miljøpakken ville bli finansiert av bompenger. At det ville bli en ny bomring rundt byen.

Slik kan man fortsette med eksempler hvor partienes valgløfter forsvinner i menneskets behov for selvrealisering, for å ha mat på bordet og ørten kanaler på fjernsynet. Politikere er mennesker de òg. Heldigvis.

Et annet ankepunkt Kamelryttersken har til politikernes (og deres respektive partier) er deres behov for å fylle både posen og sekken, uten tanke for konsekvensene.

Vi har et av verdens beste helse- og sosialsystem, med tilbud om behandling av det meste. Det er heller ingen som må gå sultne eller ikke ha tak over hodet i Kongeriket. Vi har vent oss til at det er slik, og derfor er det selvfølge at NAV stiller opp hvis det er noe som feiler et sted. Men vi vil ikke betale for det vi får. Utover våre 7 % i Folketrygdavgift som vi betaler over skatteseddelen. Den vil vi helst ikke betale heller. Men vi gjør det, mer eller mindre uvitende som en del av inntektsskatten.

Nå er det oppe en sak om at Trondheim kommune har hatt 30.000 brudd på Arbeidsmiljøloven og er politianmeldt av Arbeidstilsynet. Javel? Vi vil ha et helsevesen som tar vare på oss fra vugge til grav, og helst enda lenger, men vi vil ikke betale for det. Vi, som samfunn, må ta inn over oss at den standarden vi krever koster. Nytter ikke å skjære ned på personalutfgiftene for å betale dyre lån på sykehus som ikke kan driftes slik de er tenkt, fordi personalet er sagt opp.

Og det er politikernes ansvar å ta opp slike spørsmål og vise oss konsekvensene av at vi vil ha den høyeste standarden på alle tjenestene vi mottar fra det offentlige. Et ansvar de ikke tar, de bruker heller tida på å slå hverandre i hodet med beskyldninger om at det er det partiet som har skylda for ditt, eller at en slik politikk vil føre til datt. + alle personkarakteristikkene som ikke egner seg for sarte ører. Og nå var det surmuling og mistenkeliggjøring av en statlig etat fordi den hadde gjort jobben sin og politianmeldt kritikkverdige forhold ei knapp uke før valget. Konsensus og felles forståelse av hvilke utfordringer som må løses, og i hvilken rekkefølge er fremmede begreper for de som utøver det Otto von Bismarck kalte det muliges kunst.

Derfor vil Kamelryttersken bruke sin rett til å legge en blank stemmeseddel i valgurna.

Gjør du? Stemmer altså.

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Stabburet

Sommerminner

Lammelåret oppfordrer til å dele sommerminner

De er det mange av, et som står langt fram i minneboka er barndommens somre på Gamlestua

Gamlestua i august 2011

Var besteforeldrene som bodde her om sommeren. De overtok stua rundt 1930 og restaurerte og bygde flere hus på tomta. Som man gjerne gjør når man trenger plass.

Først “Skjulet” eller “Loftet” som det også kalles. Det er soverom på loftet og garasje, vedskjul og utedo nede. Akkurat passe, eneste aberet var å springe over plenen og på do før man skulle tilsengs om kvelden. For på Østlandet er det mørkt om natta på sommeren. En uting, Kamelryttersken skjønner ikke hvordan noen kan leve et sted hvor det er mørke sommernetter?

Skjulet

Er liksom stabbursloftet Kamelryttersken ser på som “sitt”. Var der hun og foreldrene holdt til når de var på besøk. Under stabburet var det sandkasse, akkurat passe på varme sommerdager og regntunge ditto. Iallfall syntes ungene det da. Nå er det materiallager og iallfall ikke noen lekeplass lenger.

Stabburet

Mellom Skjulet og Stabburet hadde Bestefar hundegård. Var barnebarna som hadde som arbeid å lufte elghunden når bestefaren var på kontoret. Ble mange turer opp i åsen med “Brann” i løpet av en sommer. Med blåbærspann og uten.

Trammen

Trammen ble brukt som dagligstue, det var ettermiddagskaffe der og gjester fikk også servering på trammen.

Hvor gammel Gamlestua er, er det ingen som er sikre på. Men årstallet 1696 er hugd inn i en av bjelkene. Dette var den tids “Husbankhus” med ei stor stue og et mindre kammers, gjerne med en hems over kamerset. På Glomdalsmuseet er det stuer flere av samme sorten. På større gårder var gjerne to slike stuer bygd sammen.

Var Kamelrytterskens tippoldemor og navnesøster som var den siste som holdt helårshusholdning på Gamlestua. Rundt 1900 flyttet de hele gården og bygde ny “våning” og nytt fjøs et stykke unna. Låven flytta de etter. Hun var ei drivende kjerring og har fått etterkommere oppkalt etter seg i hver generasjon siden.

Sist Kamelryttersken var på Gamlestua ble det snakk om felles interesser og yrkesvalg i slekta. Da kunne tante G fortelle at i den amerikanske greina av slekta ble det sagt at “the H…-girls, they were all teachers”. Og nå kan man snart si det samme om den norske greina òg fant de ut.

