Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Back to basics, sykkelkjøring, jobb og bloggings

Ei uke ferie fra virtuelle og elektroniske nettverk. Istedet ble slekt og venner i mer sentrale deler av Harald Vs kongerike besøkt. Tilogmed mobiltelefonen fikk ferie. Til stor fortrydelse for ynglingen, som opplevde en moderne ungdoms verste mareritt. Strømmen forsvant. Over hele halve byen viste det seg, men det var like traumatisk for en med et overutviklet behov for elektroniske nettverk å ikke vite hvordan en sikringsboks ser ut inni eller finne ut at naboene også var uten elektrisk spenning.

Kamelrytterskens sentrale deler av kongeriket er ikke områdene rundt Løvebakken sør for Sinsenkrysset. Men den delen av landet hu bare kan besøke tre dager èn gang i året. Lengre besøk vil uvergerlig føre til flyttemelding, gråtetokter, tenders gnidsel og en hel måned kortere MC-sesong. Alt ting Kamelryttersken ønsker å unngå, enten for egen del, eller for den nærmeste familie.

Vel tilbake i Stiftsstaden ble det å koble til den moderne verden med internett, mobiltelefon og blogg. Og jobb. Føringsoffiseren på personaltjenesten hadde med alvorlig mine før ferien tilsagt et møte om høstens skolegang. Så det var med litt blandede følelser hu innfant seg i kafeen på Statens hus sist tirsdag. Hu så for seg tap av inntekt og det som verre var. For økonomi er et alvorlig emne, det vet Kamelryttersken fra Norang’ens doseringer om rabies på Svalbard i økonomitimene på Landbruksskolen. Det var i hine hårde dage, den gang jorda var flat og motorsykkel ikke var et aktuelt framkomstmiddel. Hest derimot, var derimot tilgjengelig både som trekkraft og ridedyr.

Alltid no spennende å finne i blogglandet. Dagens store fangst på Bloggedamer 40+ var Pulsvarmerne til Maria på Idèkroken. Kamelryttersken bestilte sporenstreks og med en gang et par :D

Der var det mer å finne enn Idèkroken, men det kan du like godt se på selv

Gratisbloggkurs har masse inspirasjon til en enfoldig blogger, noe som også vises på Karavanseraiet. I dag dukka det på Bloggurat opp en gammel post om bloggkommentarer fra virvarr som egentlig burde vært unødvendig. Men som Maria’s Metode så ettertrykkelig understreker, så er det ikke alle som har skjønt det med å oppføre seg mot andre, som man vil at andre skal oppføre seg mot en selv når man sitter med en skjerm som filter mot utenverdenen.

Er mange som sprer rundt seg med visdom om blogging, Tiril og Christian for eksempel. Men denne dro litt ned. Kamelryttersken er også blond og har skapet fullt av ikke noe å ha på meg. Det er ikke bare frk. Wulff og andre rosa bloggere som har den utfordringen. Men det er visst ingen som vil sponse en bikerbabe wannabe i sin beste alder?

Anja har pussa opp bloggen, hu begynner virkelig å få dreis på tinger og tanger :D

Pikenes Jens, han høye mørke du vet, har visst svelget noen kameler og en del politisk stolthet og bestemt seg for å se på alternativer til stål. Kobber er visst det store i hans verden for tida.

Siste er at stålmastene har tatt til motmæle i følge Opplysningskontoret

Vemodig

Bløderprinsessen ringte og inviterte på kaffe på Nyhaven i ettermiddag. Noe som etterhvert ble en kopp te og ei halv pils på hennes regning. Tusen takk :)

Samtalen gikk mye på våre felles interesser og likhetstrekk mellom historiene våre. Virkelig godt å kunne småprate om uviktigheter samtidig som vi kan ta en dyp diskusjon om hvordan man reiser ei flaggstang. Og ikke minst hvordan våre respektive faderlige opphav oppfører seg når det er snakk om å løse enkle praktiske utfordringer. Som for eksempel det å reise ei flaggstang.

Lørdagsadressa lå på bordet og der var det et oppslag om familien Rodahl som flytter fra Sauøya. Blir litt vemodig av det. Er litt som å møte seg selv i døra. Er som at noe av optimismen og idealismen som fikk både yours truly og andre til å bosette seg og skape seg et liv i en utkant av en utkant på 1970/-80 tallet dør.

Nå er det snart 12 år siden vi flyttet fra Vinkenes. Vi tok konsekvensen av at ungene trengte et sosialt liv utover det familien tilbydde og flyttet inn til kirkestedet. Etterhvert som det ble klart at det var ikke bare bare å få seg jobb i en utkantkommune med bare landbruksskole, ble det mer flytting, studier og etablering i en større landsby.

X’n sa det slik her i vinter, når jeg klaga over at jeg mangla arbeidslyst og tiltak. “Du har da jobba nok i di tid”. Jo, har jo det, men… Ikke det at jeg direkte savner livet på Vinkenes, det hadde sine sider, både negative og positive. Men jeg kunne tenkt meg litt av det pågangsmotet som vi hadde da. Den viljen til å arbeide med noe som ikke ga annet enn tilfredstillelsen av at nå har vi gjort et godt arbeid.

Og så er det litt surt å måtte innrømme at de hadde rett de som mente at

Det du pusla med, Edvard, det vart altfor smått.
Økonoman’ er dårleg fornøyd

Jan-Arill Skogholts “Bygdevise”, som nok mange tenker på som “Kor e hammaren, Edvard”, har alltid stått for meg som gravskrifta over livet i utkant-Norge. Byfolket, med Arbeiderpartiet i spissen har på mange måter fått herje vilt med de ressursene som bygdefolket har hatt å leve av. Ottar Brox satte ord på det i boka “Hva skjer i Nord-Norge” i 1966. Er bare det at vi har ikke villet godta det, og har slåss videre mot strukturrasjonaliseringa av landbruk og fiske.

Anne Viken tar opp noe av dette i sine kronikker. Noe som har falt flere tungt for brystet. Er nærmere tredve år siden jeg gikk på landbruksskolen, men disse diskusjonene er fremdeles like teoretiske og lite forankret i den praktiske virkeligheten.

Pikenes Jens, statsministeren, var ute her om dagen og fortalte at eventuell ekspansjon i landbruket kom til skje i tilleggsnæringene. Det er ikke mulig å tenke seg at landbruksproduksjonen skal øke.

De (politikerne) sa det samme for tredve år siden. På en måte har de gitt opp å utvikle primærnæringene. Er et stort paradoks her som krever sitt å sette seg inn i. Men det fører tilbake til vemodigheten jeg føler ved å høre at enda en familie flytter fra utkanten og “på land”.

Men det er forståelig. Mennesket er et sosialt vesen, og det å møte andre mennesker daglig er godt for det enkelte mennesket. Og det er en forståelse som vi trenger å ta med oss, alle.

PS Nationen kan fortelle Haakon og Mette Marit gir seg med gårdsdrifta på Skaugum. Og klarer ikke de å skaffe seg et utkomme av 110 melkeyr i et av Norges beste jordbruksdistrikt, er det ikke rart at det blir færre aktive bønder.