Tag Archives: Kierkegaard

Kreativitet og yrkesutøvelse

Thomas Edison (1847 – 1931) sa visstnok at «Geni er en prosent inspirasjon og 99 prosent transpirasjon».

Det kan lett oppstå en ovenfra og ned «Vi-vet-best»-holdning i arbeidet med å hjelpe eller behandle mennesker med nedsatt funksjon. Enten det nå er et beinbrudd eller det er en arbeidsledig i møte med velferdssystemet. Har man en skade, sykdom eller lyte som gjør at man ikke fungerer like bra i A4-samfunnet vil man en eller annen gang komme i kontakt med et behandlerapparat av noe slag. Mange opplever at det apparatet vet best og behandler dem deretter. De kan også oppleve at fagpersoner ikke ser at det kan være nødvendig/viktig å bygge en pasient/behandler-relasjon. En relasjon som i følge Røkenes og Hanssen (2006) betyr ca 1/3 av resultatet i en terapeutisk intervensjon. Kamelryttersken tror at det å formidle en vi/dem holdning kan være kontraproduktivt i mange sammenhenger. Samtidig som hun fra egen praksis har erfaring for at hun må skille mellom en faglig begrunnet relasjon til en pasient i arbeidet, og den relasjonen som kan oppstå hvis hun er ute i privat ærend og kommer på samme buss som pasienten.

Et annet dilemma i denne sammenhengen, er kreativitet kontra konservatisme. Det er en sammenheng mellom disse to dilemmaene i den forstand at avstand og nivåforskjell mellom behandler og pasient kan oppfattes som en konservativ tilnærming til behandling av mange lidelser. Forsåvidt også i andre sammenhenger i samfunnet vårt. Er her «Flink-pike»-syndromet kan bli påtrengende, og overskygge den brede, trygge fagforståelsen som ligger til grunn for all kreativ fagutøvelse (Csikszentmihaly, 1997). Er nok mange som på denne bakgrunnen kan sanne Edisons ord om hardt arbeid.

Søren Kierkegaards (1813 – 1855) ord om hjelpekunst blir av noen sagt å være utdaterte. Det han sier om egen merforståelse og det å møte mennesket der det er, ellers hjelper min merforståen meg ikke.  Som det blonde vandrende øyeblikket hun er, oppfatter Kamelryttersken Kierkegaard slik at han har tatt dilemmaet helsepersonell og hjelpere står overfor i forholdet til mennesker med nedsatt fysisk og psykisk funksjon veldig alvorlig. Han har truffet og slått inn spikeren med et slag. Kierkegaard koker ikke suppespikeren, men slår den inn som en varig og solid forbindelse mellom terapeutens verden og pasientens ditto.

For det er noe med avstanden mellom de to verdenene og ikke minst mellom fagpersonens profesjonalitet og private sfære. Ser man på profesjonaliteten som en maske, som man henger i garderobeskapet når man går hjem fra jobb, da får man et annet forhold til det å være profesjonell, enn om man sier som en Ergoterapeut sa til Kamelryttersken når hun begynte på ergoterapistudiene; «Husk at nå er du Ergoterapeut». Ja, det tar tre års studier for å oppnå tittelen, men kollegaen mente at for å bli yrkesutøver/fagperson måtte Kamelryttersken som student ta på seg Ergoterapeutmaska med en gang hun begynte på ergoterapistudiene. Blondinen har tenkt mye på rausheten kollegaen viste ved å si at en fersk student i egne øyne skulle ha samme status som en ferdigutdannet fagfelle. Mohandas Gandhi (1869 – 1948) er inne på det samme når han sier at for å forandre verden, må man bli forandringen (1999).

I forlengelsen av tankerekka om det å bli forandringen hvis man skal forandre noe, står Mihaly Csikszentmihalys Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention (1997). I denne boka diskuterer han forutsetninger for kreativitet ut fra intervjuer med et nittitalls kreative mennesker. Man kan bli overveldet av å lese om alle disse kreative menneskene og hva de har oppnådd. For det kan virke som at kriteriet for å bli regnet som kreativ er at man har minst to Nobelpriser. Helst i to forskjellige fag. Selv om det er crème de la crème innenfor sine fagfelt som har bidratt med sin opplevelse av kreativitet, så er det interessant å lese en så grundig analyse av hvordan flinke fagfolk vokser, og hva som gjør at man beholder kreativiteten, evnen til å skape noe nytt, selv etter det vi regner som vanlig pensjonsalder.

Likevel trenger ikke Kamelryttersken gå lenger enn til sin egen far for å finne et et eksempel på en fagmann som har utviklet seg fra håndverker til å ha en estetisk kreativitet i bruken av sin fagkompetanse. Han har i en alder av 91, fremdeles sine skapende evner intakt, han tilfører fremdeles sin forståelse av egen fagutøvelse nye impulser og ikke minst uttrykk. Tinene som illustrerer dette og andre innlegg på Karavanseraiet.no laget han som 80-åring Man ser fagmannens utvikling fra det rent håndverksmessige til et harmonisk og estetisk godt uttrykk. Vanligvis blir slike sveipede tiner laget runde fordi det er enklest. Man får færre utfordringer med treet/materialet på grunn av at fibrene blir liggende parallelt, med samme krumming hele veien. Disse tinene har en oval form, noe som krever en helt annen og mer avansert forståelse av hvordan treverket oppfører seg når det bøyes. Kunsthåndverkeren ser man også i at sammenføyningen av sveipen på den nederste tina er utformet som initialen til kunden. Det er ikke bare en rett søm av teger (bjørkerot), sammenføyningen har blitt et dekorativt element som høyner harmonien og det estetiske uttrykket. Også syskrinet øverst i innlegget viser at det er en kreativ fagmann som har laget det. Slik kan man fortsette å analysere for å vise forskjellen mellom håndverkeren og kunsthåndverkeren. Mellom en som kan faget sitt og en som har utviklet et kreativt uttrykk av fagkunnskapen sin.

I Csikszentmihalys (1997) forståelse av kreativitet ser blondinen en forbindelse mellom Edison, oppfinneren av et av de mest effektive prevensjonsmidlene på 1800-tallet, lyspæren, og Gandhi, som var jurist av fag. Han utviklet sin fagforståelse til Ahimsa, Ikkevold som livsstil. Csikszentmihaly mener at for å være kreativ må man kunne faget sitt, enten man er Nobelprisvinner, møbelsnekker eller har treårig høgskoleutdanning. For som Kierkegaard sier man må være på samme nivå som den man vil hjelpe, man må møte den hjelpetrengende der han er, ikke der man selv er. I motsatt tilfelle kan man risikere at den profesjonelle maska gror fast. Det å bære ei fastvokst maske kan være en utfordring for egen helse og for omgivelsene, både privat og arbeidsmessig. Slik tilstivning i egen profesjonalitet man motvirkes av å være kreativ i sin omgang med egen kompetanse. Og kanskje ikke minst ha kreativitet nok til å se når man ikke skal være kreativ, når man heller skal ta en konservativ tilnærming til en utfordrende oppgave. Eller?

Referanser

Csikszentmihaly, Mihaly (1997), Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention, HarperPerennial, New York

Gandhi, Mahatma (1999,) Vi er alle søsken, Bokklubben dagens bøker

Røkenes, Odd-Harald & Hanssen, P-H, (2006), Bære eller briste, Fagbokforlaget, Bergen. 2.utg, 5. oppl.

