Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

Kikkerten i glaskarmen

img_4724 25x16

X-en var innom for en tid siden og kommenterte kikkerten fruen hadde stående på hylla ved stuevinduet. “Akkurat som kjerringene heime” var kommentaren.

Utsikta fra fruens stuevindu er det ikke no å si på. Her er det hurtigruta “Trollfjord” som poserer på vei ut Trondheimsleia

Ja, vi er vant til å holde øye med fjorden. Og ja vi er nysgjerrige. Men kikkerten har med mer enn nysgjerrighet å gjøre. Den hang på en knagg eller sto i hylla lett tilgjengelig hvis man så noe nedpå fjorden som ikke var lett å se. Mange hadde den også stående i glasskarmen.

Vi måtte holde øye med fjorden. Kallen var på fiske og vi var redde for ham. Kanskje hadde han med seg en eller flere av sønnene våre. Eller de var med andre båter. Selv om vi ikke kunne gjøre så mye, så er det å vite hva som skjer en beroligelse i seg selv. Og så man noe som ikke stemte kunne man finne ut av hva det var eller si fra hvis det var noe alvorlig.

Og så været, følge med på hvordan strømmen og bølgene gikk. Alle slike detaljer som kan berolige et angstfylt hjerte. Strømmen står sånn og slik, “han e berre en liten nordavinds gråe”, “Då kjem nok kallen heil heim i dag òg”. Sjelden det ble sagt, men det lå alltid under.

I dag med alskens overvåkningsutstyr er likevel det menneskelige øye nødvendig. Selv om det sjelden og aldri skjer noe spennende nedpå fjorden har likevel kikkerten sin faste plass ved stuevindet. Og der blir den nok værende, eller ?

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Skogsdrift

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Lastebåt en onsdags morgen

Ligger en båt og losser korn ved Ilakaia idag. Men den ligger bak et lagerskur og en … betongkloss.

Forstår at de bygger slike betongklosser som en del av systemet for å flytte kornet fra båten, bort til kornsiloene og kraftfòrfabrikken. Men hvorfor de må ha den klossen akkurat der, skjønner ikke Kamelryttersken. Men så er a jo bare et menneske med liten forstand…

Ha en fin dag der du er :)

Brødbaking

Ferien er over for denne gangen, så i dag var det tilbake til havrelefsa og stryskjorta igjen.

I heimen var brødboksen heller tom, så da ble det brødbaking på Kamelryttersken i kveldinga. Har liksom aldri fått dreis på brødbakinga. De blir liksom ikke helt så store som de egentlig burde være. Og eksperimentering har det blitt slutt med. Ble ikke noe bedre uansett. Men i dag ble det for varmt vann i deigen, og alt for mye. Men hadde ikke før satt deigen til gjæring før den holdt på å komme ut av bollen. Så det ser litt lovende ut i dag.

Har alltid vært “kuren”  når folk er på havet i dårlig vær. Kjenner meg litt uvel og tenker på de som satt hjemme og venta på at kallen skulle komme hjem fra fiske. Åpne båter og dårlig vær har aldri vært en god kombinasjon, noe vi kvinnfolk på kysten har kjent på i alle år. Ble mint på denne magefølelsen i dag. ÅttringenHæringenhavarerte på Vestfjorden vei fra Kabelvåg til Nordskott i går. Vil jo tro at det var vante folk ombord, men Vårherre har sine meninger om vær og vind, og selv vante folk kan bli lurt av en brottsjø. Satte en liten støkk i meg å lese om havariet, men er glad at mannskapet “berga” som vi sier.

Anja har pussa opp på bloggen, og det ble riktig så bra :D Grattis :) Og så har a like godt lagt ut en lovprisning av yours truly. Noe som verken var nødvendig eller fortjent. Men Tusen Takk Anja :)

Respekt er et begrep vi begge har snakket mye om opp gjennom årene. Om det å ha respekt ikke bare for andre, men også for seg selv.  Abrebloggen har en reportasje fra Homoparaden i Oslo sist lørdag. Og i kommentarfeltet ble det en diskusjon som etterhvert førte til beskyldninger om manglende respekt for den man diskuterte med.

Marias metode tar opp i en serie innlegg en annen side av respekt. Den respekten vi har/ikke har overfor de svakeste i samfunnet. Hun har lest Stoltenbergutvalgets rapport om narkotikapolitikken. Kamelryttersken skygger banen så snart det dukker opp en sånn NOU-sak (Norsk Offentlig Utredning), så all ære til de som klarer å lese en slik, og trekke no fornuftig ut av den.

Maria snakker om hvilken moralsk standard vi skal legge oss på, men blir ikke det det samme som å behandle hverandre med respekt for egen verdighet?

I siste del av serien om Stoltenbergutvalgets rapport skriver Maria om forslag til behandling og oppfølging. Her er det som vanlig sprikende oppfatninger, men stikkord må være verdighet og respekt.

Tror vi får den respekten vi fortjener. Viser vi respekt for oss selv, får vi den samme “mengde” respekt tilbake fra omgivelsene. Og når vi viser andre respekt, vil de vanligvis vise deg den samme respekten. Men noen ganger blir man ikke møtt med den respekten man forventer. Hva er det som gjør det? Er det jeg som ikke viser meg selv respekt? Er det den andre som ikke viser seg selv den respekten h*n fortjener? Eller er vedkommende så arrogant, at h*n ikke godkjenner andre menneskers selvfølgelige krav på å bli vist respekt?