Før kveldsmat måtte ungene gå opp på nabogården og hente melk. De hadde melkekyr og griser. Melkemaskinen bråkte såpass at det var ikke behov for klokke for å vite når det var fjøstid. Var fast sommermat med “Melkeringe” eller “Røm’kolle” som det heter nordafor. Og den må settes opp på upasteurisert fersk melk, skal den surne og få riktig kosistens. Sto en hel stabel med tallerkener med trefjøler mellom på kjøkkenbenken med melkeringe.

Når Besteforeldrene overtok hadde stua stått tom i nærmere tredve år, og hadde blitt brukt til blant annet forsamlingslokale. De pusset opp og malte så godt det lot seg gjøre , satte inn ny kjøkkenbenk og fikk tak i møbler som sto i stil. Er bare skiva som brukes som spisebord til hverdags som er tilbake av det originale inventaret. Den er veggfast, så den gikk ikke sin vei. Og så grua, eller peisen som vi gjerne sier nå.

På regnværsdager var “Ferdaskrinet” godt å ty til. Oppi der var det tegneseriehefter, tegnesaker og leker. Et ferdaskrin, var som navnet sier et skrin man hadde med på ferda, reisen om man vil.

Porten

Når det kom biler var det ungene som sprang og åpna, hvis de var i nærheten. Hendte de var Odden og badet, eller på Bærja og plukket blåbær eller hvor de nå var.

Har du noen sommerminner du vil dele med Lammelåret og bloggverdenen? Legg igjen en link hos Lammelåret og gjerne her også til dine minner :-)

img_5848 30x20

Trur dåkk ho va bli’spent, kjerringa?

Nei, ho va rimelig opp i da, og lite telsnakkan der ho sprang tuilling mellom bua med verktøyet og stua. Før hu sku fløtte klokk’kassen frå eine veggen tel ander veggen. Og den kassen ha ho då fløtta på før? Aleina?

Men denne gången då sku han ikkje. Ikkje førpint om ho fann hollan tel skruvan med eine handa, mens den andre gjorde sett beste med å holde kassen bein og på plass. No va gode råd dyr, før klokka va kvart på halv kveldsvakt og ho ha førbainna se på at klokka og kassen sku på plass før ho sprang på jobb.

Ner i bua og tel med skjærfil og anna fil. Her sku den skruvjæveln te pers. Opp igjen med to skruva uten hau som sku inn i hollan i veggen, sånn at kassen kunne henge på dem. Nei men trur du ikkje f… at det va femmillimetra ho ha skjært hauet a, og hollet va fire? Ner igjen. Der fann hu en firemillimetring som hadde lura seg godt ner i eska, Han ville ikkje bi haulaus i så ung alder meinte han. Optimisten.

Opp igjen, jau, den her gongen gjekk det, så ho kunne spenne på se et telfreds smil og være sett vanlige bli’spente jeg på jobb den dagen òg :-)

Ei anna som kanskje ikkje e så bli’spent før tida e Mirasipani, Ho vart tapt attom en port, med han som ville antastes på hi sia. Så no sett ho der og lure på “Ka no?” Kamelryttersken reste berre på hauet a ungdommen og sei at “E da sånn laga, då bi da sånn”.

Nån som kan hjelpe tøtta sånn at ho bli’spent og trivelig å ha i husan? Og sånn at ho unngår fleire katastrofe?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Bønder i by’n

Så snurten i en lammebak ut stuevinduet og måtte opp på baksida for å se.

Kamelryttersken ble nesten litt nostalgisk når hun fikk se de to einforingene med hvert sitt lam. Hun har da hatt noen av sortsen i sitt tidligere liv, og skulle gjerne hatt dem ruslende rundt husene. Men det ble en telefon til 02800 for å varsle likevel. Ikke det at ikke sauene kunne få gå på plenen, men det var den lille detaljen med dyrevelferd. Sau i bygatene kan bli til mye gråt og tenders gnidsel og blod og masse unødig ordbruk.

De har vært her nede forrige uke også. Nabokona kunne fortelle at hun drev og så etter dem hvor de dro hen, om de dro opp i lia eller om de ble værende her nede.

For de som lurer på fruens lokale fagspråk, så er en einforing, gjømmer eller gimbre ei et år gammel søye. Den har vært fòra èn vinter, derav ein-fòrs-sau, einfòring.

Kamelryttersken tenker litt sånn at to einforinger på vidvanke slik, har noe med at de ikke er kjent i beiteområdet sitt. Det vet hun fra sine egne dager med sau på beite. Ikke akkurat i bynære strøk, men sau er sau uansett om den drar til Heldalen på sommeren eller om den trekker ned fra Tømmerdalen. Vanligvis er det nyinkjøpte einforinger som trekker slik. De er kjøpt inn fra et annet sted på høsten som lam og ble prega av mora til å gå i ètt beiteområde. Når de nå kommer i et nytt beiteområde vil de trekke for å finne det beitet de er vant til. Er ikke så mye å gjøre med slike som trekker, det er å avlive på høsten og sette på nytt blod. Lammene vil ha lært å trekke, slik at de kan ikke settes på heller.

Her i Bymarka er det ikke allverdens med gjerder slik at sauene kan trekke akkurat så mye de vil, men de holder seg opp mot Lavollen og oppover i Tømmerdalen så langt fruen har sett dem. Slitsomt med sau som trekker slik, Kamelryttersken har gått sine kilometre for å se etter og få heim slike som har slått seg til i nabobygda, og med en liten flokk var det ikke bare bare å slakte ned unge søyer som hadde bra produksjon. Ble heller til at man gikk noen kilometre ekstra. men der var det ikke biltrafikk som kunne være en fare for dyra. Sau i bygater er en helt annen skål enn sau i veikanten. Og det kunne ikke Kamelryttersken by dyra sine, en riksvei med biler i alle retninger, var knapt nok en sausti de kunne legge seg ned ved.

Men er det egentlig noe å trakte etter? Må da være mye bedre å ligge innpå åsen og late seg i solsteiken?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

 

 

Snartur og snarveier

Improviserte turer tar man gjerne på sparket. Noe ørkendyret ikke har noe i mot. Etter dagvakt en søndag i juli fant Kamelryttersken ut at hun kunne jo ta snarveien rundt Klæbu på heimveien. Kommet opp til Svean gjennom noen fantastiske svinger mellom Tillerbrua og Klæbu sentrum, fant hun ut at “Det er da ikke så langt til Ler”. Nede på E6 svingte ørkendyret sørover. Merkelig det da? Stiftsstaden og heimen ligger da vitterlig nordover langs E6 fra Ler? Neida, sånne detaljer hefta ikke bimmer’n så han fant seg ei bru over Gaula ved Lundamo han. Og la i vei nordover på vestsida av elva. Sånne vestsideveier er mye triveligere var argumentet til snabelkamelen. På Kvål la han til venstre oppover lia, ikke ned. Og fortsatte over åsen på en grusvei som tvang betvingeren av det topuklede ørkendyr opp i stående over til Gåsbakken. “Her har vi da vært før?”  Joda, ørkendyret ville ta samme turen som i fjor. Der han fortsatte ned til Svorkmo og Orkdalen. Men nei nelt samme turen ble det ikke, i lia ned mot Svorkmo ble det stopp. Her holdt noen av de lokale heltene med hest på stas, på med høyberging, og hadde lite og ingenting i mot Kamelrytterskens to vante hender om høygaffelen. For gafling av høy inne på låven er inegn udelt fornøyelse for folk med halskatarr,

Artig å se, traktor med svans som kjørte inn bakketørka høy. Blondinen ble rent nostalgisk og tenkte på de rideturene hun hadde hatt på panseret til gråtassen på Fastvolden. En av gårdene i heimbygda. Den gang da i barndommen. Høylasset var stort og gråtassen lett i framkant. Løsninga var å ha noen som satt foran på panseret slik at traktoren hadde et minimum av bakkekontakt med forhjula. Uforsvarlig? Ja, men du verden så artig for en ti-tolv års unge.

Hestefolket var glad for de to ekstra hendene, som kom sånn helt uventa. Vanligvis fikk de pressa høyet direkte på ekra (jordet), men i år var det ikke mulig å få i pressing. Høyet var tørt, så det var bare å få det inn. Kamelryttersken har fuska litt i bondeyrket, og vet litt om det å ha “Floingen stående i tinden” når tørrhøyet skulle berges. Hestefolket fikk berga høyet sitt og fikk bevis for at dugnadsånden lever fremdeles, også når man ikke ber om det. Kamelryttersken fikk på sin side bruke kroppen og kjenne på det å bli fysisk trøtt etter et godt arbeidsslag. Noe som ikke akkurat er vanlig kost i den jobben hun har for tiden. Og som ble en bonus og en vederkvegelse for kropp og sjel.

Hva med deg? Improviserer du en tur på sparket, eller “har” du ikke tid?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

 

Bare èn av millioner frihetskjempere

En av vår tids mest kjente frihetsforkjempere, Nelson Mandela blir 93 år nå på mandag. En respektabel alder for en som har tilbrakt rundt 1/4 av livet i et fengsel som ikke helt holdt samme standard som fengselet i Halden.

Svenske Expressen har en lengre artikkel om 93-åringen, mens da norske media så langt har glemt at fredsprisvinneren fra 1993 fyller år nå til uka. Er i Expressen det kommer fram at Mandela ser på seg selv som en av mange millioner frihetsforkjempere, ikke som den fremste blant likemenn.

Mandela står sammen med Gandhi og Martin Luther King jr som en av de fremste forkjemperne for respekt og likeverd i tiden etter andre verdenskrig. I motsetning til dem har han fått virke uten å bli drept av snikmordere. I seg selv en begivenhet og tegn på at hans integritet samlet folket han arbeidet for. Kanskje også et tegn på at verden går fremover. I følge en av de kondisjonerte fruer på Øvre Singsaker er det ikke så rart, for den har ikke noe annet sted å gå. Enn fremover.

En helt annen sak som også handler om respekt og verdighet er voldtekt. En sak som har fått mye oppmerksomhet de siste månedene. Her i byen har vi enda i friskt minne ungjenta som tok livet sitt etter å ha blitt voldtatt på Festningen nå i mai. I dag har Adressa en kronikk av Berit Schei, Professor i medisin ved NTNU, med tittelen Voldtektsofre har rett til kompetente helsetjenester. Ja, selvsagt. Et menneske i krise har krav på å bli møtt med empati, forståelse og respekt.