 

Teori og praksis, politikk og sånn

Nå i helga sto Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) fordi dataanlegget var nede. Man fikk ikke ut opplysninger om pasientene fra systemet, for eksempel hva slags medisin den enkelte skulle ha. Sykepleiernes mantra om “Rett medisin til rett pasient til rett tid” ble satt kraftig på prøve de fjorten timene data’n var nede.

Kamelrytterskens moderlige opphav var ikke bare lett fortørnet når hun så dette på nyhetene søndagskvelden. “På kysten har de systemer for å holde fyrlyktene i drift, selv om skipene har radar og alskens moderne elektronikk å navigere etter. Men de klarer det ikke på et sykehus?” Hun hadde sett på Hurtigruta hele helga og hvordan de navigerte opp og ned kysten. Og ja, Kystverket holder fyrlyktene i drift og har back-up systemer i tilfelle en faller ut. Mens da et sykehus på land lammes totalt av en datafeil. Og det vi som publikum ser er et system som ikke har rutiner for oppfølging av medisiner og pleie uten dataskjermer. Det papirløse kontor heter det visst.

Fagforeningen Delta gikk ut nå og slår alarm om Helsefagerbeiderutdanninga. Vi kommer til å mangle 40.000 Helsefagarbeidere i 2030, men bare 13.000 Sykepleiere kan de fortelle. Og legger i samme farta skylda på utdanninga. Kristin Halvorsen er ute og mener at det må bli mer samsvar mellom teori og praksis. At det elevene lærer på skolen må henge sammen med det de lærer ute i praksis. To dager teori og tre dager praksis er fru Halvorsens resept. Javel? Den medisinen er allerede foreskrevet og gir liten virkning kan Kamelryttersken rapportere fra sin erfaring med nettopp utdanning av framtidige helse- og sosialfaglige arbeidere.

Men medisinen er god den, på papiret og på Stortinget. Og ville gitt oss enda bedre Hjelpepleiere for tyve – tredve år siden. Vi har en helt annen ungdom som skal ta utdanning i dag. De som er ut og skal ta videregående utdanning i dag, har helt andre forestillinger om det å pleie syke og hva en atraktiv jobb skal innebære enn hva Kamelryttersken og hennes generasjon hadde. Vi var innstilt på at vi måtte gå gradene, skaffe oss praksis, gjøre alle drittjobbene før vi fikk ansvar og kunne gjøre den jobben vi utdannet oss til.

Fagforeningen Delta sutrer om at lærlingene må vaske kopper og tørke dritt.

-Elevene blir typisk satt til å vaske opp etter måltidene eller andre rutineoppgaver. Ingen har tid til å vise dem at helsefagarbeidere gjør mye, mye mer enn å vaske opp og skifte bleier. Istedenfor å motivere elevene til yrket, så drepes isteden lysten deres,

sier Jette Dyrnes, leder for helsefagarbeiderne i Delta i følge VG-nett

Ja, men koppvask og bleieskift er faktisk nødvendige oppgaver, og noen må faktisk gjøre de jobbene også. Det er nå en gang slik at skal man ha tid til de interessante arbeidsoppgavene, må man kunne rutineoppgavene så godt at de går av seg selv. Man skal ikke være nødt til å bruke tid på å tenke på hvordan man tar et helskift på en sengeliggende pasient. Man skal vite hvor sengetøyet er, man skal vite hva man trenger av laken, kladder, vaskeklut, pussbekken, vaskevannsfat osv før man begynner på stellet.

Rutineoppgaver må gjøres så ofte at det kan man, man må ikke bruke energi på å tenke gjennom hvordan de utføres. Og det er drill, pugg, repetisjon, sånn er det bare.

Selvsagt skal elevene og lærlingene ha opplæring i alle de andre arbeidsoppgavene også. Men likevel er omsorg og pleie det som er hovedoppgaven og det elevene må lære først skal de ha forutsetning for å kunne utføre de andre oppgavene sine.

For det er noe med å ha en basis å arbeide ut fra. Jevnt over er de sykepeleirne som har en bakgrunn som Hjelpepleier de som gjør den beste jobben med pasientene. De kan det med pleie, omsorg og empati som pasienten har behov for. Rett og slett fordi de har gjort og kan alle rutineoppgavene. De tar et helskift på strak arm istedet for å rope på en Helsefagarbeider som ikke er der. Hjelpepleierne/Helsefagarbeiderne er på vei ut av sykehusene fordi Sykepleierforbundet vil ha inn flere sykepleiere. Som ikke vil ta rutinearbeidet, fordi de vil sitte ved en skjerm og gjøre interessante, sykepleiefaglige oppgaver. Som de sykepleierstudentene som skulle få drive en enhet i hjemmesykepleien i en praksisperiode på 8 uker. Kjempebra syntes sykepleierne på enheten, da kan vi komme ajour med alt det vi ikke får tid til ellers. Det gikk bra i tre uker. Da trakk studentene seg. Det var ikke nok relevante sykepleiefaglige arbeidsoppgaver. Enhetsleder som selv er sykepleier, tok av så det holdt. Slike avtaler ble det ikke snakk om mer, pluss da de adjektivene som ikke egner seg på trykk, selv ikke på Karavanseraiet.no.

Her er vi ved sakens kjerne. Hva er det dagens helsefagelever/-studenter forventer når de kommer ut i praksis og senere ut i arbeid? Kamelryttersken tror de forventer seg en kremjobb ved et tastatur fra tolv til to inklusive en times matpause. At jobben avlønnes på lik linje med Sentralbanksjefen er en selvfølge. Kamelryttersken tar kanskje feil, men må ved nærmere ettertanke innrømme at sist hun tok feil måtte ha vært i 1922

Flere synspunkter på Fru Halvorsens resept for bedre og flere Helsefagarbeidere? Kanskje foreskrive henne en daglig dose av Kierkegaards ord om Hjelpekunst?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk

Ut av uføre(t) med Idèbank for NAV

Marit Elisebet Totland som har vært gjesteskribent her på Karavanseraiet, har tatt initiativ til en Idèbank. Ikke en hvilken som helst idèbank, men en bank med ideer til NAV. Marit mener at den som har skoen på, også vet hvor den trykker, derfor vil hun ha idèer fra oss, NAVs brukere til banken.

Et godt tiltak, håper hun får mange gode idèer å ta med til NAV. Denne blonde bloggeren har  mer et hjertesukk i sakens anledning. Kanskje det var en idè at NAV begynner å ta Kierkegaards ord om Hjelpekunst på alvor?

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»

SerendipityCat har også tatt opp ideen og sprer den videre, kanskje du også gjør det?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-)

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Om å bære staur til valget

Sånn apropos blogginnlegget og debatten om fribeløp for uføretrygdede.

Adresseavisen tar opp i en leder at det vil lønne seg stort for eldre arbeidstagere å bli uføretrygdet ved fyllte 62 enn å ta ut alderspensjon med regjeringens nye forslag til uføretrygd. Per Borten sa når han gikk av som statsminister «at det å lede en regjering er som å bære staur. Det er lett når de er godt samlet, men det er tungt å bære sprikende staur». Fruen har bært en del staur i sin tid og vil påstå at staurbæring er en enkel øvelse sammenlignet med Stoltenberg og regjeringens tullball i denne saken. Kanskje på tide at vi begynner å stemme blankt ved valgene slik at vi blir kvitt en del inkompetente sosialøkonomer og andre politiske broilere?

