Tag Archives: historie

img202

Om gravemaskiner og kvantemekanikk

åSomalieren har gitt god grunn til ettertanke. Igjen. Med sin tekst om å ikke bruke, men tenke den midterste fingeren:

 

… undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

En første innskytelse kan være at gir man F, så gir man F, og da bryr man seg ikke. Ikke en gang om å tenke på den nevnte fingeren. Saken/situasjonen er så totalt uinteressant at man bare fortsetter med sitt. Og lar den andre parten fortsette med hva det nå var.

Ikke sant? For det er lett å havne  her:

 

 I think rape, slavery, and genocide are always wrong.

And just like that I’m more moral than your god.

Uttalelsen er lånt fra Facebook

«Can’t Loose What You Ain’t Never Had» synger Muddy Waters, mens Peps Persson følger opp med “Hög standard” og «Falsk matematik»

Kamelryttersken selv har fredagskveld. Skeiet ut med pizza fra den lokale tyrkiske pizzapusheren, middagshvil og Facebooksurfing. På sida for «Oss som mener Brøyt er den beste gravemaskinen som noen gang er bygd» diskuteres det skifting av dyser på en sekssylindret Perkins dieselmotor. En ikke helt uvanlig motor på gravemaskinene fra Brødrene Søyland på Bryne.

Står et vrak av en Brøyt X2b i fjæra på Vinkenes. Nokså nedsarva allerede den gang den kom på land fra forsvarets landgangsfartøy vinteren 1992.img202

Anskaffet for skrapjernpris. 30 øre kilo’n for tolv tonn. Men så var det det med å ha tid til alt. Dermed ble Brøyt’n stående i fjæra. Og det er ikke bare bare å fjerne tolv tonn skrapjern. Selv om skrapjernprisen har endra seg siden dengang.

Man kan si mye om slike skruprosjekter. Om hvor gjennomtenkte de er. Men det er også “noe” med Brøyt’n. Er noe annet enn utenlandskproduserte gravere. Affeksjon. Kanskje.

Men det er noe med holdninger også. Eller fordommer. Om man heller vil. For det er det Somalieren skriver om. Hva hun har opplevd. Og forholder seg til.

Men det er også noe om hvem som forteller. Det er mye bedre at tredjeperson forteller om opplevelser, enn at førsteperson gjør det. For når førsteperson forteller sin historie, blir det lett «Det-er-synd-på-meg»-syndromet som gjør seg gjeldene. Og da blir man ikke tatt alvorlig. Sippe-Guri. Når tredjeperson forteller. DA blir det noe annet. Man får en avstand. Det er ei fortelling. Ei historie. Som man kan forholde seg til. Fordi den fortelles av noen som selv ikke har opplevd. Bare sett. Hørt. Vært vitne. Historien oppfattes som mer objektivt fortalt. Men misforstå riktig. Det har også noe med formen å gjøre. Hvordan historien fortelles. Noen har evnen til å formidle førstehånds erfaringer slik at man ikke tenker. Sippe-Guri. Somalieren for eksempel.

Når førsteperson forteller. Gjerne lavmælt. Uten store fakter. Da er det bare overdrivelser. Det kan da ikke være sant.

Man kan bli litt støtt på mansjettene av å oppleve slikt. Man begynner kanskje å miste troen på seg selv. På at det man har opplevd var kanskje ikke så ille likevel. Man er bare overspent. Men når det blir mange nok slike «små» episoder, kan det bli for mye. Er da Aaron Antonovsky og hans Salutogenese og «Opplevelse av sammenheng» begynner å gi mening. Antonovsky forsket på hvordan mellomeuropeiske kvinner taklet overgangsalderen. Dette var i Israel på slutten av 1960-tallet, og i spørreskjemaet var det et spørsmål om kvinnene i forskningsprosjektet hadde vært i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Kanskje ikke så rart at et Israelsk forskningsprosjekt hadde med et slikt spørsmål.

Det som fikk Antonovsky til å stusse var at ca 30 % av kvinnene som hadde overlevd Auschwitz, Bergen-Belsen og de andre «Vernichtungsläger» i Nazi-Tyskland, ikke hadde psykiske plager i etterkant. Det satte ham på sporet av det han kalte «Sense of Coherence», eller opplevelse av sammenheng. Sammen med en forståelse av at helse ikke er en konstant, men at den kan oppleves som en flytende overgang. Gjerne sett som et kontinuum som strekker seg fra helt frisk til helt død. Og at den både har en målbar side. Blodtrykk, puls, hjerneaktivitet osv. Og en selvopplevd side. At selv om muskler, ledd og indre organer ikke fungerer mer enn sånn ca, så opplever man at man er frisk, at man har det bra.

Antonovsky er opptatt av å se på helsefremmende faktorer. I mennesket. Og i omgivelsene. Mens vi til vanlig gjerne er opptatt av det patogene, det sykdomsfremmende.

Som det å vise fingeren. Den i midten. «F… you». Blir ikke den dobbelt negativ? Og med det patogen? Sykdomsbringende? -fremkallende? For den som får fingeren opp i ansiktet. «Me don’t like you. You’re a bag of shit». Mens da den som eier fingeren sender ut en mengde negativ energi og tenker negative tanker. Og med salig Newton i mente. Han med eplet og stammen du vet. Da vet man at all aksjon har en reaksjon.

 

Newtons tredje lov: Når det virker en kraft et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.

Noen vil nok mene at nevnte Newton og hans lover er rent fysiske lover. Men fysikken omfatter også kvantemekanikken. At man bare kan gjette seg til hvor et elektron er på et gitt tidspunkt. At det i neste nu. Kan være i en helt annen del av stjernesystemet. Selv om stoffet, tingen hvor elektronet teoretisk befant seg i først, faktisk er håndfast. Som ramma til PC-skjermen du leser dette på.  De som kan sin Bohr og kanskje ikke minst sin Capra, vet at fysikk ikke bare er håndfast, den er i høyeste grad det motsatte, og enkelte snakker om at det er forbindelser fra den stuerene fysikken til det metafysiske. Og da er ikke veien lang til å forstå at Newtons tredje lov også gjelder i menneskelige relasjoner. Eller for å si det med The Alan Parsons Project «What goes up, must come down».