Vi fokuserer på voldtekt fordi det er et så klart brudd på vår forståelse av hvordan vi omgåes. Voldtektsofferet har fått sin intimsfære invadert og ødelagt på det groveste, gjerne av en person som står det nært. Vanligvis tenker vi på voldtekt som et overfall bak en busk i en park. Men langt de fleste voldtekter skjer i hjemmet og fra kjente.

Det er bra at vi fokuserer på voldtekt og hvilke følger det kan ha for den som blir voldtatt. Voldtektsmottak på st. Olavs hospital, tilbud om oppfølging av helsepersonell og den omsorg som gis i nærmiljøet.

Professoren er opptatt av dårlig politisk håndverk ved å la legevakta være åsted for undersøkelsen av voldtektsofre. Bortsett fra her i by’n hvor det er eget team som tar i mot.

Schei sier videre: 

Så lenge helsemyndigheter nekter å diskutere kvalitetskriterier for denne type undersøkelser, vil voldtatte fortsatt bli dobbelte ofre. For ikke å si tredobbelte ofre; først av gjerningspersonen, så av helsevesenet, deretter av rettsvesenet som ikke får den sakkyndige hjelpen som behøves.

Ja, hun har rett. Men er det riktig å diskutere kvalitetskriterier for èn type overgrep? Burde man ikke se på de overordnede målene først og diskutere hvilke kvalitetskriterier som ligger i dem? Eller har vi allerede gjort det?

Blondinen sliter litt her, ikke rent lite heller. For vi vil som helsepersonell prøve å gjøre vårt beste ut fra våre forutsetninger og forståelse for hva som er best for pasienten, brukeren av våre tjenester. Selvsagt vil vi møte voldtektsofferet på en empatisk og skånsom måte, for å bidra til at traumene skal bli så små som mulig. Helst vil vi ha en tryllestav som kan fjerne traumene med ett strøk over panna til offeret. Og til det trengs det spesialister på akkurat de traumene skal vi kunne handle i god Hippokratisk ånd.

Men likevel, det er ikke bare voltektsofre som får sin intimsfære invadert, som får livet ødelagt av vankunne i helsevesen og samfunn forøvrig. Som også har behov for kvalitetssikring av sitt helsetilbud. Et tilbud som i realiteten ikke finns. Fordi det er samlet på få hender på Rikshospitalet, og som fokuserer på kosmetiske forandringer og ikke på hvilke lokale tilbud pasienten trenger for å fungere i det daglige. “Been there, done that” kan Kamelryttersken si om så mangt, og mye kan hun legge bak seg nettopp av den grunn. Men noe blir det til at hun går tilbake til. Som dette med lokale tilbud til transkjønnede. For det å finne seg sjæl krever kanskje mer enn en blåresept på hormonsubstitusjon?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Bildet er hentet fra Tango MCs teorikveld på NAFs førerutviklingskurs 6. -8. mai 2011

Blinde soner, speil og blinkende lys

Var en sommerkveld ørkendyret kom bortover Kjøpmannsgata, i venstrefeltet. Han hadde tenkt seg rett fram på Brattøra og etterhvert inn på nyveien, Nordre avlastningsvei. Men før han kommer så langt som til Lilletorget/Thomas Angelsgata er det en jypling av en moped som legger seg over fra høyrefeltet. Han kan takke sin skaper for at Kamelryttersken hadde kjørt motorsykkel før. Først kneip hun inn bremsen såpass ørkendyret nærmest sto stille, slik at det ble plass til ynglingen, før ørkendyret dro på og forbi på venstre sida. For her var det farlig å være forståss.

Var tre ungdommer i følge på moped og lettsykkel som lå i høyrefeltet, og som kanskje syns bilkøen ble lang foran. Mopeden som lå først, smatt seg fram ved å legge brått over i venstrefeltet, hvor det tilfeldigvis samtidig var et ørkendyr som hadde tenkt å okkupere samme sted i tid og rom. At blondinen oppå ørkendyret begynte å lure alvorlig på om mopedusten hadde førerkort for moped eller om han hadde fått det på posten, er kanskje ikke så rart.

For ikke hadde han sjekka speil, ikke sjekka han blindsonen og ikke brukte han blinklys. Så det var fruens rutine og erfaring som gjorde at hun ikke kjørte over guttvåttens spanske industriavfall, ikke hans plikt til å opptre aktsomt i trafikken.

Valpen ble tydelig overraska og kanskje litt skremt i det samme, kunne Kamelryttersken se i speilet. Så nå går det nok enda ei historie om tungsykklers uvettige oppførsel og hvor overlegne de er de som sitter oppå, i nærmiljøet hans. Mens det da var nummeret før fruen hadde gått av sykkelen i lyskrysset ved Bakk’brua og fortalt larven litt om Adam, korte bukser og øl i Paris. Men hun fant ut at guttungen sannsynligvis ikke ville ha forstått nord-norsk, så det var ikke bryet verdt.

Men det er da fortærende at mopedister skal legge seg til samme uvaner som bilistene? De er da like sårbare de som motorsyklister? Der de farter rundt i joggesko, shorts og T-skjorte?

