Sender – Budskap – Mottaker

Sender – Budskap – Mottaker

IKKE bruk den her

 Forståelsen vi bruker her er

– Meningsskaping gjennom samhandling

Eller

  • Forhandlinger om mening

Kommer det fra kateteret. Professorinnen er meget bestemt i sin omgang med begrepene, og enda mer opptatt av at studentene tilegner seg det hun mener er grunnleggende i faget. Mens da studinen med strikketøyet gjør seg sine egne refleksjoner om Marx (1818 – 1883) og at han var stueren en gang på 1970-tallet. I dag er han mest en apostrof i historien. Muligens et komma?

Jo, fordi «Meningsskaping gjennom samhandling» blir det samme som salig Karls tese om at læring oppstår i samspill mellom individet og omgivelsene/samfunnet. Som er en av forutsetningene Vygotsky, Luria m.fl. brukte når de med utgangspunkt i Marx skulle utvikle en «revolusjonær psykolologi» i det postrevolusjonære Sovjet. Resultatet ble Virksomhetsteorien, i pedagogiske kretser kjent som den «Sosiokulturelle skolen», introdusert i vest (USA) av bl.a. Jerome Bruner.

Virksomhetsteorien med sine proksimale og distale læringssoner, er en grunnleggende teori innenfor rehabilitering av mennesker med ervervede funksjonshemminger. Vi bruker teorien for å forstå mennesket og se hvilke muligheter dette mennesket har til å leve sitt liv. Teorien kan også brukes som grunnlag for å veilede den enkelte i prioritering av viktige og uviktige ting i rehabiliteringsprosessen.

I pedagogikken ser det ut som at den sosiokulturelle skolen og forståelsen av at læring oppstår i samspill mellom individet og samfunnet har blitt veldig så stuerent. Sin Marxistiske og revolusjonære fortid til tross. Men det er ingen som snakker om fortiden, eller vil være klar over at det var Marx og hans revolusjonære etterfølgere som la grunnlaget for moderne læringsteori. Der hvor Vygotsky ser utviklingsmuligheter, vil Bruner bygge stilaser, mest for å gi teorien en personlig vri

For Marx det er «Stå på krava», AKP(m-l), væpna revvolusjon og søttitallet. Sånn er det bare med den saken.

Så selv om Kamelryttersken skjønner denne definisjonen på kommunikasjon, og ser presisjonen, er den akademisk og diffus sett med en praktikers øyne. For det er enklere å se på kommunikasjon som A – Budskap – B, og at budskapet ikke er gitt før mottakeren har svart at han har forstått det. For det er jo det vi gjør til daglig. Når mor sier til ungene at «Nå er det middag» får hun umiddelbart svar på at de har mottatt budskapet. Forutsatt at de er så sultne at de kan legge fra seg det de holder på med. Noe de vanligvis ikke er.

En rask sjekk av referanser som Watzlawick (Kindle edition 2011), Lorem (2006), Røkenes & Hansen (2006) og Skaug (2008) sier at joda, «Meningsskaping gjennom samhandling» gir mening og er presist, sett i en akademisk kontekst. Har noe med å flytte fokuset fra praksis til akademia, se behovet for presisjon i kommunikasjonen, ikke bare at budskapet blir mottatt, forstått og utført. Altså at ungene stiller ved middagsbordet og fyller hodet med middag når de blir bedt om det.

Når studinen ser videre på støttearkene til forelesningene de siste to ukene, ser hun at joda, dette skjønner hun nok av til å håndtere på en grei måte. Vil nok slite med begrepsbruken, jfr. ovenstående. Hun har tross alt halve, og vel så det, av sitt yrkesaktive liv i landbruket, noe som gir en praktisk prøve/feile tilnærming også til akademia. Men samtidig, med sju års høgskole/universitetsutdanning innenfor helse, ledelse og pedagogikk, og en etterhvert økende interesse for kommunikasjon som fag og ikke minst som verktøy i hjelperelasjoner, begynner studinen å kjenne på at «Dette kan jeg». Kanskje ikke det beste utgangspunktet, men så absolutt et veldig godt utgangspunkt for øvelser i ydmykhet. Niels Bohr (1885 – 1962) påsto at en ekspert var en som hadde gjort alle feil som kunne gjøres på et begrenset område. Og det har han nok rett i. Spørsmålet er nok mer å stokke begrepene i rett rekkefølge, og ikke forveksle kyndighet med ferdighet. Selv om sistnevnte nok er mer presist, dekkende og ikke minst lettere forståelig. Men så var det forskjellen mellom fremmedord og adekvate diminutiver, hvorfor bruke det ene når man kan det andre?

