Tag Archives: hverdagsliv

Kjære politiker

Kjære Politiker

Ser av Fjæsboka at du trives med valgkampen. Bra for deg. Personlig har jeg ikke noe behov for at et samlet politisk establishment vil bruke av tida mi. Til å høre på. Ord. Som bare er. Ord. Svada uten innhold. Egentlig.

For det å kalle en spade en spade. Tar for kort tid. Dere må jo bruke av tida mi for å fortelle at en spade er et ca en meter langt, skjeformet redskap i jern med håndtak av tre og plast. Dette redskapet, som betjenes med to hender, er beregnet for å flytte løsmasse med muskelkraft fra punkt A til punkt B. På den måten kan man grave et rektangulært hull på ca èn x to meter. Det at redskapet med ei skjeformet plate, av jern, foran, med håndtak for godt grep, med begge hender, er en meter langt er ganske så praktisk. Man har da med seg et mål på hvor dypt hullet skal være. Som kjent skal det være en meter jord over kista. I den grava man selv har gravd for å falle oppi.

Det er ikke store utfordringen. For ei som ikke følger spessiellt godt med. Å finne eksempler. På saker. Hvor dere politicuser viser at dere ikke har peiling. At dere styrer ved å fukte fingeren. Stikke den opp. Og kjenne hvor vinden blåser. For deretter ta en avgjørelse basert på egne preferanser. Hva er da vitsen med å ta pliktøvelsen med å fukte fingeren? Kan like godt bruke en konsulent. Dere velsigner jo årlig milliarder til alskens konsulenter. Som ikke har mer kompetanse enn offentlige ansatte med samme utdanning. Bortsett fra på et område. Hvordan man selger kompetanse.

Som stemmekveg og som samfunn har vi ikke råd til å bruke milliarder på høyteknologiske marinefartøy. Som blir kjørt på fyllinga. Før de er tatt i bruk. Vi vil ikke ha helsemastodonter. Hvor vi pasienter enten risikerer å dø i køer som manipuleres ut fra hva som passer det enkelte helseforetaket. Rent økonomisk. Eller dø på operasjonsbordet på grunn av uklare administrative rutiner. Og manglende avklaring av kommandostrukturen innad i foretaket. Vi har ikke råd til å eksportere vannkraft til Europa til priser som gjør at mange virkelig vil få føle energikrisa på kroppen. Eksport som bare har en hensikt. Å vise at Statkraft er kongen på miljøhaugen. Samtidig med at de tjener penger. Opphevelsen av reguleringsregimet på kraftmagasinene var. Og er. Et klart brudd på prinsippet om offentlig ansvar. For å sikre jevn strømforsyning til hele samfunnet. Til en overkommelig pris. I realiteten har dere pålagt stemmekveget ekstra skatt ved å fjerne denne reguleringen.

Bare for å ta noen saker hvor dere har vist rimelig lite gangsyn og forståelse for hva dere faktisk har tatt på dere. Å forvalte. Tilliten hos oss som bor her. Valgdeltagelse på ned mot 60 prosent. Sier sitt om respekten. Og tiltroen til at det har noen hensikt å bruke. Stemmeretten. Gjøre sin borgerplikt.

Et godt eksempel på oppfordring til unødvendig tidsfordriv, for ikke si skitkasting, kommer fra tidligere statsråd for Arbeiderpartiet. Grete Knudsen. Hun har helt sikkert sine vektige grunner for å komme med sine memoarer midt i valgkampen. I Aftenposten sto det noe om hva skal man med fiender, når man har slike venner. Spørsmålet om lojalitet trenger vi ikke ta opp engang.

Har vi noe alternativ? Sånn egentlig? En samarbeidsregjering à la den som tok over i 1945? Med folk som passer på. Hvis de skal legge store egg. Som i å be for sin syke mor. Eller glemmer sak. Og heller går på person. At man gjør det alene. Utenfor hørevidde. Men i dine kretser har man kanskje ikke kunnskap om at et glass vann er det beste. Ikke før. Ikke etter. Men i stedet for.

Det nestbeste. Sånn prevensjonsmessig sett. Det sto Thomas Edison for. Lyspæra. Utrolig hva den har gjort for dem som ikke tok det glasset med vann. Og ikke minst for oss som må finne oss i all svadaen fra dere som praktiserer. Det salig Otto von Bismarck kalte «Det muliges kunst», politikk.

Så selv om jeg har bestemt. Meg. Etter å ha vært utsatt for nærmere femti års. Kontinuerlig. Valgkamp. Fra Kings Bay-fadesen og fram til i dag. Så har jeg tro på det som Winston Churchill mente var det fattig beste av de styreformene mennesket har prøvd. På tross av at dere, folkets kårne ikke alltid viser dere tilliten verdig. Noe som. Desverre alt for ofte fører til at yours truly heller mot omfattende omveltninger og innføringen av opplyst enevelde. Isaac Asimovs fremtidsvisjoner får gjerne større tiltrekningskraft i slike stunder. Noen av dem ser man på det hvite lerretet. I filmen «I, robot». Men så har jeg jo alltid vært litt svak for Will Smith ;-)

For vi har kunnskap nok. I samfunnet vårt. Til å vite hva som fungerer. Og hva som ikke fungerer. Infrastruktur og hjernekraft. Er løsninga. Ikke bagatellisering av gode argumenter. Pro & contra. Heller ikke rask forflytning av mer eller mindre godt fordøyde matvarer i retning av meningsmotstandere. Eller taxiturer. Eller misbruk av godtfolks tid. Keiser Nero sa alltids at han ga folket brød og sirkus for å holde dem fornøyd. Vi ser jo at dagens makthavere følger opp. Selv om beredskapslagrene av mat- og såkorn er avviklet. I et land som importerer halvparten av matbehovet sitt. Tidligere Statens kornforretning. Nå Cermaq. Brukte inntekten fra avviklingen av kornlagrene til å begynne med lakseoppdrett. En ikke helt bærekraftig produksjon. Sammenlignet med kjøttproduksjon på utmarksbeite. Men slik matproduksjon gir ikke store mengder penger man kan bytte mot andre penger. Bare trivsel og spredd bosetting. Og norske bønder har før vist seg å være direkte utrivelige. For makta. Bedre å la rovdyra ete dem bort fra gård og grunn. Finere det. Enn å innrømme at eiendomsretten er ukrenkelig. I byen.

Ottar Brox sa riktignok på 60-tallet at byggingen av veier på Senja førte til at det var lettere å kjøre flyttelassene til byen. Senere sa han også at han ikke er rasist, men …

Er kanskje unødvendig å si det. Men undertegnede håper faktisk ikke. At ditt. Eller noe annet parti. Får et godt valg. Men jeg håper. At alle. Med stemmerett. Stemmer. Blankt.

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Andungene er fremdeles blanke på handlingsregelen. Katten teller rolig til ti og tar det en gang til. Bildet er lånt av Opplysningskontoret.org

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

img202

Om gravemaskiner og kvantemekanikk

åSomalieren har gitt god grunn til ettertanke. Igjen. Med sin tekst om å ikke bruke, men tenke den midterste fingeren:

 

… undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

En første innskytelse kan være at gir man F, så gir man F, og da bryr man seg ikke. Ikke en gang om å tenke på den nevnte fingeren. Saken/situasjonen er så totalt uinteressant at man bare fortsetter med sitt. Og lar den andre parten fortsette med hva det nå var.

Ikke sant? For det er lett å havne  her:

 

 I think rape, slavery, and genocide are always wrong.

And just like that I’m more moral than your god.

Uttalelsen er lånt fra Facebook

«Can’t Loose What You Ain’t Never Had» synger Muddy Waters, mens Peps Persson følger opp med “Hög standard” og «Falsk matematik»

Kamelryttersken selv har fredagskveld. Skeiet ut med pizza fra den lokale tyrkiske pizzapusheren, middagshvil og Facebooksurfing. På sida for «Oss som mener Brøyt er den beste gravemaskinen som noen gang er bygd» diskuteres det skifting av dyser på en sekssylindret Perkins dieselmotor. En ikke helt uvanlig motor på gravemaskinene fra Brødrene Søyland på Bryne.

Står et vrak av en Brøyt X2b i fjæra på Vinkenes. Nokså nedsarva allerede den gang den kom på land fra forsvarets landgangsfartøy vinteren 1992.img202

Anskaffet for skrapjernpris. 30 øre kilo’n for tolv tonn. Men så var det det med å ha tid til alt. Dermed ble Brøyt’n stående i fjæra. Og det er ikke bare bare å fjerne tolv tonn skrapjern. Selv om skrapjernprisen har endra seg siden dengang.

Man kan si mye om slike skruprosjekter. Om hvor gjennomtenkte de er. Men det er også “noe” med Brøyt’n. Er noe annet enn utenlandskproduserte gravere. Affeksjon. Kanskje.

Men det er noe med holdninger også. Eller fordommer. Om man heller vil. For det er det Somalieren skriver om. Hva hun har opplevd. Og forholder seg til.

Men det er også noe om hvem som forteller. Det er mye bedre at tredjeperson forteller om opplevelser, enn at førsteperson gjør det. For når førsteperson forteller sin historie, blir det lett «Det-er-synd-på-meg»-syndromet som gjør seg gjeldene. Og da blir man ikke tatt alvorlig. Sippe-Guri. Når tredjeperson forteller. DA blir det noe annet. Man får en avstand. Det er ei fortelling. Ei historie. Som man kan forholde seg til. Fordi den fortelles av noen som selv ikke har opplevd. Bare sett. Hørt. Vært vitne. Historien oppfattes som mer objektivt fortalt. Men misforstå riktig. Det har også noe med formen å gjøre. Hvordan historien fortelles. Noen har evnen til å formidle førstehånds erfaringer slik at man ikke tenker. Sippe-Guri. Somalieren for eksempel.

Når førsteperson forteller. Gjerne lavmælt. Uten store fakter. Da er det bare overdrivelser. Det kan da ikke være sant.

Man kan bli litt støtt på mansjettene av å oppleve slikt. Man begynner kanskje å miste troen på seg selv. På at det man har opplevd var kanskje ikke så ille likevel. Man er bare overspent. Men når det blir mange nok slike «små» episoder, kan det bli for mye. Er da Aaron Antonovsky og hans Salutogenese og «Opplevelse av sammenheng» begynner å gi mening. Antonovsky forsket på hvordan mellomeuropeiske kvinner taklet overgangsalderen. Dette var i Israel på slutten av 1960-tallet, og i spørreskjemaet var det et spørsmål om kvinnene i forskningsprosjektet hadde vært i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Kanskje ikke så rart at et Israelsk forskningsprosjekt hadde med et slikt spørsmål.

Det som fikk Antonovsky til å stusse var at ca 30 % av kvinnene som hadde overlevd Auschwitz, Bergen-Belsen og de andre «Vernichtungsläger» i Nazi-Tyskland, ikke hadde psykiske plager i etterkant. Det satte ham på sporet av det han kalte «Sense of Coherence», eller opplevelse av sammenheng. Sammen med en forståelse av at helse ikke er en konstant, men at den kan oppleves som en flytende overgang. Gjerne sett som et kontinuum som strekker seg fra helt frisk til helt død. Og at den både har en målbar side. Blodtrykk, puls, hjerneaktivitet osv. Og en selvopplevd side. At selv om muskler, ledd og indre organer ikke fungerer mer enn sånn ca, så opplever man at man er frisk, at man har det bra.

Antonovsky er opptatt av å se på helsefremmende faktorer. I mennesket. Og i omgivelsene. Mens vi til vanlig gjerne er opptatt av det patogene, det sykdomsfremmende.

Som det å vise fingeren. Den i midten. «F… you». Blir ikke den dobbelt negativ? Og med det patogen? Sykdomsbringende? -fremkallende? For den som får fingeren opp i ansiktet. «Me don’t like you. You’re a bag of shit». Mens da den som eier fingeren sender ut en mengde negativ energi og tenker negative tanker. Og med salig Newton i mente. Han med eplet og stammen du vet. Da vet man at all aksjon har en reaksjon.

 

Newtons tredje lov: Når det virker en kraft et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.

