Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Bønder i by’n

Så snurten i en lammebak ut stuevinduet og måtte opp på baksida for å se.

Kamelryttersken ble nesten litt nostalgisk når hun fikk se de to einforingene med hvert sitt lam. Hun har da hatt noen av sortsen i sitt tidligere liv, og skulle gjerne hatt dem ruslende rundt husene. Men det ble en telefon til 02800 for å varsle likevel. Ikke det at ikke sauene kunne få gå på plenen, men det var den lille detaljen med dyrevelferd. Sau i bygatene kan bli til mye gråt og tenders gnidsel og blod og masse unødig ordbruk.

De har vært her nede forrige uke også. Nabokona kunne fortelle at hun drev og så etter dem hvor de dro hen, om de dro opp i lia eller om de ble værende her nede.

For de som lurer på fruens lokale fagspråk, så er en einforing, gjømmer eller gimbre ei et år gammel søye. Den har vært fòra èn vinter, derav ein-fòrs-sau, einfòring.

Kamelryttersken tenker litt sånn at to einforinger på vidvanke slik, har noe med at de ikke er kjent i beiteområdet sitt. Det vet hun fra sine egne dager med sau på beite. Ikke akkurat i bynære strøk, men sau er sau uansett om den drar til Heldalen på sommeren eller om den trekker ned fra Tømmerdalen. Vanligvis er det nyinkjøpte einforinger som trekker slik. De er kjøpt inn fra et annet sted på høsten som lam og ble prega av mora til å gå i ètt beiteområde. Når de nå kommer i et nytt beiteområde vil de trekke for å finne det beitet de er vant til. Er ikke så mye å gjøre med slike som trekker, det er å avlive på høsten og sette på nytt blod. Lammene vil ha lært å trekke, slik at de kan ikke settes på heller.

Her i Bymarka er det ikke allverdens med gjerder slik at sauene kan trekke akkurat så mye de vil, men de holder seg opp mot Lavollen og oppover i Tømmerdalen så langt fruen har sett dem. Slitsomt med sau som trekker slik, Kamelryttersken har gått sine kilometre for å se etter og få heim slike som har slått seg til i nabobygda, og med en liten flokk var det ikke bare bare å slakte ned unge søyer som hadde bra produksjon. Ble heller til at man gikk noen kilometre ekstra. men der var det ikke biltrafikk som kunne være en fare for dyra. Sau i bygater er en helt annen skål enn sau i veikanten. Og det kunne ikke Kamelryttersken by dyra sine, en riksvei med biler i alle retninger, var knapt nok en sausti de kunne legge seg ned ved.

Men er det egentlig noe å trakte etter? Må da være mye bedre å ligge innpå åsen og late seg i solsteiken?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

 

 

Blogging om egen sykdom og arbeidsforhold

Det er opp til den enkelte hva h*n formidler via nettet, hva og hvordan h*n utrykker seg. Bortsett fra det, er  det er få om ingen filtre på det som blir sagt. Enkelte bloggeiere har lagt inn et filter hvor de kan godkjenne svar på sine blogginnlegg, mest for å holde spam/søppelpost borte, men også for å kunne holde uønskede kommentarer/meninger borte fra bloggen.

Siden sosiale media som blogger har få filtre for hva som legges ut, blir meningsutvekslingen friere og man får mange meningsytringer som man ellers ikke ville fått i det offentlige rom. Noen ser på dette som en utfordring som de ikke vil forholde seg til, andre mener at det å ha slike kanaler for frie meningsutrykk er en styrke for samfunnet.

Flere har tatt opp utfordringene med blogging fra sykesenga. Pasienter som skriver om sine erfaringer med helsevesenet, gjerne usminkede beretninger, kan gi helsepersonellet i den aktuelle saken bakoversveis. Og de vil iallfall ikke ha slike historier ut i det offentlige rom, hvor alle kan se hvordan det er på den enheten. «Nei Takk, vi har ordnede forhold her og vi vil ha oss frabedt å bli hengt ut». Ja, det er en ærlig mening, og den skal selvsagt respekteres. Men er alt i orden på angjeldende enhet, da er det heller ingen grunn til å fare opp om en pasient forteller om sine opplevelser?

Som helsepersonell vet vi at pasienten er sårbar, og at det for mange kan være bedre å bli skjermet, for ikke si beskyttet mot seg selv. Og at slike ufiltrerte meningsutrykk kan virke mot sin hensikt noen ganger. Det gir oss likevel ikke rett til å nekte pasienten å blogge om sine opplevelser.

Èn ting er at en pasientblogg kan gi oss nyttig informasjon som vi kan bruke i behandlingen av pasienten. En annen er at den bloggen kan gi oss mulighet til å nærme oss pasienten fra en annen side. Som helsepersonell/behandlere kan vi ikke forlange at pasienten er der hvor vi er, vi må gå dit han er, og en blogg kan gi oss et bredere bilde av hvor pasienten er og hva han trenger. Er det krenkende beskrivelser på en pasientblogg, har man mulighet til å rydde opp der og da. For eksempel koster det ikke mye å tilby en unnskyldning hvis det er det pasienten vil fram til.

I forhold til arbeidsgiver kan det å gi utrykk for egne meninger på sosiale fora som Facebook eller en privat blogg gi utfordringer som kan påvirke arbeidsforhold og arbeidsmiljøet. Kan være at en arbeidstaker tar opp ting ved forholdet til arbeidsplassen som arbeidsgiver syns er upassende. Tar man ikke tak med en gang og finner fram til hva det er arbeidstakeren vil med sine meningsytringer, kan man raskt få en situasjon hvor arbeidstakerens lojalitet blir et diskusjonstema i firmaet. Uten at arbeidstakeren har mulighet til å bidra, for han vet ikke at han blir diskutert av ledelsen eller andre med synspunkter. Arbeidstakeren har et ansvar for hva han skriver, og at han holder seg innenfor gjeldene regler både på arbeidsplassen, i forhold til ytringsfrihet, yrkesetikk og injurielovgivning. Arbeidsgiver har ansvar for å ta tak i meningsytringer som kan være på kanten av hva som kan tolereres i forhold til lojalitet overfor arbeidsplassen og i forhold til yrkesetiske retningslinjer. Det å ikke ta tak i slike ytringer når man blir klar over dem kan både tolkes som unnfallenhet og som at man er enig i det arbeidstaker sier.

Enkelte kan synes at det er en utfordring å ta opp slike ting. En privat blogg er privat, og den har kanskje ikke så mange lesere slik at eventuell skade ofte er begrenset til bloggeiers nærmeste som ofte er enig med siste taler.

Spørsmålet er om en offentlig tilgjengelig blogg er privat? Alle som bruker internett kan ikke lese alt, alle filtrerer og leser det som er interessant for dem. Men «Blind høne finner også korn» heter det. Et eksempel kan være Informasjonsdirektøren i DnB som på sin private blogg etter Landbruksoppgjøret våren 2010 skrev et innlegg med tittelen «Jævla bønder». I innlegget skrev han sin mening om statlige overføringer til landbruket og at bøndene fikk alt for store subsidier. En av leserne av bloggen sa fra til blant andre Bondelaget om at en ansatt i DnB offentlig hadde brukt mindre pene ord om norske bønder. DnB-sjefen måtte offentlig dementere et blogginnlegg som en av hans ansatte hadde skrevet. Den aktuelle bloggen ble raskt tatt ned, og Informasjonsdirektøren beklaget offentlig, blant annet i Nationen.

Ideelt sett ville noe slikt ikke skjedd fordi Informasjonsdirektøren ville visst at man sier ikke «Jævla bønder» om sine egne kunder, selv ikke på sin egen private blogg.