Dagens kunnskapssosiologiske spørsmål

… gjelder ikke bare spørsmål om fiskerkultur versus en abstrakt bokkultur, eller en arbeiderkultur i forhold til en overklassekultur: Klassebegrepene har forandret seg, og er vel så mye preget av av kultur, smak og livsstil som av økonomisk evne. Skolen kjemper ikke bare mot lokalsamfunnets levebrød (Edvardsen, 1983), men også mot kommersialisert massemediekultur, informasjonsteknologi og «virtual realities». Berger og Luckmann hevdet at skolens sekundærsosialisering måtte bringes «hjem» til elevene (kapittel 6). Dette blir ingen lett oppgave for skolen etter hvert som flere og flere elever befinner seg i et kulturelt «hjem» som er ytterst mangfoldig og skiftende. Mye tyder på at Berger og Luckmanns tese om identitet og sammenheng i tilværelsen er i ferd med å slå sprekker. Et botemiddel mot mediesamfunnets skiftende og kommersialiserte kultur er at skolen skal gi elevene en motkultur som setter dem i stand til å skille mellom godt og dårlig, og gi dem et fast, kulturelt holdepunkt i den stadig mer skiftende tilværelsen. Dette var som nevnt noe av intensjonen bak læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L 97). Faren er at en dermed gjør det som kunnskapssosiologene advarer mot, nemlig å skape en elitekultur som få er interessert i. En tredje løsning er, som Henry Giroux skisserer (jf. Kapittel 6.3), å stimulere elevene til å krysse kulturelle grenser, konstruere ny og annerledes kultur og forme sin egen identitet. Vil et slikt prosjekt være mulig, og vil skolen våge det?

Imsen, Gunn (2010) Lærerens verden, Universitetsforlaget, 2. utg. 4. oppl. s.293

Fortsettelse følger

 

 

 Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Kapittel 6, Læringens drivkraft-dimension

I Knud Illeris (2009), Læring, Roskilde universitetsforlag

“Et vigtigt eksempel på motivationens betydning i læringsmæssig praksis drejer seg om motivation gennem forstyrrelser og uoverensstemmelser af forskellig karakter. Netop i forbindelse med drivkraft-dimensionens betydning for læringen bliver man ofte oppmerksom på. at læring, der er andet og mere end tilegnelse af et fagligt stof, sjældent bare forløper som en jevn og fremadskridende proces. Muligheder for læring, der samtidig bidrager til en personlig udvikling, har meget ofte ofte deres udgangspunkt i en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance, hvad enten man opplever eller erfarer noget, der er i uoverensstemmelse med de forestillinger, man har, eller det er små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse, der er på spill”

(Illeris 2009:102)

Er det rart studinen sovner når hun gjør alvorlige forsøk på å tilegne seg fagstoff? Setninger lengre enn  jubelår på et språk som bare delvis er kompatibelt med hennes eget? Men det Illeris vil formidle her er viktig nok, ikke bare for en lærerinne in spe, men også for en Ergoterapeut som skal bidra med å legge tilrette for en brukers muligheter til å leve sitt liv, ut fra sine forutsetninger og mening om hva som er meningsfulle aktiviteter for ham.

Går man videre og setter Illeris utsagn i perspektiv mot andre teoretikere uti det pedagogiske, finner man at han er ikke alene om å mene at læring oppstår i samspill med andre. Det mener han da ikke? sier du kanskje? Det står da vitterlig “en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance” og “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”. Samspill er jo ikke “forstyrrelse” eller “modsætningsforhold”?

Nei vel? Samspill er utvikling, to gitarister som jammer, utfordrer hverandre med stadig nye riff. De spiller sammen, samtidig som de utfordrer og dermed forstyrrer hverandre. Det er i dette feltet mellom individet og omgivelsene at læring oppstår. Vygotski (en sovjetisk psykolog som arbeidet ut fra Karl Marx’ tanker) formulerte læring akkurat slik og utviklet Marx’ idèer videre. Hans beskrivelse av nærmeste utviklingssone, altså det lærestoffet som er lettest tilgjengelig for en elev (eller student) er like nødvendig viten for en Ergoterapeut som en lærer.

Dette er tankegods som fruen skrev sin Metodefagsoppgave ut fra, det som i dag kalles Bacheloroppgave, og som hun nå møtte igjen i lærerstudiene sist vinter. Studier som gikk “så hæn” på grunn av en eller annen som i en alvorlig ment sammenheng slengte ut at “En Ergoterapeut har da ikke behov for pedagogikk?”. Et spørsmål som blondinen tok til seg, ikke særlig lurt, men slik er det. Er man vant til å ta til seg negative utsagn om egen person eller egen gjøren og laden, da blir slike ubetenkte ord sittende. Hjernecella arkiverer det under “Slik er det, du er en null og en niks”. Man prøver å heve seg over det, for man vet med seg selv at “Jo, som yrkesutøver trenger jeg å kunne mer om å formidle min forståelse av hva som vil være bra for denne brukeren, eller for denne arbeidssituasjonen”.

Er bare sånn det er, hjernecella kan finne på å turne villmann rundt emnet “Yrkesforbud”, særlig i perioder med undervisningsfri, som det er noen av i løpet av høsten. Arbeidsgiver mente at “De periodene kan du jo arbeide?” No way, har vært for mange slike ubetenkte utsagn de årene Kamelryttersken har vært ansatt i firmaet, hun må ha et sabbatsår uten forpliktelser i forhold til jobb. Utsagn og handlinger som må bearbeides slik at blondinen kan heve seg over ubetenkte språkblomster som kommer fra folk som ikke ser at de skyter ikke bare pianisten, men hele pianoet med sin lite gjennomtenkte bruk av språk og talegaver.

Man møter mange på sin vei gjennom livet, noen er bare korte møter, andre møter er lengre, de varer kanskje flere år. Et slikt møte har Kamelryttersken med en prest som arbeider med etikk i firmaet. Sist de råktes var på konferansen Likestillingsombudet hadde her om dagen. Han er vanligvis ganske så forsiktig med hva han sier, presten, men denne gangen kom han med samme analysen som blondinen har. “Med ditt blotte nærvær utfordrer du holdninger de du møter ikke vet de har. Og da går de i forsvar, fordi ingen liker å bli minnet på at man har holdninger som ikke stemmer med det de trodde de mente. Og da blir det du som får det. Er ikke mange som klarer å ta et oppgjør med seg selv og revurdere holdningene sine på stående fot. De fleste trenger tid på seg”

Ja, jo, men altså. Blondinen tar fart og freser over lunsjen: “Men man trenger jo ikke knuse det fordømrade pianoet for det, ta fra meg muligheten til å utøve yrket mitt og tjene nok til å betale husleia?” Man trenger jo ikke legge opp til at uføretrygd er den eneste utveien”

En våken leser vil kanskje begynne å tenke på hvordan står det egentlig til med Kamelryttersken? Har hun det egentlig så bra?

Takk som spør :-) Det å bruke en blogg som egenterapi for å ha et ord på det, er både forløsende for tanker og følelser. Det er også en mulighet til å se bakover på det som har vært, på tanker som roterte i hodet for kanskje flere år siden. I dag kan man skrive om selvmord og også diskutere det, men man kan ikke ikke snakke om de utfordringene en transkjønnet har i samfunnet og i yrkeslivet. Nettopp fordi langt de fleste man møter har ikke ikke hatt tid til å bearbeide sine egne holdninger overfor noe “Som man ganske enkelt ikke gjør, man går ikke fra en kjønnsrolle til en annen”. Eller for å si det mindre presist, men slik mange gjør utenfor blondinens hørevidde, “Man skifter ikke kjønn, det gjør man bare ikke!”

Det er ikke å stikke under en stol at ordet “Uføretrygd” har vært oppe i samtale med fastlegen, og har kanskje også streifet arbeidsgivers tanker, kanskje NAVs også, for den del. Og det er heller ikke noen grunn til å benekte at fruen er ikke bare litt bekymret for hva arbeidslivet vil bringe etter videreutdanningen. Akademia er en tanke som har streifet Kamelrytterskens blonde hode mer enn en gang, men en ting er studier, noe annet er å produsere tekst og undervise på et så høyt nivå. Hjernecella er ikke så kjepphøy at hun tror at dèt blir noen dans på roser. Er tross alt et arbeidsliv i lærdommens pauluner også, selv om det fra utsiden virker liberalt og åpent for det meste.

