Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Skogsdrift

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Skeptisk? Jeg? Langt derifra

Kamelryttersken har en last. Filmer med kjekke menn. Clintern, George Cloney, Bruce Willis, Will Smith for å nevne noen. Og da blir det gjerne mye unødvendig voldsbruk før Gutta Boyz har redda verden og fått prinsessa og iallfall halve kongeriket i belønning. Sånn som i går kveld. “Die Hard 4” med Bruce Willis på hvert eneste bilde, noe blondinen ikke har noe i mot, snarere tvert om ;) Og siden det var en komersiell kanal som ikke gjør noe gratis, var det reklame så det holdt mellom drapene. Og da swappes det vilt i heimen, alle 20+ kanaler sjekkes for flere manneben. Som sjelden er der, bare mer reklame :evil:

Inntil blondinen havner på et innslag med kjekkaser som viser seg å være reklame for Dove for men. Mannfolk har jo også hud de må ta vare på må vite. Ikke bare vi sylfider

Men sånn reklame kan være så mangt. Fruen driver med det selv, når hun skal ha seg arbeid, gjennomarbeidet CV og søknad med et profesjonelt tilsnitt. For å selge solid kompetanse og profesjonalitet på et fagfelt hvor det er mange om beinet.

Er andre som gjør dèt også. Bruker profesjonalitet og fagkunnskap for å selge et produkt. Men i motsetning til fruens dokumenterbare kompetanse, er det så som så med dokumenterbar effekt når folk med sansen for lettjent kronasje bruker virkemidler som har dokumentert effekt på innholdet i folks lommebøker.

Trua har hjelpt så mange, sier et gammelt ord, og noen ganger må man ha ei sterk tru for å tro at ting fungerer slik salgsapparatet sier det gjør.

Blondinen har vært mye innom alternativer til A4-skjemaet opp gjennom. Alternativt landbruk, det vi i dag kaller økologisk landbruk, alternative behandlingsformer og sånn bort gjennom. Men det som slår fruen er trua som følger med. Enten det nå er maursyre i siloen eller kunstgjødsel. Maursyre er no herk, og det å bruke noe som man ikke kan vaske hendene i byr fruen i mot. Men den har dokumentert effekt på konservering av gras i en silo. Forutsatt at man ellers gjør det som må gjøres under legginga av siloen. Jevn og rask tilførsel av gras, tett silo, godt press på toppen til slutt.

For det er akkurat det, at det er sjelden at ètt virkemiddel har effekt alene. Forholdene må legges til rette for at virkemiddelet skal fungere. Dette vet reklamebransjen alt om. Og bruker for det det er verdt. Og vel så det.

Det er her menneskets evne til å tenke kommer inn. Og vår evne til å bruke kunskapen vår når vi blir utsatt for massiv påvirkning fra storkapitalen og alle de som vil tjene til livets opphold på vår godtroenhet. For det er vi, selv om vi helst ikke vil innrømme det når vi står og kjøper Lurium og Slangeolje.

Skeptikerne som elsker å sette alskens lure duppeditter på dagsordenen har også ei tru, på fakta, at bare alt som kan dokumenteres med doble blindtester er holdbart. Alt annet er humbug. Men er det så enkelt? Blir Kamelrytterskens reklame for seg selv lest og tatt hensyn til på et faglig grunnlag? Eller er det arbeidsgivers magefølelse som avgjør hvem som får jobben? Forskning viser at det i de fleste tilfeller er det siste, at det er arbeidsgivers eget bilde av sin nye arbeidstaker som er avgjørende, ikke faglige kvalifikasjoner.

Det samme gjelder for oss som forbrukere, førsteinntrykket har alt å si, selv om magnetarmbåndet vi kjøper ikke har dokumentert virkning og kanskje også selges med villedene informasjon. Pernille Nylehn har en fin en om akkurat det

Det er sundt å være skeptisk, men er det like sundt å være mer katolsk enn paven?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Mat, handelsvare eller livsnødvendighet?

Den lokale blekka, Adresseavisen hadde her før i uka på førstesida “Posesuppe er omsorgssvikt“.

Noe som fikk ellers så omtenkte “Vett og uvett” til å frabe seg moralisme, mens “Lykkelig som liten” var mer pragmatisk.