Noen vil nok mene at nevnte Newton og hans lover er rent fysiske lover. Men fysikken omfatter også kvantemekanikken. At man bare kan gjette seg til hvor et elektron er på et gitt tidspunkt. At det i neste nu. Kan være i en helt annen del av stjernesystemet. Selv om stoffet, tingen hvor elektronet teoretisk befant seg i først, faktisk er håndfast. Som ramma til PC-skjermen du leser dette på.  De som kan sin Bohr og kanskje ikke minst sin Capra, vet at fysikk ikke bare er håndfast, den er i høyeste grad det motsatte, og enkelte snakker om at det er forbindelser fra den stuerene fysikken til det metafysiske. Og da er ikke veien lang til å forstå at Newtons tredje lov også gjelder i menneskelige relasjoner. Eller for å si det med The Alan Parsons Project «What goes up, must come down».

Kanskje det er derfor blondinen med egen motorsykkel gjerne forholder seg til Mahatmaen, når han sier at «If you want to change the world, be the change»?

 

Bilde lånt fra Facebooksida “Me så elske Brøyt” Norsk gravemaskinteknologi anno 1980 kontra japansk anno 2013. Kanskje ikke et kvantesprang sånn sett. Men det er “noe” med Brøyt’n, som man ikke finner i andre maskiner. Kanskje en opplevelse av sammenheng?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Takk for turen

Kavanseraiet.no, Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling”

Er faktisk det. En logg. Om motorsykkelkjøring gjennom et uoversiktlig samfunn med tanke for å bidra til bedre helse og utvikle ikke bare egen personlighet.

Som dagens aftentur til Sveariket. Utenfor Kompisens jobb står en kjent doning når Kamelryttersken tilfeldigvis er den veien.

«Var det i dag vi skulle til Sverige?» spør blondinen med egen motorsykkel sin tidligere kollega. «Hvordan er været den veien?» Svarer Kompis. Han sjekker Yr.no og sier at «Joda, skal bare hjemom først, så møtes vi i Ilakrysset klokka fem?».

Har vært prat om tur hele forsommeren. Men det var det med å si det med Bjørnstjerne Ibsen. Om å. Mene det. Ville det med. Men gjøre det? Til noen sier at «Nå drar vi».

Været var kanskje ikke all verden. Men tanke for regnklær ble det ikke før grensen. Og da er det ikke lange veien til bensinsjappa på Storlien. Om så ikke annet kunne man etterpå påstå at målet for turen var fylle tanken med svensk suppe til 92 norske øre pr liter. For med regnskodda ned på hustakene var det liksom ikke det helt store å fortsette videre inn i Sveariket. Ei regnskodde som fant det for godt å følge med til langt ned i Stjørdalen.

Kompisen ville vise fram Triangelhytta i Meråker. KFUM-speidernes leirsted som han hadde holdt på å restaurere i flere år. Absolutt verdt avstikkeren. Mye dugnad hadde gjort ei heller noe slitt hytte preg av trivsel og mange nye år som tilholdsted for ikke bare Speiderne.

Derfra gikk turen videre ned til Hegra hvor det ble en skarp dreining til venstre og sørsida av Stjørdalselva. Triveligere nedover der, selv om det er fartsbegrensninger til ære for lokalbefolkningen. Den lokale sheriffen var også ute i kveldinga, men hadde ikke noe å utsette på motorsykler i passe styrefart i sekstisona. Videre oppover forbi Lånke og over til Tømra. Grei vei, som kan forseres i akkurat passe styrefart uten å utfordre eventuelle feinschmeckere uti fartskontroll. Likeins utover Selbustranda. Kvelden begynte å nærme seg leggetid for den yngre garde, noe som gjorde at det var akkurat passe fritt for motgående trafikk, som på slike småveier gjerne kan finne på å komme hoppende ut av neste sving. Uten tanke for at langt de fleste veier. For ikke si alle. Har en høyre og en venstre side. Og at motgående trafikk går ut fra at møtende kjøretøy holder seg til sin høyre side. Hvis da veien har vanlig norsk standard uten gul midtlinje. Kan den i tillegg være noe smal. Noe som kan gi litt lite plass for motgående trafikk. Sånn til vanlig. Når begge parter. Passer på sin høyre side. Men som sagt. Trafikken var heller fraværende på Fylkesvei 963.

Derfor drar ørkendyret på opp gjennom lia fra Selbustranda. Helt til han kommer på at kompisen bak, kanskje ikke har samme erfaring med motbakker på svingete fylkesveier? Iallfall forsvinner lyset hans i speilet. Noe kompisen bekrefter ved neste pitstop.

«Kjørte nok på grensen av det jeg kunne opp lia, ja».

«Men det er kanskje ikke så dumt å strekke seg noen ganger. På grensen av hva man mestrer».

«Hadde det gått for fort, kunne jeg bare falt av, og kjørt litt saktere».

Mens da Kamelryttersken på sin side. På vei ned mot Hommelvika. Grusveien over Jervskogen/Jonsvannet ble det ikke. På grunn av grusen. Selv om den blir betraktelig kortere. Derfor fikk fruen god anledning til å reflektere over egen kjøring. For hun kunne tenkt seg grusveien. For å strekke sine grenser. Sin evne til å håndtere doningen på mer utfordrende underlag. Men det var ikke nødvendig. For kompisen sa når de skiltes. «Dette må vi gjøre om igjen». Han hadde fått prøvd sine grenser, Og klart seg godt. I egne øyne.

Det gir blondinen mulighet til å reflektere over at hun faktisk kan begynne å se på egen erfaring og kjøreferdigheter som ikke akkurat viderekommen, men god nok til å tørre å dra på opp lia, og la sykkelen finne veien gjennom svingene, uten å klipe seg fast i styret, gire ned eller slite på bremselyset. Og det var godt for henne.

Derfor kunne både hun og kompisen si «Takk for turen. Dette gjør vi flere ganger.» Ta en kjapp liten aftentur. Fem – seks – syvogtyve mil …

Som kjent er aftenturer hvor man utfordrer seg selv. Bra. For helsa. Halvtimes rask gange. For eksempel. Såpass rask at man kjenner det i beinmuskulaturen og blir en anelse varm.

Karavanseraiets lesere har kanskje prøvd? Eller har ei løype i nabolaget som gir utfordringer til muskler og pust?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story chalenge – Commercials

Guardian Angels, faster than the commercials

 

 

More six word stories at Fidgets of a DuTchess

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Jubileumsmiddag

Grønnsaker med laks, eller var det omvendt?