Bildet er hentet fra Tango MCs teorikveld på NAFs førerutviklingskurs 6. -8. mai 2011

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

img_4724 25x16

Kikkerten i glaskarmen

X-en var innom for en tid siden og kommenterte kikkerten fruen hadde stående på hylla ved stuevinduet. “Akkurat som kjerringene heime” var kommentaren.

Utsikta fra fruens stuevindu er det inne no å si på. Her er det hurtigruta “Trollfjord” som poserer på vei ut Trondheimsleia

Ja, vi er vant til å holde øye med fjorden. Og ja vi er nysgjerrige. Men kikkerten har med mer enn nysgjerrighet å gjøre. Den hang på en knagg eller sto i hylla lett tilgjengelig hvis man så noe nedpå fjorden som ikke var lett å se. Mange hadde den også stående i glasskarmen.

Vi måtte holde øye med fjorden. Kallen var på fiske og vi var redde for ham. Kanskje hadde han med seg en eller flere av sønnene våre. Eller de var med andre båter. Selv om vi ikke kunne gjøre så mye, så er det å vite hva som skjer en beroligelse i seg selv. Og så man noe som ikke stemte kunne man finne ut av hva det var eller si fra hvis det var noe alvorlig.

Og så været, følge med på hvordan strømmen og bølgene gikk. Alle slike detaljer som kan berolige et angstfylt hjerte. Strømmen står sånn og slik, “han e berre en liten nordavinds gråe”, “Då kjem nok kallen heil heim i dag òg”. Sjelden det ble sagt, men det lå alltid under.

I dag med alskens overvåkningsutstyr er likevel det menneskelige øye nødvendig. Selv om det sjelden og aldri skjer noe spennende nedpå fjorden har likevel kikkerten sin faste plass ved stuevindet. Og der blir den nok værende, eller ?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom    :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk    :-)

F for Forståelse eller for Fornærmelse?

Det er ikke så enkelt alltid, å vite hvordan man skal forholde seg når man møter nye mennesker. Denne blondinen har iallfall møtt mange som sliter litt med hvordan forholde seg til store flotte blondiner med brede skuldre og mørk stemme. Som når hun var ute og gikk Natteravn i Midtbyen sist natt.

Nederst i Nordre, ned mot Fjordgata er det gjerne mye folk som samles. Er kanskje ikke akkurat Stiftsstadens svar på Red light district, men det er flere utesteder i akkurat den gatestumpen. Etter at ølkranene stenger i to-tida trekker folk ut på gata, hvor de blir stående og prate før de rusler seg i retning sine respektive hjem.

Kamelryttersken og to andre natteravner kommer bort Fjordgata rett etter stengetid. I krysset med Nordre blir hun stoppet av en yngre kar som høylytt forteller hva fruen het en gang i tiden og fortsetter med å ramse opp barna hennes, hva de gjør og så videre. Han er ganske så påståelig og  kan virke forurettet over et eller annet, før han avslutter med at Kamelryttersken er syk. Ærlig og redelig tok det fruen en stund før hun oppfattet hvem han snakket om. Det er jo ethvert menneskes soleklare rett å kunne oppføre seg som en idiot, enten man er edru eller ikke. Han får nå bare holde på. Han har sikkert behov for å bekrefte mistanken omgivelsene har av hans manglende evne til å være i godt lag, tenker fruen når hun får summet seg. Karen ble litt spakere og ikke fullt så høylydt når han fikk svar. Da det nådde fram til bevisstheten hans at Kamelryttersken var villig til å snakke med ham ble det stille. Er ikke så enkelt å være brautende idiot, når dama han snakker om og til, ikke farer opp i et vannvidd av munnbruk med beskyldninger om både dette og hint. Om både toskeskap og det som verre er.

Venninden til typen ble ikke bare litt med seg av oppførselen til kavaleren og prøver å komme Kamelryttersken i møte med «Vi har da arbeidet sammen på rehabavdelingen på sykehjemmet, det var så hyggelig å arbeide sammen med deg».  Først snakker hun til kavaleren og vil ha ham til å roe seg ved å fortelle at Kamelryttersken, tross hans meninger, er en hyggelig person. Det når ikke fram til karen som bare fortsetter med sitt noe usammenhengende babbel, om enn mer tilbaketrukket og så absolutt mer lavmælt ettersom han ikke får gehør, bare motstand. Når kavaleren ikke vil høre på det øret, snur hun seg til Kamelryttersken og gjentar at hun satte pris på samarbeidet på sykehjemmet. Trivelig at hun kommer sin tidligere arbeidskollega i møte slik :-)

Men hva i h…ste svarer man? Her holder typen til en tidligere arbeidskollega på og gjør sitt beste for å lage kvalm. Frøkna selv gjør hva hun kan for å redde situasjonen. Sitt eget omdømme iallfall. «Klarer ikke helt å ta deg igjen, det er så lenge siden jeg arbeidet der, men du skal ha takk for at du husker meg», eller noe i den retningen svarer Kamelryttersken, før hun fortsetter for å ta igjen de to andre ravnene som har rusla over på andre siden av Nordre. Kanskje litt kort, jenta var jo opptatt av å redde skinnet til kavaleren sin, og burde så absolutt fått mer kred for det, men Kamelryttersken vil helst ut av en ubehagelig situasjon.

Ble litt sært at enda en tidligere kollega fra tida på rehabavdelingen forteller om et godt samarbeid, på så kort tid. For en av sykepleierne på sykehjemmet kom innom standen Natteravnene hadde på Martna’n tidligere i uka, bare for å prate kjenning. Hun fortalte at Kamelryttersken var savnet på avdelingen, for sin evne til tverrfaglig samarbeid, til å se mennesket, ikke bare diagnose eller profesjon. Godt å vite at man huskes for slike ting, for Kamelryttersken opplevde litt forskjellig der også, på tross av det gode samarbeidet med pleiepersonalet.

Hvordan oppfører man seg i en slik situasjon, og ville den vært anderledes om Kamelryttersken ikke hadde hatt natteravnvesten på seg? Kanskje, men hun var nå en gang Natteravn denne kvelden i denne situasjonen. Reaksjonen kom ikke før hun kom hjem. Da først oppfatta blondinen at hun faktisk var blitt sjikanert på åpen gate. Foran et tyvetalls mennesker, mens da de to andre ravnene hadde fortsatt uten å få med seg hva som skjedde litt lenger bak.

Kamelryttersken forstår hva karen ville formidle, men hun lurer på hvem som var den fornærmede her, og hva folk faktisk forstår. Eller vil forstå.

I ettertid ser fruen at situasjonen ikke var særlig ubehagelig. Den kunne vært, for slike situasjoner er aldri behagelige. Er for mange følelser som kommer opp og får fritt spillerom. Men det man ikke dør av, blir man sterkere av. Det gjør at Kamelryttersken kunne ta denne utfordringen på en mye bedre og mer produktiv måte i natt enn bare for kort tid siden. Selv om den tidligere arbeidskollegaen nok følte situasjonen som både pinlig og det som verre er. Blondinen tenker på om hun skulle tatt seg litt mer tid og avsluttet situasjonen på en hyggeligere måte. For eksempel foreslått for karen med dårlige sosiale antenner å møttes over et kafèbord i morgen? Men det hadde kanskje vært en fornærmelse?

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom    :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk   :-)

Skogsdrift

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Bruk av andres symboler, er det et tegn på kulturell forståelse?

Blondinen har gått hen og rundet et halvt århundre i sin vandring på jordens overflate. Mest på overflaten, selv om det i steinrøysa hun bor i er slått mange og lange hull gjennom mye av fjellheimen, så en del av de femti årene har blitt tilbragt under jordens overflate. For eksempel må hun gjennom femhundre meter tunnel i tilfelle hun føler behov for å kjøre til Prixen som ligger 2oo meter i luftlinje unna. Derfor hender det relativt ofte at hun kan påtreffes til fots bærende på innkjøpte dagligvarer til heimen.

Bar må vi kunne tro at Hulda Garborg også gjorde. At hun også var en av pådriverne for å utvikle bunader over det ganske land er det kanskje ikke så mange som tenker over i dag. Er vel ikke så mange steder hvor man har utviklet en slik nasjonal stolthet rundt et plagg, som vi nordmenn? Et uttrykk for den norske motkulturen kanskje? At vi fremdeles holder bunaden i hevd?

Da er det kanskje ikke så rart at Sisselfish reagerer på dette bildet?

Litt uvant kombinasjon? Hardangerbunad med hijab?

Bunaden er et nasjonalt symbol, med røtter i gamle norske folkedrakter. Kamelrytterskens Nordlandsbunad for eksempel er satt sammen med elementer fra  flere plagg som var i bruk lokalt. Stakken er slik de brukte den i Nordland rundt 1850, mønsteret til livet er utformet etter en brudekjole fra Vefsn, kysa etter det de kalte “Svarthuva”. Rosene som er brodert på stakken og på vesten  er fra en annen gård i Vefsn. Og slik er alle de andre bunadene satt sammen av elementer fra flere lokale plagg. Går man lenger tilbake vil man nok finne at det er elementer som kommer fra andre land og kulturer, uten at det er noe stort poeng. Hovedsaken er at man ville skape sitt eget stasplagg, for å vise lokal tilhørighet, samtidig som man sto i en nasjonal tradisjon.

Hijaben derimot, er ikke et nasjonalt symbol, men et religiøst symbol. Den bæres for å ære Koranens bud om at kvinnen skal dekke sitt hår når hun er utendørs og hos fremmede.

Det er når disse to symbolene møtes at kulturforskjeller og følelser utfordres. Det har noe med finfølelse å gjøre, noe med respekt for hverandres forståelse av symboler og kultur. Ikke bare andres kulturforståelse, men også ens egen.

Kamelryttersken vil oppfatte en muslimsk kvinne kledd i bunad og med hijab utenpå slik som på bildet over, som i overkant kaut. Kombinasjonen bryter så mye med hennes oppfatning av hvordan man respekterer hverandres kultur og behov for å vise sin tro, at hun reagerer. De fleste bunader, som for eksempel Nordlandsbunaden som Kamelryttersken bærer med stolthet, har et sjal eller skaut som hører til.

Da kan et betimelig spørsmål være om ikke det sjalet eller skautet kunne være like bra for å overholde Profetens bud om at vi kvinner skal dekke håret? Vanligvis bæres sjalet til Nordlandsbunaden rundt nakken med endene stukket ned i vesten foran. Kamelryttersken jukser litt og bruker ei sikkerhetsnål for å sikre at endene ikke glir opp igjen. Men det er ingenting i veien for at ikke sjalet kan brukes som hodetørkle,og draperes slik at det dekker håret i henhold til Koranen.

