Tag Archives: buss

Refleksjoner på et tog

«Tog mot Bodø» lyser det over midtgangen. NSB har satt inn nye vogner siden sist ørkendyrbetvingersken reiste denne veien. Mer komfortable. Og de har tilogmed stikkontakt for PC ved hvert sete. Ren luksus. Eneste aberet er at toalettet ikke var like enkelt å låse som på de gamle vognene. Man slo over ei slå, og da var det ikke bare bare for andre verdige trengende å ta seg inn. Nå er det en ekstra knappp man må trykke på. Merket med nøkkel riktignok, men så langt ned at et alminnelig stort menneske må ned i hockey for å tyde skriften på veggen natters tid. Det fikk de erfare medpassasjerene. Ei som sto og gjorde sitt aftentoalett og som var hellig overbevist om at døra var låst bak henne. Mens da hun som sto på utsida og var noe trengt for å få gjort sitt, ble litt overrasket når døra gled lydløst opp og avslørte en tannpussende medpassasjer. De fant da ut av det, men som vitne til opptrinnet ga det blondinen med egen motorsykkel et flashback til en gang hun opplevde noe tilsvarende. Den gang var det bak en dør merket «Ladies» på et spisested litt utenfor de trakter fruen vanligvis ferdes. Døra var sikret mot uventet besøk med en kasthake som lå over en skrue. Mens da blondinen er i ferd med å dra opp buksene, hører hun at noen tar i døra. I neste nu, tar vedkommende med behov for en stille stund for seg selv, et hardere tak i døra, med det resultat at ørkendyrbetvingersken får se ei tenåringsjente med et meget overrasket uttrykk i kontrafeien stå med døra i hånda, før ungjenta tar kuten ut og opp fra kjelleren hvor nevnte avlukke befant seg. Om det var en lokal tradisjon at man på en slik måte sjekker om gjestene har det bra, eller om dørene til tilsvarende avlukker i nærområdet til ungjenta er ekstra trege, slik at verdige trengende må bruke ekstra kraft for å komme seg inn for en stille kontemplasjon på ei porselensskål, vil ørkendyrbetvingersken ikke spekulere i. Bare slå fast at kasthaker lagt over en tilfeldig skrue, kanskje ikke er så godt egnet til å sikre dører som skal skjerme for uønsket innsyn.

Klokkeslett og utetemeperatur vises på lystavla over midtgangen. +1 ute, og langtidsvarselet i kveldinga fortalte at kakelinna skulle vare iallfall fram til jul. Det passer fruen på nordtur bra. Femten speik som det har vært den siste uka er ikke noe å skrike over, men det er ubehagelig for ørene og kompliserende for logistikken når man skal på tur i utkant-Norge, hvor bussene går etter kornprisene på Hawaii, og avstandene noe lengre enn i bynære strøk. Hvor fruen har latt seg forderve av buss hvert femte minutt i alle retninger. Iallfall i de retningene og de tidene hun skal og vil bruke nevnte framkomstmiddel. Avstandene er heller ikke avskrekkende i by’n, slik at hadde det ikke vært for fruens hang til å sove i den tida hun egentlig burde vært på vei på jobb, kunne hun makelig gått både fram og tilbake på en tre kvarters tid. Men siden hun nå har den uvanen med å sove utpå, så blir det til at hun priser seg lykkelig over fleksitid og gode bussforbindelser. Nærmest fra dør til dør. Mens hun da er like så fornøyd med at hun får iallfall tre kvarter fysisk aktivitet på slutten av arbeidsdagen.

«5 –  6 minutter til neste stasjon» opplyser lystavla stille. Ikke mye høytalerstemme på nattoget, selv om fruen i sete 13 er lysvåken. Rangsøvd som hun er, etter en uke pleie av en nese som ikke akkurat har vært egnet for omgang med andre mennesker, overfylt som den har vært av en væskelignende, tyktflytende substans. Legen foreskrev antibiotika og formante sin pasient å ikke ha omgang med sine pasienter på ei ukes tid. Noe som førte til at en nødvendig utflukt i det nordlandske ble forskjøvet tilsvarende. Ikke på grunn av eventuell smittefare, men faren for forverring av fandenskapen var i stort monn tilstede. Rennende nese og smertende bihuler har fruen hatt rimelig årvisst siden Arilds tid, så det vet hun mye om. Forverring av tilstanden vet hun også litt om, så hun følger legens velmente råd om avhold fra inntektsbringende arbeid, og etterhvert innser hun også at denne kulingen var i hardeste laget, og krøp til korset, dvs. apoteket og antibiotikakuren.

Virkelig et framskritt at NSB har oppgradert materiellet på Nordlandsbanen. De nye vognene er behagelige, ikke den slingringen som har vært Nordlandsbanens varemerke de snart to mannsaldrene hun har reist strekningen Bodø – Trondheim. Litt slingring er det jo alltids, men ikke mer enn at man skjønner at man er på en skinnegang som er femti år og vel så det. Moderniseringen av materiellet kom iallfall ikke for tidlig. Det som mangler er forlengelse nordover og høyere hastighet. Elektrifisering hadde også gjort seg. Prismessig kan dagens priser hevde seg mot fly, og delvis også bil. Iallfall hvis man bruker statens satser for bilkjøring. Noe man egentlig burde bruke som utgangspunkt for regnestykket privatbil. At man ikke gjør det, kommer kanskje av at de fleste gjerne betaler for den friheten og dermed fleksibiliteten som ligger i det å ha en bil tilgjengelig 24/7. Ikke det at det å ha en motorsykkel ikke koster skjorta + litt, det vet ørkendyrbetvingersken ganske så mye om. Men hun betaler gjerne den prisen for å ha en sykkel hun kan stole på og som bringer henne dit hun vil, når hun vil. Selv om det bare er halve året. Resten av året kan hun gjerne være bjønn, og heller bruke offentlig kommunikasjon når hun skal lenger enn gangavstand bort fra heimen. Og i påkommende tilfelle har hun bilkollektivet som er et utmerket alternativ for byfruer med korte avstander til nødvendigheter som dagligvarebutikk og arbeidsplass. Kanskje hun like godt kan innrømme at bil er for pingler?

Lagt til 30/12 – 2012 Nå kan du reise hele veien fra Trondheim til Bodø på egen skjerm. NRK har filmet hele strekningen. Du kan også velge hvilken årstid du vil reise på ;-) Turen starter her

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

img_6083 30x20

Restegryte i romjula

Egentlig litt koselig i vinterhiet. Begynner å bli litt Kamelrytterskepreg på hiet, hun har fått samlet sitt innenfor rekkevidde fra godstolen, og kan senke skuldrene og strekk beina akkuart så langt som det passer. Det eneste som mangler er museplata i forkant av armlenet på godstolen. Kan liksom ikke begynne med omfattende ombygginger av annen manns møblement, selv om det er aldri så praktisk, tenker fruen, mens hun finner seg i en litt ubekvem arbeidstilling. Skal tross alt ikke bli værende her for all framtid.

Dagen har blant annet vært brukt til bytur, en heller krevende øvelse i romjula, siden bussene går etter kornprisene på Hawaii og ikke etter ruta som er oppslått i busskuret. Og makelig anlagt som blondinen er, bryr hun seg ikke om slike små detaljer som å sjekke atb.no om når bussen faktisk går. Hun er vant til at bussen går når den går, det vil si fem til seks ganger pr time, i en eller annen retning. Et kart som ikke helt stemte med AtB’s terreng i dag. Men hun kom da fram. Tilbake også for den del. Bussruter er det ikke mye å gjøre med, men når man kommer i snysklettet i Prinsenkrysset, og Femma har kjørt ei busslengde fram fra holdeplassen og står og venter på grønt lys, da kan man bli litt spørrende i blikket når man ikke får gå på bussen, når den likevel står stille. Lizzom. (Snysklett (Nordnorsk uttrykk) er snø som er så våt at den nesten blir til vann når den treffer bakken, eller jakken din. Trollkjerringsklett er den våte utgaven som gjør alt vått samtidig som det er en stiv kuling og minimum sikt. Alt er vått og man ser absolutt bare hvitt rundt seg :evil: )

I slike stunder kan man filosofere over det Fremskritt i en kommentar sier om hva som er vold og hva som ikke er vold. Ahimsa, eller ikkevold krever at man tenker gjennom slike ting for å kunne ta sitt eget standpunkt. Hvem er det som gjør vold mot hvem? Er det sjåføren som lar en Kamelrytterske stå igjen i snysklettet og bli våt og kald? Er det busselskapet som har sine regler om lyskryss, eller er det Kamelryttersken som kan finne på å slippe ei salve om bussjåfører, busselskap og vått og kaldt vær? Ikke så godt å si. Men det er slike utfordringer man står overfor når man vil følge Satyagraha også i det daglige. Ikke bare i det store, med mange og fine ord. Det hadde ikke vært en løsning at Kamelryttersken hadde stilt seg opp foran bussen og dermed nektet den å kjøre. Det hadde blitt vold overfor sjåføren som har sine regler han må følge.

Etter en runde rundt Dragvoll og biblioteket der (med neste Femmer, Kamelryttersken fikk også strukket på rasebena mens hun ventet. Varmere å gå til Samfundet, enn å stå i sniktrekken i Prinsenkrysset. Er en venninde som til stadighet forteller at blondinen har raseben. Er ikke så mye å gjøre med egentlig. Hadde de vært kortere hadde ikke bena nådd ned til underlaget, så enkelt er det med den saken, så da får heller blondinen avfinne seg med å få høre om raseben i tide og utide). Dragvoll er NTNU’s (Norges Naturvitenskapelige Universitet) campus for humaniora og desslike. Gløshaugen er NTNU’s ditto for tekniske fag, i gamle dager NTH, Norges Tekniske Høgskole. Kamelrytterskens grandonkel var blandt de første studentene på NTH og var den første formannen i Studentersamfundet. For det er han hedret med at puben på Samfundet heter Edgar og at en av studentbyene ligger i Edgar B. Schjelderops vei. Samfundet deler også ut Edgarprisen til en som har bidratt spesielt til studentenes sosiale liv. Koselig med slik familiehistorie :-) Mens CC Cowboys kan fortelle at Harry er død.

Vel hjemme var det det stadig tilbakevendende spørsmålet om det er noe å spise, og i dag gjerne noe varmt. Julaftens lammesteik ble nesten borte ved første bordsetting, men fruen berget da noen slintrer som kunne bli unnskyldning for restegryte. Sammen med en boks bønner i tomatsaus, en boks mais og en boks hakkede tomater. Restegryter blir mye laget etter spikersuppemetoden, man tager hva man haver. Og fruen havede da også en purre, en stor løk, en halv kålrot og to gulerøtter som ble behørig dividert til passende størrelse. Ca 1/2 liter vann, to toppede spiseskjeer Maizenamel, en pose Toro peppersaus, mer oregano, malt pepper og salt, før det hele ble kokt godt opp og satt i stekeovnen. Jerngryta var noe kald så stekeovnen ble satt på en 60 – 70 grader for å holde lunken mens gryta gjorde seg ferdig i ro mak. I mellomtiden kan jo Kamelryttersken skrive litt?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Fem grunner til at hun ikke er farlig for sine omgivelser

Kamelryttersken lurer på hva som gjør at mennesker reagerer som de gjør når de møter et menneske som ikke helt passer inn i samfunnets A4-skjema.

Vi har alle et bilde i hodet vårt av hvordan et menneske skal være for at det skal stemme med våre forventninger. Det A4-skjemaet vi mener samfunnet vårt har laget for oss som samfunnsmedlemmer. Dette skjemaet består av alle våre tillærte/arvede holdninger og de erfaringene vi har gjort oss gjennom livet. + det vi tror “alle”andre mener om den samme saken.

Stegemüller skriver om det ha en langvarig depresjon, og sier også at hun har en “skjult agenda” ved å å være åpen om sine utfordringer. Hun håper at ved å være åpen om dette, at hun kan avmystifisere depresjon som sykdom og vil vise at den kan behandles selv om den kan være langvarig. På det viset er hun ikke helt A4 fordi hun på sitt vis fronter utfordringer som på en måte er tabu i vårt strømlinjeformede samfunn som faktisk ikke har plass til mennesker som ikke passer i vårt bilde av samfunnets støtter.

Selv om den lille, nette Kamelryttersken også vises i bybildet og på arbeidsplassen, vises hun mindre nå enn hun gjorde for et par år siden hvor hun nærmest uvitende kom på forsida på den lokale blekka, Adressa. Ikke bare èn gang, men to ganger. Det mest positive med det, var når hun kom på forelesning den dagen og profesoren hilste henne med “Her kommer forsidepiken” :)

Men det har sine ulemper å være så synlig og ikke passe inn i A4-skjemaet eller en arbeidsgivers bilde av sin nye medarbeider. Det får et menneske til å gå helt ned i sitt innerste for å finne ut

  • Hva er det som feiler meg?
  • Hva er det som gjør at jeg ikke får delta i samfunnet og arbeidslivet med det jeg vet jeg kan og har å gi?

Hva er det som gjør at et oppegående menneske må stille seg selv slike spørsmål, for ikke si skrive et blogginnlegg om det? En blogg er mange ganger veldig personlig og fungerer noen ganger som egenterapi. Karavanseraiet kan nok mange ganger være både personlig, alvorlig og avspeile en hverdag som kan være mer utfordrende enn Kamelryttersken setter pris på. Derfor er hennes foreløpige svar på de eksistensielle spørsmålene over:

  1. Hun biter bare på dager som staves med X på norsk
  2. Hun er relativt luktfri, bortsett fra når hun bruker Salvador Dalis “Ruby lips” eller Khanya of africas body lotion
  3. Hun fører et propert sprog til å være nordlending
  4. Hun er omtenkt, høflig og reiser seg på bussen for eldre, gravide og andre som har mer behov for et sete.
  5. Hun har solid utdannig og kompetanse hun kan bruke til beste for flere

Likevel er spørsmålet hva avgjør hvem som passer inn i A4-skjemaet vårt, og dermed blir godtatt i samfunns- og arbeidsliv?

 

:

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken