Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Umoral og verdighet

 

«Det ble mye, det ble for mye, det ble alt for mye deg»

synger Stein Ove Berg på høytalerne i heimen. Mens blondinen med egen motorsykkel filosoferer om moralsk selvrettferdighet og ungdommens henfallenhet til NAVs korrumpering av egen helse .

Allerede den greske filosofen Sokrates (470 f.Kr., død 399 f.Kr.) akket seg over ungdommen:

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.”

Sitatet er hentet fra Daria.no

I dag akker voksne bloggere over unge, dumme blondiner som bruker tida si på fest, sminke, og blogging, alt betalt av NAV og «dumme» foreldre.

Dagens moralske egenrettferdighet er rettet mot et blondt møfrø som ikke er enig i at hun er uverdig siden hun «naver», at hun mener det er helt greit at hun ikke er i jobb eller på skole. For det er ikke gøy. Hun er derfor etter eget utsagn til behandling hos NAV for å bli mindre ukonsentrert og finne noe å gjøre som er gøy.

Denne blondinen må innrømme at hun hadde store vansker med å lese blogginnlegget ferdig. Som det ikke er lenke til her, men som kan søkes opp på nettet med søkeordene «Er jeg uverdig». Det var rett og slett for selvrettferdig og viste at jentungen ikke hadde skjønt bæra. Bortsett fra at rettskrivinga måtte ha vært retta på etter at de første kritiske blogginnleggene var lagt ut på andre blogger.

Men det blir for enkelt å øse seg opp i moralsk selvrettferdighet. Og ta eksempel i seg selv og sin egen suksess som barneoppdrager og arbeidstaker. For vi har alle vår vei å gå før vi ser lyset og hvilken av de smale stiene som er best for oss. Og som viser at vi er verdige.

Dette med verdighet er egentlig ganske så snedig. For hva er verdig, og hva er uverdig? Spørsmålet møfrøet stiller, «Er jeg uverdig, fordi jeg gjør slik og sånn?» er rett på sak. Nei, hun er ikke uverdig til å få Arbeidsavklaringspenger (AAP) selv om hun ikke syns det er gøy å gå på jobb, eller er ustrukturert.

Det som kan diskuteres er om det er uverdig å kalle et annet menneske uverdig. Det står respekt av dama fordi hun sier det som det er, og tør å stå for at hun som et arbeidsført menneske ikke arbeider og dermed bidrar til fellesskapet. Det kan også diskuteres om NAV har de tiltakene som skal til for å gi en lovende ungdom nødvendig mulighet til å vokse videre? Men samtidig kan man jo spørre om motivasjon og vilje til å strukturere hverdagen og finne fungerende løsninger.

Livsglede for eldre er tiltak for å gi eldre et bedre liv på sykehjem rundt forbi. Kan det være en tanke å tenke at de sykehjemmene tok imot Livsgledeassistenter betalt over et eller annet NAV-tiltak? Jenta som stiller spørsmålet om verdig/uverdig sier selv at:

Eneste jeg er god til er å hjelpe andre, gi kjærlighet, trygghet og gi personer motivasjon!!

Et godt utgangspunkt for å være Livsgledeassistent. At ungdommen samtidig får med seg arbeidserfaring og masse takknemlighet fra de eldre som får være med kjekk ungdom ut på tur er vel egentlig bare en bonus?

Filosoferer Kamelryttersken, mens Mary Chapin Carpenter synger “The better to dream of you”

Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

To sider av samme sak

Forfatterinden var innom i et presserende ærende her i helgetida, kunne samtidig fortelle at hun hadde sett at det var så mange lesere på blondinens blogg. Oppmerksomme lesere han kanskje sett at det står et hvitt tall på rød bunn ut til høyre? Til høyre for bloggteksten altså. Det er en måler som er tilknyttet Bloggurat, og som viser hvor mange forskjellige lesere som har vært innom bloggen den siste uka. Nå i helga gjorde det tallet et aldri så lite hopp, fra et jevnt nivå på i overkant av 200, til over 800 på en dag.

Nærmere undersøkelse viste at det var et enkelt innlegg som plutselig hadde fått over 700 besøk på en dag. Hyggelig det. At folk vil lese om Ørkendyret, hans betvingerske og deres ferd gjennom den svenske gläsbygden nå sist høst, med overnatting på en herregård og i det hele tatt. Derfor var det med mye beven og spenning at den selvsamme måleren ble avlest nå. 1312 forskjellige besøkende siste sju dager. OK. Det er tilfeldigheter som gjør at et fem måneder gammelt innlegg plutselig blir populært, men det er jo artig læll.   Man kan jo heller ikke beskylde Kamelryttersken for å ha vært ivrig ved tastaturet i det siste. Kanskje heller det motsatte …

Noe som har opptatt Ørkendyrbetvingersken en del i det siste halve året har vært dette med tilbakemeldinger. Hvordan noen på den ene siden nærmest kan bli overøst med skryt, mens den samme noen på andre siden kan få tilsvarende mye kritikk. For det samme. Hvilken forståelse for tingenes tilstand er den som ligger lengst opp til sannheten? I den grad man kan snakke om sannheter når det gjelder hvordan vi oppfatter og omtaler hverandre. Som oftest er den enkelte som forvalter sin egen sannhet. Ikke bare om seg selv, men også om sine omgivelser, fysiske og psykososiale sådanne. Men i noen tilfeller vil omgivelsene hevde at de forvalter sannheten, og at den stakkars ulykksalige som har utfordret denne sannheten tar så i inn i granskauen feil at vedkommende snarest og med en gang bør se til å pakke snippeska og komme seg tilbake dit h*n hører hjemme. Ikke sant?

Karavanseraiet.no 

Six word story chalenge – Commercials

Guardian Angels, faster than the commercials

 

 

More six word stories at Fidgets of a DuTchess

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Nominert til The independent blogger award

Bloggeren Eg e Denne har en ny bloggaward: The independent blogger award:

Denne blogg-prisen vil bli gitt til en eller flere blogger som oppfyller følgene krav:

1.

Bloggen er et selvstendig blogg-prosjekt der blogg-eier har utformet hele bloggen utfra sine egne ideer. Stil og design er en viktig del av bloggen. Bloggen må ikke være et rent kommersielt produkt.
Bloggen kan ha et eget domene, men det er ikke et krav.

2.

Bloggen skal til en viss grad være personlig, og “være et godt sted å være..” Bloggen skal være et balansert forbilde for unge og voksne lesere, og ha et ærlig innhold. Bloggen skal inspirere til mer selvstendig tenking og  mer kreativ utfoldelse.

3.

Bloggen skal ha et utstrakt bruk av blogg-eiers egne bilder, med rettigheter. Blogger med mye bruk av bilder uten rettigheter, vil ikke bli godkjent. Blogger som ikke bruker egne bilder, må ha bilder som er hentet fra lovlige gratis kilder.

4.

Bloggen skal være fri for unødvendige reklamer. Et godt eksempel er fane og side-reklamer og skjult ord-reklame. Reklame-poster i innlegg er godtatt, så lenge de nye forskriftene for merking av reklame er blitt fulgt.

Du kan nominere blogger fra hvilket land du vil, men det er en fordel at bloggen har en translate-knapp, eller skriver innlegg på engelsk / amerikansk.

 

Karavanseraiet.no er nominert av ukjent beundrer, sammen med en mengde andre gode blogger. Blondinen med egen motorsykkel takker og bukker og neier og rødmer genert og er også litt kry over å ha blitt nominert (kanskje ikke bare litt kry :oops: ).

Syns du at Karavanseraiet.no oppfyller kravene over og fortjener denne bloggprisen kan du stemme ved å trykke her

Syns du ikke at slike bloggpriser har noe for seg, kan du kanskje si din hjertens mening i kommentarfeltet? Her eller der?

Karavanseraiet har også tidligere blitt nominert til ulike bloggpriser, uten at det har gått ut over kvaliteten, eller har den endret seg etter at ulike utmerkelser ble bloggen til ære?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Farbar vei i østerled

Studinens arbeidsplass under innflytning i nyrestaurert leilighet midt i nnspurten på fjorårets studiemarathon

«Top of the world» synger Dixie Chicks

Kamelryttersken har inntatt sin vante skrivestilling. Tastaturet i fanget. Det som bare hun finner fram på. Med litt

Studinens arbeidsplass under innflytning i nyrestaurert leilighet midt i nnspurten på fjorårets studiemarathon
Studinens arbeidsplass under innflytningen i nyrestaurert leilighet påska 2012. Midt i innspurten på fjorårets studiemarathon

møye. R, T, G, V, N, M, K, L og O er mer eller mindre slitt bort. Mest mer. Føttene opp i sofabenken med resten av kroppen godt plassert i godstolen som en venninde arva etter sin forrige husvert. Godt brukt sitteredskap altså. Stolen er modifisert en smule, med plate for datamusa i forlengelse av armlenet. Tekoppen. Type bøtte. Står lett tilgjengelig på trillebordet til venstre. Det bordet som i hine hårde studiedager var nedlessa med  alskens faglitteratur. Dataskjermen henger der den skal, i øyehøyde, en tanke til høyre. Ikke helt etter ergonomiske prinsipper, men arbeidsstillingen har berga fruens nakke gjennom ganske så mange timer med konsentrert arbeid med tekst som har blitt lesbar noen ganger. Andre ganger har slettefunksjonen på PC’n vært god å ha… Særlig når det gikk ei kule varmt mens alskens arbeidskrav skulle leveres til bedømming for faglig innhold og kvalitet. Det var i fjor. I ettertid har det blitt sofabenk der stereoanlegget står. Det har fått samme skjebne som dataskjermen, henger på søyler fra taket. For å få plass til dagliglivets aktiviteter.

Et års studier mellom to permer. 150 sider med mer eller mindre vellykket fordøyd kunnskap
Et års studier mellom to permer. 150 sider med mer eller mindre vellykket fordøyd kunnskap

Dagens sjekk på bakrommet fortalte at noen hadde vært innom en tekst fra i vinter, hvor blondinen med egen motorsykkel hadde reflektert over temaet blogg som egenterapi. Et tema som har vært diskutert mye på Karavanseraiet siden starten i 2010. I dag var det søkeordet «Egenterapi» som slo inn.

Ørkendyret er også terapi. Som nå sist fruen kom opp fra Oslobyen. E6 var stengt nord for Otta. Hele helga kunne man forstå på nyhetene. Som Kamelryttersken får på øret, bare dingsen på hjelmen klarer å plukke opp et radiosignal. Noe den klarte helt opp til Engerdal. Derfra var det stille inni hjelmen. Færre signaler i grisgrendte strøk ser det ut for, og lydboka gikk ut, for mp3-spilleren glimret med flate batterier.

Engerdal? Ja, man kan jo kjøre fra Oslo til Trønderheimen ved å ta E6 til Ringebu, over Venabygdsfjellet til Atna, opp Folldalen til Hjerkin og E6 resten. Kommer greit unna raset i Sel på den måten. Kortere er det òg. Siden målet på nedtur var Hønefoss, var det den ruta som ble valgt nedover. Via Gjøvik. Blondinen satt og var forberedt på veiarbeid nedover dalen fra Ringebu til Lillehammer. Veivesenet har jo nærmest gått berserk i endring av plasseringen av skiltene med «Endret kjøremønster» nedover der de siste årene. De flyttet seg nærmest etter kornprisene på Hawaii har ørkendyret ment på når han dro forbi der. Men de var borte. Veivesenet altså. Og fotfolket deres, maskinførerne. Behagelig overraskelse, som ga god styrefart og jevn flyt nedover. Men det tar tid å lære seg en ny vei, og ikke minst venne seg til at det ikke er arbeid på veien lenger.

IMG_0563
I august 2007 var ørkendyret på sin første tur utenfor Østerdalens slagne landevei, R3. Her med utsikt nordøstover over Storsjøen i Rendalen fra skogsveien over til Koppang. Denne gangen gikk turen enda lenger øst, bak åsene i synsranda

Men siden utgangspunktet var Tigerstaden ble kursen lagt mot Elverum, og med avgang midt i verste rushet, var det ikke en udelt glede å ta motorveien ut av byen. Var ikke bare èn motorsykkel som brukte smidigheten sin for å komme seg ut av F…skapen. Heldigvis for dem var det ingen onkler som sa noe om heltrukne sperrelinjer og veiskuldre. Mens da ørkendyret med sine store kofferter fant at det finns grenser, selv for smidighet. Men det ble enda en note to self om å finne en bedre vei ut av urbane strøk, enn E6…

Fra Elverum kan man velge og vrake i farbare veier nordover, alt etter hvilken funfactor man ønsker. Vanligvis velger Ørkendyret østsida av Glomma opp til Rena og derfra opp Rendalen til Tynset. Noe han gjorde også denne gangen. Men et stykke opp, tett før de forsvarlige løypene for motorisert forsvarsmateriell, fant han ut at det var sikkert snarere å kjøre opp over Osen til Engerdalen, kjøre et stykke langs Femunden, før han la over til Tolga. Dalsbygda neste. Det han ikke nevnte var at den snarveien er 18 mil.

Men han kom da fram. Halv ett…

Med en rytterske som tok søndag dagen etter, i stedet for lørdag.

I Oslobyen ser man stadig busser med skilt i panna: «Ikke i trafikk». Noe blondinen henger seg opp i. Hver gang. Den bussen der, er da grangivelig i trafikken? Selv om den er tom? Der den brøyter seg fram mellom alskens smårips av fabrikat som Volvo, Skoda eller DBS. Obelix sier stadig vekk, noe om romerne. «Romere er sprø», eller no i den retning …

Noe annet som iallfall er sprøtt, for ikke si schizofrent, er vår omgang med veitrafikkloven. Bjørn Afzelius sier noe om det, ikke om veitrafikkloven, men om vår forståelse av hva som gjør seg og ikke gjør seg. Av menneskelig oppførsel i det offentlige rom. Her fra LP-en «Sång til friheten».

Ørkendyret på Venabygdsfjellet en vårkveld i 2009

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Six word story challenge, light

Two weeks ago the six word story challenge was “write“. This week it is light.

 

Pure sanity. Pure Power. Pure light.

 

Figments of a Dutchess has more stories in six words

 

Edvard Munch, “Solen” (The Sun), Universitetets aula, Oslo

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

 

Gjesteblogger, nå igjen

Lammelåret har i vinter hatt en serie med innlegg om livserfaringer, og har nå også bedt Kamelryttersken om å bidra.

Bakgrunnen for å han en slik serien med blogginnlegg forklarer Lammelåret slik:

Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer ble startet fordi jeg opplevde mangel på romslighet og toleranse for andres valg og andres livssituasjon, i det offentlige ordskift.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Skryt

Man skal høre på selvros, for den kommer fra hjertet. Sies det.

Denne gangen er det ikke selvros, men ånkli skryt fra Morten Besshø, en blogger Kamelryttersken nettopp har funnet i blogglandet. På bloggen sin har han en kort intro:

“Tilfeldigheter og detaljer får ikke nok oppmerksomhet, og mine sosialantropologiske selvstudier vil beskrives med ord og bilder og musikk som for enkelte kan virke støtende …”

Han skriver om ledelse, rekrutering og HR (Human Relations) med sideblikk på RL og hva vi alminnelige dødelige kanskje skulle tatt mer høyde for på vår ferd fra fødestua til kirkegården.

I dag sto følgende i kommentarfeltet til innlegget “Når livet er en diagnose

Det er tirsdag kveld og jeg tar en rask kikk i kommentarfeltet og ser at noen av de som gir meg selv de beste opplevelsene i denne digitale sfæren har kommet med positive innspill. 

Til de av dere som ikke vet bedre, så vil jeg påstå at de tre Damene ovenfor har noen av de skarpeste blikkene og digitale trykkene jeg har kommet over i den tiden jeg har brydd meg om å lese blogger, så dette var … hva skal man si … hyggelig!

Takk.

Og litt lenger ned sto det pi… enda mer skryt. Fra Hanne Mette:

Jeg har full forståelse for de gode kommentarene fra Lammelåret, fjellcoachen og Kamelrytterske. Jeg følger med på bloggene deres også, og dette er skribenter med seriøse intensjoner som det står rimelig respekt av å være på bølgelengde med.

Bare hyggelig, og Tusen takk Morten og Hanne Mette :-) Å bli nevnt sammen med Fjellcoachen og Lammelåret er ikke mindre enn en stor overaskelse og iallfall ikke en mindre ære, og ikke noe denne blondinen hadde trodd hun ville oppleve. Å bli nevnt i selskap med så fint folk :-)

For det er ikke bare litt artig å få en slik kompliment, sånn rett ut av det blå, på en ellers helt alminnelig tirsdag. Og det er faktisk de triveligste, fordi man er ikke forberedt på å få en slik tilbakemelding. At noen faktisk leser og setter pris på det de leser.

 

Når Noen gjør, Andre ikke og Enhver vil

Utrolig hva man får til. Og får høre. Selv om man ikke er. Panzerfeminist. Men nå er hun visst blitt det òg, blondinen med egen motorsykkel.

VamPus skriver i en bloggpost om «Når litt blir nok». Om trakassering av kvinner på nett. Noe som naturlig nok fører til kommentarer fra begge kjønn, for og i mot. Kamelryttersken slengte også med leppa, unnskyld, med fingrene på tastaturet og støttet blogginnlegget. Og er nå blitt «Panzerfeminist». Vil tro at de nærmeste omgivelser ler rått av at MC-røya blir kalt noe sånt. Greit nok at hun vokste opp med en rødstrømpe til mor som leste «Sirene» og var klar på sine meninger om likestilling, så blondinen har nok blitt påvirket av søttitallsfeminismen. Men kanskje mer på det å være bevisst på at trakassering skjer, og at skal vi komme videre må vi dra sammen. Og ikke minst si fra om at litt er nok.

For å gå tilbake til en opplevelse ikke så langt tilbake, hvor MC-røya sa i et større forum at det var greit å spørre henne, hvis det var noe. I etterkant kom det fra høyere hold at enkelte syntes at nå fikk det være nok. Nå burde fruen holde en lavere profil, og ikke sutre over egen vanskjebne. «Du har jo oppnådd det du vil. Du får jo være deg selv».

Ja, men. Poenget med å si det hun sa i den sammenhengen, om at det er helt greit å spørre om de personlige tingene, var jo nettopp for å slippe at noen begynte å snakke om henne, utenfor hørevidde. At skal man ha et samarbeidsklima må man faktisk være på samme planet, ikke bruke kurerer som går via høyere hold.

Men man skal ikke stå fram slik. Hverken slik som VamPus gjorde i nevnte bloggpost, eller slik som Kamelryttersken har gjort. Man skal lide i stillhet og håpe at «Noen» tar saken, og forklarer den som trakasserer at slik oppførsel er ikke akseptabel. Som oftest skjer det ved at «Andre» forklarer den som trenger støtte at «Holder ikke du kjeft, skjer sånn og slik». Mens da «Enhver» vasker sine hender i all offentlighet og bedyrer sin uskyld.

Offeret tror dermed at alt er lutter glede, og fortsetter i sin miserable tilværelse. Mens da Noen, Andre og Enhver kan fortsette slik de alltid har gjort.

Dette er det som skjer på overflaten, det vi ser i dagliglivet. Det vi ikke ser, er at det er menneskets manglende tro på egen styrke, som får fritt spillerom.

For den som tar på seg offerrollen får mye oppmerksomhet, vare strøk over kinn, sympati og medfølelse. Men kanskje man heller skulle bruke de vare strøkene over kinn til å si at «Du ER sterk og tøff. Dette klarer du. DU trenger ikke å godta det eller det».

Men det gjelder også for Noen, Andre og Enhver, de trenger også å forstå at deres handlinger bunner i at de ikke tror på egen styrke, at de faktisk fornedrer seg selv til det samme nivået som overgriperen. Til det nivået de mener offeret er på. Noen, Andre og Enhver må også gjøres ansvarlige for sine handlinger. Kan vi godta at de ikke tar ansvar for det de gjør. Mot andre, men ikke minst mot seg selv?

 

Blogg = egenterapi?

Blogging som egenterapi har vært tema flere ganger både på Karavanseraiet.no og på Kamelrytterskens tidligere blogger. I lys av kommentarene de siste dagene om smerter og umulige valg kom tanker om tidligere innlegg opp. Noen sier til Kamelryttersken: «Synes Kamelryttersken er ei modig dame, fordi hun sier høyt det hun tenker og mener.» Tusen takk, slike ord er gode å ta med. Det kommer også andre kommentarer, fra andre kanter. Som sier «Er det ikke nok nå? Skal hun hele tiden få lov til å mase om at hun har det så fælt?» Èn ting er at de kommentarene kommer til andre, ikke til den det snakkes om. Og så lenge de blir sagt utenfor hørevidde trenger man ikke bry seg. Nettopp fordi den de blir sagt om, ikke har hørt det som blir sagt. Ikke før noen kommer og forteller det. Da kan man velge å la seg såre, eller overse. Noe helt annet er at man bare er seg selv.

Likevel er det å formulere tankene på et tastatur og deretter gjøre dem tilgjengelige for all verden, godt. Man må være strengere med seg selv, tenke gjennom formuleringene, slik at man får sagt det man vil, uten å såre eller skyve fra seg eventuelle lesere.

I februar 2010 ble dette postet på «Kamelhiet», Kamelrytterskens første spede forsøk på seriøs blogging:

-Er veldig flink til å formulere ting jeg vil skrive i hodet, men når tankene skal ned på tastaturet er absolutt alle de fine formuleringene som blåst vekk. Kan være en fordel også, at det jeg har tenkt på er borte. Ofte har jeg da gjort ferdig den tankerekka, og er ferdig med den.

Tittelen på innlegget var «Blogg? = Egeneterapi?»

Den vinteren var preget av èn ting. Sykemelding. En arbeidsmiljøkonflikt som Kamelryttersken kom opp i, som ble løst ved sykemelding av arbeidstakeren og etter hvert omplassering i annen stilling i firmaet. Mye av det som har skjedd i fruens forhold til firmaet og til de arbeidsoppgavene som hun ble tildelt har blitt grundig belyst i utallige blogginnlegg på Karavanseraiet.no. Noe som har gjort det enklere å håndtere utfordringene, det å skrive frustrasjonene ut i cyberspace. Mange anbefaler å skrive frustrasjoner og nag som et brev til den man er sint på. Brevet skal ikke sendes, men rives i stykker. Mulig at det å sende alle disse brevene ut i cyberspace i stedet for å rive dem i stykker, ikke har vært særlig lurt. Men det er gjort, og de har hatt sin effekt for avsender. Helt klart.

I det førnevnte blogginnlegget sto det mer om tankerekker:

– enkelte tankerekker kommer igjen, noen ganger i forskjellige vinkler av samme sak, noen gang følger de det samme tankemønsteret. Mens jeg streva som verst med prosessene rundt sykemeldinga i høst, var jeg vel gjennom samtlige sannsynlige scenarier for løsning av konflikten som tenkes kunne, + et utall som ikke var særlig sannsynlige. I det siste har jeg flere ganger klart å se at det jeg ser for meg i forhold til enkelte prosjekter, er rene dagdrømmer og ønsketenkning, og kunnet si til meg selv at dette er det ingen vits å drømme om. “Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om.” Og da klarer jeg ofte å legge drømmen bak meg og enten koble helt over på mer produktive tanker eller ta det prosjektet mer seriøst og se hva som er realistisk.

«Var jeg så reflektert midt oppi det Hundhælvetet?» Tenker Kamelryttersken med seg selv. Ja må jo ha vært det. Teksten står jo i cyberspace den dag i dag, så det var hun nok. Blogginnlegget blir vel stående der til Google faller. Og kanskje enda lenger.

For det er jo det blogging ofte dreier seg om. Refleksjoner. Om livet. Døden. Og alt i mellom der. Et sted.

Noe annet som hun også fant ut den vinteren. Kamelryttersken. Var:

– at jeg er utrolig selvopptatt. Uten at jeg kan måle om jeg er mer selvopptatt enn andre. Er litt sånn at pendelen slår ut andre veien. Før holdt jeg egne behov og ønsker i sjakk, og lot de rundt meg få sitt. Rasjonaliserte det med at det var enklere og skapte mer flyt i det som skulle/måtte gjøres. Helt til det en dag sprakk, og jeg ikke kunne la andres behov få all oppmerksomhet. Jeg måtte skape et rom for meg, hvor jeg fikk leve ut mine behov, gjøre mine ting. Og det har jeg langt på vei gjort, før nå ting begynner å roe seg, og samarbeid med omgivelsene kan foregå på begges premisser.

Ja. Men nei. Men altså. De fleste er opptatt av seg selv og sine egne behov. Men enkelte ganger blir det mer fokus på en selv. Og siden man er alene med seg selv, hele tiden. Er det ikke så rart at man tenker «JEG». At man lar egoet få fritt spillerom, og drar på egotripper som det passer en selv. Om man oppnår så mye, kan sikkert diskuteres, men det kan iallfall tenkes at man får høre at andre syns det er nok. Noe blondinen med egen motorsykkel fikk vite fra annet hold nå nettopp. Noe som får henne til å tenke. «Har de ikke mer å henge seg opp i, får de da bare gjøre det.» Selv om det hadde vært bedre å slippe å få høre det på bygda. At den eller de som har noe utsette på fruens egotripper, kom og sa det direkte. Men de kjenner kanskje ikke Nelson Mandelas ord?

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere

enn vi våger å tro

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Kjølevann og forfordeling, en slags oppsumering

Endelig, kan man se framover mot lysere tider. Vintersolverv, midtvintersblotet og alt oppstyret rundt er over, og ørkendyrbetvingersken kan begynne å tenke på en ny sesong. På to hjul.

Vintersolverv er også ei tid for oppsumering. Mens futen har begynt å regne og sumere seg fram til at fruen det siste året har hatt ei så så stor inntekt, kaller en nødvendighet som ørkendyret for formue, og trekker fra diverse gjeldsposter på boligen. Til sammen blir det et tall som helst skal være mindre enn det fruen har betalt i skatt det foregående året. For baksmell i juni er ikke noen behagelig opplevelse. Men hun vet med seg selv at inntekta sist år var under pari, selv med påslaget som fulgte i kjølvannet av videreutdanning og ny jobb.

På samme måte som med begrepet «forfordele» blir hun gjerne noe spørrende i sine himmelblå, når hun ser at en ellers utmerket skribent skriver «kjølevannet» når hun mener at noe følger etter noe annet. Noen klarer sågar å si det på radio.

Det å forfordele en person eller en sak, betyr dessverre ikke som mange i sin villfarelse tror, å la noen/noe få mer enn de skal ha. Å forfordele noen, er å la dem få mindre eller ingenting av en fordel, mens da andre får tilsvarende mer.

Kjølevann er kjølevann, vann eller veske som brukes til avkjøling. For eksempel av en skipsmotor. Skipet bruker gjerne sjøvann til avkjøling, og man kan ofte se kjølevann der det pumpes ut gjennom skipssiden i en jevn strøm. Eller sprutes støtvis ut sammen med eksosen i hekken på mindre båter.

Kjølvann derimot, er vannet som kommer etter skipet, etter skipets kjøl. Vannet som skipet har seilt fra. Et vann som ikke er avkjølt, det bare er. Forbigått.

Karavanseraiet.no, bloggen som Kamelryttersken bruker til å formulere sine tanker om dette og hint, har vært på nett i to og et halvt år nå. 365 bloggposter om forfordeling, avkjøling og forbigåelse. En litterær radiator for et til tider overopphetet ego, som i sin kauthet gjerne bruker det skrevne ord og mulighetene som cyberspace gir, til å si sitt.

Men det er kanskje ikke alltid like lett å se humoren og selvironien som ligger i fruens skriverier? Oppi alt alvoret og forurettetheten som hun føler nærmest tyter ut av tastaturet bare hun ser i den retningen.

For det er mye egenterapi i det å skrive blogg, iallfall en blogg som Karavanseraiet. Man har sine meningers mot, og man skjønner ikke alltid alt som skjer i ens umiddelbare nærhet og med en selv. Noen ganger kan man skyldesesongbetont PMS, andre ganger er det faktisk ytre årsaker til at Kamelryttersken tar av. Selv om hun har rett, uansett hva andre måtte mene. Ikke sant? ;-)

 

 

PS. Lenkene i denne teksten er tatt med for å vise litt av bredden i det som er skrevet på Karavanseraiet siden 26.juni 2010. Klikk deg gjerne inn på dem :-)

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Mer om bruk av hammer

Hammer

Mormor har viftet med en rød klut på muren sin. Burde hun kanskje ikke gjort? Iallfall ikke med tanke på at å vifte med røde kluter kan medføre en smule arbeid. Med å redigere kommentarfelt, som i dette tilfellet har blitt en liten tanke  lenger enn vanlig. 665 responses and counting, var det sist blondinen med egen motorsykkel sjekket.

Hvilken rød klut? Uføretrygd. Og med det NAV. Og plass på blogglista til VG. Snakker om oppskrift på hvordan man skaffer seg kommentarer med sterke, gjennomtenkte argumenter som holder vann. For de har haglet. Er ikke alle som klarer å skille snørr og bart, eller hummer og kanari, alt ettersom. Er mange som faktisk bruker tid på å fortelle oss vanlige dødelige at uføretrygdede er snyltere og latsabber. For det er de jo. Drar til syden på lange ferier, ligger og drar seg hele dagen, går på konserter og deltar i alskens sosiale sammenhenger. En er til og med bystyrerepresentant. Som takk for det får hun trekk i uføretrygda, fordi møtegodtgjørelsen blir så høy at hun tjener for mye i tillegg til trygda. Så egentlig burde hun vært i full jobb, helt forkastelig at hun trekker trygd når hun kan springe på møter hele dagen.

Ei anna blogger, eller rettere hun blogget fram til NAV fant ut at hun blogget. Da var beskjeden at hun ikke kunne få arbeidsavklaringspenger fordi at siden hun var frisk nok til å blogge, var hun frisk nok til å gå på skole eller arbeide. På tross av alskens legeerklæringer og anna papirbasert dokumentasjon på at frøkna faktisk ikke kunne gå på skole eller arbeide.

Og med de holdningene som kom fram i kommentarfeltet hos Mormor, begynner Kamelryttersken å forstå hvorfor NAV fungerer så dårlig for de som har behov for hjelp. Kunnskaper om hvordan man skal møte et menneske, hvordan man skal håndtere en sak hvor det er mennesker innvolvert som selv ikke kan ordne opp for seg, var kanskje ikke den mest fremtredene hos mange av dem som hadde de sterkeste meningene i det førnevnte kommentarfelt. Heller ikke forståelsen av at det er den som har skoen på som vet hvor den trykker. Og siden forståelsen for at denne grunnleggende kunnskapen er god å ha i de sakene som ble diskutert, blir det som med snekkeren og hammeren. Han bruker det redskapet han har, til alt han gjør. Det å kappe bord og plank med hammer er jo gjennomførbart, men kanskje ikke alltid den beste løsningen? På den annen side er det jo greit at man har løsningen klar, før man møter utfordringen. Bjørnstjerne Ibsen sa visst at «Hvor utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet som originalest», og det kan han jo ha rett i?

Ladylike?

2012-11-10 09.52.20

A lady is a woman who only shows her underwear intentionally

Enkelte ganger kan det være greit å være høflig og pen i språkbruken.  Som fruen som hadde litt mye besøk en regnværsdag. Var opptil flere blondiner som hadde trengt seg inn i hverdagslivet hennes. Hun så ut av vinduet og sa: “Nå har det sluttet å regne, så nå blir dere ikke våte når dere går til bilen”.

Andre ganger kan det være like greit å ta fram storstemmen og de krasse formuleringene. Er enkelte som ikke skjønner at:

Noe blondinen med bare èn hjernecelle ikke gjør. Englelapskaus lager hun uten tomater, men gjerne med annanas. Salat derimot, kan hun gjerne lage med tomater og annanas. Ei salig røre med andre ord…

En blogg med klare formuleringer er Altamagazin, en ny blogg på fruens bloggrull. Nå sist har han noen salige ord om korrupsjon. Ord som gjerne kan gjentas rundt forbi. Han tar opp utfordringene vi har rundt det at offentlige tjenestemenn/-kvinner tilbyr hemmeligstemplet materiale til journalister. Selvsagt vil rettskafne mennesker mene at det er da bare å raportere den/de som fallbyr slik informasjon. Er bare det at gjør journalisten/redaksjonen dèt, da er de sikret at den informasjonskilden er tørr som Sahara i uoverskuelig framtid.

Sladderhank skal sjøl ha bank

har vel de fleste hørt mer enn èn gang i barndommen?

Lite ladylike, men like sant idag, som den gang ørkendyrbetvingersken trådte i barnesko og fikk stjålet trehjulssykkelen sin. Den ble funnet i en oppgang i naboblokka, men det var ingen som visste å fortelle det.

Vokterne av lov og orden hadde visst satt hverandre i stevne tidligere i uka. Og i sin visdom fant de ut at politiet nå bør få gå med våpen. På hofta. Eller under armen. Det siste kalles visst “Concealed weapon” på ameriutenlandsk og er en “offence” der borte i Obamaland. Men ikke når lovens voktere i sivil har et sånt skytejern under jakken.

Det er forståelig at den som har skoen på vet hvor den trykker. Men skal Kamelryttersken være ærlig, og det vil hun gjerne være, så føler hun seg provosert av bevæpnet politi. Og iallfall ikke sikker på at det fører til at hun blir å leve i et sikrere samfunn. Selvforsvar ja, men det å vite at politiet er bevæpnet 24/7, betyr at vi skrur voldsspiralen i samfunnet ikke bare et hakk opp. Og det var liksom ikke det blondinen forsto at statsministeren mente med å møte terror med mer demokrati og åpenhet.

Kan være at man vil få bedre uttelling av kronasjen og ressursene som samfunnet bruker på politiet, hvis politiet selv ryddet litt i krokene, lempet ut de som selger informasjon, strammer opp i kommandolinjer og tar seg tid til å drive forebyggende arbeid. Vi forventer et klart, tydelig politi som er der når de trengs, og som gjør det de skal uten å knuse egg. Var en tidligere politimester som en gang på sent 70/tidlig 80-tall, sa at skal man lage omelett må man knuse noen egg. Han kommenterte hvordan demonstranter ble behandlet av politiet. Nå er det nå engang slik at politiet ikke skal lage omelett…

Fruen med motorsykkel og ukorrekte meninger derimot, lager heller ikke omelett i dag, men har et par lammesteiker i stekeovnen. Står sosialt samvær kl 19 på Fjæsboka, så da er det greit å være forberedt. Naboen kommer med ris og stekte tomater, og selv har fruen noen cherrytomater + en boks annanas å spe ut salaten med. Og det er flere naboer som har tilsagt sitt komme, med godt humør og godt drikke. Mer ladylike skal det vel godt gjøres å være?

 

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

X bloggerX blondinerX holdningerX informasjonX integritetX kjøp og salgX korrupsjonX lamX meningerX novemberX politiX respektX samfunnsansvarX samfunnsdebattX tapX våpen