Tag Archives: holdninger

Tillate forbud?

Vi lever I en kultur, der synes at foretrække forbud fremfor positivt formulerede krav, og derfor forsøger vi at lovgive (f.eks. med antitrustlove) imod de indgribende variable; og vi forsøger at forsvare «borgerrettighederne» ved at irettesette den indgribende autoritet juridisk.

Vi forsøger at forbyde visse indgreb, men det er måske mere effektivt at oppmuntre folk til at kende deres friheder og fleksibiliteter og bruge dem lidt oftere.

Bateson, Gregory (2005) Mentale systemers økologi, Akademisk forlag, København. s. 491

To sider av samme sak

Forfatterinden var innom i et presserende ærende her i helgetida, kunne samtidig fortelle at hun hadde sett at det var så mange lesere på blondinens blogg. Oppmerksomme lesere han kanskje sett at det står et hvitt tall på rød bunn ut til høyre? Til høyre for bloggteksten altså. Det er en måler som er tilknyttet Bloggurat, og som viser hvor mange forskjellige lesere som har vært innom bloggen den siste uka. Nå i helga gjorde det tallet et aldri så lite hopp, fra et jevnt nivå på i overkant av 200, til over 800 på en dag.

Nærmere undersøkelse viste at det var et enkelt innlegg som plutselig hadde fått over 700 besøk på en dag. Hyggelig det. At folk vil lese om Ørkendyret, hans betvingerske og deres ferd gjennom den svenske gläsbygden nå sist høst, med overnatting på en herregård og i det hele tatt. Derfor var det med mye beven og spenning at den selvsamme måleren ble avlest nå. 1312 forskjellige besøkende siste sju dager. OK. Det er tilfeldigheter som gjør at et fem måneder gammelt innlegg plutselig blir populært, men det er jo artig læll.   Man kan jo heller ikke beskylde Kamelryttersken for å ha vært ivrig ved tastaturet i det siste. Kanskje heller det motsatte …

Noe som har opptatt Ørkendyrbetvingersken en del i det siste halve året har vært dette med tilbakemeldinger. Hvordan noen på den ene siden nærmest kan bli overøst med skryt, mens den samme noen på andre siden kan få tilsvarende mye kritikk. For det samme. Hvilken forståelse for tingenes tilstand er den som ligger lengst opp til sannheten? I den grad man kan snakke om sannheter når det gjelder hvordan vi oppfatter og omtaler hverandre. Som oftest er den enkelte som forvalter sin egen sannhet. Ikke bare om seg selv, men også om sine omgivelser, fysiske og psykososiale sådanne. Men i noen tilfeller vil omgivelsene hevde at de forvalter sannheten, og at den stakkars ulykksalige som har utfordret denne sannheten tar så i inn i granskauen feil at vedkommende snarest og med en gang bør se til å pakke snippeska og komme seg tilbake dit h*n hører hjemme. Ikke sant?

Karavanseraiet.no 

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Sykkelvelt og rekkefølge på tunge og tenner

Neida, blondinen med egen motorsykkel har ikke velta med Ørkendyret. Han står like traust og stødig i carporten. Selv om han har vært ute et par ganger i det siste, når det har vært ærend som krevde raskere doning enn tråsykkel. Men det er kaldt og det kan være lurt føre med underkjølte partier i bakliene. Telen har ikke sluppet taket, selv om gradestokken har stått på rødt lenge nå. Bart er det òg. Støvete og utrivelig på to ben eller to hjul i bytrafikken. Buristene kjører på piggdekk som om det skulle vært den kaldeste og mest snøfylte vinteren siden Fimbulvinteren i den norrøne gudelæra.

Dem om det. Trampjernet tar seg like godt fram i trafikken som burene folk tror er alfa og omega her i verden. Arbeidsvei på tre kilometer på flat mark er overkommelig på sykkel, og mye triveligere enn å stampe seg fram i bytrafikken på fire hjul. Like raskt som bussen er det også. I følge en kollega som observerte fruen på sykkel fra bussen utenfor heimen. Begge kom inn gjennom kontordøra samtidig. Men buristene får nå bare holde på i sin villfarelse om at det er bedre med fire hjul med en metalkasse oppå.

Går en grense på 50.000 innbyggere før en by kalles en storby. I Norge. Hvordan de tenker i utlandene om det vet fruen lite og ingenting om. Politimesteren i Bodø derimot. Han fant ut at han fikk 15 millioner banke norske kroner mindre til å drive kammerset sitt, fordi Bodø manglet hundre innbyggere på å bikke over grensen for å være storby ved siste årsskifte. Trønderheimen derimot, regnes som storby, men får visst ikke noen særbehandling økonomisk av den grunn. Blir ikke flere sugerør i statskassa av at det har blitt nærmere 30.000 flere Trondhjemmere siden ordfører Slungård feiret innbygger nr 150.000 i år 2000. Med kake og gaver på fødeavdelingen på regionsykehuset. Siste opptelling viser at det nå er opp mot 180.000 innbyggere i Stiftsstaden.

Avstandene i kaupangen ved Nidaroset har ikke endret seg, topografien er den samme som den har vært. Og tilgangen til bil i embeds medfør er også som den har vært. Derfor hjemmebesøkene i det siste mye godt blitt avviklet med sykkel til og fra. Noe som regnes som både helsebringende og -styrkende. Likevel har Kamelryttersken moderert sitt syn på førstnevnte. Det med helsebringende. En smule. I det siste. For hun klarte å kjøre seg av på vei til et hjemmebesøk. Gang-/sykkelstien hun var sikker på gikk der, gikk ikke der, men et kvartal lenger bort. I stedet var det et gjerde. Forsøket på å snu i unnabakke på gruslagt asfalt førte til skrubbsår på en albue. Par dager senere slo en gammel kjenning til. Hodeverk og nakkesmerter. Faste følgesvenner siden en ulykke for mange år siden. Vanligvis er de såpass veloppdragne at de ikke blander seg i fruens hverdager. Men nå var det ikke bønn. Om det ikke akkurat ble en Canossagang, så iallfall en sykkeltur og besøk hos den faste kvakksalveren, som foreslo 50 % hvile og 50 % arbeid, noe som hørtes fornuftig nok ut. Men så var det «Skal bare …».

For fruens arbeidssituasjon er i endring. Nye arbeidsoppgaver hos samme arbeidsgiver fra 1. mai. Noe som fører til refleksjoner rundt moteord, pendler og hva som er i tiden. De som så Dagsrevyen på NRK sist torsdag, så en reportasje fra Bodø hvor de har etablert et tverrfaglig team som holder på med Hverdagsrehabilitering. Den arbeidshverdagen som reportasjen beskrev, var som hentet fra Kamelrytterskens daglige dont. Teamet i Bodø var satt sammen på samme måte. Ergoterapeut, Fysioterapeut, Hjelpepleier og Sykepleier. Inspirasjonen hadde de hentet fra Danmark. At Trondheim har hatt tilsvarende team og arbeidsmåte siden 2001 var ikke nevnt. Kanskje ikke så rart. Innsatsteam for oppsøkende rehabilitering har ikke samme schwung som Hverdagsrehabilitering.