Argumentene for at posesuppe er omsorgssvikt er greie nok de. Dårlig mat påvirker kroppen, og barn trenger god mat for å vokse og ikke utvikle sykdommer som Diabetes 2, hjerte/karlidelser, i voksen og kanskje ikke alltid så voksen alder. Fedme er heller ikke særlig helsebringende på sikt. Og vårt digitale liv gjør at det blir mer stillesitting og mindre lek i gata og i skogen på både barn og voksen.

Men så var det maten da. Tror det er sunt å være skeptisk til mat som har vært gjennom industrielle prosesser. Selv om næringsverdien fremdeles er inntakt, må da noe av livskvaliteten i maten bli borte på veien fra åkeren eller fjøset, til matbordet? Når den veien består av alskens fabrikker som behandler matvarene som livløse, mens de da egentlig skal opprettholde liv? Og alle tilsetningsstoffene er kanskje heller ikke det mest helsebringende vi får i oss?

På et litt mer globalt plan vet vi at mye av såvarene er avlet med øye for å ikke bare gi store avlinger, men også for å kunne motstå kjemiske sprøytemidler som skal ta livet av skadedyr og såkalt ugress. En ting er at det setter den enkelte bonde i skvis. Såvarefirmaet leverer også gjødsel og plantevernmidler, og i noen tilfeller også kreditt, slik at bonden også blir økonomisk avhengig av multinasjonale firma (som såvarefirmaene ofte er). En annen ting er at det kan stilles spørsmål ved om dette er et bærekraftig jordbruk som vil gi oss nok mat også på litt lengre sikt (til neste år for eksempel)?

Det vi på 70-tallet kallte alternativt jordbruk, og som etterhvert har fått navnet økologisk landbruk, har hele veien fokusert på dette. Slagordet fra “Agenda 21”, “Tenk globalt. Handle lokalt” handler om akkurat dette, at det vi gjør lokalt, har innvirkning på det som skjer globalt.

Er det på en slik bakgrunn vi får dårlig samvittighet av moralistenes pekefingre? At vi vet at kjappmat belaster miljøet, både lokalt og globalt, og at mye av den ikke er helsebringende hverken på kort eller lang sikt?

I dag bruker vi en god tier av hver hundrings vi tjener på mat. For femti – seksti år siden var matbudsjettet mellom 40 og 50 % av inntekta. 40 % av avfallet fra en vanlig husholdning er mat, og halvparten av det kunne vært spist. Og nå skal det forskes på hvorfor vi kaster så mye mat?

Har mat gått fra å være en livsnødvendighet, som vi tok vare på fordi det var det som holdt liv i oss?  Til å være en bruk-og-kast vare som vi har for mye av? Men da trenger vi vel ikke ha dårlig samvittighet?

Kamelryttersken har sine meningers mot om økologisk kontra konvensjonelt landbruk, matvaresikkerhet og det å fø en stadig voksende menneskemengde på et stadig minskende dyrkbart areal, Men det får bli etterhvert. Karavanseraiet vil holde deg oppdatert.

Tirsdag? Det er vafler og prat over bordet det

Ble en hyggelig tirsdagskveld, med vafler og trivelig prat mellom flotte mennesker, hver på sin kant i verden. Die Haushaltswirtschafterin kom med sine to ikke fullt så små. Og der falt vaflene i smak, selv om det var både revet gulrot og røde linser i røra. Etterhvert kom Forfatterinnen og Juristen. Etikkarbeideren og Scooterføreren kom også for å hjelpe til med å fortære vaflene som Kamelryttersken tappert forsøkte å få stekt nok av. Noe som ikke var helt enkelt, sia hu har vent seg til egne vaner med hvordan røra skal være. Og Veganmisjonens oppskrift var ikke helt i samsvar med Kamelrytterskens. Men gode ble de.

Mens a holdt på med å få tak i ingrediensene og laga røra funderte Kamelryttersken på dette med veganmat.

Veganere spiser ikke animalske produkter overhodet. Vegetarianere derimot kan spise egg og melkeprodukter. Noen spiser også fisk. Mens da veganere spiser hverken egg eller melk. Hvordan det er med honning har Kamelryttersken ikke oversikt over. Men bier er dyr, da må nesten også honning være et animalskt produkt?

Fruen klarer å følge ideen med at mer frukt og grønnsaker i kostholdet gir en bedre helse. Og da gjerne råkost, for å beholde mest mulig vitaminer og andre flyktige næringsstoffer. Men derfra til helt å kutte ut kjøtt, egg og melkeproukter blir et langt sprang. Mennesket er fremdeles bygd for steinalderkost. På samme måte som menneskets psyke er på steinaldernivå. Har vært for få generasjoner fra steinalderen fram til nå til å forandre/tilpasse mennesket til kost basert bare på frukt og grønnsaker. Eller et liv med PC og bil.