Har noe med å kunne føle seg trygg å gjøre, er nok der blondinen sliter mest, trygghet for å kunne betale regningene sine og svinge seg en tur til Røros for å spise middag hvis det passer slik.Og like mye handler det om menneskets behov for å ha meningsfyllte arbeidsoppgaver å gå til.

Den godeste Knud Illeris er derfor  kanskje  ikke så langt fra sannheten når han snakker om læring i denne sammenhengen?  “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”

Teori og praksis, politikk og sånn

Nå i helga sto Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) fordi dataanlegget var nede. Man fikk ikke ut opplysninger om pasientene fra systemet, for eksempel hva slags medisin den enkelte skulle ha. Sykepleiernes mantra om “Rett medisin til rett pasient til rett tid” ble satt kraftig på prøve de fjorten timene data’n var nede.

Kamelrytterskens moderlige opphav var ikke bare lett fortørnet når hun så dette på nyhetene søndagskvelden. “På kysten har de systemer for å holde fyrlyktene i drift, selv om skipene har radar og alskens moderne elektronikk å navigere etter. Men de klarer det ikke på et sykehus?” Hun hadde sett på Hurtigruta hele helga og hvordan de navigerte opp og ned kysten. Og ja, Kystverket holder fyrlyktene i drift og har back-up systemer i tilfelle en faller ut. Mens da et sykehus på land lammes totalt av en datafeil. Og det vi som publikum ser er et system som ikke har rutiner for oppfølging av medisiner og pleie uten dataskjermer. Det papirløse kontor heter det visst.

Fagforeningen Delta gikk ut nå og slår alarm om Helsefagerbeiderutdanninga. Vi kommer til å mangle 40.000 Helsefagarbeidere i 2030, men bare 13.000 Sykepleiere kan de fortelle. Og legger i samme farta skylda på utdanninga. Kristin Halvorsen er ute og mener at det må bli mer samsvar mellom teori og praksis. At det elevene lærer på skolen må henge sammen med det de lærer ute i praksis. To dager teori og tre dager praksis er fru Halvorsens resept. Javel? Den medisinen er allerede foreskrevet og gir liten virkning er Kamelrytterskens erfaring fra utdanning av framtidige helse- og sosialfaglige arbeidere.

Men medisinen er god den, på papiret og på Stortinget. Og ville gitt oss enda bedre Hjelpepleiere for tyve – tredve år siden. Vi har en helt annen ungdom som skal ta utdanning i dag. De som er ut og skal ta videregående utdanning i dag, har helt andre forestillinger om det å pleie syke og hva en atraktiv jobb skal innebære enn hva Kamelryttersken og hennes generasjon hadde. Vi var innstilt på at vi måtte gå gradene, skaffe oss praksis, gjøre alle drittjobbene før vi fikk ansvar og kunne gjøre den jobben vi utdannet oss til.

Fagforeningen Delta sutrer om at lærlingene må vaske kopper og tørke dritt.

-Elevene blir typisk satt til å vaske opp etter måltidene eller andre rutineoppgaver. Ingen har tid til å vise dem at helsefagarbeidere gjør mye, mye mer enn å vaske opp og skifte bleier. Istedenfor å motivere elevene til yrket, så drepes isteden lysten deres,

sier Jette Dyrnes, leder for helsefagarbeiderne i Delta i følge VG-nett

Ja, men koppvask og bleieskift er faktisk nødvendige oppgaver, og noen må faktisk gjøre de jobbene også. Det er nå en gang slik at skal man ha tid til de interessante arbeidsoppgavene, må man kunne rutineoppgavene så godt at de går av seg selv. Man skal ikke være nødt til å bruke tid på å tenke på hvordan man tar et helskift på en sengeliggende pasient. Man skal vite hvor sengetøyet er, man skal vite hva man trenger av laken, kladder, vaskeklut, pussbekken, vaskevannsfat osv før man begynner på stellet.

Rutineoppgaver må gjøres så ofte at det kan man, man må ikke bruke energi på å tenke gjennom hvordan de utføres. Og det er drill, pugg, repetisjon, sånn er det bare.

Selvsagt skal elevene og lærlingene ha opplæring i alle de andre arbeidsoppgavene også. Men likevel er omsorg og pleie det som er hovedoppgaven og det elevene må lære først skal de ha forutsetning for å kunne utføre de andre oppgavene sine.

For det er noe med å ha en basis å arbeide ut fra. Jevnt over er de sykepeleirne som har en bakgrunn som Hjelpepleier de som gjør den beste jobben med pasientene. De kan det med pleie, omsorg og empati som pasienten har behov for. Rett og slett fordi de har gjort og kan alle rutineoppgavene. De tar et helskift på strak arm istedet for å rope på en Helsefagarbeider som ikke er der. Hjelpepleierne/Helsefagarbeiderne er på vei ut av sykehusene fordi Sykepleierforbundet vil ha inn flere sykepleiere. Som ikke vil ta rutinearbeidet, fordi de vil sitte ved en skjerm og gjøre interessante, sykepleiefaglige oppgaver. Som de sykepleierstudentene som skulle få drive en enhet i hjemmesykepleien i en praksisperiode på 8 uker. Kjempebra syntes sykepleierne på enheten, da kan vi komme ajour med alt det vi ikke får tid til ellers. Det gikk bra i tre uker. Da trakk studentene seg. Det var ikke nok relevante sykepleiefaglige arbeidsoppgaver. Enhetsleder som selv er sykepleier, tok av så det holdt. Slike avtaler ble det ikke snakk om mer, pluss da de adjektivene som ikke egner seg på trykk, selv ikke på Karavanseraiet.no.

Her er vi ved sakens kjerne. Hva er det dagens helsefagelever/-studenter forventer når de kommer ut i praksis og senere ut i arbeid? Kamelryttersken tror de forventer seg en kremjobb ved et tastatur fra tolv til to inklusive en times matpause. At jobben avlønnes på lik linje med Sentralbanksjefen er en selvfølge. Kamelryttersken tar kanskje feil, men må ved nærmere ettertanke innrømme at sist hun tok feil måtte ha vært i 1922

Flere synspunkter på Fru Halvorsens resept for bedre og flere Helsefagarbeidere? Kanskje foreskrive henne en daglig dose av Kierkegaards ord om Hjelpekunst?

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Skogsdrift

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Ydmykhet, øvelser i

Ble ikke no natteravning i går kveld, gruppeleder mente at det var for kaldt og vått til at det var noen ute, så Kamelryttersken havna opp til en venninde. Hvor da klokka ble så sein at det begynte å bli tidlig før ørkendyret fikk snu snabelen hjemover. For nye lesere: Ørkendyret er en snabelkamel, han har to pukler og snabel, og siden han er bygd for ulendt terreng og langfart også i mer tørre strøk kalles han ørkendyret til daglig. I reisemodus har han to sidekofferter som i tillegg til å romme tredve liter bagasje hver seg, også rommer tre liter vann. Slik at han som som sin navnebror kamelen også lagrer vann til bruk i påkommende tilfelle.

På heimveien kunne ørkendyret observeres i sikksakk i høyrefeltet ned en ellers tom Byåsvei. Har man betalt veivavgift, så har man det, og da kan man med god samvittighet bruke hele bredda på kjørefeltet. For det skal være artig å kjøre sykkel, og det er en tilfredsstillelse å kunne håndtere sykkelen så godt at man kan leke seg samtidig med at man vet at man kan ta den inn når trafikkbildet endres. Og så var det den lille detaljen at epoxyen som brukes til veimerking blir glatt når det er vått i været, bare det er grunn til å kjøre slalom mellom for eksempel pilene og annen lagsgående oppmerking som noen steder er malt i veibanen.

Ja, det er lek å kjøre slalom mellom midtstripa og fortauet, og som all lek er det alvor i det. Leken er barnas forberedelse til voksenlivet, og den er de voksnes mulighet til å beholde barnet i seg. Det er godt og ikke minst nyttig å kunne unnamanøver i tilfelle det spretter et barn ut i veien. Lek som å la sykkelen danse fra side til side i veibanen, blir da trening i ferdigheter man trenger. Motorsykkelkjøring er også en øvelse i konsentrasjon, det å være tilstede der og da. Men det å kjøre sykkel er også en øvelse i ydmykhet, en øvelse i å holde seg tilbake, ikke stå på sin rett i alle situasjoner i trafikken. En øvelse som fruen har begynt å ta med seg inn i hverdagslivet. For det er nok desverre sånn at hun kan være i overkant kaut i mange sammenhenger. At hun mener seg “rævkjørt” og tråkka på, mens det i realiteten er fruen selv som legger mer i en situasjon eller andreparts handling enn det er belegg for. Om hun noen gang kommer fram til en balanse og en forståelse for sine omgivelser som innebærer at hun ser når hun skal være ydmyk overfor situasjonen og dens konsekvenser, det går hun for. Fruen har lært at det er en lang smertefull vei fram dit, til en tilværelse hvor hun er i balanse med seg selv.. For det har sine sider å være sterk og ha to sider i seg som er like sterke. Noe de nødvendigvis må være, siden det er det samme mennesket som huser de to sidene. For å finne balansen i seg selv og bruke den til beste for seg selv må fruen være ydmyk, og lære seg å bøye kne ikke bare for andre, men også for seg selv.

Ble som sagt tidlig før Kamelryttersken dro hjem til seg selv, og i løpet av en lang kveld med vennindesludring om så mangt, kom også dette med å være ydmyk opp. For selv om man tenker og finner fram til ting i seg selv, må man også høre seg selv si det høyt. At slik og sånn er det, de tingene må jeg arbeide med, der må jeg gjøre sånn. Fruen har slitt i vinter med vonde knær, uten noen påviselig grunn, men i natt kom en ledetråd, kanskje ikke hele løsningen, men et sted å starte. For hun kan ikke bøye seg Kamelryttersken, hun er ikke så fleksibel som hun må og vil være, og det kan slå seg på knærne i følge noen tenkere. At kroppen gir et ikke bare subtilt hint, men et ganske så kraftig et om at nå må du lære deg å bøye kne, ikke bare stå på dine rettigheter kan hun trenge. At fruen har trent Aikido i vinter er selvsagt også en medvirkende årsak til at knærne er vonde, for der må hun bøye seg for å utøre øvelser med de som trener sammen med henne. Og det er ikke enkelt for ei som ikke vil bøye seg for noen. En annen side er at fruen nok har slitt mer på kroppen de årene hun drev på Vinkenes enn hun var klar over, merkes nok også når hun nå har begynt med mer bevisst trening.

For det er noe i det å trene Aikido, èn ting er det rent fysiske, å holde kroppen i passe bra form. Noe helt annet er den nærkontakten som man får med de andre man trener med, når man holder på med enkelte øvelsene. Her blir det ofte at fruen må bøye kne, rent praktisk for å utføre teknikken sammen med en partner som er mindre enn henne selv. Er da hun kjenner på at hun ikke bare er støl, men også at hun ikke er vant til å bøye kne for noen. Enda en arena hvor hun blir utfordret på å være ydmyk overfor andre. Og det er bra, for det har vært for mye hvor Kamelryttersken har stått alene, støtt som en påle, men likevel alene, uten evne til å samarbeide om oppgavene som skulle utføres. Uten å forstå hvordan hun skulle gjøre samarbeidspartnerne gode. Kanskje slike øvelser som Aikido og motorsykkelkjøring kan være nye veier fram til til den ydmykheten som balansen i livet krever?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Deltagelse

Tusen takk for alle kommentarene på forrige ukes bidrag til ordleken ABC Scandinavia :) Hyggelig at det ikke bare er vi i MC-ravnan som syns det er nyttig med natteravning på motorsykkel. Vi håper iallfall at vår tilstedeværelse bidrar til et triveligere samfunn.

Det å delta er viktig for alle. Uansett i hvilken grad de kan delta og hva de kan delta i. I de olympiske lekene for eksempel er det viktigste å delta, ikke å vinne. En som deltar med liv og lyst er Minstemann :D

Det hefter ikke så farlig at han sitter i rullestol hele dagen, og trenger hjelp til alt. Delta skal han enten det er i skibakken

I bassenget

Eller på tur i sidevogna

Uansett er smilet på plass

Ha ei god helg :)

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)