Fantasifullt kjøkken kan ikke blondinen med egen motorsykkel påberope seg. Sånn av den typen som kvalifiserer til opptil mange stjerner i kokebøkene og ditto applaus fra gjestene. Det går i det jevne. Pølser og potemos, type pose. Ene dagen. Og potetmos. Type pose. Med pølser. Den andre. Og sånn går no dagan …

Derfor er det et lite storhende, når fruen hiver seg rundt med skjærfjøl og skarp redskap. Type kniv. Og med opptil flere ingredienser på kjøkkenbenken.

Som:

  • 1 liten blomkål, noe folemonken etter en heller langvarig. For ikke si traurig tilværelse i en butikkdisk.
  • 1 halv brokkoli. Ikke like folemonken, selv om den også hadde tilbragt et stykke tid i samme disken.
  • 1 halv purre. Ikke bare. Noe. Folemonken. Etter et opphold i kjøleskapet.
  • 1 løk. Akkurat passe stor
  • Smør, type Tine, ditto melk, mel og to egg ble til akkurat passe mengde hvitsaus. Ble sånn i underkant av en liter saus for de som må ha alt inn med teskje…
  • Salt og et godt dryss malt muskatnøtt. Muskaten skal kjennes som en ettersmak bakerst i ganen. Så det er ingen grunn til å være beskjeden når den drysses i hvitsausen.
  • To dl hel bygg, kokt i 4,5 dl vann, til vannet er borte. (Tips: Kok opp kornet. Når det koker godt, sett det i stekeovnen (kald) og la det stå i ca 20 minutter)

Grønnsakene ble dividert i passe små terninger, før de kom opp i en ildfast form. På forhånd var formen smurt med en skvett olivenolje. Som for anledningen kom fra en flaske besjelet med en tanke chili og døpt av Jaime Olivier. Fint ska det vær, sjøl om halve r… heng bærr, som det gjerne sies nordover. Hvitsausen (med egg, salt og muskat) ble helt over. Oppå ble det lagt fire frosne laksefileter (med skinn, men det er ikke noe krav). På med lokket og 40 – 45 minutter i stekeovnen (type varmluft) på 180 – 200º. Laksen var akkurat passe. Kokt tvers igjennom. Noen vil kanskje ha er rårand midt inni de tykkeste filetene. Absolutt ikke ueffent. Sånn smaksmessig. Litt sånn sushi. Ordner seg med litt kortere tid i ovnen. 35 – 40 minutter. Grønnsakene var det italienerne gjerne kaller al dente. Kombinert med byggen. Også den al dente, kunne hun faktisk invitert de mest blaserte gjester. I fruens omgangskrets.

Dette er forresten et slags jubileum. Innlegg nr 375 faktisk, siden 26. juni 2010 som var den datoen Karavanseraiet.no debuterte i cyberspace

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Tenkende hjørne

Selvkritiske broilere? Med fjær, eller uten

«Working on the Highway», The Boss rocker stua.

Tenkende hjørne
Tenksomt hjørne

Mens blondinen med egen motorsykkel sitter i sitt tenksomme hjørne.

I hine, om ikke så hårde dage, den gang Arbeidernes Kommunistparti (Marxist-Leninistene) sto på krava, tok de også selvkritikk. Indremedisin administrert utvendig. Innad sto man på krava om væpna revolusjon.

«Hardt arbeid adler mannen» er et ordspråk som kom i kjølvannet av Luthers utlegninger av den hellige skrift. Sammen med: «Den gud har gitt et embede, har han også gitt forstand». Selvkritiske kan man kanskje ikke beskylde reformatorene etter salig Martin Luther for å være. Men vi kan være rimelig sikre på at den lutherske kirke har formet samfunnet vårt. På godt, som på vondt.

Mens da sosialdemokratene som overtok etter embedsmannsveldet, nok er selvkritiske (i de tilfellene det passer med indremedisin administrert i passe mengder på utsiden av den politiske pyramiden).

Men det er noe med pendler, som jo dette egentlig er. Motepregede meninger om hvordan samfunnet skal styres. Mest mulig etter det regjerende partis hode.

Med en samfunnsøkonom på toppen må man jo forvente at det er de økonomiske aspektene ved samfunnet som vektlegges av styresmaktene. Og at det er folk med økonomisk bakgrunn som går inn i poltikken. Som det før var de med teologisk embedseksamen som tok på seg den tunge oppgaven å rettlede den gemene hop.

At det er statsvitere i styrer og ting er heller ikke så rart, og da er jo Erna Solberg rett kvinne på rett plass. Med både statsvitenskap og økonomi i fagkretsen. At hun har vært heltidspolitiker siden sin siste universitetseksamen i 1988, tar vi ikke så tungt. Hun tar jo bare mål av seg å overta etter en sosialdemokratisk samfunnsøkonom, og til det trengs det ikke praktisk arbeidserfaring fra den lokale filetfabrikken. Kan man være tilbøyelig til å tro. Det holder sikkert lenge å ha vært broiler. Politisk sådan. Ikke sånn som har fjær på. Før den fortæres med ris og salat ved et av de tusen kjøkkenbord.

Sist uke var Kamelryttersken på kurs sammen med lederen for Opplysningskontoret for egg og fjørfe. Som samme dag var selvsamme opplysningskontor på riksdekkende radio og fjernsyn i anledning at Fremtiden i våre hender kritiserte at de hadde utarbeidet en kokebok for bruk i skolen. Læreverk som miljøvernforkjemperne kalte det. Kristin Halvorsen var også med. Men de hadde begge en tapt sak. Et opplysningskontor av denne sorten har èn oppgave. Statlig pålagt sådan. Å opplyse om egg og fjørfe. Helst også om hvordan dagens høns og kyllinger har det. Men det blir mest om hvordan egg og kjøtt skal tilberedes. Fru Halvorsens oppgave er å se til at skolebøkene holder seg innenfor rammene til læreplanverket.

Tamt. Er nok et dekkende ord om den delen av debatten NRK sendte. «Det er debatten før og etterpå, som er interessant» kunne Lederen for opplysningskontoret fortelle. Og det har hun sikkert rett i.

