Når Noen gjør, Andre ikke og Enhver vil

Utrolig hva man får til. Og får høre. Selv om man ikke er. Panzerfeminist. Men nå er hun visst blitt det òg, blondinen med egen motorsykkel.

VamPus skriver i en bloggpost om «Når litt blir nok». Om trakassering av kvinner på nett. Noe som naturlig nok fører til kommentarer fra begge kjønn, for og i mot. Kamelryttersken slengte også med leppa, unnskyld, med fingrene på tastaturet og støttet blogginnlegget. Og er nå blitt «Panzerfeminist». Vil tro at de nærmeste omgivelser ler rått av at MC-røya blir kalt noe sånt. Greit nok at hun vokste opp med en rødstrømpe til mor som leste «Sirene» og var klar på sine meninger om likestilling, så blondinen har nok blitt påvirket av søttitallsfeminismen. Men kanskje mer på det å være bevisst på at trakassering skjer, og at skal vi komme videre må vi dra sammen. Og ikke minst si fra om at litt er nok.

For å gå tilbake til en opplevelse ikke så langt tilbake, hvor MC-røya sa i et større forum at det var greit å spørre henne, hvis det var noe. I etterkant kom det fra høyere hold at enkelte syntes at nå fikk det være nok. Nå burde fruen holde en lavere profil, og ikke sutre over egen vanskjebne. «Du har jo oppnådd det du vil. Du får jo være deg selv».

Ja, men. Poenget med å si det hun sa i den sammenhengen, om at det er helt greit å spørre om de personlige tingene, var jo nettopp for å slippe at noen begynte å snakke om henne, utenfor hørevidde. At skal man ha et samarbeidsklima må man faktisk være på samme planet, ikke bruke kurerer som går via høyere hold.

Men man skal ikke stå fram slik. Hverken slik som VamPus gjorde i nevnte bloggpost, eller slik som Kamelryttersken har gjort. Man skal lide i stillhet og håpe at «Noen» tar saken, og forklarer den som trakasserer at slik oppførsel er ikke akseptabel. Som oftest skjer det ved at «Andre» forklarer den som trenger støtte at «Holder ikke du kjeft, skjer sånn og slik». Mens da «Enhver» vasker sine hender i all offentlighet og bedyrer sin uskyld.

Offeret tror dermed at alt er lutter glede, og fortsetter i sin miserable tilværelse. Mens da Noen, Andre og Enhver kan fortsette slik de alltid har gjort.

Dette er det som skjer på overflaten, det vi ser i dagliglivet. Det vi ikke ser, er at det er menneskets manglende tro på egen styrke, som får fritt spillerom.

For den som tar på seg offerrollen får mye oppmerksomhet, vare strøk over kinn, sympati og medfølelse. Men kanskje man heller skulle bruke de vare strøkene over kinn til å si at «Du ER sterk og tøff. Dette klarer du. DU trenger ikke å godta det eller det».

Men det gjelder også for Noen, Andre og Enhver, de trenger også å forstå at deres handlinger bunner i at de ikke tror på egen styrke, at de faktisk fornedrer seg selv til det samme nivået som overgriperen. Til det nivået de mener offeret er på. Noen, Andre og Enhver må også gjøres ansvarlige for sine handlinger. Kan vi godta at de ikke tar ansvar for det de gjør. Mot andre, men ikke minst mot seg selv?

 

Var det noen som sa helhetstenking?

Kamelryttersken hadde mye godt gitt opp å høre på radio. Samme mølet, uansett hvilken kanal. Ikke noe hold i det som blir sagt, bare ting som har til hensikt å fylle et tomrom mellom musakken som gjerne går non-stop. Styret i NRK har jo til og med bestemt at kanalen som en gang i verden faktisk hadde et fornuftig innhold, NRK P1, skal kopiere de kommersielle kanalenes sendeprofil. Ikke mye tanke for at NRK P1 er den mest hørte kanalen, og at NRK skal være en almenkringkaster, ikke bare enda en nisjekanal med et innhold som nesten kan kalles useriøst rukkel.

Nå kan det jo være at ørkendyrbetvingersken har vokst fra GPP (Generelt PissPreik) og musikk med rosa sløyfer. Noe hun egentlig betviler. Iallfall hvis hun skal tro herremannen på nyttårsfeiringa nå sist. Han var hellig overbevist om at han holdt på å sjekke opp ei mc-rype som iallfall var ti år yngre enn hans egne 48. Så hun kan da ikke være så utdatert, røya med egen motorsykkel, at hun ikke kan vurdere radiosendt kommersiell GPP?

Men NRK er ikke bare GPP og rosa sløyfemusikk. NRK P2 dukket opp i fruens ører her på høstparten, og bortsett fra at en del av musikken krever mer av fruens musikkforståelse enn hun har, så er innholdet mer etter fruens smak. Seriøst og opplysende.

Som i går, hvor Helseministeren og ei av Sola Ernbergs partilakeier diskuterte skolemat på et aktualitetsprogram. Gutta boyz i Arbeiderpartiet har i sin visdom funnet ut at unger lærer bedre med nok søvn og jevn tilførsel av riktige næringsstoffer i rikelige mengder. De foreslår derfor at ungene skal få mat på skolen av skolen i storefri. Helst sponset av felleskassa. Noe da partilakeien fra opposisjonen til høyre ikke var udelt enig i. Flere dyktige lærere er jo mantraet der i gården, uansett hvor mye det måtte gå på bekostning av andre gode tiltak i skoleverket. Helhetstenkning er ikke akkurat det de er mest kjent for de gode politicuser. Selv om de gjerne vil vite det selv.

Ja, joda. Dyktige lærere er et må ha i klasserommene. Og den finske modellen med minimum mastergrad hos alle lærere er nok ikke så dum. For det er et faktum at en dyktig fagperson er bedre egnet til å lære bort et fag. Enten det er en snekker eller det er en matematikklærer. Derfor vil en spesialisering innenfor ett eller to fag, gi lærere som kan lære fra seg spesifikke fagkunnskaper på en grundigere, og dermed mer individtilpasset måte. Men man trenger også almenlærere som kan litt om alt, og som kan bidra med den almene kunnskapen som den oppvoksende slekt må ha.

Det er det sikkert ikke så mange som er uenige i. Og de fleste er nok også enige i at unger som spiser med jevne mellomrom, frokost, lunsj, middag, kveldsmat og sover 8 – 9 timer hver natt, at de vil kunne ta til seg kunnskapen de blir tilbudt på skolen, på en mer kostnadseffektiv måte. For å si det med sosialøkonomene.

Likevel har Høyredama et poeng i at ungenes ernæring er foreldrenes ansvar. Og utfordring. Men en unge som ikke får nok mat, søvn og oppfølging utenfor skolen, vil ikke lære like godt, uansett hvor mange dyktige lærere og godt tilpassede pedagogiske tilbud h*n blir tilbudt. Derfor er alle tiltak som kan gi ungene mer regelmessig mat i rikelige mengder, et gode. Spørsmålet er om man skal innføre mat på skolen, eller om man skal fortsette det holdningsskapende arbeidet mot foreldrene?

Vil man ved at skolen organiserer bespisning i storefri for å øke læringsutbyttet hos ungene, ta enda et skritt mot Storebrorsamfunnet, hvor myndighetene bestemmer hva som er bra for deg? Slik man har gjort ved å godta GPP 24/7 fra en statlig eid almenkringkaster nær deg.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Vaksinemotstander? Jeg? You bet

Not.

Men Kamelryttersken er visst det, ifølge Gunnar Roland Tjomlid på bloggen Unfiltered perception. Han har en utmerket bloggpost om vaksine og vaksinering mot blant annet meslinger (anbefales). Siden fruen er av den oppfatning at mennesket har godt av en “time-out” en gang i blant for å ta seg igjen i en travel hverdag, tillot hun seg å filosofere litt rundt det i kommentarfeltet til nevnte blogginnlegg. Noe som falt flere tungt for brystet, og blondinen fikk passet påskrevet ganske så grundig, ikke bare av bloggeier.

Sånn kan det lett gå i et kommentarfelt, man er ikke klar nok i sine uttalelser og erter på seg andre som også har sine meningers mot om ting man faktisk er enige om, man bruker bare andre ord og ser ting fra andre vinkler. I praksis er man rørende enig om hovedtrekkene, men går seg bort i detaljene.

Den diskusjonen viste Kamelryttersken noe mer, at skeptikerne er skeptiske, og de er akkurat like enkle å diskutere med som alternativfolket som tror at man kan lese over vann for å gi det helbredene kraft eller at noen kan helbrede ved bønn. Kan det ikke bevises ved doble doble blindtester er det ikke sant. Men før man kommer så langt som til å utføre et kontrolert forsøk må man faktisk innom noen blindveier og snu noen steiner. Hvis alt skulle dobbelsjekkes dobbelt opp, må vi ha med oss eget testlaboratorium bare vi skal drikke vann. For det kan hende at det er en skadelig mikrobe i det vannet, selv om det er dobbeltsjekket mange ganger fra Jonsvannet til kranen her i Ila. Og hva hvis det er snakk om vann i kranen et annet sted? Kan vi stole på det? Ikke hvis vi skal følge skeptikerne helt ut til den ytterste konsekvens.

Sykdom består av to dimensjoner, en psykisk og en somatisk (kroppslig). Andelen av psyke og soma i det enkelte sykdomstilfellet varierer fra person til person, og fra tilfelle til tilfelle. Noen påstår at man kan tenke seg frisk, kanskje hvis sykdomen er rent psykisk og påført ved ytre påvirkning, som mobbing. Kanskje, selv om mange kognitive behandlingsmåter gjør nettopp det, baserer seg på at pasienten kan endre adferd og dermed påvirke sykdommen ved å tenke anderledes. Men det er vel sjelden at man kan si at en sykdom bare har en psykisk dimensjon?

En rent somatisk sykdom, som kreft, vil også påvirke pasientens psyke, slik at sykdommen over tid også får en psykisk dimensjon, Det var den en bekjent som døde av kreft for noen år siden snakket om, når han fortalte om sitt sykdomsforløp. “Jeg tror at den behandlingen jeg får på sykehuset tar kreften. Men livskvaliteten opprettholder jeg ved positiv tenking”. Han trodde virkelig på at behandlingen han fikk hjalp ham rent kroppslig, at den tok den somatiske dimensjonen av sykdommen. Den psykiske dimensjonen måtte han arbeide med selv via tanken, det var den forståelsen han formidlet. Og det er det man gjør ved mestringssentrene rundt forbi, støtter pasienten på å opprettholde troen på seg selv og sine muligheter til å leve.

Har også sett det ved alvorlige muskelsykdommer, at det er tanken, det kognitive som holder liv i pasienten og lar ham holde ut. Men derifra til å tro at man kan tenke seg frisk, fri for symptomer og bivirkninger er det et langt sprang, selv for en blond Ergoterapeut. Men det er viktig å ta med den dimensjonen, hjelpe pasienten til å finne en balanse mellom soma og psyke. For sykdom gjør noe med mennesket, er noe i det at det man ikke dør av , blir man sterkere av. Derfor er den time-outen som en enkel forkjølelse gir, viktig for oss. Den er med og bidrar til den utviklingen vi alle går gjennom. Men man kan også snu på det, og si at det er slik at siden livet utvikler seg i hopp og sprang, at det det er de brå overgangene som gjør at vi må ta en slik time-out for å nå oss selv igjen.

Ofte tenker man at “Jeg er da den samme som jeg var i går”. Er vi det? Har vi det samme synet på tinger og tanger som igår, eller har vi utviklet og forandret oss oppgjennom livet? Og i tilfelle hva var det som gjorde at vi forandret oss?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom   :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

QTEHW7H2CKNF

Vemodig

Bløderprinsessen ringte og inviterte på kaffe på Nyhaven i ettermiddag. Noe som etterhvert ble en kopp te og ei halv pils på hennes regning. Tusen takk :)

Samtalen gikk mye på våre felles interesser og likhetstrekk mellom historiene våre. Virkelig godt å kunne småprate om uviktigheter samtidig som vi kan ta en dyp diskusjon om hvordan man reiser ei flaggstang. Og ikke minst hvordan våre respektive faderlige opphav oppfører seg når det er snakk om å løse enkle praktiske utfordringer. Som for eksempel det å reise ei flaggstang.

Lørdagsadressa lå på bordet og der var det et oppslag om familien Rodahl som flytter fra Sauøya. Blir litt vemodig av det. Er litt som å møte seg selv i døra. Er som at noe av optimismen og idealismen som fikk både yours truly og andre til å bosette seg og skape seg et liv i en utkant av en utkant på 1970/-80 tallet dør.

Nå er det snart 12 år siden vi flyttet fra Vinkenes. Vi tok konsekvensen av at ungene trengte et sosialt liv utover det familien tilbydde og flyttet inn til kirkestedet. Etterhvert som det ble klart at det var ikke bare bare å få seg jobb i en utkantkommune med bare landbruksskole, ble det mer flytting, studier og etablering i en større landsby.

X’n sa det slik her i vinter, når jeg klaga over at jeg mangla arbeidslyst og tiltak. “Du har da jobba nok i di tid”. Jo, har jo det, men… Ikke det at jeg direkte savner livet på Vinkenes, det hadde sine sider, både negative og positive. Men jeg kunne tenkt meg litt av det pågangsmotet som vi hadde da. Den viljen til å arbeide med noe som ikke ga annet enn tilfredstillelsen av at nå har vi gjort et godt arbeid.

Og så er det litt surt å måtte innrømme at de hadde rett de som mente at

Det du pusla med, Edvard, det vart altfor smått.
Økonoman’ er dårleg fornøyd

Jan-Arill Skogholts “Bygdevise”, som nok mange tenker på som “Kor e hammaren, Edvard”, har alltid stått for meg som gravskrifta over livet i utkant-Norge. Byfolket, med Arbeiderpartiet i spissen har på mange måter fått herje vilt med de ressursene som bygdefolket har hatt å leve av. Ottar Brox satte ord på det i boka “Hva skjer i Nord-Norge” i 1966. Er bare det at vi har ikke villet godta det, og har slåss videre mot strukturrasjonaliseringa av landbruk og fiske.

Anne Viken tar opp noe av dette i sine kronikker. Noe som har falt flere tungt for brystet. Er nærmere tredve år siden jeg gikk på landbruksskolen, men disse diskusjonene er fremdeles like teoretiske og lite forankret i den praktiske virkeligheten.

Pikenes Jens, statsministeren, var ute her om dagen og fortalte at eventuell ekspansjon i landbruket kom til skje i tilleggsnæringene. Det er ikke mulig å tenke seg at landbruksproduksjonen skal øke.

De (politikerne) sa det samme for tredve år siden. På en måte har de gitt opp å utvikle primærnæringene. Er et stort paradoks her som krever sitt å sette seg inn i. Men det fører tilbake til vemodigheten jeg føler ved å høre at enda en familie flytter fra utkanten og “på land”.

Men det er forståelig. Mennesket er et sosialt vesen, og det å møte andre mennesker daglig er godt for det enkelte mennesket. Og det er en forståelse som vi trenger å ta med oss, alle.

PS Nationen kan fortelle Haakon og Mette Marit gir seg med gårdsdrifta på Skaugum. Og klarer ikke de å skaffe seg et utkomme av 110 melkeyr i et av Norges beste jordbruksdistrikt, er det ikke rart at det blir færre aktive bønder.