Refleksjoner om det å reflektere

Blondinen med egen motorsykkel har begynt i en tidligere jobb.   Som profesjonell student. «Hva skal du bli når du blir voksen?» farer nok gjennom hodet til flere når de får vite dèt. Og «Har du ikke nok utdanning snart?» tenker kanskje andre.

«Nei, for det så, tenk» svarer Kamelryttersken i sitt stille sinn, mens hun høyt svarer at tante D i sin tid svarte på spørsmålet om å bli voksen med at hun ville bli stor. Kanskje ikke så rart når utgangspunktet er 1M og 60 over havet.

Men det er noe med det å gå fra arbeidslivet til studentlivet, tar sin tid å tilpasse seg nye rutiner, som man gjerne må lage selv. Eneste man faktisk vet er «Det er forelesning da og da og eksamen er satt opp slik og slik. Pensumlista ligger på universitetets nettsider. Lykke til»

«Javel, nei», sier den ikke bare lett blonde blondinen. «Dette går sikkert bra, for det har jeg gjort før» med tanke på Pippi Langstrømpes berømte «Dette har jeg aldri gjort, så det får jeg sikkert til». Men. Et stort MEN. Universitet og høgskole er to forskjellige ting, selv om de nå skal slås sammen og bli noe helt annet. Høgskoleutdanning innebærer gruppearbeid og tidsfrister for obligatoriske innleveringer. Og klasser. Noe som gir et annet studentmiljø, enn på et universitet hvor alle tar forskjellige fag, shopper forelesninger og bygger opp sin faglige kompetanse i forskjellig hastighet.

Og så var det det med innsikt og praktisk erfaring hos den enkelte student. På høgskolen har man tilhørigheten til samme profesjon, man har et felles grunnlag for det man holder på med, og har dermed en icebreaker og ikke minst noe å reflektere rundt. Sammen. På grunnutdanninga fikk blondinen vite at når hun kom ut i praksisfeltet var det helt vanlig at man delte erfaringene sine på pauserommet og reflekterte høyt over både egne og kollegenes erfaringer. At dette faktisk var en del av arbeidet, å dele og reflektere over erfaringene i arbeidshverdagen. På enkelte arbeidsplasser fruen har vært, har det til og med vært lagt opp til at hele personalgruppa jevnlig satt og reflekterte rundt arbeidet. Ikke bare for å få en felles forståelse over hvordan gjør vi det her, men også som et middel for faglig fordypning.

Går man videre fra den grunnleggende profesjonsutdanningen i helsefag og tar videreutdanning, vil man gjerne møte mer refleksjon. Refleksjonsgrupper er for eksempel en viktig del av videreutdanningen i psykisk helsearbeid. Fordi man vil at studenten skal lære seg å reflektere over egen fagutøvelse. Ikke bare i sitt eget hode, men også i fellesskap med andre fagutøvere.

Kamelryttersken har derfor med seg en forforståelse av hva studier er og hvordan man studerer. Eller rettere hvordan hun selv lærer, hva hun vet fører til økt faglig innsikt for egen del. Lese, det må man jo som student. Pensum er derfra og dit i de og de bøkene/artiklene. «Jaha» tenker fruen under sine blonde lokker, «men hvordan skal jeg få mulighet til å reflektere over det jeg har lest? Bearbeide det som Allgood og Kvalsund (2003) skriver om makt i hjelperelasjoner. Eller hva Ivey & al. (2011) sier om Feministisk rådgivningsteori?» Da blir det store, spørrende øyne i Kamelrytterskens retning. «Refleksjon? Hva er det, lizzom?». Blondinen begynner langsomt å forstå, om enn noe smertefullt, at på universitetet er man for seg selv og må ta ansvar for seg selv. Hele veien, fra studiestart til eksamen. «Greit nok det», tenker hun for seg selv, «Selv om jeg lærer bedre når jeg kan snakke om hvordan jeg oppfatter pensum, når jeg kan sette det inn i en større sammenheng sammen med andre».

En eller annen gang i begynnelsen av semesteret sa vist en professor noe om kollokviegrupper? «Det må da være lurt» blondinen smiler bredt og tenker at her er det en mulighet å få reflektert over vanskelige tema i pensum. «Men dere må organisere dem selv». Realitetsorientering kalles det. Fra Høgskolens ferdigorganiserte studieopplegg med Basisgrupper og avsatt tid til gruppearbeid, til universitetets frihet, med ansvar for egen læring og vage oppfordringer til studentorganisering.

Er her det kommer inn dette med praktisk erfaring og forståelse for eget ansvar. For egen læring. For med universitetets fokus på eget ansvar og eget initiativ, får man selvstendige fagfolk som tenker «What’s in it for me?» og som ikke umiddelbart ser verdien i å utveksle faglig forståelse, eventuelt manglende ditto, med flere enn sin nærmeste krets av venner og bekjente på campus. Forståelsen for at læring skjer i samspillet mellom individ og omgivelser forblir noe teoretisk som pedagogene kan holde på med. Man tar ikke til seg at kommunikasjon og meningsutveksling er en forhandling/et samspill mellom den enkelte og resten av verden. Man er seg selv nok på et vis. Bjørnstjerne Ibsen lot Peer Gynt si at «Den er sterkest som står alene». Nyere forskning viser, her ved Erik Junge Eliassen, Redaktør i gatemagasinet «Virkelighet»: «Ikke fordi jeg er så fantastisk skrudd sammen, men for at livet har lært meg at jeg også trenger noen å lene meg mot. Hver dag.»