For ordens skyld vil Kamelryttersken få understreke at det å stemme blankt ikke er det samme som å slite sofaen på valgdagen. I følge fruens hjemmelsmann i valgstyret skal det i alle valglokaler være tilgjengelig blanke stemmesedler.

Andre om det samme

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Sitater og intelligens? Er det en sammenheng?

Donald snakker om Kierkegaard og poesi på et blogginnlegg for en tid tilbake.

Sitatet han siktet til var

“Jeg har gået mig mine bedste tanker til, og jeg kender ikke en tanke så tung, at man ikke kan gå fra den”

Og det er noe i det, når man går, har man tid til å tenke, og man har ofte tid til å la tankerekken tenke seg ut. Men om det stemmer at man kan gå fra en tung tanke, som Kierkeaard påstår, skal blondinen la være usagt.

Mr Green, en blogger fruen fant ved en tilfeldighet  har et litt annet syn på dette med sitater

Ved å sitere andre, beviser du å ha hukommelse,

- ikke nødvendigvis at du har intelligens.

Mja, mjo, vel, altså . . .

Joda, det å huske et sitat viser at man har hukommelse, men det krever intelligens å bruke sitatet på rett sted, eller?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du kan følge Karavanseraiet på Facebook og få oppdateringene direkte på din profil ved å trykke på likerboksen.

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Blogging om egen sykdom og arbeidsforhold

Det er opp til den enkelte hva h*n formidler via nettet, hva og hvordan h*n utrykker seg. Bortsett fra det, er  det er få om ingen filtre på det som blir sagt. Enkelte bloggeiere har lagt inn et filter hvor de kan godkjenne svar på sine blogginnlegg, mest for å holde spam/søppelpost borte, men også for å kunne holde uønskede kommentarer/meninger borte fra bloggen.

Siden sosiale media som blogger har få filtre for hva som legges ut, blir meningsutvekslingen friere og man får mange meningsytringer som man ellers ikke ville fått i det offentlige rom. Noen ser på dette som en utfordring som de ikke vil forholde seg til, andre mener at det å ha slike kanaler for frie meningsutrykk er en styrke for samfunnet.

Flere har tatt opp utfordringene med blogging fra sykesenga. Pasienter som skriver om sine erfaringer med helsevesenet, gjerne usminkede beretninger, kan gi helsepersonellet i den aktuelle saken bakoversveis. Og de vil iallfall ikke ha slike historier ut i det offentlige rom, hvor alle kan se hvordan det er på den enheten. «Nei Takk, vi har ordnede forhold her og vi vil ha oss frabedt å bli hengt ut». Ja, det er en ærlig mening, og den skal selvsagt respekteres. Men er alt i orden på angjeldende enhet, da er det heller ingen grunn til å fare opp om en pasient forteller om sine opplevelser?

Som helsepersonell vet vi at pasienten er sårbar, og at det for mange kan være bedre å bli skjermet, for ikke si beskyttet mot seg selv. Og at slike ufiltrerte meningsutrykk kan virke mot sin hensikt noen ganger. Det gir oss likevel ikke rett til å nekte pasienten å blogge om sine opplevelser.

Èn ting er at en pasientblogg kan gi oss nyttig informasjon som vi kan bruke i behandlingen av pasienten. En annen er at den bloggen kan gi oss mulighet til å nærme oss pasienten fra en annen side. Som helsepersonell/behandlere kan vi ikke forlange at pasienten er der hvor vi er, vi må gå dit han er, og en blogg kan gi oss et bredere bilde av hvor pasienten er og hva han trenger. Er det krenkende beskrivelser på en pasientblogg, har man mulighet til å rydde opp der og da. For eksempel koster det ikke mye å tilby en unnskyldning hvis det er det pasienten vil fram til.

I forhold til arbeidsgiver kan det å gi utrykk for egne meninger på sosiale fora som Facebook eller en privat blogg gi utfordringer som kan påvirke arbeidsforhold og arbeidsmiljøet. Kan være at en arbeidstaker tar opp ting ved forholdet til arbeidsplassen som arbeidsgiver syns er upassende. Tar man ikke tak med en gang og finner fram til hva det er arbeidstakeren vil med sine meningsytringer, kan man raskt få en situasjon hvor arbeidstakerens lojalitet blir et diskusjonstema i firmaet. Uten at arbeidstakeren har mulighet til å bidra, for han vet ikke at han blir diskutert av ledelsen eller andre med synspunkter. Arbeidstakeren har et ansvar for hva han skriver, og at han holder seg innenfor gjeldene regler både på arbeidsplassen, i forhold til ytringsfrihet, yrkesetikk og injurielovgivning. Arbeidsgiver har ansvar for å ta tak i meningsytringer som kan være på kanten av hva som kan tolereres i forhold til lojalitet overfor arbeidsplassen og i forhold til yrkesetiske retningslinjer. Det å ikke ta tak i slike ytringer når man blir klar over dem kan både tolkes som unnfallenhet og som at man er enig i det arbeidstaker sier.

Enkelte kan synes at det er en utfordring å ta opp slike ting. En privat blogg er privat, og den har kanskje ikke så mange lesere slik at eventuell skade ofte er begrenset til bloggeiers nærmeste som ofte er enig med siste taler.

Spørsmålet er om en offentlig tilgjengelig blogg er privat? Alle som bruker internett kan ikke lese alt, alle filtrerer og leser det som er interessant for dem. Men «Blind høne finner også korn» heter det. Et eksempel kan være Informasjonsdirektøren i DnB som på sin private blogg etter Landbruksoppgjøret våren 2010 skrev et innlegg med tittelen «Jævla bønder». I innlegget skrev han sin mening om statlige overføringer til landbruket og at bøndene fikk alt for store subsidier. En av leserne av bloggen sa fra til blant andre Bondelaget om at en ansatt i DnB offentlig hadde brukt mindre pene ord om norske bønder. DnB-sjefen måtte offentlig dementere et blogginnlegg som en av hans ansatte hadde skrevet. Den aktuelle bloggen ble raskt tatt ned, og Informasjonsdirektøren beklaget offentlig, blant annet i Nationen.

Ideelt sett ville noe slikt ikke skjedd fordi Informasjonsdirektøren ville visst at man sier ikke «Jævla bønder» om sine egne kunder, selv ikke på sin egen private blogg.

Noen ganger er det slik at selv de mest omtenkte og bevisste kan komme i en situasjon hvor «Munnen flyter over med det som hjertet er fylt med». Da kan det komme ting på en blogg som vedkommende vanligvis ikke ville skrevet. Er da noen tenker at vedkommende burde vært beskyttet mot seg selv inntil situasjonen er avklart. Det kan skje at slike ytringer kommer fram til arbeidsgiver, og da burde man kanskje ta tak i det som er sagt og få klarhet i hva som egentlig ligger bak. Det å diskutere om vedkommende arbeidstaker er lojal eller ikke, uten å snakke med ham/henne vil bare gjøre ting verre. Kommentarfeltet i vedkommende blogg er kanskje ikke det stedet man vil velge til en slik avklaring, men en uformell samtale kan ofte lette på trykket på begge sider. Uansett er det ikke noe sjakktrekk å la det komme fram i en annen sammenheng lenge etterpå. Eller er det det?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Og på tirsdagene er det vafler i heimen, Velkommen

Deltagelse

Tusen takk for alle kommentarene på forrige ukes bidrag til ordleken ABC Scandinavia :) Hyggelig at det ikke bare er vi i MC-ravnan som syns det er nyttig med natteravning på motorsykkel. Vi håper iallfall at vår tilstedeværelse bidrar til et triveligere samfunn.

