Tag Archives: hverdagsliv

Six word story chalenge – Commercials

Guardian Angels, faster than the commercials

 

 

More six word stories at Fidgets of a DuTchess

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Jubileumsmiddag

Grønnsaker med laks, eller var det omvendt?

Fantasifullt kjøkken kan ikke blondinen med egen motorsykkel påberope seg. Sånn av den typen som kvalifiserer til opptil mange stjerner i kokebøkene og ditto applaus fra gjestene. Det går i det jevne. Pølser og potemos, type pose. Ene dagen. Og potetmos. Type pose. Med pølser. Den andre. Og sånn går no dagan …

Derfor er det et lite storhende, når fruen hiver seg rundt med skjærfjøl og skarp redskap. Type kniv. Og med opptil flere ingredienser på kjøkkenbenken.

Som:

  • 1 liten blomkål, noe folemonken etter en heller langvarig. For ikke si traurig tilværelse i en butikkdisk.
  • 1 halv brokkoli. Ikke like folemonken, selv om den også hadde tilbragt et stykke tid i samme disken.
  • 1 halv purre. Ikke bare. Noe. Folemonken. Etter et opphold i kjøleskapet.
  • 1 løk. Akkurat passe stor
  • Smør, type Tine, ditto melk, mel og to egg ble til akkurat passe mengde hvitsaus. Ble sånn i underkant av en liter saus for de som må ha alt inn med teskje…
  • Salt og et godt dryss malt muskatnøtt. Muskaten skal kjennes som en ettersmak bakerst i ganen. Så det er ingen grunn til å være beskjeden når den drysses i hvitsausen.
  • To dl hel bygg, kokt i 4,5 dl vann, til vannet er borte. (Tips: Kok opp kornet. Når det koker godt, sett det i stekeovnen (kald) og la det stå i ca 20 minutter)

Grønnsakene ble dividert i passe små terninger, før de kom opp i en ildfast form. På forhånd var formen smurt med en skvett olivenolje. Som for anledningen kom fra en flaske besjelet med en tanke chili og døpt av Jaime Olivier. Fint ska det vær, sjøl om halve r… heng bærr, som det gjerne sies nordover. Hvitsausen (med egg, salt og muskat) ble helt over. Oppå ble det lagt fire frosne laksefileter (med skinn, men det er ikke noe krav). På med lokket og 40 – 45 minutter i stekeovnen (type varmluft) på 180 – 200º. Laksen var akkurat passe. Kokt tvers igjennom. Noen vil kanskje ha er rårand midt inni de tykkeste filetene. Absolutt ikke ueffent. Sånn smaksmessig. Litt sånn sushi. Ordner seg med litt kortere tid i ovnen. 35 – 40 minutter. Grønnsakene var det italienerne gjerne kaller al dente. Kombinert med byggen. Også den al dente, kunne hun faktisk invitert de mest blaserte gjester. I fruens omgangskrets.

Dette er forresten et slags jubileum. Innlegg nr 375 faktisk, siden 26. juni 2010 som var den datoen Karavanseraiet.no debuterte i cyberspace

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Tenkende hjørne

Selvkritiske broilere? Med fjær, eller uten

«Working on the Highway», The Boss rocker stua.

Tenkende hjørne

Tenksomt hjørne

Mens blondinen med egen motorsykkel sitter i sitt tenksomme hjørne.

I hine, om ikke så hårde dage, den gang Arbeidernes Kommunistparti (Marxist-Leninistene) sto på krava, tok de også selvkritikk. Indremedisin administrert utvendig. Innad sto man på krava om væpna revolusjon.

«Hardt arbeid adler mannen» er et ordspråk som kom i kjølvannet av Luthers utlegninger av den hellige skrift. Sammen med: «Den gud har gitt et embede, har han også gitt forstand». Selvkritiske kan man kanskje ikke beskylde reformatorene etter salig Martin Luther for å være. Men vi kan være rimelig sikre på at den lutherske kirke har formet samfunnet vårt. På godt, som på vondt.

Mens da sosialdemokratene som overtok, nok er selvkritiske (i de tilfellene det passer med indremedisin administrert i passe mengder på utsiden av pyramiden).

Men det er noe med pendler, som jo dette egentlig er. Motepregede meninger om hvordan samfunnet skal styres. Mest mulig etter det regjerende partis hode.

Med en samfunnsøkonom på toppen må man jo forvente at det er de økonomiske aspektene ved samfunnet som vektlegges av styresmaktene. Og at det er folk med økonomisk bakgrunn som går inn i poltikken. Som det før var de med teologisk embedseksamen som tok på seg den tunge oppgaven å rettlede den gemene hop.

At det er statsvitere i styrer og ting er jo ikke så rart, og da er jo Erna Solberg rett kvinne på rett plass. Med både statsvitenskap og økonomi i fagkretsen. At hun har vært heltidspolitiker siden sin siste universitetseksamen i 1988, tar vi ikke så tungt. Hun tar jo bare mål av seg å overta etter en sosialdemokratisk samfunnsøkonom, og til det trengs det ikke praktisk arbeidserfaring fra den lokale filetfabrikken. Det holder lenge å ha vært broiler. Politisk sådan. Ikke sånn som har fjær på. Før den fortæres med ris og salat ved et av de tusen kjøkkenbord.

