Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

Spionasje, fisk og billigsalg

«Spionasje har foregått til alle tider, erklærte Smiley helt enkelt. – Selv om myndighetene kunne greid seg uten, vil de ikke det. De elsker den. Hvis det skulle komme en dag da det ikke var noen fiender igjen i verden ville myndighetene oppfinne dem for oss, vær dere trygge. Dessuten – hvem har sagt at vi nødvendigvis må spionere bare på fiender? All historie forteller at dagens allierte er morgendagens rivaler. Moten kan bestemme hva som skal prioriteres, men vi kan ikke si noe på forhånd. Så lenge skurker blir ledere, vil vi fortsette å spionere. Så lenge det er bøller og løgnere og galninger i verden, så lenge tyrannene setter i gang med erobringer, så lenge forbrukerne trenger råvarer, så lenge de hjemløse ser etter et sted å være, så lenge de sultne leter etter mat, så lenge de rike leter etter rikdom, så vil det faget dere har valgt fortsette å eksistere. Vær dere trygge»

George Smiley i John le Carrè’s «Hemmelig Pilegrim»

le Carrè skriver spionromaner, mange av dem med George Smiley som helt. Le Carrè dikter opp sitt eget parallelle univers, et univers som ligner på vårt. Ligner veldig på den verdenen vi lever i til daglig, men personene han skriver om finnes ikke, selv om problemstillingene han tar opp er hentet fra vår verden. Det gjør at mange tar le Carrè’s romaner for underholdning, uten å legge noe vekt på hva han sier om den verdenen vi lever i.

Smiley/le Carrè er likevel inne på noe. At så lenge makta rår, vil makta gjøre det den kan for å beholde makta.

Noe vi ser daglig. Fram til sist valg, var vi lullet inn i en rødgrønn, sosialdemokratisk drøm. Vi visste at Arbeiderpartiet hadde sin overvåkningssvin på skogen. Haakon Lie var flink slik, selv om det kanskje ikke var meningen at vi skulle vite. I dag, etter at vi har stemt kaptalismens lakeier inn i styrer og ting har vi våknet. Noe. Sosialdemokratiet, med alle i arbeid med by og land hand i hand, var faktisk ikke bare en drøm. Det var en velferdsstat, et godt sikkerhetsnett i tilfelle Anton. Nå har den blåbrune regjeringa dratt oss ut av den Tornerosesøvnen. For som Karin Boye sier:

«Det gør ondt, när knoppar brister»

At sikkerhetsnett er dyrt, er ingen nyhet, spørsmålet er hvor finmasket det skal være, og ikke minst hvor finmasket det skal være for mennesker som oppfyller kravet til statsborgerskap eller ikke bor i fedrelandet.

Landsmoderen gjorde oss ikke akkurat et morsstykke den gangen hun fikk oss inn i EØS. Selv kapitalismens høyborg, NHO, innrømmet at frihandelsavtalen med EU var god nok for eksportindustrien. Men den var ikke god nok for de som var og er villige til å selge Norge AS for knapper og glansbilder. Siden de ikke har klart det helt, er det nå om å gjøre å selge så store deler som mulig. Statens kornforretning ble jo avviklet som forvalter av beredskapslagrene for korn. Kapitalen derfra ble brukt til å investere i norsk lakseoppdrett under navnet Cermaq. Cermaq AS kjøpte seg opp både i norsk og utenlandsk lakseoppdrett, for så å bli solgt. Til japanske Mitsubishi. Som ikke er kjent for bærekraftig forvaltning av resursene de forvalter. Rovhogst i tropiske regnskoger er bare toppen av dèt isfjellet.

Lokal forvaltning av ressursene er alfa og omega for en bærekraftig utvikling. Lokal forvaltning er også et banner som blant andre EU bærer høyt. Beslutningene skal taes på et så lavt nivå som mulig. Er visst ikke mange som er enig i at det er det som skjer i EU. Men det er nå så. Verre er det at man privatiserer fiskeressursene på kysten, og gjør det vanskeligere for ungdomen å starte opp med fiske. Det lokale fiskeoppkjøpsfirmaet i Steigen, Brdr. Aasjord, sa på nittitallet at sjarkene som leverte til dem, var deres trålere. De sikret jevn leveranse hele året. Med sentralisering av kvotene gjennom oppkjøp og med det større og færre båter til å fiske blir det til at det blir færre fiskere. Og med det færre hus med lys i langs leia. Synd for turistene som ikke får se levende lokalsamfunn, minst halvparten av opplevelsen de har av landet. Verre for fedrelandet, som med det får færre båtdekk hvor folk kan hverdagsfilosofere over livet og døden, mens de drar bruket. For vi trenger hverdagsfilosofene, de som har tid til å tenke sine tanker i freden og roden, mens de skjøtter sin daglige dont. I det øyeblikket de går over fra å være produsenter av opplevelser for turistene i form av fiskebåter på vei ut til feltet, til å være konsumenter av ferdigpakkede opplevelser på en skjerm nær seg, i det øyeblikket har vi tapt en nødvendig del av samfunnet. En del som trengs for å holde Norge AS i drift, og i stand til å levere det vi som befolkning trenger av infrastruktur, skoler og helsevesen. Man kan faktisk lure på hvem som bidrar mest til vår felles velstand, fiskeren på Røst eller asfaltsliteren på Karl Johan?

Litt hverdagsfilosofi i sommerdagen

«La meg nå se, sa den blinde til den døve»

Er et vanlig ord i Kamelrytterskens dagligtale. Uten egentlig å tenke mer over hva det innebærer. Helt til minstemann spurte om den blinde kunne tegnspråk?

For den døve kan jo ikke høre, mente han.

Humoren i ordtaket gikk ham hus forbi, han tok det bokstavelig.

Han har jo rett, og det er det som er poenget med ordhellet, at en som ikke kan èn ting, henvender seg til en annen som ikke kan noe annet. Det er som når den blinde merra stanger øyet i lysbryteren, og sier at her var det mørkt.

Hvis man vil, kan man gjerne legge over- og undertoner i disse ordtakene, toner som kan virke nedlatende og bedrevitende. Men det er opptil den enkelte, hva h*n legger i hva som blir sagt og gjort. Det er ikke alltid at ting blir sagt i verste mening, men bare forteller ting akkurat som de er.

Men det visste du jo, trengte ikke en bedrevitende hverdagsfilosof til å fortelle deg det? Eller gjorde du?

Nummerering, et hjelpemiddel eller trakassering?

I skiløypa er det ganske så greit. Førstemann/-kvinne i mål, blir nummer èn, neste nummer to også videre bakover til alle er i mål.

I Lotto er det også nummer. Treffer man rett nummer, kan man bli million(nesten)nær og kanskje enda litt.

I det virkelige livet, der hvor de fleste av oss oppholder oss mesteparten av tiden, er det også et sjansespill. Om den sædcella som vinner kappløpet til egget er bærer av et X- ellet Y-kromosom. Som om det sjansepillet ikke er nok, så er det også noen hormoner i fosterlivet som helst skal gjøre jobben sin. Til rett tid. Som oftest går det bra, og mor og barn er like velskapte. Men en gang i blant er naturens lotto, nettopp det, et lotteri hvor man ikke kommer ut med førsteprisen. Ikke andre heller, noen ganger.

Historiene om hva det fører til er mange, noen er fortalt her på
Karavanseraiet.no, andre har du sikkert hørt andre steder. Historier handler om uvitenhet, andre om viten og vilje. Uansett har de handlet om trakassering av mennesker som ikke passer i bildet som den enkelte har av et perfekt menneske. Perfekt i den betydningen at de er lik den som trakasserer, uten funksjonshemninger av noe slag.

Funksjonshemming er mye rart, og kan defineres på mange slags vis. Det er ikke så mange som tenker på at en rullestolbruker er funksjonsfrisk, helt til h*n skal på bussen. Eller tenker over hva som gjør at en transkjønnet er sosialt funksjonshemmet, og at det er samfunnets holdning til den transkjønnede som gjør ham/henne ufør i arbeidsmessig forstand. Det er relativt få transkjønnede i fast, lønnet arbeid. Mange går på ytelser fra NAV eller driver eget firma. Nyere forskning tyder på at 70 – 80 % av oss strir med selvmordstanker. Rusmiddelmisbruk og behov behandling for psykiske lidelser er mye høyere blant transkjønnede enn i resten av befolkningen.