Dette er bare et eksempel på en praktisk løsning på en innfløkt utfordring. For vi snakker her om sterke følelser, på begge sider. Både hos norske nordmenn og hos muslimer som har et minst like sterkt forhold til religiøse symboler som bunadspolitiet har til hvordan bunaden skal bæres korrekt. Er nok flere som protesterer på sølja til fruen. Den er da ikke original? Jo, original er den, men den er eldre enn søljene som er designet til Nordlandsbunaden. Mindre også.

Står mer om sølja her, men kan kort fortelle at den er arvegods etter fruens farfars tante og som sådan mer verdifull som bunadssølje enn de originale. Og da blir det straks en annen lyd i pipa hos bunadspolitiet, selv om de nok helst så at fruen brukte denne sølja i en annen sammenheng.

Når det gjelder religiøse symboler derimot, er det nok mer utfordrende å utfordre konvensjonene, selv om historien om munken som skulle til Roma og audiens hos paven kan si noe om ikke bare det å utøve sin religion, men også noe om det å ha respekt.

Det hadde seg slik at det var en ung munk som skulle til Roma som sendebud fra klosteret hvor han var. Nå var det slik at i det klosteret holdt de lørdagen hellig, mens de i pavens Roma holdt søndagen som hviledag slik som 1. Mosebok befaler. Den unge munken gikk til en eldre ordensbror og spurt hvordan han skulle forholde seg, siden han mente at lørdag var hviledag, mens da vertsskapet i Roma mente på at søndag var den dagen Gud hvilte etter å ha skapt verden. “Når du er i Roma, gjør som romerne” svarte oredensbroren. Og det har ofte vist seg å være et godt svar, eller?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Til lykke med dagen

har hun sagt noen ganger i dag, Kamelryttersken. Og med god grunn. 17. mai er en viktig dag, og ikke bare fordi blondinen og alle hennes navnesøstre har navnedag i dag. Heldigvis har vi vett nok til å la ungene leke seg, la korpsene vekke oss på et ukristelig tidspunkt og la bilistene lage ei h… mølje i Midtbyen uten å lage noe nummer av at det tross alt er VÅR dag. Vi bærer tross alt navnet til en av de viktigste personene i norsk historie. Det var Dronning Ragnhilds drøm og visjon som gjorde at sønnen, Harald Hårfagre samlet steinrøysa med alle fjordene til et rike. Vil tro at hun nikket bifallende til Eidsvoldsmennenes signering av Grunnloven i 1814 og deres “Enig og tro til Dovre faller”.

Ivar Bakke, a man of letters, tar opp motkultur og motmakt i sin bloggpost om nasjonaldagen. Han skriver blant annet

“Den norske motkulturen er ikke bare avmektig raseri, den danner sin egen elite og dagsorden, den har trosset den politiske apati og revitalisert demokrati og borgerånd.”

Var det ikke den norske motkulturen som gjorde at stormaktene England og Sverige ikke fikk Norge på et sølvfat i 1814, men måtte godta indre selvstyre i en union med svenskene? Den samme motkulturen som førte til at Norge mobiliserte i 1905 og mer eller mindre høflig ba svensken om å dra en viss plass? Iallfall til den andre siden av Kjølen.

For vi er ikke så flinke på ekspansjon, vi på vestsiden av grensefjellene, når vi ser bort fra i arktiske områder. Må liksom være minusgrader året rundt de stedene nordmannen drar på landnåm. Og da er det helst fordi han har blitt uglesett aldri så lenge i heimen, blitt lyst fredløs og må fly landet.

Anderledeslandet snakka vi om under EU-lampen, og det snakker vi om fremdeles. Vi er flinkest i klassen på alt, bortsett fra på skole, der blir vi slått av Finnene. Som Bakke sier, motkulturen danner sin egen elite og sin egen dagsorden. En elite som er som alle eliter, den hører bare på sine egne. Helt til noen begynner med keiserens nye klær. Som på Arbeiderpartiets landsmøte nå i vinter, Pikenes Jens fikk så øra flagra om pelsdyr og EUs postdirektiv. Motkulturen begynte å lee på seg, nok var nok med enveiskjøring fra sjølingen. Små saker men viktige markeringer.

Det dannes en ny elite og det settes nye saker på dagsordenen, selv om de etablerte systemene har sin agenda. Ikke rart at makta helst så at bermen fortsatte med sin uvitenhet nederst ved døra, med lua i hånda for å be om en almisse slik at veistumpen mellom heimen og Tigerstaden får asfalt en gang i framtida.

For det er prioriteringer og hva vi vil ha tilbake for innsatsen for fellesskapet. Burde kanskje ha flere professorer som kom med nye tanker om bruk av oljepengene. Fremskrittspartiet har snakka om det lenge, og folk blondinen snakker med har mye av de samme tankene som han amerikanske proffesoren som mente på at Norge burde investere i nabolandene, ikke bare salte pengene i våpenaksjer rundt forbi. Det hadde vært motkultur det, kjøpe opp Island, Volvo og Valmet. Dèt hadde gitt oss muligheter når det blir slutt på inntektene fra olja, og vi må begynne å tjene penger på egen hånd igjen. Og da har vi ikke begynt å diskutere opprusting av egen infrastruktur og salg av kompetanse.

