Tag Archives: egenterapi

Bikerbabena 270907 25x37

Egenterapi

Bikerbabena 270907 25x37
Høsten 2007 hadde ørkendyret kjørt sine første 22.000 terapeutiske km, og var knapt nok innkjørt.

230 mil sier Google maps at det blir de neste fire dagene. Fire dager på to hjul, med bare sykkelen og veien som selskap. Skal også innom gamle og nye bekjente. Ikke så mange kanskje, men det var det med kvalitet kontra kvantitet.

230 mil er kvantitet, terapien som de milene langs veien gir, er derimot kvalitet. Ørkendyret, og den Rosa Pantheren før den, har vært og er den viktigste terapeuten. Sykkelen krever fokus. At man er der, på sykkelen, med øya forbi der veien slutter, og ikke i Kuala Lumpur. Forutsatt at man ikke har lagt veien om Malaysias hovedstad.

En onkel, en av de med uniform og hvit Passat med røde striper, spurte etter å ha stoppet blondinen i en fartskontroll. “Så du radaren?” “Nei” svarte hun med de uskyldsblå, “Jeg holder øya på veien, og ikke i grøfta”.

“Fornuftig” måtte lovens håndhever innrømme. Før han skrev ut forelegg på firetusenogno for 90 km/t i ei 70-sone. Plunder og tidheft spør du Kamelryttersken. Veien var snorebein, ingen trafikk, tørr vei og godt vær. Ingen grunn til at UP skulle bry seg om at ørkendyret holdt passe styrefart nedover Saltdalen. Men det gjorde de, med tre prikker i sertifikatet som resultat, og at ørkendyret knapt klarte å holde styrefart videre nordover. Heldigvis går sånne prikker over, de er datostemplet tre år fram i tid, så hvis UP og andre med samme fartshindrende måleredskaper, holder seg langs andre veier enn den ørkendyret er på. Når han uheldigvis bikker over fartsgrensen, er de prikkene historie i 2015. For hvem er det som innbiller seg at sheriffen er ute på blanke fredagsformiddagen?

Fra spøk til Halvor. Fartsgrensene har sikkert en fornuftig begrunnelse, ut fra Veivesenets forståelse av veiens beskaffenhet, trafikkmengde, antall unger i veien og sånt. Men de har ikke tatt hensyn til at veien også har en terapeutisk verdi. At veikvaliteten også bidrar til folkehelsa.

Noe hverken UP eller andre med ansvar for trafikksikkerhet har tenkt på. Er at fartskontroller i seg selv er et tiltak som setter ned trafikksikkerheten. For ørkendyr og andre doninger med to og flere hjul, flytter oppmerksomheten fra veien, og ned i grøfta. Hvor radaren gjerne står. Uoppmerksomme sjåfører er i følge de samme myndigheter, et faremoment i trafikken. Ikke sant?

For de som gjerne vil lese mer om fartssynderinnens opplevelser med og uten øvrighetspersoner, anbefales Kamelhiet, årgang 2010. God lesing :-)

MC-ravn i kveldssol over Trondheimsfjorden en maikveld i 2010

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Blogg = egenterapi?

Blogging som egenterapi har vært tema flere ganger både på Karavanseraiet.no og på Kamelrytterskens tidligere blogger. I lys av kommentarene de siste dagene om smerter og umulige valg kom tanker om tidligere innlegg opp. Noen sier til Kamelryttersken: «Synes Kamelryttersken er ei modig dame, fordi hun sier høyt det hun tenker og mener.» Tusen takk, slike ord er gode å ta med. Det kommer også andre kommentarer, fra andre kanter. Som sier «Er det ikke nok nå? Skal hun hele tiden få lov til å mase om at hun har det så fælt?» Èn ting er at de kommentarene kommer til andre, ikke til den det snakkes om. Og så lenge de blir sagt utenfor hørevidde trenger man ikke bry seg. Nettopp fordi den de blir sagt om, ikke har hørt det som blir sagt. Ikke før noen kommer og forteller det. Da kan man velge å la seg såre, eller overse. Noe helt annet er at man bare er seg selv.

Likevel er det å formulere tankene på et tastatur og deretter gjøre dem tilgjengelige for all verden, godt. Man må være strengere med seg selv, tenke gjennom formuleringene, slik at man får sagt det man vil, uten å såre eller skyve fra seg eventuelle lesere.

I februar 2010 ble dette postet på «Kamelhiet», Kamelrytterskens første spede forsøk på seriøs blogging:

-Er veldig flink til å formulere ting jeg vil skrive i hodet, men når tankene skal ned på tastaturet er absolutt alle de fine formuleringene som blåst vekk. Kan være en fordel også, at det jeg har tenkt på er borte. Ofte har jeg da gjort ferdig den tankerekka, og er ferdig med den.

Tittelen på innlegget var «Blogg? = Egeneterapi?»

Den vinteren var preget av èn ting. Sykemelding. En arbeidsmiljøkonflikt som Kamelryttersken kom opp i, som ble løst ved sykemelding av arbeidstakeren og etter hvert omplassering i annen stilling i firmaet. Mye av det som har skjedd i fruens forhold til firmaet og til de arbeidsoppgavene som hun ble tildelt har blitt grundig belyst i utallige blogginnlegg på Karavanseraiet.no. Noe som har gjort det enklere å håndtere utfordringene, det å skrive frustrasjonene ut i cyberspace. Mange anbefaler å skrive frustrasjoner og nag som et brev til den man er sint på. Brevet skal ikke sendes, men rives i stykker. Mulig at det å sende alle disse brevene ut i cyberspace i stedet for å rive dem i stykker, ikke har vært særlig lurt. Men det er gjort, og de har hatt sin effekt for avsender. Helt klart.

I det førnevnte blogginnlegget sto det mer om tankerekker:

- enkelte tankerekker kommer igjen, noen ganger i forskjellige vinkler av samme sak, noen gang følger de det samme tankemønsteret. Mens jeg streva som verst med prosessene rundt sykemeldinga i høst, var jeg vel gjennom samtlige sannsynlige scenarier for løsning av konflikten som tenkes kunne, + et utall som ikke var særlig sannsynlige. I det siste har jeg flere ganger klart å se at det jeg ser for meg i forhold til enkelte prosjekter, er rene dagdrømmer og ønsketenkning, og kunnet si til meg selv at dette er det ingen vits å drømme om. “Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om.” Og da klarer jeg ofte å legge drømmen bak meg og enten koble helt over på mer produktive tanker eller ta det prosjektet mer seriøst og se hva som er realistisk.

«Var jeg så reflektert midt oppi det Hundhælvetet?» Tenker Kamelryttersken med seg selv. Ja må jo ha vært det. Teksten står jo i cyberspace den dag i dag, så det var hun nok. Blogginnlegget blir vel stående der til Google faller. Og kanskje enda lenger.

For det er jo det blogging ofte dreier seg om. Refleksjoner. Om livet. Døden. Og alt i mellom der. Et sted.

Noe annet som hun også fant ut den vinteren. Kamelryttersken. Var:

- at jeg er utrolig selvopptatt. Uten at jeg kan måle om jeg er mer selvopptatt enn andre. Er litt sånn at pendelen slår ut andre veien. Før holdt jeg egne behov og ønsker i sjakk, og lot de rundt meg få sitt. Rasjonaliserte det med at det var enklere og skapte mer flyt i det som skulle/måtte gjøres. Helt til det en dag sprakk, og jeg ikke kunne la andres behov få all oppmerksomhet. Jeg måtte skape et rom for meg, hvor jeg fikk leve ut mine behov, gjøre mine ting. Og det har jeg langt på vei gjort, før nå ting begynner å roe seg, og samarbeid med omgivelsene kan foregå på begges premisser.

Ja. Men nei. Men altså. De fleste er opptatt av seg selv og sine egne behov. Men enkelte ganger blir det mer fokus på en selv. Og siden man er alene med seg selv, hele tiden. Er det ikke så rart at man tenker «JEG». At man lar egoet få fritt spillerom, og drar på egotripper som det passer en selv. Om man oppnår så mye, kan sikkert diskuteres, men det kan iallfall tenkes at man får høre at andre syns det er nok. Noe blondinen med egen motorsykkel fikk vite fra annet hold nå nettopp. Noe som får henne til å tenke. «Har de ikke mer å henge seg opp i, får de da bare gjøre det.» Selv om det hadde vært bedre å slippe å få høre det på bygda. At den eller de som har noe utsette på fruens egotripper, kom og sa det direkte. Men de kjenner kanskje ikke Nelson Mandelas ord?

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere

enn vi våger å tro

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

F for Forståelse eller for Fornærmelse?

Det er ikke så enkelt alltid, å vite hvordan man skal forholde seg når man møter nye mennesker. Denne blondinen har iallfall møtt mange som sliter litt med hvordan forholde seg til store flotte blondiner med brede skuldre og mørk stemme. Som når hun var ute og gikk Natteravn i Midtbyen sist natt.

Nederst i Nordre, ned mot Fjordgata er det gjerne mye folk som samles. Er kanskje ikke akkurat Stiftsstadens svar på Red light district, men det er flere utesteder i akkurat den gatestumpen. Etter at ølkranene stenger i to-tida trekker folk ut på gata, hvor de blir stående og prate før de rusler seg i retning sine respektive hjem.

Kamelryttersken og to andre natteravner kommer bort Fjordgata rett etter stengetid. I krysset med Nordre blir hun stoppet av en yngre kar som høylytt forteller hva fruen het en gang i tiden og fortsetter med å ramse opp barna hennes, hva de gjør og så videre. Han er ganske så påståelig og  kan virke forurettet over et eller annet, før han avslutter med at Kamelryttersken er syk. Ærlig og redelig tok det fruen en stund før hun oppfattet hvem han snakket om. Det er jo ethvert menneskes soleklare rett å kunne oppføre seg som en idiot, enten man er edru eller ikke. Han får nå bare holde på. Han har sikkert behov for å bekrefte mistanken omgivelsene har av hans manglende evne til å være i godt lag, tenker fruen når hun får summet seg. Karen ble litt spakere og ikke fullt så høylydt når han fikk svar. Da det nådde fram til bevisstheten hans at Kamelryttersken var villig til å snakke med ham ble det stille. Er ikke så enkelt å være brautende idiot, når dama han snakker om og til, ikke farer opp i et vannvidd av munnbruk med beskyldninger om både dette og hint. Om både toskeskap og det som verre er.

Venninden til typen ble ikke bare litt med seg av oppførselen til kavaleren og prøver å komme Kamelryttersken i møte med «Vi har da arbeidet sammen på rehabavdelingen på sykehjemmet, det var så hyggelig å arbeide sammen med deg».  Først snakker hun til kavaleren og vil ha ham til å roe seg ved å fortelle at Kamelryttersken, tross hans meninger, er en hyggelig person. Det når ikke fram til karen som bare fortsetter med sitt noe usammenhengende babbel, om enn mer tilbaketrukket og så absolutt mer lavmælt ettersom han ikke får gehør, bare motstand. Når kavaleren ikke vil høre på det øret, snur hun seg til Kamelryttersken og gjentar at hun satte pris på samarbeidet på sykehjemmet. Trivelig at hun kommer sin tidligere arbeidskollega i møte slik :-)

Men hva i h…ste svarer man? Her holder typen til en tidligere arbeidskollega på og gjør sitt beste for å lage kvalm. Frøkna selv gjør hva hun kan for å redde situasjonen. Sitt eget omdømme iallfall. «Klarer ikke helt å ta deg igjen, det er så lenge siden jeg arbeidet der, men du skal ha takk for at du husker meg», eller noe i den retningen svarer Kamelryttersken, før hun fortsetter for å ta igjen de to andre ravnene som har rusla over på andre siden av Nordre. Kanskje litt kort, jenta var jo opptatt av å redde skinnet til kavaleren sin, og burde så absolutt fått mer kred for det, men Kamelryttersken vil helst ut av en ubehagelig situasjon.

Ble litt sært at enda en tidligere kollega fra tida på rehabavdelingen forteller om et godt samarbeid, på så kort tid. For en av sykepleierne på sykehjemmet kom innom standen Natteravnene hadde på Martna’n tidligere i uka, bare for å prate kjenning. Hun fortalte at Kamelryttersken var savnet på avdelingen, for sin evne til tverrfaglig samarbeid, til å se mennesket, ikke bare diagnose eller profesjon. Godt å vite at man huskes for slike ting, for Kamelryttersken opplevde litt forskjellig der også, på tross av det gode samarbeidet med pleiepersonalet.

Hvordan oppfører man seg i en slik situasjon, og ville den vært anderledes om Kamelryttersken ikke hadde hatt natteravnvesten på seg? Kanskje, men hun var nå en gang Natteravn denne kvelden i denne situasjonen. Reaksjonen kom ikke før hun kom hjem. Da først oppfatta blondinen at hun faktisk var blitt sjikanert på åpen gate. Foran et tyvetalls mennesker, mens da de to andre ravnene hadde fortsatt uten å få med seg hva som skjedde litt lenger bak.

Kamelryttersken forstår hva karen ville formidle, men hun lurer på hvem som var den fornærmede her, og hva folk faktisk forstår. Eller vil forstå.

I ettertid ser fruen at situasjonen ikke var særlig ubehagelig. Den kunne vært, for slike situasjoner er aldri behagelige. Er for mange følelser som kommer opp og får fritt spillerom. Men det man ikke dør av, blir man sterkere av. Det gjør at Kamelryttersken kunne ta denne utfordringen på en mye bedre og mer produktiv måte i natt enn bare for kort tid siden. Selv om den tidligere arbeidskollegaen nok følte situasjonen som både pinlig og det som verre er. Blondinen tenker på om hun skulle tatt seg litt mer tid og avsluttet situasjonen på en hyggeligere måte. For eksempel foreslått for karen med dårlige sosiale antenner å møttes over et kafèbord i morgen? Men det hadde kanskje vært en fornærmelse?

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom    :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk   :-)

Fem grunner til at hun ikke er farlig for sine omgivelser

Kamelryttersken lurer på hva som gjør at mennesker reagerer som de gjør når de møter et menneske som ikke helt passer inn i samfunnets A4-skjema.

Vi har alle et bilde i hodet vårt av hvordan et menneske skal være for at det skal stemme med våre forventninger. Det A4-skjemaet vi mener samfunnet vårt har laget for oss som samfunnsmedlemmer. Dette skjemaet består av alle våre tillærte/arvede holdninger og de erfaringene vi har gjort oss gjennom livet. + det vi tror “alle”andre mener om den samme saken.

Stegemüller skriver om det ha en langvarig depresjon, og sier også at hun har en “skjult agenda” ved å å være åpen om sine utfordringer. Hun håper at ved å være åpen om dette, at hun kan avmystifisere depresjon som sykdom og vil vise at den kan behandles selv om den kan være langvarig. På det viset er hun ikke helt A4 fordi hun på sitt vis fronter utfordringer som på en måte er tabu i vårt strømlinjeformede samfunn som faktisk ikke har plass til mennesker som ikke passer i vårt bilde av samfunnets støtter.

Selv om den lille, nette Kamelryttersken også vises i bybildet og på arbeidsplassen, vises hun mindre nå enn hun gjorde for et par år siden hvor hun nærmest uvitende kom på forsida på den lokale blekka, Adressa. Ikke bare èn gang, men to ganger. Det mest positive med det, var når hun kom på forelesning den dagen og profesoren hilste henne med “Her kommer forsidepiken” :)

Men det har sine ulemper å være så synlig og ikke passe inn i A4-skjemaet eller en arbeidsgivers bilde av sin nye medarbeider. Det får et menneske til å gå helt ned i sitt innerste for å finne ut

  • Hva er det som feiler meg?
  • Hva er det som gjør at jeg ikke får delta i samfunnet og arbeidslivet med det jeg vet jeg kan og har å gi?

Hva er det som gjør at et oppegående menneske må stille seg selv slike spørsmål, for ikke si skrive et blogginnlegg om det? En blogg er mange ganger veldig personlig og fungerer noen ganger som egenterapi. Karavanseraiet kan nok mange ganger være både personlig, alvorlig og avspeile en hverdag som kan være mer utfordrende enn Kamelryttersken setter pris på. Derfor er hennes foreløpige svar på de eksistensielle spørsmålene over:

  1. Hun biter bare på dager som staves med X på norsk
  2. Hun er relativt luktfri, bortsett fra når hun bruker Salvador Dalis “Ruby lips” eller Khanya of africas body lotion
  3. Hun fører et propert sprog til å være nordlending
  4. Hun er omtenkt, høflig og reiser seg på bussen for eldre, gravide og andre som har mer behov for et sete.
  5. Hun har solid utdannig og kompetanse hun kan bruke til beste for flere

Likevel er spørsmålet hva avgjør hvem som passer inn i A4-skjemaet vårt, og dermed blir godtatt i samfunns- og arbeidsliv?

 

:

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Blogger, egenterapi, narcisisme eller egotripp?

Tirsdager er det vafler i heimen. Er noe med tradisjoner, de vedlikeholder ikke seg selv, de må skapes hver gang.

Tanken er å samle hyggelige mennesker til en god samtale. Man blir gjerne sittende hjemme på kveldene i vår digitale verden, så for å skape en motvekt, ble tirsdagskveldene vaffelkvelder. I dag var det Forfatterinnen som fant det opportunt å avlegge heimen et besøk for å fortære vafler til den store gullmedalje, samtidig med at felles utfordringer i forhold til omverdenen ble behørig diskutert.

For fruerne har da sine utfordringer med dette og hint. Forfatterinnen med sin helsefagutdanning og Kamelryttersken med at noen gjør seg til hunder for et bein.

Bare for å ta de mer kompliserte utfordringene og verdensproblemene som fyller fruernes hverdag.

Denne tirsdagskvelden ble også som et lite bloggtreff, siden begge blogger om mangt og mye. Og da kan det jo være naturlig å diskutere hva som gjør at man blogger. Sånn ren generell forståsegpåing og synsing som det er mye av rundt omkring i blogglandet. For hva er det som gjør at en alminnelig nordmann/-kvinne bretter ut relativt intime detaljer om familieliv, helse og ellers ting som vi vanligvis mener er privat, og som vi ikke forteller naboen en gang?

Har det med at man har noe man ville ha sagt om Pikenes Jens, og at man ikke kommer til i leserspalta i lokalavisen med sine nøye gjennomtenkte argumenter for at kongeriket burde inngå et tettere samarbeid med USA og at overvåkningen som ble slått opp av alskens presse sist uke må trappes opp?

Er det at man har narcistiske behov for å bli sett? Og på internett kan man bli sett, samtidig som man kan holde en avstand fordi alt skjer på en skjerm.

NAV mener visst at det er en egotripp som ligger bak blogging siden de nekter en blogger ArbeidsAvklaringsPenger (AAP) med den begrunnelsen at hun blogger for mye. På tross av at frøkna selv, lege og spesialist sier at hu ikke er arbeidsfør.

Men da får det selvsamme navet en utfordring. For blogger kan brukes til mobilisering av motmakt. Noe som Virrvars utalelse til Aftenposten forteller mye om. For hvis ME-pasienter kan bruke internett slik, da kan andre det. Og det gjøres i stort monn, for internett innbyr til meningsutveksling og informasjonsutveksling. Ikke bare for regjering og ting, men også for Hvermansen.

Det har kanskje  no med holdninger å gjøre? Noen blogger har mer reklame enn innhold. Bloggeier ser en mulighet for å tjene penger på nettaktiviteten sin, selv om det visst ikke er helt stuerent å tjene penger på reklame slik. Andre holdninger som utfordres kan være det med å gjøre privatlivet tilgjengelig for alle som har internettoppkobling og som vil lete opp Martine Hansens nettside/blogg.

Sosiale nettmedia gir muligheter til alle for også mene noe om det som skjer på nettet. Og det gjør de i stort monn. Og det er kanskje egenterapi for mange?

NAV eller ikke NAV?

Er det nok flere enn Kamelryttersken som lurer på, men kanskje ikke så mange som kan gjøre no med det?

Nå er det mange flinke folk i NAV, men det er der som det er så mange steder ellers, noen få som lager krøll for sine medmennesker. De er det ikke enkelt å gjøre noe med, for ikke si for, slik at de ikke lager krøll for oss andre. Har noe med at også de har kompetanse og erfaringer og har sin beretigelse i jobb, familieliv og samfunnet. De ser kanskje heller ikke at de selv er en utfordring for sine omgivelser og at det de gjør faktisk ødelegger like mye som det gjør godt.

Siste eksemplet på dette er frøkna som risikerer å ikke få arbeidsavklaringspenger (APP) fordi hun blogger mye. Javel? Picxx mener at  blogging er en fritidsaktivitet i kommentarfeltet her på Karavanseraiet. Kamelryttersken på sin side mener at blogging er god egenterapi når man har ting man sliter med, og som man må ha ut. Det å formulere tankene sine, strukturere dem og presentere dem på et forum hvor andre kan lese og også gi tilbakemelding, er en prosess som utvikler og styrker. Og som Gudrun selv sier:

- Jeg vil ikke skrive en deppeblogg. Jeg bruker bloggen som min egen motivasjon og har gått ned 25 kilo. Nav vil jo åpenbart at jeg skulle ha sittet i sofahjørnet og skrevet om hvor jævlig livet er. Da hadde jeg sikkert ikke fått avslag. Jeg blir straffet for å finne en metode for selvhjelp,

Ja, for henne er det en metode for å takle ei tid med mange og store utfordringer, og det burde NAV-funksjonæren godtatt og sett på legeerklæringene som er grunnlaget for frøknas søknad om AAP. Og heller sett på at dama er i stand til å aktivere seg selv og prøver å skape en god situasjon ut fra de ressursene hun har til rådighet.

Kartlegging er stikkordet, og det å ta inn over seg at også syke mennesker har behov for, og må ha meningsfyllte aktiviteter for å klare en utfordrende hverdag.

Man kan noen ganger få inntrykk av at Folketrygdlovens §1 er satt ut av funksjon ved et personlig dekret av den enkelte saksbehandler.

§ 1-1. Formål

Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.

Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.

Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.

Siste setningen er visst skrevet på gresk eller latin i den utgaven av loven enkelte av NAVs lønnsmotakere har til disposisjon.

For vi vil alle klare oss selv, selv en pleiepasient vil gjøre noe av egenpleien selv. Som å ta vaskekluten og stryke over ansiktet med den. Bare det kan være et høydepunkt “Jeg kan vaske ansiktet mitt” :)

Og det bør en saksbehandler ansatt i NAV være klar over, at mennesket trenger å utføre meningsfyllte aktiviteter, selv om det akkurat nå ikke klarer å gjøre noe produktivt som å gå på jobb eller studere.

Vi får tro at denne saken løser seg, det er ikke noen drømmesituasjon å bli realitetsorientert i Dagbla’, men har vi grunn til å tro at dette blir det siste oppslaget om feilvurderinger i NAV?

Et eksempel på godt håndtverk

Takk til Lykkelise som fortalte om denne historia på bloggen sin. Og ikke minst all honnør til Gudrun som klarer å stå i en storm som dette.

Mer om dette emnet finner du hos Serendipity Cat, Vox Populi, Liberaleren, Iskwew og Jon Wessel-Aas