Sist uke var Kamelryttersken på kurs sammen med lederen for Opplysningskontoret for egg og fjørfe. Som samme dag var på radio og fjernsyn i anledning at Fremtiden i våre hender kritiserte at de hadde utarbeidet en kokebok for bruk i skolen. Læreverk som miljøvernforkjemperne kalte det. Kristin Halvorsen var også med. Men de hadde begge en tapt sak. Et opplysningskontor av denne sorten har èn oppgave. Statlig pålagt sådan. Å opplyse om egg og fjørfe. Helst også om hvordan dagens høns og kyllinger har det. Men det blir mest om hvordan egg og kjøtt skal tilberedes. Fru Halvorsens oppgave er å se til at skolebøkene holder seg innenfor rammene til læreplanverket.

Tamt. Er nok et dekkende ord om den delen av debatten NRK sendte. «Det er debatten før og etterpå, som er interessant» kunne Lederen for opplysningskontoret fortelle. Og det har hun sikkert rett i.

Kanskje ikke så rart, for broilerne har akkurat plass til seg selv i kyllinghuset sitt. 19 stykker på ei dobbelside av VG. Ikke rart de blir tamme. Sikkert derfor politikere med mange runder rundt nærmeste høyere lærested kalles broilere. For inn på lærestedet kommer de vel ikke, for der har jo ikke en gang studentene armslag. Forhåpentligvis får de bedre plass når de får eget kontor på tinget, og kan bruse med fjæra der.

:oops: Det gjør vi jo ikke lenger. Kamelryttersken iler til med en selvkritisk korreksjon. Det var selvsagt en gang i urtiden politikerspirer uten annen erfaring enn skolebenken ble kalt broilere. I dag har kanskje kyllingen du finner i disken hos den lokale matpusheren, mer erfaring med «The real Life», enn sine skjebnefeller fra den gang? Selvkritikk tar de kanskje også?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

MC-ravning, om respekt og utvikling

«Tusen takk til førene av: Harley-Davidsson, Harley-Davidsson, Piaggio, Honda, Kavasaki, BMW, Kavasaki, Harley-Davidsson, Suzuki, Yamaha, Honda, BMW, Triumph og BMW for innsatsten 16. mai :-)
Mange nykonfirmerte på Øvre Leirfoss, ikke så mange på Nedre, russeparty på Trondheim Spektrum, noen ungdommer i Rotvollfjæra, pizza på Dolly Dimple’s Lerkendal og vanlig 16.maikaos på Festningen er vel kvelden i stikkordsform.
Ungdommen setter pris på oss, det er helt sikkert. Kveldens beste må gå til Jonas som kunne betro oss at “Natteravnene er kule, men dere er hakket kulere”.»

Står det på Facebooksida til MC-ravnan.

13 sykler og 14 MC-ravner står det respekt av, ei mainatt. Rett og slett fordi ungdommen, nykonfirmantene MC-ravnan traff den natta, var så klare på at de satte pris på at MC-ravnene var der. Klemmer og takk i handa, viser ikke bare god oppdragelse. Men også at det står ikke så galt til med den oppvoksende slekt som vi gjerne tror til daglig.

Men oppmøtet den kvelden viser også noe mer. At MC-ravnan som gruppe begynner å bli mer enn bare slengere som er innom bare for en kveld. Flere av kveldens ravner hadde vært med helt siden starten. MC-ravninga har blitt mer enn bare et ønske om å gjøre en forskjell. Praten går lett, spøken på Ravnemors bekostning sitter også løst. Trivelig. Sånn skal det være. Snakket om egne vester, med MC-ravnan på, har også tatt seg opp.

For det har noe med tilhørighet å gjøre, ikke bare det å dele gleden over det å kjøre motorsykkel, men også fellesskapet det gir å kjøre MC-ravn og prate med trivelig ungdom. Ungdom som setter pris på at det er MC-ravnan som kommer. For selv om noen spør etter den eller den, «Er ikke Piaggio med i kveld? Han med tre-hjulingen?», så er det ikke et tegn på at de andre ikke er velkomne. Det er et tegn på at MC-ravnan som gruppe huskes fordi de oppleves som en positiv del av kvelden, av festen deres. De vet at MC-ravnan ikke ser ølboksen, de vet at telefonen hjem for hun som har tømt for mange sånne bokser blir tatt, de vet at de får plastret sår. De vet at MC-ravnan er der. Og det er en trygghet i seg selv, for ungdom som gjerne kjekker seg, men som er usikre på egne og andres grenser.

De fleste MC-klubber som kjører med vester/ryggmerke, har en eller annen form for kodeks rundt vesten. Holy Riders for eksempel, som krever en del kursing før man får vesten. Andre har et gradssystem, hvor man ikke får et helt ryggmerke før man har deltatt i klubbens aktiviteter i så så lang tid.

Selv om MC-ravnan som andre natteravner bare bruker vesten når de er ute som natteravn, har de likevel sin identitet som MC-ravner knyttet til vesten. Samtidig som de er en klubb med egne vedtekter som er registrert i Frivillighetsregisteret. Kanskje ikke så rart at de tenker seg om hvis de ser MC-ravnvester som ikke oppbevares i Munkegata når de ikke er ute kjører ravn. Det er jo MC-ravnan sin vest, deres identitet utad.

11. mai var MC-ravnan oppe i en tøff situasjon på Marinen, med en psykisk ustabil mann. Ungdommene følte seg skremt og ba om hjelp hos MC-ravnene. Som da ble stående mellom denne mannen og ungdommene. All fornuft sier at man i en slik situasjon skal trekke seg ut, og la mannen styre på som han vil. Ring Politiet på 1 1 2 og skygg banen. Det kunne ikke MC-ravnan denne kvelden. Han gikk løs på dem med trusler om drap, slag og spark. De fikk tak i Politiet, som kom og tok med seg karen, men det tok en stund. Slik at MC-ravnan måtte stå i situasjonen såpass lenge at flere følte at dette var nok. Og vel så det.

Viktig i etterkant av en slik sak, enda en gang å avklare hva en MC-ravn kan gjøre, hvis han må. Som alltid er det enkeltes vurdering der og da som gjelder. Føler man seg truet, da forsvarer man seg. Er det mulig, trekker man seg unna. Må man stå i en slik situasjon, skal man forsvare seg. MC-ravnan skal hele hjem, hver kveld, også de kveldene de kjører natteravn.

MC-ravnan har ressurser i egne rekker til å ta den nødvendige debriefiengen når slikt skjer. En har arbeidet som Hjelpepleier i psykiatrien og i rusomsorgen i mange år. Ravnemora har videreutdanning i psykisk helsearbeid tilsvarende det Psykiatriske sykepleiere har. + at alle har mye livserfaring, og en trygghet i seg selv. En trygghet som motorsyklisten har fordi sykkelen krevet at h*n er der. Da. Med blikket inn i og forbi neste sving. Hadde de ikke hatt det, hadde karrieren som motorsyklister, og dermed MC-ravner blitt kort.

Derfor taklet karene situasjonen så bra 11. mai, og derfor blir det et par temakvelder til vinteren. Hvor det ikke bare blir mimring, men også faglig påfyll om konflikthåndtering og hva MC-ravnan er.

Men det vet vi jo?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

I dag LAGER vi en god dag!

I dag LAGER vi en god dag!
Toget går halv tolv!

Sto det på Fjæsboka i dag. 1. mai

Budskapet var viktig nok. For den gamle miljøverneren med fartstid fra tidlig syttitall via Altaaksjonen fram til i dag. Nå mobiliserer han mot boring utenfor Lofoten og Vesterålen under 1. Mai toget i hjembyen.

«I Xby må vi lage egne plakater med «Nei til boring i LoVe» — pampene har sensurert den bort! Men NU holder appell i Folkets hus etter toget.»

fortsetter han.

Pampene har sensurert.

Hørt den før?

Jo, vi har vel det. Når aktivistene begynner å røre på seg og kommer med gode argumenter. Drar fram motekspertise og setter hardt mot hardt. Da sensurerer pampene, tåkelegger og begår dumheter bak røykteppet.

Hollywood liker sånt. De kan lage mye god action av slike historier. Glatte historier. Noen ganger platte. Men ser man dem litt nærmere, ser man samfunnskritikken og forsøket på å fortelle at pampene sensurerer. Uansett. Et eksempel er «Edge of darkness» med Mel Gibson som ble sendt på NRK 3 sist mandag. Om politimannen som får datteren drept av et firma som driver med kjernevåpen. Hvordan han på beste actionfilmvis tar rotta på firmaet. Alt var med. Korrupsjon på høyeste hold. Hvordan pampene sensurerer og viser tolkninger av sannheten som ikke holder vann. Bare fordi de har makt til å gjøre som det passer dem. Og vi gir F. Fordi.

Det vet du kanskje best selv?

Men det er ikke så enkelt å sensurere Internettet. En av grunnene er at pampene har behov for nettet selv. Til å kontrollere og tåkelegge. Men også fordi det er desentralisert. Stenges en server, en forbindelse, finnes det andre veier til Rom. Som nettet i seg selv finner fram til. Har man først lagt ut informasjon på verdensveven, vil nettet se til at den informasjonen blir værende helt til nettet tas ned. Fysisk. For godt.

Og det er faktisk en fordel for miljøbevegelsen og ikkevoldsforkjempere. De som har saklig informasjon som eneste våpen.

Men ikkevold er mer enn saklig informasjon. Det er også aksjon. Et av de bedre eksemplene er Gandhi’s protest mot englendernes monopol på salt. Salt har inderne fått fra havet i uminnelige tider, de har en lang kyst og mye sol. Gunstige forhold for saltproduksjon av havvann. For å protestere og markere sin motstand mot englendernes monopol sa gandhi at i dag går jeg og henter salt til middagen. Hvorpå han gikk ned til stranda. Ei strand som lå et stykke unna, så det ble en rimelig lang mars for å hente salt til maten. På veien var det flere som fulgte ham og englenderne mobiliserte militærmakten sin. Vel nede ved standa tar Gandhi ei klype salt fra en stein i vannkanten: «Nå har jeg salt til middagen» Og så gikk han hjem igjen. Militærmakten var forberedt på en større aksjon, med så mange folk som fulgte Mahatmaen, og ellers alt som militærmakter ser for seg av eventualiteter. Men de var ikke forberedt på en mann som gjorde det han sa.