Derfor har man hevet seg på samme trenden i Trønderheimen. Og etablert Hverdagsrehabiliteringsprosjekt i en bydel. De andre bydelene kommer etter hvert som man får erfaring fra den første. Ideen har man hentet fra Danmark. Men siden man etablerer et nytt prosjekt, må man jo hente pengene fra et eller annet sted. Innsatsteamene sto laglig til for hogg, siden også Hjemmetjenestene hadde behov for større ressurser. Og de folkevalgte tenker like mye sykehjem, at det er løsningen.

Så i stedet for å bygge videre på noe som har vist seg å fungere, og som kunne justeres for å ta opp i seg Hverdagsrehabiliteringstankegangen, velger man å oppløse et godt fagmiljø og spre kompetansen tynt utover. Helhetstenking og samkjøring av tjenestetilbudet er fremdeles bare ønsketenking. Bedre å henge seg på den rådene trenden rundt forbi, enn å stole på at det man har bygd opp selv, det er like bra. Men så var det å skjønne rekkefølgen på tunge og tenner. Det kan være utfordrende i en hektisk hverdag. Men blondinen har denne gangen overlatt pratinga til de som mener de har vett til det, og begynt å reorientere seg mot nye arbeidsoppgaver, selv om hun vet med seg selv at det er rehabilitering og tverrfaglig samarbeid hun vil arbeide med. Hvis hun fikk velge blant arbeidsoppgavene hos sin nåværende arbeidsgiver. Så hun sier med Ivar Aasen:

Dei vil alltid klaga og kyta,

at det gjenge så seint og så smått,

men eg tenkjer dei tarv inkje syta

me skal koma, om inkje så brått

 

Etikk kontra buksevarming

En politisk sleivkjeft, visstnok a shooting star i et større opposisjonsparti har i all offentlighet ment på at alle måtte bidra til å sverte regjeringa. Godt mulig at hun mener det. I såfall har hun hengt seg selv pent ut til tørk. Historien går for tiden på sosiale media hvor alskens forståsegpåere kan fortelle om sin moralske indignasjon. At SLIK gjør da ikke VI.

Neivel nei. Blondinen med egen motorsykkel syns hele saken er usmakelig. «Heleren er like god som stjeleren» er et gammelt ord som renner henne i hu.

En historie fra Mahatmaens kamp mot den engelske kolonimakten kan kanskje gi en bedre forståelse for etikken i dette spørsmålet. Moralen må derimot kunne sies å være ganske klar?

England hadde monopol på salg og utvinning av salt. India utvinner mye havsalt fra havet, og Gandhi mente at inderne selv skulle få inntektene fra sine ressurser. Han sa da en dag at han ville gå og hente salt til middagen sin. Han fikk mye oppmerksomhet, siden det var en heller lang mars. Englenderne fikk god tid til å mobilisere politi og militære for å hindre ham. Men så lenge han bare gikk, gjorde han ikke noe ulovlig. Og med medias oppmerksomhet på saken måtte de la ham fortsette helt fram til stranda hvor saltutvinningen foregikk. Der skrapte han ei klype salt av steinene og sa: «Nå har jeg salt til middagen, nå går jeg hjem igjen».

Med denne marsjen skapte Gandhi en forventning om at han skulle gjøre noe stort, noe som var ulovlig ifølge gjeldene lov. Men det han gjorde når han kom fram, var å gjøre det han sa han skulle. Hente salt til middagen. Noe han gjorde ved å ta salt som lå fritt tilgjengelig. Han brøt dermed ikke makthavernes monopol.

Marsjen hans stilte Englands maktbruk og krav på indiske ressurser i et helt annet lys, overgrepene mot inderne ble satt inn i en større sammenheng. En sammenheng som man da ikke var vant til å se koloniherrene i. At de utnyttet lokale naturressurser på en slik måte at de holdt befolkningen nede.

Gandhi på sin side, viste at med en etisk gjennomtenkt framgangsmåte oppnådde han mer, enn ved å skjelle ut maktmisbrukerne.

Moralsk indignasjon og etisk tankegang er ikke alltid to sider av samme sak. Etikken bringer en vanligvis lenger enn moralen, selv om moralen ofte gir den enkeltes selvoppfatning et løft. Et løft som kanskje kan sammenlignes med vannlating i benklærne for å holde varmen i vinterkulda?

Roller og refleksjoner

Blir noen refleksjoner når man sitter ved et sykeleie, og ikke helt vet  hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Som opphavet har også Kamelryttersken lyst og ikke minst vilje til å lære fra seg det hun kan. Så når hun ser en pleier ta et forkjært tak for å hjelpe pasienten opp av senga eller snu ham, da holder det hardt å holde tennene foran tunga og la pleieren fortsette med sitt. Å skille hundskit og kanel er ikke alltid like enkelt. Det å sortere mitt, ditt og vårt. Enkelte syns det er bra at de får innspill og forslag til bedre fagutøvelse. Noen få kan bli både fornærmet og det som verre er over at dattera blander seg i hvordan de gjør jobben sin. «Ja, men jeg vil jo bare at pappa skal ha det bra» tenker hun i sitt stille sinn mens hun ser på flinke pleiere som gjør en god jobb. Hver gang. Selv om pasienten er både brysk og klar i sin tale om både leger og ellers det meste.

I en tidligere bloggpost har Kamelryttersken reflektert rundt det å være fagperson og pårørende, en kombinasjon som ikke alltid er like enkel. Hverken for fagpersonen eller for den pårørende. Selv om hun begynner å bli vant til å være «profesjonell» pårørende, er det ikke sikkert at utålmodighet og besserwissen alltid er borte fra den overflaten pleiepersonale og andre møter. Rett og slett fordi man er ikke bare det ene eller det andre. Man er seg selv, med all sin kunnskap, erfaring og personlige egenskaper, uansett. Men man har lært å ta fram pårørendemasken når man er der som datter, selv om man egentlig vil være fagperson. Det er lettere å skille når man står i en situasjon hvor det er mest medisinsk kompetanse som kreves. Pleie og omsorg er ikke noe fremtredene trekk ved Ergoterapeuten, selv om -patien er der. Omtanken og forståelsen for behovet for pleien og omsorgen. Samtidig som man ser rollefordelingen, hvem som gjør hva, når. Men som pårørende er ikke alltid forståelsen for rollene alltid like enkel. Når er og skal man opptre som datter, når skal man representere opphavet, når skal han få ta kommandoen, og når skal man hente tisseflaska eller bekkenet?