På forelesningene er det gode diskusjoner og refleksjoner rundt emnet for forelesningen. Der er det også et faglig orakel, i form av en foreleser som kan få diskusjonen inn på rett spor og bekrefte det som kommer fra studentene. Der er det også mange som er frampå, med gode synspunkter og innspill.  Likevel blir blondinen med egen motorsykkel sittende med et par spørsmålstegn i sine himmelblå. Om hva som er best, og hvem som kommer lengst. Selvstendige fagfolk som står alene, eller reflekterte fagutøvere som støtter seg på hverandre?

 

Referanser:

Allgood, Eleanor og Ragnvald Kvalsund, 2003, Personhood. Professionalism and the Helping Relation. Tapir akademisk forlag, Trondheim

Ivey, Allen E.; D’Andrea, Michael; Ivey, Mary Bradford (2011-05-02). Theories of Counseling and Psychotherapy: A Multicultural Perspective, SAGE Publications. Kindle Edition.

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

Om å kunne bruke og se taus kunnskap

Mormor tok her om dagen opp hva vi formidler til barn av holdninger og meninger. Holdninger og meninger som barna tar til seg som taus kunnskap som ligger under/bak og er med og former dem og deres egne holdninger og meninger om omgivelsene, enkeltpersoner og «systemet».

Rasmine sa også noe om dette i en kommentar til innlegget om at «Flinke fagfolk vokser». Om hvordan hun ble møtt av en fagperson i en sårbar fase.

I helsefagutdanningene lærer vi om taus kunnskap, om hvordan fagpersonen har kunnskap om faget som hun kan formidle til pasienten. Det er den kunnskapen som ikke er taus, men som lar seg formidle verbalt eller skriftlig. Den tause kunnskapen derimot, den lar seg ikke formidle direkte, den har fagutøveren i fingerspissene. På en måte. For eksempel i hvordan hun linner en fot. Men det blir forskjell mellom hvem som linner foten. En linner en tanke hardt, det blir i overkant ubehagelig for Martha og hennes hovne ben. En annen linner for løst, og linninga glir av og er ikke til nytte for Martha likevel. Akkurat passe hardt sitter i fingerspissene til den enkelte. Så selv om Solrun linner akkurat passe hardt, klarer hun ikke å formidle hvordan hun klarer det.

Men nå er ikke taus kunnskap alltid «Fingerspitzgefühl» i ordet praktiske forstand. Det er også den kunnskapen, den kompetansen om man vil, som preger individets handlinger og væremåte.

Det kan være lett å kritisere Fysioterapeuten som møtte Rasmine for å ha brukt ord og kanskje hatt en fremferd som kunne virke støtende. En rehab-pasient er sårbar. Hun har vært gjennom en stor påkjenning, både psykisk som fysisk. Det krever takt og omtanke fra fagutøverne. Uhell skjer, at man velger feil ord og begreper. Man er kanskje ikke klar over hvordan det man sier virker der og da.

Likevel, det er helsepersonellets ansvar hvordan de møter den enkelte bruker av deres tjenester. Private meninger og holdninger om tinger og tanger må man legge igjen hjemme. Den profesjonelle maska må henge klar i garderobeskapet, for å si det slik.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev i en «Ligefrem meddelelse» (1859) om Hjelpekunst. Her etter Røkenes og Hansen, «Bære eller briste» (2006,155):

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en innbildning, når han mener at kunde hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min mere-forståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min mere-forståen gjædende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er det at hærske,men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er en villighed til at indtil videre at finde seg i at have urett, og ikke at forstå hvad den anden forstår. Tag et menneske i lidenskab, la det være så, at han i virkeligheden har uret -dersom du ikke kan begynde således med ham, at det ser ut som det var ham, der skulle belære dig, og dersom du ikke kan gjøre dette således, at han, der utålmodigt ikke vil høre et af dig, men tifredsstillelse finder i dig en velvillig og oppmærksom tilhører: Kan du ikke det, så kan du heller ikke hjælpe ham.

Er ei stor bestilling Kierkegaard her kommer med. For det er ikke alltid at man klarer å finne brukeren der han er. Han svarer «Vet ikke» og er ellers veldig tvetydig i sin framtoning. Sykepleierne snakker om det «Kliniske blikket». Et blikk for brukeren og hvor han er i sin prosess, som det tar sin tid å utvikle og forstå. Et blikk som krever at fagutøveren også kjenner sin tause kunnskap og sine verdier som fagutøver.

Med svar som «Vet ikke» er det lett å foreslå løsninger og gå fram på måter som støter og kanskje overkjører brukeren. Men noen ganger står man der uten å vite hva, rett og slett?

 

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Tiger’n, hva er en Ergoterapeut?

Hva en Ergoterapeut er

Tiger’n har jo svar for det meste av det Tommy lurer på

Kommentarfeltet her på Karavanseraiet har i det siste flytt over av godord og komplimenter. Hyggelig :-) Tusen takk :) Likevel er den blonde ørkendyrbetvingersken der at hun mener at hun bare gjør jobben sin. Slik hun mener den skal gjøres ut fra sin forståelse av faget/yrket hun er autorisert til å utøve.

Selv om den autorisasjonen så ut til å henge i en tynn tråd her for et par år siden. Ikke fordi den samme blonde ørkendyrbetvingersken hadde gjort noe hun ikke burde i sin daglige dont. Men fordi Statens autorisasjonskontor for helsepersonell ikke hadde sjekket at sjefen sjøl, hadde de kvalifikasjonene hun påsto hun hadde. Det gjorde at hele autorisasjonsordningen en stund ikke sto til troende, noe som gjorde at blondinen et stykke tid var litt usikker på om hun kunne si at hun hadde de kvalifikasjonene som autorisasjonskontoret garanterte for.

Slik skepsis til egne kvalifikasjoner kan også være sunt, at man tar en privat kontroll av at man takler arbeidsoppgavene ut fra den standarden som enheten man arbeider på stiller. OG sine egne standarder for hvordan man gjør et arbeidsstykke.

For det er ikke noen liten bestilling vi står overfor i helsevesenet. Det er gjennomgående “Gjør meg frisk” som er bestillingen, og den skal effektueres fort og gæli, uten tanke for at det noen ganger ikke er mulig. Er ingen vidunderkur for KOLS (Kronisk Obstruktiv LungeSykdom), som i dag vel er den mest kjente bivirkningen av langvarig røyking. Og vel den bivirkningen som setter flest hindringer i veien for at mennesket kan leve slik h*n vil. Et massivt slag med utfall som lammelse i en eller flere armer eller ben, tap av taleevne, neglect osv, repareres ikke over natta. Eller ved at -peuten gjør noen besvergende armbevegelser. Det krever hardt arbeid av pasienten og av pårørende. Skaden på hjernen er permanent, det vi som -peuter kan tilby er treningsopplegg som setter hjernen i stand til å arbeide seg rundt skaden, finne nye nervebaner for signalene som må rundt i kroppen for at den skal fungere etter hensikten.

Men vi mennesker liker å få hjelp når vi selv står fast. Da er det ansvarsfraskrivelse over en lav sko. En ansvarsfraskrivelse helsevesenet står overfor hver dag. Den som gjør at vi Ergoterapeuter sier at vi gjør hverdagslivet mulig. Fordi vi vet at vi kan ikke gjøre noen friske, men vi kan bidra til at mennesket kan være aktivt i sitt eget liv. Delta i og utføre aktiviteter det selv finner meningsfulle. For det vi gjør er ofte ikke så mye. Vi tilpasser en rullestol slik at sittestillingen blir god. Brukeren opplever en hverdag med mindre smerter. Ikke rart h*n blir takknemlig. Eller et eksempel fra sist uke, hvor familien ønsket at han Far sjøl skulle få sitte ved middagsbordet sammen med dem. Men rullestolen gikk ikke under spisebordet. Sammen fant vi ut at spisebordet hadde en klaff, og ved å snu spisebordet 180 grader kom sjølingen inn til bordet og kunne spise ved samme bord som resten av familien. Han satt ikke langt ut fra bordet, uten å kunne delta i samtalen og i måltidet slik både han og familien ønsket.

Denne rullestolbrukeren har fremdeles de samme funksjonsbegrensingene, han er like avhengig av rullestolen, men han blir mer aktiv i sitt eget liv ved at han kommer helt inn til spisebordet. Han kan også hjelpe kona med matlagingen på en mye bedre måte, fordi han får en god arbeidsstilling når han skal skjære opp grønnsakene, potetene eller gjøre til fisken. Ikke like enkelt å gjøre slike arbeidsoperasjoner når man må ha alt i fanget. Andre kjøkkenoppgaver, som å røre vaffelrøre eller kakedeig kan man gjøre i fanget, men det var visst ikke så aktuelt forsto Ergoterapeuten.

For det er ikke bare å se praktiske løsninger, man må også se menneskets behov, hvilke aktiviteter som er meningsfulle for akkurat den brukeren. Som at de fleste vil være selvhjulpne med egenpleie, kunne gå på toalettet, ta seg en dusj, vaske seg under armene og pusse tennene. Derfor blir det gjerne noen lett sprørrende øyenbryn når man kommer inn i en leilighet, hvor beboeren nettopp har opplevd et brått funksjonsfall, type behov for ganghjelpemidler, og som sier at “man kjøper da ikke leilighet med tanke for at man blir gammel”. At badet i leiligheten er så lite at et menneske av gjennomsnittlig størrelse må ut på gangen for å ombestemme seg, eller at det å komme seg inn i dusjen krever evner som et slangemenneske ville gitt mye for å ha. Veldig mye. Er da man begynner å famle med tanker om at alle over 60 som har planer om å kjøpe ny leilighet, burde ha en Ergoterapeut med seg på visning. Selvsagt kan man henvende seg til en kommunal Ergoterapeut for rådgivning i forhold til bolig, men det er det de færreste med gjennomsnittlig funksjonsevne som gjør. Etter skrekkeksempler som det over, har blondinen fått enda mer forståelse for at bygningsforskriftene er endret, slik at det skal være snuplass for rullestol på nye bad. Det gjør at nye boliger blir dyrere, men over tid vil alle ha igjen for den prisøkningen.