Noen ganger er det slik at selv de mest omtenkte og bevisste kan komme i en situasjon hvor «Munnen flyter over med det som hjertet er fylt med». Da kan det komme ting på en blogg som vedkommende vanligvis ikke ville skrevet. Er da noen tenker at vedkommende burde vært beskyttet mot seg selv inntil situasjonen er avklart. Det kan skje at slike ytringer kommer fram til arbeidsgiver, og da burde man kanskje ta tak i det som er sagt og få klarhet i hva som egentlig ligger bak. Det å diskutere om vedkommende arbeidstaker er lojal eller ikke, uten å snakke med ham/henne vil bare gjøre ting verre. Kommentarfeltet i vedkommende blogg er kanskje ikke det stedet man vil velge til en slik avklaring, men en uformell samtale kan ofte lette på trykket på begge sider. Uansett er det ikke noe sjakktrekk å la det komme fram i en annen sammenheng lenge etterpå. Eller er det det?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Og på tirsdagene er det vafler i heimen, Velkommen

Mat, handelsvare eller livsnødvendighet?

Den lokale blekka, Adresseavisen hadde her før i uka på førstesida “Posesuppe er omsorgssvikt“.

Noe som fikk ellers så omtenkte “Vett og uvett” til å frabe seg moralisme, mens “Lykkelig som liten” var mer pragmatisk.

Argumentene for at posesuppe er omsorgssvikt er greie nok de. Dårlig mat påvirker kroppen, og barn trenger god mat for å vokse og ikke utvikle sykdommer som Diabetes 2, hjerte/karlidelser, i voksen og kanskje ikke alltid så voksen alder. Fedme er heller ikke særlig helsebringende på sikt. Og vårt digitale liv gjør at det blir mer stillesitting og mindre lek i gata og i skogen på både barn og voksen.

Men så var det maten da. Tror det er sunt å være skeptisk til mat som har vært gjennom industrielle prosesser. Selv om næringsverdien fremdeles er inntakt, må da noe av livskvaliteten i maten bli borte på veien fra åkeren eller fjøset, til matbordet? Når den veien består av alskens fabrikker som behandler matvarene som livløse, mens de da egentlig skal opprettholde liv? Og alle tilsetningsstoffene er kanskje heller ikke det mest helsebringende vi får i oss?

På et litt mer globalt plan vet vi at mye av såvarene er avlet med øye for å ikke bare gi store avlinger, men også for å kunne motstå kjemiske sprøytemidler som skal ta livet av skadedyr og såkalt ugress. En ting er at det setter den enkelte bonde i skvis. Såvarefirmaet leverer også gjødsel og plantevernmidler, og i noen tilfeller også kreditt, slik at bonden også blir økonomisk avhengig av multinasjonale firma (som såvarefirmaene ofte er). En annen ting er at det kan stilles spørsmål ved om dette er et bærekraftig jordbruk som vil gi oss nok mat også på litt lengre sikt (til neste år for eksempel)?

Det vi på 70-tallet kallte alternativt jordbruk, og som etterhvert har fått navnet økologisk landbruk, har hele veien fokusert på dette. Slagordet fra “Agenda 21”, “Tenk globalt. Handle lokalt” handler om akkurat dette, at det vi gjør lokalt, har innvirkning på det som skjer globalt.

Er det på en slik bakgrunn vi får dårlig samvittighet av moralistenes pekefingre? At vi vet at kjappmat belaster miljøet, både lokalt og globalt, og at mye av den ikke er helsebringende hverken på kort eller lang sikt?

I dag bruker vi en god tier av hver hundrings vi tjener på mat. For femti – seksti år siden var matbudsjettet mellom 40 og 50 % av inntekta. 40 % av avfallet fra en vanlig husholdning er mat, og halvparten av det kunne vært spist. Og nå skal det forskes på hvorfor vi kaster så mye mat?

Har mat gått fra å være en livsnødvendighet, som vi tok vare på fordi det var det som holdt liv i oss?  Til å være en bruk-og-kast vare som vi har for mye av? Men da trenger vi vel ikke ha dårlig samvittighet?

Kamelryttersken har sine meningers mot om økologisk kontra konvensjonelt landbruk, matvaresikkerhet og det å fø en stadig voksende menneskemengde på et stadig minskende dyrkbart areal, Men det får bli etterhvert. Karavanseraiet vil holde deg oppdatert.

Utvikling, villet, styrt eller bare skjer den?

IMG_2261 25x17

I dagens Adresseavis var det en kronikk av en som arbeider med reklame. Og det han sa, kan jo de fleste med øyer i hodet si seg enig i? At folket vil bo i by’n og bruke landsbygda til rekreasjon. Hans konklusjon er at det er tull å bruke skattepenger på å få folk til å bo i bygde-Norge. Bedre å bruke dem på tiltak som bedrer livskvaliteten til folk der de bor, i by’n. At de tiltaka ofte er å emulere det gode liv på bygda, er en annen sak.

Time Magazine har i siste utgave en artikkel om landsbygda i Frankrike, og forskjellige strategier som blir brukt der for at bøndene skal overleve på drifta av gården.

Her på bjerget har Kronprinsen begynt å selge buskapen, han tjener ikke nok på drifta av gården. Derfor legger han ned drifta av Skaugum og auksjonerer bort buskapen. Er jo et tankekors at man ikke kan leve av 110 årskyr i et av landets bedre jordbruksområder. Bondelaget beklager både at gårdsdrifta på Skaugum legges ned, og at det skjer fordi økonomien i norsk landbruk er for dårlig. Men de trekker også fram Kronprinsens samfunnsansvar, at siden matproduksjon er så viktig bør han drive videre i solidaritet med de som ikke har alternative inntektskilder, både nasjonalt og internasjonalt.

Vil tro at Kronprinsen har sine grunner for å legge ned, og de får han ha, men spørsmålet Bondelaget reiser, og som også tas opp i ovenevnte artikkel fra fransk landbruk og kronikken i Adressa er ikke så enkelt å besvare.

En bærekraftig matproduksjon krever at produsenten, bonden har en nærhet til drifta og gården. Det er mulig å bo i Trondheim og drive grønnsaksproduksjon på Ørlandet, om det er økonomisk lønnsomt får de si som gjør det. Men den fysiske avstanden til gården og produksjonen gjør at man taper noe.

Forståelsen for å ta vare på gården og helst gi den videre i bedre stand enn når man tok over er grunnleggende for landbruket. I Norge er det nærmest som barnelærdom å regne at odelsgutten/-jenta har plikt til å drive gården videre, nesten uansett. Og det er nok mange som har investert og bygd ut gården i høy alder for at arvingen skal få et så godt utgangspunkt som mulig når h*n tar over.

Men så var det de økonomiske, og ikke minst de menneskelige realitetene. Mennesket har alltid klumpet seg sammen, og etterhvert som mat har blitt billigere, har flere og flere forlatt landsbygda og matproduksjonen til fordel for et enkelere liv i bynære strøk.

Det går ut over det sosiale livet i bygda. Forgubbing og reduksjon i folketallet gjør at småkommunene gradvis mister muligheten til å ivareta viktige oppgaver innenfor helse og utdanning.

Og er det så enkelt å si at det er de beste som flytter? Som det ble sagt om utvandringen til USA for hundre år siden.

Kan det være at dagens mulighet for å realisere seg selv, gjøre akkurat det man har lyst til, ikke bare fører til at de flinkeste reiser, men til at man med vitende og vilje undergraver samfunnets overlevelsesevne? Kanskje er den skandinaviske velferdsmodellen, og den norske distriktspolitikken ikke helt på trynet likevel? At mennesket må ha en viss grad av ytre styring for at samfunnet som sådann skal bestå?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Vemodig

Bløderprinsessen ringte og inviterte på kaffe på Nyhaven i ettermiddag. Noe som etterhvert ble en kopp te og ei halv pils på hennes regning. Tusen takk :)

Samtalen gikk mye på våre felles interesser og likhetstrekk mellom historiene våre. Virkelig godt å kunne småprate om uviktigheter samtidig som vi kan ta en dyp diskusjon om hvordan man reiser ei flaggstang. Og ikke minst hvordan våre respektive faderlige opphav oppfører seg når det er snakk om å løse enkle praktiske utfordringer. Som for eksempel det å reise ei flaggstang.

Lørdagsadressa lå på bordet og der var det et oppslag om familien Rodahl som flytter fra Sauøya. Blir litt vemodig av det. Er litt som å møte seg selv i døra. Er som at noe av optimismen og idealismen som fikk både yours truly og andre til å bosette seg og skape seg et liv i en utkant av en utkant på 1970/-80 tallet dør.

Nå er det snart 12 år siden vi flyttet fra Vinkenes. Vi tok konsekvensen av at ungene trengte et sosialt liv utover det familien tilbydde og flyttet inn til kirkestedet. Etterhvert som det ble klart at det var ikke bare bare å få seg jobb i en utkantkommune med bare landbruksskole, ble det mer flytting, studier og etablering i en større landsby.

X’n sa det slik her i vinter, når jeg klaga over at jeg mangla arbeidslyst og tiltak. “Du har da jobba nok i di tid”. Jo, har jo det, men… Ikke det at jeg direkte savner livet på Vinkenes, det hadde sine sider, både negative og positive. Men jeg kunne tenkt meg litt av det pågangsmotet som vi hadde da. Den viljen til å arbeide med noe som ikke ga annet enn tilfredstillelsen av at nå har vi gjort et godt arbeid.

Og så er det litt surt å måtte innrømme at de hadde rett de som mente at

Det du pusla med, Edvard, det vart altfor smått.
Økonoman’ er dårleg fornøyd

Jan-Arill Skogholts “Bygdevise”, som nok mange tenker på som “Kor e hammaren, Edvard”, har alltid stått for meg som gravskrifta over livet i utkant-Norge. Byfolket, med Arbeiderpartiet i spissen har på mange måter fått herje vilt med de ressursene som bygdefolket har hatt å leve av. Ottar Brox satte ord på det i boka “Hva skjer i Nord-Norge” i 1966. Er bare det at vi har ikke villet godta det, og har slåss videre mot strukturrasjonaliseringa av landbruk og fiske.

Anne Viken tar opp noe av dette i sine kronikker. Noe som har falt flere tungt for brystet. Er nærmere tredve år siden jeg gikk på landbruksskolen, men disse diskusjonene er fremdeles like teoretiske og lite forankret i den praktiske virkeligheten.

Pikenes Jens, statsministeren, var ute her om dagen og fortalte at eventuell ekspansjon i landbruket kom til skje i tilleggsnæringene. Det er ikke mulig å tenke seg at landbruksproduksjonen skal øke.

De (politikerne) sa det samme for tredve år siden. På en måte har de gitt opp å utvikle primærnæringene. Er et stort paradoks her som krever sitt å sette seg inn i. Men det fører tilbake til vemodigheten jeg føler ved å høre at enda en familie flytter fra utkanten og “på land”.

Men det er forståelig. Mennesket er et sosialt vesen, og det å møte andre mennesker daglig er godt for det enkelte mennesket. Og det er en forståelse som vi trenger å ta med oss, alle.

PS Nationen kan fortelle Haakon og Mette Marit gir seg med gårdsdrifta på Skaugum. Og klarer ikke de å skaffe seg et utkomme av 110 melkeyr i et av Norges beste jordbruksdistrikt, er det ikke rart at det blir færre aktive bønder.