Det å delta er viktig for alle. Uansett i hvilken grad de kan delta og hva de kan delta i. I de olympiske lekene for eksempel er det viktigste å delta, ikke å vinne. En som deltar med liv og lyst er Minstemann :D

Det hefter ikke så farlig at han sitter i rullestol hele dagen, og trenger hjelp til alt. Delta skal han enten det er i skibakken

I bassenget

Eller på tur i sidevogna

Uansett er smilet på plass

Ha ei god helg :)

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

NAV eller ikke NAV?

Er det nok flere enn Kamelryttersken som lurer på, men kanskje ikke så mange som kan gjøre no med det?

Nå er det mange flinke folk i NAV, men det er der som det er så mange steder ellers, noen få som lager krøll for sine medmennesker. De er det ikke enkelt å gjøre noe med, for ikke si for, slik at de ikke lager krøll for oss andre. Har noe med at også de har kompetanse og erfaringer og har sin beretigelse i jobb, familieliv og samfunnet. De ser kanskje heller ikke at de selv er en utfordring for sine omgivelser og at det de gjør faktisk ødelegger like mye som det gjør godt.

Siste eksemplet på dette er frøkna som risikerer å ikke få arbeidsavklaringspenger (APP) fordi hun blogger mye. Javel? Picxx mener at  blogging er en fritidsaktivitet i kommentarfeltet her på Karavanseraiet. Kamelryttersken på sin side mener at blogging er god egenterapi når man har ting man sliter med, og som man må ha ut. Det å formulere tankene sine, strukturere dem og presentere dem på et forum hvor andre kan lese og også gi tilbakemelding, er en prosess som utvikler og styrker. Og som Gudrun selv sier:

- Jeg vil ikke skrive en deppeblogg. Jeg bruker bloggen som min egen motivasjon og har gått ned 25 kilo. Nav vil jo åpenbart at jeg skulle ha sittet i sofahjørnet og skrevet om hvor jævlig livet er. Da hadde jeg sikkert ikke fått avslag. Jeg blir straffet for å finne en metode for selvhjelp,

Ja, for henne er det en metode for å takle ei tid med mange og store utfordringer, og det burde NAV-funksjonæren godtatt og sett på legeerklæringene som er grunnlaget for frøknas søknad om AAP. Og heller sett på at dama er i stand til å aktivere seg selv og prøver å skape en god situasjon ut fra de ressursene hun har til rådighet.

Kartlegging er stikkordet, og det å ta inn over seg at også syke mennesker har behov for, og må ha meningsfyllte aktiviteter for å klare en utfordrende hverdag.

Man kan noen ganger få inntrykk av at Folketrygdlovens §1 er satt ut av funksjon ved et personlig dekret av den enkelte saksbehandler.

§ 1-1. Formål

Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.

Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.

Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.

Siste setningen er visst skrevet på gresk eller latin i den utgaven av loven enkelte av NAVs lønnsmotakere har til disposisjon.

For vi vil alle klare oss selv, selv en pleiepasient vil gjøre noe av egenpleien selv. Som å ta vaskekluten og stryke over ansiktet med den. Bare det kan være et høydepunkt “Jeg kan vaske ansiktet mitt” :)

Og det bør en saksbehandler ansatt i NAV være klar over, at mennesket trenger å utføre meningsfyllte aktiviteter, selv om det akkurat nå ikke klarer å gjøre noe produktivt som å gå på jobb eller studere.

Vi får tro at denne saken løser seg, det er ikke noen drømmesituasjon å bli realitetsorientert i Dagbla’, men har vi grunn til å tro at dette blir det siste oppslaget om feilvurderinger i NAV?

Et eksempel på godt håndtverk

Takk til Lykkelise som fortalte om denne historia på bloggen sin. Og ikke minst all honnør til Gudrun som klarer å stå i en storm som dette.

Mer om dette emnet finner du hos Serendipity Cat, Vox Populi, Liberaleren, Iskwew og Jon Wessel-Aas

Vennskap eller menneskelighet i møtet med et menneske?

Denne tirsdagen ble det ikke vafler i heimen, for Kamelryttersken gikk på kafè. Filosofisk kafè på Trondheim Menneskerettighetshus som er drevet av Human-Etisk Forbund. Verdensproblemer løser hu gjerne, og så var a nysgjerrig på hva en filosofikafè var og det kunne jo hende at det ble en god samtale der. Og det ble det. Selv om settingen var ny og anderledes, med ordstyrer og litt styring på de frie assosiasjonene.

Spennende med 12 – 15 mennesker hu ikke hadde møtt før, og som kom av interesse for den gode samtalen og for en mulighet til å filosofere over dypere tema enn vi vanligvis gjør i hverdagen. Tirsdag 30. november er allerede satt av i kalenderen og Ynglingen utfordra til å være med. Han har sansen for samtaler om dypere tema enn innholdet i middagen.

Fikk e-post fra en venn i dag

RE: [Fwd: Vær glad melding]

Hei ragnhild,

Fant frem denne forleden. Lenge siden jeg har hørt fra deg.
Er det good news or bad news - det er gjerne en av delene når det blir stille på en
front..

Mvh J
(der stillheten bunner i stress-stress-stress)

Bare sånn helt ut av det blå. Har tenkt litt på å sende en e-post for å høre hvordan det sto til i den heimen den siste uka, men så kom han Kamelryttersken i forkjøpet. Og det var litt godt at noen bryr seg sånn uten videre :)

På en annen front kom det ei problemstilling som ikke er beinkløvd. Hvordan møte et menneske som sier at en felles historie er vond? Kamelrytterskens første innskytelse er å finne en felles forståelse for hva som er vondt. Hu støtter seg ofte til Kierkegård og hans ord om Hjelpekunst:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der…

Èn ting er at Kierkegårds tanker om Hjelpekunst blir mye brukt i helseutdanningene. I rehabilitering hvor Kamelryttersken har sin erfaring fra, er det alfa og omega for en god rehabiliteringsprosess at terapeuten klarer å møte pasienten der han er i sin prosess og skaper en felles forståelse for mulighetene og utfordringene pasienten står overfor.

Vennskap filosoferes det gjerne over, og er nok noe de fleste av oss har et forhold til hva er. Samme med det å utvikle vennskap. Må man ha et minste felles multiplum av menneskelig kjemi før man kan utvikle et mellommenneskelig forhold fra bekjentskap til vennskap? Går den kjemien ut fra et felles ståsted og forståelse for litt dette og noe hint?