For ingenting går fort nok. Og de legene er noen ubrukelige kvakksalvere, mens da de som er der i dag kan gå an. Helt til den inngrodde respekten for legen slår inn og alt er tilbake til det gamle. Uten å forstå at ting ikke går fortere og at leger er mennesker de òg, som gjør det de gjør ut fra det de kan, der og da. At sykdom kan oppstå over natta, også i en gammel skrott, er det heller ikke så lett å få formidlet. Neida, det er «De», dette ubestemmelige begrepet for «Noen» som har bestemt at han skal være her. Ja,men det er ikke noen De som har bestemt noe om deg, det er din egen slitne kropp som holder på å gi etter for alderen. Kroppen, organismen har begynt å slå seg av. Sakte, ja, men merkbart. Og det tar lengre tid før du kommer til krefter igjen. Sånn er det bare.

Naturen går sin gang, og det er ikke sikkert at vi skal gjøre noe med det. Det er ei tid for alt, ei for å så, og ei for å høste. Selv om vi mennesker gjerne så at vi kunne leve evig, uten innblanding fra vår relativt skrøpelige kropp. Noe som kan føre tankene til han som var i Getsemane hage med sine disipler, og snakket om at ånden er villig, men kjødet svakt. Mens vi moderne mennesker helst vil ha begge deler?    

Om ferskfisk, muligheter og utfordringer

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år. Noe som begynner å bli en vane i disse førjulsepistlene.

Ferskfisk og motorsykkel, muligheter og utfordringer i ei førjulstid.

Kamelryttersken fikk seg ferskfisk denne siste uka i a’venta. Vanligvis har hun ikke kontanter når hun ser byfiskerne i Ravnkloa. Men denne gangen hadde byfiskeren en i overkant stor sei han ville bytte mot den enslige femtilappen MC-røya hadde. Det gjorde opp for, og vel så det, at bruktssjappa lenger bort i gata hadde solgt adventsstjerna hun hadde sett seg ut, men som hun lot henge til arbeidsgiver hadde fylt lønnskontoen. Straffet seg det. Ble ikke adventsstjerne på henne denne a’venta heller. Men fersk fisk ble det. Stor, fin sei. Kokt med salt, pepper og laurbærblad. Seien blir gjerne grov, når den får litt størrelse, men det hefta ikke, sammen med en bakt potet og løk surra i smør ble den et måltid som var verdig bedre folk enn en skarve sliten Ergoterapeut.

En stor sei er mer mat enn en munn kan ta unna i et mål, derfor ble resten plukkfisk. Tykk hvitsaus med salt, muskat (mye) og pepper (ikke fullt så mye), en STOR løk og resten av fisken. Plukkfisken, som pent fordelt i passe store plastbokser blir opp til flere nistepakker. Microbølgeovnen på spiserommet har som fast jobb å varme blondinens frosne matpakker. Når man bor alene er det ofte ganske så kjedelig å spise i ensom majestet. Derfor er det godt å kunne nyte et varmt måltid i matpausen, i selskap med andre. Kan la resten av dagens måltider bli ganske så enkle etter å ha hatt en varm lunsj.

Året har vært en berg og dalbane. Så det holder. Mindre farting på Ørkendyret enn årene før. Økonomien får ta skylden for det. Han har gått sine 120.000 km siden 2007, og hadde derfor behov for en større service i fjor høst. Noe som fikk ringvirkninger for innholdet på førnevnte lønnskonto langt utover i 2013. Men det har da blitt noen turer. I alle himmelretninger, selv om den store Europaturen fremdeles bare er en mengde ønsker om at DIT vil hun. Madonnatreffet i Italia, Øst-Europa, Frankrike …

Likevel gir motorsykkelen muligheter som ellers ville vært utenkelige. Som muligheten til å bli våt og kald i stupmørket over åsen fra Randsfjorden til Sperillen, for så å kunne svinge inn på Gamlestua. Der kunne MC-røya legge seg på Stabbursloftet som i barndommen var fast utgangspunkt for utforsking av Besteforeldrenes rike. Ringerike.

Eller muligheten for å få en koselig prat med ei venninde med eget smykke på to hjul i sommersola på en terasse på Hitra. Hvor man kan mimre om andre MC-turer rundt i Mor Norge, Sveariket eller Danmark. Tyskland har han bare såvidt vært. Ørkendyret. Snartur nedom Hamburg første sommeren.

Man har også muligheten til å gjøre et potensielt traurig, men dog så nødvendig, årlig besøk på Rikshospitalet, til en opplevelse. Ikke besøket, men turen til og fra. For som kjent er ikke den rette linja den korteste veien når man kjører motorsykkel.

En annen mulighet man har, er å kjøre E6 over Saltfjellet i østavindskuling. Kan være nervepirrende nok nå som

Ørkendyret på Polarsirkelen juli -09

de har lagt veien etter anbefalingene reindriftssamene kom med den gangen jugoslaviske og russiske krigsfanger bygde riksvei femti. Man kan jo gjøre seg sine tanker om hvorfor den tyske krigsmakten ikke fulgte de anbefalingene. Ble iallfall noen timer kolonnekjøring over Saltfjellet for ferdafolket i årene fram til Veivesenet flytta veien slik at snøen føk av og ikke la seg i meterhøye skavler over veibanen. Ulempen er jo at vinden får godt tak, og med bare to hjul å klore seg fast med, kan det bli en utfordring å komme seg over. Selv på sommers dag. Men da har man muligheten for å kjøre rundt. Selv om det blir en smule lengre enn de 58 milene fra Polarsirkelen til Trønderheimen. Da har man ikke tatt med at blondinen ofte skal stille på jobb dagen etter at hun har passert Nord-Europas høyeste fjellvidde …

På den annen side kjører Kamelryttersken med marginene på sin side, selv om enkelte prikker i sertifikatet kanskje kan fortelle andre historier. En kan være den om en av lovens kvinnelige håndhevere. Hun som fant ut at en søndagskveld i juni 2007 var et passe tidspunkt for å ta med seg laserpistolen og slå seg ned på en avkjørsel på Setsåhøgda. Var ikke mye forståelse å hente for at sykkelen nettopp var innkjøpt og måtte prøves på ei rettstrekke på E6. 104 i 80-sona betyr sånn ca 6.000 km mindre kjøring lærte blondinen med egen motorsykkel av den fortellingen. Pluss to prikker i et prikkfritt, nesten tredve år gammelt sertifikat. En annen fortelling kan være den om en av UP’s sivile patruljebiler. Den som befant seg på helt feil sted til helt feil tidspunkt. Akkurat når Kamelryttersken overså et 60-skilt Veivesenet hadde gjemt i småskogen et stykke nord for Elverum.