Noen andre som gjør det de sier, er Natteravnene. «Vi skal bare være der» sier de. Og det er de. De er der. Ikke mer. Ingen pekefingre. Ingen høytravende retorikk. De bare er der. Fordi de vil. Ha et trygt lokalmiljø. For seg og sine. De har med plasterlapp og en skulder å gråte på om det trengs. Er liksom ikke så mye mer å si om det å være Natteravn.

Men det er bare utenpå. Heter det i visa. For det gjør noe med et samfunn når Natteravnene på tyve år har bygd det femte mest kjente merkenavnet i kogeriket. Det forteller noe om frivillighet, hva mennesker kan få til når de arbeider sammen. Målet er et trygt og godt samfunn. Hvor vi tar vare på hverandre. Ikke bare tenker «Først meg selv, så meg selv, og så meg selv igjen. Men bare, hvis det er til mitt eget beste»

Eller kanskje jo. «hvis det er til mitt eget beste». For det er til mitt beste at ungjentene kan gå hjem i kveldsmørket uten å være redd for å bli voldtatt. For da har vi et samfunn hvor pampene ikke kan sensurere, for de har ikke saker som trenger sensur. Fordi vi bare er der.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det å være spydspiss

Spotify spiller 10CC «Modern man blues» på høytalerne i heimen.

Mens ørkendyrbetvingersken filosoferer over ordtaket «Alle kjenner apa, men apa kjenner ingen»

Det er ikke Ap, eller det kongelige norske Arbeiderparti, ordtaket viser til. Men til det at noen som rager litt over den gemene hop, de vet «Alle» hvem er, og har et eierforhold til. Mens da den som uforvarende er kjent slik, ikke kjenner de som kjenner deg. Noe som kan være en smule slitsomt. Men som kjent har ikke høflighet tatt livet av noen. Så man klarer seg som regel.

Andy Warhol sa i sin tid at alle vil få femten minutter berømmelse i løpet av livet. Blondinen med egen motorsykkel har fått sine femten minutter i rampelyset og vel så det, og er vel ikke helt sikker på hvor stor stas det er. Å snakke med folk som man tror gjør det for å være hyggelige, for å bli kjent med deg. Men som bare gjør det for å vise hvor kule de er.

«Man blir fort Yesterdays news» sier venninde Forfatterinne, om det å være en spydspiss som rager opp i det menneskelige terrenget. Hun er rimelig oppgitt over alle de interessante samtalene det ikke ble noe av. De hun hadde sett for seg etter å ha blitt kjent med hyggelige mennesker. Som bare ville være kule. Der og da.

På den andre siden skal man være forsiktig med å si det. At man er som apa som alle kjenner. Og at det ikke er særlig stas. I lengden. For som sagt over. Høflighet dreper ikke. Ord derimot kan være rene sprenglegemer i menneskelige relasjoner. Selv om man bare tar ansvar for seg selv og sine egne følelser/opplevelser når man sier at det ikke er no stas å være apa som alle kjenner.

«Sikker på at det ikke bare er du som innbiller deg ting? Legger for mye i det? Noe som kanskje ikke er der?» Kollega Klarsyn ser mer enn apa. Respektfullt. Joda. Ofte er det storm i nærmeste fingerbøll. Og man skal være forsiktig med å legge stein på stein når man bygger luftslott. Steinene kan være håndfaste nok. Der og da. Men er de så håndfaste at de tåler å bli satt sammen som grunnlag for påstander om urent trav hos andre? Er som oftest slik at det for hvert spørsmål er et svar som er enkelt, elegant og totalt feil. Skivebom. For ikke si at man er helt på jordet. Apa altså.

Men likevel.

Ser det rart ut

Kjennes rart

Lukter rart

Er det som oftest noe rart.

Som når sjefen ikke klarer å skille skitt og Chanel. Er ikke alle sjefer som sier at «Er det ikke så viktig at du ikke selv kan ta det opp med Apa, da er det ikke så viktig at du behøver å ta det opp med meg».

For det gjør no med apa, å stadig oppleve at det er no rart. Noe som ikke er så håndfast at man kan bygge luftslott av det. Man blir lett innbilsk og tror at alt og alle har noe mot en. De andre gir jo egentlig F. De har nok med sitt og vil ikke bruke tid på at apa skal finne ut at det som er rart, ikke er rart.

Uansett har ørkendyrbetvingersken begynt å skygge banen. Har noe med å velge sine kamper å gjøre. Hun har ikke mer å bevise og trenger ikke være kul, bare for å være kul. Selv om det noen ganger kan være på sin plass å markere revir. Noe har man da å forsvare. Tross alt. Natteravninga for eksempel. Bedre å kjøre natteravn enn å gå på ti-års jubileum. Som Natteravn blir man tatt for den man er. På et jubileum skal alle være kule og bevise at de har gjort så mye siden sist. Og da kan en ape fort trå feil og lyve på seg akkurat det hun har på CV’n av arbeidserfaring og utdanning. For det er med aper som med barn, de skal bare ses, ikke høres.Og ikke skal de kunne mer enn absolutt nødvendig. Begynner de å lyve på seg at de faktisk kan mer enn å smile pent, da kan det bli utrivelig. For apa. Eller tar den feil. Enda en gang?

Men til syvende og sist henger alt på egen usikkerhet og manglende tro på at man faktisk er mer enn bare utseendet. Tenker ørkendyrbetvingersken, blond som hun er. Og siterer som så ofte før Nelson Mandela:

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere

enn vi våger å tro.

 

Kanskje derfor blondinen er så glad i Joe Cockers «Respect yourself»?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story challenge. Music

Music on the stereo. Dancing away.

 

 

 

 

More six word stories at Figments of a DuTchess

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Gjesteblogger, nå igjen

Lammelåret har i vinter hatt en serie med innlegg om livserfaringer, og har nå også bedt Kamelryttersken om å bidra.

Bakgrunnen for å han en slik serien med blogginnlegg forklarer Lammelåret slik:

Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer ble startet fordi jeg opplevde mangel på romslighet og toleranse for andres valg og andres livssituasjon, i det offentlige ordskift.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Førerutvikling

Sesongen nærmer seg, men om det har noe for seg å mimre over tidligere eskapader på to hjul, kan vel diskuteres….

 

Helga 7 – 9 mai 2010 var ørkendyrbetvingersken på to hjul sammen med Bimma og hennes BMW 800 ST

 

Helga ble brukt sønnafjells, på førerutviklingskurs hos NAF MC avd Oslo. Etter en avslappet ettermiddag på Operataket

 

var det å trekke i hus til teorikveld i kantina hos NAF i Østensjøveien. 80+ deltagere hadde de fem instruktørene fra Tango MC (Motorsykkelklubben til Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt) å undervise. NAF MC Oslo stilte også med hjelpeinstruktører + tre innleide kjørelærere som var med søndag.

 

 

Har alltid hatt lyst til å få være med på kurs med Tango MC, så dette var midt i blinken.

Etter teorien ble spesielt utvalgte invitert bort på klubbhuset til NAF MC Oslo, og fikk se på et riktig så trivelig klubblokale og verksted/lager til ca 90 sykler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag var det ca 40 sykler i hver pulje, som farta rundt på betongen på Valle Hovin etter eget forgodtbefinnende mellom postene som var bemannet med instruktører fra Tango MC

 

 

Øvelser som serpentiner (slalom mellom kjegler, både med lang og kort avstand mellom kjeglene), unnamanøver i sving, igangsetting med sving til høyre eller venstre, sirkel, 8-tall og krypkjøring mellom kjegler satt opp som en dobbel S. Var instruktører på de fleste øvelsene, og deltagerne kjørte rundt og holdt på med de øvelsene som de ville øve på. Var god plass, selv om det var førti sykler i gang samtidig.

 

Etter pause og omrokkering av kjeglene ble det bremseøvelser, nødstopp og unnamanøver

 

Søndag var kurset flyttet til Vålerbanen

 

På banen var det mange instruktører, så selv om vi var 40 stk delt i tre grupper etter egen vurdering av kjøreferdigheter, fikk de fleste den oppfølginga de ville ha. Kamelryttersken fikk iallfall uoppfordra tilbakemelding på blikkbruk og svingteknikk fra to av kjørelærerne som gjorde at hun fikk en mye triveligere tur hjem. Instruktørene var med og kjørte sammen med oss på banen, lå bak og ga tilbakemelding etter endt pass. Alle svingene var merket med svingpunkt og tangeringspunkt, slik at det var lettere å treffe svingene riktig.

 

Bimma har god dreis på ST’n sin

 

Hjemover ble det R30 opp Rendalen, som selv om det er mye rett fram mellom Rena og Storsjøen, er det lengre opp partier som utfordrer fører og sykkel. Som vanlig var det lite trafikk og med tørr vei gikk det godt å ha alminnelig styrefart oppover.

 

Her fra sørenden av Storsjøen

Opp Tylldalen og over til Tynset begynte det å bli kaldt, så islender og tykkere hansker ble redningen. Sto en politibil med blålysa på litt forbi Kvikneskogen, men han var visst ute i anna ærend, for det var ikke mer å se til dem.

 

Etter en rask stopp på Berkåk for bensinfylling, bar det strake veien hjem.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Dette innlegget er et noe omarbeidet innlegg fra Kamelhiet

Marinen eller Festningen

Kronikk i Adresseavisen 30/3 – 2012

Det å stenge Marinen natt til 1. og 17. mai, har vært en årviss øvelse de siste årene. En stenging som vi i MC-Ravn Trondheim ikke helt forstår.

Men så sitter ikke vi i styrer og ting heller. Vi er frivillige Natteravner og har holdt på siden 2007. Mainettene på Festningen finner vi blir utriveligere for hvert år. Mørkt og uoversiktlig som det er der oppe. «Alle» klumper seg sammen under de to gatelysene som er, med knuffing, ukvemsord og voldtekter som resultat.

Marinen ble jo stengt disse kveldene med argumentet at kommunen ikke skulle arrangere fest for ungdommen. Nei, det trengs ikke, for det klarer ungdommen utmerket godt selv. Det de trenger er en vennegjeng, en mp3-spiller og kanskje en flaske eller to med alkoholholdig drikke. Og et sted å være, helst tørt og varmt, men en gressplen holder i massevis. Alt det får ungdommen tak i, for å feste til langt ut i de små timer. Så det er ikke et argument, at ungdommen må ha hjelp til å lage fest.

Et annet argument er at det blir mye søppel, og vi vil jo at byen ser pen og ren ut på nasjonaldagen. Noe som krever ekstra mannskap. Mannskap som helst vil gjøre andre ting 17. mai enn å rydde etter den oppvoksende slekt.

Når vi kjører Natteravn, kjører vi to eller tre sykler sammen, langs forskjellige ruter rundt i byen. Noen kan ta området fra Korsvika, langs Ladestien til Rotvollfjæra og videre til Hansbakkfjæra. Derfra kan turen gå til Estenstadammene. En annen gruppe kan ta skolene fra Nidarvoll til Risvollan og videre ned Fossegrenda og opp til Leirfossene. Ei tredje gruppe drar til Sjetnemarka/Tillerområdet før de fortsetter til Heimdal/Kattem. Ei fjerde gruppe kan kjøre vestsida av byen fra Ila til Teisendammen, Kyvannet, Lian og over Flatåsen til Saupstad. På den måten dekker vi hele byen, og ser hvordan friluftsområdene i byen brukes. Når det gjelder rydding på disse områdene er det påtagelige forskjeller. Våre nye landsmenn forlater området slik de fant det, slik de vil finne det når de kommer tilbake. Noe man ikke kan si om mange andre som bruker de samme områdene. Så det er forståelig at mannskapene fra Trondheim bydrift syns det kan bli mye rydding noen ganger. Men det må vi ta på oss alle sammen, om vi vil ha det rent og pent når vi kommer til et offentlig friluftsområde. Og det lærer ungdommen i hjemme, om det er greit å slenge søppel rundt forbi, eller om man rydder etter seg. Spørsmålet er om man vil ta det kollektive ansvaret for befolkningens ve og vel det offentlige har eller ikke. Ikke om man skal arrangere fest eller rydde etter den.

Marinen er oversiktlig, og folk trives der. Ulempene er at det kan bli ferdsel gjennom kirkegården ved Domen og støyplager for beboerne sør og øst for Nidelva. Sistnevnte er kanskje en plage som er større under PStereo-festivalen? For da kan man fint sitte på Kuhaugen og nyte utsikten over byen og musikken fra Marinen.

Med mange mennesker samlet på et sted er det nødvendig å ha oversikt for å forebygge umotivert vold. Knuffing og småslossing, noen tråkker over på litt høye hæler i vårkvelden, og der var venninna borte i vrimmelen. Det vi opplevde på Marinen natt til 1. og 17. mai i 2008, altså før man gjorde det famøse vedtaket om å stenge byens befolkning ute fra sin egen hage, var at ungdommen trivdes, de satte pris på at MC-Ravnene var der. Ungdommene fortalte at når de hørte motorsyklene komme, forandret stemningen seg, det ble roligere. Vi tolker det som at nærværet av edru voksne var beroligende i seg selv. Mens når Politiets uniformerte biler kom forbi, var det noen som ikke var like fornøyde, fikk vi høre. For de kommer bort til oss og prater, ungdommene. De syns vi er kule og om kveldene når vi er ute tør de komme bort. For som natteravner er vi ikke så farlige som vi ellers er. De spør om syklene, forteller om hva de holder på med, hva de mener om tingenes tilstand og spør om å få sitte på. Noe de ikke får.

Beslutningen om å stenge Marinen og dermed flytte ungdommen opp til Festningen gjorde at go’stemningen vi opplevde vårkveldene i 2008, forsvant. Det ble mer en «Vi mot dem»-stemning. Det ble mer politi, Røde Kors er der og vår rolle som Natteravner forandret seg fra å være edru voksne som bare er der, til rollen som vakt på en bygdefest. En polarisering som har ført til mer kontroll og steilere fronter, som kan føre til konflikter. En utvikling som undertegnede mener ikke var nødvendig, men som fulgte i kjølvannet av panikkstengingen av Marinen. En annen spin-off av stengingen, er at ved å samle så mange mennesker på et uoversiktlig område som Festningen, er at man legger til rette for voldtekt. Kan i den forbindelsen nevne at det har hendt at vi uforvarende har kommet over ting som kan foregå i halvmørke buskas. En gang var det en som hadde omløp nok i det øverste hodet til å rope «Det e frivellig, det e frivellig».

Ved å sørge for mer lys og stenge kirkegården for trafikk vil man få mer oversiktlige forhold på Marinen. For nå har man skapt en tradisjon og en forventning om at byens ungdom samles et eller annet sted natt til 1. mai og natt til 17. mai, og at de må passes på. Spørsmålet er om man vil stenge Marinen og ta ansvaret for å legge til rette for flere voldtekter, eller om man vil la ungdommen få ta ansvar for seg selv, uten å tiltak som fører til mindre go’stemning og fri utfoldelse. Uansett, vi stiller like frivellig i år som vi bruker å gjøre, til vår egen og ikke minst ungdommens glede.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story

Drive a motorbike.

Then write it.

 

Figments of a Dutchess has more stories in six words

 

Arctic circke raceway june 2010

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Å forholde seg til fattigdom

Mormor har en tendens til å ta fram saker til ettertanke. Dagens post stiller iallfall i klassen for slike tanker.

Saken er at Fattighuset i Oslo spurte på Facebook etter ei jakke av merket «Canada Goose». Datteren til en av brukerne av Fattighuset ønsket seg ei slik jakke til bursdagen. Jakker av den typen koster sånn ca 6.000, og er dermed i en prisklasse som iallfall ikke denne blondinen ser seg råd til. Hadde det vært ei snasen motorsykkeljakke derimot…

Ønsker er gratis. Moralsk forargelse likeså. For det manglet ikke kritikk av at Fattighuset gikk ut med et slikt ønske.

Fattigdom er en relativ størrelse. For den måles i forskjellige måleenheter, alt etter hvor man er. I debatten om fattig-Norge blandes økonomiske, moralske og etiske argumenter og størrelser i ei salig røre. Man kan spørre seg om det er graden av velstand som gjør at et menneske oppfattes som fattig? Eller er det det lettvinte politisk korrekte som avgjør hvem som er lik, i et samfunn hvor alle er like, men noen er likere enn andre?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Om erfaring og følger

Arctic circle raceway, juni 2010

Sesongen nærmer seg, om ikke med stormskritt, så iallfall dag for dag. Blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser kjører buss om vinteren, og busskortet teller ned, dag for dag. Nå før helga var det kommet til at det er 45 dager igjen. Til det må fornyes. Noe Kamelryttersken tror sitt om, siden MC-sesongen burde være i god gang da. Og 26. april begynner MC-ravninga for i år, så da blir det mer sykkelkjøring. Heldigvis, for abstinensene begynner å bli påtagelige, ikke bare under de blonde lokkene, men også i kroppen. Det kan umulig være sunt å ha det slik.

MC-bladet, blekka til Norsk MotorCykkelUnion, NMCU, hadde i siste nr en artikkel om førerutvikling. Hvor de påsto at erfarne motorsyklister var mindre plaget med at buristene ikke så dem/brøt vikeplikten, enn nybegynnere og mindre erfarne bikere. Kanskje ikke så rart, med erfaring kommer oversikt og forståelse for trafikkbildet, man lærer seg hvor man skal plassere seg for å bli sett, og man vet å gjøre seg synlig. Ikke fordi det er så utrolig kult å være i rampelyset, men fordi man vet at ved å gjøre seg synlig og hørbar, da er sjansen større for at man kommer hjem. Hel og i et stykke. Hver gang.

Ligger ørkendyret bak en trailer, prøver han så godt han kan å se venstre speil på traileren. Større sjanse for at sjåføren ser det enslige lyset, og dermed blinker med høyre blinklys når det er klart for forbikjøring. Noe Kamelryttersken vet å sette pris på, og sier Tusen takk til de trailersjåførene som har sluppet henne fram slik.

I bytrafikken kan det bli et gir lavere enn nødvendig. «Loud pipes, saves lives» sies det. Instruktørene fra Tango MC har iallfall vært klare på det når fruen har vært på førerutviklingskurs sammen med dem. «Brumm med det dere har å brumme med». Sier de. Som kjører politimotorsykkel til daglig. Får tro at de vet hva de snakker om.

En som ikke hadde for mye vett på hva han holdt på med, var en mopedist, som ørkendyret traff en sommerkveld i Midtbyen. Kamelryttersken kommer på sin stolte ganger i venstre felt ned Kjøpmannsgata. Venstre felt siden hun skal videre over Olav Trygvasonsgata og bort på Brattøra på sin vel et annet sted. I høyrefeltet ligger det da en del burister + tre guttunger på moped/lett motorsykkel. Akkurat når ørkendyret kommer opp på siden av de tre musketerer på to hjul, legger den første, en moped av spansk herkomst, seg ut i venstre felt. Kunne se ut som at han ikke var helt fornøyd med hastigheten på den nærmest stillestående køen. Blindsone, speil og blinklys var etter alt å dømme fraværende i denne mopedistens ordbok. Han kan takke sin skaper for at ørkendyret har vært ute en vinterdag før. Det ble å klipe det ABS-bremsene tålte, ørkendyret sto nærmest stille av ren forbauselse over å måtte gi plass til en guttevalp. Så snart det var plass nok på venstre side til 265 kg tysk ingeniørkunst på to hul, var det full hendel og forbi. For det å være i nærheten av det spanske industriavfallet der, det var å regne som livsfarlig, såpass forsto til og med et ørkendyr ved navn Snabelkamelen Wolfgang.

Arctic circle raceway, juni 2010

I lyskrysset med Olav Trygvasonsgata, vurderte Kamelryttersken om det var verdt det å stå av midt i gata og lese gutlarven et par Pauli ord om Adam, korte bukser og den gangen David kjøpte øl i Paris. Men kom fram til at slauren sannsynligvis ikke forsto Nordnorsk, så hun sto over.

Men de tre musketerene er ikke alene Små, tekkelige møfrø i ballerinasko, tynne longs til midt på leggen, t-skjorte og hjelm. Uten hansker. Kjører små, rosa scootere i bytrafikken som om de har ni liv, uten hensyn til at det er faktisk flere på gata, som er både større og tyngre enn dem. For ikke å snakke om at asfaltutslettene blir en tanke større uten klær som tåler å skli bortover gata i 80 – 90 km timen i minimum 60 sekunder. Kanskje ikke bare en tanke større heller.

Heldigvis. Det blir færre ulykker med alvorlige personskader år for år, i forhold til kjørte kilometer på to hjul. Sånn sett. På landsbasis. Men likevel skjer 70 – 80 % av de ulykkene som skjer, i hastigheter under 50 km/t. Vi vet også at i sju – åtte av ti ulykker hvor det er bil og tohjuling involvert, er det buristen som har det objektive ansvaret. Sjåføren har glatt oversett sin soleklare vikeplikt og har heller ikke kjørt aktsomt nok. Er liksom ikke nok å se en motorsykkel, man må også ta inn over seg at akkurat den motorsykkelen kan være en potensiell fare for utseendet på buret man kjører.

Blir vel en annen lyd i pipa, når møfrøene selv får ungdom på to hjul. I mellomtiden får vi håpe at de holder seg på hjulene og ikke kommer i veien for noen som er større og tyngre enn dem?

 

Arctic circle raceway, juni 2010

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Holdninger

Resirkulering er noe blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser har sansen for. Hun har lenge tenkt på et blogginnlegg som ble lagt ut høsten 2010 om holdninger, og som ble litt aktualisert av gårdagens innlegg om negative tanker. Hvor også egne og opplevelsen av andres holdninger var noe av det som ble tatt opp. Det at man uforvarende kan utløse holdninger hos andre mennesker som man ikke trodde var der, men som kommer til syne i all sin utemmede velde ved gitte anledninger.

Holdninger

ble første gang postet 26. oktober 2010, her i en lett forkortet utgave.

Er noe med holdninger. Vi vil gjerne vite at vi har så gode holdninger overfor hverandre. At mine holdninger er politisk korrekte og det er de holdningene vi bygger landet på.

Helt til vi møter vår egen frykt for det ukjente. Plutselig står vi overfor et menneske som ikke oppfører seg slik vi mener at mennesker fra et møblert hjem oppfører seg.

Det å ha en grunnholdning til sine medmennesker som er forankret i positive verdier, vil vi tro alle har. Likevel kan man møte holdninger hos oppegående mennesker som ikke er særlig gjennomtenkte. Noen ganger kan forankringen av holdningene i det vi vanligvis kaller positive verdier være en utfordring å finne.

Eller er det en forenkling av realiteten og av det man møter som man oppfatter som totalt på vidotta? Kan det være at noen trenger en runde eller to med seg selv for å plassere egne holdninger til bestemte grupper mennesker eller enkeltmennesker? At man lever i en slags boble, hvor man slipper å bli utfordret av mennesker fra andre kulturer eller annen seksuell legning? For bare å nevne to grupper som ofte utfordrer vår oppfatning av egne holdninger.

For vi tenker til vanlig ikke på at vi har holdninger til det meste. Vi trenger ikke reflektere over hvordan vi skal møte en innvandrer eller en muslim, fordi vi møter dem ikke. I tilfelle så er det på gata, hvor vi passerer dem tilfeldig. Om vi ofrer det en tanke er det vel også tilfeldig? For er det noen som går rundt og konstant tenker at innvandrere er sosialklienter og tar alle jobbene våre? Eller tenker at muslimer slår kona og er terrorister hele gjengen?

Noen er det kanskje, men langt de fleste av oss tenker ikke så langt, fordi det er et tilfeldig møte og hva man skal ha til middag er viktigere. Eller at minsten må ha nye sko, igjen.

Er ikke før vi står overfor et menneske med en annen kulturell bakgrunn, eller en problemstilling hvor mennesker med andre oppfatninger enn oss er involvert, at vi bevisst begynner å tenke på hvordan vi skal forholde oss til det mennesket eller den problemstillingen.

Som når Kamelryttersken skulle i to måneders studentpraksis under Ergoterapistudiene, og fikk en veileder med et navn som ikke var norsk. Og heller ikke Europeisk. Dama hadde knapt nok truffet, langt mindre snakket med mennesker som ikke så europeiske ut. Da ble det å ta noen runder med seg selv, “Hvordan takler jeg å ha en veileder med en annen kulturell bakgrunn enn jeg?”

Det gikk bra, veldig bra, og det ble flere, gode samtaler om forskjeller mellom den norske virkeligheten Kamelryttersken kjente og den utenlandske, som veilederen var oppvokst med.

Derfor blir det ikke så enkelt som en tidligere kollega sa det. “Holdningene er der, de må du bare leve med”. Ja, holdningene er der, men ofte er de ikke gjennomtenkte, og de forandrer seg med økende kunnskap om det eller de menneskene man møter. Eller forandrer ikke holdningene våre seg med økende forståelse for samfunnet vi lever i?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken