Tag Archives: estetikk

Øye uten lokk

Kan sjøl

Kommer noen meldinger i cyberspace, slik som “Livet er ikke for amatører”, som kom her på høstparten på en sms. Avsender var ikke helt på høyde med hvordan livet artet seg på det tidspunktet.

Andre meldinger i RL har gått på at “Du setter deg mål, og når dem“. Joda, men det er det med å innrømme at man får til noe, man vil jo gjerne gjøre seg selv mindre enn man egentlig er. Og det ligger alltid en følelse på lur om at “Har jeg lov til å skryte av at jeg får til ting?” “Er det lov dette?“. Er nok det, men det er en sterk indre motstand mot å ta i mot ros og anerkjennelse. Som når fruen var og tok i mot fagbrevet som Omsorgsarbeider for noen år siden. Stolt var hun, ligger mye velfortjent anerkjennelse i et fagbrev. Men det var så mye annet i den situasjonen, slik at bildene som ble tatt viser ei langt fra stolt Kamelrytterske. Heller ei noe mellomfornøyd ei. Så de bildene blir det nok ikke mange som får se.

Men det fagbrevet forteller noe mer. Om en Ergoterapeut som for å få fast arbeid tok fagbrevet på hælen. Var faktisk en lengre diskusjon med opplæringskontoret på fylket for å få tatt fagprøven. De hadde ikke noe system for å vurdere en tre-årig helsefagutdanning med en videregående utdanning. Men etter å ha avlagt en skriftlig eksamen og dokumentert et års arbeid i hjemmetjenesten + erfaringen som Ergoterapeut rundt forbi, både i kommunal og privat virksomhet fikk da blondinen  ta fagprøven og medisinkurs, som igjen førte til full stilling i kommunal tjeneste som Omsorgsarbeider og Ergoterapeut.

Sånn at Karl har sine ord i behold om at “Du har jo så mange å ta av.. :-) ” når det gjelder yrker. Fire – fem stykker eller no sånt har det vel blitt etterhvert

Men det er noe med å nå sine mål, er ikke nok å lære seg et fag, man må finne sin egen form for å utøve det faget, og hittil har det skortet en del på den fronten. Og det går tilbake til det med tvil på egen evne og på om det er “lov” å gjøre slik eller sånn. Kamelryttersken blir nok av mange oppfattet som både selvgående og selvstendig. En oppfatning hun selv bare sånn måtelig er klar over. En oppvåkningsprosess som Tar Tid og som tildels har vært mer smertefull en behagelig. Og omgivelsene har nok fått kjent mer av fruens skuldre og albuer, enn av hennes faglige dyktighet.

Som denne uka. Valgemne på videreutdanninga i Psykisk helsearbeid, “Kunst, kultur og aktivitet i psykisk helsearbeid”. En og en halv dag uka var workshop på Atelier Ilsvika, hvor oppgaven har vært:

Workshoppen fokuserer på å gi slipp på noe av betydning. Enten frivillig eller ufrivillig. Målet er å reflektere over ditt eget liv og andres gjennom tre ulike teknikker. Intervju, broderi og leire.

Etter workshoppen kom en av kunstnerne som ledet opplegget og spurte Kamelryttersken og hennes “partner in crime”, Unn som også har bakgrunn i et typisk mannsyrke, som industrirørlegger i verftsindustrien, “Har dere noen erfaring med formgivning på denne måten?” For hun var opptatt av at begge hadde et godt blikk for proporsjoner og formuttrykk.

Her slo unseeligheten inn igjen: “Jeg er da ingen formgiver?” og Unn var også unseelig i så måte. “Har jo vært håndverker, men ikke noe kreativ”.

Men likevel, en oppvekst med alskens husflid og håndverk, gjør jo noe med blikket for godt og dårlig. For hva som er estetisk og fungerer sammen, eller hva som er helt ubrukelig i form og farge. Og i praktisk bruk. Et godt utformet håndtak er ofte også estetisk godt å se på, samtidig som det ligger godt i hånda. Og så har det noe med tid å gjøre, ta seg tid til å lage en ting som både er funksjonell og varig. Vi arbeidet to og to med oppgaveteksten over her, og hadde to timer på å brodere noe som kunne representere noe èn av oss måtte gi slipp på. Og to timer på å lage noe ditto i leire. Hver for oss. Til slutt skulle vi presentere hver våre produkter for resten av klassen.

Unn hadde brodert en sneip (halvrøkt sigarett) mens da Kamelryttersken hadde laga en pakke rulletobakk som var stukket ned i

Øye uten lokk

Lånt av Benita på beero.blogg.no

brystlomma på en kjeledress. Hvor tobakkspakken bruker å være. Når man arbeider i industrien. Symboler på ting Unn hadde gitt slip på. Både tobakken og livet som industrirørlegger. Motsatt hadde Kamelryttersken brodert et øye uten øyelokk, for å vise at hun vil se, ikke lukke øynene i møtet med andre mennesker. Unn hadde modelert en hest og et par sauer fra Kamelrytterskens liv som bonde. Men ingen av dem kunne innrømme at de hadde laget noe som fungerte formmessig, at det var kunst som kunne forståes i en kontekst, og at det fungerte på et estetisk nivå.

Det er den overgangen der, fra å tro at all selvhevdelse er skryt til å forstå at når man kan, trenger man ikke skryte, man er. Man har den nødevendige kunskapen, erfaringen, kompetansen til å stå for det man gjør, til å bidra med positive innspill som bygger sammenhenger. Man kan nå mål uten å bruke skuldre og albuer, men med omtanke og egne evner til å åutføre yrket/faget sitt. Er bare så utfordrende å forstå og ta til seg at man kan sjøl. Er det ikke det ungene sier? “Kan sjøl”.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D