Istedet lar vi svenske Wallenberg tjene penger på å selge seg ut av Aker. Må kanskje ha noen flere slike bomskudd før vi begynner å mobilisere våre egen kompetanse på nettopp motkultur?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Takk

Kom en sms i dag med tilbakemelding på Natteravnenes innsats i helga

Fra NN Innsatsleder politi med takk til dere. Send takken videre! Hilsen K.

Takk for Info. Jeg skal ta det med i min evaluering av natta. Ravnene gjorde en utmerket jobb. Jeg er sikker på at de er med på å forebygge konflikt blant unge. Hils alle sammen og fortell dem at de skal være stolt over jobben de gjør :) hilsen NN

Hyggelig med slike tilbakemeldinger :)

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

img_5575 30x20

De er mye flinkere til å kline i år :)

Ja, for det er de. Ungdommen. Så mange flere par som var mer opptatt av hverandre enn av omgivelsene de to første kveldene MC-ravnene var ute i år enn vi har sett før om årene. Og det er koselig :)

Rolig var det også, selv om det var samlet 2 – 300 ungdommer på Marinen fredagskvelden og 6 – 700 på Festningen natt til første mai. Politiet kom tilogmed bort og berømmet Natteravnene. Selv om det nok ikke var vår fortjeneste at det var så rolig. Var nok mer ungdommen som var skyld i det.

Begynte å tynnes i halv to tida

Ungdommen så oss, kom bort og snakket og var glade for den tryggheten de følte med at det var voksne folk tilstede. Og vi fikk flere historier å fortelle fra MC-ravninga :) Som kommentaren fra en russ til en annen som satt og halvsov på en stein, “Nå må du se litt våken ut, Natteravnene er her”.

Noen ser etter syklene mens de andre er ute og går

Er alltid et par som ser etter syklene mens de andre er ute og går mellom ungdommene. Vi vil helst ikke at noen fingrer på syklene. Og så er det ikke så truende med bare to – tre ravner, ungdommen tør seg bort og begynner å snakke. Langt de fleste bare for å få bekrefta at vi er greie og snille, mens noen spør om syklene og forteller om sine egne opplevelser på to hjul. Trivelig :)

Var en som kjørte en Honda Shadow en kveld her et år tidligere, en 1200 med masse tingeltangel på. En av guttene som kom bort og så på syklene mente at det der var da en riktig “Bad-ass” sykkel. Kamelryttersken som akkurat da sto og hørte på, kunne fortelle at det var en Honda. Var nesten synd på gutten der han sank sammen og tusla bort. Han hadde visst venta et annet merke…

Var verre når fruen og en annen MC-ravn kom gående ned langs veien på baksiden av festningen. Her er det fire -fem gutter som barker sammen i slåsskamp nærmest oppå blondinen. Hun ut med armene og skriker “så så”. Guttevalpene oppfatter at det er en gul vest midt mellom dem og trekker hver til sin kant. Han andre MC-ravnen får dem nesten oppå seg og holder på falle. Valpene hadde visst ikke fått gjort opp, men de trakk da unna, hver til sin kant, mens de øste ut av seg skjellsord. Riktignok noe tafatte i språkbruken, tydelig at de ikke hadde lært seg så mye av den trønderske ordboka. Den finner du på biblioteket, muligens derfor dagens trøndere ikke har samme dreisen på språkbruken som nordlendingene. Den Nord-norske ordboka er som kjent ikke skrevet, og er derfor i stadig utvikling. Ikke i fordi vi mangler ord, men fordi vi mangler bedre ord.

Marinen en sommerdag

Et samtaleemne som har vært mye oppe i helga har vært at Marinen ble stengt natt til første mai. Russen vil ut og feste denne natta og samler seg gjerne på Marinen maikveldene. Og desverre ser det ikke særlig pent ut etterpå. Det som forundrer MC-ravnene er at man ikke kan være såpass forutseende at man setter ut et par søppelkontainere ekstra når man vet at det samles mye festglad ungdom et sted. Samme med mere lys. Nei, man har heller den innstillingen at kommunen ikke skal arrangere festen. Nei, det klarer ungdommen godt selv, men man kan gjerne legge forholdene til rette slik at man reduserer forsøplinga og gjør det tryggere å være der de samles.

Stenging av Marinen gjør at russen trekker opp på Festningen, et område som er mye mer utfordrende å kontrollere. Var seks politimenn der oppe + et tredvetalls Natteravner + fire – fem fra Røde Kors Hjelpekorps. Så en som ble båret ut av sistnevnte. Samme nøda der oppe som ellers rundt forbi hvor man vet ungdommen samles for å feste i maikveldene, for få søppelkontainere og for lite lys.

Men ungdommen så ut til å sette pris på at Natteravnene var ute og gikk, tror de trivdes litt ekstra med den tryggheten som følger med rolige folk med god tid. Eller er det bare innbilning?

Noe som ikke er innbilning er at Natteravnene fikk ros fra politiet etter helgas innsats, den finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D