For å blande inn Kierkegård vil det kunne bety at et minste felles multiplum for å utvikle et vennskap er at det ene mennesket er hvor det andre er. At de deler en felles forståelse for hva de har felles. Utvider man da ligninga med det arme mennesket som forteller at “Vår felles historie er så vond” begynner det å bli en utfordrende tankeøvelse for noen hver. Iallfall hvis det i ligninga er et fellesskap som møter mennesket med: “Det der må du komme deg over“, uten å ville innrømme at den felles historia faktisk er vond for mennesket som står der med sin smerte. Hvis fellesskapet samtidig forteller at hos oss kan du utvikle interessene dine og utvikle vennskap med andre med de samme interessene, da blir det en krevende tankeøvelse for Kamelrytterskens små grå. For hu klarer ikke å få de to utsagnene til å henge sammen.

På den ene siden sier fellesskapet “Den vonde historia må du bare legge fra deg, vi er ferdige med den og har gått videre“. Altså de vil ikke møte den smerten medlemmet formidler og prøve å se om det er noe som kan løses i fellesskap. En slags “øye for øye”-tenking, hvor den som ikke kan følge med blir etterlatt for å klare seg som best han kan uten fellesskapets støtte. Samtidig sier fellesskapet at hos oss kan du utvikle vennskap med andre som har samme interesser som du. Det vil si at fellesskapet setter rammene for forholdet mellom medlemet og dem selv. Er det slik vennskap utvikles?

Kommer litt an på hva man vil oppnå. Om det er større fordeler ved å være med i fellesskapet enn å være utenfor, er det mange som spiser nokså store kameler med god apetitt. Det er likevel grenser for størrelsen på kamelene. Blir smertene for store når man svelger, slutter man å svelge. Enkelte velger å la være, andre parterer kamelen, mens noen velger å si: Smertene er for store, kan dere ikke møte meg på at dette er vondt?

Tenker litt på at formidler et fellesskap at det vil utvikle vennskap mellom medlemene, da har det sagt noe om at det også vil møte medlemmer som sliter med medlemsskapet. For å finne en felles forståelse, fellesskap/medlem. Men det er kanske det gammeltestamentlige “Et øye for et øye” som gjelder også i dagens digitale verden? Og ikke det vennskapelige “Hvordan har du det? Fortell meg, jeg vil gjerne vite“.

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

G for Gjesteskribent

Karavanseraiet har i sin korte levetid hatt flere gjesteskribenter, og denne uka ble Kamelryttersken invitert til å skrive på Aspergman.com. Litt spesielt å se sine egne ord på en annen blogg, i et annet format enn de er på Karavanseraiet. Var liksom ikke de samme orda, selv om det var de samme.

Men budskapet var der likefullt, at man har ansvar for sine handlinger og for hvordan egne handlinger påvirker andre. Ble spurt om slike ting i dag, på et jobbintervju til en saksbehandlerstilling i Helse- og velferd forvaltning. Et av spørsmålene var nettopp hvordan Kamelryttersken ville stille seg i tilfelle kritikk fra en bruker på et vedtak hun hadde fattet. Det er enkelt å svare på et slikt spørsmål, men en slik situasjon er ikke enkel, hverken for saksbehandler eller bruker. Spørsmålet blir hvor godt man har kartlagt brukers behov og kjenner de tjenestene som brukeren søker å få. Og der mener Kamelryttersken at hun har noe å gi, både kan hun kartlegging av menneskelige behov og hun kjenner de kommunale tjenestene som er aktuelle. Og så har a alltid Kierkegårds ord om hjelpekunst i bakhodet. Selv om Kamelryttersken har oversikt og vet hva som er mulig å oppnå, må alltid brukerens ståsted defineres og hjelperen må bruke sin merforståen som Kierkegård kaller det, derfra, og ikke fra sitt ståsted, som ofte er milevis fra der hvor brukeren er.

Jobben som saksbehandler i helse- og velferd vil kreve det Kamelryttersken har av kompetanse og kanskje litt til. Men hun er ikke sikker på om det er dit hun skal. Og det prega nok intervjuet i dag også. Kunne virke som et pliktløp fra begge parter. Selv om man skal være forsiktig med å tenke at den potensielle arbeidsgiveren hadde bestemt seg for hvilken kandidat som var aktuell.

Men bare det å komme inn og få presentert seg på et jobbintervju var en lettelse. Har blitt mellom 250 og 300 søknader de siste fem årene og antall jobbintervju kan telles på to hender. Så det var et fremskritt, selv om Kamelryttersken har fortrinnsrett til stillinger hun har kompetanse for i kommunen, er det ikke en selvfølge at enhetsleder tar hensyn til fortrinnsretten ved innkalling til intervju eller ved ansettelse.

Fruen har masa om å få arbeidsoppgaver som matcher kompetansen hennes siden hun ble overtallig, men det er en masse hensyn og gudene vet hva av forbehold fra arbeidsgiver som må tas i forhold til overtallige og nye stillinger. Og hun har nok begynt å se anderledes på arbeidet på skoggruppa, ufaglært som det mye godt er, og heller utnytte muligheten som det gir for faglærerstudiene. Ikke på heltid, men det blir mer overskudd til sånt slik arbeidssituasjonen er. Og så er a bare så inderlig lei av å slåss om å få ei fast stilling et sted, hvor a får gi det har å gi.

Men det er kanskje bare sånn det er, at a må stå på krava til siste slutt før a finner en arbeidsplass som har plass til ei aktiv og omgjengelig guttejente, med masse humor? Kanskje hu bare er en gjesteskribent i det offentlige arbeidslivet?

Den norske Velferdsstaten – har den noen fremtid?

Arvid på Aspergman.com er gjesteskribent denne gangen. I tillegg til at han er Vernepleier med god kunnskap om det han skriver,  blogger han om mye som Kamelryttersken syns er interessant å følge med på.

Og så har han noen ganger dansbar musikk på bloggen

Derfor er Kamelryttersken glad, og ikke så lite stolt for at Arvid har skrevet et gjesteinnlegg til Karavanseraiet. Tusen takk Arvid :D

Arvids post går rett inn i en debatt som Kamelryttersken fikk rett i fanget når Mellomsten ble født. Han og minstemann er begge født prematurt. Mellomsten vokste og trivdes akkurat som unger skal, selv om han ble født ti uker for tidlig. Minstemann er født i uke 28 og var tre måneder på prematuravdelinga før han kom hjem. Han var slapp i kroppen og motorikken utviklet seg ikke slik som hos broren. På et vis virket det som at musklene var slått av.  3/4 år gammel fikk han diagnosen Cerebral Parese (CP). En diagnose som senere er utvidet til grad fire (av fem). CP-en hans, behovet for hjelpemidler og tilpassinger til skole og fritid har gitt hele familien et annet syn på hva som er viktig og hvilke prioriteringer vi må gjøre for at vi alle skal fungere.

Han har en litt annen vinkel for sine spørsmål enn hva som er gjengs i samfunnsdebatten i dag, en vinkel som også andre har tatt opp og som må tas opp skal vi utvikle velferdsordningene våre til beste for oss alle.

Arvid om Velferdsstaten

Det finnes mange mennesker i verden som gjerne vil bo i Norge pga vårt gode velferdssystem. Til tross for at mange er bekymret for et påstått stort misbruk av trygdeordningene, har velferdsstaten generelt stor støtte i befolkningen.

Til og med representanter for Unge Høyre og FrP’s Ungdom høres ut som de mest hardbarkede sosialdemokrater når de forsvarer de høye skatter som er nødvendig for å opprettholde ordningene!