Seinhøsten har ikke vært helt enkel å komme gjennom. Så ei stund ut for at fruen måtte belage seg på en ny tilværelse som overtallig, siden Rådmannens budsjettforslag for 2014 anbefalte at arbeidsplassen hennes skulle ha bare halvparten så mange ansatte som i 2013. Og sist ansatt, først ut, er et prinsipp blondinen kjenner fra tidligere ansettelsesforhold. Har også vært utfordrende å forholde seg til at teamet hennes har hatt en del utskiftninger det siste halvåret. Livet er utfordrende i seg selv, og når omgivelsene skifter og man er usikker på om man får fortsette i den jobben man har, kan skillet mellom det å være profesjonell og det å være menneske bli ganske så utydelig. Angsten som hun aldri har villet vedkjenne seg, har styrt mye av reaksjonene på det som har skjedd utover høsten. Noe som har straffet seg. I mye større grad enn godt er. Hun går på jobb, gjør så godt hun kan. Går hjem. Sover. Ingenting hefter. Leiligheten flyter over. Men hun bryr seg ikke. Steller seg såpass mat at hun har noe gå på. Steller seg selv såpass at hun kan være blant folk uten å skjemmes.

Selv om hun arbeider varsomt med seg selv, med sine prosesser, så er det mye å forholde seg til. Noen av prosessene er utsatt/fortrengt fra ungdommen. Andre har aldri fått utvikle seg. Alt dette må hun håndtere og få til å henge på greip. Samtidig har hun en utfordrende jobb, som krever at hun er der, og yter sitt beste. Hver dag. I samarbeid med resten av teamet hun er en del av. Et samarbeid som krever at hun er seg selv. Et seg selv hun knapt nok vet hvem er, bare aner konturene av. Rett og slett fordi at hun aldri har hatt den selvrespekten som kreves for å kunne være seg selv. I ett og alt. Forstå hva og hvor mye hun faktisk må bidra med i forhold til sine omgivelser. «Fake it til you make it» heter det på engelsk. Har blitt mye faking oppgjennom årene ser hun i bakspeilet. Og det er ingen god oppdagelse, at man faktisk ikke har vært seg selv, at man bare har spilt en rolle, uten manus, uten andre føringer enn de hun trodde var der. Men som ikke var der. Da er det mye som må på plass før hun finner ut hvordan hun egentlig er, og hvordan hun skal oppføre seg og gjøre tinger og tanger.

Men oppi all misèren har hun lært å være takknemlig. Glad og takknemlig. For den muligheten hun faktisk har til å finne seg selv. Være seg selv. Og ikke minst takknemlig overfor alle rundt seg, som på tross av alle hennes feiltrinn, stiller opp og er der. For henne. Uten at hun helt har skjønt at hun fortjener det. For det har hun ikke. Ikke i sitt eget hode iallfall. Der er det bare en stor klump med angst som biter etter alt som kan minne om ros og konstruktiv kritikk. En redsel som motsetter seg alle forsøk på utvikling og menneskelig vekst.

Heldigvis har blondinen med egen motorsykkel begynt å ta tak i sin egen redsel, og er glad og takknemlig for all hjelp og støtte fra gode kolleger, venner og familie det siste året. Uten dere hadde det vært mye tyngre å komme gjennom dagene. Tusen takk :-)

God jul og Godt nytt år

:-) Ragnhild

 

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

Refleksjoner på en skalkefest

Lånt fra justthis.blogg.no

Kamelryttersken satt med en tallerken riskrem og et glass rødvin og holdt skjømming, sødagskvelden. Sånn helt for seg selv. Risgrøten og rødvinen sto igjen etter høstfesten. Var noen av gjestene som hadde med seg, og det ble stående en del igjen når de gikk. Dermed hadde vertinnen skalk’fest helt for seg selv i skjømminga.

Skalk’fester kan være veldig så trivelige, Man slapper av etter alt styret med mat og gjester og rydding og ellers alt som følger med det å ha gjester i heimen. Det som står igjen av vått og tørt tilfaller de som rydder etter festlighetene. Man kan sette seg ned i ro og fred og nyte go’bitene. For det er alltid no godt blant det som er til overs. Og når festen er over har man ro til å nyte det som man dagen før var for opptatt til å nyte fullt ut. Og om det blir ett glass eller to glass med rødvin hefter ikke så farlig. Man har tida for seg, og skal ikke noe før i morra, likevel.

Martin, en av gjestene ringte søndagsformiddagen og sa takk for i går. Hyggelig, selv om det ikke var noe å takke for. Festen var som den skulle. God mat i godt lag. Og Martin hadde så absolutt bidratt til det gode laget.

Man burde gjøre det oftere. Si. Takk. Eller som en nabo sa en gang han hadde gjort et arbeidstykke for ørkendyrbetvingersken og fikk et «Takk for hjelpa» i handa.

«Du skal ha Takk. Som har vèt til å si takk»

Et familiemedlem sa en gang at det var da ikke nødvendig å si takk når det var familien.  Kamelryttersken er kanskje mer på at det å kunne gå hjem fra jobb med et «Takk for i dag» er godt for både den som får takken og for den som takker.

For det er det med å ha «Vèt» til å takke, at man viser den man takker respekt, og omtanke for hans eller hennes vel. Selv om man bare har vært på samme arbeidsplassen, uten annen kontakt enn at man har gått i de samme gangene. Den dagen. Det gjør noe med et menneske å få Takk. Det blir en tanke lettere, en tanke mer selvbevisst og klar over at det selv har en verdi. For noen andre. Og det er viktig for oss mennesker. Å ha. Verdi for andre. For da har vi verdi for oss selv.

Når vi har verdi for oss selv, har vi også verdi for andre. En positivt selvforsterkende spiral. Som det er lett å bryte. Og da blir det lett en nedadgående spiral igjen. Som ikke er så lett å bryte.

Eller?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

img081

Jamaicagryte, om at det sitter i hodet

Ålreit dyr

Er visst ikke alle som har det samme forholdet til ålreite dyr. Noe fruen fikk erfare. Enda en gang. Når hun inviterte til høstfest. Med den begrunnelsen at årets lam var i butikken. Og det måtte feires. Med god mat i godt lag.

Som sauebønder flest har Kamelryttersken et godt forhold til de dyra Liv Finstad i 1983 kalte ålreite dyr. Uttalelsen kom på NRK TV i beste sendetid, som forsvar for RV’s landbrukspolitikk. Som man nesten må kunne kalle tilnærmet fraværende. Rød Valgalianses landbrukspolitikk altså. Grunnlagt i den industrielle revolusjon og kampen for arbeidernes kår som den er. Man kan kanskje kalle den velmenende, og ikke fraværende. Man er da tross alt vokst opp i et møblert hjem.  Forståelsen for «By og land, hand i hand» blant revolusjonens forkjempere var ikke den mest fremtredene for å si det sånn. For balansens skyld må det tas med at den forståelsen ikke er spesielt fremtredene i den blå leiren heller. Der i bygården ser man forskjell på eiendomsretten. Om den er i byen eller på landet. Heller ikke det et godt grunnlag for at byer og omkringliggende landskaper skal gå hand i hand.

At ålreite dyr kan gi grunnlag for god mat. Er derimot et udiskutabelt faktum. Uansett politisk hårfarve. Norges nasjonalrett, Fårikål, er jo et utmerket eksempel. Likevel må fruen innrømme at hun ikke har noe spesielt intimt forhold til saukjøtt kokt i kål. Med hel, svart pepper. Av den enkle grunn at det var en heller sjelden spise i hennes barndom. For i den fedrene og mødrene heim var det Jamaicagryte som gjaldt. Ei gryte som det faderlige opphav hadde funnet oppskrifta på et eller annet sted, og først prøvd, og adoptert. For godt.

img081

Ålreit å få ligge inntil mamma når man nettopp har sett dagens lys

Den originale oppskrifta har gitt tapt for tidens tann. Vi snakker tross alt om 40 – 45 år siden det faderlige opphav serverte Jamaicagryte i heimen første gang. Og drakk den vanlige søndagspilsen fra Bodø Aktiebryggeri dertil. Resten er historie sies det gjerne.

Den Jamaicagryta ørkendyrbetvingersken serverte sist lørdag, besto av lammekjøtt, erter, paprika, banan, fløte, salt og pepper. Servert med ris. Alt i et passe innbyrdes forhold. To kg lammelårskiver, renskåret i passe store terninger. Bein, fett og slintrer ble kraft til en annen anledning. En pose frosne erter. To store paprikaer og fire bananer av passe størrelse. ca 3 dl fløte has oppi helt til slutt. Hvis man liker å gnage bein, kan man gjerne bruke fårikålkjøtt av både sau og lam. Om man skjærer bort fettet er også en smakssak. Folks smaksløker er så forskjellige. Og det er ikke alle som har fått med seg at kosten skal inneholde mellom 25 og 30 % fett. Daglig. Dessverre erstatter man i dag heller fettet med sukker og andre karbohydrater, eller karbohydratlingende stoffer. Noe som ikke er sunnere eller bidrar mer til å holde kroppsvekta stabil. Mange glemmer også at ungene skal vokse, og at de derfor trenger mest mulig. Av alt. Og det ikke skal være lett-produkter, men fullverdig mat ungene får i seg. Og ikke minst. Snop bare på lørdag. Også den flytende varianten. Helsesøstrene på Oslo Vest har for lenge siden slått alarm om vestkantungenes matvaner og at de er undervektige.

Kjøttet ble kokt først med passe mengder salt, pepper og ca 1,5 l vann. Var en liten skvett olje i gryta først, for å unngå fastbrenning. Kokes passe mørt ved at kjøttet ble kokt opp på formiddagen og gryta satt i stekeovnen fram til i fem-tida. Gjestene skulle komme ca sju, og det tar alltid litt tid før man setter seg til maten. Kokte da opp kjøttet på nytt og hadde i ertene og paprikaen. Det fikk småkoke på komfyren mens risen ble kokt opp og overtok plassen i stekeovnen. Ca en halvtime før gjestene kom fikk innholdet i gryta selskap av bananene og fløten.

Rundt et bord med elleve kjente og ukjente mennesker blir det gjerne mange gode samtaler. Om både dette og hint. Så også denne lørdagskvelden. Kamelryttersken inviterer folk hun trives med og setter pris på. Hver på sin måte. Noen nye bekjentskap og noen eldre, som hun gjerne holder vedlike kontakten med. Så selv om folk kommer med ulike utgangspunkt, sine egne skjelett i skapene sine og er en tanke reserverte i forhold til hvem skal jeg møte nå, er det å dele et måltid. En god måte å stifte nye bekjentskap og vedlikeholde gamle.

Tanken bak å ha et slikt lag, er å skape et lite pustehull i en heller travel hverdag. Noe samtalen rundt bordet også kom inn på. Dette at vi møtes sjeldnere over en kaffekopp eller et måltid hjemme hos hverandre. Vi har mer kontakt via diverse teknologiske dingser som skal trykkes eller strykes.

Praten kom også inn på «at det sitter i hodet», At mange av våre oppfatninger sitter i hodet, at det er vi selv som bestemmer hva vi mener om dette og hint, eller hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Et eksempel som ble nevnt var en som hadde fått et lite sår på hånda, hvor hjernen hans misforsto og trodde at det var store smerter i hånda og at han derfor ikke kunne bruke den. De som så såret skjønte ikke at det såret skulle gi slike utfall. Ved å sette opp et speil og få vedkommende til å gjøre med venstre de bevegelsene som høyre hånd vanligvis gjorde, fikk man overbevist hjernen om at det ikke var smerter i høyre hånd. Personen så i speilet bevegelsene som venstre hånd gjorde, men trodde at det var høyre hånd. Sofistikert?

Ja, kanskje, men det er et godt eksempel på at de sitter i hodet. Våre oppfatninger og holdninger av våre omgivelser og hvordan vi oppfører oss.

Har du vært i godt lag, med god mat i helga? Eller kanskje du skal? En gang, om ikke så lenge?

 

img057

Er da ei stund igjen enda?
Til høsten og slaktekniven, mener jeg?
Så ålreit er du da?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Bikerbabena 270907 25x37

Egenterapi

Bikerbabena 270907 25x37

Høsten 2007 hadde ørkendyret kjørt sine første 22.000 terapeutiske km, og var knapt nok innkjørt.

230 mil sier Google maps at det blir de neste fire dagene. Fire dager på to hjul, med bare sykkelen og veien som selskap. Skal også innom gamle og nye bekjente. Ikke så mange kanskje, men det var det med kvalitet kontra kvantitet.

230 mil er kvantitet, terapien som de milene langs veien gir, er derimot kvalitet. Ørkendyret, og den Rosa Pantheren før den, har vært og er den viktigste terapeuten. Sykkelen krever fokus. At man er der, på sykkelen, med øya forbi der veien slutter, og ikke i Kuala Lumpur. Forutsatt at man ikke har lagt veien om Malaysias hovedstad.

En onkel, en av de med uniform og hvit Passat med røde striper, spurte etter å ha stoppet blondinen i en fartskontroll. “Så du radaren?” “Nei” svarte hun med de uskyldsblå, “Jeg holder øya på veien, og ikke i grøfta”.

“Fornuftig” måtte lovens håndhever innrømme. Før han skrev ut forelegg på firetusenogno for 90 km/t i ei 70-sone. Plunder og tidheft spør du Kamelryttersken. Veien var snorebein, ingen trafikk, tørr vei og godt vær. Ingen grunn til at UP skulle bry seg om at ørkendyret holdt passe styrefart nedover Saltdalen. Men det gjorde de, med tre prikker i sertifikatet som resultat, og at ørkendyret knapt klarte å holde styrefart videre nordover. Heldigvis går sånne prikker over, de er datostemplet tre år fram i tid, så hvis UP og andre med samme fartshindrende måleredskaper, holder seg langs andre veier enn den ørkendyret er på. Når han uheldigvis bikker over fartsgrensen, er de prikkene historie i 2015. For hvem er det som innbiller seg at sheriffen er ute på blanke fredagsformiddagen?

Fra spøk til Halvor. Fartsgrensene har sikkert en fornuftig begrunnelse, ut fra Veivesenets forståelse av veiens beskaffenhet, trafikkmengde, antall unger i veien og sånt. Men de har ikke tatt hensyn til at veien også har en terapeutisk verdi. At veikvaliteten også bidrar til folkehelsa.

Noe hverken UP eller andre med ansvar for trafikksikkerhet har tenkt på. Er at fartskontroller i seg selv er et tiltak som setter ned trafikksikkerheten. For ørkendyr og andre doninger med to og flere hjul, flytter oppmerksomheten fra veien, og ned i grøfta. Hvor radaren gjerne står. Uoppmerksomme sjåfører er i følge de samme myndigheter, et faremoment i trafikken. Ikke sant?

For de som gjerne vil lese mer om fartssynderinnens opplevelser med og uten øvrighetspersoner, anbefales Kamelhiet, årgang 2010. God lesing :-)

MC-ravn i kveldssol over Trondheimsfjorden en maikveld i 2010

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Om å gå oppreist

På Fjæsboka var det i dag ei historie om mobbing. Om hva som kunne blitt resultatet og hva som ble resultatet. En lykkelig slutt kontra den løsninga vi ikke snakker om.

Er vel ikke sikkert at den historia ville hatt en fatal ende, men han sa det iallfall han som kjente det som verst.

En ting er mobbinga der og da. Man kan komme ut av offerrollen på ulikt vis, men skaden, arrene og med dem, ettervirkningene, er der. Langt opp i voksen alder. Noen tar dem med seg inn i alderdommen. Man får flashbacks, tilbake til situasjoner man skulle tro man var vokst fra og hadde glemt. Men nei. Er ikke godt å ligge på gruve i skolegården med en hel ungeflokk rundt seg, mens tåa til læreren pirker borti deg, uten å tørre å reise seg for å gå inn til timen. En time hvor man kanskje skal samarbeide med de som i friminuttet var en del av flokken som rakka ned på deg.

Vi reagerer så forskjellig, noen rister seg som en hund og det meste forsvinner, andre graver seg ned i f…skapet og utvikler en kronisk aversjon mot alt og alle. Depresjon er også en mulig vei å gå. Mobbeofre kan også foreta lange vandringer i bipolare strøk.

Og så. Tyve, kanskje tredve år senere. Når man minst aner det. Slår den inn. Offerrollen og det man opplevde. Den gang da. Når alle så. Men ingen gjorde noe. Vanligvis rister man på seg, og går videre. Man er kanskje ikke klar over at dystymien man har gått med i årevis kommer av at man var alles hakkekylling. I barndommen.

Karavanseraiet.no er på mange måter en selvbiografi. Erfaringer blandet med betraktninger om hverdagen, sammen med faglige synspunkter. Med enkelte sleivspark i ny og ne. Noen ganger blir hun overveldet av seg selv. Hva hun egentlig kan denne dama. Samtidig som hun blir mer ydmyk, og mindre opptatt av å fremheve egne synspunkter. DETTE kan jeg. Samtidig kommer hun opp i situasjoner hvor hun godt kunne tenkt seg at samarbeidspartnerne var klar over HVA hun faktisk har i bagasjen. Av dette og hint. At kofferten ikke bare er full av flashbacks fra opplevelsene som offer for en ungeflokk som så at det var noe. Noe som kunne tråkkes på. Samtidig skal hun ikke hyle over seg om at det var så fælt. Det var galt nok, men ikke slik at det gikk på livet løs. Selv om den psykiske helsa nok fikk seg en trøkk 16. Som det har tatt noen år for å få rettet ut de verste bulkene etter.

For det er noe med tålmodighet. Det å vite med seg selv. At alle ikke kan. At man må stå for seg selv. Walk tall. At det er det som må til. Ikke syting om at man har så mye av ditt og datt, og derfor burde hatt sånn og slik.

Man får sånn og slik. Med tida. Når man har brukt det man har av ditt og datt. Og vist at man kan. Gå oppreist. På vegne av seg selv.

Men det er visst ikke enkelt. Og skal kanskje ikke være det?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

MC-ravnan. Nå også VVIP’s

Hva er nå dette?

Blondinen med egen motorsykkel innrømmer glatt, uten tilløp til blygsel at hun ikke er noen beleven festivalgjenger. I den spede ungdom, i den tida når vingene skulle og måtte testes om de bar, da var det Troilltampen som gjaldt. På Storjord i Tysfjord. Rett ved E6. Det var på slutten av nittensyttitallet. Men så flytter man på seg, og avstandene kan bli lange og økonomien skrall. Og i det hele tatt. Men det ble da Troilltampen i -82 også. Da hadde festivalen flyttet seg til Lofoten. Men det ble liksom ikke mer. Festivalgjengeri.

Men så ble det. Notodden bluesfestival og mormorhus. Ikke Kamelrytterskens Mormor, men stasjenta som kaller seg Mormor i blogglandia. Men hun nærmer seg sakte. Blondinen. Skeptisk som hun er. Til bluesfestivallivet. Så det ble med konsert med Kåre Virud og Charlie Musselwhite. Og 125 mil på to hjul til ei trivelig helg i mormorhuset.

Helga etter ble det ikke fullt så mange. Mil altså. 45. Kanskje. Sånn ca. Til Frøya og Frøyafestivalen. Med Too Far Gone, Vestlandsfanden, alle trønderes Åge og Sambandet, Plumbo, Anders Jektvik, Carola og Kaizers Orchestra. For å få med flere av høydepunktene.

Too Far Gone gikk hun glipp av. Blondinen. Loven om tingenes iboende f..skap slo til så det holdt før hun kom seg av gårde:

Alt som kan gå galt, går galt.

På det verst tenkelige tidspunkt.

Scooterføreren var sitt sedvanlige tålmodige jeg. Selv om han nok trega på at han gikk glipp av at Too Far Gone, dro til med «Mønsåsfesten» og «Zetor’n». Men det vet man jo for så vidt ikke. Om de spilte de låtene. Siden hverken han eller blondinen fikk hørt og sett trønderne. Live. På scenen. På Sistranda.

Det de derimot fikk. Når de kom seg så langt som til Sistranda. Var en varm velkomst av lederen for Natteravnene på Frøya. Som hadde invitert MC-ravnan utover for å bistå de lokale ravnene under festivalen. Sjelden har vel noen MC-ravn fått bedre behandling. At de to utskremte fra MC-ravnan følte seg som VVIP’s (Very Very Important Persons) er ingen underdrivelse.

Gjestfrihet, festivalpass for hele helga, sightseeing med privatsjåfør, god mat og førsteklasses overnatting. Alt var på plass for å få to MC-ravner til å trives. Hele helga. Og masse trivelig ungdom. Som unggutten som kom bort og hilsa i handa og sa at skulle han bli for full, måtte MC-ravnene ringe mor hans. Hun var et sted inne på festivalområdet fortalte han.

For det er jo et privilegium. En tillitserklæring faktisk. Å bli bedt om å se etter helt ukjente folks unger slik MC-ravnene ble denne helga. Dessverre slo det til, at natteravning fremdeles er Norges største voksenopplæringsprosjekt. Ikke at noen av ravnene var involvert, men fordi man enda en gang fikk demonstrert at det er lov å si fra. Lensmannen måtte halv seks lørdags morgen ta seg av fire trettenåringer med mer alkohol innabords en godt er for voksne folk. At det ble dagens snakkis på Frøya er ikke så rart.

Om det frister til gjentagelse? Iallfall er MC-ravnene invitert også til neste år ;-)

 

2013-08-10 16.10.24

Scooterføreren sammen med den eminente guiden  og privatsjåføren koser seg i sola på Titran

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

Et kompetent innvandringsland?

Vi er egentlig ikke et spesielt kompetent innvandringsland. Alt vi har er flaks, selvgodhet og et knippe utdaterte ideer. Og annet er kanskje ikke å vente. Vi har vært et innvandringsland enda kortere enn vi har vært et oljeland.

Sier Bjørn Stærk i essayet «Migrasjonens umuligheter“.

Videre sier han:

Men alle løsninger er ikke like ille. Finnes det noen ledestjerner vi kan bruke for å finne de minst dårlige løsningene? Jeg kan tenke meg tre.

  1. Den første er rettighetsmodellen, som sier at migrasjonen skal styres av umistelige menneskerettigheter, så som retten til å få beskyttelse hvis du er forfulgt. Asyldebatten handler om slike rettigheter, og asylaktivister ønsker gjerne å løse svakhetene i asylpolitikken ved å innføre flere rettigheter, for eksempel gjennom Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Når innvandring styres av rettigheter frasier vi oss noe av kontrollen over grensene, og må gjøre det beste ut av den innvandringen vi får.
  2. Den andre er eierskapsmodellen, som sier at statsborgere er en slags eiere av landet sitt, litt slik en familie eier huset sitt. Eierne har rett til å bestemme hvem som kan krysse grensene, og på hvilke vilkår. Det betyr ikke at innvandringen nødvendigvis må lønne seg. Eierne kan også velge å drive veldedighet. Det er som om du har en hybel i huset ditt. Du kan leie den ut, eller du kan velge å la noen bo der gratis, fordi de trenger det. Men valget er ditt. Som eier av huset har du rett til å tenke gjennom hvor snill du har råd til å være.
  3. Den tredje modellen handler om demokratiske verdier. Migrasjon må vurderes etter om det flytter oss nærmere eller lenger bort fra en verden hvor alle mennesker lever i liberale, tolerante, velstående demokratier. Innvandring som fører til mistillitsfulle utenforsamfunn er dermed galt. Men det samme er arbeidsinnvandring, hvis den skaper en innfødt herskerrase. Når innvandring skaper nye borgere som omfavner demokratiske verdier er den en god ting. Vi trenger deres hjelp for at våre verdier skal overleve i en verden hvor USA og Europa bare blir to av mange maktpoler. Når innvandring derimot bringer med seg den polariseringen og fanatismen som gjorde hjemlandet ulevelig i utgangspunktet er den en dårlig ting.

I likhet med Stærk heller Kamelryttersken mot den andre modellen. Mest av praktiske årsaker. Èn ting er at Norges innvandringspolitikk langt på vei er slik. Selv om det ikke alltid høres slik ut i den offentlige debatten, og da kanskje helst fra de som produserer de store, fine ordene. De om rettferdighet, likestilling, menneskerettigheter med tilliggende herligheter. Hvor mange av dem som med patos i stemmen snakker pent om innvandring, som faktisk bor i de områdene hvor det er størst andel innvandrere, kan man sikkert spørre om.

Stærk drar fram en del tall. For eksempel at nettoinnvandringen til kongeriket er på 47.000 mennesker pr år. Tilsvarende en by på størrelse med Bodø, som i følge Statistisk sentralbyrås (SSB) siste statistikk hadde 49 203 innbyggere. Eller 1,5 ganger Halden.

SSB kan også fortelle at kongeriket pr første kvartal 2013 hadde i overkant av 5 millioner innbyggere. 5 051 275 for å være helt nøyaktig. Ikke dårlig for et lite land langt ute i ødemarka. In the middle of nowhere som noen gjerne sier. Hvalfangstmotstanderne sier gjerne No Way, Norway, men de er som kjent ikke helt etterrettelige i sin omgang med statistikk. Da er de sikkert ikke etterrettelige i sin omgang med andre uomtvistelige sannheter heller. Tror vi gjerne. Siden det selvsagt er vår egen virkelighetsoppfatning som gjelder. Ikke den virkelighetsoppfatningen som de har, sånne særinger som Watson, Greenpeace, WWF, Kurt Oddekalv og Fremtiden i våre hender. Nei. Vi foretrekker da å tenke selv. Man er da Nordmann. Og h*n har som kjent både integritet og forståelse for det meste.

Ken hva gjør egentlig et slikt påfyll av multikultur med et såpass homogent samfunn som Norge egentlig er. Eller kanskje rettere: Har vært? Det har vi liksom ikke tenkt over. Like lite som vi ikke tenkte over hva Norge er og skal være den gangen vi meldte oss ut av Europa. Heldigvis hadde vi en landsmoder som skjønte at vi ikke kunne være utenfor det gode selskap, så hun ordna en husmannskontrakt i stedet. Og som alle gode husmannskontrakter koster den mer enn den smaker. Både i kronasje og i tapt arbeidarbeidsfortjeneste. Men det er ikke så farlig. Bare vi får billig arbeidskraft og at politicusene får sitte nederst ved bordet i Brüssel. En gang i blant.

Men hva har husmannskontrakten med EU med at ¾ av befolkningsveksten i kongeriket kommer fra innvandring? Kanskje ikke så mye ved første øyekast. Men bildet blir kanskje et annet når man begynner å tenke på at norsk ungdom utdanner seg til arbeidsledighet. Noe et par kommentatorer i Aftenposten har temmelig sterke meninger om. Her og her. Men håndverkere har vel ikke kompetanse til å si noe om slike ting?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Godlyd, media og planlegging

Big Maybelle fyller stua med godlyd. Førti-/femtitalls Soul og Rhytm & Blues. Sånt man kan kose seg med :-)

Spotify foreslo og til en avveksling ble blondinen med egen motorsykkel overbevist. Etter de første taktene.

Media, både de mer ordinære og de sosiale bringer mye moralsk indignasjon for tiden. Norsk kvinne voldtatt i Dubai. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Men å tro at man skal få snudd en arkaisk, religiøs og ikke minst patriarkalsk lovgivning sånn uten videre, det må det flere enn en enkel Kamelrytterske til. Eller for å si det med Big Maybelle One Monkey Don’t Stop the Show

Det enkleste er et glass vann, ikke før, ikke etterpå, men i stedet for. Å dra på ferietur til. Eller ta seg arbeid i. Land hvor egen sikkerhet er avhengig av lokalsamfunnets forståelse av hvordan man behandler kvinner. Og ikke minst hvordan rettsvesenet forholder seg til kvinner som blir voldtatt. Og det er ikke alltid på samme måte som i Kong Haralds kongedømme. Hvor også politiets og rettssystemets håndtering av voldtekter mer enn en gang har fått øyenbryn til å heve seg, for ikke si overlepper til å stivne. Tårer derimot. De stivner ikke. De renner. Rikelig. Uansett hvem og hvor.

Poltisk korrekthet har også vært et emne i fruens omgivelser i det siste. Som venninde som snakket om at engler hadde tatt helt av etter at et medlem av førnevnte kongehus begynte å snakke offentlig om fenomenet.

Kamelryttersken tenker på at vi alle. Mener at vi er politisk korrekte. At vi mener at våre egne meninger er de samme som samfunnet rundt oss sine. Men er de det? Det kan man lure på. Noen ganger. Som når politicusene kaster rundt seg med lite til dårlig fordøyde matvarer i mangel på bedre argumenter. For å få beholde ordet og med det oppmerksomheten (og makta) et minutt lenger. For det er jo det de vil. Beholde makta. Både den reelle, og den som definerer dagsorden. Keiser Nero snakket om brød og sirkus til massene. Han visste kanskje hva han snakket om? Etter å ha svidd av Roma for egen forlystelses skyld.

For det er jo det det handler om. Å holde massene fornøyd. Brød for å stille sulten. Sirkus for å få bermen til å tenke på andre ting enn hvordan makta ter seg. Hvordan man bruker opp felleskassa på papirflytting. Ikke på praktisk handling. Som faktisk har nytte for samfunnet. På den annen side har vi jo flytta all produksjon utenlands, så noe må vi jo bruke tomme hender til. For de kan jo ikke brukes på å produsere velferd. Bedre at arbeidslystne Hjelpepleiere går på tomgang på NAV, enn at de får arbeide med de kan. Bruke det faget som vi, samfunnet, felleskassa har utdannet dem i.

Dessverre. Helsebyggene er dyre å bygge. Dyrere er de å drive. Dermed blir helsevesenets største ressurs. Personalet. Skviset. Rett og slett fordi byggene koster for mye. Budsjettet går med til å betale banklån. Eller rettere. Rentene på banklånene. For ikke å forglemme alle de som må til for å administrere byggene. De skal også ha betalt. Av felleskassa. Ikke av bankene. Vanskjøtsel av fellesgoder kan man jo ikke kalle det. Spader er som kjent håndredskap som er tilvirket for å flytte løsmasse fra A til B. At hullet etter løsmassene til forveksling kan oppfattes som passende for en likkiste som graveren selv ligger i. Sier vi heller ikke. Keiseren har som kjent fått nye klær.

Nå viser det seg at planleggingen av byggene kunne vært bedre. På børsen snakker de om over og under pari kurs. Det viser seg at logistikken innad på avdelingene ikke henger sammen. De blir for dyre å drive fordi personalet har for mye gangtid mellom A og B. Derfor må man rasjonalisere enda mer. Rasjonalisering i denne sammenhengen betyr?

Joda. Du gjettet riktig. Mer skvis på personalet. Færre hender. Varme hender. Som kan stryke vart over kinn.

Jan-Arill Skogholts ord

Økonoman e dårlig fornøyd

klinger i ørene, mens Big Maybelle synger Ain’t To Be Played With

Og nå søker planleggerne. De som planla avdelingene med tun(g)drevet logistikk. De søker seg over i kommunal sektor. Hvor de blir tatt i mot med åpne armer. Prestisje. Å ha planleggere som har planlagt store, dyre sykehus. Til å planlegge. Små, dyre sykehjem. Oppskrift på suksess? Muligens. Men kanskje ikke mer helse for hver krone?

Man kan jo drømme. Om en kulturrevolusjon. De som gjorde det på søtti/åttitallet. De sitter nå i godt betalte rådgiverstillinger. I offentlig byråkrati. Med rødvinskartongen der det før var ølbokser og stensilmaskin. Og hete ordvekslinger om å stå på krava og selvproletarisering. Er ikke så mye av den typen ordvekslinger lenger. Nå går det i engler. For og i mot. Og sjalet har blitt turkis. I florlett chiffon.

Ikke mye snakk om å sende byråkratene ut på landsbygda. Slik Mao gjorde i sin kulturrevolusjon. Selv om det nok kunne vært en tenkbar tanke også i dag. Å la planleggere og rådgivere få arbeide et år eller to på gølvet. I pleien, på fiskeoppdrettet eller i førerhuset på en langtransporter. En slik praksis må nødvendigvis ikke føre til at nye helse- og velferdsbygg blir like dyre og tungdrevne som de som er bygd de siste årene.

For det er noe med å utføre manuelt arbeid, når man har tilegnet seg teoretisk kunnskap om faget. Man har en større forståelse for hva som må gjøres. Og hvorfor man gjør det. Og man vet at selv på ei barneavdeling bruker man voksen størrelse på mange av sengene. Vet man det. Da vet man også at slusene inn til isolatrommene må ha plass til. Ei voksen seng. Også til isolatene på barneavdelingen.

Bare for å ta et eksempel fra det lokale St. Olavs Hospital, som fremdeles er under bygging. Selv om det er flere år siden de fant ut at de nevnte slusene var for korte. Etter at avdelingen var tatt i bruk. Men det vet sikkert planleggerne?

Mens Big Maybelles godlyd fyller stua Don’t Let The Sun Catch You Crying

Mama (He Treats Your Dauhgter mean) er kanskje upassende i denne sammenhengen?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

 

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

 

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Kameryttersken