Men at det er mennesker om fungerer bedre på vegetarkost og andre som må ha spesiell diett for å i det hele tatt henge sammen, det er det, og noen bruker hele livet på å finne en kombinasjon av matemner som de kan spise for  ha et levelig liv. Cøliaki, intoleranse for gluten for eksempel.

Det er når maten begynner  å bli en overbevisning, at man ikke spiser kjøtt, egg og melkeprodukter av solidaritet med dyra. Det er da fruen begynner å få utfordringer. Èn ting er at a er oppvokst med og har drevet tradisjonelt husdyrbruk og derfor føler seg litt i forsvar. “Var ikke husdyrdrifta bra nok? Var den ikke etisk forsvarlig?”

Et annet aspekt er det å opphøye dyra til menneskets nivå. Kan vi det? Skal vi ta Bibelen bokstavelig, er mennesket satt på jorda for å herske over dyra. Vil tro at det er få som tenker slik i dag. Men at  vår bevisthet om oss selv som egen rase og vår higen etter å utvikle oss, setter oss i en særstilling overfor dyra, er det vel ikke mange som diskuterer?

Fikk en gang referert hva en healer fortalte om et møte med ei ku. Vedkommende kunne etter eget sigende “prate”/kommunisere med dyr, og hadde spurt ei ku i en norsk fjøs om hu syns det var greit å stå slik og produsere melk. Kua hadde svart at det var greit, bare hu ble behandla godt. Om historien er sann skal vi la ligge, den kan ha vært ren ønsketenkning for alt det Kamelryttersken vet. Men det ligger en etisk vurdering her. Hva er god behandling av umælende dyr? Skal de ha samme behandling som mennesker, eller kan behandlinga begrense seg til nok fòr og vann, et tørt og trekkfritt oppholdssted og plass nok til å bevege seg naturlig alt etter art?

Og så er det spørsmålet om avlivning. Har man ansvar for å avlive et dyr man har tatt ansvar for å holde liv i?

Vil tro at en veganer har tatt stilling til disse spørsmålene, men betyr det at vedkommende har hevet dyrene opp til seg som likeberetigede, eller er dyra fremdeles underordna mennesket utfra et syn om at mennesket er overordna på grunn av sin selvbevissthet?

Aboriginerne i Australia sier “If you want to change the world, you got to be the change”. Kanskje det er der veganerne er, at de vil forandre verden til å la dyra springe fritt uten at vi skal bruke dem til mat? Vil en slik tilnærming føre til at vi må opprette menenskereservater og gå over til å spise selvdød kål? Hvis man skal ta det synet helt ut i sin ytterste konsekvens?

Håpet er at tirsdagsvaflene skal utvikle seg til å bli et møtested hvor vi kan diskutere ting på et slikt nivå. Som en motvekt mot hverdagens tabloide påvirkning. Etterhvert blir det en idè for kvelden, så får vi se hva den idèen kan føre til. Kanskje Forfatterinnen leser et eller flere av sine dikt, kanskje det er andre forfattere som kan gi en idè eller noe som skjer i samtiden som opptar gjestene? Eller kanskje det er nok bare å samles og la praten få utvikle seg?

I kveld gikk det på å bli kjent, flere kjente hverandre gjennom Kamelryttersken fra før, mens andre var ukjente for hverandre. Forfatterinnen fikk promotert boka si, og det ble litt snakk om det å gå uten arbeid, at det kunne gjøre en like sliten som det å arbeide.   Det å gå og føle på at man ikke var verdsatt som arbeidstaker/produktiv samfunnsborger, mens man egentlig har både arbeidskraft og -lyst. Arvid toucher litt borti dette i sitt innlegg om velferdsstaten. Og det vil nok bli tema for flere innlegg på Karavanseraiet fremover.

Takk for besøket :) neste tirsdag blir det vafler etter Kamelrytterskens hode, og ikke etter noen oppskrift, hvis det da ikke dukker opp noen innspill på vaffeloppskrifter i mellomtida.

Og så ble det litt oppmerksomhet i kommentarfeltet til innbydelsen til tirsdagsvaflene denne tirsdagen. Artig :D

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :) Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

MC-ravnan drar på tur for å spise pizza et annet sted

img_4792 30x20

Kom et spørsmål på Fjæsboka her midt på julien om det var no MC-aktivitet i trønderhovedstaden siste helga i juli? Vedkommende MC-ravn satt med sterke abstinenser nedi et varmere land og ønska seg ut på motorsykkel i gamlelandet som avkjøling. Og så dukka det jaggu opp enda en MC-ravn på Fjæsboka som pliktskyldigst hadde eskortert sin bedre halvdel og sine barn til ei strand ved Middelhavet. Han gikk i skytteltrafikk mellom air-conditioningen og vannflaska. Mens da mer erfarne MC-ravner skjønte at det gikk da veldig så godt an å bruke hardt opptjente ferieuker til sykkelkjøring på kjente og ukjente veier i nærmiljøet.
Og som den fortsåelsesfulle dama hu er, orga Kamelryttersken tur for KGB (Kara Gutta Boyz) i MC-ravnan siste lørdagen i juli. At de førnevnte sydenfarerne fant seg andre veier den dagen, fikk bli deres utfordring. De kan iallfall ikke klage på at det ikke var et tilbud om MC-aktivitet siste helga i juli…

Gutter må ha mat, det er noe alle kvinnfolk vet ;) Derfor ble det lagt inn tid og mulighet for pizza på Sunndalsøra. Kamelryttersken hadde ikke nok gutter å holde rede på, noe som gikk ut over fotograferinga, men det ble da noen bilder.
Ble en kort stopp på Storås, slik at gutta fikk metta si med kaffe og utsikt til bar hud. (Lady, you may wish…)

Fra Storås bar det over til Rindalen og ned til Surnadalsøra. Hvor det ble en kort rast for å kunne rulle inn på ferja  Kvanne – Rykkjem. Iskald beregning mente Kamelryttersken når de pent sto opplina langs med bussen på ferja. KGB hadde visst delte meninger om den saken, men ingen av dem hadde utfordra fartsgrensene eller andre grenser så langt på turen, så de holdt klokelig tann for tunge ;)

Mellom Rykkjem og Sunndalsøra ble det god anledning til å beundre Mor Norge fra innsida og kraftoverføringslinjer som strakte seg på kryss og tvers på utsida av steinrøysa. På Sunndalsøra ble det som kjent stopp for pizza på ei lokal pizzasjappe ved navn Napoli (hørt det navnet før?) hvor Kamelryttersken fikk et møte med den lokale kulturen(?). For å få utført et nødvendig ærend fant a et dertil beregnet sted med “Ladies” på døra. Den dør var stengt med en krok på innsida for skjerming av privatlivets fred. Trodde hu som stengte døra med den nevnte kroken. Mens a da står og drar på seg buksa er det noen som prøver om døra er låst. Neste som skjer er at vedkommende tar litt mer i og drar opp døra. Utafor står en tenåring med et litt rart utrykk i ansiktet før a da lukker døra pent og sannsynligvis forsvinner litt mer ubemerket fra åstedet. Kan det være at slike dører på Sunndalsøra er litt trege, slik at man må bruke litt mer kraft for å åpne dem, og at akkurat denne døra ikke var helt slik som jentungen var vant til, eller er det et utslag av lokal kultur å se etter at gjestene også har det bra på toalettet?

Kamelryttersken er ikke helt sikker på om hu vil vite det, så hu lar spørsmålet være ubesvart.

Opp Drivdalen er det antydning til vann i lufta, så det blir stopp for å dra på regntøy. Litt lenger opp MÅ Kamelryttersken bare stoppe og forevige resultatet av ønsket om å bo der ingen skulle tru nokon kunne bu.
Endepunktet for taubanen
Gården Hullberg.

Er bare å bøye seg i støvet for viljen og even til å bosette seg på slike steder. Kamelryttersken har litt erfaring med akkurat dèt, og må på nytt innrømme at det er tøft å bo slik.

I Vognillgrenda la følget over åsen til Nerskogen og ned til Meldal. Ble et par mil på grus, men det gikk greit å komme seg ned. Selv om det fra enkelte KGB-ere ble sagt plent nei til grusveien fra Meldal og over til Gåsbakken. Dumt, for det er ganske så pent over Frilsjøen og videre innover åsen.

Opp forbi Meldal er det en rasteplass med utsikt oppover Meldalen. Fin plass for motorsyklister, noe “Globe” nok kan skrive under på?