Så Tiger’n har rett i sin påstand om at Ergoterapeuter er slike som reiser rundt og reparerer. Ikke ergometersykler, men vi setter folk i stand til å leve sine liv, på tross av sykdom, skade eller lyte. Og det er vi ikke rent lite stolte av, selv om vi ikke er så flinke til å vise oss i helsejungelen, eller er vi det? Bare at vi ikke ser det selv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

En tenkende blondines spørsmål

BridgetteBardot

For en tid siden fikk Kamelryttersken en forespørsel fra en saksbehandler i firmaets personalenhet. Det er litt uklart om vedkommende var helt sikker på hva h*n bestilte, men det var noe i retning av en skriftliggjøring av hva Kamelryttersken tenkte om det å være overtallig. En tilstand den blonde ørkendyrbetvingeren har befunnet seg i i flere år nå. Hvilken effekt eposet hadde på hennes foresatte er det ikke godt å si noe om, men en stund etterpå kom det iallfall et tilbud om et års vikariat i en av firmaets enheter hvor det arbeider flere med samme grunnutdanning som fruen. Fulgt av et lønnstilbud som sett i forhold til offentlig økonomi ikke kan kalles overdådig, selv om det nok er det nærmeste arbeidsgiveren kommer det å være raus. Var iallfall første gang de anerkjente at Kamelryttersken har formell kompetanse utover grunnutdanningen. Bare det er jo et kompliment.

Etter nødvendig modning og karantene på harddisken, er eposet nå frigitt for cyberspace:

En tenkende blondine spør seg selv

Tenkende blondiner er i følge moderne folketro en umulighet. Årsaken til dette er i følge folketroen at blondiner har generelt lite å fylle hodet med, og at de bare er opptatt av utseendet. Som Kamelryttersken. Hun har avfunnet seg med at hun bare har en enslig hjernecelle med enkle tankeganger under sine blonde lokker. Det at blondiner blir påstått å ha nedsatt kognitiv funksjon, hindrer henne ikke fra å stille spørsmål. Noen av spørsmålene er kanskje unødvendige, det er som kjent ikke så enkelt å skille hummer og kanari for ei enslig hjernecelle som ikke har andre referanser enn en tom hjerneskalle. En bieffekt av at hjernecella ikke alltid klarer å skille hummeren fra kanarien, er at blondinen uheldigvis og i vanvare kan komme til å trampe med stiletthælene både i klaveret og på ømme tær. En utilsiktet bivirkning, siden blondiner som før nevnt påstås å være ganske så hjernedøde og dermed ikke i stand til stort mer enn å ta seg ut. Da blir det gjerne noen situasjoner hvor blondinen blunker med sine himmelblå i genuin overraskelse over omgivelsenes reaksjoner.

For eksempel når en overtallig blondine begynner å lure på hva det gjør med en arbeidstaker å være overtallig i flere år? Å sitte med en følelse av at arbeidsgiver ikke tør la arbeidstakeren arbeidsoppgaver som står i forhold til faglig kompetanse og personlig egnethet? Ikke fordi arbeidsgiver ikke har arbeidsoppgaver som en arbeidstaker med enkle tankeganger kan utføre. Kamelryttersken er hellig overbevist om at det er slike arbeidsoppgaver i fleng i den tjenesteytende organisasjonen med tusenvis av ansatte hvor hun tjener til sitt daglige brød. Det som kanskje kan være en kompliserende faktor er at den blonde ergoterapeuten har en smule mer utdanning enn bare en bachelor i ergoterapi. Mastergrad i organisasjon og ledelse, videreutdanning i både arbeidsdeltakelse og psykisk helsearbeid. For godt mål har hun også fag som pedagogikk og personalpsykologi på CV’n.

Selv en blondine med enkle tankeganger har en psykisk helse. En helse som kan påvirkes av at hun ikke opplever å ha meningsfylte arbeidsoppgaver som hun kan holde på med over tid, men blir flyttet rundt i organisasjonen som ei «skuvmil». Enkelte onde tunger har faktisk dristet seg til å si flyfille, noe den blonde ørkendyrbetvingersken skal ha seg frabedt. Hun flyr ikke. Hun kjører. Motorsykkel. Sånn er det bare med den saken.

Kamelrytterskens hjernecelle tror at psykisk uhelse og tanker som svever over vannene kan føre til så mangt;

  • Den blonde arbeidstakeren kan begynne å lure på om hun faktisk kan det hun har papir på at hun skal kunne. Slike tankespinn kan føre selv den mest hjernedøde blondine rett i kjelleren med en alvorlig depresjon, eller at hun kjenner på at hun begynner å miste det lille grepet hun har på virkeligheten. Depresjoner og psykoser kan i sin tur føre til at arbeidsgiver blir enda mer skeptisk til å gi arbeidstakeren meningsfylte arbeidsoppgaver og helst ser at helsevesenet overtar. Permanent.
  • Blondiner kan bli skikkelig forbandet. Arg. Av den typen som fører til beske kommentarer i hytt og gevær, og kanskje også utagering som kan skremme livskiten av mannen med ljåen på flat mark. Av ren frustrasjon over ikke å få jobbe med det man vet man kan, men som man har begynt å tvile på, fordi man ikke får tilbakemeldinger som sier at «Jo, du kan».
  • Eller hun kan bite tennene sammen, holde spørsmålene, tvilen og sinnet for seg selv og heller prøve å gjøre det lille hun får lov til å gjøre så godt hun kan.

Et annet spørsmål kan være hva det gjør med en arbeidstaker som på ordinært vis søker på stillinger hvor hun blir fortalt å ha fortrinnsrett, men etterpå ikke blir såpass estemert at hun får æren av å stille på intervju? Greit nok at enhetsleder er i sin fulle rett til å velge sine nye medarbeidere på øverste hylle, men må ikke h*n som arbeidsgivers representant også forholde seg til Arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtallighet? Blondinen begynner nesten å stille seg selv spørsmål om det er så at lovverket bare gjelder for de som arbeider på «gølvet».

De få gangene blondinen har vært på jobbintervju i firmaet har hun opplevd en kvalitetskontroll av sine faglige kvalifikasjoner som bare overgås av romfartsindustrien, for så å bli valgt bort til fordel for en søker med mindre formell kompetanse og erfaring. Hennes himmelblå under de blonde lokkene har ved mer enn et slikt tilfelle fått et lett spørrende uttrykk. Hun faller ved slike anledninger gjerne i staver med tanke på hva firmaets Administrerende direktør har sagt om hvilke krav firmaet stiller ved ansettelse. Det var to. Faglige kvalifikasjoner og personlig egnethet. Siden denne blondinen har fast stilling i nevnte firma går hun ut fra at hennes faglige kvalifikasjoner holder mål. Og at hun også har de personlige egenskapene som firmaet krever av sine ansatte. Da er det vel bare formaliteter som skiller mellom det å heve lønn for en stilling uten innhold og det å ha en fast stilling med meningsfylte arbeidsoppgaver?

På den annen side kan man kanskje stille spørsmålet om blondiner bør ha mer å gjøre enn å heve lønn èn gang i måneden? Skal man tro folketroen kan de ikke annet enn å ta seg godt ut, og inntekt må de jo ha. For som den blonde amerikanske hverdagsfilosofen Dolly Parton sier: «Det er dyrt å se så billig ut». Eller er det det?

 

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Skogsdrift

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Ydmykhet, øvelser i

Ble ikke no natteravning i går kveld, gruppeleder mente at det var for kaldt og vått til at det var noen ute, så Kamelryttersken havna opp til en venninde. Hvor da klokka ble så sein at det begynte å bli tidlig før ørkendyret fikk snu snabelen hjemover. For nye lesere: Ørkendyret er en snabelkamel, han har to pukler og snabel, og siden han er bygd for ulendt terreng og langfart også i mer tørre strøk kalles han ørkendyret til daglig. I reisemodus har han to sidekofferter som i tillegg til å romme tredve liter bagasje hver seg, også rommer tre liter vann. Slik at han som som sin navnebror kamelen også lagrer vann til bruk i påkommende tilfelle.

På heimveien kunne ørkendyret observeres i sikksakk i høyrefeltet ned en ellers tom Byåsvei. Har man betalt veivavgift, så har man det, og da kan man med god samvittighet bruke hele bredda på kjørefeltet. For det skal være artig å kjøre sykkel, og det er en tilfredsstillelse å kunne håndtere sykkelen så godt at man kan leke seg samtidig med at man vet at man kan ta den inn når trafikkbildet endres. Og så var det den lille detaljen at epoxyen som brukes til veimerking blir glatt når det er vått i været, bare det er grunn til å kjøre slalom mellom for eksempel pilene og annen lagsgående oppmerking som noen steder er malt i veibanen.

Ja, det er lek å kjøre slalom mellom midtstripa og fortauet, og som all lek er det alvor i det. Leken er barnas forberedelse til voksenlivet, og den er de voksnes mulighet til å beholde barnet i seg. Det er godt og ikke minst nyttig å kunne unnamanøver i tilfelle det spretter et barn ut i veien. Lek som å la sykkelen danse fra side til side i veibanen, blir da trening i ferdigheter man trenger. Motorsykkelkjøring er også en øvelse i konsentrasjon, det å være tilstede der og da. Men det å kjøre sykkel er også en øvelse i ydmykhet, en øvelse i å holde seg tilbake, ikke stå på sin rett i alle situasjoner i trafikken. En øvelse som fruen har begynt å ta med seg inn i hverdagslivet. For det er nok desverre sånn at hun kan være i overkant kaut i mange sammenhenger. At hun mener seg “rævkjørt” og tråkka på, mens det i realiteten er fruen selv som legger mer i en situasjon eller andreparts handling enn det er belegg for. Om hun noen gang kommer fram til en balanse og en forståelse for sine omgivelser som innebærer at hun ser når hun skal være ydmyk overfor situasjonen og dens konsekvenser, det går hun for. Fruen har lært at det er en lang smertefull vei fram dit, til en tilværelse hvor hun er i balanse med seg selv.. For det har sine sider å være sterk og ha to sider i seg som er like sterke. Noe de nødvendigvis må være, siden det er det samme mennesket som huser de to sidene. For å finne balansen i seg selv og bruke den til beste for seg selv må fruen være ydmyk, og lære seg å bøye kne ikke bare for andre, men også for seg selv.

Ble som sagt tidlig før Kamelryttersken dro hjem til seg selv, og i løpet av en lang kveld med vennindesludring om så mangt, kom også dette med å være ydmyk opp. For selv om man tenker og finner fram til ting i seg selv, må man også høre seg selv si det høyt. At slik og sånn er det, de tingene må jeg arbeide med, der må jeg gjøre sånn. Fruen har slitt i vinter med vonde knær, uten noen påviselig grunn, men i natt kom en ledetråd, kanskje ikke hele løsningen, men et sted å starte. For hun kan ikke bøye seg Kamelryttersken, hun er ikke så fleksibel som hun må og vil være, og det kan slå seg på knærne i følge noen tenkere. At kroppen gir et ikke bare subtilt hint, men et ganske så kraftig et om at nå må du lære deg å bøye kne, ikke bare stå på dine rettigheter kan hun trenge. At fruen har trent Aikido i vinter er selvsagt også en medvirkende årsak til at knærne er vonde, for der må hun bøye seg for å utøre øvelser med de som trener sammen med henne. Og det er ikke enkelt for ei som ikke vil bøye seg for noen. En annen side er at fruen nok har slitt mer på kroppen de årene hun drev på Vinkenes enn hun var klar over, merkes nok også når hun nå har begynt med mer bevisst trening.

For det er noe i det å trene Aikido, èn ting er det rent fysiske, å holde kroppen i passe bra form. Noe helt annet er den nærkontakten som man får med de andre man trener med, når man holder på med enkelte øvelsene. Her blir det ofte at fruen må bøye kne, rent praktisk for å utføre teknikken sammen med en partner som er mindre enn henne selv. Er da hun kjenner på at hun ikke bare er støl, men også at hun ikke er vant til å bøye kne for noen. Enda en arena hvor hun blir utfordret på å være ydmyk overfor andre. Og det er bra, for det har vært for mye hvor Kamelryttersken har stått alene, støtt som en påle, men likevel alene, uten evne til å samarbeide om oppgavene som skulle utføres. Uten å forstå hvordan hun skulle gjøre samarbeidspartnerne gode. Kanskje slike øvelser som Aikido og motorsykkelkjøring kan være nye veier fram til til den ydmykheten som balansen i livet krever?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Skeptisk? Jeg? Langt derifra

Kamelryttersken har en last. Filmer med kjekke menn. Clintern, George Cloney, Bruce Willis, Will Smith for å nevne noen. Og da blir det gjerne mye unødvendig voldsbruk før Gutta Boyz har redda verden og fått prinsessa og iallfall halve kongeriket i belønning. Sånn som i går kveld. “Die Hard 4” med Bruce Willis på hvert eneste bilde, noe blondinen ikke har noe i mot, snarere tvert om ;) Og siden det var en komersiell kanal som ikke gjør noe gratis, var det reklame så det holdt mellom drapene. Og da swappes det vilt i heimen, alle 20+ kanaler sjekkes for flere manneben. Som sjelden er der, bare mer reklame :evil:

Inntil blondinen havner på et innslag med kjekkaser som viser seg å være reklame for Dove for men. Mannfolk har jo også hud de må ta vare på må vite. Ikke bare vi sylfider

Men sånn reklame kan være så mangt. Fruen driver med det selv, når hun skal ha seg arbeid, gjennomarbeidet CV og søknad med et profesjonelt tilsnitt. For å selge solid kompetanse og profesjonalitet på et fagfelt hvor det er mange om beinet.

Er andre som gjør dèt også. Bruker profesjonalitet og fagkunnskap for å selge et produkt. Men i motsetning til fruens dokumenterbare kompetanse, er det så som så med dokumenterbar effekt når folk med sansen for lettjent kronasje bruker virkemidler som har dokumentert effekt på innholdet i folks lommebøker.

Trua har hjelpt så mange, sier et gammelt ord, og noen ganger må man ha ei sterk tru for å tro at ting fungerer slik salgsapparatet sier det gjør.

Blondinen har vært mye innom alternativer til A4-skjemaet opp gjennom. Alternativt landbruk, det vi i dag kaller økologisk landbruk, alternative behandlingsformer og sånn bort gjennom. Men det som slår fruen er trua som følger med. Enten det nå er maursyre i siloen eller kunstgjødsel. Maursyre er no herk, og det å bruke noe som man ikke kan vaske hendene i byr fruen i mot. Men den har dokumentert effekt på konservering av gras i en silo. Forutsatt at man ellers gjør det som må gjøres under legginga av siloen. Jevn og rask tilførsel av gras, tett silo, godt press på toppen til slutt.

For det er akkurat det, at det er sjelden at ètt virkemiddel har effekt alene. Forholdene må legges til rette for at virkemiddelet skal fungere. Dette vet reklamebransjen alt om. Og bruker for det det er verdt. Og vel så det.

Det er her menneskets evne til å tenke kommer inn. Og vår evne til å bruke kunskapen vår når vi blir utsatt for massiv påvirkning fra storkapitalen og alle de som vil tjene til livets opphold på vår godtroenhet. For det er vi, selv om vi helst ikke vil innrømme det når vi står og kjøper Lurium og Slangeolje.

Skeptikerne som elsker å sette alskens lure duppeditter på dagsordenen har også ei tru, på fakta, at bare alt som kan dokumenteres med doble blindtester er holdbart. Alt annet er humbug. Men er det så enkelt? Blir Kamelrytterskens reklame for seg selv lest og tatt hensyn til på et faglig grunnlag? Eller er det arbeidsgivers magefølelse som avgjør hvem som får jobben? Forskning viser at det i de fleste tilfeller er det siste, at det er arbeidsgivers eget bilde av sin nye arbeidstaker som er avgjørende, ikke faglige kvalifikasjoner.

Det samme gjelder for oss som forbrukere, førsteinntrykket har alt å si, selv om magnetarmbåndet vi kjøper ikke har dokumentert virkning og kanskje også selges med villedene informasjon. Pernille Nylehn har en fin en om akkurat det

Det er sundt å være skeptisk, men er det like sundt å være mer katolsk enn paven?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Fem grunner til at hun ikke er farlig for sine omgivelser

Kamelryttersken lurer på hva som gjør at mennesker reagerer som de gjør når de møter et menneske som ikke helt passer inn i samfunnets A4-skjema.

Vi har alle et bilde i hodet vårt av hvordan et menneske skal være for at det skal stemme med våre forventninger. Det A4-skjemaet vi mener samfunnet vårt har laget for oss som samfunnsmedlemmer. Dette skjemaet består av alle våre tillærte/arvede holdninger og de erfaringene vi har gjort oss gjennom livet. + det vi tror “alle”andre mener om den samme saken.

Stegemüller skriver om det ha en langvarig depresjon, og sier også at hun har en “skjult agenda” ved å å være åpen om sine utfordringer. Hun håper at ved å være åpen om dette, at hun kan avmystifisere depresjon som sykdom og vil vise at den kan behandles selv om den kan være langvarig. På det viset er hun ikke helt A4 fordi hun på sitt vis fronter utfordringer som på en måte er tabu i vårt strømlinjeformede samfunn som faktisk ikke har plass til mennesker som ikke passer i vårt bilde av samfunnets støtter.

Selv om den lille, nette Kamelryttersken også vises i bybildet og på arbeidsplassen, vises hun mindre nå enn hun gjorde for et par år siden hvor hun nærmest uvitende kom på forsida på den lokale blekka, Adressa. Ikke bare èn gang, men to ganger. Det mest positive med det, var når hun kom på forelesning den dagen og profesoren hilste henne med “Her kommer forsidepiken” :)

Men det har sine ulemper å være så synlig og ikke passe inn i A4-skjemaet eller en arbeidsgivers bilde av sin nye medarbeider. Det får et menneske til å gå helt ned i sitt innerste for å finne ut

  • Hva er det som feiler meg?
  • Hva er det som gjør at jeg ikke får delta i samfunnet og arbeidslivet med det jeg vet jeg kan og har å gi?

Hva er det som gjør at et oppegående menneske må stille seg selv slike spørsmål, for ikke si skrive et blogginnlegg om det? En blogg er mange ganger veldig personlig og fungerer noen ganger som egenterapi. Karavanseraiet kan nok mange ganger være både personlig, alvorlig og avspeile en hverdag som kan være mer utfordrende enn Kamelryttersken setter pris på. Derfor er hennes foreløpige svar på de eksistensielle spørsmålene over:

  1. Hun biter bare på dager som staves med X på norsk
  2. Hun er relativt luktfri, bortsett fra når hun bruker Salvador Dalis “Ruby lips” eller Khanya of africas body lotion
  3. Hun fører et propert sprog til å være nordlending
  4. Hun er omtenkt, høflig og reiser seg på bussen for eldre, gravide og andre som har mer behov for et sete.
  5. Hun har solid utdannig og kompetanse hun kan bruke til beste for flere

Likevel er spørsmålet hva avgjør hvem som passer inn i A4-skjemaet vårt, og dermed blir godtatt i samfunns- og arbeidsliv?

 

:

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Avviksmelding fra ei blondine

Kamelryttersken skrev avviksmelding på systemfeil til arbeidsgiver nå tidligere i uka.

Ei som er sykemeldt trenger vel ikke skrive avviksmelding? Dèt gjør man da i arbeidstida?

Joda, men med noen års erfaring på arbeidsmarkedet, har fruen lært at det er trangt på det markedet. Veldig trangt, så trangt at det kan se ut som at det ikke er plass til små, nette blondiner med pene smil. At akkurat denne blondinen har solid utdanning på masternivå og erfaring innenfor et felt hvor det tydelig trengs flere hender, helsevesenet, er visst ikke så interesant. Det faktum at hun er lita og nett, er èn meter og åttiseks høy og har mørk stemme, gjør at det er mer utfordrende å passe inn i mange arbeidsgiveres bilde av sin nye arbeidstaker. At hun slenger med leppa i tide og utide hjelper på det òg ;)

Var ikke fordi hun ikke fikk den jobben heller, at Kamelryttersken skrev avviksmelding, men fordi arbeidsgivers system for oppfølging av overtallige ikke fungerte denne gangen. En annen erfaring fruen har gjort, er at hun må gi slike opplysninger inn med teskje, for det er  ikke alle som skjønner/godtar at et menneske kan sette seg over sine egne behov og se sammenhenger til beste for flere, ikke bare seg selv.

Kamelryttersken er flink på tilrettelegging slik at andre får gjort det de skal, enten det er en jobb som kan gjøres mer effektivt, eller det er en pasient med en funksjonsnedsettelse som trenger en tilrettelagt bolig. Det gjør at hun ser systemfeil, og kan foreslå forbedringer slik at systemet fungerer for de andre overtallige i poolen. Det at fruen har utfordringer med å passe inn i det bildet som arbeidsgiver har skapt av sin nye ansatte, selv om hun har de omsøkte kvalifikasjonene, gjør henne sårbar. Selv om hun arbeider hardt med å heve seg over det og sier at “Det er deres tap”.

Systemavviket går på at arbeidsgiver har en enhet som skal få overtallige over i annet arbeid hos andre enheter. Er det ledige stillinger, blir disse meldt inn og det sjekkes mot overtallighetspoolen om det er noen med ønsket kompetanse. Hvis ikke lyses stillingen ut.

I dette tilfellet ble det lyst ut en stilling, hvor Kamelrytterskens kompetanse ble nevnt som aktuell. Blondinen søker på vanlig måte, selv om hun er i stuss siden hennes kompetanse nevnes i utlysningen. Sikkert bare en glipp et sted. I sin enfoldighet tror hun at som overtallig vil hun få tilbud om jobbintervju siden hun ble oversett i første runde. Èn og en halv måned etter at søknaden ble sendt ligger det brev i fruens postkasse om at de har funnet en overtallig med nødvendige kvalifikasjoner i overtallighetspoolen. Tilsettingsprosessen er derfor stoppet.

Det er her det blir krøll i fruens tankeganger. I godt lag innrømmer hun glatt at ørene henger i en tråd som er spent tvers over tomrommet mellom dem, og at det som er av sagflis er kostet pent sammen i en haug bakerst i det ellers tomme kraniet. Fruen tror likevel at noen tankeganger må det da være der inne, for på et eller annet vis har blondinen klart å komme seg gjennom opptil flere år på både høgskole og universitet. Hun har iallfall vitnemål og autorisasjonsbevis i fleng hun kan tapetsere stueveggen med.

Siden det var minst to kvalifiserte i arbeidsgivers tjeneste som var overtallige, ville en enfoldig sjel som Kamelrytterskens tro at begge ble tatt inn til intervju, for deretter ansette den som er nærmest arbeidsgivers bilde av sin nye medarbeider. Ikke at man bare ser på èn, og glemmer/overser (stryk det som ikke passer) at det er flere søkere som har samme krav på stillingen. Ikke mer krav på, men samme. (Teskjeer, teskjeer kjære leser er en dyd av nødvendighet når man skriver avviksmelding).

Nå begynner som sagt Kamelryttersken å innse at arbeidsmarkedet er for trangt for små, nette blondiner, så hun blir å ta med seg sine opplevelser og nakkeskaden sin til fastlegen, for å begynne prosessen med å søke yrkesrettet attføring av medisinske årsaker. For som hun sier “Jeg vil ikke bo i et samfunn hvor motorsykkelen min ikke får stå i fred. Og jeg vil heller ikke måtte forholde meg til et system som ikke ser/godtar at også jeg har en legitim rett til å gjøre rett for lønna mi”.

Er kanskje fordi fruen er blond at hun lurer på om det er flere overtallige i et eller annet system som opplever at de ikke blir sett/tatt hensyn til? Er no med verdighet og selvrespekt som blir utfordra når man møter et arbeidsmarked med holdninger som kanskje var gangbar vare en gang i middelalderen?

Selv om arbeidsmarkedet er trangt, er det vafler i heimen på tirsdagene til hyggelige mennesker som kommer innom for en god samtale. Velkommen :D

Ble en alvorlig A i ordleken ABC Scandinavia denne gangen, men fruen er alvorlig og ettertenksom for tiden, så da ble det som det ble.