Unge Høyre er riktignok litt kritisk til statlig bruk av penger på for eksempel ”Rådgivnings- kontoret for produsenter av bunader (?)” og lignende.

Lesere av min blogg vet jeg med jamne mellomrom forsvarer personer som har havnet ”utenfor” og derfor trenger støtte fra NAV.

Men det finnes noen ”skyer i horisonten”. Det er ingen tvil om at alle gode ordninger med sykepenger, behandling, uføretrygd, alderspensjon osv krever enorme beløp. Samtidig som den yrkesaktive del av befolkningen blir stadig mindre. Vil de som er i jobb være villig til å betale den økte skatt som blir nødvendig for å opprettholde ytelsene på dagens nivå?

Jeg tror svaret på dette spørsmål etter hvert vil bli Nei, til tross for dagens store konsensus.

I likhet med mange andre er også jeg bekymret for misbruk av systemet. Men det jeg ser som misbruk er annerledes enn det som blir nevnt i mange kommentarfelt.

Eksemplene jeg tenker på er mange, og mye kan være vanskelig å diskutere. Jeg vil her bare antyde tankegangen.

Har du noen gang sett medisindosettene til våre gamle på sykehjem? De er så breddfulle at man noen ganger må ty til ekstra dosett. Jeg er helt overbevist om at en saklig faglig gjennomgang av dette vil vise en stor og dårlig indisert bruk av til dels dyre medisiner.

I siste stadium av kreftbehandling er det ikke uvanlig at det settes SVÆRT dyre sprøyter, som ”et siste forsøk”. I slike situasjoner er det naturligvis ingen som protesterer. Hvem vil frata noen dette siste håp? Ikke jeg, i hvert fall. Men spørsmålet blir likevel, hvis disse sprøyter kan ha nærmest mirakeleffekt, hvorfor brukes de ikke tidligere i behandlingen?

Det varierer også en del hvordan systemet fungerer.

Hvis du for eksempel brekker et bein eller en arm, får du uten diskusjoner nødvendig og ”gratis” legebehandling. Dette gjelder selv om du brakk beinet som resultat av uvettig eller sjansebetong oppførsel i påskefjellet.

Får du et utviklingshemmet barn er faren større for at du må kjempe en hard kamp for å få nødvendig støtte og hjelp.

Det finnes også mange eksempler på dyr behandling som skyldes såkalte livsstil-sykdommer.

Min grunnholdning er at hvis du vil utfordre livet med for eksempel farefulle ”stunt” i påskefjellet, kose deg med daglige måltider på McDonalds eller 40 sigaretter i døgnet, må du gjerne gjøre det!

Spørsmålet blir mer: Er det riktig at naboene (i form av sin skatt) skal betale for den medisinske behandling som følger av din eventuelle helsefarlige livsførsel?

Det ideelle ville naturligvis være at vi kunne beholde de mange gode ordninger. Jeg tror likevel vi går mot en tid der den enkelte må ta mer ansvar for eget liv og helse.

Og at behandling av ”enklere” sykdomstilstander er noe du selv må betale for, evnt ved hjelp av forsikringsordninger og utvidelse av det private helsetilbud. Kanskje vi også må ofre litt innenfor støtte under sykdom og en lavere alderspensjon.

Men med tilhørende lavere skattenivå.

Hva mener du om saken?

Husmødre og strategier for en trivelig heim, finns det en prototype?

Wikipedia er min venn, sier Kamelryttersken noen ganger, selv om hu nok oftere har sagt “Selv en Rolls-Royce kan gjøres bedre ;)”

Det kan ha sammenheng med at Kamelryttersken har vandret denne livets jammerdal lengre enn Wikipedia har vært tilgjengelig. Hu har dermed hatt flere muligheter for å mene på at Rolls-Royce, selv om den etter sigende er det ypperste av det ypperste av biler som er produsert på de britiske øyer, har et forbedringspotensiale. Det har ingenting med at fruen sjøl har et forbedringspotensiale, neida *himler med de himmelblå, at noen kan tenke en slik formastelig tanke”

I Wikipedia leser fruen at en “prototype (av gresk) er en foreløpig utgave av et produkt. Prototypen lages før en starter en produksjon av en vare. Formålet med en prototype er å demonstrere og teste funksjon og design.”

At fruen i det hele tatt begynte å tenke på prototyper kommer av at hennes faderlige opphav ble 90 nå. En anseelig alder, selv i våre dager. Sånn sett lever han opptil flere år på overtid, men det skulle man nesten ikke tro. For kallen feirer sine 90 år med en rundreise gjennom deler av Harald Vs rike som han i motsetning til nevnte monark, ikke har sett, eller har vært lite. Monarken har som vi vet gjestet det meste av riket sitt, og burde derfor være vel bevandret. Fruens faderlige opphav derimot har som dattera ikke vært så my nedover fra Bergen, så han kom på hurtigruta “Trollfjord” nå sist fredag på tur til Hansestaden under de syv fjell. Defra er ruta hurtigbåt til Stavanger og tog rundt Sørlandet til Tigerstaden, før han setter nesen nordover langs Dovrebanen og Nordlandsbanen. Rimelig sprekt for en som vokste opp før radioen var allemannseie og TV’n ikke var så langt som på prototypestadiet.

Og siden Hurtigruta har et lengre opphold ved kai i Stiftsstaden, var dattera med Eldstemann og X ombord for om ikke annet å spise frokost med jubilanten. Siden det ikke blir noen annen markering av dagen lizzom. Selv om det nok er noen nabokjerringer i heimbygda som har noen små planer om et lite kaffelag når kallen kommer heim, kjenner Kamelryttersken dem rett :) Og det er bra, for man skal markere slike dager, enten det nå er opphavets 90 eller Scooterførerens 46, som ble markert sammen med Kamelryttersken med plankebiff på Kaktus nå lørdag.

Over frokosten hin fredag ble det prata om så mangt, og bestefedre lurer jo på hvordan det står til med barnebarna, de to yngste glimret med sitt fravær siden de var på skola. Og da kom det fra en at “Minstemann er nok ikke prototypen på en med CP” (Cerebral Parese). “Hva legger du i det?” spør bestefaren, den gamle skolemesteren. Han er orientert og har stadig spørsmål til det som skjer rundt ham. Opphavet har ikke gitt opp å prøve å forstå omverdenen og sin egen oppfatning av den.

Ja, hva legger Kamelryttersken i det at Minstemann ikke er en prototype på unger med CP? En prototype er som Wikipedia sier en førproduksjonsutgave, men ofte mener vi at det er en mal for hvordan noe skal være. Vi mennesker setter andre mennesker i bås, og tillegger dem egenskaper ut fra vår forståelse for hvordan mennesker i den båsen er. Men vi _vet_ ikke om de menneskene vi setter i den eller den båsen, om de faktisk har de egenskapene eller de meningene. Er noe med det Kierkegaard kaller merforståen, som man må ta hensyn til, ikke bare i en rehabiliteringssituasjon, hvor hans ord om hjelpekunst er mye brukt, men også i vår daglige omgang med hverandre.