Når man så føyer skam til skade ved å nekte transkjønnede deres riktige kjønn ved å forlange kastrering før man kan få et personnummer som passer med eget kjønn. Da er man, det vil si statsmakta, på ville veier. På vei til et sted hvor man godtar trakassering. På tross av lovgivning som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønnsuttrykk.

Lønnslippen som blondinen med egen motorsykkel får hver måned, påstår at hun er mann. Påstanden kommer av at statsmakta ikke vil la fruen få endre personnummer. Noe som fører til at data’n tror at fruen er noe hun ikke er. Arbeidsgiver spurte, omtenkt som hun er, om hun kunne gjøre noe. Tusen takk, men dessverre. Norsk lovgivning og dens forvaltere er ikke interessert i å bli sett på som moderne og framtidsrettede. De vil fortsette å trakassere en sårbar, men utrolig oppegående del av befolkningen, på tross av nevnte diskrimineringslov.

Ikke rat at Amnesty International nå kjører en underskriftskampanje for å påvirke regjering og ting til å gi transkjønnede mulighet til å endre personnummer uten å måtte kastrere seg først.

Skriv under på Amnestys appell her

John Jeanette Solstad Remøhar skrevet et innlegg i VG hvor hun oppfordrer Helseministeren til å endre praksis i denne saken NÅ. Det innlegget kan du lese her og gjerne spre videre på de sosiale media du bruker.

Skatteetaten sliter med at de i løpet av få år vil slippe opp for unike personnumre og vil endre dagens system og innføre kjønnsnøytrale personnummer. Det er vel fare for at det blir skatteetaten som redder statsmaktas ære i denne saken. De bruker å få det som de vil. Mer om den saken finner du her

I mens skal Kamelryttersken ordne med boller. For det trengs noen av det slaget, skal alle de korttenkte/-synte menneskene i statsmakta som godtar denne trakasseringen, kunne ta seg. En bolle.

Ikke sant?

Arbeid, en meningsfull eller en verdifull aktivitet?

Mennesket har til alle tider arbeidet for å opprettholde livet. Det har gitt arbeid en status som det er vanskelig å forandre. I dag definerer vi arbeid ut fra hvor mye vi får betalt for de aktivitetene vi utfører. Vi trenger ikke lenger arbeide i vårt ansikts sved for å ha mat på bordet. Likevel er det forskjell på hvordan vi forholder oss til folk i arbeidsfør alder som ikke går i lønnsarbeid. Jeg er ikke så sikker på at uføretrygd er den beste medisinen for alle. Men jeg er jo heller ikke sikker på at nedleggelsen av gårdsbrukene på de psykiatriske sykehusene var så lurt. Arbeid adler mannen sier vi gjerne, i beste pietistiske og Lutherske ånd. Men vi glemmer ofte at arbeid er en meningsfylt aktivitet som holder mennesket i ånde med alle sine krav til utførelse og tilstedeværelse. Krav som i seg selv bygger helse. Spørsmålet er i hvor stor grad man bør arbeide og hvilke krav man skal stille til utførelsen.

Skrev blondinen med egen motorsykkel i kommentarfeltet på Facebook, etter å ha lagt ut et intervju med Jon Hustad fra Nettavisen med tittelen: «Alle kjenner folk som er uføretrygdede som de vet er friske»

Tittelen er i seg selv en provokasjon så det holder. Og temaet har vært diskutertKaravanseraiet.no mer enn èn gang. Og vil nok fortsette å være et diskusjonstema så lenge vi har så rause velferdsordninger som vi har.

Nå er det èn ting å sitte på sin ikke altfor brede bak og mene noe, når man har full jobb, ei inntekt over gjennomsnittet og full kontroll med både økonomi og helse. Noe helt annet når man sitter med ei inntekt på langt under gjennomsnittet, uten mulighet til å spe på med ekstra arbeidsinnsats. Fordi helsa ikke tåler det. Eller fordi velferdsforvaltningen har en kundebehandling og en regeltolkning som ikke oppfattes å være i samsvar med Folketrygdlovens §1. Også Forvaltningsloven kan det virke som blir tolket på ymse vis av nevnte forvaltningsorganer.

Likevel. Det er alltid nyanser. Hustad fikk anledning til å bruke de store bokstavene og dra sine synspunkter helt ut. Noe som er egnet til provokasjon, men ikke alltid til ettertanke.

For som Hustad påpeker, mennesket er tilpasningsdyktig og finner løsninger på de utfordringene det står overfor. I Øst-Berlin grov de en tunnel under muren, for å slippe unna kommuniststyret i den Tyske Demokratiske Republikk (DDR). I Palestina graver de tunneler under grensen mellom Sinai og Gaza-stripen for å omgå Israels blokade av innbyggerne i Gaza. Hvis du vil lan du få en Mercedes personbil inn i Gaza den veien. Hustad snakker om markedsmessige tilpasninger, og bruker liberalistiske vendinger når han gjør det. Uansett begrunnelse for menneskets tilpasning til omgivelsenes krav, står vi tilbake med at mennesket er av natur aktivt og har behov for meningsfylte aktiviteter i hverdagen for å opprettholde og helst bedre egen helse.

Den amerikansk-israelske forskeren Aaron Antonovsky (1923 – 1994) fant på 1960-tallet ut at mennesker med en sterk forståelse av sammenhengen mellom egen selvforståelse og omgivelsenes krav, var friskere enn de som hadde mindre opplevelse av denne sammenhengen. Han utviklet i sitt arbeid ny forståelse for forholdet mellom helse, stress og mestring.  Antonovsky bruker ofte begrepet «Sense of coherence», eller forståelse av sammenheng på norsk. Han kom på sporet av denne forståelsen etter et forskningsprosjekt om den mentale helsen hos middelaldrende kvinner. Det han fant var at kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, hadde bedre mental helse enn sine jevnaldrende som ikke hadde opplevd Holocaust

Kanskje ikke så rart? For når man ser en mening med det man gjør, klarer å se en sammenheng, selv i den største menneskelige fornedrelse, da har man en styrke i seg selv. En styrke man bruker for å overleve. Overlevelsesdrift kan man kalle det. Men man må ikke oppleve så ekstreme ting for å kjenne på hva som gir mening. Man ser det i dagliglivet, hvordan man oppfatter hva som er viktig for seg selv. Med det er vi over til en av guruene i Ergoterapien, Gary Kielhofner. Her i Vinkenes 2008:

Arbeid er et begrep som har forskjellige betydninger avhengig av hvilken kontekst det benyttes i. Kielhofner (2001) mener at arbeid er en produktiv aktivitet, som gir et produkt i form av en vare eller en serviceytelse. Disse produktene kan være bruksgjenstander, kunstgjenstander, viten, hjelp, informasjonsutveksling og beskyttelse. Han mener videre at arbeid henger tett sammen med menneskets overlevelsesbehov fordi det er via arbeid de fleste får tilgang til de ressurser de trenger og/eller ønsker for å leve. Aktiviteter som fører til økt evne til produksjon, dvs skolegang, læretid eller studier er også knyttet opp mot begrepet arbeid i følge Kielhofner. Han sier også at mange former for arbeid involverer uformell utveksling av hjelp og assistanse (Kielhofner 2001, Redzovic 2008).

I dag tenker vi ofte lønnet arbeid når vi bruker begreper som arbeid eller jobb. I dagens Norge har vi har vent oss til at når vi snakker om arbeid at det er hardt, meningsfullt og at det betaler husleia. Vi har også vent oss til at andre aktiviteter enn lønnsarbeid er ikke like meningsfylte eller verdifulle. Det er viktig fordi mennesket i uminnelige tider bokstavelig talt har arbeidet i sitt ansikts sved for å tilegne seg det som trengs for å opprettholde livet. Og fremdeles gjør det over store deler av jorden. Våre norske, rause velferdsordninger er av ny dato, for en stor del innført de siste tredve – førti årene. Fordi vi har en sterk solidaritet og likhetsfølelse i landet vårt. Det var ikke uvanlig at husmannen var Høvedsmann på Lofotfisket, og hadde Husbonden som rorskar. Det gjør at vi fremdeles føler oss likeverdige. Adel og rikfolk var det lite av.