Kanskje det er derfor blondinen med egen motorsykkel gjerne forholder seg til Mahatmaen, når han sier at «If you want to change the world, be the change»?

 

Bilde lånt fra Facebooksida “Me så elske Brøyt” Norsk gravemaskinteknologi anno 1980 kontra japansk anno 2013. Kanskje ikke et kvantesprang sånn sett. Men det er “noe” med Brøyt’n, som man ikke finner i andre maskiner. Kanskje en opplevelse av sammenheng?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Mål og livsnødvendigheter? Hvordan fortelle?

Hege forteller på Livet leker om hvordan hun kommer i mål med elevene sine. Loveleen spør om hvordan man forteller historiene sine og ikke minst hvilke historier man forteller om seg selv. Mens Hege på C’est la vie sier at hun heller leser blogger enn tabloider.

Kamelryttersken? Hun drikker te og spiser eple og lurer på dette med å komme i mål. Og kanskje litt på hvordan fortelle historien slik at man kommer i mål.

For det er ikke bare å komme i mål. Har man som mål å gå på butikken og handle livsnødvendigheter kommer man som oftest i mål. Med glans, til tyve i stil og i det hele tatt. Iallfall så lenge man holder seg til handlelista og kjøper mat og ikke bare snavvel. Noe som nok var enklere den gang det faderlige opphav holdt hardt på at hvis den oppvoksende slekt punkterte hjulene på sykkelen hans, da måtte de selv se til at hjulene ble lappet. Da var det å holde seg inne med den lokale sykkelreparatøren hvis man hadde ønske om å sykle seg en tur. Han kom i mål, han som fortalte denne historia fra sin oppvekst på La’mon. Han hadde flere fra sitt lange liv som leder for et mekanisk verksted om at man skulle gjøre sin plikt og etterpå kreve sin rett.

Han fortalte sin historie som at han var en hardt arbeidene mann som gjorde det som var nødvendig og litt til. Da først kunne han høste av det han hadde sådd, da kunne han ta fri, og være med familien og bygge hytte til dem og seg selv. Fortellingene fortalte han med stolthet og ikke minst sikkerhet om at han kunne det han sa, og var herre i sitt eget hus.

Fra Forskning.no

Andre forteller at det er så synd på dem, eller at de har så mye å gjøre at de ikke har tid til å få besøk av en som kan bidra til et for dem enklere liv. Mange ganger blir blondinen med egen motorsykkel sittende og tenke på om hun har rett til å prakke på andre mennesker sitt, og helsevesenets syn på hvordan man skal leve og hva som er bra for helsa?

For det er jo det som er arbeidet hennes. Det firmaet betaler henne i dyre dommer for å gjøre. Selv om mennesket hun besøker ikke ser tingene slik. Eller kan se dem. Som h*n som sitter med en masse ubearbeidet angst på grunn av kronisk sykdom. Hvor teamet kommer inn og tilbyr hjelp slik at vedkommende kommer seg ut i frisk luft og får sett at det er ikke så farlig å gå ut av døra likevel. Hvor går grensen for hjelp og hvor begynner overgrepet? Hva hører teamet av historien til dette mennesket?

En nødvendig, og kanskje også den viktigste delen av arbeidet, er kartlegging av brukerens funksjonsevne, muligheter og ressurser. Hva er det som skal til for at brukeren skal kunne være aktiv i sitt eget liv? Ikke bare la hjelpeapparatet styre og bestemme hva som er bra og dårlig?

Med kartlegginga følger også mål. Er det brukerens mål, eller er det kartleggerens? Èn ting er hvordan man formulerer målene, noe helt annet er om man har oppfattet brukeren slik at man kan formulere et eller flere mål. Ikke sjelden er bestillingen: «Gjør meg frisk». Er da brukeren der at han kan formulere mål og være innforstått med hva de målene innebærer?

I en hektisk hverdag, blir det lett til at det blir satt opp mål som kanskje er realistiske sett fra kartleggerens side av salongbordet. Men som brukeren ikke skjønner. Kommer man da i mål? For ikke si hvordan forteller hjelperne brukerens historie? Er h*n helten eller syndebukken? Aktiv eller passiv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Anicon_24

Historier, fortelle og forstå

E’kke så greit alltid. Særlig når det blåser nordavind fra alle kanter.

N’Ludvik i Flålypa har rett i det. Har blåst kaldt fra alle kanter lenge. Om ikke i blondinens fysiske omgivelser, så har det iallfall vært kaldt og delvis også mørkt rundt forbi ellers. Rart med det, man overfører sine egne negative holdninger på andre, forteller historier og påstår at det er den andre som mener sånn og slik om en selv. Og da er det gjerne virkelig stygge meninger vedkommende blir tillagt. Meninger som man ikke vet om er reelle, man bare mener at den eller de mener sånn og slik. Det å sjekke ut om det er slik, det gjør man ikke. Med det resultat at man har en konflikt på gang.

Og det kan bli en konflikt man ikke klarer å håndtere. Selv har man kanskje ikke ressurser til å se gjennom situasjonen og finne løsninger. Den eller de andre partene vet kanskje heller ikke hva som er på gang, og klarer dermed heller ikke å avverge en eventuell katastrofe.

Men det som ikke dreper en, blir man sterkere av, heter det på folkemunne. Etterhvert som man rir av av stormene, klarer man å se gjennomm slike situasjoner og kan dermed forebygge mye. Men det krever samtalepartner(e) som er villig til å stå for seg og sitt, som tåler noen runder med klare ord, som ikke gjemmer seg bak alskens unnskyldninger om egen utilstrekkelighet, dårlig tid eller at dette er noen andres ansvar.

Etter noen runder med mye slags rart av arbeidsmiljø rundt forbi hos en større arbeidsgiver begynner blondinen å få et slags perspektiv, et slags overblikk over hvordan hun selv oppfatter historiene hun har vært og fremdeles er en del av. Og ikke minst hva hun selv vil og kan bidra med for at historiene hun deltar i blir fortalt slik at de er forståelige, også for en utenforstående.

For hun vet at det fortelles historier hvor hun deltar. Noen er skrevet ned, og andre lever som muntlige overleveringer. Og når man vet at det finnes en historie, men ikke vet hvordan den tolkes rundt forbi, da kan man begynne å lage spøkelser på høylys dag.

For det er viktig med historier. Vi forteller historier hele tiden. Om oss selv, ungene, naboen eller Prinsesse Diana. På jobb forteller vi og lager nye historier om det som skjer på arbeidsplassen. Disse forteller vi videre, til nyansatte, til hverandre på firmafesten eller til ektefellen under dyna. Disse historiene er viktige, fordi de virker som et lim, det er de som holder tingene sammen rundt oss. Historiene er vår kollektive hukommelse, og blir holdt i live fordi vi vil ha en felles forståelse av samfunnet, slekta eller familien.

Uten en felles historie hadde vi heller ikke kunnet snakke om at noe er norsk, svensk eller indisk.

Blir det samme i en stor organisasjon. For eksempel den som blondinen tjener til sitt daglige brød i. Hvor ulike enheter arbeider med de samme brukerne, men fra ulike innfallsvinkler. Noe som gir ulike historier å fortelle om de samme brukerne. Brukerhistorier som er riktige sett fra den enkelte enhet, men kanskje ikke, likevel. Fordi den enkelte enhet ser bare sin del av helheten. Utfordringen ligger i å sette sammen historiene til en større helhet, hvor man får fram fasettene, det at det enkelte menneske ikke er en sannhet, men flere.

Kanskje vi skulle bli flinkere til å fortelle historier, og tolke dem i en større sammenheng?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

Tanker om bruk av kulturelle og religiøse symboler

At Hulda Garborg var en av pådriverne for å utvikle bunader over det ganske land er det kanskje ikke så mange som tenker over i dag. Er vel ikke så mange steder hvor man har utviklet en slik nasjonal stolthet rundt et plagg, som vi nordmenn? Et uttrykk for den norske motkulturen kanskje? At vi fremdeles holder bunaden i hevd?

Litt uvant kombinasjon? Hardangerbunad med hijab?

Da er det kanskje ikke så rart at Sisselfish reagerer på dette bildet?

Bunaden er et nasjonalt symbol, med røtter i gamle norske folkedrakter. Kamelrytterskens Nordlandsbunad for eksempel er satt sammen med elementer fra  flere plagg som var i bruk lokalt. Stakken er slik de brukte den i Nordland rundt 1850, mønsteret til livet er utformet etter en brudekjole fra Vefsn, kysa etter det de kalte “Svarthuva”. Rosene som er brodert på stakken og på vesten  er fra en annen gård i Vefsn. Og slik er alle de andre bunadene satt sammen av elementer fra flere lokale plagg. Går man lenger tilbake vil man nok finne at det er elementer som kommer fra andre land og kulturer, uten at det er noe stort poeng. Hovedsaken er at man ville skape sitt eget stasplagg, for å vise lokal tilhørighet, samtidig som man sto i en nasjonal tradisjon.

Hijaben derimot, er ikke et nasjonalt symbol, men et religiøst symbol. Den bæres for å ære Koranens bud om at kvinnen skal dekke sitt hår når hun er utendørs og hos fremmede.

Det er når disse to symbolene møtes at kulturforskjeller og følelser utfordres. Det har noe med finfølelse å gjøre, noe med respekt for hverandres forståelse av symboler og kultur. Ikke bare andres kulturforståelse, men også ens egen.

Kamelryttersken vil oppfatte en muslimsk kvinne kledd i bunad og med hijab utenpå slik som på bildet over, som i overkant kaut. Kombinasjonen bryter så mye med hennes oppfatning av hvordan man respekterer hverandres kultur og behov for å vise sin tro, at hun reagerer. De fleste bunader, som for eksempel Nordlandsbunaden som Kamelryttersken bærer med stolthet, har et sjal eller skaut som hører til.

Da kan et betimelig spørsmål være om ikke det sjalet eller skautet kunne være like bra for å overholde Profetens bud om at vi kvinner skal dekke håret? Vanligvis bæres sjalet til Nordlandsbunaden rundt nakken med endene stukket ned i vesten foran. Kamelryttersken jukser litt og bruker ei sikkerhetsnål for å sikre at endene ikke glir opp igjen. Men det er ingenting i veien for at ikke sjalet kan brukes som hodetørkle,og draperes slik at det dekker håret i henhold til Koranen.

Dette er bare et eksempel på en praktisk løsning på en innfløkt utfordring. For vi snakker her om sterke følelser, på begge sider. Både hos norske nordmenn og hos muslimer som har et minst like sterkt forhold til religiøse symboler som bunadspolitiet har til hvordan bunaden skal bæres korrekt. Er nok flere som protesterer på sølja til fruen. Den er da ikke original? Jo, original er den, men den er eldre enn søljene som er designet til Nordlandsbunaden. Mindre også.

Står mer om sølja her, men kan kort fortelle at den er arvegods  og som sådan mer verdifull som bunadssølje enn de originale. Og da blir det straks en annen lyd i pipa hos bunadspolitiet, selv om de nok helst så at fruen brukte denne sølja i en annen sammenheng.

Men hvis man ser nærmere på Koranen, og dens ordbruk om påkledning, både for kvinner og menn, noe man må tro forfatteren av denne artikelen i Wikipedia har gjort, vil man få et litt skarpere bilde av utfordringene. Og av diskusjonen om bunad og hijab. I nevnte artikkel sies det at man i følge Koranen bør ikke bruke klær som viser kroppens form. Bortsett fra i familiens skjød. Mange bunader vil kanskje ikke helt oppfylle dette kravet. Hverken fro kvinner eller menn. Iallfall blir Kamelryttersken veldig så klar over sine fordeler, de på siden og bak når hun tar på seg sin bunad. Og i en Beltestakk hadde hun blitt enda mer klar over at hun har sine sider hun òg ;-)

Når det gjelder religiøse symboler derimot, er det nok mer utfordrende å utfordre konvensjonene, selv om historien om munken som skulle til Roma og audiens hos paven kan si noe om ikke bare det å utøve sin religion, men også noe om det å ha respekt.

Det hadde seg slik at det var en ung munk som skulle til Roma som sendebud fra klosteret hvor han var. Nå var det slik at i det klosteret holdt de lørdagen hellig, mens de i pavens Roma holdt søndagen som hviledag slik som 1. Mosebok befaler. Den unge munken gikk til en eldre ordensbror og spurt hvordan han skulle forholde seg, siden han mente at lørdag var hviledag, mens da vertsskapet i Roma mente på at søndag var den dagen Gud hvilte etter å ha skapt verden. “Når du er i Roma, gjør som romerne” svarte oredensbroren. Og det har ofte vist seg å være et godt svar, eller?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Det har vært mange treff på denne bloggposten nå etter nasjonaldagen. Den er derfor oppdatert med noen flere argumenter for å tenke seg om i sin bruk av symbolske plagg.

img_5848 30x20

Ei krasafaren steinbu

Hellbillies fyller stua, utendørs er det opplys med en himmel som varierer fra mørkegrå skydotter med en lysrosa halo rundt i nordvest mot Fosen og Fosenalpene og nordover fjorden mot Skarnsundet til bortimot perfekt blekblått over Tautra og sørover over byen. Tegner til en fin novemberdag. En slik som gjerne kan tilbringes i fjellheimen på to hjul på vei et annet sted i stille kontemplasjon over livet, døden og evigheten. Eller ruslende i fjæresteinene, med samme forehavende.

Litt seint for slike turer på på to hjul nå, var is på gangbrua over Nidelva i går morges, og det er lurt i bakliene og i svingene i nordhellene, kan være en flekk med is. Og uansett har RL slått til i blondinens bopæl. Med full styrke. Det som skulle være en måneds arbeid med å renovere badet, ble til en telefon utpå formiddagen en fredag i november. “Du trenger ikke tenke på å få flytte inn før i februar”. KTM-førerens stemme er like stødig som alltid, med den lille undertonen av humor som også er der. Alltid. Men dette er ikke spøk. Vannet har rent under isolasjonen i gulvet på soverom og kjøkken. “Vi berger kanskje veggene, men gulvet må opp slik at vi får se hvor mye det er. Og så må det tørke, før vi kan legge nytt gulv og bygge nytt bad.”

For badet er helt tomt. Vannskaden en halv meter opp på ytterveggen ses tydelig. Golvet er 20 – 25 cm under dørstokken. Torsdags ettermiddag var golvet ei steinrøys. Fredag var steinrøysa og isoporen under fjernet, og håndverkerne fikk se elendigheta. De fikk tak i takstmannen som styrer med forsikringsbiten og Kamelryttersken fikk tilbud om alternativ bolig.

Dermed går helga til pakking. Forsikringa tar seg av flytting og eventuell lagring av møbler og innbo. Men det er ikke bare å slippe fremmede folk til for å pakke ned og flytte tinger og tanger. Èn ting er å finne ut hva som må med til den nye leiligheta. To – tre måneder krever sitt av klær og også pensumbøker og PC og og. Andre ting må tas vare på og det må avtales med noen om å oppbevare ting med affeksjonsverdi.

Klokka til oldefar for eksempel. Den som fikk ny plass i stua nå på augusten. Urmakeren som satte den i stand for noen år siden var over seg av begeistring over å ha fått et ekte Schwartzwaldur inn på benken sin. “Den klokka har kommet på ryggen til en klokkehandler nordover fra Schwartzwald og hit” fortalte han. Og la ut om tannhjul av tre, med tannkrans av messing og var i det hele godt fornøyd med å ha fått et slikt oppdrag.

Han Gammel-Jens (Kamelrytterskens oldefar) kjøpte mest sannsynlig klokka på et marked i Lofoten en gang på 1870/-80 tallet. Må ha vært en formidabel investering for en husmann fra ei bygd langt oppe i en dal opp mot Saltfjellet. Men han var også en formidabel mann han Jens. Når det kom tyske fly over gården, var det inn etter “Bjønnbørsa” og til å sikte etter utyskene. Og da var han godt på vei mot de 95. Født i 1849 som han var. Bjørnejeger var han òg. På nettsidene om Vinkenes hvor han bodde sine siste femti år kan man lese at han også var republikaner og at det fortelles ei historie om akkurat dèt:

Det fortelles at han var i Bodø når Haakon VII var på signingsferd. Jens var bjørnejeger og flink til å fortelle historier. Han skulle ha stått nede ved kaien hvor kongen kom på land og fortalt om sine opplevelser på jakt etter bjørn. Akkurat i det kongen stiger på land forteller Jens om en bjørn som hadde reist seg på to og kommet mot ham. Jens slår ut med armene og viser hvordan bjørnen faller mens hatten hans faller av og ruller bortover.

I følge naboen Ol’ Amundsa som var med til Bodø den gangen, fulgte hele folkehopen etter Jens oppover gata,

mens da Haakon VII fikk heller liten oppmerksomhet.

Må nesten legge til at han som fortalte historien var glad i å fortelle gode historier.

Rart med det, slike klenodier vil man ha oversikt over hvor befinner seg. Kamelryttersken er vokst opp med lyden fra klokka hass Jens . Det faderlige opphav var borte og trakk den opp to ganger om dagen, og selv var hun nesten voksen før hun fikk den æren. Nå er den en del av fruens historie og fikk egen glasskasse en gang på -90 tallet. Treverket er sibirsk lerk som kommer fra Vinkenes. Lerka ble hugd og skåret av et barnebarns barn og kassen laget av et annet av hans oldebarn.

Man må ha med seg historia si, samtidig med at man ser framover. Tror vi trenger historefortellerne og historiebærerne. Vi kan ikke bare glemme hvor vi kommer fra og se ned på det. Eller som Sametinget fornekte at det er ei historie som kan gi bedre forståelse av hva som har skjedd i Sameland.

Var et program på NRK1 her ei natt tidligere i uka som tok opp en flik av samenes arbeid med å få råderett over jorda i Sameland. Sametingspresidenten som var intervjuet og gitt god plass til å si sin mening om både dette og hint, hadde faktisk ikke holdbare argumenter utover Ja og Nei, og hmmm. Forståelse for at også Finnmarks tidlige historie hadde relevans også i dag var totalt fraværende slik han ble fremstilt. Nei, det var en patetisk forestilling. Samme nøda om at det nå er en polarisering mellom reindriftssamer og sjøsamer om hvem som har rett till jorda. Var ingen som sa noe om at samene opprinnelig var et folk som levde av jakt og fangst, og at det var først opp mot 15 – 1600 tallet at de begynte med reindrift slik vi kjenner den i dag.

Men når ei dør lukker seg, er det andre som åpner seg, og det er kanskje ikke så dumt?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

F for Forståelse eller for Fornærmelse?

Det er ikke så enkelt alltid, å vite hvordan man skal forholde seg når man møter nye mennesker. Denne blondinen har iallfall møtt mange som sliter litt med hvordan forholde seg til store flotte blondiner med brede skuldre og mørk stemme. Som når hun var ute og gikk Natteravn i Midtbyen sist natt.

Nederst i Nordre, ned mot Fjordgata er det gjerne mye folk som samles. Er kanskje ikke akkurat Stiftsstadens svar på Red light district, men det er flere utesteder i akkurat den gatestumpen. Etter at ølkranene stenger i to-tida trekker folk ut på gata, hvor de blir stående og prate før de rusler seg i retning sine respektive hjem.

Kamelryttersken og to andre natteravner kommer bort Fjordgata rett etter stengetid. I krysset med Nordre blir hun stoppet av en yngre kar som høylytt forteller hva fruen het en gang i tiden og fortsetter med å ramse opp barna hennes, hva de gjør og så videre. Han er ganske så påståelig og  kan virke forurettet over et eller annet, før han avslutter med at Kamelryttersken er syk. Ærlig og redelig tok det fruen en stund før hun oppfattet hvem han snakket om. Det er jo ethvert menneskes soleklare rett å kunne oppføre seg som en idiot, enten man er edru eller ikke. Han får nå bare holde på. Han har sikkert behov for å bekrefte mistanken omgivelsene har av hans manglende evne til å være i godt lag, tenker fruen når hun får summet seg. Karen ble litt spakere og ikke fullt så høylydt når han fikk svar. Da det nådde fram til bevisstheten hans at Kamelryttersken var villig til å snakke med ham ble det stille. Er ikke så enkelt å være brautende idiot, når dama han snakker om og til, ikke farer opp i et vannvidd av munnbruk med beskyldninger om både dette og hint. Om både toskeskap og det som verre er.

Venninden til typen ble ikke bare litt med seg av oppførselen til kavaleren og prøver å komme Kamelryttersken i møte med «Vi har da arbeidet sammen på rehabavdelingen på sykehjemmet, det var så hyggelig å arbeide sammen med deg».  Først snakker hun til kavaleren og vil ha ham til å roe seg ved å fortelle at Kamelryttersken, tross hans meninger, er en hyggelig person. Det når ikke fram til karen som bare fortsetter med sitt noe usammenhengende babbel, om enn mer tilbaketrukket og så absolutt mer lavmælt ettersom han ikke får gehør, bare motstand. Når kavaleren ikke vil høre på det øret, snur hun seg til Kamelryttersken og gjentar at hun satte pris på samarbeidet på sykehjemmet. Trivelig at hun kommer sin tidligere arbeidskollega i møte slik :-)

Men hva i h…ste svarer man? Her holder typen til en tidligere arbeidskollega på og gjør sitt beste for å lage kvalm. Frøkna selv gjør hva hun kan for å redde situasjonen. Sitt eget omdømme iallfall. «Klarer ikke helt å ta deg igjen, det er så lenge siden jeg arbeidet der, men du skal ha takk for at du husker meg», eller noe i den retningen svarer Kamelryttersken, før hun fortsetter for å ta igjen de to andre ravnene som har rusla over på andre siden av Nordre. Kanskje litt kort, jenta var jo opptatt av å redde skinnet til kavaleren sin, og burde så absolutt fått mer kred for det, men Kamelryttersken vil helst ut av en ubehagelig situasjon.

Ble litt sært at enda en tidligere kollega fra tida på rehabavdelingen forteller om et godt samarbeid, på så kort tid. For en av sykepleierne på sykehjemmet kom innom standen Natteravnene hadde på Martna’n tidligere i uka, bare for å prate kjenning. Hun fortalte at Kamelryttersken var savnet på avdelingen, for sin evne til tverrfaglig samarbeid, til å se mennesket, ikke bare diagnose eller profesjon. Godt å vite at man huskes for slike ting, for Kamelryttersken opplevde litt forskjellig der også, på tross av det gode samarbeidet med pleiepersonalet.

Hvordan oppfører man seg i en slik situasjon, og ville den vært anderledes om Kamelryttersken ikke hadde hatt natteravnvesten på seg? Kanskje, men hun var nå en gang Natteravn denne kvelden i denne situasjonen. Reaksjonen kom ikke før hun kom hjem. Da først oppfatta blondinen at hun faktisk var blitt sjikanert på åpen gate. Foran et tyvetalls mennesker, mens da de to andre ravnene hadde fortsatt uten å få med seg hva som skjedde litt lenger bak.

Kamelryttersken forstår hva karen ville formidle, men hun lurer på hvem som var den fornærmede her, og hva folk faktisk forstår. Eller vil forstå.

I ettertid ser fruen at situasjonen ikke var særlig ubehagelig. Den kunne vært, for slike situasjoner er aldri behagelige. Er for mange følelser som kommer opp og får fritt spillerom. Men det man ikke dør av, blir man sterkere av. Det gjør at Kamelryttersken kunne ta denne utfordringen på en mye bedre og mer produktiv måte i natt enn bare for kort tid siden. Selv om den tidligere arbeidskollegaen nok følte situasjonen som både pinlig og det som verre er. Blondinen tenker på om hun skulle tatt seg litt mer tid og avsluttet situasjonen på en hyggeligere måte. For eksempel foreslått for karen med dårlige sosiale antenner å møttes over et kafèbord i morgen? Men det hadde kanskje vært en fornærmelse?

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom    :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk   :-)

Innlenker, markedsføring eller fy-fy?

Kom en fin tilbakemelding på Facebooksida til Karavanseraiet.no. ” Synes alltid det er så interessant å lese det du skriver, det er interessant, tar opp viktige emner og er lett og humoristisk å lese….. :-D” Lindis sa en gang før at hun måtte ha no fornuftig til morrakaffen og det fikk hun på Karavanseriet. Tydelig at det fremdeles er innhold på seraiet som kan leses til morrakaffen hennes. Det er bra, og ikke minst er det trivelig å få en slik tilbakemelding :D

Det er viktig å få slike tilbakemeldinger, på at det man skriver blir lest og satt pris på. Det blir lett at man skriver for en liten menighet, at leserne er folk som er enige i det man skriver, at man ikke kommer lenger ut med det man vil si. Med sine meninger om så mangt. Cybespace og internett er stort og har plass til det mest utrolige av fiksjon og fakta, av fantasi og virkelighet. Som bruker av internettet blir man overfalt av informasjon, en informasjonsmengde som man etterhvert lærer seg å håndtere. Man lager seg filtre av forskjellige slag for ikke å bli helt borte i informasjonen som kommer inn via skjermen og forbindelsen til Cyberspace.

Kamelryttersken vil gjerne komme gjennom så mange filtre som mulig, for å bli lest av flest mulig. Hun vil gjerne få spre sitt glade budskap om respekt og verdighet. At vi som mennesker har et ansvar for å oppføre oss ordentlig overfor hverandre. Kristi læresetning om å gjøre mot sin neste som man vil at nesten skal gjøre mot en selv. Alminnelig folkeskikk rett og slett.

Men så var det å få ut dette budskapet, få folk til å lese og kommentere og anbefale andre å lese Karavanseraiet.no. Seraiets egen Facebookside er allerede nevnt. Er mange som har kobla seg til Karavanseraiet.no ved å bruke Facebooksida slik at de får de nyeste bloggpostene inn på sin egen vegg. Kjapt og enkelt. Andre finner Karavanseraiet ved at de leser Kamelrytterskens kommentarer på andre blogger. Eller via Google eller andre søkemotorer. Noen ramler inn fra ymse blogglister, men en så liten blogg som dette havner sjelden på forsida og får dermed liten trafikk fra slike lister.

Alle bloggere har den utfordringen, at de vil nå ut med budskapet sitt, enten det nå er om respekt og verdighet, om de siste interiørtrendene, leseverdige bøker eller laksefiske i Vorrmolselva. Mest effektive måten å nå ut til mange lesere er å få andre blogger til å anbefale det man skriver. Og lenker til for eksempel en av Karavanseraiets poster om respekt og verdighet. Til selve posten, ikke til bloggen. For det er budskapet og ikke budbringeren som skal fram.

Kamelryttersken fylte femti her for en måneds tid siden, og i den anledning ble hun beæret med å bli Dagens navn i Adresseavisen. Trivelig det, MEN det som gjorde at fruen ble intervjuet og fikk kontrafeien på trykk, var ikke at hun fyllte rundt år, men at hun er aktiv natteravn på motorsykkel. Bæreren av budskapet var Adresseavisen, men budskapet var at det finnes folk som vil bruke av fritida si til å være der. Gjøre helgekveldene til trivelige kvelder, gi ungdommen trygghet og mulighet til å kose seg, uten at jentene må være redde for å bli voldtatt på heimveien.

Blir det samme med en blogg. Bloggen er bæreren av budskapet, den er i utgangspunktet uinteressant hvis den ikke har et innhold. Og at det innholdet blir oppdatert. Er derfor bloggere vil spre lenker til det enkelte innlegget. Fordi da kommer leserne direkte til de ser etter, det budskapet bloggeren har.

Var en diskusjon om dette på Karavanseraiet for en tid siden. Kamelryttersken hadde lenket til en blogg et par ganger i et innlegg, fordi hun mente at dette var leseverdige bloggposter og at bloggeier hadde et budskap som gjerne kunne kom fram til flere. Blogginnlegget var ikke om det samme temaet som de to omtalte innleggene, men innleggene og den omtalte bloggen ble brukt for å underbygge fruens egen tekst. Den aktuelle bloggeieren sa fra i kommentarfeltet at det syns hun ikke var bra, skulle bloggen omtales/lenkes til, skulle det skje ved at man lenket til bloggens forside. Vedkommende beklaget også at det ble mye arbeid med å fjerne lenkene.

I utgangspunktet er alle innlenker bra, de gir mer tyngde når søkemotorene leter etter innhold i Cyberspace. En lenke fra Karavanseraiet.no til BloggX.no er derfor bra for BloggX, fordi den får èn lenke mer å vise for seg overfor søkemotorene. De bruker antall innlenker som et av flere parametre for å vurdere hvor høyt denne bloggen skal rangeres. Karavanseraiet.no på sin side får èn lenke på BloggX, som gir leserne av den bloggen en mulighet til å lese en annen blogg. Det blir en vinn-vinn situasjon hvor begge bloggene får omtale og dermed en større sjanse for å få flere lesere.

Skumles mye om at de mest leste bloggene, at de har script som ligger bak den siden leseren møter. Dette er script som har til hensikt å gi ekstra trafikk til bloggen. En trafikk som ikke er reell, men som registreres av tellerne på blogglistene. Kamelryttersken bruker egne støtteblogger som gir innlenker for at Karavanseraiet.no skal bli registrert av blogglister og søkemotorer. En ikke uvanlig strategi for å generere mer trafikk. Det som er forskjellen er at det er ingen grunn til å benekte at det er markedsføring av budskapet om menneskelig respekt og verdighet. Mens det da har falt kommentarer om at man skal holde sin sti ren, og ikke drive med det noen mener er lureri.

For det er noe med egenreklame, det er ikke bra i følge den norske folkesjela. Men det sies da også at man skal høre på selvros, for den kommer fra hjertet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Skogsdrift

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Bruk av andres symboler, er det et tegn på kulturell forståelse?

Blondinen har gått hen og rundet et halvt århundre i sin vandring på jordens overflate. Mest på overflaten, selv om det i steinrøysa hun bor i er slått mange og lange hull gjennom mye av fjellheimen, så en del av de femti årene har blitt tilbragt under jordens overflate. For eksempel må hun gjennom femhundre meter tunnel i tilfelle hun føler behov for å kjøre til Prixen som ligger 2oo meter i luftlinje unna. Derfor hender det relativt ofte at hun kan påtreffes til fots bærende på innkjøpte dagligvarer til heimen.

Bar må vi kunne tro at Hulda Garborg også gjorde. At hun også var en av pådriverne for å utvikle bunader over det ganske land er det kanskje ikke så mange som tenker over i dag. Er vel ikke så mange steder hvor man har utviklet en slik nasjonal stolthet rundt et plagg, som vi nordmenn? Et uttrykk for den norske motkulturen kanskje? At vi fremdeles holder bunaden i hevd?

Da er det kanskje ikke så rart at Sisselfish reagerer på dette bildet?

Litt uvant kombinasjon? Hardangerbunad med hijab?

Bunaden er et nasjonalt symbol, med røtter i gamle norske folkedrakter. Kamelrytterskens Nordlandsbunad for eksempel er satt sammen med elementer fra  flere plagg som var i bruk lokalt. Stakken er slik de brukte den i Nordland rundt 1850, mønsteret til livet er utformet etter en brudekjole fra Vefsn, kysa etter det de kalte “Svarthuva”. Rosene som er brodert på stakken og på vesten  er fra en annen gård i Vefsn. Og slik er alle de andre bunadene satt sammen av elementer fra flere lokale plagg. Går man lenger tilbake vil man nok finne at det er elementer som kommer fra andre land og kulturer, uten at det er noe stort poeng. Hovedsaken er at man ville skape sitt eget stasplagg, for å vise lokal tilhørighet, samtidig som man sto i en nasjonal tradisjon.

Hijaben derimot, er ikke et nasjonalt symbol, men et religiøst symbol. Den bæres for å ære Koranens bud om at kvinnen skal dekke sitt hår når hun er utendørs og hos fremmede.

Det er når disse to symbolene møtes at kulturforskjeller og følelser utfordres. Det har noe med finfølelse å gjøre, noe med respekt for hverandres forståelse av symboler og kultur. Ikke bare andres kulturforståelse, men også ens egen.

Kamelryttersken vil oppfatte en muslimsk kvinne kledd i bunad og med hijab utenpå slik som på bildet over, som i overkant kaut. Kombinasjonen bryter så mye med hennes oppfatning av hvordan man respekterer hverandres kultur og behov for å vise sin tro, at hun reagerer. De fleste bunader, som for eksempel Nordlandsbunaden som Kamelryttersken bærer med stolthet, har et sjal eller skaut som hører til.

Da kan et betimelig spørsmål være om ikke det sjalet eller skautet kunne være like bra for å overholde Profetens bud om at vi kvinner skal dekke håret? Vanligvis bæres sjalet til Nordlandsbunaden rundt nakken med endene stukket ned i vesten foran. Kamelryttersken jukser litt og bruker ei sikkerhetsnål for å sikre at endene ikke glir opp igjen. Men det er ingenting i veien for at ikke sjalet kan brukes som hodetørkle,og draperes slik at det dekker håret i henhold til Koranen.

Dette er bare et eksempel på en praktisk løsning på en innfløkt utfordring. For vi snakker her om sterke følelser, på begge sider. Både hos norske nordmenn og hos muslimer som har et minst like sterkt forhold til religiøse symboler som bunadspolitiet har til hvordan bunaden skal bæres korrekt. Er nok flere som protesterer på sølja til fruen. Den er da ikke original? Jo, original er den, men den er eldre enn søljene som er designet til Nordlandsbunaden. Mindre også.

Står mer om sølja her, men kan kort fortelle at den er arvegods etter fruens farfars tante og som sådan mer verdifull som bunadssølje enn de originale. Og da blir det straks en annen lyd i pipa hos bunadspolitiet, selv om de nok helst så at fruen brukte denne sølja i en annen sammenheng.

Når det gjelder religiøse symboler derimot, er det nok mer utfordrende å utfordre konvensjonene, selv om historien om munken som skulle til Roma og audiens hos paven kan si noe om ikke bare det å utøve sin religion, men også noe om det å ha respekt.

Det hadde seg slik at det var en ung munk som skulle til Roma som sendebud fra klosteret hvor han var. Nå var det slik at i det klosteret holdt de lørdagen hellig, mens de i pavens Roma holdt søndagen som hviledag slik som 1. Mosebok befaler. Den unge munken gikk til en eldre ordensbror og spurt hvordan han skulle forholde seg, siden han mente at lørdag var hviledag, mens da vertsskapet i Roma mente på at søndag var den dagen Gud hvilte etter å ha skapt verden. “Når du er i Roma, gjør som romerne” svarte oredensbroren. Og det har ofte vist seg å være et godt svar, eller?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Blondes have more fun

Kamelryttersken er blond, sånn er det bare med den saken. Og det er ikke så enkelt alltid, for det har sine utfordringer å ha et blondt hode. Men som Karlson på taket sier “Det er en hverdagslig ting”.

Bjørg Nina lurte på om å stripe håret, om ikke det ville hjelpe?

Kamelryttersken er litt i tvil, for hun kom på en liten historie fra den tiden hun var overbevist om at intelligens og forståelse for verdens allehånde tilskikkelser var forbundet med hårfargen. Det er hun forsåvidt fremdeles, men sier med Marilyn Monroe; “Blondes have more fun”. Marilyn regnes av mange som prototypen for en blondine, så hun burde vite hva hun snakker om.

Som sagt er fruen overbevist om at brunetter og rødhårete kvinner er bedre utstyrt mellom ørene enn blondiner, og at det kommer av hårfargen. Hun gikk derfor til sin utmerkete frisèrdame og fikk farget håret

Så langt så godt. Hun følte at intelligensen fyllte henne i alle kriker og kroker. Og siden det var en fin dag dro hun en tur på landet for å nyte dagen. Kommet et stykke ser hun en flokk sauer gå og beite ved siden av veien.

“Her skal jeg få meg ei fin lammesteik” tenker hun. Bonden er også der, så fruen går bort og hilser pent i hånda og spør

“Hvis jeg kan fortelle hvor mange sauer du har her, får jeg en av dem?”

“Ja, det måtte vel gå” mente bonden, for han var sikker på at dèt klarte ikke byfrua.

“Det er 150 stykker” sier fruen, og bonden må innrømme at det stemte. Blondinen tar den nærmeste, et lite svart og hvitt lam som bonden har med seg, og begynner å gå mot bilen. Da spør bonden

“Hvis jeg kan gjette den riktige hårfargen din, får jeg tilbake hunden min?”

Et blondt bidrag til ABC Scandinavia denne gangen

 

Å gjøre seg til hund for et bein

Hun vil faktisk ikke, Kamelryttersken, leve i et samfunn hvor ikke motorsykkelen hennes kan få stå i fred i carporten under leiligheta hennes.

Fruen kom i dag og skulle ut med ørkendyret, og finner at toppboksen er tømt for verktøyskrin, førstehjelpspakke, treffgenser fra Senior MC, servicehefte/instruksjonsbok og vognkort. Resten av innholdet var strødd utover gulvet.

Ting kan erstattes. Litt ergerlig med verktøyskrinet, hvor innholdet var samla sammen på bakgrunn av flere års erfaring med hva som trengs av verktøy i et nødsfall + originalverktøyet til sykkelen. Men det meste kan erstattes for 4 – 500 kr hos nærmeste Gubbdagis. Treffgenseren har affeksjonsverdi, men det overlever fruen. At serviceheftet er borte er ikke fullt så godt. Er greit å kunne dokumentere at servicene er tatt når ørkendyret en gang skal selges. Instruksjonsboka er grei å ha med alle data på dekktrykk, pærer, olje og sånne ting som man vanligvis ikke går rundt og husker på. Førstehjelpspakka var en gave fra ei venninne, så det var ikke bare litt dumt, men er overkommelig. Venninna kjører sykkel selv, så hun vet hva det er snakk om. Det mest alvorlige var at vognkortet er borte. Èn ting er at det er ulovlig å kjøre uten, like alvorlig er at med vognkortet kan en uærlig sjel lage mye krøll for eieren. Så det blir en telefon til Biltilsynet for å melde kortet stjålet og bestille nytt. En helt unødvendig telefon i Kamelrytterskenes øyne.

For man skal føle seg trygg i sin egen heim, sånn er det bare. Ørkendyret er en viktig del av fruens liv, og det gjør tyveriet enda mer merkbart. For det var ikke bare de materielle tingene som forsvant, det forsvant noe av Kamelryttersken også. På en måte kan hun si at tyven(e) tok en liten del av henne i tillegg til vognkort og førstehjelpspakke.

Motorsykkelen er mer for en biker enn en bil er for en bileier. Den er en del av henne på samme måte som en fot eller en arm.

Det er noe annet med et slikt tyveri også, det er mangelen på respekt. Ikke bare mangel på respekt for andres eiendom, men også den mangelen på respekt for seg selv som tyven viser ved en slik handling. Ofte sier man at en sak er ikke så viktig at man vil gjøre seg til hund for et bein. At man ikke vil fornedre seg selv for å oppnå en liten fordel. Fordelen er ofte så liten at fornedrelsen blir større sett i lys av det man gjorde for å oppnå den.

Fruen er oppvokst og har bodd det meste av livet på landsbygda, og er vant til at ting får stå i fred, at døra kan stå med nøkkelen i låset uten at det forsvinner ting fra boligen. Og slik vil hun ha det også i byen. Motorsykkelen har stått i fred de fem årene hun har bodd i Ila, og det har ikke vært behov for å drømme om at ubedte gjester skulle forgripe seg på sykkelen. Men nå er rattlås og tyverialarm aktivert og sykkelen vil bli låst fast til jordfaste bolter. Tiltak som ikke hadde vært nødvendige hadde tyven vist den respekten for seg selv som han krever at andre skal vise ham. Hvis vi da ser bort fra at man ikke kan kreve respekt, den må vises, den må gies.

§2. Du er mer verdt enn noen kan måle

Du skal tro at du er like mye verd som alle; for først da vil du respektere deg selv i tilstrekkelig grad til at du har nok selvrespekt til å unne alle andre å føle seg like verdsatt av deg som du først da føler deg av dem.

Fra den positive Janteloven

Altså du kan ikke få respekt fra andre før du respekterer deg selv. Den respekten du får fra andre er like stor som den du gir deg selv. Innlysende? Ja. Det er så innlysende at det skulle ikke være nødvendig å snakke om det, eller lage noe stort nummer av det på noe vis. Desverre er det nødvendig å gjenta det, for et eller annet naut har tømt toppboksen på ørkendyret for ting som på gata er verdt femti kanskje hundre kroner. Og det er da lite å gjøre seg til hund for?

Og man kan også stille spørsmål ved hvilken verdighet vedkommende mener han har. Og om man skal vise ham respekt?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

X for X-ray

X uttales X-ray på det fonetiske alfabetet

Koselig å være med på Petunias ordlek ABC i ord og bilder, får så mange hyggelige kommentarer og positive innspill, sist nå på W for Wiski. Tusen takk  :)

I følge Wikipedia var Xantippe gift med den greske filosofen Sokrates, og blir i dag brukt som bilde på en trettekjær kvinne.

Xantippes Blogg står det;

XANTIPPE, a Scold; the Name of Socrates’s scolding Wife; who never cold move his Patience, tho’ by premeditated and repeated Injuries. Whence it is used for any Shrew, or scolding, brawling Woman. (Dictionary of Thieving Slang, 1737)

Men det er sikkert bare no KGB (Kara Gutta Boyz) har funnet på. For vi vet da alle at karfolka må holdes litt i øra, og strekkes litt opp i ny og ne, ellers blir det bare rot og tull. For som det heter; “Bak en hver stor mann, står det en forundret kvinne”.

Ha ei god helg :)