Etter frokosten på “Trollfjord” var det opp på skola til minstemann. Gruppa hans hadde samlingsstund og inviterte foreldrene til å være med. Først hadde de en liten forestilling i allrommet, hvor også andre grupper og klasser var invitert. Og der sto de, E-gruppa, spente og forventningsfulle til at de skulle framføre sine ting for en stor forsamling. Åtte tretten/fjortenåringer. Og ikke èn var lik, eller hadde det minste preg av å være et uferdig menneske, som en prototyp nødvendigvis er. Alle hadde de sine utfordringer i forhold til at kropp eller hode ikke helt var etter vårt vanlige A4-skjema for hvordan en ungdom i begynnelsen av tenårene  er. Samtidig så er de jo akkurat det, tenåringer med hormoner og meninger om dumme foreldre og en ubendig lyst på livet.

Har opptatt fruen litt nå i helga, dette med prototyper. For hu er ikke akkurat prototypen på en vellykket husmor, snarere tvertimot. Men hu har da lært seg noen knep. For eksempel at badet skal være rent når det kommer gjester, da ser de ikke at det ikke var dradd over stuegolvet sist uke. Har noe med at vi syns det er godt å komme inn på rent bad, sette oss på ei rein skål og se i et skinnende rent speil. Tar fem minutter med ei sprayflaske, en klut og en nal til å dra av speilet.

Og en ren kjøkkenbenk. Stikk oppvasken unna i skapet under eller i oppvaskmaskinen (som jo egentlig bare er et oppbevaringssted for skitne tallerkener).

Da kan stuebordet flyte med aviser, bøker, papir osv. “Ser ut som at det bor folk her” sa venninna en gang fruen beklaga seg over rotet. Hyggelig sagt, men det er jo sant også.

Rot har noe med å ikke vite hvor tingene skal være. Tallerkenene står i i nederste hylle i skapet over oppvaskbenken, glass og kopper i hylla over. Bestikket ligger i andre skuffa ovenfra, mens de hos mamma ligger i fjerde. Sånt husker man og da er det ikke fullt så rotete lenger.

Er noe med å ha det så rent at det er hygienisk og så ryddig at det er trivelig. Og da er det ikke så farlig om heimen ikke har samme prototypepreg som en IKEA-katalog, eller var det Skeidar?

Er det egentlig sånn at prototypen på ei husmor er en hjemmeværende kvinne med støv på hjernen? Er det ikke mer sånn at det støvet på hjernen er et utslag av et udekket aktivitetsbehov?

Det å skille snørr og bart, eller arve versus å eie meninger

Lin Olderøien diskuterer i en kronikk i Adressa hvem som eier meningene våre. Er det den enkelte som eier meningene h*n har, eller har h*n arva dem fra andre?

Hu har fundert litt på dette med å ha sine egne ord, Kamelryttersken. Og det Lin sier om å arve meninger versus å eie sine egne, sier også noe om å eie ordene sine, bruke dem til å formidle hva man står for. At man bruker sine egne ord for å fortelle hva man faktisk mener uansett omverdenens påtvugne arv. Arvede meninger som ikke holder vann når man begynner å diskutere dem opp mot de realitetene som omverdenen også tvinger på oss.

En annen meningsbærer i Adressa er Sven Egil Omdal. Og det han skriver om dagens korrupsjonsdebatt forteller at vi har arva mange av meningene våre om korrupsjon. Og han setter dem i perspektiv ved å snakke om fokus. Fokuserer vi på tepper og klokker, ser vi ikke de andre utfordringene som Norges tilstedeværelse i Afghanistan gir oss og Afghanerne. Han sier også no om smålighet, og det er kanskje ikke så rart med tanke på hva Lin skriver. Den debatten kan man gjerne følge hos Merethe på Vett og Uvett og hos Psykodemonen som kanskje ikke har sett den antropologiske vinkelen Eva Joly ser.

Maria Gjerpe har i et blogginnlegg på Legetidskriftets blogg og på Marias Metode prøvd å skille litt snørr fra helsepersonells barter.  Et moment hun tar opp er dette med å dyrke sin egen sykdom. Et annet var dette med at mange ikke blir møtt av helsepersonell på en måte som gjorde at de følte seg forstått på at plagene deres var reelle, at de ikke bare var overspente reaksjoner som bunnet i psykiatri. Det hu tar opp har med hvilke verdier vi som helsepersonell forvalter når vi møter brukerne av vår tjenester, er de bare kviser på samfunnets bakende eller er de like verdifulle som oss andre?

Som terapeut og som menneske har Kamelryttersken gjort seg erfaringer som nok farger hennes oppfatning av at syke mennesker må i en periode av sykdomsprosessen dyrke sykdommen for å finne veien til sitt friske jeg. Noen går derfra til å bruke sykdommen som unnskyldning for å slippe å utfordre seg selv. Men det er et stykke som heter selvmedlidenhet mellom der og den er kanskje ikke alltid like god for en helbredelsesprosess. Selv om kanskje brukeren mener at det h*ns egen mening h*n gir uttrykk for.

Den debatten Maria reiser blir også abstrakt, for Kamelryttersken er det naturlig å møte brukerne vennlig, profesjonellt og løsningsorientert. Hu vil åpne dialog med brukeren om hva h*n opplever som utfordrende i sin situasjon. Og hu skjønner ikke at det går an å møte mennesker uten å engasjere seg, bruke empatien sin og så godt det lar seg gjøre å møte den hjelpetrengende der han er. For syke mennesker klarer i liten grad å møte helsepersonellet der det er. Det er faktisk mer enn nok å komme seg til lege/sykehus/NAV-kontor, uten at man også må lære opp helsepersonellet man møter i hvordan man må bli møtt for å skape en fruktbar dialog og legge til rette for helbredelsesprosessen. Desverre er det de få dårlige møtene vi fokuserer på, ikke på de mange hvor brukeren faktisk blir møtt hvor h*n er.

Empati er som kjent evnen til å forstå en annens forestillinger eller følelser, og også forstå den andres motiver for handling og deres verdier og holdninger. Men hvor flinke er vi til å bruke empatien vår når vi møter mennesker i sorg over tapte aktivitetsmuligheter?

Kamelryttersken tror den evnen er ganske så varierende, også hos oss som bør ha blitt utfordret til å bruke den. At vi har arva meninger om pasientbehandling og brukermedvirkning som ikke er våre egne, men som vi har gjort til våre uten å tenke over at vi gjør det. Men er det en mening som Kamelryttersken eier, som hu har gjort til si? Eller har a bare arva den fra den store, felles meningsbanken vi alle bruker?

 

Skoggruppa

Blogging som egenterapi? Noen pros and cons

Femmefataleoslo skriver at hu skal ta ned bloggen. Få lesere og at den mest har fungert som egenterapi sier hun. Dumt, for det er en blogg Kamelryttersken har fulgt relativt jevnt og med glede :)

Det med blogg som egenterapi reflekterte Kamelryttersken  over her sist vinter, når a dreiv og jobba seg opp etter en h… nedtur med langvarig sykemelding med påfølgende bytte av jobb.

Akkurat nå er arbeidsdagene her, Skoggruppaom enn bare midlertidig siden en ny livssituasjon som ped.sem kandidat er i ferd med å materialisere seg.

Og i den prosessen med å tilpasse seg en ny virkelighet, og komme seg på føttene etter å måtte godta at det arbeidsmiljøet Kamelryttersken forlot, ikke hadde plass til henne, ble blogginga en form for egenterapi. Noe som også femmefataleoslos blogg har elementer av. Men hva gjør det?