En fordel under oppbyggingen etter krigen, men kanskje ikke den samme fordelen i dag? Hvor vi har mer penger mellom hendene enn vi har godt av. Der har faktisk Hustad gode poenger, som krever noen tankeøvelser før man avfeier dem som liberalistisk tøv.

Byråkratisk forvaltning av velferdsgoder krever at byråkraten kan mer enn å heve lønn. Politikerne må her ta sitt ansvar med ikke bare forfølge egne fromme ønsker, men også gjøre mer for å forstå naturlige menneskelige tilpasninger til de forordningen de vedtar.

Det snakkes mye om at man må stille krav til den eller den. At man ikke bare kan betale ut sosialhjelp og trygd uten at mottakeren yter gjengjeld. På et eller annet vis. For alle kan noe. Spørsmålet er om den enkelte som kan noe, ser at h*n kan noe? Og blir oppmuntret til/veiledet i selvforståelse, innsikt i egne grenser. Tror vi har langt igjen her, før vi kan si at vi har ytelser som står i stil med det enkeltmedlemmet i samfunnet yter, hvor vi har et samfunn som tar enkeltindividets muligheter på alvor?

Referanser:

Antonovsky, Aaron, 2012, Helsens mysterium, Gyldendal akademisk, Oslo

Kielhofner, G., 2001, Ergoterapi – det begrepsmæssige grundlag, FADL’s Forlag, København

Redzovic, S. 2008, Nærværs og fraværsfaktorer i arbeidsmiljø. Forelesning på Videreutdanning i arbeidsdeltakelse, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Trondheim

Vinkenes, R. 2008, Hvordan påvirkes de ansattes fravær av arbeidsmiljøet i Hjemmetjenesten? Masteroppgave i Organisasjon og ledelse, NTNU, Trondheim

To sider av samme sak

Forfatterinden var innom i et presserende ærende her i helgetida, kunne samtidig fortelle at hun hadde sett at det var så mange lesere på blondinens blogg. Oppmerksomme lesere han kanskje sett at det står et hvitt tall på rød bunn ut til høyre? Til høyre for bloggteksten altså. Det er en måler som er tilknyttet Bloggurat, og som viser hvor mange forskjellige lesere som har vært innom bloggen den siste uka. Nå i helga gjorde det tallet et aldri så lite hopp, fra et jevnt nivå på i overkant av 200, til over 800 på en dag.

Nærmere undersøkelse viste at det var et enkelt innlegg som plutselig hadde fått over 700 besøk på en dag. Hyggelig det. At folk vil lese om Ørkendyret, hans betvingerske og deres ferd gjennom den svenske gläsbygden nå sist høst, med overnatting på en herregård og i det hele tatt. Derfor var det med mye beven og spenning at den selvsamme måleren ble avlest nå. 1312 forskjellige besøkende siste sju dager. OK. Det er tilfeldigheter som gjør at et fem måneder gammelt innlegg plutselig blir populært, men det er jo artig læll.   Man kan jo heller ikke beskylde Kamelryttersken for å ha vært ivrig ved tastaturet i det siste. Kanskje heller det motsatte …

Noe som har opptatt Ørkendyrbetvingersken en del i det siste halve året har vært dette med tilbakemeldinger. Hvordan noen på den ene siden nærmest kan bli overøst med skryt, mens den samme noen på andre siden kan få tilsvarende mye kritikk. For det samme. Hvilken forståelse for tingenes tilstand er den som ligger lengst opp til sannheten? I den grad man kan snakke om sannheter når det gjelder hvordan vi oppfatter og omtaler hverandre. Som oftest er den enkelte som forvalter sin egen sannhet. Ikke bare om seg selv, men også om sine omgivelser, fysiske og psykososiale sådanne. Men i noen tilfeller vil omgivelsene hevde at de forvalter sannheten, og at den stakkars ulykksalige som har utfordret denne sannheten tar så i inn i granskauen feil at vedkommende snarest og med en gang bør se til å pakke snippeska og komme seg tilbake dit h*n hører hjemme. Ikke sant?

Karavanseraiet.no 

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Sykkelvelt og rekkefølge på tunge og tenner

Neida, blondinen med egen motorsykkel har ikke velta med Ørkendyret. Han står like traust og stødig i carporten. Selv om han har vært ute et par ganger i det siste, når det har vært ærend som krevde raskere doning enn tråsykkel. Men det er kaldt og det kan være lurt føre med underkjølte partier i bakliene. Telen har ikke sluppet taket, selv om gradestokken har stått på rødt lenge nå. Bart er det òg. Støvete og utrivelig på to ben eller to hjul i bytrafikken. Buristene kjører på piggdekk som om det skulle vært den kaldeste og mest snøfylte vinteren siden Fimbulvinteren i den norrøne gudelæra.

Dem om det. Trampjernet tar seg like godt fram i trafikken som burene folk tror er alfa og omega her i verden. Arbeidsvei på tre kilometer på flat mark er overkommelig på sykkel, og mye triveligere enn å stampe seg fram i bytrafikken på fire hjul. Like raskt som bussen er det også. I følge en kollega som observerte fruen på sykkel fra bussen utenfor heimen. Begge kom inn gjennom kontordøra samtidig. Men buristene får nå bare holde på i sin villfarelse om at det er bedre med fire hjul med en metalkasse oppå.

Går en grense på 50.000 innbyggere før en by kalles en storby. I Norge. Hvordan de tenker i utlandene om det vet fruen lite og ingenting om. Politimesteren i Bodø derimot. Han fant ut at han fikk 15 millioner banke norske kroner mindre til å drive kammerset sitt, fordi Bodø manglet hundre innbyggere på å bikke over grensen for å være storby ved siste årsskifte. Trønderheimen derimot, regnes som storby, men får visst ikke noen særbehandling økonomisk av den grunn. Blir ikke flere sugerør i statskassa av at det har blitt nærmere 30.000 flere Trondhjemmere siden ordfører Slungård feiret innbygger nr 150.000 i år 2000. Med kake og gaver på fødeavdelingen på regionsykehuset. Siste opptelling viser at det nå er opp mot 180.000 innbyggere i Stiftsstaden.

Avstandene i kaupangen ved Nidaroset har ikke endret seg, topografien er den samme som den har vært. Og tilgangen til bil i embeds medfør er også som den har vært. Derfor hjemmebesøkene i det siste mye godt blitt avviklet med sykkel til og fra. Noe som regnes som både helsebringende og -styrkende. Likevel har Kamelryttersken moderert sitt syn på førstnevnte. Det med helsebringende. En smule. I det siste. For hun klarte å kjøre seg av på vei til et hjemmebesøk. Gang-/sykkelstien hun var sikker på gikk der, gikk ikke der, men et kvartal lenger bort. I stedet var det et gjerde. Forsøket på å snu i unnabakke på gruslagt asfalt førte til skrubbsår på en albue. Par dager senere slo en gammel kjenning til. Hodeverk og nakkesmerter. Faste følgesvenner siden en ulykke for mange år siden. Vanligvis er de såpass veloppdragne at de ikke blander seg i fruens hverdager. Men nå var det ikke bønn. Om det ikke akkurat ble en Canossagang, så iallfall en sykkeltur og besøk hos den faste kvakksalveren, som foreslo 50 % hvile og 50 % arbeid, noe som hørtes fornuftig nok ut. Men så var det «Skal bare …».