Derfra og hjem var det kosekjøring over Svorkmo, opp til Korsvegen, videre ned til Melhus og E6. Måtte liksom avslutte med veien langs Ånøya, en utmerket MC-vei, selv om den er noe skjemmet av fartsgrenser som de lokale heltene ikke liker, mens da resten av loklbefolkningen sikkert setter pris på dem. Godt dekke og maange svinger som virkelig gir sykkelkjøring mening :)

Takk for turen gutter :)

Vil tro vi finner på no lignende en gang senere?

Utvikling, villet, styrt eller bare skjer den?

IMG_2261 25x17

I dagens Adresseavis var det en kronikk av en som arbeider med reklame. Og det han sa, kan jo de fleste med øyer i hodet si seg enig i? At folket vil bo i by’n og bruke landsbygda til rekreasjon. Hans konklusjon er at det er tull å bruke skattepenger på å få folk til å bo i bygde-Norge. Bedre å bruke dem på tiltak som bedrer livskvaliteten til folk der de bor, i by’n. At de tiltaka ofte er å emulere det gode liv på bygda, er en annen sak.

Time Magazine har i siste utgave en artikkel om landsbygda i Frankrike, og forskjellige strategier som blir brukt der for at bøndene skal overleve på drifta av gården.

Her på bjerget har Kronprinsen begynt å selge buskapen, han tjener ikke nok på drifta av gården. Derfor legger han ned drifta av Skaugum og auksjonerer bort buskapen. Er jo et tankekors at man ikke kan leve av 110 årskyr i et av landets bedre jordbruksområder. Bondelaget beklager både at gårdsdrifta på Skaugum legges ned, og at det skjer fordi økonomien i norsk landbruk er for dårlig. Men de trekker også fram Kronprinsens samfunnsansvar, at siden matproduksjon er så viktig bør han drive videre i solidaritet med de som ikke har alternative inntektskilder, både nasjonalt og internasjonalt.

Vil tro at Kronprinsen har sine grunner for å legge ned, og de får han ha, men spørsmålet Bondelaget reiser, og som også tas opp i ovenevnte artikkel fra fransk landbruk og kronikken i Adressa er ikke så enkelt å besvare.

En bærekraftig matproduksjon krever at produsenten, bonden har en nærhet til drifta og gården. Det er mulig å bo i Trondheim og drive grønnsaksproduksjon på Ørlandet, om det er økonomisk lønnsomt får de si som gjør det. Men den fysiske avstanden til gården og produksjonen gjør at man taper noe.

Forståelsen for å ta vare på gården og helst gi den videre i bedre stand enn når man tok over er grunnleggende for landbruket. I Norge er det nærmest som barnelærdom å regne at odelsgutten/-jenta har plikt til å drive gården videre, nesten uansett. Og det er nok mange som har investert og bygd ut gården i høy alder for at arvingen skal få et så godt utgangspunkt som mulig når h*n tar over.

Men så var det de økonomiske, og ikke minst de menneskelige realitetene. Mennesket har alltid klumpet seg sammen, og etterhvert som mat har blitt billigere, har flere og flere forlatt landsbygda og matproduksjonen til fordel for et enkelere liv i bynære strøk.

Det går ut over det sosiale livet i bygda. Forgubbing og reduksjon i folketallet gjør at småkommunene gradvis mister muligheten til å ivareta viktige oppgaver innenfor helse og utdanning.

Og er det så enkelt å si at det er de beste som flytter? Som det ble sagt om utvandringen til USA for hundre år siden.

Kan det være at dagens mulighet for å realisere seg selv, gjøre akkurat det man har lyst til, ikke bare fører til at de flinkeste reiser, men til at man med vitende og vilje undergraver samfunnets overlevelsesevne? Kanskje er den skandinaviske velferdsmodellen, og den norske distriktspolitikken ikke helt på trynet likevel? At mennesket må ha en viss grad av ytre styring for at samfunnet som sådann skal bestå?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

N for november

img_4715 30x20

N uttales November i det fonetiske alfabetet

N er nasjonalitetskjennetegnet for Norge, og er det kjemiske symbolet for grunnstoffet Nitrogen. Industriell produksjon  av Nitrogen ble oppdaget av Sam Eyde og Kristian Birkeland. Nitrogen er et viktig næringsemne for all plantevekst, og Norsk Hydro som Eyde og Birkeland startet i 1905 hadde i mange år Norgessalpeter som sitt viktigste produkt. Nitrogenet er i salpeter bundet som nitrat i ei kjemisk binding til kalium, med formelen KNO3.  Etterhvert kom forskjellige typer fullgjødsel beregnet for forskjellige planter og vekstforhold. Fullgjødsel inneholder nitrogen, sammen med fosfor (P) og kalium (K). Også kalt NPK-gjødsel. Mengden næring i de forskjellige typene oppgis i prosent, slik at Fullgjødsel NPK 21 – 4 – 10 inneholder 21 % nitrogen, 4 % fosfor og 10 % kalium.

N kan også stå for Nyanser slik som på bildene av Fosenalpene i kveldinga i kveld.

Flere innspill til Petunias ordlek på N finner du her

Vemodig

Bløderprinsessen ringte og inviterte på kaffe på Nyhaven i ettermiddag. Noe som etterhvert ble en kopp te og ei halv pils på hennes regning. Tusen takk :)

Samtalen gikk mye på våre felles interesser og likhetstrekk mellom historiene våre. Virkelig godt å kunne småprate om uviktigheter samtidig som vi kan ta en dyp diskusjon om hvordan man reiser ei flaggstang. Og ikke minst hvordan våre respektive faderlige opphav oppfører seg når det er snakk om å løse enkle praktiske utfordringer. Som for eksempel det å reise ei flaggstang.

Lørdagsadressa lå på bordet og der var det et oppslag om familien Rodahl som flytter fra Sauøya. Blir litt vemodig av det. Er litt som å møte seg selv i døra. Er som at noe av optimismen og idealismen som fikk både yours truly og andre til å bosette seg og skape seg et liv i en utkant av en utkant på 1970/-80 tallet dør.

Nå er det snart 12 år siden vi flyttet fra Vinkenes. Vi tok konsekvensen av at ungene trengte et sosialt liv utover det familien tilbydde og flyttet inn til kirkestedet. Etterhvert som det ble klart at det var ikke bare bare å få seg jobb i en utkantkommune med bare landbruksskole, ble det mer flytting, studier og etablering i en større landsby.

X’n sa det slik her i vinter, når jeg klaga over at jeg mangla arbeidslyst og tiltak. “Du har da jobba nok i di tid”. Jo, har jo det, men… Ikke det at jeg direkte savner livet på Vinkenes, det hadde sine sider, både negative og positive. Men jeg kunne tenkt meg litt av det pågangsmotet som vi hadde da. Den viljen til å arbeide med noe som ikke ga annet enn tilfredstillelsen av at nå har vi gjort et godt arbeid.

Og så er det litt surt å måtte innrømme at de hadde rett de som mente at

Det du pusla med, Edvard, det vart altfor smått.
Økonoman’ er dårleg fornøyd

Jan-Arill Skogholts “Bygdevise”, som nok mange tenker på som “Kor e hammaren, Edvard”, har alltid stått for meg som gravskrifta over livet i utkant-Norge. Byfolket, med Arbeiderpartiet i spissen har på mange måter fått herje vilt med de ressursene som bygdefolket har hatt å leve av. Ottar Brox satte ord på det i boka “Hva skjer i Nord-Norge” i 1966. Er bare det at vi har ikke villet godta det, og har slåss videre mot strukturrasjonaliseringa av landbruk og fiske.

Anne Viken tar opp noe av dette i sine kronikker. Noe som har falt flere tungt for brystet. Er nærmere tredve år siden jeg gikk på landbruksskolen, men disse diskusjonene er fremdeles like teoretiske og lite forankret i den praktiske virkeligheten.

Pikenes Jens, statsministeren, var ute her om dagen og fortalte at eventuell ekspansjon i landbruket kom til skje i tilleggsnæringene. Det er ikke mulig å tenke seg at landbruksproduksjonen skal øke.

De (politikerne) sa det samme for tredve år siden. På en måte har de gitt opp å utvikle primærnæringene. Er et stort paradoks her som krever sitt å sette seg inn i. Men det fører tilbake til vemodigheten jeg føler ved å høre at enda en familie flytter fra utkanten og “på land”.

Men det er forståelig. Mennesket er et sosialt vesen, og det å møte andre mennesker daglig er godt for det enkelte mennesket. Og det er en forståelse som vi trenger å ta med oss, alle.

PS Nationen kan fortelle Haakon og Mette Marit gir seg med gårdsdrifta på Skaugum. Og klarer ikke de å skaffe seg et utkomme av 110 melkeyr i et av Norges beste jordbruksdistrikt, er det ikke rart at det blir færre aktive bønder.