Går en diskusjon om blogger som skrives av pasienter/pårørende om kontakten med helsevesenet. En diskusjon som viser noen av de utfordringer vi som helsepersonell har når informasjonsteknologien tas i bruk på arenaer vi ikke har kontroll over, og heller ikke skal ha kontroll over. Det er ikke bare diagnosen som er til behandling, det er hele pasienten, og noen ganger er det også pårørende som er/må være en viktig del av behandlingen av noen pasienter. Barn er her _et_ stikkord, funksjonshemmede, eldre, kort sagt alle som trenger en støttespiller de kjenner i møtet med et hjelpeapparat de ikke kjenner.

Bloggene Fullt hus og vernepleieren har tatt dette opp, med utgangspunkt i Virrvarr og  Marwinbror-bloggen og hva de forteller fra møtene med sine respektive sykehus. Marias metode har også innspill som bør taes med i dette bildet.

At noen i helsevesenet føler seg truet av at pasienter/pårørende blogger om _sine_ opplevelser i sin helbrelsesprosess er forståelig. Men trenger vi det? Å føle oss truet? Er ikke disse bloggene en kilde til mer viten om hvordan helsevesenet fungerer og hvordan vi bedre kan støtte og bidra til pasientens helbredelse?

Med en Minstemann som så absolutt har sine utfordringer med å håndtere en komplisert hverdag fra rullestolen sin, vet Kamelryttersken at foreldre har et enormt behov for støtte og forståelse fra alle de møter på sin ferd gjennom helsevesenet. Minstemann’s CP kan ikke helbredes, men hverdagen hans kan legges tilrette slik at han kan håndtere den. Og dette er ting vi som foreldre ikke kan ordne selv, vi må formidle våre meninger om hva som er best for gutten til fagfolk som kan bistå i tilretteleggingen av hans hverdag. Og de fagfolkene bør ha innsikt i hva foreldre til barn med spesielle behov står i med. Og der kan en blogg som Marwinbror være èn kilde til forståelse.

I vinterens innlegg om blogging versus egenterapi står det om å skape virkeligheten, ikke drømme om den.

Sitat:

“Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om.”

Ja, er noe i det, at det nytter ikke å drømme, man må selv være aktiv. Og der kan en blogg være et hjelpemiddel. Det å skrive til en imaginær tilhører, når man mangler en samatalepartner som kan utfordre en, kan fungere som terapi. For når man skriver til noen, formulerer man seg på et annet vis, man sensurerer seg selv, mye mer enn når man snakker med folk. Og prosessen med å formulere seg forståelig og respektfullt overfor denne imaginære tilhøreren, gir muligheter for selv bedre å forstå hva man sliter med. Misforstå rett, sliter man med utfordringer, SKAL man ikke sitte alene og prøve å løse dem, man skal søke kvalifisert hjelp. “Det er så lett å spørre om hjelp” sier Bente, en kollega på Skoggruppa. Og det har hu rett i. Er bare at vi glemmer det, når ting står på som verst.

Egentlig er Kamelryttersken glad for at femmefataleoslo ser at hu er kommet så langt at hu kan legge denne formen for egenterapi bak seg, men blir å savne penna/tastetrykkene hennes.

Og hva med deg, er blogger bare tidsfordriv, eller har de noe mer å bidra med?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Norske verdier, finns de?

Kamelryttersken leser litt sånn sporadisk andres blogger, og må innrømme at det kan være utfordrende å forholde seg til enkelte uttalelser. Særlig i kommentarfeltene kan det flomme ganske så fritt av både personkarakteristikker og andre mindre oppbyggelige utsagn. Og da går tankene ofte til en kar de hengte på et kors for noen år siden.

Han sa i en sak hvor det var snakk om å steine en kvinne som var anklaget for ekteskapsbrudd; «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne». For de som liker å lese i Nytestamentet står det i Johannesevangeliet kap. 8. En utlegning av saken finnes her.  Og for tida er det en lignende sak i Iran, men der har de ikke noen som kan sette saken i perspektiv på samme måten.

For vi er utrolig mange som er flinke til å se “splinten i vår  brors øye”, mens bjelken i vårt eget overser vi glatt. Denne saken finnes i Lukasevangeliet kap. 6, 36-42.

Av dagens lesning fikk Sosialdemokraten den tvilsomme ære å vekke Kamelrytterskens kritiske tanker om etikk i diskusjoner. Innlegget om at Sosialdemokraten har blitt kongerikets fjerde største politiske blogg kom med utsagn om politiske motstandere.  Greit nok at Frp har en retorikk og markedsfører meninger som ikke alltid henger helt sammen. Men de har faktisk all rett til å markedsføre sine meninger så lenge de holder seg innenfor gjeldene lover og regler. Og den eller de som kritiseres har like mye rett til å markedsføre sine meninger.
Men må man gjøre det ved å rakke ned på den man er uenig med?
Er det nødvendig å si som Sosialdemokratens bloggeier sier?

“blant kommentarene ser vi bevisene på at mange av Frps velgere rett og slett er rasistiske svin som hater de verdier Norge er bygget opp på; toleranse, solidaritet, nestekjærlighet og omsorg settes til side for forslag om å henrette asylsøkere eller å kaste dem levende ut fra fly over åpent hav”

Det kan hende at påstanden er riktig, at de omtalte Frp-velgerne er rasister, dèt skal Kamelryttersken ikke si noe om. Men hvordan blir et slikt utsagn oppfattet? Er utsagnet til bloggeier en bedre manifestasjon av norske verdier?

Og bare for balansens skyld, sånn aldersmessig sett. Frk. Olsen, som har en av kongerikets mest leste blogger, sliter med akkurat det samme

I en kronikk i Adresseavisen tidligere i år tok Skender Redzovic opp norske verdier.

Et av poengene til Skender er at det vi tenker på som urnorske verdier ikke alltid er så norske som vi tror, og at verdiene påvirkes av den enkeltes egne meninger og den konteksten (sammenhengen) vedkommende står i akkurat der og da.

Er det samme med tradisjoner, de skapes der og da, av den enkelte som deltar i den tradisjonen, for eksempel 17.mai toget. Man kan si at det var en tradisjon at Ergoterapeutstudentene gikk i Borgertoget, men det var bare en tradisjon sålenge de faktisk gjorde det. Det året de ikke gikk i borgertoget, var tradisjonen brutt og det var ikke lenger noen tradisjon for å gå i tog 17.mai  for å vise at også vi finnes.

Teksten om splinten i din brors øye sier noe om at man kan ikke hjelpe noen med å bli bedre, før man selv er like god. Blir det samme som med Kierkegårds ord om hjelpekunst. Man må være der den man vil hjelpe er, før man kan gi ham av sin merviten.

Hjelper det å rakke ned på noen i en diskusjon? Enten det nå er fem-åringen som skriker at søstra på sju er så slem, fordi hun springer fortere, eller det er en sosialdemokrat (som i eksemplet over) som mener at Frp-velgere er rasister?

Er dette en tradisjon vi er stolte av, og som vi vil bringe videre? Er det en norsk verdi som vi vil ta vare på, det å rakke ned på meningsmotstandere? Eller kan det tenkes at det å bygge og viderføre en tradisjon med å respektere en diskusjonspartner og hans meninger kan føre begge sider videre?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D