For fruens arbeidssituasjon er i endring. Nye arbeidsoppgaver hos samme arbeidsgiver fra 1. mai. Noe som fører til refleksjoner rundt moteord, pendler og hva som er i tiden. De som så Dagsrevyen på NRK sist torsdag, så en reportasje fra Bodø hvor de har etablert et tverrfaglig team som holder på med Hverdagsrehabilitering. Den arbeidshverdagen som reportasjen beskrev, var som hentet fra Kamelrytterskens daglige dont. Teamet i Bodø var satt sammen på samme måte. Ergoterapeut, Fysioterapeut, Hjelpepleier og Sykepleier. Inspirasjonen hadde de hentet fra Danmark. At Trondheim har hatt tilsvarende team og arbeidsmåte siden 2001 var ikke nevnt. Kanskje ikke så rart. Innsatsteam for oppsøkende rehabilitering har ikke samme schwung som Hverdagsrehabilitering.

Derfor har man hevet seg på samme trenden i Trønderheimen. Og etablert Hverdagsrehabiliteringsprosjekt i en bydel. De andre bydelene kommer etter hvert som man får erfaring fra den første. Ideen har man hentet fra Danmark. Men siden man etablerer et nytt prosjekt, må man jo hente pengene fra et eller annet sted. Innsatsteamene sto laglig til for hogg, siden også Hjemmetjenestene hadde behov for større ressurser. Og de folkevalgte tenker like mye sykehjem, at det er løsningen.

Så i stedet for å bygge videre på noe som har vist seg å fungere, og som kunne justeres for å ta opp i seg Hverdagsrehabiliteringstankegangen, velger man å oppløse et godt fagmiljø og spre kompetansen tynt utover. Helhetstenking og samkjøring av tjenestetilbudet er fremdeles bare ønsketenking. Bedre å henge seg på den rådene trenden rundt forbi, enn å stole på at det man har bygd opp selv, det er like bra. Men så var det å skjønne rekkefølgen på tunge og tenner. Det kan være utfordrende i en hektisk hverdag. Men blondinen har denne gangen overlatt pratinga til de som mener de har vett til det, og begynt å reorientere seg mot nye arbeidsoppgaver, selv om hun vet med seg selv at det er rehabilitering og tverrfaglig samarbeid hun vil arbeide med. Hvis hun fikk velge blant arbeidsoppgavene hos sin nåværende arbeidsgiver. Så hun sier med Ivar Aasen:

Dei vil alltid klaga og kyta,

at det gjenge så seint og så smått,

men eg tenkjer dei tarv inkje syta

me skal koma, om inkje så brått

 

Roller og refleksjoner

Blir noen refleksjoner når man sitter ved et sykeleie, og ikke helt vet  hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Som opphavet har også Kamelryttersken lyst og ikke minst vilje til å lære fra seg det hun kan. Så når hun ser en pleier ta et forkjært tak for å hjelpe pasienten opp av senga eller snu ham, da holder det hardt å holde tennene foran tunga og la pleieren fortsette med sitt. Å skille hundskit og kanel er ikke alltid like enkelt. Det å sortere mitt, ditt og vårt. Enkelte syns det er bra at de får innspill og forslag til bedre fagutøvelse. Noen få kan bli både fornærmet og det som verre er over at dattera blander seg i hvordan de gjør jobben sin. «Ja, men jeg vil jo bare at pappa skal ha det bra» tenker hun i sitt stille sinn mens hun ser på flinke pleiere som gjør en god jobb. Hver gang. Selv om pasienten er både brysk og klar i sin tale om både leger og ellers det meste.

I en tidligere bloggpost har Kamelryttersken reflektert rundt det å være fagperson og pårørende, en kombinasjon som ikke alltid er like enkel. Hverken for fagpersonen eller for den pårørende. Selv om hun begynner å bli vant til å være «profesjonell» pårørende, er det ikke sikkert at utålmodighet og besserwissen alltid er borte fra den overflaten pleiepersonale og andre møter. Rett og slett fordi man er ikke bare det ene eller det andre. Man er seg selv, med all sin kunnskap, erfaring og personlige egenskaper, uansett. Men man har lært å ta fram pårørendemasken når man er der som datter, selv om man egentlig vil være fagperson. Det er lettere å skille når man står i en situasjon hvor det er mest medisinsk kompetanse som kreves. Pleie og omsorg er ikke noe fremtredene trekk ved Ergoterapeuten, selv om -patien er der. Omtanken og forståelsen for behovet for pleien og omsorgen. Samtidig som man ser rollefordelingen, hvem som gjør hva, når. Men som pårørende er ikke alltid forståelsen for rollene alltid like enkel. Når er og skal man opptre som datter, når skal man representere opphavet, når skal han få ta kommandoen, og når skal man hente tisseflaska eller bekkenet?

For ingenting går fort nok. Og de legene er noen ubrukelige kvakksalvere, mens da de som er der i dag kan gå an. Helt til den inngrodde respekten for legen slår inn og alt er tilbake til det gamle. Uten å forstå at ting ikke går fortere og at leger er mennesker de òg, som gjør det de gjør ut fra det de kan, der og da. At sykdom kan oppstå over natta, også i en gammel skrott, er det heller ikke så lett å få formidlet. Neida, det er «De», dette ubestemmelige begrepet for «Noen» som har bestemt at han skal være her. Ja,men det er ikke noen De som har bestemt noe om deg, det er din egen slitne kropp som holder på å gi etter for alderen. Kroppen, organismen har begynt å slå seg av. Sakte, ja, men merkbart. Og det tar lengre tid før du kommer til krefter igjen. Sånn er det bare.

Naturen går sin gang, og det er ikke sikkert at vi skal gjøre noe med det. Det er ei tid for alt, ei for å så, og ei for å høste. Selv om vi mennesker gjerne så at vi kunne leve evig, uten innblanding fra vår relativt skrøpelige kropp. Noe som kan føre tankene til han som var i Getsemane hage med sine disipler, og snakket om at ånden er villig, men kjødet svakt. Mens vi moderne mennesker helst vil ha begge deler?    

Om ferskfisk, muligheter og utfordringer

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år. Noe som begynner å bli en vane i disse førjulsepistlene.

Ferskfisk og motorsykkel, muligheter og utfordringer i ei førjulstid.

Kamelryttersken fikk seg ferskfisk denne siste uka i a’venta. Vanligvis har hun ikke kontanter når hun ser byfiskerne i Ravnkloa. Men denne gangen hadde byfiskeren en i overkant stor sei han ville bytte mot den enslige femtilappen MC-røya hadde. Det gjorde opp for, og vel så det, at bruktssjappa lenger bort i gata hadde solgt adventsstjerna hun hadde sett seg ut, men som hun lot henge til arbeidsgiver hadde fylt lønnskontoen. Straffet seg det. Ble ikke adventsstjerne på henne denne a’venta heller. Men fersk fisk ble det. Stor, fin sei. Kokt med salt, pepper og laurbærblad. Seien blir gjerne grov, når den får litt størrelse, men det hefta ikke, sammen med en bakt potet og løk surra i smør ble den et måltid som var verdig bedre folk enn en skarve sliten Ergoterapeut.

En stor sei er mer mat enn en munn kan ta unna i et mål, derfor ble resten plukkfisk. Tykk hvitsaus med salt, muskat (mye) og pepper (ikke fullt så mye), en STOR løk og resten av fisken. Plukkfisken, som pent fordelt i passe store plastbokser blir opp til flere nistepakker. Microbølgeovnen på spiserommet har som fast jobb å varme blondinens frosne matpakker. Når man bor alene er det ofte ganske så kjedelig å spise i ensom majestet. Derfor er det godt å kunne nyte et varmt måltid i matpausen, i selskap med andre. Kan la resten av dagens måltider bli ganske så enkle etter å ha hatt en varm lunsj.

Året har vært en berg og dalbane. Så det holder. Mindre farting på Ørkendyret enn årene før. Økonomien får ta skylden for det. Han har gått sine 120.000 km siden 2007, og hadde derfor behov for en større service i fjor høst. Noe som fikk ringvirkninger for innholdet på førnevnte lønnskonto langt utover i 2013. Men det har da blitt noen turer. I alle himmelretninger, selv om den store Europaturen fremdeles bare er en mengde ønsker om at DIT vil hun. Madonnatreffet i Italia, Øst-Europa, Frankrike …

Likevel gir motorsykkelen muligheter som ellers ville vært utenkelige. Som muligheten til å bli våt og kald i stupmørket over åsen fra Randsfjorden til Sperillen, for så å kunne svinge inn på Gamlestua. Der kunne MC-røya legge seg på Stabbursloftet som i barndommen var fast utgangspunkt for utforsking av Besteforeldrenes rike. Ringerike.

Eller muligheten for å få en koselig prat med ei venninde med eget smykke på to hjul i sommersola på en terasse på Hitra. Hvor man kan mimre om andre MC-turer rundt i Mor Norge, Sveariket eller Danmark. Tyskland har han bare såvidt vært. Ørkendyret. Snartur nedom Hamburg første sommeren.

Man har også muligheten til å gjøre et potensielt traurig, men dog så nødvendig, årlig besøk på Rikshospitalet, til en opplevelse. Ikke besøket, men turen til og fra. For som kjent er ikke den rette linja den korteste veien når man kjører motorsykkel.

En annen mulighet man har, er å kjøre E6 over Saltfjellet i østavindskuling. Kan være nervepirrende nok nå som

Ørkendyret på Polarsirkelen juli -09

de har lagt veien etter anbefalingene reindriftssamene kom med den gangen jugoslaviske og russiske krigsfanger bygde riksvei femti. Man kan jo gjøre seg sine tanker om hvorfor den tyske krigsmakten ikke fulgte de anbefalingene. Ble iallfall noen timer kolonnekjøring over Saltfjellet for ferdafolket i årene fram til Veivesenet flytta veien slik at snøen føk av og ikke la seg i meterhøye skavler over veibanen. Ulempen er jo at vinden får godt tak, og med bare to hjul å klore seg fast med, kan det bli en utfordring å komme seg over. Selv på sommers dag. Men da har man muligheten for å kjøre rundt. Selv om det blir en smule lengre enn de 58 milene fra Polarsirkelen til Trønderheimen. Da har man ikke tatt med at blondinen ofte skal stille på jobb dagen etter at hun har passert Nord-Europas høyeste fjellvidde …

På den annen side kjører Kamelryttersken med marginene på sin side, selv om enkelte prikker i sertifikatet kanskje kan fortelle andre historier. En kan være den om en av lovens kvinnelige håndhevere. Hun som fant ut at en søndagskveld i juni 2007 var et passe tidspunkt for å ta med seg laserpistolen og slå seg ned på en avkjørsel på Setsåhøgda. Var ikke mye forståelse å hente for at sykkelen nettopp var innkjøpt og måtte prøves på ei rettstrekke på E6. 104 i 80-sona betyr sånn ca 6.000 km mindre kjøring lærte blondinen med egen motorsykkel av den fortellingen. Pluss to prikker i et prikkfritt, nesten tredve år gammelt sertifikat. En annen fortelling kan være den om en av UP’s sivile patruljebiler. Den som befant seg på helt feil sted til helt feil tidspunkt. Akkurat når Kamelryttersken overså et 60-skilt Veivesenet hadde gjemt i småskogen et stykke nord for Elverum.

Seinhøsten har ikke vært helt enkel å komme gjennom. Så ei stund ut for at fruen måtte belage seg på en ny tilværelse som overtallig, siden Rådmannens budsjettforslag for 2014 anbefalte at arbeidsplassen hennes skulle ha bare halvparten så mange ansatte som i 2013. Og sist ansatt, først ut, er et prinsipp blondinen kjenner fra tidligere ansettelsesforhold. Har også vært utfordrende å forholde seg til at teamet hennes har hatt en del utskiftninger det siste halvåret. Livet er utfordrende i seg selv, og når omgivelsene skifter og man er usikker på om man får fortsette i den jobben man har, kan skillet mellom det å være profesjonell og det å være menneske bli ganske så utydelig. Angsten som hun aldri har villet vedkjenne seg, har styrt mye av reaksjonene på det som har skjedd utover høsten. Noe som har straffet seg. I mye større grad enn godt er. Hun går på jobb, gjør så godt hun kan. Går hjem. Sover. Ingenting hefter. Leiligheten flyter over. Men hun bryr seg ikke. Steller seg såpass mat at hun har noe gå på. Steller seg selv såpass at hun kan være blant folk uten å skjemmes.

Selv om hun arbeider varsomt med seg selv, med sine prosesser, så er det mye å forholde seg til. Noen av prosessene er utsatt/fortrengt fra ungdommen. Andre har aldri fått utvikle seg. Alt dette må hun håndtere og få til å henge på greip. Samtidig har hun en utfordrende jobb, som krever at hun er der, og yter sitt beste. Hver dag. I samarbeid med resten av teamet hun er en del av. Et samarbeid som krever at hun er seg selv. Et seg selv hun knapt nok vet hvem er, bare aner konturene av. Rett og slett fordi at hun aldri har hatt den selvrespekten som kreves for å kunne være seg selv. I ett og alt. Forstå hva og hvor mye hun faktisk må bidra med i forhold til sine omgivelser. «Fake it til you make it» heter det på engelsk. Har blitt mye faking oppgjennom årene ser hun i bakspeilet. Og det er ingen god oppdagelse, at man faktisk ikke har vært seg selv, at man bare har spilt en rolle, uten manus, uten andre føringer enn de hun trodde var der. Men som ikke var der. Da er det mye som må på plass før hun finner ut hvordan hun egentlig er, og hvordan hun skal oppføre seg og gjøre tinger og tanger.

Men oppi all misèren har hun lært å være takknemlig. Glad og takknemlig. For den muligheten hun faktisk har til å finne seg selv. Være seg selv. Og ikke minst takknemlig overfor alle rundt seg, som på tross av alle hennes feiltrinn, stiller opp og er der. For henne. Uten at hun helt har skjønt at hun fortjener det. For det har hun ikke. Ikke i sitt eget hode iallfall. Der er det bare en stor klump med angst som biter etter alt som kan minne om ros og konstruktiv kritikk. En redsel som motsetter seg alle forsøk på utvikling og menneskelig vekst.

Heldigvis har blondinen med egen motorsykkel begynt å ta tak i sin egen redsel, og er glad og takknemlig for all hjelp og støtte fra gode kolleger, venner og familie det siste året. Uten dere hadde det vært mye tyngre å komme gjennom dagene. Tusen takk :-)

God jul og Godt nytt år

:-) Ragnhild

 

Refleksjoner på en skalkefest

Lånt fra justthis.blogg.no

Kamelryttersken satt med en tallerken riskrem og et glass rødvin og holdt skjømming, sødagskvelden. Sånn helt for seg selv. Risgrøten og rødvinen sto igjen etter høstfesten. Var noen av gjestene som hadde med seg, og det ble stående en del igjen når de gikk. Dermed hadde vertinnen skalk’fest helt for seg selv i skjømminga.

Skalk’fester kan være veldig så trivelige, Man slapper av etter alt styret med mat og gjester og rydding og ellers alt som følger med det å ha gjester i heimen. Det som står igjen av vått og tørt tilfaller de som rydder etter festlighetene. Man kan sette seg ned i ro og fred og nyte go’bitene. For det er alltid no godt blant det som er til overs. Og når festen er over har man ro til å nyte det som man dagen før var for opptatt til å nyte fullt ut. Og om det blir ett glass eller to glass med rødvin hefter ikke så farlig. Man har tida for seg, og skal ikke noe før i morra, likevel.

Martin, en av gjestene ringte søndagsformiddagen og sa takk for i går. Hyggelig, selv om det ikke var noe å takke for. Festen var som den skulle. God mat i godt lag. Og Martin hadde så absolutt bidratt til det gode laget.

Man burde gjøre det oftere. Si. Takk. Eller som en nabo sa en gang han hadde gjort et arbeidstykke for ørkendyrbetvingersken og fikk et «Takk for hjelpa» i handa.

«Du skal ha Takk. Som har vèt til å si takk»

Et familiemedlem sa en gang at det var da ikke nødvendig å si takk når det var familien.  Kamelryttersken er kanskje mer på at det å kunne gå hjem fra jobb med et «Takk for i dag» er godt for både den som får takken og for den som takker.