Kanskje ikke så rart, for broilerne har akkurat plass til seg selv i kyllinghuset sitt. 19 stykker på ei dobbelside av VG. Ikke rart de blir tamme. Sikkert derfor politikere med mange runder rundt nærmeste høyere lærested kalles broilere. For inn på lærestedet kommer de vel ikke, for der har jo ikke en gang studentene armslag. Forhåpentligvis får de bedre plass når de får eget kontor på tinget, og kan bruse med fjæra der.

:oops: Det gjør vi jo ikke lenger. Kamelryttersken iler til med en selvkritisk korreksjon. Det var selvsagt en gang i urtiden politikerspirer uten annen erfaring enn skolebenken ble kalt broilere. I dag har kanskje kyllingen du finner i disken hos den lokale matpusheren, mer erfaring med «The real Life», enn sine skjebnefeller fra den gang? Selvkritikk tar de kanskje også?

 

 

MC-ravning, om respekt og utvikling

«Tusen takk til førene av: Harley-Davidsson, Harley-Davidsson, Piaggio, Honda, Kavasaki, BMW, Kavasaki, Harley-Davidsson, Suzuki, Yamaha, Honda, BMW, Triumph og BMW for innsatsten 16. mai :-)
Mange nykonfirmerte på Øvre Leirfoss, ikke så mange på Nedre, russeparty på Trondheim Spektrum, noen ungdommer i Rotvollfjæra, pizza på Dolly Dimple’s Lerkendal og vanlig 16.maikaos på Festningen er vel kvelden i stikkordsform.
Ungdommen setter pris på oss, det er helt sikkert. Kveldens beste må gå til Jonas som kunne betro oss at “Natteravnene er kule, men dere er hakket kulere”.»

Står det på Facebooksida til MC-ravnan.

13 sykler og 14 MC-ravner står det respekt av, ei mainatt. Rett og slett fordi ungdommen, nykonfirmantene MC-ravnan traff den natta, var så klare på at de satte pris på at MC-ravnene var der. Klemmer og takk i handa, viser ikke bare god oppdragelse. Men også at det står ikke så galt til med den oppvoksende slekt som vi gjerne tror til daglig.

Men oppmøtet den kvelden viser også noe mer. At MC-ravnan som gruppe begynner å bli mer enn bare slengere som er innom bare for en kveld. Flere av kveldens ravner hadde vært med helt siden starten. MC-ravninga har blitt mer enn bare et ønske om å gjøre en forskjell. Praten går lett, spøken på Ravnemors bekostning sitter også løst. Trivelig. Sånn skal det være. Snakket om egne vester, med MC-ravnan på, har også tatt seg opp.

For det har noe med tilhørighet å gjøre, ikke bare det å dele gleden over det å kjøre motorsykkel, men også fellesskapet det gir å kjøre MC-ravn og prate med trivelig ungdom. Ungdom som setter pris på at det er MC-ravnan som kommer. For selv om noen spør etter den eller den, «Er ikke Piaggio med i kveld? Han med tre-hjulingen?», så er det ikke et tegn på at de andre ikke er velkomne. Det er et tegn på at MC-ravnan som gruppe huskes fordi de oppleves som en positiv del av kvelden, av festen deres. De vet at MC-ravnan ikke ser ølboksen, de vet at telefonen hjem for hun som har tømt for mange sånne bokser blir tatt, de vet at de får plastret sår. De vet at MC-ravnan er der. Og det er en trygghet i seg selv, for ungdom som gjerne kjekker seg, men som er usikre på egne og andres grenser.

De fleste MC-klubber som kjører med vester/ryggmerke, har en eller annen form for kodeks rundt vesten. Holy Riders for eksempel, som krever en del kursing før man får vesten. Andre har et gradssystem, hvor man ikke får et helt ryggmerke før man har deltatt i klubbens aktiviteter i så så lang tid.

Selv om MC-ravnan som andre natteravner bare bruker vesten når de er ute som natteravn, har de likevel sin identitet som MC-ravner knyttet til vesten. Samtidig som de er en klubb med egne vedtekter som er registrert i Frivillighetsregisteret. Kanskje ikke så rart at de tenker seg om hvis de ser MC-ravnvester som ikke oppbevares i Munkegata når de ikke er ute kjører ravn. Det er jo MC-ravnan sin vest, deres identitet utad.

11. mai var MC-ravnan oppe i en tøff situasjon på Marinen, med en psykisk ustabil mann. Ungdommene følte seg skremt og ba om hjelp hos MC-ravnene. Som da ble stående mellom denne mannen og ungdommene. All fornuft sier at man i en slik situasjon skal trekke seg ut, og la mannen styre på som han vil. Ring Politiet på 1 1 2 og skygg banen. Det kunne ikke MC-ravnan denne kvelden. Han gikk løs på dem med trusler om drap, slag og spark. De fikk tak i Politiet, som kom og tok med seg karen, men det tok en stund. Slik at MC-ravnan måtte stå i situasjonen såpass lenge at flere følte at dette var nok. Og vel så det.

Viktig i etterkant av en slik sak, enda en gang å avklare hva en MC-ravn kan gjøre, hvis han må. Som alltid er det enkeltes vurdering der og da som gjelder. Føler man seg truet, da forsvarer man seg. Er det mulig, trekker man seg unna. Må man stå i en slik situasjon, skal man forsvare seg. MC-ravnan skal hele hjem, hver kveld, også de kveldene de kjører natteravn.

MC-ravnan har ressurser i egne rekker til å ta den nødvendige debriefiengen når slikt skjer. En har arbeidet som Hjelpepleier i psykiatrien og i rusomsorgen i mange år. Ravnemora har videreutdanning i psykisk helsearbeid tilsvarende det Psykiatriske sykepleiere har. + at alle har mye livserfaring, og en trygghet i seg selv. En trygghet som motorsyklisten har fordi sykkelen krevet at h*n er der. Da. Med blikket inn i og forbi neste sving. Hadde de ikke hatt det, hadde karrieren som motorsyklister, og dermed MC-ravner blitt kort.

Derfor taklet karene situasjonen så bra 11. mai, og derfor blir det et par temakvelder til vinteren. Hvor det ikke bare blir mimring, men også faglig påfyll om konflikthåndtering og hva MC-ravnan er.

Men det vet vi jo?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

I dag LAGER vi en god dag!

I dag LAGER vi en god dag!
Toget går halv tolv!

Sto det på Fjæsboka i dag. 1. mai

Budskapet var viktig nok. For den gamle miljøverneren med fartstid fra tidlig syttitall via Altaaksjonen fram til i dag. Nå mobiliserer han mot boring utenfor Lofoten og Vesterålen under 1. Mai toget i hjembyen.

«I Xby må vi lage egne plakater med «Nei til boring i LoVe» — pampene har sensurert den bort! Men NU holder appell i Folkets hus etter toget.»

fortsetter han.

Pampene har sensurert.

Hørt den før?

Jo, vi har vel det. Når aktivistene begynner å røre på seg og kommer med gode argumenter. Drar fram motekspertise og setter hardt mot hardt. Da sensurerer pampene, tåkelegger og begår dumheter bak røykteppet.

Hollywood liker sånt. De kan lage mye god action av slike historier. Glatte historier. Noen ganger platte. Men ser man dem litt nærmere, ser man samfunnskritikken og forsøket på å fortelle at pampene sensurerer. Uansett. Et eksempel er «Edge of darkness» med Mel Gibson som ble sendt på NRK 3 sist mandag. Om politimannen som får datteren drept av et firma som driver med kjernevåpen. Hvordan han på beste actionfilmvis tar rotta på firmaet. Alt var med. Korrupsjon på høyeste hold. Hvordan pampene sensurerer og viser tolkninger av sannheten som ikke holder vann. Bare fordi de har makt til å gjøre som det passer dem. Og vi gir F. Fordi.

Det vet du kanskje best selv?

Men det er ikke så enkelt å sensurere Internettet. En av grunnene er at pampene har behov for nettet selv. Til å kontrollere og tåkelegge. Men også fordi det er desentralisert. Stenges en server, en forbindelse, finnes det andre veier til Rom. Som nettet i seg selv finner fram til. Har man først lagt ut informasjon på verdensveven, vil nettet se til at den informasjonen blir værende helt til nettet tas ned. Fysisk. For godt.

Og det er faktisk en fordel for miljøbevegelsen og ikkevoldsforkjempere. De som har saklig informasjon som eneste våpen.

Men ikkevold er mer enn saklig informasjon. Det er også aksjon. Et av de bedre eksemplene er Gandhi’s protest mot englendernes monopol på salt. Salt har inderne fått fra havet i uminnelige tider, de har en lang kyst og mye sol. Gunstige forhold for saltproduksjon av havvann. For å protestere og markere sin motstand mot englendernes monopol sa gandhi at i dag går jeg og henter salt til middagen. Hvorpå han gikk ned til stranda. Ei strand som lå et stykke unna, så det ble en rimelig lang mars for å hente salt til maten. På veien var det flere som fulgte ham og englenderne mobiliserte militærmakten sin. Vel nede ved standa tar Gandhi ei klype salt fra en stein i vannkanten: «Nå har jeg salt til middagen» Og så gikk han hjem igjen. Militærmakten var forberedt på en større aksjon, med så mange folk som fulgte Mahatmaen, og ellers alt som militærmakter ser for seg av eventualiteter. Men de var ikke forberedt på en mann som gjorde det han sa.

Noen andre som gjør det de sier, er Natteravnene. «Vi skal bare være der» sier de. Og det er de. De er der. Ikke mer. Ingen pekefingre. Ingen høytravende retorikk. De bare er der. Fordi de vil. Ha et trygt lokalmiljø. For seg og sine. De har med plasterlapp og en skulder å gråte på om det trengs. Er liksom ikke så mye mer å si om det å være Natteravn.

Men det er bare utenpå. Heter det i visa. For det gjør noe med et samfunn når Natteravnene på tyve år har bygd det femte mest kjente merkenavnet i kogeriket. Det forteller noe om frivillighet, hva mennesker kan få til når de arbeider sammen. Målet er et trygt og godt samfunn. Hvor vi tar vare på hverandre. Ikke bare tenker «Først meg selv, så meg selv, og så meg selv igjen. Men bare, hvis det er til mitt eget beste»

Eller kanskje jo. «hvis det er til mitt eget beste». For det er til mitt beste at ungjentene kan gå hjem i kveldsmørket uten å være redd for å bli voldtatt. For da har vi et samfunn hvor pampene ikke kan sensurere, for de har ikke saker som trenger sensur. Fordi vi bare er der.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det å være spydspiss

Spotify spiller 10CC «Modern man blues» på høytalerne i heimen.

Mens ørkendyrbetvingersken filosoferer over ordtaket «Alle kjenner apa, men apa kjenner ingen»

Det er ikke Ap, eller det kongelige norske Arbeiderparti, ordtaket viser til. Men til det at noen som rager litt over den gemene hop, de vet «Alle» hvem er, og har et eierforhold til. Mens da den som uforvarende er kjent slik, ikke kjenner de som kjenner deg. Noe som kan være en smule slitsomt. Men som kjent har ikke høflighet tatt livet av noen. Så man klarer seg som regel.

Andy Warhol sa i sin tid at alle vil få femten minutter berømmelse i løpet av livet. Blondinen med egen motorsykkel har fått sine femten minutter i rampelyset og vel så det, og er vel ikke helt sikker på hvor stor stas det er. Å snakke med folk som man tror gjør det for å være hyggelige, for å bli kjent med deg. Men som bare gjør det for å vise hvor kule de er.

«Man blir fort Yesterdays news» sier venninde Forfatterinne, om det å være en spydspiss som rager opp i det menneskelige terrenget. Hun er rimelig oppgitt over alle de interessante samtalene det ikke ble noe av. De hun hadde sett for seg etter å ha blitt kjent med hyggelige mennesker. Som bare ville være kule. Der og da.

På den andre siden skal man være forsiktig med å si det. At man er som apa som alle kjenner. Og at det ikke er særlig stas. I lengden. For som sagt over. Høflighet dreper ikke. Ord derimot kan være rene sprenglegemer i menneskelige relasjoner. Selv om man bare tar ansvar for seg selv og sine egne følelser/opplevelser når man sier at det ikke er no stas å være apa som alle kjenner.

«Sikker på at det ikke bare er du som innbiller deg ting? Legger for mye i det? Noe som kanskje ikke er der?» Kollega Klarsyn ser mer enn apa. Respektfullt. Joda. Ofte er det storm i nærmeste fingerbøll. Og man skal være forsiktig med å legge stein på stein når man bygger luftslott. Steinene kan være håndfaste nok. Der og da. Men er de så håndfaste at de tåler å bli satt sammen som grunnlag for påstander om urent trav hos andre? Er som oftest slik at det for hvert spørsmål er et svar som er enkelt, elegant og totalt feil. Skivebom. For ikke si at man er helt på jordet. Apa altså.

Men likevel.

Ser det rart ut

Kjennes rart

Lukter rart

Er det som oftest noe rart.

Som når sjefen ikke klarer å skille skitt og Chanel. Er ikke alle sjefer som sier at «Er det ikke så viktig at du ikke selv kan ta det opp med Apa, da er det ikke så viktig at du behøver å ta det opp med meg».

For det gjør no med apa, å stadig oppleve at det er no rart. Noe som ikke er så håndfast at man kan bygge luftslott av det. Man blir lett innbilsk og tror at alt og alle har noe mot en. De andre gir jo egentlig F. De har nok med sitt og vil ikke bruke tid på at apa skal finne ut at det som er rart, ikke er rart.

Uansett har ørkendyrbetvingersken begynt å skygge banen. Har noe med å velge sine kamper å gjøre. Hun har ikke mer å bevise og trenger ikke være kul, bare for å være kul. Selv om det noen ganger kan være på sin plass å markere revir. Noe har man da å forsvare. Tross alt. Natteravninga for eksempel. Bedre å kjøre natteravn enn å gå på ti-års jubileum. Som Natteravn blir man tatt for den man er. På et jubileum skal alle være kule og bevise at de har gjort så mye siden sist. Og da kan en ape fort trå feil og lyve på seg akkurat det hun har på CV’n av arbeidserfaring og utdanning. For det er med aper som med barn, de skal bare ses, ikke høres.Og ikke skal de kunne mer enn absolutt nødvendig. Begynner de å lyve på seg at de faktisk kan mer enn å smile pent, da kan det bli utrivelig. For apa. Eller tar den feil. Enda en gang?

Men til syvende og sist henger alt på egen usikkerhet og manglende tro på at man faktisk er mer enn bare utseendet. Tenker ørkendyrbetvingersken, blond som hun er. Og siterer som så ofte før Nelson Mandela:

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere

enn vi våger å tro.

 

Kanskje derfor blondinen er så glad i Joe Cockers «Respect yourself»?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story challenge. Music

Music on the stereo. Dancing away.

 

 

 

 

More six word stories at Figments of a DuTchess

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Gjesteblogger, nå igjen

Lammelåret har i vinter hatt en serie med innlegg om livserfaringer, og har nå også bedt Kamelryttersken om å bidra.

Bakgrunnen for å han en slik serien med blogginnlegg forklarer Lammelåret slik:

Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer ble startet fordi jeg opplevde mangel på romslighet og toleranse for andres valg og andres livssituasjon, i det offentlige ordskift.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Førerutvikling

Sesongen nærmer seg, men om det har noe for seg å mimre over tidligere eskapader på to hjul, kan vel diskuteres….

 

Helga 7 – 9 mai 2010 var ørkendyrbetvingersken på to hjul sammen med Bimma og hennes BMW 800 ST

 

Helga ble brukt sønnafjells, på førerutviklingskurs hos NAF MC avd Oslo. Etter en avslappet ettermiddag på Operataket

 

var det å trekke i hus til teorikveld i kantina hos NAF i Østensjøveien. 80+ deltagere hadde de fem instruktørene fra Tango MC (Motorsykkelklubben til Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt) å undervise. NAF MC Oslo stilte også med hjelpeinstruktører + tre innleide kjørelærere som var med søndag.

 

 

Har alltid hatt lyst til å få være med på kurs med Tango MC, så dette var midt i blinken.
Etter teorien ble spesielt utvalgte invitert bort på klubbhuset til NAF MC Oslo, og fikk se på et riktig så trivelig klubblokale og verksted/lager til ca 90 sykler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag var det ca 40 sykler i hver pulje, som farta rundt på betongen på Valle Hovin etter eget forgodtbefinnende mellom postene som var bemannet med instruktører fra Tango MC

 

 

Øvelser som serpentiner (slalom mellom kjegler, både med lang og kort avstand mellom kjeglene), unnamanøver i sving, igangsetting med sving til høyre eller venstre, sirkel, 8-tall og krypkjøring mellom kjegler satt opp som en dobbel S. Var instruktører på de fleste øvelsene, og deltagerne kjørte rundt og holdt på med de øvelsene som de ville øve på. Var god plass, selv om det var førti sykler i gang samtidig.

 

Etter pause og omrokkering av kjeglene ble det bremseøvelser, nødstopp og unnamanøver

 

Søndag var kurset flyttet til Vålerbanen

 

På banen var det mange instruktører, så selv om vi var 40 stk delt i tre grupper etter egen vurdering av kjøreferdigheter, fikk de fleste den oppfølginga de ville ha. Kamelryttersken fikk iallfall uoppfordra tilbakemelding på blikkbruk og svingteknikk fra to av kjørelærerne som gjorde at hun fikk en mye triveligere tur hjem. Instruktørene var med og kjørte sammen med oss på banen, lå bak og ga tilbakemelding etter endt pass. Alle svingene var merket med svingpunkt og tangeringspunkt, slik at det var lettere å treffe svingene riktig.

 

Bimma har god dreis på ST’n sin

 

Hjemover ble det R30 opp Rendalen, som selv om det er mye rett fram mellom Rena og Storsjøen, er det lengre opp partier som utfordrer fører og sykkel. Som vanlig var det lite trafikk og med tørr vei gikk det godt å ha alminnelig styrefart oppover.

 

Her fra sørenden av Storsjøen

Opp Tylldalen og over til Tynset begynte det å bli kaldt, så islender og tykkere hansker ble redningen. Sto en politibil med blålysa på litt forbi Kvikneskogen, men han var visst ute i anna ærend, for det var ikke mer å se til dem.

 

Etter en rask stopp på Berkåk for bensinfylling, bar det strake veien hjem.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Dette innlegget er et noe omarbeidet innlegg fra Kamelhiet

Marinen eller Festningen

Kronikk i Adresseavisen 30/3 – 2012

Det å stenge Marinen natt til 1. og 17. mai, har vært en årviss øvelse de siste årene. En stenging som vi i MC-Ravn Trondheim ikke helt forstår.

Men så sitter ikke vi i styrer og ting heller. Vi er frivillige Natteravner og har holdt på siden 2007. Mainettene på Festningen finner vi blir utriveligere for hvert år. Mørkt og uoversiktlig som det er der oppe. «Alle» klumper seg sammen under de to gatelysene som er, med knuffing, ukvemsord og voldtekter som resultat.

Marinen ble jo stengt disse kveldene med argumentet at kommunen ikke skulle arrangere fest for ungdommen. Nei, det trengs ikke, for det klarer ungdommen utmerket godt selv. Det de trenger er en vennegjeng, en mp3-spiller og kanskje en flaske eller to med alkoholholdig drikke. Og et sted å være, helst tørt og varmt, men en gressplen holder i massevis. Alt det får ungdommen tak i, for å feste til langt ut i de små timer. Så det er ikke et argument, at ungdommen må ha hjelp til å lage fest.

Et annet argument er at det blir mye søppel, og vi vil jo at byen ser pen og ren ut på nasjonaldagen. Noe som krever ekstra mannskap. Mannskap som helst vil gjøre andre ting 17. mai enn å rydde etter den oppvoksende slekt.

Når vi kjører Natteravn, kjører vi to eller tre sykler sammen, langs forskjellige ruter rundt i byen. Noen kan ta området fra Korsvika, langs Ladestien til Rotvollfjæra og videre til Hansbakkfjæra. Derfra kan turen gå til Estenstadammene. En annen gruppe kan ta skolene fra Nidarvoll til Risvollan og videre ned Fossegrenda og opp til Leirfossene. Ei tredje gruppe drar til Sjetnemarka/Tillerområdet før de fortsetter til Heimdal/Kattem. Ei fjerde gruppe kan kjøre vestsida av byen fra Ila til Teisendammen, Kyvannet, Lian og over Flatåsen til Saupstad. På den måten dekker vi hele byen, og ser hvordan friluftsområdene i byen brukes. Når det gjelder rydding på disse områdene er det påtagelige forskjeller. Våre nye landsmenn forlater området slik de fant det, slik de vil finne det når de kommer tilbake. Noe man ikke kan si om mange andre som bruker de samme områdene. Så det er forståelig at mannskapene fra Trondheim bydrift syns det kan bli mye rydding noen ganger. Men det må vi ta på oss alle sammen, om vi vil ha det rent og pent når vi kommer til et offentlig friluftsområde. Og det lærer ungdommen i hjemme, om det er greit å slenge søppel rundt forbi, eller om man rydder etter seg. Spørsmålet er om man vil ta det kollektive ansvaret for befolkningens ve og vel det offentlige har eller ikke. Ikke om man skal arrangere fest eller rydde etter den.

Marinen er oversiktlig, og folk trives der. Ulempene er at det kan bli ferdsel gjennom kirkegården ved Domen og støyplager for beboerne sør og øst for Nidelva. Sistnevnte er kanskje en plage som er større under PStereo-festivalen? For da kan man fint sitte på Kuhaugen og nyte utsikten over byen og musikken fra Marinen.

Med mange mennesker samlet på et sted er det nødvendig å ha oversikt for å forebygge umotivert vold. Knuffing og småslossing, noen tråkker over på litt høye hæler i vårkvelden, og der var venninna borte i vrimmelen. Det vi opplevde på Marinen natt til 1. og 17. mai i 2008, altså før man gjorde det famøse vedtaket om å stenge byens befolkning ute fra sin egen hage, var at ungdommen trivdes, de satte pris på at MC-Ravnene var der. Ungdommene fortalte at når de hørte motorsyklene komme, forandret stemningen seg, det ble roligere. Vi tolker det som at nærværet av edru voksne var beroligende i seg selv. Mens når Politiets uniformerte biler kom forbi, var det noen som ikke var like fornøyde, fikk vi høre. For de kommer bort til oss og prater, ungdommene. De syns vi er kule og om kveldene når vi er ute tør de komme bort. For som natteravner er vi ikke så farlige som vi ellers er. De spør om syklene, forteller om hva de holder på med, hva de mener om tingenes tilstand og spør om å få sitte på. Noe de ikke får.

Beslutningen om å stenge Marinen og dermed flytte ungdommen opp til Festningen gjorde at go’stemningen vi opplevde vårkveldene i 2008, forsvant. Det ble mer en «Vi mot dem»-stemning. Det ble mer politi, Røde Kors er der og vår rolle som Natteravner forandret seg fra å være edru voksne som bare er der, til rollen som vakt på en bygdefest. En polarisering som har ført til mer kontroll og steilere fronter, som kan føre til konflikter. En utvikling som undertegnede mener ikke var nødvendig, men som fulgte i kjølvannet av panikkstengingen av Marinen. En annen spin-off av stengingen, er at ved å samle så mange mennesker på et uoversiktlig område som Festningen, er at man legger til rette for voldtekt. Kan i den forbindelsen nevne at det har hendt at vi uforvarende har kommet over ting som kan foregå i halvmørke buskas. En gang var det en som hadde omløp nok i det øverste hodet til å rope «Det e frivellig, det e frivellig».

Ved å sørge for mer lys og stenge kirkegården for trafikk vil man få mer oversiktlige forhold på Marinen. For nå har man skapt en tradisjon og en forventning om at byens ungdom samles et eller annet sted natt til 1. mai og natt til 17. mai, og at de må passes på. Spørsmålet er om man vil stenge Marinen og ta ansvaret for å legge til rette for flere voldtekter, eller om man vil la ungdommen få ta ansvar for seg selv, uten å tiltak som fører til mindre go’stemning og fri utfoldelse. Uansett, vi stiller like frivellig i år som vi bruker å gjøre, til vår egen og ikke minst ungdommens glede.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story

Drive a motorbike.

Then write it.

 

Figments of a Dutchess has more stories in six words

 

Arctic circke raceway june 2010

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken