Tag Archives: ergoterapi

Sykkelvelt og rekkefølge på tunge og tenner

Neida, blondinen med egen motorsykkel har ikke velta med Ørkendyret. Han står like traust og stødig i carporten. Selv om han har vært ute et par ganger i det siste, når det har vært ærend som krevde raskere doning enn tråsykkel. Men det er kaldt og det kan være lurt føre med underkjølte partier i bakliene. Telen har ikke sluppet taket, selv om gradestokken har stått på rødt lenge nå. Bart er det òg. Støvete og utrivelig på to ben eller to hjul i bytrafikken. Buristene kjører på piggdekk som om det skulle vært den kaldeste og mest snøfylte vinteren siden Fimbulvinteren i den norrøne gudelæra.

Dem om det. Trampjernet tar seg like godt fram i trafikken som burene folk tror er alfa og omega her i verden. Arbeidsvei på tre kilometer på flat mark er overkommelig på sykkel, og mye triveligere enn å stampe seg fram i bytrafikken på fire hjul. Like raskt som bussen er det også. I følge en kollega som observerte fruen på sykkel fra bussen utenfor heimen. Begge kom inn gjennom kontordøra samtidig. Men buristene får nå bare holde på i sin villfarelse om at det er bedre med fire hjul med en metalkasse oppå.

Går en grense på 50.000 innbyggere før en by kalles en storby. I Norge. Hvordan de tenker i utlandene om det vet fruen lite og ingenting om. Politimesteren i Bodø derimot. Han fant ut at han fikk 15 millioner banke norske kroner mindre til å drive kammerset sitt, fordi Bodø manglet hundre innbyggere på å bikke over grensen for å være storby ved siste årsskifte. Trønderheimen derimot, regnes som storby, men får visst ikke noen særbehandling økonomisk av den grunn. Blir ikke flere sugerør i statskassa av at det har blitt nærmere 30.000 flere Trondhjemmere siden ordfører Slungård feiret innbygger nr 150.000 i år 2000. Med kake og gaver på fødeavdelingen på regionsykehuset. Siste opptelling viser at det nå er opp mot 180.000 innbyggere i Stiftsstaden.

Avstandene i kaupangen ved Nidaroset har ikke endret seg, topografien er den samme som den har vært. Og tilgangen til bil i embeds medfør er også som den har vært. Derfor hjemmebesøkene i det siste mye godt blitt avviklet med sykkel til og fra. Noe som regnes som både helsebringende og -styrkende. Likevel har Kamelryttersken moderert sitt syn på førstnevnte. Det med helsebringende. En smule. I det siste. For hun klarte å kjøre seg av på vei til et hjemmebesøk. Gang-/sykkelstien hun var sikker på gikk der, gikk ikke der, men et kvartal lenger bort. I stedet var det et gjerde. Forsøket på å snu i unnabakke på gruslagt asfalt førte til skrubbsår på en albue. Par dager senere slo en gammel kjenning til. Hodeverk og nakkesmerter. Faste følgesvenner siden en ulykke for mange år siden. Vanligvis er de såpass veloppdragne at de ikke blander seg i fruens hverdager. Men nå var det ikke bønn. Om det ikke akkurat ble en Canossagang, så iallfall en sykkeltur og besøk hos den faste kvakksalveren, som foreslo 50 % hvile og 50 % arbeid, noe som hørtes fornuftig nok ut. Men så var det «Skal bare …».

For fruens arbeidssituasjon er i endring. Nye arbeidsoppgaver hos samme arbeidsgiver fra 1. mai. Noe som fører til refleksjoner rundt moteord, pendler og hva som er i tiden. De som så Dagsrevyen på NRK sist torsdag, så en reportasje fra Bodø hvor de har etablert et tverrfaglig team som holder på med Hverdagsrehabilitering. Den arbeidshverdagen som reportasjen beskrev, var som hentet fra Kamelrytterskens daglige dont. Teamet i Bodø var satt sammen på samme måte. Ergoterapeut, Fysioterapeut, Hjelpepleier og Sykepleier. Inspirasjonen hadde de hentet fra Danmark. At Trondheim har hatt tilsvarende team og arbeidsmåte siden 2001 var ikke nevnt. Kanskje ikke så rart. Innsatsteam for oppsøkende rehabilitering har ikke samme schwung som Hverdagsrehabilitering.

Derfor har man hevet seg på samme trenden i Trønderheimen. Og etablert Hverdagsrehabiliteringsprosjekt i en bydel. De andre bydelene kommer etter hvert som man får erfaring fra den første. Ideen har man hentet fra Danmark. Men siden man etablerer et nytt prosjekt, må man jo hente pengene fra et eller annet sted. Innsatsteamene sto laglig til for hogg, siden også Hjemmetjenestene hadde behov for større ressurser. Og de folkevalgte tenker like mye sykehjem, at det er løsningen.

Så i stedet for å bygge videre på noe som har vist seg å fungere, og som kunne justeres for å ta opp i seg Hverdagsrehabiliteringstankegangen, velger man å oppløse et godt fagmiljø og spre kompetansen tynt utover. Helhetstenking og samkjøring av tjenestetilbudet er fremdeles bare ønsketenking. Bedre å henge seg på den rådene trenden rundt forbi, enn å stole på at det man har bygd opp selv, det er like bra. Men så var det å skjønne rekkefølgen på tunge og tenner. Det kan være utfordrende i en hektisk hverdag. Men blondinen har denne gangen overlatt pratinga til de som mener de har vett til det, og begynt å reorientere seg mot nye arbeidsoppgaver, selv om hun vet med seg selv at det er rehabilitering og tverrfaglig samarbeid hun vil arbeide med. Hvis hun fikk velge blant arbeidsoppgavene hos sin nåværende arbeidsgiver. Så hun sier med Ivar Aasen:

Dei vil alltid klaga og kyta,

at det gjenge så seint og så smått,

men eg tenkjer dei tarv inkje syta

me skal koma, om inkje så brått

 

Mer om kompliserte utfordringer, og hvordan de ikke løses

Forslaget om reduksjon av Innsatsteamene fra fire til to. Har ført til at mye rart har husert i tankegangene og i verbale ytringer rundt forbi i Kamelrytterskens omgivelser. En av de mer uskyldige beskrivelsene som har blitt bragt til torgs var det en hovedtillitsvalgt som kom med. Han kalte forslaget «Et skudd i foten». Noe flere av teamenes samarbeidspartnere nok kan være enig i, men de vil nok ikke bruke slike ord offentlig. Uansett er den unisone tilbakemeldingen fra alle ender av tiltakskjeden Innsatsteamene er en del av, at det å legge ned to Innsatsteam vil gi større press på Hjemmetjenesten, på sykehjemmene og gi lengre liggetid på sykehuset. Litt enkel hoderegning forteller blondinen, at hvis Innsatsteamene klarer å forhindre fem innleggelser på sykehjem i løpet av et år, vil de spare kommunekassa for mellom fire og fem millioner kroner. Mer enn man sparer ved å legge ned de åtte arbeidsplassene det er snakk om.

Tall fra Elverum kommune forteller at hvis èn Ergoterapeut klarer å forhindre to flyttinger til omsorgsbolig, har hun spart inn sin egen årslønn. Og en omsorgsbolig er som kjent billigere i drift, enn en sykehjemsplass.

For ikke å snakke om at kommunen må ut med nærmere fem høvdinger, for hver natt en pasient blir liggende over utskrivningsdatoen på sykehuset. I gjennomsnitt ligger det mellom ti og femten pasienter på vent hele tida, fordi kommunen ikke har kapasitet til å ta i mot dem. Og så har administrasjonen magemål til å si at Innsatsteamene må halveres fordi de ikke utnytter kapasiteten?!? Henger liksom ikke helt på greip, hvis man spør blondinen. Men hun blir ikke spurt. Mest sannsynlig fordi blondiner i følge folketroen ikke har så mye forstand. I likhet med Ole Brum, en liten bjørn i skogen.

Tiddelibom og hutte meg tu

Kapasitet ja. Hvordan måler man så den På en gravemaskin måler man kapasiteten i antall kubikkmeter oppgravd masse i løpet av en gitt tidsenhet. Kapasiteten på en bestemt maskin varierer ganske mye, alt etter hvor hard massen er, hvor mye gravemaskinen må flytte seg for å få tak i det den skal grave opp, servicebehov og sist, men ikke minst maskinførerens erfaring og kunnskap om å bruke maskinen effektivt.

På et Innsatsteam er det ikke bare å se på antall saker teamet får i løpet av året, men også hvor lang tid det tar å gjøre jobben. Antall saker har vært relativt stabilt de siste årene. Men kompleksiteten i sakene har økt. Etterhvert har brukerne som blir tildelt oppsøkende rehabilitering blitt sykere og mer marginale i forhold til mulighet til å bo hjemme. Selv med massiv innsats fra hjemmetjenesten. Men man prøver fordi vi vet at folk som bor hjemme trives og har det bedre. I seg selv et intensiv for å gjøre det som –terapeuten foreslår av tiltak for å lette hverdagen.

Men det er ingen som har kommet med tiltak for å gjøre arbeidshverdagen i teamene lettere. Etter at man har fått ryddet opp i eventuelle misforståelser om man i det hele tatt har jobb fra nyttår, vet både Ergoterapeuten og hennes kolleger at jobb har de, men ikke hva de skal gjøre. Både tillitsvalgte og Enhetsleder er klare på at det kan bli en overtallighetsprosess. Javel. Nei. Slike har blondinen vært borti før, og er ikke akkurat beroliget. Med hensyn til arbeidsoppgaver i 2014.

For det som sies i budsjettforslaget er at Hjemmetjenesten skal styrkes, og da særlig med hensyn til det å kunne ta i mot utskrivningsklare pasienter. Da blir spørsmålet hvordan den skal styrkes, for hvis man med det mener at Innsatsteamene skal smøres tynt utover, med en på hver hjemmetjenesteenhet, da har man flere dilemma å ta hensyn til. Et av dem er at det er lite pleiepersonell i Innstatseamene, noe som gjør at man må ha en klar stillingsbeskrivelse for –terapeutene som eventuelt flyttes. En annen er at rehabiliteringskompetansen som nå er i teamene blir borte med å oppløse dem. Kompetansen ligger i teamet som sådant, ikke like mye i den enkelte fagutøver. Enkeltvis har teammedlemmene bare sin egen fagkompetanse. Når de arbeider hver for seg kan de ikke trekke på at det er tre andre med helt andre briller som samarbeider om felles saker. I hjemmetjenesten er det fokus på omsorg og pleie, ikke på å arbeide med hendene i lommen, som i å veilede brukeren i daglige gjøremål.

Rent økonomisk er det også spørsmål som dukker opp. De som arbeider i Innsatsteamene har lang erfaring og høy kompetanse. Dette slår også ut på lønningsposen. Slik at det er flere av dem som arbeider på teamene som har like mye i lønn som en og en halv hjelpepleier, som er den kompetansen hjemmetjenesten trenger mest av. Slik at man overfører dyr og tung kompetanse på hverdagsrehabilitering, som ikke vil gjøre like god nytte for seg der de kommer, fordi hjemmetjenesten per i dag, ikke har kompetanse til å bruke det de i tilfelle får overført av fagpersonell. Det blir som med maskinentreprenøren som taper penger fordi maskinføreren ikke klarer å fylle like mange lastebillass i grustaket, som han klarer på et veianlegg. Maskinføreren er av de beste på bakgraveren, og bygger vei som bare det, mens han på forgraveren i grustaket, som arbeider stikk motsatt, bare klarer to tredjedeler av det han ellers klarer.

Hva gjør man da? En eventuell overtallighet belaster kanskje ikke helsebudsjettet, men den belaster kommunekassa like mye for det. Slik at summa sumarum blir det ingen besparelse å legge ned Innsatsteamene. Man bare flytter utgiftene, og genererer overforbruk på de tjenestene som allerede er hardt presset fra før.

Det finns løsninger, men mange av dem sitter langt inne hos de som må ta avgjørelsene. Den enkleste er bussiness as usual, men da må de finne penger et annet sted. Omorganisering av kompetansen mellom enhetene koster og krever tid, og mye godvilje fra administrasjonen og i de berørte enhetene.

Noen må kanskje gjøre som Aleksander den Store? Han hogg over den gordiske knuten med sverdet. Han ble da som legenden hadde spådd, herre over hele verden. Nå ble han jo ikke herre over hele verden, bare over den delen av verden som grekerne kjente i 334 f. kr. Han oppnådde da kanskje ikke det han var ute etter?

Sverdets makt heter seg å være stor, en makt Aleksander kjente og kunne bruke. Men det kan tenkes at man i dag må bruke andre metoder for å løse denne knuten, med alle dens dilemmaer? Gandhi var en annen stor mann med radikale løsninger, kanskje hans tankegods er bedre egnet for gordiske knuter anno 2013?

 

Enkelte stusser kanskje på sammenhengen mellom bildene av en gammel sliter og nye utfordringer i helsevesenet?

Brødrene Søyland utviklet en av de første hydrauliske gravemaskinene på 1950-tallet. De så en løsning på de utfordringene som industrialiseringen og gjenreisningen etter 1945 medførte. De var hele tiden langt framme i utviklingen av nye maskiner, også internasjonalt. Men Brøyten, som Innsatsteamene ble offer for kortsiktig økonomisk tenking. Brøyt ble solgt til Sverige og etterhvert Finland, og er nå historie. Innsatsteamen blir ikke solgt, bare lagt ned fordi man ikke klarer å se helheten i tjenestene som må ytes. Forstå det den som har vett til det.

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

Takk for turen

Kavanseraiet.no, Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling”

Er faktisk det. En logg. Om motorsykkelkjøring gjennom et uoversiktlig samfunn med tanke for å bidra til bedre helse og utvikle ikke bare egen personlighet.

Som dagens aftentur til Sveariket. Utenfor Kompisens jobb står en kjent doning når Kamelryttersken tilfeldigvis er den veien.

«Var det i dag vi skulle til Sverige?» spør blondinen med egen motorsykkel sin tidligere kollega. «Hvordan er været den veien?» Svarer Kompis. Han sjekker Yr.no og sier at «Joda, skal bare hjemom først, så møtes vi i Ilakrysset klokka fem?».

Har vært prat om tur hele forsommeren. Men det var det med å si det med Bjørnstjerne Ibsen. Om å. Mene det. Ville det med. Men gjøre det? Til noen sier at «Nå drar vi».

Været var kanskje ikke all verden. Men tanke for regnklær ble det ikke før grensen. Og da er det ikke lange veien til bensinsjappa på Storlien. Om så ikke annet kunne man etterpå påstå at målet for turen var fylle tanken med svensk suppe til 92 norske øre pr liter. For med regnskodda ned på hustakene var det liksom ikke det helt store å fortsette videre inn i Sveariket. Ei regnskodde som fant det for godt å følge med til langt ned i Stjørdalen.

Kompisen ville vise fram Triangelhytta i Meråker. KFUM-speidernes leirsted som han hadde holdt på å restaurere i flere år. Absolutt verdt avstikkeren. Mye dugnad hadde gjort ei heller noe slitt hytte preg av trivsel og mange nye år som tilholdsted for ikke bare Speiderne.

Derfra gikk turen videre ned til Hegra hvor det ble en skarp dreining til venstre og sørsida av Stjørdalselva. Triveligere nedover der, selv om det er fartsbegrensninger til ære for lokalbefolkningen. Den lokale sheriffen var også ute i kveldinga, men hadde ikke noe å utsette på motorsykler i passe styrefart i sekstisona. Videre oppover forbi Lånke og over til Tømra. Grei vei, som kan forseres i akkurat passe styrefart uten å utfordre eventuelle feinschmeckere uti fartskontroll. Likeins utover Selbustranda. Kvelden begynte å nærme seg leggetid for den yngre garde, noe som gjorde at det var akkurat passe fritt for motgående trafikk, som på slike småveier gjerne kan finne på å komme hoppende ut av neste sving. Uten tanke for at langt de fleste veier. For ikke si alle. Har en høyre og en venstre side. Og at motgående trafikk går ut fra at møtende kjøretøy holder seg til sin høyre side. Hvis da veien har vanlig norsk standard uten gul midtlinje. Kan den i tillegg være noe smal. Noe som kan gi litt lite plass for motgående trafikk. Sånn til vanlig. Når begge parter. Passer på sin høyre side. Men som sagt. Trafikken var heller fraværende på Fylkesvei 963.

Derfor drar ørkendyret på opp gjennom lia fra Selbustranda. Helt til han kommer på at kompisen bak, kanskje ikke har samme erfaring med motbakker på svingete fylkesveier? Iallfall forsvinner lyset hans i speilet. Noe kompisen bekrefter ved neste pitstop.

«Kjørte nok på grensen av det jeg kunne opp lia, ja».

«Men det er kanskje ikke så dumt å strekke seg noen ganger. På grensen av hva man mestrer».

«Hadde det gått for fort, kunne jeg bare falt av, og kjørt litt saktere».

Mens da Kamelryttersken på sin side. På vei ned mot Hommelvika. Grusveien over Jervskogen/Jonsvannet ble det ikke. På grunn av grusen. Selv om den blir betraktelig kortere. Derfor fikk fruen god anledning til å reflektere over egen kjøring. For hun kunne tenkt seg grusveien. For å strekke sine grenser. Sin evne til å håndtere doningen på mer utfordrende underlag. Men det var ikke nødvendig. For kompisen sa når de skiltes. «Dette må vi gjøre om igjen». Han hadde fått prøvd sine grenser, Og klart seg godt. I egne øyne.

Det gir blondinen mulighet til å reflektere over at hun faktisk kan begynne å se på egen erfaring og kjøreferdigheter som ikke akkurat viderekommen, men god nok til å tørre å dra på opp lia, og la sykkelen finne veien gjennom svingene, uten å klipe seg fast i styret, gire ned eller slite på bremselyset. Og det var godt for henne.

Derfor kunne både hun og kompisen si «Takk for turen. Dette gjør vi flere ganger.» Ta en kjapp liten aftentur. Fem – seks – syvogtyve mil …

Som kjent er aftenturer hvor man utfordrer seg selv. Bra. For helsa. Halvtimes rask gange. For eksempel. Såpass rask at man kjenner det i beinmuskulaturen og blir en anelse varm.

Karavanseraiets lesere har kanskje prøvd? Eller har ei løype i nabolaget som gir utfordringer til muskler og pust?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Tiltak for å komme i mål

«Tiltak for å komme i mål» er et søkebegrep som gjør at Google setter Karavanseraiet.no øverst på trefflista. Noe som igjen fører til et besøk mer på seraiet. Denne gang på posten om «Etiske gensere», et blogginnlegg med refleksjoner rundt det å komme i mål og om noen av de etiske spørsmålene som dukker opp når man arbeider med rehabilitering hjem til folk.

Spørsmålet blir hvilke mål og hvilke tiltak som fører til de oppsatte mål. For oss som arbeider med rehabilitering blir det en utfordring å skille mellom de målene man ser som gode for pasienten, og pasientens egne mål. Som slagpasienten som egentlig ikke vil trene, men som gjerne vil klare å gå igjen. Om ikke annet så med stokk. Når så terapeuten kommer og vil ha ham med og gå langs rekkverket som er satt opp på kjøkkenveggen med det for øye. At pasienten skal ha mulighet til å trene ikke bare på rehabsenteret, men også hjemme. Etter to runder vil terapeuten at pasienten skal gå enda en runde. «Du er hard du» kommer det fra pasienten. Etter tredje runde, setter han seg kontant i rullestolen. Trengs ikke tolk for å skjønne dèt kroppspråket.

Da blir spørsmålet. Hvem sitt mål er det at pasienten skal klare å gå igjen? Pasientens eller terapeutens?

Pasienten stiller gjerne med ei klar bestilling. «Gjør meg frisk». Joda. Hvis det er snakk om lungebetennelse eller blindtarmsbetennelse. Da stiller medisinfolket opp med antibiotika og kirurgi. Og VOILA! Pasienten blir frisk og rask igjen. Etter et passende stykke tid med restitusjon.

Samme med et lårbens- eller lårhalsbrudd. Ortopeden fikserer bruddet med et par titannagler/-plater. To – tre uker rehabopphold med daglig fysioterapi og gangtrening. Pasienten kan hjem, kanskje med ganghjelpemiddel. Er det mulighet for oppsøkende rehabilitering eller dagrehab, får pasienten noen uker til med trening og ikke minst bistand til å fokusere på egen rehabilitering. Og pasienten kan si at det var behandlingsopplegget, ortopeden og  terapeut som gjorde henne frisk. Man trenger ikke fokusere så mye på at det var pasientens egen innsats og trening som gjorde at hun langt på vei gjenvant sin tidligere funksjon i løpet av den tida hun fikk oppfølging av helsepersonell. Og at hun i den tiden la grunnlaget for å oppnå tilnærmelsesvis samme førlighet som før bruddet i en overskuelig framtid.

Slag er noe helt annet. Bestillingen «Gjør meg frisk» er kanskje like relevant, men den enkelte slagpasient har større innvirkning på resultatet av rehabiliteringen enn pasienten med lårhalsbruddet. Sistnevnte får et standard treningsprogram som vi vet virker med motivasjon og god oppfølging. Førstnevnte har sjelden utfall som passer i et A4-skjema, og det er lett å gi seg over før man har begynt. For hvor skal man begynne? Og selv om tiltak virker på rehabavdelingen, så behøver de ikke virke når pasienten kommer hjem. Forståelsen for at det er pasienten selv som må gjøre hele arbeidet, at terapeuten bare har en veiledene/motiverende rolle, kan ofte være vanskelig å formidle til både pasient og pårørende. Som nesten helt sikkert står overfor utfordringer de ikke hadde sett for seg før slaget.

Så derfor blir «Tiltak for å komme i mål» et søkebegrep ikke bare på Google, men også for terapeuten og hennes pasienter. Hver gang. Fordi det tiltaket som fungerte for Martin, ikke nødvendigvis fungerer for Marselia. Mens da Gunda må ha helt andre tiltak for å komme i mål. Et mål som pasienten må definere, ikke terapeuten eller hjelpeapparatet. Eller er det slik at systemet vet best? Også for den enkeltes mål?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Denne bloggen er nominert til prisen “Independent blogger award” Hvis du syns Karavanseraiet.no er verdig en slik pris, kan du gi din stemme ved å gå inn på denne lenken. På forhånd tusen takk :-)

Hva en Ergoterapeut er

Tiger’n, hva er en Ergoterapeut?

Tiger’n har jo svar for det meste av det Tommy lurer på

Kommentarfeltet her på Karavanseraiet har i det siste flytt over av godord og komplimenter. Hyggelig :-) Tusen takk :) Likevel er den blonde ørkendyrbetvingersken der at hun mener at hun bare gjør jobben sin. Slik hun mener den skal gjøres ut fra sin forståelse av faget/yrket hun er autorisert til å utøve.

Selv om den autorisasjonen så ut til å henge i en tynn tråd her for et par år siden. Ikke fordi den samme blonde ørkendyrbetvingersken hadde gjort noe hun ikke burde i sin daglige dont. Men fordi Statens autorisasjonskontor for helsepersonell ikke hadde sjekket at sjefen sjøl, hadde de kvalifikasjonene hun påsto hun hadde. Det gjorde at hele autorisasjonsordningen en stund ikke sto til troende, noe som gjorde at blondinen et stykke tid var litt usikker på om hun kunne si at hun hadde de kvalifikasjonene som autorisasjonskontoret garanterte for.

Slik skepsis til egne kvalifikasjoner kan også være sunt, at man tar en privat kontroll av at man takler arbeidsoppgavene ut fra den standarden som enheten man arbeider på stiller. OG sine egne standarder for hvordan man gjør et arbeidsstykke.

For det er ikke noen liten bestilling vi står overfor i helsevesenet. Det er gjennomgående “Gjør meg frisk” som er bestillingen, og den skal effektueres fort og gæli, uten tanke for at det noen ganger ikke er mulig. Er ingen vidunderkur for KOLS (Kronisk Obstruktiv LungeSykdom), som i dag vel er den mest kjente bivirkningen av langvarig røyking. Og vel den bivirkningen som setter flest hindringer i veien for at mennesket kan leve slik h*n vil. Et massivt slag med utfall som lammelse i en eller flere armer eller ben, tap av taleevne, neglect osv, repareres ikke over natta. Eller ved at -peuten gjør noen besvergende armbevegelser. Det krever hardt arbeid av pasienten og av pårørende. Skaden på hjernen er permanent, det vi som -peuter kan tilby er treningsopplegg som setter hjernen i stand til å arbeide seg rundt skaden, finne nye nervebaner for signalene som må rundt i kroppen for at den skal fungere etter hensikten.

Men vi mennesker liker å få hjelp når vi selv står fast. Da er det ansvarsfraskrivelse over en lav sko. En ansvarsfraskrivelse helsevesenet står overfor hver dag. Den som gjør at vi Ergoterapeuter sier at vi gjør hverdagslivet mulig. Fordi vi vet at vi kan ikke gjøre noen friske, men vi kan bidra til at mennesket kan være aktivt i sitt eget liv. Delta i og utføre aktiviteter det selv finner meningsfulle. For det vi gjør er ofte ikke så mye. Vi tilpasser en rullestol slik at sittestillingen blir god. Brukeren opplever en hverdag med mindre smerter. Ikke rart h*n blir takknemlig. Eller et eksempel fra sist uke, hvor familien ønsket at han Far sjøl skulle få sitte ved middagsbordet sammen med dem. Men rullestolen gikk ikke under spisebordet. Sammen fant vi ut at spisebordet hadde en klaff, og ved å snu spisebordet 180 grader kom sjølingen inn til bordet og kunne spise ved samme bord som resten av familien. Han satt ikke langt ut fra bordet, uten å kunne delta i samtalen og i måltidet slik både han og familien ønsket.

Denne rullestolbrukeren har fremdeles de samme funksjonsbegrensingene, han er like avhengig av rullestolen, men han blir mer aktiv i sitt eget liv ved at han kommer helt inn til spisebordet. Han kan også hjelpe kona med matlagingen på en mye bedre måte, fordi han får en god arbeidsstilling når han skal skjære opp grønnsakene, potetene eller gjøre til fisken. Ikke like enkelt å gjøre slike arbeidsoperasjoner når man må ha alt i fanget. Andre kjøkkenoppgaver, som å røre vaffelrøre eller kakedeig kan man gjøre i fanget, men det var visst ikke så aktuelt forsto Ergoterapeuten.

For det er ikke bare å se praktiske løsninger, man må også se menneskets behov, hvilke aktiviteter som er meningsfulle for akkurat den brukeren. Som at de fleste vil være selvhjulpne med egenpleie, kunne gå på toalettet, ta seg en dusj, vaske seg under armene og pusse tennene. Derfor blir det gjerne noen lett sprørrende øyenbryn når man kommer inn i en leilighet, hvor beboeren nettopp har opplevd et brått funksjonsfall, type behov for ganghjelpemidler, og som sier at “man kjøper da ikke leilighet med tanke for at man blir gammel”. At badet i leiligheten er så lite at et menneske av gjennomsnittlig størrelse må ut på gangen for å ombestemme seg, eller at det å komme seg inn i dusjen krever evner som et slangemenneske ville gitt mye for å ha. Veldig mye. Er da man begynner å famle med tanker om at alle over 60 som har planer om å kjøpe ny leilighet, burde ha en Ergoterapeut med seg på visning. Selvsagt kan man henvende seg til en kommunal Ergoterapeut for rådgivning i forhold til bolig, men det er det de færreste med gjennomsnittlig funksjonsevne som gjør. Etter skrekkeksempler som det over, har blondinen fått enda mer forståelse for at bygningsforskriftene er endret, slik at det skal være snuplass for rullestol på nye bad. Det gjør at nye boliger blir dyrere, men over tid vil alle ha igjen for den prisøkningen.

Så Tiger’n har rett i sin påstand om at Ergoterapeuter er slike som reiser rundt og reparerer. Ikke ergometersykler, men vi setter folk i stand til å leve sine liv, på tross av sykdom, skade eller lyte. Og det er vi ikke rent lite stolte av, selv om vi ikke er så flinke til å vise oss i helsejungelen, eller er vi det? Bare at vi ikke ser det selv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

Ergoterapeutene

Ettertanker i snøføyka

«Du er et slikt behagelig menneske» sa pårørende i det Kamelryttersken var på vei ut døra. Hjemmebesøket var slutt, hun kan gå tilbake til sitt, legge bak seg utfordringene i det hjemmet. Familien hun har besøkt, kan ikke det. De står i utfordringene, dag og natt, 24/7. “Ja, kanskje det. Tusen takk” svarer blondinen, ikke bare litt beskjemmet, rørt, med seg, over en slik dypfølt kompliment. En kompliment som hun ikke var forberedt på, som kom rett fra hjertet, spontant, der og da.

Vel kommet ut på trappa, i snøføyka, sier hun med seg selv; “Jeg gjør jo bare jobben min?», samtidig med at hun tenker tilbake på alle de gangene hvor hun ikke kom i mål, hvor hun må avslutte uten å kunne støtte mennesket hun tilbyr sin kompetanse videre.

Det er godt å kunne forlate en bruker og få et takk med seg ut i verden, på vei til neste bruker, neste situasjon, neste utfordring, praktisk eller menneskelig. Det å snu et spisebord, slik at rullestolen til far sjøl, kommer helt inntil, slik at han kan spise på en god måte, og ikke minst delta i måltidet på lik linje med resten av familien, kan være en detalj. Men det er viktig for sjølingen å delta slik, og ikke føle seg et hakk utafor fordi han ikke kommer fram til bordet og middagstallerkenen.

Men det er like viktig for bistandsyter/hjelper å se hvor brukeren er, og gjøre sitt for å møte ham/henne der. Denne gangen var det pårørende som trengte støtte og følelsen av at h*n ble sett, at det ikke bare var den hjelpetrengende i familien som skulle ha all oppmerksomhet. Fem minutter alene med en utenforstående, som sier at «Ja, jeg ser du har det tøft, du har min sympati og medfølelse» er ofte det som skal til. Ikke for å få med en ærlig ment kompliment, som Kamelryttersken blir å leve lenge på. Men for at den pårørende skulle kjenne at også h*n er viktig og har krav på oppmerksomhet og støtte i sitt liv.

Men det er også en annen side ved det få en slik dypfølt kompliment, og ikke minst det å skrive om det i cyberspace. Det er den ydmykheten man som fagperson føler i en slik situasjon. For man kan med hånda på hjertet og kors på halsen, si at «Det jeg gjorde der og da, gjorde jeg ut fra min personlige mening og forståelse for hvordan jeg skal gjøre jobben jeg har tatt på meg. Jeg gjorde det ikke for å få oppmerksomhet, vise fram hvor flink jeg er». Og det vil man også kunne si i en situasjon hvor man har trådt over både en og to gensere, og kommet for nær den man skal bistå eller har gjort direkte skade på liv og legeme.

For Kamelryttersken vet med seg selv, at hun har belegg for det hun sier og gjør i sitt daglige virke, og hun vet også at hun ikke fisker etter godord, selv om de er aldri så alvorlig ment. For det gjorde noe med henne å få med seg de ordene. Èn ting var den direkte bekreftelsen på at hun fikk gitt noe til en familie i en utfordrende situasjon. Men bekreftelsen ga også grunn til ettertanke, til ydmykhet og respekt for de hun skal yte bistand til.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

blueheartwithwings

Rollator? Selvsagt ordner vi det

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med …”

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering av brukere som har opplevd et fall i evnen til å klare seg selv i hverdagen, i hjemmet. Funksjonsfallet kan være brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har merket en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

Etter videreutdanning nå i vinter, fikk Kamelryttersken tilbud om å arbeide på et slikt team, et tilbud hun tok i mot med en del ettertanke. For det er ikke bare bare å gå inn i et tett samarbeid med flinke fagfolk, som er godt forankret i sitt fag, og som har sin måte å samhandle på. Og ikke minst som vet at deres vurderinger og anbefalinger blir tatt hensyn til i det systemet teamet er en del av.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Han vil ikke la seg kateterisere, men når Nattpatruljen var innom, ble det en halv liter”.

“Vi må bare fortsette og mase om faren for en ny UVI (UrinVeisInfeksjon), hvis han ikke lar de fra sona hjelpe seg med å få ut resturinen”.

“Skrev på huskelista til hjemmetjenesten at vi skal inn der på onsdag og se på sittestillingen hans, om ikke Ergoterapeuten deres kunne være med? De må jo følge ham opp etter at vi trekker oss ut. Og så er det bra at vi får noen ansikter å forholde oss til på den hjemmetjenestesona også.”

Ja, vi må få til et bedre samarbeid med alle sonene, de vet liksom ikke helt hva vi gjør”

“De vet vel knapt hva de selv gjør, sånn som de springer”.

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør, nå igjen, sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Ikke vil hun ha hjelp til dusj heller, vi får bare håpe at hun bruker den dusjkrakken vi fikk i til henne”.

“Hvis hun da husker å ta en dusj. Hun ble riktig glad for den “Forglemmegei-kalenderen”, hun falt nesten i staver over den”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Håper hun slipper inn Hjelpemiddelteknikkeren, slik at han får montert armlenene på toalettet, for hun trenger den støtten når hun skal flytte seg over til arbeidsstolen hun bruker.”

“”Magda” har virkelig reiret seg i sofaen sin”

“Ja, men det var et nytt strikketøy der i går, og ei anna bok også. Så hun får da noe med seg.”

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“Jeg har skrevet utkast til sluttrapport på “Gunnhild”, kan dere se over den før jeg sender den over til fastlegen?”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i dag. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

” Den var god, 50+ og så bli kalt for jentunge :-)”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag en dag før, for da hadde ikke personalet kommet til rett tid”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Og hele tiden må fagutøveren skjerpe seg, møte brukeren der han er, tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere man utfordrer. Er vel ingen som vil møte seg selv i døra for ofte? Og som Mormor spør, vil man ta i mot hjelp?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

blueheartwithwings

Etiske gensere

Steeleye Span synger om veveren og fabrikkjenta mens blondinen benker seg ved PC’n med en stor kopp kakao. Ute regner det visst. Er iallfall grått og asfalten er våt ser det ut for. Buffy Sainte Marie begynner med “Universal Soldier” i høytalerne mens Kamelryttersken tenker på overgangen fra en tilnærmet uansvarlig studenttid til “Working class lass” som setter seg på trampjernet for å komme seg på jobb i vidotta, hver enda dag.

Ja, for hu jobber på “gølvet”, selv om jobben er rimelig full av frihet under ansvar. Oppsøkende rehabilitering i heimen gir møter i døra og nye perspektiver på egen fagutøvelse. “Idag gjorde vi en god gjerning” kan kollegaen si i bilen hjem fra en bruker som når de kom hjem der, satt i senga nærmest klar for å legge seg til igjen. Hjemmetjenesten hadde vært innom og gjort sitt. Men, nei, stå opp så ikke brukeren noen vits i. Men, litt lirking, og noen alvorsord om kroppsfunksjoner og egenverd senere, så får h*n da på seg klær og setter seg opp i allfall. Og på vei ut følger det et smil og et dypfølt “Takk for besøket”, “Dere må bare komme tilbake. Noe de gjør, noen dager senere. Brukeren er oppe og påkledt, forberedt på dagens oppgave, rydde i leiligheten. Iallfall i stua, og i klesskap, såpass at det blir oversikt over hva som er rundt forbi av klær og annet husgeråd. Svartsekker til tinger og tanger som har sett sine beste dager dukker også opp. Alt mens brukeren blir mer og mer overveldet over hjelpa h*n får, uten å ha bedt om den. Hadde det ikke vært for ørene hadde smilet gått helt rundt. Kjøleskap og matskap er ikke helt tomme, men det trenger oppfylling ser teamet, som får med seg kronasje og handler inn godsaker, frukt, juice, pålegg, Fjordlandmiddager… “Er liksom ikke noe som smaker lenger, kan ikke dere finne på noe?” Brukeren er litt lav på vannet, litt unnskyldene for at h*n ikke klarer å ta vare på seg selv. Joda, de ordner med noe som smaker godt, fyller drikkeflaska med juice og oppfordrer brukeren til å drikke mye. “Vi vil ikke at du skal tørke ut, du har sett innsida av ambulansen for ofte i sommer”.

“Fint med de støttehåndtakene på badet og dusjstolen, nå kan jeg gå der inne og dusje nesten alene” Brukeren stråler nærmest over all viraken som har vært de siste ukene.

Solskinnshistorie? Ja. Realitet? Ja. En del av hverdagen i et tverrfaglig Innsatsteam? Ja.

Men historien gir også rom for refleksjon rundt etikk i hjemmetjenestene, rundt verdigheten til den enkelte mottaker av den hjelpa alle de gode hjelperne vil gi. For noen ganger kommer man ikke i mål med tiltakene, selv ikke med all den godviljen man vil legge til. Rett og slett fordi man ikke kommer inn til der hvor brukeren er. Realitetsorientering er ikke alltid det det er mest av hos brukerne teamet møter. Selv med en tverrfaglig sammensetning og dermed ulike innfallsvinkler er det ikke alltid mulig å komme forbi enkemannens ubearbeidede sorg som er forsterket med en smerteproblematikk som kan ta motet fra de fleste, eller den slagrammede alkoholikeren som klarer seg bra, bare han har nok drikke. At boligen gror ned i skit, at medisineringen er så som så, at pårørende står hjelpeløse overfor et menneske som i sine velmaktsdager var en ressurs og en støtte i familien og nærmiljøet, det ser h*n ikke.

Eller han som skal hjem etter et utall inn- og utleggelser fra sykehus, hjem til en ektefelle som er utslitt, som ber så tynt om å få et avlastningsopphold for ektefellen. “Nei, jeg skal hjem, jeg blir bare syk av et korttidsopphold”. Javel? Hvordan det? Dèt spørsmålet er det ingen som tør stille. Eller sette hardt mot hardt og si at “NÅ, N.N, nå må du både for egen del og for dine nærmestes del, ta imot et korttidsopphold på sykehjemmet. Så kan du dra hjem om to uker.” Teamet styrer og står på, og spar opp ei sykshjemsseng for to uker. Men nei, vi kan ikke overstyre mennesket som ikke vil se at 20 innleggelser på sykehus på et halvt år tyder på at avlastning fra hjemmets lune arne kan være godt. Helsepersonellet rundt ser det, men kan ikke gjøre mer enn å tilby, anbefale, “Du bør ta i mot dette tilbudet, for din egen helses skyld”

Hvor går genseren? Hvor mye kan vi tvinge vår faglig funderte realitetsoppfatning og forståelse for bra og dårlig på mennesker med nedsatt virkelighetsforståelse i forhold til egen helse?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Kreativitet og yrkesutøvelse

Thomas Edison (1847 – 1931) sa visstnok at «Geni er en prosent inspirasjon og 99 prosent transpirasjon».

Det kan lett oppstå en ovenfra og ned «Vi-vet-best»-holdning i arbeidet med å hjelpe eller behandle mennesker med nedsatt funksjon. Enten det nå er et beinbrudd eller det er en arbeidsledig i møte med velferdssystemet. Har man en skade, sykdom eller lyte som gjør at man ikke fungerer like bra i A4-samfunnet vil man en eller annen gang komme i kontakt med et behandlerapparat av noe slag. Mange opplever at det apparatet vet best og behandler dem deretter. De kan også oppleve at fagpersoner ikke ser at det kan være nødvendig/viktig å bygge en pasient/behandler-relasjon. En relasjon som i følge Røkenes og Hanssen (2006) betyr ca 1/3 av resultatet i en terapeutisk intervensjon. Kamelryttersken tror at det å formidle en vi/dem holdning kan være kontraproduktivt i mange sammenhenger. Samtidig som hun fra egen praksis har erfaring for at hun må skille mellom en faglig begrunnet relasjon til en pasient i arbeidet, og den relasjonen som kan oppstå hvis hun er ute i privat ærend og kommer på samme buss som pasienten.

Et annet dilemma i denne sammenhengen, er kreativitet kontra konservatisme. Det er en sammenheng mellom disse to dilemmaene i den forstand at avstand og nivåforskjell mellom behandler og pasient kan oppfattes som en konservativ tilnærming til behandling av mange lidelser. Forsåvidt også i andre sammenhenger i samfunnet vårt. Er her «Flink-pike»-syndromet kan bli påtrengende, og overskygge den brede, trygge fagforståelsen som ligger til grunn for all kreativ fagutøvelse (Csikszentmihaly, 1997). Er nok mange som på denne bakgrunnen kan sanne Edisons ord om hardt arbeid.

Søren Kierkegaards (1813 – 1855) ord om hjelpekunst blir av noen sagt å være utdaterte. Det han sier om egen merforståelse og det å møte mennesket der det er, ellers hjelper min merforståen meg ikke.  Som det blonde vandrende øyeblikket hun er, oppfatter Kamelryttersken Kierkegaard slik at han har tatt dilemmaet helsepersonell og hjelpere står overfor i forholdet til mennesker med nedsatt fysisk og psykisk funksjon veldig alvorlig. Han har truffet og slått inn spikeren med et slag. Kierkegaard koker ikke suppespikeren, men slår den inn som en varig og solid forbindelse mellom terapeutens verden og pasientens ditto.

For det er noe med avstanden mellom de to verdenene og ikke minst mellom fagpersonens profesjonalitet og private sfære. Ser man på profesjonaliteten som en maske, som man henger i garderobeskapet når man går hjem fra jobb, da får man et annet forhold til det å være profesjonell, enn om man sier som en Ergoterapeut sa til Kamelryttersken når hun begynte på ergoterapistudiene; «Husk at nå er du Ergoterapeut». Ja, det tar tre års studier for å oppnå tittelen, men kollegaen mente at for å bli yrkesutøver/fagperson måtte Kamelryttersken som student ta på seg Ergoterapeutmaska med en gang hun begynte på ergoterapistudiene. Blondinen har tenkt mye på rausheten kollegaen viste ved å si at en fersk student i egne øyne skulle ha samme status som en ferdigutdannet fagfelle. Mohandas Gandhi (1869 – 1948) er inne på det samme når han sier at for å forandre verden, må man bli forandringen (1999).

I forlengelsen av tankerekka om det å bli forandringen hvis man skal forandre noe, står Mihaly Csikszentmihalys Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention (1997). I denne boka diskuterer han forutsetninger for kreativitet ut fra intervjuer med et nittitalls kreative mennesker. Man kan bli overveldet av å lese om alle disse kreative menneskene og hva de har oppnådd. For det kan virke som at kriteriet for å bli regnet som kreativ er at man har minst to Nobelpriser. Helst i to forskjellige fag. Selv om det er crème de la crème innenfor sine fagfelt som har bidratt med sin opplevelse av kreativitet, så er det interessant å lese en så grundig analyse av hvordan flinke fagfolk vokser, og hva som gjør at man beholder kreativiteten, evnen til å skape noe nytt, selv etter det vi regner som vanlig pensjonsalder.

Likevel trenger ikke Kamelryttersken gå lenger enn til sin egen far for å finne et et eksempel på en fagmann som har utviklet seg fra håndverker til å ha en estetisk kreativitet i bruken av sin fagkompetanse. Han har i en alder av 91, fremdeles sine skapende evner intakt, han tilfører fremdeles sin forståelse av egen fagutøvelse nye impulser og ikke minst uttrykk. Tinene som illustrerer dette og andre innlegg på Karavanseraiet.no laget han som 80-åring Man ser fagmannens utvikling fra det rent håndverksmessige til et harmonisk og estetisk godt uttrykk. Vanligvis blir slike sveipede tiner laget runde fordi det er enklest. Man får færre utfordringer med treet/materialet på grunn av at fibrene blir liggende parallelt, med samme krumming hele veien. Disse tinene har en oval form, noe som krever en helt annen og mer avansert forståelse av hvordan treverket oppfører seg når det bøyes. Kunsthåndverkeren ser man også i at sammenføyningen av sveipen på den nederste tina er utformet som initialen til kunden. Det er ikke bare en rett søm av teger (bjørkerot), sammenføyningen har blitt et dekorativt element som høyner harmonien og det estetiske uttrykket. Også syskrinet øverst i innlegget viser at det er en kreativ fagmann som har laget det. Slik kan man fortsette å analysere for å vise forskjellen mellom håndverkeren og kunsthåndverkeren. Mellom en som kan faget sitt og en som har utviklet et kreativt uttrykk av fagkunnskapen sin.

I Csikszentmihalys (1997) forståelse av kreativitet ser blondinen en forbindelse mellom Edison, oppfinneren av et av de mest effektive prevensjonsmidlene på 1800-tallet, lyspæren, og Gandhi, som var jurist av fag. Han utviklet sin fagforståelse til Ahimsa, Ikkevold som livsstil. Csikszentmihaly mener at for å være kreativ må man kunne faget sitt, enten man er Nobelprisvinner, møbelsnekker eller har treårig høgskoleutdanning. For som Kierkegaard sier man må være på samme nivå som den man vil hjelpe, man må møte den hjelpetrengende der han er, ikke der man selv er. I motsatt tilfelle kan man risikere at den profesjonelle maska gror fast. Det å bære ei fastvokst maske kan være en utfordring for egen helse og for omgivelsene, både privat og arbeidsmessig. Slik tilstivning i egen profesjonalitet man motvirkes av å være kreativ i sin omgang med egen kompetanse. Og kanskje ikke minst ha kreativitet nok til å se når man ikke skal være kreativ, når man heller skal ta en konservativ tilnærming til en utfordrende oppgave. Eller?

Referanser

Csikszentmihaly, Mihaly (1997), Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention, HarperPerennial, New York

Gandhi, Mahatma (1999,) Vi er alle søsken, Bokklubben dagens bøker

Røkenes, Odd-Harald & Hanssen, P-H, (2006), Bære eller briste, Fagbokforlaget, Bergen. 2.utg, 5. oppl.

 

Regjeringen vil kappe fribeløpet til uføre

Bakoversveis var vel å ta i , men Kamelryttersken må innrømme at det var ikke langt fra hakeslepp når hun så denne overskriften i Nettavisen. Overraskelsen var likevel ikke større enn at hun ansa seg såpass at hun lånte den. VG-nett og Siste.no har også den samme saken, så det er visst ikke bare blondinen som reagerer.

For hva lengst inn i … er det Jens Stoltenberg, Bjurstrøm og Arbeiderpartiet tenker på?

Sistnevnte minister klarer faktisk å påstå at uføretrygdede får det bedre med et redusert fribeløp. Orwells “Nytale”  er visst blitt comme il faut i regjeringskretser.

Uføretrygdede har lite nok som det er, og burde få lov til å tjene seg ei krone ekstra. Hittil har de kunnet tjene 1G (folketrygdens grunnbeløp, ca 75.000 kr) pr år i tillegg til trygda. Stoltenberg vil kutte dette med 60 % til 30.000 kr. En hån mot mennesker som har en skade, sykdom eller lyte som gjør at de kan arbeide innimellom, men ikke så mye eller så regelmessig at de klarer å stå i en alminnelig jobb.

Noen vil nok også tenke tanken at det er enda et skritt mot statens totale kontroll av borgernes liv og levnet. Staten det er meg, sa Solkongen, Ludvig 14. Han forlangte total kontroll over sine undersåtter. Heldigvis har vi kommet et stykke lenger i vår forståelse av menneskets behov for selvrealisering og evne til å tenke selv.

Velferdssamfunnet vårt er bygd opp på prinsippet om å yte etter evne og få etter behov. Den trygda en uføretrygdet får, er beregnet ut fra lønnsinntekten før vedkommende ble ufør. Mange klarer seg akkurat så vidt på trygda, men ikke noe mer. De som har en restarbeidsevne som de kan bruke i perioder vil gjerne tjene seg ei krone eller to ekstra for å få det mer romslig økonomisk. Så de tar seg vakter i helsevesenet når det passer slik eller har andre strøjobber innimellom. Og de passer på som smeder slik at de ikke skal kommer over 1G. For da blir det trekk i trygda. Ikke krone mot krone, men prosentvis.

Et eksempel kan være kommunepolitikeren i Grenlandsområdet, som sa fra seg deler av møtegodtgjørelsen hun fikk i kommunale utvalg hun var med i, for ikke å komme over innteksgrensa. Hun ble likevel trukket prosentvis av trygda si fordi hun var arbeidsfør nok til å være med i politikken. Selv sa hun at hun var med i kommunepolitikken fordi hun hadde glede av det, og at hun følte at hun gjorde nytte for seg, på tross av sin uførhet. Desverre, svarte paragrafrytterne I NAV Trygd, forskriftens bokstav skal følges, ikke lovens intensjon.

Det er flere aspekter ved dette enn de rent økonomiske, for mennesket trenger meningsfulle aktiviteter for å ha det bra. Om det er å være med i kommunestyret og arbeide for de sakene man tror på, eller om det er å klatre opp Mt. Everest etter pensjonsalderen. Hovedsaken er at man holder på med noe som gir mening for en selv. Mennesker som blir sittende gjærandslause blir apatiske og over tid mer pleietrengende enn de som har noe holde på med. Ledigang er roten til alt ondt, heter et gammelt ord, og det er en grunn til at det ordet fremdeles har gyldighet.

Et menneske som jobber, om enn kanskje ikke så mye har en annen verdighet og selvrespekt, enn et som “bare” hever trygd. Men det er kanskje ikke så farlig, for det er større sjanse for at en trygdet ikke biter handa som gir ham mat, enn en som har jobb og tjener til sitt eget livsopphold?

Så hva er vitsen? Man sparer noen kroner, men får regninga senere med flere som trenger hjelp fra det offentlige helsevesenet. Psykiatri, hjemmetjeneste, sykehjem for å nevne i fleng.

Elverum kommune fant ut at hvis de kunne hindre at to hjemmeboende flyttet i omsorgsbolig pr år, da sparte de lønna til en Ergoterapeut. Dermed ansatte de en Ergoterapeut ekstra for de pengene de sparte på omsorg. De ser nytten i forebygging av funksjonfall. Rart at de på kommunenivå ser den sammenhengen, mens regjeringen Stoltenberg II ikke klarer det. Kan det ha noe med at “Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden å gjøre? (Sitatet er tittelen på Halvdan Sivertsens første LP  (1975))

Falt en kommentar på pauserommet her en dag, om at man burde stemme rød-grønt for da beholdt vi lønna vår. På bekostning av hvem? drister blondinen seg å spørre. Og ikke minst av hva? Stoltenbergs troverdighet eller enkeltmenneskets verdighet?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Om å bygge seg ut av en krise

NAV er ikke et nytt tema på Karavanseraiet.no, og det er kanskje ikke så rart. Etaten håndterer ca 1/3 av statsbudsjettet og langt de fleste av oss har et eller annet forhold til NAV og etatens gjøren og laden.

VG-nett har i dag et oppslag om at NAV slakter seg selv. Intern gransking viser at NAV har brukt et par og tyve millioner på helt andre ting enn det pengene var ment brukt til. Nå er ikke dette så veldig mye penger, lønn til et femtitalls helsearbeidere i et år for eksempel. Selv mener NAV at de Arbeidslivsentrene som skulle hatt pengene er underfinansiert med ca 70 stillinger, Altså at de sentrene skulle hatt 10 – 15 millioner mer enn de 22 millionene de ikke har fått.

En annen side er at saken er enda et eksempel på at offentlig forvaltning ikke tenker forebygging og vedlikehold. Pengene skulle vært brukt til å hindre utstøting fra arbeidslivet ved å styrke NAVs Arbeidslivssentre, men har blitt brukt andre steder i NAV-systemet. Sikkert til gode formål og verdige trengende, men likevel ikke der de skulle vært brukt.

Det å ikke komme inn på arbeidsmarkedet eller falle ut av det av ulike årsaker er for å si det på god nordlending, et reinhekla huindhælvet. Kamelryttersken har testa det, og vet at det ikke akkurat er en situasjon hun ønsker seg tilbake til.

Hum blir stor i øynene når hun ser slike saker, at presumptivt oppegående mennesker, med kunnskap om utstøtingsmekanismer og hva arbeidsledighet fører til av alskens elendighet for den enkelte, at de klarer å kjøre sak etter sak i grøfta. Noe fruen både har kjent på kroppen og også har sett ved selvsyn i andre saker.

Når en Ergoterapeut arbeider med en sak, for eksempel tilrettelegging av heimen til et menneske med nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne, snakker hun gjerne om “Å komme i mål”. At de løsningene som bruker og terapeut kommer fram til, at de fungerer, at de gjør hverdagen til brukeren så god som det er mulig ut fra den kunnskapen de har tilsammen.

Det er ikke alltid man kommer i mål, at løsningene ikke fungerer, men det er med på å bygge opp kompetansen, både hos brukeren og hos terapeuten som har brukt sine kunnskaper så godt hun kunne. Og med mer erfaring er det lettere å komme i mål neste gang.

Med det i mente blir det gjerne til at blondinens tankeganger når det gjelder NAV og forsåvidt også andre offentlige forvaltningsorganer, glir mer over i det skjepiske hjørnet av hjerneskallen. Der inne ligger som kjent det grannet av sagflis som er i tomrommet under de blonde lokkene. For hun tenker at det er mange flinke fagfolk rundt forbi som vil komme i mål med de sakene de arbeider med, men som stanger hodet i veggen, fordi et system som bygger på Weber og hans byråkratiske modell ikke gir plass til individuelle tilpasninger. Et nettsøk på NAV + slakt gir mange treff på artikler som handler om akkurat dette. At NAV-ansatte forteller at de ikke blir hørt. Også i denne siste saken, hvor

Fagforbundet Unio, som organiserer rundt 1.000 ansatte i Nav, mener rapporten bekrefter det de ansatte har sagt lenge

Sitat fra Nettavisen

Man får noen store ? i øynene når man begynner å tenke på at det har vært en massiv kritikk av hvordan NAV skjøtter sitt hus, og at de fremdeles er opptatt av at det er sammenslåingen av trygdekontor, sosialkontor og aetat som er roten til misèren. I landbruksøkonomien lærte blondinen at man kunne ikke bygge seg ut av en økonomisk krise. Da var det snakk om økonomisk skakkjørte gårdsbruk som bygde ny driftsbygning for å øke inntektene, lurer på om det aksiomet kan overføres til andre sektorer?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Jobbintervju? Du :O? Går det an da?

Ordleken ABC scandinavia har kommet til J for Jobbintervju, og Kamelryttersken er i sitt mer tankefulle og alvorlige hjørne denne gangen.

NHO (Næringslivets HovedOrganisasjon) har hatt sin årlige samling, og enkelte av NHO-sjefens uttalelser har ikke gått helt ubemerket hen i blogglandet. Marias metode har tatt tak i flere sider ved det han sa tidligere i uka. Og som vanlig er det en interessant diskusjon på den bloggen som kan følges her og her.

Èn dimensjon ved den diskusjonen som går om NAV, en diskusjon som NHO-sjef Bernander også var inne på.  Ting som Kamelryttersken har tenkt mye på, er det med å la arbeidsføre få arbeid, selv om de har begrensninger i forhold til arbeidsinnsats i andres øyne. Blondinen var nemlig på jobbintervju i dag. En arbeidsmarkedsbedrift i nabobygda som søker etter en “Arbeidsleder med driftsansvar”. Og hu følte seg litt som en typisk amerikaner på jobbintervju. “Yes, sure thing”, “Yes, sure I can do that”, “No problem” eller “Piece of cake” i nord-norsk språkdrakt over hele fjøla. Den smørbrødlista med krav som firmaet hadde satt opp, passa fruen som hånd i hanske. Hennes unike kombinasjon av praktisk erfaring og teoretisk kunnskap er ganske så hendig å ha. Sånn innimellom.

I løpet av intervjuet kom det fram at firmaet hadde googla blondinen. Kamelryttersken har rimelig god oversikt over at cyberspace ikke har noe kompromiterende å fortelle om henne, så hun tar det med ro at noen gjør det. Enten det nå er en potensiell arbeidsgiver eller det er andre. Hva som finns i cyberspace har hun forsåvidt kommentert i en tidligere bloggpost. Noe av det er av personlig karakter, og i en sammenheng som dette er arbeidsgiver i en ganske så mørk gråsone hvis han tar det opp/spør om enkelte personlige ting. Var vel nettopp en innskrenking i om arbeidsgiver kan spørre om en kvinne er gravid. For eksempel.

Men de tok det opp på en måte som fruen kunne godta, og hun fikk anledning til å si litt om hvordan hun oppfatter det å ha tatt valg og stå for dem når man har et yrke som veileder/rådgiver for mennesker med utfordringer på det personlige planet. Blant annet noe hun har diskutert en del med Tillitsvalgt det siste halvåret. For det har noe med møtet mellom mennesker. Et menneske med utfordringer som 99% av menneskeheten ikke har og som fører til umulige valg, har verdifulle erfaringer. Erfaringer som hun kan bruke nettopp i møtet med mennesker som har andre personlige utfordringer. Fordi hun viser at “Jeg har måttet tatt dette umulige valget, og det valget står jeg for”. Det gir den hjelpesøkende trygghet for at Kamelryttersken er i stand til å møte ham på hans utfordringer, til å se hva han må ha for å komme videre.

Men det er en dimensjon ved Kamelryttersken som arbeidssøker som mange ikke ser/vil se. De ser et pent smil, med litt diskrè sminke oppå et par skuldre som ikke passer til ei lita, nett blondine. Og stopper der.

Kanskje har de hørt no om dama, at hu er hard, at hu har gjort ting med sitt eget liv som langt de fleste ikke har tenkt på at noen faktisk må gjøre for å henge sammen. Og dèt går ikke an, et menneske fra et møblert hjem gjør ikke slikt.

Det mange formidler til fruen er at de er skeptiske og har holdninger som de kanskje ikke har tenkt gjennom, eller kanskje har de arvet holdningene fra sine omgivelser. Hva vet vel en blondine med liten forstand (for å sitere Ole Brum) om hvordan andre mennesker tenker?

Det hun derimot vet er at firmaet hvor hun var, så på at resultatet av de valgene fruen har tatt, kunne være en styrke, også i en jobb hvor oppfølging av yrkesvalghemmede er mye av jobben. Det at de også spurte om, og nærmest så på som en selvfølge at blondinen fortalte om sine valg til de andre ansatte i tilfelle hun ble ansatt, ser hun som en styrke ved firmaet. I så tilfelle vil det nok bli lite om Kamelryttersken, men desto mer om respekt og om ta seg selv alvorlig.

For de som lurer, det ble ikke ny jobb i dag. De skal ha en ny intervjurunde med de mest aktuelle søkerne, så det er bare å krysse fingre og tær og satse på innsatsen i dag sikrer deltagelse også i andre runde.

For det er ikke å komme forbi at fruen har møtt arbeidsgivere med helt andre holdninger og forståelse for at hun faktisk har noe å tilføre også deres firma. At hu ikke bare er ei flott, høy dame med mørk stemme som en tidligere arbedsgiver sa det i løpet av ansettelsesprosessen hos ham.

Men skal det være slik? At vi overser menneskelige ressurser på grunn av et eller annet lyte som ikke påvirker arbeidsinnsatsen, bare hvordan vi oppfatter vedkommende? Er en rullestolbruker funksjonshemmet? Skal 100 % stilling være et mål for alle? Eller skal full stilling være en mulighet for de som kan jobbe fullt?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen

Julebrev, advent 2010

Tid for oppsumering av året som har gått. Ble tidlig vinter i år, mer snø enn nødvendig og 12 – 15 blå grader hele førjula. Så ørkendyret fikk  tidlig vinterferie

Begynte som Miljøterapeut på et dagtilbud for psykisk utviklingshemmede i april med det forbeholdet «At vi får se over sommeren». Det var kanskje ikke så dumt et forbehold. Det Kamelryttersken tenkte på var at hun var sikkert i et mer fast arbeidsforhold når det ble tid for å trekke i hus for vinteren. For det å være overtallig har sine sider. Ei side er at lønnskontoen fylles opp hver måned med kronasje nok til å klare seg til neste lønning. Og det er så absolutt et pre. Å kunne betale husleie og gjeld til avtalt tidspunkt, og fremdeles ha til salt i maten.

Ei helt anna side, er at en midlertidig tjenesteplassering tærer på selvfølelse og arbeidslyst. Blir lett sånn at man tenker «Er jeg ikke god nok?».

Den følelsen tok seg opp utover høsten for dama hadde helt glemt av at hu har en nakke, og at den ikke er så god som hun har innbilt seg de siste ti åra. For det ble ikke fast tjenestested, men sykemelding når septembern kom. Vedsaging og bøyd arbeidsstilling var ikke det nakken helst ville ha.

Selv om hun var sykemeldt fra Skoggruppa så var hun ikke sykemeldt fra resten av livet. Så Faglærerstudiene har vært redninga som meningsbærende aktivitet hele høsten. Praksisen i en klasse med 30 vordende Barne- og Ungdomsarbeidere var utfordrende nok for ei som aldri har drevet med klasseromsundervisning. Men det gikk det òg, så nå er hun ferdig med 4/5 av den obligatoriske undervisningspraksisen. Resten av praksisen blir i en Aktivitørklasse på ei anna videregående skole i løpet av vinteren. Kontaktlæreren der var veldig opptatt av at hun fikk en Ergoterapeut som ped.sem. kandidat og kom med emner som i ei ønskeliste for hva hun ville at kandidaten skulle undervise om.

Studiene er samlingsbaserte og har en behagelig studieprogresjon, når man ser bort fra den obligatoriske praksisen. Skal være ferdig våren 2012, og det burde gå. Har vært gjennom kombinasjonen jobb/studier før, og har kommet fra det med ståkarakter.

Var tilbake i jobb først på desembern. Godt å komme tilbake, og ikke minst være en del av et arbeidsmiljø som sier «Godt at det er DU som kommer på jobb i dag». Og når det blir spørsmål om referanse til en jobbsøknad får svaret «Vi ser nå helst at du blir her da», selv om alle vet at jobben på Skoggruppa bare er midlertidig til det blir en fast stilling et sted. Enten annet sted i kommunen eller et helt annet sted.

Men selv om høsten har vært tøff på mange vis, så har den også gitt fruen bedre mulighet til å skille snørr og bart. For det er ikke til å stikke under en stol at hun lett tar til seg ting, og legger mer i det som blir sagt enn det som faktisk er der. For det er en utfordring å bare holde på i sine egne tankeganger uten mulighet for/tilbud om dialog om det som opptar en. Eller at man bare har samtalepartnere som ser tingene fra samme siden. Da blir det utfordrende å skille snørr og bart. Men etter noen runder med selvpining kommer hun da til seg selv og ser hva som faktisk skjer. At det var ikke så farlig likevel. Men det er smertefullt og sikkert en påkjenning for omgivelsene.


Ørkendyret har ikke fått kjørt seg så mye i år. «Bare» knappe 13.000 km har det blitt. Men sånn ble det. Håpet er å få kjørt mer til neste år. En av Kamelrytterskens dårlige venner har snakka frampå om Alta først på julien, uten at det ble avtalt noe, bare litt løst og fast om at det burde være mulig å kjøre ned igjen på ei uke til Jøa-treffet…

Sånn i teorien skulle det være mulig, en annen av fruens dårlige venner kjører den strekninga på en dag når han er i det humøret. Så da blir det kanskje en sving rundt Finnmarksvidda og ned Finland og Sverige? Har jo ei hel uke…

Ørkendyret har derimot vært med på no helt annet i flere år.

En aktivitet som kanskje ikke har dratt på så mange kilometre, men ganske mange andre positive ting. Iallfall for Kamelryttersken. Som å treffe mye trivelig ungdom rundt og i by’n. Og i høst ble hun invitert til å fortelle Ungdommens Bystyre om hva natteravning på motorsykkel er. Og som det står på vindksjermen til Ørkendyret “Det hær e kult” og det er det :)

Ble en snartur hjem på sensommeren. Er fremdeles farlig å være mer en tre dager nordafor.

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Ha ei trivelig jul og et aldeles utmerket Nytt år der du er :)

:) Ragnhild

PS

Alt innholdet på denne bloggen er skrevet for å skape diskusjon om de temaene som tas opp. Ting kan derfor være satt på spissen noen ganger. Det gjør at  Kamelryttersken ikke vil ta ansvar for andres meninger om det hun sier eller skriver i cyberspace. Hun kan bare ta ansvar for sine egne meninger. Hvis du mener at meningene som forfektes ikke passer seg i den eller den sammenhengen, vær så snill å ta det opp med Kamelryttersken så snart som mulig.

Grunnlovens §100, “Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte” er skrevet for å fremme dialog, ikke misforståelser.

Hva gjør egentlig en Ergoterapeut?

 

Tiger’n har svar på det meste, men du vil kanskje vite mer om Ergoterapi og det å sette mennesker i stand til å være aktive i sitt eget liv? Da kan du lese her eller her

Tusen takk for alle de hyggelige kommentarene på forrige ukes bidrag til ordleken ABC Scandinavia :)

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D
Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

(Ergoterapeut er Arbeidsterapevt på svensk)