For det er det med å ha «Vèt» til å takke, at man viser den man takker respekt, og omtanke for hans eller hennes vel. Selv om man bare har vært på samme arbeidsplassen, uten annen kontakt enn at man har gått i de samme gangene. Den dagen. Det gjør noe med et menneske å få Takk. Det blir en tanke lettere, en tanke mer selvbevisst og klar over at det selv har en verdi. For noen andre. Og det er viktig for oss mennesker. Å ha. Verdi for andre. For da har vi verdi for oss selv.

Når vi har verdi for oss selv, har vi også verdi for andre. En positivt selvforsterkende spiral. Som det er lett å bryte. Og da blir det lett en nedadgående spiral igjen. Som ikke er så lett å bryte.

Eller?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Jamaicagryte, om at det sitter i hodet

img081
Ålreit dyr

Er visst ikke alle som har det samme forholdet til ålreite dyr. Noe fruen fikk erfare. Enda en gang. Når hun inviterte til høstfest. Med den begrunnelsen at årets lam var i butikken. Og det måtte feires. Med god mat i godt lag.

Som sauebønder flest har Kamelryttersken et godt forhold til de dyra Liv Finstad i 1983 kalte ålreite dyr. Uttalelsen kom på NRK TV i beste sendetid, som forsvar for RV’s landbrukspolitikk. Som man nesten må kunne kalle tilnærmet fraværende. Rød Valgalianses landbrukspolitikk altså. Grunnlagt i den industrielle revolusjon og kampen for arbeidernes kår som den er. Man kan kanskje kalle den velmenende, og ikke fraværende. Man er da tross alt vokst opp i et møblert hjem.  Forståelsen for «By og land, hand i hand» blant revolusjonens forkjempere var ikke den mest fremtredene for å si det sånn. For balansens skyld må det tas med at den forståelsen ikke er spesielt fremtredene i den blå leiren heller. Der i bygården ser man forskjell på eiendomsretten. Om den er i byen eller på landet. Heller ikke det et godt grunnlag for at byer og omkringliggende landskaper skal gå hand i hand.

At ålreite dyr kan gi grunnlag for god mat. Er derimot et udiskutabelt faktum. Uansett politisk hårfarve. Norges nasjonalrett, Fårikål, er jo et utmerket eksempel. Likevel må fruen innrømme at hun ikke har noe spesielt intimt forhold til saukjøtt kokt i kål. Med hel, svart pepper. Av den enkle grunn at det var en heller sjelden spise i hennes barndom. For i den fedrene og mødrene heim var det Jamaicagryte som gjaldt. Ei gryte som det faderlige opphav hadde funnet oppskrifta på et eller annet sted, og først prøvd, og adoptert. For godt.

img081
Ålreit å få ligge inntil mamma når man nettopp har sett dagens lys

Den originale oppskrifta har gitt tapt for tidens tann. Vi snakker tross alt om 40 – 45 år siden det faderlige opphav serverte Jamaicagryte i heimen første gang. Og drakk den vanlige søndagspilsen fra Bodø Aktiebryggeri dertil. Resten er historie sies det gjerne.

Den Jamaicagryta ørkendyrbetvingersken serverte sist lørdag, besto av lammekjøtt, erter, paprika, banan, fløte, salt og pepper. Servert med ris. Alt i et passe innbyrdes forhold. To kg lammelårskiver, renskåret i passe store terninger. Bein, fett og slintrer ble kraft til en annen anledning. En pose frosne erter. To store paprikaer og fire bananer av passe størrelse. ca 3 dl fløte has oppi helt til slutt. Hvis man liker å gnage bein, kan man gjerne bruke fårikålkjøtt av både sau og lam. Om man skjærer bort fettet er også en smakssak. Folks smaksløker er så forskjellige. Og det er ikke alle som har fått med seg at kosten skal inneholde mellom 25 og 30 % fett. Daglig. Dessverre erstatter man i dag heller fettet med sukker og andre karbohydrater, eller karbohydratlingende stoffer. Noe som ikke er sunnere eller bidrar mer til å holde kroppsvekta stabil. Mange glemmer også at ungene skal vokse, og at de derfor trenger mest mulig. Av alt. Og det ikke skal være lett-produkter, men fullverdig mat ungene får i seg. Og ikke minst. Snop bare på lørdag. Også den flytende varianten. Helsesøstrene på Oslo Vest har for lenge siden slått alarm om vestkantungenes matvaner og at de er undervektige.

Kjøttet ble kokt først med passe mengder salt, pepper og ca 1,5 l vann. Var en liten skvett olje i gryta først, for å unngå fastbrenning. Kokes passe mørt ved at kjøttet ble kokt opp på formiddagen og gryta satt i stekeovnen fram til i fem-tida. Gjestene skulle komme ca sju, og det tar alltid litt tid før man setter seg til maten. Kokte da opp kjøttet på nytt og hadde i ertene og paprikaen. Det fikk småkoke på komfyren mens risen ble kokt opp og overtok plassen i stekeovnen. Ca en halvtime før gjestene kom fikk innholdet i gryta selskap av bananene og fløten.

Rundt et bord med elleve kjente og ukjente mennesker blir det gjerne mange gode samtaler. Om både dette og hint. Så også denne lørdagskvelden. Kamelryttersken inviterer folk hun trives med og setter pris på. Hver på sin måte. Noen nye bekjentskap og noen eldre, som hun gjerne holder vedlike kontakten med. Så selv om folk kommer med ulike utgangspunkt, sine egne skjelett i skapene sine og er en tanke reserverte i forhold til hvem skal jeg møte nå, er det å dele et måltid. En god måte å stifte nye bekjentskap og vedlikeholde gamle.

Tanken bak å ha et slikt lag, er å skape et lite pustehull i en heller travel hverdag. Noe samtalen rundt bordet også kom inn på. Dette at vi møtes sjeldnere over en kaffekopp eller et måltid hjemme hos hverandre. Vi har mer kontakt via diverse teknologiske dingser som skal trykkes eller strykes.

Praten kom også inn på «at det sitter i hodet», At mange av våre oppfatninger sitter i hodet, at det er vi selv som bestemmer hva vi mener om dette og hint, eller hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Et eksempel som ble nevnt var en som hadde fått et lite sår på hånda, hvor hjernen hans misforsto og trodde at det var store smerter i hånda og at han derfor ikke kunne bruke den. De som så såret skjønte ikke at det såret skulle gi slike utfall. Ved å sette opp et speil og få vedkommende til å gjøre med venstre de bevegelsene som høyre hånd vanligvis gjorde, fikk man overbevist hjernen om at det ikke var smerter i høyre hånd. Personen så i speilet bevegelsene som venstre hånd gjorde, men trodde at det var høyre hånd. Sofistikert?

Ja, kanskje, men det er et godt eksempel på at de sitter i hodet. Våre oppfatninger og holdninger av våre omgivelser og hvordan vi oppfører oss.

Har du vært i godt lag, med god mat i helga? Eller kanskje du skal? En gang, om ikke så lenge?

 

img057
Er da ei stund igjen enda?
Til høsten og slaktekniven, mener jeg?
Så ålreit er du da?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Mer om ei fin helg

Del 2 av fortellingen om ei fin helg

Hemsedalsfjellet og Hallingdalen er, om ikke «a piece of cake», så iallfall enklere, enn kjøringa i Sogn og 130930 Eld han tarv som inn er komenFjordane. Her var det mer trafikken og at Veivesenet kunne fortelle at R7 er en «Spesielt overvåket veistrekning». Med tanke på prikker og den slags var det jo greit å bli advart. Trafikken en søndags ettermiddag var iallfall slik at det var like greit å holde seg i køen. Mandag ble Riks’n og Endokrinolog besøkt. De nødvendige glass med blod ble avlagt, før Ring 3 førte ørkendyret ut av Tigerstaden i retning Indre Enfold. Som en vittig tunge har døpt området sør for Oslo, hvor Akershus og Østfold deler fylkesgrense. Her hadde Kamelryttersken en avtale som utartet i samme grad som den i Naustdal. Med innbydelse til å dele et måltid i heimen. Trivelig prat rundt felles interesser.

Før hun og ørkendyret ble satt på riktig retning i forhold til Sveariket. I Töcksfors ble det en liten stopp for enkelte nødvendigheter før turen videre nord- og østover i retning Sundsvall. Men det begynte å bli kveld og mørkt. Ørkendyret ville også ha suppe, mente han. Så på en Statoil-stasjon nord for Torsby fikk han metta si. Kravstor sånn sett er han jo ikke. Forrige påfyll var på Nesbyen dagen før, og før det var det Statoil Stryn som fikk æra av gi ham det nødvendige påfyll av næring.

På førstnevnte Statoilstasjon var det en plakat om overnatting på en herregård i umiddelbar nærhet. Umiddelbar er jo en relativ ting, men en omkrets av fem km er dekkende i dette tilfellet. Og til alt overmål i den generelle retningen som ekvipasjen hadde tenkt seg. Vägsjøfors herrgård viste seg å være en trivelig plass. Prisen var også meget behagelig. Lønner seg å komme utenfor sesongen. 350 svenske for overnatting og frokost lar seg høre. At blondinen var mutters alene i hovedhuset gikk også bra. Hun så ikke noe til eventuelle gjengangere fra tidligere tider i det nesten 200 år gamle huset. Frokosten sto også til godkjent, er tross alt ikke alle svenske spisesteder som har skjønt det med brød, eller i det minste rundstykker til dagens første måltid.For feinschmeckere udi hotellverdenen er det sikkert et drawback at det var dusj og toalett på gangen.

Herrgården ble eiet/drevet av en kristen organisasjon, noe som helst viste seg i utvalget av litteratur på det tilviste rommet. I tillegg til det obligatoriske Nytestamentet var det en mengde oppbyggelige bøker til fri avbenyttelse. Noe Kamelryttersken sto over. Film på svensk TV i stua i andre etasje derimot, var helt greit som avslapping etter en dag på sykkelen. Formidagens nedtur, som hun visste ville komme, ble bearbeidet bak styret i løpet av turen gjennom norsk og svensk høstlandskap.

Etter frokost ble det å fortsette langs E16 i retning Malung. Tidligere et sentrum for svensk skinnindustri, nå en søvnig småby et sted i Sverige. Jofama, som blant annet produserer MC-klær under merkene Lindstrands og Halvarsons, holder til i Malung, og Kamelryttersken lurte på om de hadde et fabrikkutsalg. Det fant hun ikke. Derimot fant hun Jernbergs MC-kläder. I en sidegate. Syr og selger kjøreklær av eget design i skinn. I tillegg har de en del klær i tekstil fra andre steder. Ble ny jakke og hansker. Bullfighter, et norsk merke, har fruen kjørt med i to sesonger og innrømmer glatt og uten omsvøp at kvaliteten ikke holder mål til hennes bruk. Derfor har det blitt nytt i høst. Dyrt som bare f… Men det blir ikke så galt med 15 % høstsalg eventuelt 10 % på helt greie svenske priser.

Kart hadde ikke fruen med seg. GPS-en finner hun ikke, så det ble å kjøre på at man er sånn ca kjent i lendet. Veiskilt og veinummer hjelper også på. Og i Malung var det et åpent turistkontor som var veldig så behjelpelige med å finne ei god rute til Sundsvall. Godt vær, tørr vei og lite trafikk ga passe styrefart mot Mora. Som viste seg å være minst like liten og søvning som Malung. Kanskje ikke fullt så liten, men iallfall like søvnig. Ble et slag gjennom gågata, før blondinen på MC-tur fant at det var like greit å snu nesen mot Trønderheimen. Sundsvall får det bli en gang senere.

Neste stopp ble Älvdalen, hvor nødvendig harryhandel og bunkers ble tatt om bord på doningen. Fremdeles godt føre og lite trafikk oppover mot Idre. Ørkendyret har vært i Älvdalen før. På sin første tur på egenhånd etter han ble levert fra forhandleren med 0 km på telleren og ellers splunke ny. Den turen gikk fra forhandleren i Oslo til Älvdalen med en brukt GPS som retningsviser. I Älvdalen har de en liten motorbane som Senior MC hadde leid for helga. Ble debut på bane for både ørkendyret og betvingersken. Banen ligger der fremdeles kunne de se der de dro nord og vestover oppover langs Österdala-älven.

Rett etter Särna ble det vei 311 over til Funäsdalen. Det kan sies mye om Norsk distriktspolitikk, men i Särna ser man hvordan svenskenes ditto har ført til at småstedene blir avfolket. Ser ut for at både Särna og Idre lenger inn mot grensen lever av vinterturisme og hyttefolk. Nedlagte butikker, verksteder og kafeer som tydelig er rettet mot vinterturistene var det som var å se. Dagens middag ble inntatt på en liten kafe. Typisk svensk, ser dem i alle småstedene Kamelryttersken har vært innom. Nedslitt, ingen gjester på denne tida av året. Mandagsformiddag er liksom ikke den tida slike steder tjener penger. Men det ble da mat. Schnitsel til 135 svenske.

311 er et kapittel for seg. Første strekket når man kommer sørfra er for så vidt greit nok. Den røde asfalten er

Stuggudalsfjellet preget av mange års piggdekkslitasje. Men fullt ut kjørbar, lite trafikk som det var. Men fra bygda Sørvatnet og over til Funäsdalen er en helt annen historie. En ting er reinen som holder til langs veien. Motorsykler er som kjent lite egnet som jaktvåpen. Hverken på rein eller hjort. Heldigvis var det bare et par denne gangen. Og de holdt seg på sida av veien. Som seg hør og bør for veloppdragen rein. Ikke som den ørkendyret traff på vei til Arvidsjaur for noen år siden. Den holdt seg ikke på sida av vegen. Men sprang foran sykkelen som en forskremt hare. Ikke no lystelig å bremse ned på løsgrusen med en rein nærmest oppi framhjulet.

311 har fast dekke, og på mange måter fin MC-vei. Men er smal og dekket bærer preg av lite vedlikehold og mange piggdekk. En 8 – 10 steder var det nylig skiftet stikkrenner, og et sted var det veiarbeid med et smalt spor for omkjøring. Ikke no rart at de fleste bilene som farta rundt der var utstyrt med firehjulstrekk. Svenskene har også en tendens til å bruke grøvre pukk enn det norske veivesenet. Noe som ikke gjør kjøringa i Sveariket mindre utfordrende, på tross av at de har et landskap som ikke innbyr til å bygge svinger og anna snacks for en motorsyklist.

Helt fram til Stuggudalsfjellet hadde det vært ren velstand og lutter glede. Værmessig sett. Men ned Tydalen og Selbu var det noe helt annet. Begynte å bli mørkt, og det regnet kattunger, tollekniver og gamle kjerringer om hverandre. Sliten som hun var etter en hel dag på sykkelen, ble det ikke noen rolig kjøring for ørkendyrbetvingersken. Piggdekkslitt asfalt, mye vann på veien og grove dekk kjentes godt i kroppen. Sykkelen føltes mer ustabil der hvor asfalten var som verst. I en bil merkes det ikke no særlig, men på en sykkel med full oppakning og en sliten fører var det heller ubehagelig kjøring i mørtna og regnværet helt ned til Hell. Men hun kom da hel hjem. Denne gangen også. Glad og takknemlig for en fin tur :-)

 

Ørkendyret klar for avgang fra Vägsjøfors herrgård

 

Fin helg?

featured-image

Ja, skal da ikke klage. Eller man kan ikke annet. Enn å klage ;-) Har egentlig vært ei fin uke. Ser bort fra den årlige sjekken på Riks’n. Den kunne fruen godt tenkt seg å slippe. Men

når man ikke vart som man skulle, får man være som man vart

For det vart en fin tur ut av den sjekken. Når man vet hva man har i vente form av negative reaksjoner på noe som ikke er unødvendig, men som skulle vært det, da kan man lage seg gode opplevelser, som iallfall delvis kan veie opp for det som ikke var fullt så bra.

Som Kamelryttersken har vært inne på før, så er ikke den korteste veien mellom A og B alltid ei bein linje. Veien 130924 på Svoagår gjerne innom C, D og F, før man havner på F og H og kanskje også G før man i det hele tatt kommer så langt som til B. Så også denne uka. Sykkelsesongen er på hell, og da blir det gjerne noen turer for å forkorte tida med abstinenser. Som nødvendigvis melder seg mens man venter på neste sesong. PMS-behandling kan fungere, men abstinensene er der i fullt monn dagen etter.

Så da ble det Naustdal lørdag. Bare velstand og lutter glede. Helt til Stryn. Der ble det gråvær, og ikke fullt så mye glede, men du verden for en velstand. Helt til Skei. For når hun kom til Fjærlandstunnelen, begynte blondinen å innse at hun var på feil vei. Ikke på ville veier heldigvis, men definitivt i feil retning. Så det ble å kjøre tilbake til Skei og inn på hotellet der. I resepsjonen var det en lokal heltinne kunne Kamelryttersken forstå på dialekten. Møfrøet hadde full kontroll på himmelretninger, veikryss og stedsnavn hele veien utover til Førde. Hun kunne også opplyse at Naustdal lå mellom Førde og Florø. Noe blondinen med egen motorsykkel ikke helt hadde fått med seg. Med fersk ruteopplysning bar det i riktig retning nedover R5 langs Lusterfjorden. Forbi Førde var det fremdeles bare velstand. Men så ved opplysningsskiltet for Naustdal fant fruen ut at nå ble det mørkt. Men det kartet så da greit og tilforlatelig ut. Til høyre der, og så til høyre over den brua og så til venstre? Joda, brua fant hun, men det ble ingen venstresving, bare rett fram opp en av Mor Norges mange bratte bakker. Snur oppe i lia, og satse på at fruentimmeret som lufta Border Colliene sine lenger ned, fremdeles var der. Det var hun. Midt på førnevnte bru. Og hun hadde beskjed om hvor nordlendingen skulle sette kursen. Over brua, til høyre, og så til høyre, over neste bru og der til venstre. Enda mer velstand. Helt til neste utfordring. Som ble løst ved at det lokale utmarkslaget hadde hengt opp kart. Og da var det bare å stoppe på neste gård og spørre etter han som var på hjortejakt. Noe han var viste det seg.  featured-image

Var en fornemmelse i bakhodet på veien at det var kanskje hjortejakt rundt forbi, og at de hun ville besøke nokså sannsynlig var ute på den slags. Følger noen forpliktelser med det å være jordeier. Vet hun. Selv om man har jobb i byen. Og eiendommen ikke er drivverdig. Sett fra et økonomisk synspunkt.  Noe første mosebok sier mye om. At Vårherre satte Adam og hans slekt til å forvalte jorden. Nå kan jo det oppfattes som historie og tøv og forbandet dikt. Men tar vi bort de religiøse overtonene og ser på hvilket ansvar mennesket har i forhold til forvaltningen av jordens ressurser, så er ikke første mosebok så helt på jordet likevel. Selv om vi ikke har bevis for annet enn the Big Bang og Darwins survival of the fittest.

Hjortejegeren kom ned igjen og det ble en trivelig kveld og en trivelig frokost i godt lag. Sammen med folk med hjerterom og husrom. Tusen takk for den opplevelsen :-). Ørkendyret er på slike turer alltid satt opp med sovepose, underlag og presenning, sånn at en natt ute er ikke noe problem. Og det finns hotellrom, campingplasser og hytter til leie rundt forbi, så det er ikke fare for at Kamelryttersken ikke skulle klare seg. Men det er noe med å bli invitert inn til mat og få ei seng, gitt av et godt hjerte og med omtanke for den veifarende. Dagen etter  ble Kamelryttersken, om ikke forbudt, så iallfall sterkt frarådet å ta Sognefjellet. Ferja over Sognefjorden fra Mannhellaren og deretter Hemsedalsfjellet til Gol, ble derimot like sterkt anbefalt. Hjortejegeren mente det var sent på året, og med snø langt ned i lia i Jotunheimen, ville han ha fruen til å kjøre lengre ned i lendet. Noe hun gjorde, snill som hun er. Og ble ikke mindre imponert over norsk ingeniørkunst. Ikke skal hun beklage seg over standarden på norske veier. For en ting er å sitte i heimen og få seg servert alskens politicuseres frierier om hvor dårlig det står til med de samme veiene. Noe annet er å kjøre på dem og få se hva veibyggerne har å beistes med. Som nevnte fergeleie på Mannhellaren. For man kjører inn i et hull i Mor Norge, for så å komme ut på et fergeleie. Er ikke noe mer der. Bare ett hull i fjellet og et fergeleie. Skal noe til for å tenke ut ei slik løsning og få den til å fungere.

Salig Holberg sa det slik i “Den politiske kandestøber” (1723):

»Et er et Søe-Kort at forstaae, Et andet, Skib at føre. Af en politisk Bog man kand Vel lære raisonnere, Men til at forestaae et Land Udfordres andet meere«

Les mer om turen der den fortsetter over Hemsedalsfjellet og videre mot Sveariket

 

Egenterapi

Bikerbabena 270907 25x37
Bikerbabena 270907 25x37
Høsten 2007 hadde ørkendyret kjørt sine første 22.000 terapeutiske km, og var knapt nok innkjørt.

230 mil sier Google maps at det blir de neste fire dagene. Fire dager på to hjul, med bare sykkelen og veien som selskap. Skal også innom gamle og nye bekjente. Ikke så mange kanskje, men det var det med kvalitet kontra kvantitet.

230 mil er kvantitet, terapien som de milene langs veien gir, er derimot kvalitet. Ørkendyret, og den Rosa Pantheren før den, har vært og er den viktigste terapeuten. Sykkelen krever fokus. At man er der, på sykkelen, med øya forbi der veien slutter, og ikke i Kuala Lumpur. Forutsatt at man ikke har lagt veien om Malaysias hovedstad.

En onkel, en av de med uniform og hvit Passat med røde striper, spurte etter å ha stoppet blondinen i en fartskontroll. “Så du radaren?” “Nei” svarte hun med de uskyldsblå, “Jeg holder øya på veien, og ikke i grøfta”.

“Fornuftig” måtte lovens håndhever innrømme. Før han skrev ut forelegg på firetusenogno for 90 km/t i ei 70-sone. Plunder og tidheft spør du Kamelryttersken. Veien var snorebein, ingen trafikk, tørr vei og godt vær. Ingen grunn til at UP skulle bry seg om at ørkendyret holdt passe styrefart nedover Saltdalen. Men det gjorde de, med tre prikker i sertifikatet som resultat, og at ørkendyret knapt klarte å holde styrefart videre nordover. Heldigvis går sånne prikker over, de er datostemplet tre år fram i tid, så hvis UP og andre med samme fartshindrende måleredskaper, holder seg langs andre veier enn den ørkendyret er på. Når han uheldigvis bikker over fartsgrensen, er de prikkene historie i 2015. For hvem er det som innbiller seg at sheriffen er ute på blanke fredagsformiddagen?

Fra spøk til Halvor. Fartsgrensene har sikkert en fornuftig begrunnelse, ut fra Veivesenets forståelse av veiens beskaffenhet, trafikkmengde, antall unger i veien og sånt. Men de har ikke tatt hensyn til at veien også har en terapeutisk verdi. At veikvaliteten også bidrar til folkehelsa.

Noe hverken UP eller andre med ansvar for trafikksikkerhet har tenkt på. Er at fartskontroller i seg selv er et tiltak som setter ned trafikksikkerheten. For ørkendyr og andre doninger med to og flere hjul, flytter oppmerksomheten fra veien, og ned i grøfta. Hvor radaren gjerne står. Uoppmerksomme sjåfører er i følge de samme myndigheter, et faremoment i trafikken. Ikke sant?

For de som gjerne vil lese mer om fartssynderinnens opplevelser med og uten øvrighetspersoner, anbefales Kamelhiet, årgang 2010. God lesing :-)

MC-ravn i kveldssol over Trondheimsfjorden en maikveld i 2010

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken