Tag Archives: årstider

Sykkelvelt og rekkefølge på tunge og tenner

Neida, blondinen med egen motorsykkel har ikke velta med Ørkendyret. Han står like traust og stødig i carporten. Selv om han har vært ute et par ganger i det siste, når det har vært ærend som krevde raskere doning enn tråsykkel. Men det er kaldt og det kan være lurt føre med underkjølte partier i bakliene. Telen har ikke sluppet taket, selv om gradestokken har stått på rødt lenge nå. Bart er det òg. Støvete og utrivelig på to ben eller to hjul i bytrafikken. Buristene kjører på piggdekk som om det skulle vært den kaldeste og mest snøfylte vinteren siden Fimbulvinteren i den norrøne gudelæra.

Dem om det. Trampjernet tar seg like godt fram i trafikken som burene folk tror er alfa og omega her i verden. Arbeidsvei på tre kilometer på flat mark er overkommelig på sykkel, og mye triveligere enn å stampe seg fram i bytrafikken på fire hjul. Like raskt som bussen er det også. I følge en kollega som observerte fruen på sykkel fra bussen utenfor heimen. Begge kom inn gjennom kontordøra samtidig. Men buristene får nå bare holde på i sin villfarelse om at det er bedre med fire hjul med en metalkasse oppå.

Går en grense på 50.000 innbyggere før en by kalles en storby. I Norge. Hvordan de tenker i utlandene om det vet fruen lite og ingenting om. Politimesteren i Bodø derimot. Han fant ut at han fikk 15 millioner banke norske kroner mindre til å drive kammerset sitt, fordi Bodø manglet hundre innbyggere på å bikke over grensen for å være storby ved siste årsskifte. Trønderheimen derimot, regnes som storby, men får visst ikke noen særbehandling økonomisk av den grunn. Blir ikke flere sugerør i statskassa av at det har blitt nærmere 30.000 flere Trondhjemmere siden ordfører Slungård feiret innbygger nr 150.000 i år 2000. Med kake og gaver på fødeavdelingen på regionsykehuset. Siste opptelling viser at det nå er opp mot 180.000 innbyggere i Stiftsstaden.

Avstandene i kaupangen ved Nidaroset har ikke endret seg, topografien er den samme som den har vært. Og tilgangen til bil i embeds medfør er også som den har vært. Derfor hjemmebesøkene i det siste mye godt blitt avviklet med sykkel til og fra. Noe som regnes som både helsebringende og -styrkende. Likevel har Kamelryttersken moderert sitt syn på førstnevnte. Det med helsebringende. En smule. I det siste. For hun klarte å kjøre seg av på vei til et hjemmebesøk. Gang-/sykkelstien hun var sikker på gikk der, gikk ikke der, men et kvartal lenger bort. I stedet var det et gjerde. Forsøket på å snu i unnabakke på gruslagt asfalt førte til skrubbsår på en albue. Par dager senere slo en gammel kjenning til. Hodeverk og nakkesmerter. Faste følgesvenner siden en ulykke for mange år siden. Vanligvis er de såpass veloppdragne at de ikke blander seg i fruens hverdager. Men nå var det ikke bønn. Om det ikke akkurat ble en Canossagang, så iallfall en sykkeltur og besøk hos den faste kvakksalveren, som foreslo 50 % hvile og 50 % arbeid, noe som hørtes fornuftig nok ut. Men så var det «Skal bare …».

For fruens arbeidssituasjon er i endring. Nye arbeidsoppgaver hos samme arbeidsgiver fra 1. mai. Noe som fører til refleksjoner rundt moteord, pendler og hva som er i tiden. De som så Dagsrevyen på NRK sist torsdag, så en reportasje fra Bodø hvor de har etablert et tverrfaglig team som holder på med Hverdagsrehabilitering. Den arbeidshverdagen som reportasjen beskrev, var som hentet fra Kamelrytterskens daglige dont. Teamet i Bodø var satt sammen på samme måte. Ergoterapeut, Fysioterapeut, Hjelpepleier og Sykepleier. Inspirasjonen hadde de hentet fra Danmark. At Trondheim har hatt tilsvarende team og arbeidsmåte siden 2001 var ikke nevnt. Kanskje ikke så rart. Innsatsteam for oppsøkende rehabilitering har ikke samme schwung som Hverdagsrehabilitering.

Derfor har man hevet seg på samme trenden i Trønderheimen. Og etablert Hverdagsrehabiliteringsprosjekt i en bydel. De andre bydelene kommer etter hvert som man får erfaring fra den første. Ideen har man hentet fra Danmark. Men siden man etablerer et nytt prosjekt, må man jo hente pengene fra et eller annet sted. Innsatsteamene sto laglig til for hogg, siden også Hjemmetjenestene hadde behov for større ressurser. Og de folkevalgte tenker like mye sykehjem, at det er løsningen.

Så i stedet for å bygge videre på noe som har vist seg å fungere, og som kunne justeres for å ta opp i seg Hverdagsrehabiliteringstankegangen, velger man å oppløse et godt fagmiljø og spre kompetansen tynt utover. Helhetstenking og samkjøring av tjenestetilbudet er fremdeles bare ønsketenking. Bedre å henge seg på den rådene trenden rundt forbi, enn å stole på at det man har bygd opp selv, det er like bra. Men så var det å skjønne rekkefølgen på tunge og tenner. Det kan være utfordrende i en hektisk hverdag. Men blondinen har denne gangen overlatt pratinga til de som mener de har vett til det, og begynt å reorientere seg mot nye arbeidsoppgaver, selv om hun vet med seg selv at det er rehabilitering og tverrfaglig samarbeid hun vil arbeide med. Hvis hun fikk velge blant arbeidsoppgavene hos sin nåværende arbeidsgiver. Så hun sier med Ivar Aasen:

Dei vil alltid klaga og kyta,

at det gjenge så seint og så smått,

men eg tenkjer dei tarv inkje syta

me skal koma, om inkje så brått

 

Om ferskfisk, muligheter og utfordringer

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år. Noe som begynner å bli en vane i disse førjulsepistlene.

Ferskfisk og motorsykkel, muligheter og utfordringer i ei førjulstid.

Kamelryttersken fikk seg ferskfisk denne siste uka i a’venta. Vanligvis har hun ikke kontanter når hun ser byfiskerne i Ravnkloa. Men denne gangen hadde byfiskeren en i overkant stor sei han ville bytte mot den enslige femtilappen MC-røya hadde. Det gjorde opp for, og vel så det, at bruktssjappa lenger bort i gata hadde solgt adventsstjerna hun hadde sett seg ut, men som hun lot henge til arbeidsgiver hadde fylt lønnskontoen. Straffet seg det. Ble ikke adventsstjerne på henne denne a’venta heller. Men fersk fisk ble det. Stor, fin sei. Kokt med salt, pepper og laurbærblad. Seien blir gjerne grov, når den får litt størrelse, men det hefta ikke, sammen med en bakt potet og løk surra i smør ble den et måltid som var verdig bedre folk enn en skarve sliten Ergoterapeut.

En stor sei er mer mat enn en munn kan ta unna i et mål, derfor ble resten plukkfisk. Tykk hvitsaus med salt, muskat (mye) og pepper (ikke fullt så mye), en STOR løk og resten av fisken. Plukkfisken, som pent fordelt i passe store plastbokser blir opp til flere nistepakker. Microbølgeovnen på spiserommet har som fast jobb å varme blondinens frosne matpakker. Når man bor alene er det ofte ganske så kjedelig å spise i ensom majestet. Derfor er det godt å kunne nyte et varmt måltid i matpausen, i selskap med andre. Kan la resten av dagens måltider bli ganske så enkle etter å ha hatt en varm lunsj.

Året har vært en berg og dalbane. Så det holder. Mindre farting på Ørkendyret enn årene før. Økonomien får ta skylden for det. Han har gått sine 120.000 km siden 2007, og hadde derfor behov for en større service i fjor høst. Noe som fikk ringvirkninger for innholdet på førnevnte lønnskonto langt utover i 2013. Men det har da blitt noen turer. I alle himmelretninger, selv om den store Europaturen fremdeles bare er en mengde ønsker om at DIT vil hun. Madonnatreffet i Italia, Øst-Europa, Frankrike …

Likevel gir motorsykkelen muligheter som ellers ville vært utenkelige. Som muligheten til å bli våt og kald i stupmørket over åsen fra Randsfjorden til Sperillen, for så å kunne svinge inn på Gamlestua. Der kunne MC-røya legge seg på Stabbursloftet som i barndommen var fast utgangspunkt for utforsking av Besteforeldrenes rike. Ringerike.

Eller muligheten for å få en koselig prat med ei venninde med eget smykke på to hjul i sommersola på en terasse på Hitra. Hvor man kan mimre om andre MC-turer rundt i Mor Norge, Sveariket eller Danmark. Tyskland har han bare såvidt vært. Ørkendyret. Snartur nedom Hamburg første sommeren.

Man har også muligheten til å gjøre et potensielt traurig, men dog så nødvendig, årlig besøk på Rikshospitalet, til en opplevelse. Ikke besøket, men turen til og fra. For som kjent er ikke den rette linja den korteste veien når man kjører motorsykkel.

En annen mulighet man har, er å kjøre E6 over Saltfjellet i østavindskuling. Kan være nervepirrende nok nå som

Ørkendyret på Polarsirkelen juli -09

de har lagt veien etter anbefalingene reindriftssamene kom med den gangen jugoslaviske og russiske krigsfanger bygde riksvei femti. Man kan jo gjøre seg sine tanker om hvorfor den tyske krigsmakten ikke fulgte de anbefalingene. Ble iallfall noen timer kolonnekjøring over Saltfjellet for ferdafolket i årene fram til Veivesenet flytta veien slik at snøen føk av og ikke la seg i meterhøye skavler over veibanen. Ulempen er jo at vinden får godt tak, og med bare to hjul å klore seg fast med, kan det bli en utfordring å komme seg over. Selv på sommers dag. Men da har man muligheten for å kjøre rundt. Selv om det blir en smule lengre enn de 58 milene fra Polarsirkelen til Trønderheimen. Da har man ikke tatt med at blondinen ofte skal stille på jobb dagen etter at hun har passert Nord-Europas høyeste fjellvidde …

På den annen side kjører Kamelryttersken med marginene på sin side, selv om enkelte prikker i sertifikatet kanskje kan fortelle andre historier. En kan være den om en av lovens kvinnelige håndhevere. Hun som fant ut at en søndagskveld i juni 2007 var et passe tidspunkt for å ta med seg laserpistolen og slå seg ned på en avkjørsel på Setsåhøgda. Var ikke mye forståelse å hente for at sykkelen nettopp var innkjøpt og måtte prøves på ei rettstrekke på E6. 104 i 80-sona betyr sånn ca 6.000 km mindre kjøring lærte blondinen med egen motorsykkel av den fortellingen. Pluss to prikker i et prikkfritt, nesten tredve år gammelt sertifikat. En annen fortelling kan være den om en av UP’s sivile patruljebiler. Den som befant seg på helt feil sted til helt feil tidspunkt. Akkurat når Kamelryttersken overså et 60-skilt Veivesenet hadde gjemt i småskogen et stykke nord for Elverum.

Seinhøsten har ikke vært helt enkel å komme gjennom. Så ei stund ut for at fruen måtte belage seg på en ny tilværelse som overtallig, siden Rådmannens budsjettforslag for 2014 anbefalte at arbeidsplassen hennes skulle ha bare halvparten så mange ansatte som i 2013. Og sist ansatt, først ut, er et prinsipp blondinen kjenner fra tidligere ansettelsesforhold. Har også vært utfordrende å forholde seg til at teamet hennes har hatt en del utskiftninger det siste halvåret. Livet er utfordrende i seg selv, og når omgivelsene skifter og man er usikker på om man får fortsette i den jobben man har, kan skillet mellom det å være profesjonell og det å være menneske bli ganske så utydelig. Angsten som hun aldri har villet vedkjenne seg, har styrt mye av reaksjonene på det som har skjedd utover høsten. Noe som har straffet seg. I mye større grad enn godt er. Hun går på jobb, gjør så godt hun kan. Går hjem. Sover. Ingenting hefter. Leiligheten flyter over. Men hun bryr seg ikke. Steller seg såpass mat at hun har noe gå på. Steller seg selv såpass at hun kan være blant folk uten å skjemmes.

Selv om hun arbeider varsomt med seg selv, med sine prosesser, så er det mye å forholde seg til. Noen av prosessene er utsatt/fortrengt fra ungdommen. Andre har aldri fått utvikle seg. Alt dette må hun håndtere og få til å henge på greip. Samtidig har hun en utfordrende jobb, som krever at hun er der, og yter sitt beste. Hver dag. I samarbeid med resten av teamet hun er en del av. Et samarbeid som krever at hun er seg selv. Et seg selv hun knapt nok vet hvem er, bare aner konturene av. Rett og slett fordi at hun aldri har hatt den selvrespekten som kreves for å kunne være seg selv. I ett og alt. Forstå hva og hvor mye hun faktisk må bidra med i forhold til sine omgivelser. «Fake it til you make it» heter det på engelsk. Har blitt mye faking oppgjennom årene ser hun i bakspeilet. Og det er ingen god oppdagelse, at man faktisk ikke har vært seg selv, at man bare har spilt en rolle, uten manus, uten andre føringer enn de hun trodde var der. Men som ikke var der. Da er det mye som må på plass før hun finner ut hvordan hun egentlig er, og hvordan hun skal oppføre seg og gjøre tinger og tanger.

Men oppi all misèren har hun lært å være takknemlig. Glad og takknemlig. For den muligheten hun faktisk har til å finne seg selv. Være seg selv. Og ikke minst takknemlig overfor alle rundt seg, som på tross av alle hennes feiltrinn, stiller opp og er der. For henne. Uten at hun helt har skjønt at hun fortjener det. For det har hun ikke. Ikke i sitt eget hode iallfall. Der er det bare en stor klump med angst som biter etter alt som kan minne om ros og konstruktiv kritikk. En redsel som motsetter seg alle forsøk på utvikling og menneskelig vekst.

Heldigvis har blondinen med egen motorsykkel begynt å ta tak i sin egen redsel, og er glad og takknemlig for all hjelp og støtte fra gode kolleger, venner og familie det siste året. Uten dere hadde det vært mye tyngre å komme gjennom dagene. Tusen takk :-)

God jul og Godt nytt år

:-) Ragnhild

 

Mer om ei fin helg

Del 2 av fortellingen om ei fin helg

Hemsedalsfjellet og Hallingdalen er, om ikke «a piece of cake», så iallfall enklere, enn kjøringa i Sogn og 130930 Eld han tarv som inn er komenFjordane. Her var det mer trafikken og at Veivesenet kunne fortelle at R7 er en «Spesielt overvåket veistrekning». Med tanke på prikker og den slags var det jo greit å bli advart. Trafikken en søndags ettermiddag var iallfall slik at det var like greit å holde seg i køen. Mandag ble Riks’n og Endokrinolog besøkt. De nødvendige glass med blod ble avlagt, før Ring 3 førte ørkendyret ut av Tigerstaden i retning Indre Enfold. Som en vittig tunge har døpt området sør for Oslo, hvor Akershus og Østfold deler fylkesgrense. Her hadde Kamelryttersken en avtale som utartet i samme grad som den i Naustdal. Med innbydelse til å dele et måltid i heimen. Trivelig prat rundt felles interesser.

Før hun og ørkendyret ble satt på riktig retning i forhold til Sveariket. I Töcksfors ble det en liten stopp for enkelte nødvendigheter før turen videre nord- og østover i retning Sundsvall. Men det begynte å bli kveld og mørkt. Ørkendyret ville også ha suppe, mente han. Så på en Statoil-stasjon nord for Torsby fikk han metta si. Kravstor sånn sett er han jo ikke. Forrige påfyll var på Nesbyen dagen før, og før det var det Statoil Stryn som fikk æra av gi ham det nødvendige påfyll av næring.

På førstnevnte Statoilstasjon var det en plakat om overnatting på en herregård i umiddelbar nærhet. Umiddelbar er jo en relativ ting, men en omkrets av fem km er dekkende i dette tilfellet. Og til alt overmål i den generelle retningen som ekvipasjen hadde tenkt seg. Vägsjøfors herrgård viste seg å være en trivelig plass. Prisen var også meget behagelig. Lønner seg å komme utenfor sesongen. 350 svenske for overnatting og frokost lar seg høre. At blondinen var mutters alene i hovedhuset gikk også bra. Hun så ikke noe til eventuelle gjengangere fra tidligere tider i det nesten 200 år gamle huset. Frokosten sto også til godkjent, er tross alt ikke alle svenske spisesteder som har skjønt det med brød, eller i det minste rundstykker til dagens første måltid.For feinschmeckere udi hotellverdenen er det sikkert et drawback at det var dusj og toalett på gangen.

Herrgården ble eiet/drevet av en kristen organisasjon, noe som helst viste seg i utvalget av litteratur på det tilviste rommet. I tillegg til det obligatoriske Nytestamentet var det en mengde oppbyggelige bøker til fri avbenyttelse. Noe Kamelryttersken sto over. Film på svensk TV i stua i andre etasje derimot, var helt greit som avslapping etter en dag på sykkelen. Formidagens nedtur, som hun visste ville komme, ble bearbeidet bak styret i løpet av turen gjennom norsk og svensk høstlandskap.

Etter frokost ble det å fortsette langs E16 i retning Malung. Tidligere et sentrum for svensk skinnindustri, nå en søvnig småby et sted i Sverige. Jofama, som blant annet produserer MC-klær under merkene Lindstrands og Halvarsons, holder til i Malung, og Kamelryttersken lurte på om de hadde et fabrikkutsalg. Det fant hun ikke. Derimot fant hun Jernbergs MC-kläder. I en sidegate. Syr og selger kjøreklær av eget design i skinn. I tillegg har de en del klær i tekstil fra andre steder. Ble ny jakke og hansker. Bullfighter, et norsk merke, har fruen kjørt med i to sesonger og innrømmer glatt og uten omsvøp at kvaliteten ikke holder mål til hennes bruk. Derfor har det blitt nytt i høst. Dyrt som bare f… Men det blir ikke så galt med 15 % høstsalg eventuelt 10 % på helt greie svenske priser.

Kart hadde ikke fruen med seg. GPS-en finner hun ikke, så det ble å kjøre på at man er sånn ca kjent i lendet. Veiskilt og veinummer hjelper også på. Og i Malung var det et åpent turistkontor som var veldig så behjelpelige med å finne ei god rute til Sundsvall. Godt vær, tørr vei og lite trafikk ga passe styrefart mot Mora. Som viste seg å være minst like liten og søvning som Malung. Kanskje ikke fullt så liten, men iallfall like søvnig. Ble et slag gjennom gågata, før blondinen på MC-tur fant at det var like greit å snu nesen mot Trønderheimen. Sundsvall får det bli en gang senere.

Neste stopp ble Älvdalen, hvor nødvendig harryhandel og bunkers ble tatt om bord på doningen. Fremdeles godt føre og lite trafikk oppover mot Idre. Ørkendyret har vært i Älvdalen før. På sin første tur på egenhånd etter han ble levert fra forhandleren med 0 km på telleren og ellers splunke ny. Den turen gikk fra forhandleren i Oslo til Älvdalen med en brukt GPS som retningsviser. I Älvdalen har de en liten motorbane som Senior MC hadde leid for helga. Ble debut på bane for både ørkendyret og betvingersken. Banen ligger der fremdeles kunne de se der de dro nord og vestover oppover langs Österdala-älven.

Rett etter Särna ble det vei 311 over til Funäsdalen. Det kan sies mye om Norsk distriktspolitikk, men i Särna ser man hvordan svenskenes ditto har ført til at småstedene blir avfolket. Ser ut for at både Särna og Idre lenger inn mot grensen lever av vinterturisme og hyttefolk. Nedlagte butikker, verksteder og kafeer som tydelig er rettet mot vinterturistene var det som var å se. Dagens middag ble inntatt på en liten kafe. Typisk svensk, ser dem i alle småstedene Kamelryttersken har vært innom. Nedslitt, ingen gjester på denne tida av året. Mandagsformiddag er liksom ikke den tida slike steder tjener penger. Men det ble da mat. Schnitsel til 135 svenske.

311 er et kapittel for seg. Første strekket når man kommer sørfra er for så vidt greit nok. Den røde asfalten er

Stuggudalsfjellet preget av mange års piggdekkslitasje. Men fullt ut kjørbar, lite trafikk som det var. Men fra bygda Sørvatnet og over til Funäsdalen er en helt annen historie. En ting er reinen som holder til langs veien. Motorsykler er som kjent lite egnet som jaktvåpen. Hverken på rein eller hjort. Heldigvis var det bare et par denne gangen. Og de holdt seg på sida av veien. Som seg hør og bør for veloppdragen rein. Ikke som den ørkendyret traff på vei til Arvidsjaur for noen år siden. Den holdt seg ikke på sida av vegen. Men sprang foran sykkelen som en forskremt hare. Ikke no lystelig å bremse ned på løsgrusen med en rein nærmest oppi framhjulet.

311 har fast dekke, og på mange måter fin MC-vei. Men er smal og dekket bærer preg av lite vedlikehold og mange piggdekk. En 8 – 10 steder var det nylig skiftet stikkrenner, og et sted var det veiarbeid med et smalt spor for omkjøring. Ikke no rart at de fleste bilene som farta rundt der var utstyrt med firehjulstrekk. Svenskene har også en tendens til å bruke grøvre pukk enn det norske veivesenet. Noe som ikke gjør kjøringa i Sveariket mindre utfordrende, på tross av at de har et landskap som ikke innbyr til å bygge svinger og anna snacks for en motorsyklist.

Helt fram til Stuggudalsfjellet hadde det vært ren velstand og lutter glede. Værmessig sett. Men ned Tydalen og Selbu var det noe helt annet. Begynte å bli mørkt, og det regnet kattunger, tollekniver og gamle kjerringer om hverandre. Sliten som hun var etter en hel dag på sykkelen, ble det ikke noen rolig kjøring for ørkendyrbetvingersken. Piggdekkslitt asfalt, mye vann på veien og grove dekk kjentes godt i kroppen. Sykkelen føltes mer ustabil der hvor asfalten var som verst. I en bil merkes det ikke no særlig, men på en sykkel med full oppakning og en sliten fører var det heller ubehagelig kjøring i mørtna og regnværet helt ned til Hell. Men hun kom da hel hjem. Denne gangen også. Glad og takknemlig for en fin tur :-)

 

Ørkendyret klar for avgang

 

featured-image

Fin helg?

Ja, skal da ikke klage. Eller man kan ikke annet. Enn å klage ;-) Har egentlig vært ei fin uke. Ser bort fra den årlige sjekken på Riks’n. Den kunne fruen godt tenkt seg å slippe. Men

når man ikke vart som man skulle, får man være som man vart

For det vart en fin tur ut av den sjekken. Når man vet hva man har i vente form av negative reaksjoner på noe som ikke er unødvendig, men som skulle vært det, da kan man lage seg gode opplevelser, som iallfall delvis kan veie opp for det som ikke var fullt så bra.

Som Kamelryttersken har vært inne på før, så er ikke den korteste veien mellom A og B alltid ei bein linje. Veien 130924 på Svoagår gjerne innom C, D og F, før man havner på F og H og kanskje også G før man i det hele tatt kommer så langt som til B. Så også denne uka. Sykkelsesongen er på hell, og da blir det gjerne noen turer for å forkorte tida med abstinenser. Som nødvendigvis melder seg mens man venter på neste sesong. PMS-behandling kan fungere, men abstinensene er der i fullt monn dagen etter.

Så da ble det Naustdal lørdag. Bare velstand og lutter glede. Helt til Stryn. Der ble det gråvær, og ikke fullt så mye glede, men du verden for en velstand. Helt til Skei. For når hun kom til Fjærlandstunnelen, begynte blondinen å innse at hun var på feil vei. Ikke på ville veier heldigvis, men definitivt i feil retning. Så det ble å kjøre tilbake til Skei og inn på hotellet der. I resepsjonen var det en lokal heltinne kunne Kamelryttersken forstå på dialekten. Møfrøet hadde full kontroll på himmelretninger, veikryss og stedsnavn hele veien utover til Førde. Hun kunne også opplyse at Naustdal lå mellom Førde og Florø. Noe blondinen med egen motorsykkel ikke helt hadde fått med seg. Med fersk ruteopplysning bar det i riktig retning nedover R5 langs Lusterfjorden. Forbi Førde var det fremdeles bare velstand. Men så ved opplysningsskiltet for Naustdal fant fruen ut at nå ble det mørkt. Men det kartet så da greit og tilforlatelig ut. Til høyre der, og så til høyre over den brua og så til venstre? Joda, brua fant hun, men det ble ingen venstresving, bare rett fram opp en av Mor Norges mange bratte bakker. Snur oppe i lia, og satse på at fruentimmeret som lufta Border Colliene sine lenger ned, fremdeles var der. Det var hun. Midt på førnevnte bru. Og hun hadde beskjed om hvor nordlendingen skulle sette kursen. Over brua, til høyre, og så til høyre, over neste bru og der til venstre. Enda mer velstand. Helt til neste utfordring. Som ble løst ved at det lokale utmarkslaget hadde hengt opp kart. Og da var det bare å stoppe på neste gård og spørre etter han som var på hjortejakt. Noe han var viste det seg.  featured-image

Var en fornemmelse i bakhodet på veien at det var kanskje hjortejakt rundt forbi, og at de hun ville besøke nokså sannsynlig var ute på den slags. Følger noen forpliktelser med det å være jordeier. Vet hun. Selv om man har jobb i byen. Og eiendommen ikke er drivverdig. Sett fra et økonomisk synspunkt.  Noe første mosebok sier mye om. At Vårherre satte Adam og hans slekt til å forvalte jorden. Nå kan jo det oppfattes som historie og tøv og forbandet dikt. Men tar vi bort de religiøse overtonene og ser på hvilket ansvar mennesket har i forhold til forvaltningen av jordens ressurser, så er ikke første mosebok så helt på jordet likevel. Selv om vi ikke har bevis for annet enn the Big Bang og Darwins survival of the fittest.

Hjortejegeren kom ned igjen og det ble en trivelig kveld og en trivelig frokost i godt lag. Sammen med folk med hjerterom og husrom. Tusen takk for den opplevelsen :-). Ørkendyret er på slike turer alltid satt opp med sovepose, underlag og presenning, sånn at en natt ute er ikke noe problem. Og det finns hotellrom, campingplasser og hytter til leie rundt forbi, så det er ikke fare for at Kamelryttersken ikke skulle klare seg. Men det er noe med å bli invitert inn til mat og få ei seng, gitt av et godt hjerte og med omtanke for den veifarende. Dagen etter  ble Kamelryttersken, om ikke forbudt, så iallfall sterkt frarådet å ta Sognefjellet. Ferja over Sognefjorden fra Mannhellaren og deretter Hemsedalsfjellet til Gol, ble derimot like sterkt anbefalt. Hjortejegeren mente det var sent på året, og med snø langt ned i lia i Jotunheimen, ville han ha fruen til å kjøre lengre ned i lendet. Noe hun gjorde, snill som hun er. Og ble ikke mindre imponert over norsk ingeniørkunst. Ikke skal hun beklage seg over standarden på norske veier. For en ting er å sitte i heimen og få seg servert alskens politicuseres frierier om hvor dårlig det står til med de samme veiene. Noe annet er å kjøre på dem og få se hva veibyggerne har å beistes med. Som nevnte fergeleie på Mannhellaren. For man kjører inn i et hull i Mor Norge, for så å komme ut på et fergeleie. Er ikke noe mer der. Bare ett hull i fjellet og et fergeleie. Skal noe til for å tenke ut ei slik løsning og få den til å fungere.

Salig Holberg sa det slik i “Den politiske kandestøber” (1723):

»Et er et Søe-Kort at forstaae, Et andet, Skib at føre. Af en politisk Bog man kand Vel lære raisonnere, Men til at forestaae et Land Udfordres andet meere«

Les mer om turen der den fortsetter over Hemsedalsfjellet og videre mot Sveariket

 

MC-ravnan. Nå også VVIP’s

Hva er nå dette?

Blondinen med egen motorsykkel innrømmer glatt, uten tilløp til blygsel at hun ikke er noen beleven festivalgjenger. I den spede ungdom, i den tida når vingene skulle og måtte testes om de bar, da var det Troilltampen som gjaldt. På Storjord i Tysfjord. Rett ved E6. Det var på slutten av nittensyttitallet. Men så flytter man på seg, og avstandene kan bli lange og økonomien skrall. Og i det hele tatt. Men det ble da Troilltampen i -82 også. Da hadde festivalen flyttet seg til Lofoten. Men det ble liksom ikke mer. Festivalgjengeri.

Men så ble det. Notodden bluesfestival og mormorhus. Ikke Kamelrytterskens Mormor, men stasjenta som kaller seg Mormor i blogglandia. Men hun nærmer seg sakte. Blondinen. Skeptisk som hun er. Til bluesfestivallivet. Så det ble med konsert med Kåre Virud og Charlie Musselwhite. Og 125 mil på to hjul til ei trivelig helg i mormorhuset.

Helga etter ble det ikke fullt så mange. Mil altså. 45. Kanskje. Sånn ca. Til Frøya og Frøyafestivalen. Med Too Far Gone, Vestlandsfanden, alle trønderes Åge og Sambandet, Plumbo, Anders Jektvik, Carola og Kaizers Orchestra. For å få med flere av høydepunktene.

Too Far Gone gikk hun glipp av. Blondinen. Loven om tingenes iboende f..skap slo til så det holdt før hun kom seg av gårde:

Alt som kan gå galt, går galt.

På det verst tenkelige tidspunkt.

Scooterføreren var sitt sedvanlige tålmodige jeg. Selv om han nok trega på at han gikk glipp av at Too Far Gone, dro til med «Mønsåsfesten» og «Zetor’n». Men det vet man jo for så vidt ikke. Om de spilte de låtene. Siden hverken han eller blondinen fikk hørt og sett trønderne. Live. På scenen. På Sistranda.

Det de derimot fikk. Når de kom seg så langt som til Sistranda. Var en varm velkomst av lederen for Natteravnene på Frøya. Som hadde invitert MC-ravnan utover for å bistå de lokale ravnene under festivalen. Sjelden har vel noen MC-ravn fått bedre behandling. At de to utskremte fra MC-ravnan følte seg som VVIP’s (Very Very Important Persons) er ingen underdrivelse.

Gjestfrihet, festivalpass for hele helga, sightseeing med privatsjåfør, god mat og førsteklasses overnatting. Alt var på plass for å få to MC-ravner til å trives. Hele helga. Og masse trivelig ungdom. Som unggutten som kom bort og hilsa i handa og sa at skulle han bli for full, måtte MC-ravnene ringe mor hans. Hun var et sted inne på festivalområdet fortalte han.

For det er jo et privilegium. En tillitserklæring faktisk. Å bli bedt om å se etter helt ukjente folks unger slik MC-ravnene ble denne helga. Dessverre slo det til, at natteravning fremdeles er Norges største voksenopplæringsprosjekt. Ikke at noen av ravnene var involvert, men fordi man enda en gang fikk demonstrert at det er lov å si fra. Lensmannen måtte halv seks lørdags morgen ta seg av fire trettenåringer med mer alkohol innabords en godt er for voksne folk. At det ble dagens snakkis på Frøya er ikke så rart.

Om det frister til gjentagelse? Iallfall er MC-ravnene invitert også til neste år ;-)

 

2013-08-10 16.10.24

Scooterføreren sammen med den eminente guiden  og privatsjåføren koser seg i sola på Titran

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

Førerutvikling

Sesongen nærmer seg, men om det har noe for seg å mimre over tidligere eskapader på to hjul, kan vel diskuteres….

 

Helga 7 – 9 mai 2010 var ørkendyrbetvingersken på to hjul sammen med Bimma og hennes BMW 800 ST

 

Helga ble brukt sønnafjells, på førerutviklingskurs hos NAF MC avd Oslo. Etter en avslappet ettermiddag på Operataket

 

var det å trekke i hus til teorikveld i kantina hos NAF i Østensjøveien. 80+ deltagere hadde de fem instruktørene fra Tango MC (Motorsykkelklubben til Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt) å undervise. NAF MC Oslo stilte også med hjelpeinstruktører + tre innleide kjørelærere som var med søndag.

 

 

Har alltid hatt lyst til å få være med på kurs med Tango MC, så dette var midt i blinken.

Etter teorien ble spesielt utvalgte invitert bort på klubbhuset til NAF MC Oslo, og fikk se på et riktig så trivelig klubblokale og verksted/lager til ca 90 sykler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag var det ca 40 sykler i hver pulje, som farta rundt på betongen på Valle Hovin etter eget forgodtbefinnende mellom postene som var bemannet med instruktører fra Tango MC

 

 

Øvelser som serpentiner (slalom mellom kjegler, både med lang og kort avstand mellom kjeglene), unnamanøver i sving, igangsetting med sving til høyre eller venstre, sirkel, 8-tall og krypkjøring mellom kjegler satt opp som en dobbel S. Var instruktører på de fleste øvelsene, og deltagerne kjørte rundt og holdt på med de øvelsene som de ville øve på. Var god plass, selv om det var førti sykler i gang samtidig.

 

Etter pause og omrokkering av kjeglene ble det bremseøvelser, nødstopp og unnamanøver

 

Søndag var kurset flyttet til Vålerbanen

 

På banen var det mange instruktører, så selv om vi var 40 stk delt i tre grupper etter egen vurdering av kjøreferdigheter, fikk de fleste den oppfølginga de ville ha. Kamelryttersken fikk iallfall uoppfordra tilbakemelding på blikkbruk og svingteknikk fra to av kjørelærerne som gjorde at hun fikk en mye triveligere tur hjem. Instruktørene var med og kjørte sammen med oss på banen, lå bak og ga tilbakemelding etter endt pass. Alle svingene var merket med svingpunkt og tangeringspunkt, slik at det var lettere å treffe svingene riktig.

 

Bimma har god dreis på ST’n sin

 

Hjemover ble det R30 opp Rendalen, som selv om det er mye rett fram mellom Rena og Storsjøen, er det lengre opp partier som utfordrer fører og sykkel. Som vanlig var det lite trafikk og med tørr vei gikk det godt å ha alminnelig styrefart oppover.

 

Her fra sørenden av Storsjøen

Opp Tylldalen og over til Tynset begynte det å bli kaldt, så islender og tykkere hansker ble redningen. Sto en politibil med blålysa på litt forbi Kvikneskogen, men han var visst ute i anna ærend, for det var ikke mer å se til dem.

 

Etter en rask stopp på Berkåk for bensinfylling, bar det strake veien hjem.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Dette innlegget er et noe omarbeidet innlegg fra Kamelhiet

Marinen eller Festningen

Kronikk i Adresseavisen 30/3 – 2012

Det å stenge Marinen natt til 1. og 17. mai, har vært en årviss øvelse de siste årene. En stenging som vi i MC-Ravn Trondheim ikke helt forstår.

Men så sitter ikke vi i styrer og ting heller. Vi er frivillige Natteravner og har holdt på siden 2007. Mainettene på Festningen finner vi blir utriveligere for hvert år. Mørkt og uoversiktlig som det er der oppe. «Alle» klumper seg sammen under de to gatelysene som er, med knuffing, ukvemsord og voldtekter som resultat.

Marinen ble jo stengt disse kveldene med argumentet at kommunen ikke skulle arrangere fest for ungdommen. Nei, det trengs ikke, for det klarer ungdommen utmerket godt selv. Det de trenger er en vennegjeng, en mp3-spiller og kanskje en flaske eller to med alkoholholdig drikke. Og et sted å være, helst tørt og varmt, men en gressplen holder i massevis. Alt det får ungdommen tak i, for å feste til langt ut i de små timer. Så det er ikke et argument, at ungdommen må ha hjelp til å lage fest.

Et annet argument er at det blir mye søppel, og vi vil jo at byen ser pen og ren ut på nasjonaldagen. Noe som krever ekstra mannskap. Mannskap som helst vil gjøre andre ting 17. mai enn å rydde etter den oppvoksende slekt.

Når vi kjører Natteravn, kjører vi to eller tre sykler sammen, langs forskjellige ruter rundt i byen. Noen kan ta området fra Korsvika, langs Ladestien til Rotvollfjæra og videre til Hansbakkfjæra. Derfra kan turen gå til Estenstadammene. En annen gruppe kan ta skolene fra Nidarvoll til Risvollan og videre ned Fossegrenda og opp til Leirfossene. Ei tredje gruppe drar til Sjetnemarka/Tillerområdet før de fortsetter til Heimdal/Kattem. Ei fjerde gruppe kan kjøre vestsida av byen fra Ila til Teisendammen, Kyvannet, Lian og over Flatåsen til Saupstad. På den måten dekker vi hele byen, og ser hvordan friluftsområdene i byen brukes. Når det gjelder rydding på disse områdene er det påtagelige forskjeller. Våre nye landsmenn forlater området slik de fant det, slik de vil finne det når de kommer tilbake. Noe man ikke kan si om mange andre som bruker de samme områdene. Så det er forståelig at mannskapene fra Trondheim bydrift syns det kan bli mye rydding noen ganger. Men det må vi ta på oss alle sammen, om vi vil ha det rent og pent når vi kommer til et offentlig friluftsområde. Og det lærer ungdommen i hjemme, om det er greit å slenge søppel rundt forbi, eller om man rydder etter seg. Spørsmålet er om man vil ta det kollektive ansvaret for befolkningens ve og vel det offentlige har eller ikke. Ikke om man skal arrangere fest eller rydde etter den.

Marinen er oversiktlig, og folk trives der. Ulempene er at det kan bli ferdsel gjennom kirkegården ved Domen og støyplager for beboerne sør og øst for Nidelva. Sistnevnte er kanskje en plage som er større under PStereo-festivalen? For da kan man fint sitte på Kuhaugen og nyte utsikten over byen og musikken fra Marinen.

Med mange mennesker samlet på et sted er det nødvendig å ha oversikt for å forebygge umotivert vold. Knuffing og småslossing, noen tråkker over på litt høye hæler i vårkvelden, og der var venninna borte i vrimmelen. Det vi opplevde på Marinen natt til 1. og 17. mai i 2008, altså før man gjorde det famøse vedtaket om å stenge byens befolkning ute fra sin egen hage, var at ungdommen trivdes, de satte pris på at MC-Ravnene var der. Ungdommene fortalte at når de hørte motorsyklene komme, forandret stemningen seg, det ble roligere. Vi tolker det som at nærværet av edru voksne var beroligende i seg selv. Mens når Politiets uniformerte biler kom forbi, var det noen som ikke var like fornøyde, fikk vi høre. For de kommer bort til oss og prater, ungdommene. De syns vi er kule og om kveldene når vi er ute tør de komme bort. For som natteravner er vi ikke så farlige som vi ellers er. De spør om syklene, forteller om hva de holder på med, hva de mener om tingenes tilstand og spør om å få sitte på. Noe de ikke får.

Beslutningen om å stenge Marinen og dermed flytte ungdommen opp til Festningen gjorde at go’stemningen vi opplevde vårkveldene i 2008, forsvant. Det ble mer en «Vi mot dem»-stemning. Det ble mer politi, Røde Kors er der og vår rolle som Natteravner forandret seg fra å være edru voksne som bare er der, til rollen som vakt på en bygdefest. En polarisering som har ført til mer kontroll og steilere fronter, som kan føre til konflikter. En utvikling som undertegnede mener ikke var nødvendig, men som fulgte i kjølvannet av panikkstengingen av Marinen. En annen spin-off av stengingen, er at ved å samle så mange mennesker på et uoversiktlig område som Festningen, er at man legger til rette for voldtekt. Kan i den forbindelsen nevne at det har hendt at vi uforvarende har kommet over ting som kan foregå i halvmørke buskas. En gang var det en som hadde omløp nok i det øverste hodet til å rope «Det e frivellig, det e frivellig».

Ved å sørge for mer lys og stenge kirkegården for trafikk vil man få mer oversiktlige forhold på Marinen. For nå har man skapt en tradisjon og en forventning om at byens ungdom samles et eller annet sted natt til 1. mai og natt til 17. mai, og at de må passes på. Spørsmålet er om man vil stenge Marinen og ta ansvaret for å legge til rette for flere voldtekter, eller om man vil la ungdommen få ta ansvar for seg selv, uten å tiltak som fører til mindre go’stemning og fri utfoldelse. Uansett, vi stiller like frivellig i år som vi bruker å gjøre, til vår egen og ikke minst ungdommens glede.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Enkelt termometer

Alt er relativt, også kulde


Her er en skala for deg uten termometer, men med mulighet for å sjekke forholdene sør og nord i Europa.

20 grader:
Italienerne sover med to laken

19 grader:
Spanjoler tar på seg varm genser (hvis de kan finne en)

18 grader:
Franskmenn slår på varmen

15 grader:
Trønderne spiser is
Spanjoler planlegger ferie i Australia

10 grader:
Trønderne drikker utepils

5 grader:
Italienere skjelver ukontrollert

3 grader:
Nordlendinger bader
Italienske biler starter ikke

2 grader:
Nordlendinger går på utekonsert

0 grader:
Vannet fryser
Du kan se pusten din
Nordlendinger tar på T-skjorte

-5 grader:
Du planlegger sydentur
Vannet fryser i Nord-Norge
Franske biler starter ikke

-10 grader:
Politikerne begynner å snakke om uteliggerne
Katten insisterer på å sove i sengen sammen med deg
Amerikanske biler starter ikke

-15 grader:
Tyske biler starter ikke

-20 grader:
Oslofolk klynker uavbrutt
Svenske biler starter ikke
Spanjolene opphører å eksistere
Trøndere måker snø av taket
Nordlendinger prøver å slikke på metallobjekter

-25 grader:
Øynene dine fryser fast når du blunker
Katten insisterer på å sove inne i pysjen din
Politikerne gjør faktisk noe for uteliggerne
Nordlendinger lukker baderomsvinduet

-30 grader:
Du kan kappe pusten din i biter og bygge en iglo
Franskmenn forsvinner
Nordlendinger knepper den øverste knappen i skjorta

-35 grader:
For kaldt til å tenke
Du planlegger et to uker langt varmt karbad
Japanske biler starter ikke
Nordlendinger tar på seg en varm genser

-40 grader:
Helvete fryser
Isbjørnene drar på sydenferie
Nordlendinger bestiller kakao på fotballkamp

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

Kjølevann og forfordeling, en slags oppsumering

Endelig, kan man se framover mot lysere tider. Vintersolverv, midtvintersblotet og alt oppstyret rundt er over, og ørkendyrbetvingersken kan begynne å tenke på en ny sesong. På to hjul.

Vintersolverv er også ei tid for oppsumering. Mens futen har begynt å regne og sumere seg fram til at fruen det siste året har hatt ei så så stor inntekt, kaller en nødvendighet som ørkendyret for formue, og trekker fra diverse gjeldsposter på boligen. Til sammen blir det et tall som helst skal være mindre enn det fruen har betalt i skatt det foregående året. For baksmell i juni er ikke noen behagelig opplevelse. Men hun vet med seg selv at inntekta sist år var under pari, selv med påslaget som fulgte i kjølvannet av videreutdanning og ny jobb.

På samme måte som med begrepet «forfordele» blir hun gjerne noe spørrende i sine himmelblå, når hun ser at en ellers utmerket skribent skriver «kjølevannet» når hun mener at noe følger etter noe annet. Noen klarer sågar å si det på radio.

Det å forfordele en person eller en sak, betyr dessverre ikke som mange i sin villfarelse tror, å la noen/noe få mer enn de skal ha. Å forfordele noen, er å la dem få mindre eller ingenting av en fordel, mens da andre får tilsvarende mer.

Kjølevann er kjølevann, vann eller veske som brukes til avkjøling. For eksempel av en skipsmotor. Skipet bruker gjerne sjøvann til avkjøling, og man kan ofte se kjølevann der det pumpes ut gjennom skipssiden i en jevn strøm. Eller sprutes støtvis ut sammen med eksosen i hekken på mindre båter.

Kjølvann derimot, er vannet som kommer etter skipet, etter skipets kjøl. Vannet som skipet har seilt fra. Et vann som ikke er avkjølt, det bare er. Forbigått.

Karavanseraiet.no, bloggen som Kamelryttersken bruker til å formulere sine tanker om dette og hint, har vært på nett i to og et halvt år nå. 365 bloggposter om forfordeling, avkjøling og forbigåelse. En litterær radiator for et til tider overopphetet ego, som i sin kauthet gjerne bruker det skrevne ord og mulighetene som cyberspace gir, til å si sitt.

Men det er kanskje ikke alltid like lett å se humoren og selvironien som ligger i fruens skriverier? Oppi alt alvoret og forurettetheten som hun føler nærmest tyter ut av tastaturet bare hun ser i den retningen.

For det er mye egenterapi i det å skrive blogg, iallfall en blogg som Karavanseraiet. Man har sine meningers mot, og man skjønner ikke alltid alt som skjer i ens umiddelbare nærhet og med en selv. Noen ganger kan man skyldesesongbetont PMS, andre ganger er det faktisk ytre årsaker til at Kamelryttersken tar av. Selv om hun har rett, uansett hva andre måtte mene. Ikke sant? ;-)

 

 

PS. Lenkene i denne teksten er tatt med for å vise litt av bredden i det som er skrevet på Karavanseraiet siden 26.juni 2010. Klikk deg gjerne inn på dem :-)

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Lille lillejulaften 2012

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år.

Lille lillejulaften.

Solsnu og verden gikk ikke under i går likevel. Eneste som kunne minne om dommedag og katastrofe var at nettilkoblingen i heimen var litt bob-bob på formiddagen. Og det lovte ikke bra for Minstemann, som bruker Spotify og ser på nett-tv. Er tross alt det han har å bruke tida si på, og da er det greit at det er nett i heimen. Mener han. Og det får han lov til å mene. Er ikke alltid at opphavet kan gjøre no med det, men hun prøver så godt hun kan.

Har vært en rolig, men samtidig hektisk høst. Blondinen med egen motorsykkel har landet. Foreløpig. I ny jobb. I en ny enhet. I samme firmaet. For så vidt ikke så rart at det ble det samme firmaet. Helsepersonell har rimelig få valgmuligheter i så måte. Det er stort sett det offentlige helsevesenet som er alternativet, hvis de vil arbeide med det de kan. Med mennesker som trenger bistand og støtte i en utfordrende del av livet. Men likevel er valgmulighetene der, og det må ikke stå yrkestittel på jobben, bare innholdet kan relateres til det man kan.

Det har vært godt å lande, om enn bare midlertidig, for som forfatteren Tor Åge Bringsverd en gang sa det i en boktittel: «Den som har begge beina på jorda, står stille». Og det har han så evig rett i. Men noen ganger er det ålreit. Å bare være. Vite at man er kapabel, at noen setter pris på bidraget man gir til fellesskapet. Sette seg ned på sin ikke alt for brede bak, med begge beina på jorda, og si «Her er jeg. Her skal jeg være. Inntil videre». Kanskje ikke det lureste å si til en arbeidsgiver. Kunne jo skape tvil om fruens alvor med å søke arbeid. Men likevel. Kan like godt innrømme. Først som sist. «Jeg skal videre, når og hvor, vet jeg ikke helt, men jeg begynner å se hvor jeg skal etter hvert».

For det har noe med å se hvor man er, se hvilket grunnlag man har skapt seg. Om plattformen man står på, er stabil, eller om den trenger mer arbeid og forsterkninger. Og det er den jobben som Kamelryttersken holder på med nå. «Du må ikke være perfekt» sa en psyk i ikke så altfor fjern fortid, når ørkendyrbetvingersken klaget sin nød over detaljer i tilværelsen. Som ikke helt var slik de burde være. I fruens hode. «Det er lov å ha feil og mangler». Mja, mjo, hun vil jo så gjerne. Og har etter hvert innsett at selv ikke en blondine med egen motorsykkel og en velutviklet evne til å finne på noe annet, ikke er i stand til å rusle i samme tralten år ut og år inn. Hadde det ikke vært for et absolutt behov for å betale husleia. Til rett tid. Er hun ikke helt sikker på om hun hadde tatt seg arbeid. Men heller pirket i detaljer og surmult over andres lite håndverksmessige utførelse av sine oppgaver. For selv er hun jo perfekt, må vite.

Men så var det den lille utfordringen med at tida går, i overkant av et halvt århundre har det blitt i Mor Norges fjellverden, og med tanke på den genetiske ballasten og moderne legekunst, er sjansen for enda et halvt århundre i steinrøysa så absolutt tilstede. Forhåpentligvis skjønner avkommet at når den tid kommer, er det helt greit å dra ut stikkontakten. De ressursene kan brukes på folk som vil kunne livne opp til en funksjonsfrisk hverdag. Kommer fruen så langt at det blir snakk om gjenoppliving og et liv med maskinell støtte, da kan heller legestudentene på NTNU få bruke hennes avsjelede legeme til å lære seg anatomi på samme måte som Leonardo da Vinci.

Hun er som sagt ettertenksom og i et alvorlig hjørne, ørkendyrbetvingersken, denne lille lillejulaften, i det herrens år 2012. Solsnu kan være et godt utgangspunkt for ettertanke. Alvoret i tilværelsen er til å ta og føle på. Foreldre som er nærmere slutten av sine liv, enn de var sist solsnu. Ikke at det er noen panikk i heimen, men det har skjedd tinger og tanger som har gitt grunn til kontemplasjon over livet og døden. For som kjent er motorsykkelkjøring viktigere enn både liv og død.

Som med motorsykkelkjøring, handler det om å være tilstede. I sitt eget liv. Gjøre det man tror er riktig for en selv, og dermed for sine omgivelser. Et tema som har vært kilde til mange harde ord og enda mer oppgitt risting på hoder i Kamelrytterskens nærmeste omgivelser. Likevel tror hun at alternativet hadde vært verre å bære for mange av de som har skreket høyest. Kanskje også for de som ikke har skreket så mye, men som spør. Fremdeles.

For man kan ikke være tilstede. Verken i sitt eget eller andres liv, hvis man ikke har en trygghet i seg selv, for at man er den man er. Uten denne tryggheten er man en zombie som eksisterer, men som ikke fungerer mer enn på det absolutt enkleste planet. Tar til seg næring, går på jobb, kanskje ikke det en gang. Og that’s it. Man har ikke overskudd til eller forståelse for å delta, verken i sitt eget liv, eller i sin nærmeste omkrets, når alt man klarer er å legge seg til å sove, stå opp, fylle hodet med noe som ligner næring, gå på jobb, ta i mot kjeft fordi man ikke fungerer og så gå til sengs igjen.

Det er bare èn som kan gjøre noe med en slik tilværelse, og det er zombien selv. H*n må selv ta tak og definere hvem h*n er, hvilket grunnlag h*n har for sin tilværelse, og hva h*n vil. Det de som står rundt kan gjøre, er å bidra med innspill og støtte slik at zombien klarer å finne fram i labyrinten av vegger h*n har bygd inni hodet sitt. I form av vrangforestillinger i skjønn forening med åpne dører som står der, klare til å sprenges. Med dørkarm og det hele.

Med ettertanken og alvoret i mente, ønsker blondinen med egen motorsykkel leserne av Karavanseraiet.no en

God Jul og et Godt Nytt år

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Ha ei fin uke :-)

Kamelryttersken skal administrere seg selv hele uka. Ingen forelesninger, bare ei helt tom uke som kan brukes til mye rart. Som et opphold hos frisèrdama, jobbintervju, sesongstart for MC-ravnene, snekring i heimen og ikke minst studinens hovedsyssel, lesning og tilegnelse av boklig lærdom. For hun begynner å innse at ørkendyret får en ganske så rolig tilværelse de neste seks – sju ukene, bare noen småturer i bytrafikken for å frakte en blond kamelrytterske fra A til B, eventuelt C eller D. Langturer blir det lenge til for å si det slik. To – tre heftige skriftlige oppgaver + ei mappe som skal fylles med innhold fra de siste to vintres ped.studier krever sin studine. Blondinen har etterhvert skjønt at det er sånt studenter bruker denne tida av året til, så da får hun bare følge opp og gjøre sitt beste for at det skal se ut som at hun studerer hun òg.

Håper du får ei fin uke og en fin vår :-)

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

kongledyr 002

Dessert, med og uten kongledyr

Påska har gått ganske så ubemerket hen i her i Karavanseraiet, mens da andre har hatt innrykk av både små og store i heimen. Mormor for eksempel, som forteller og filosoferer over kongledyr og dessert i dette gjesteinnlegget :-)

Mormor sukket i oppvasken og sa til den beste av oss: «Jammen bra vi ikke har så små, nå. Trett i mormorsmilet og svett i øret. Lurt å ikke være gamlinger for annet enn å være mormor og morfar.» Den beste av oss tørket småmorglasset og satte det på plass i hyllen. «Det er hyggelig når de kommer, da. Men det er ikke slik hverdagen vår er, lengre. Vi har det mye roligere, vi. Og har ikke noen med vondt for tenner eller med turbosnakk, hun ligner nok noe på deg.»

Mormor har mormoret, mye, i påsken. I alle fall frem til nå. Det er morsomt, men slitsomt for en litt slitt mormorkropp. Også for småmor og lillemann. Påskeinnrykk er ensbetydende med masse mat, noe snop, fargestifter, trilleturer, oppdagelsesferd og annet rart. Og sandkass. Når kvelden har kommet senker roen seg, noe.

Påskeinnrykket har vært variabelt, ulikt antall mennesker har sust innogut og forbi i vinterboet. Det har vært mat og lek og tur og i det hele tatt. Men nå skal mormor og den beste av oss ha en dag, bare for seg selv. Mormor tror de trenger det. «Gammal, vet du», sier hun. «Ikke 50 år lenger, det er lenge siden det. Men er hyggelig. En stund.»

Skjærtorsdag startet innrykket. Og mormor hadde spurt om matønske og fått svar: «Mormorlam og kålrabistappe. Skjelvegrøt og saus. Resten kan du finne ut eller på.» Så lam på mormorvis sto på menyen. Det forsvant fort. Og ikke store resten heller. Mormor synes det var ok, for hun er ikke mye for restemat, egentlig. Så lekte alle med den små som skulle ha tann og den som fossesnakket. De store drakk kaffe og spiste snop. Ikke han som skulle ha tann. Før sov ble det mye parlamentering om pannekaker og blåbærsyltetøy. Og sov. Så dro noen og mormor ba dem hilse til sommerheimen, men ville ikke med, for det var spådd kaldt på fredag. Og det ble det.

Tidlig fredag ble sneen bestemt på å komme igjen og det var surt. Så pannekakefesten måtte bare starte tidlig (i alle fall tidligere enn planlagt). Mormor var pannekakemester og snudde med vrikk i leddet og småmor så på med øyne som tinntallerkener og ville prøve. Det ble søl. Men hun bragte pannekaker til dem som ville ha og dem som ikke ville ha. Katten gikk i dekning under sengen. Han er ikke pannekakefrelst. Siden alle våknet veldig om morgenen, ble noen trette og sov. Han som skulle ha tann var mett av pannekaker og sov leeenge. Småmor bare duppet litt med mormor. Og så gikk det i full fart igjen. Og mo og moffen ble elefanter og modellbyggere og lekekamerater på gulvet. Og tålmodigheten ble tynnslitt hos en bitteliten dame som ville på moffentur. Lydnivået ble noen desibel for høyt og moffen kapitulerte. Turen ble ikke lang, for å si det slik. «Kaldt,» sa småmor, «inn for varme og sjokolade.» og så gjorde de det. Og kvelden kom med barne-tv, trette store og små og vondt for tann.

Det tømmes fort i skap og skuffer ved innrykk. Så butikktur ble nødvendig. Tidlig, før de fleste (fanden også, virket det som) hadde fått sko på, så det gikk greit. Det ble en roligere formiddag og stemningen var høy da dresser, luer, sko og voksen-utenpå-klær kom frem. Sandkass og konglejakt var fine ting. Og kongler ble funnet og fraktet i triumf til vinterboet. Her skulle det bygges kongledyr. Det var kongler, frø og tannpirkere over det meste av stuegulvet. Stall og fjøs ble laget av stoler og duker. Og noen av dyrene måtte pakkes i boks og noen ble tråkket på. Alle rakk jammen å spise litt innimellom og få påskeegg. Deretter så senket roen seg over heimen. Små sovnet, store slappet av, senket skuldrene og så litt på tv, før det var klart at gjespene ble for store og mange. Så sengen ble inntatt.

Søndagen kom og det var utevær, nistespising i hagen og avreisedag. Små hauger med sand ble deponert på ulike steder. Katt kom med forsiktige innspill til smått og det var rimelig rolig. Helt til: «Nå er det på tide at vi drar, si hadet til katt, mo og moffen …» Det ble ikke nådig mottatt. I alle fall ikke av småmor. Hun skulle «være hjemme» og ikke rikke seg en tøddel. Noe som nok måtte oversees. Protester kom, megling forsøkt, men nei. En mulig løsning ble funnet. Trilletur. Så trilletur til lekeplassen, omlastning og hadet med et smil. Det gikk greit.

Rydding og oppvask er må-gjøre mormor og den beste av oss foretar i etterkant og i fordragelighet. Det gir også tid til prat om hva, hvem, hvordan og hvorfor i all verden. Små morsomme og ikke så morsomme episoder ble trukket frem og begge var glade for en barnebarnfri dag ventet. Tross alt. Barnebarn er livets dessert, ikke sant. Men kanskje i passende mengder, som annen dessert?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Påske i Ila 2012 015

Skjer da noe

“Hva skal du gjøre i Påska?” er et ikke ukjent spørsmål i tida før påske. Hvert år. Kamelryttersken som var livsikker på at nå ble det kjøreføre, har hatt store planer, i hele mars for hva hun skulle bruke påska til. Og svarte kjekt alle som spurte. Vanligvis er det mulig å ta ut sykkelen ei uke eller to før påske i trønderheimen. Noe mange også hadde gjort. Til blondinens store ergrelse. Misunnelse er som kjent en nasjonalsport i Harald Vs kongerike.

For hun har vært en smule opptatt i mars. Med å praktisere sine begrensede kunnskaper udi psykisk helsevern, og med innrette seg i “ny” leilighet. De åtte ukene med obligatorisk praksis ble avsluttet med et samstemmig bestått fra fruens veiledere. Mest fordi hun innviet sin nyanskaffede stekeovn med å bake kringle til sluttevealueringen. Noe veilederne visste å sette pris på. Ikke så rart egentlig.

Noe Kamelryttersken setter pris på, er at det har blitt vindu på kjøkkenet, med utsikt. Vestover. Når hun ser ut av kjøkkenvinduet , og ser køen av biler fra Fosen hver bidige morgen, er hun i sitt stille sinn fornøyd med at apostelhestene hennes fremdeles er inntakte. Og at høgskole og universitet er i gang- og bussavstand fra heimen.

Borgermesterflette

Deig:

25 g gjær

3/4 dl vann

1/2 egg

2 ss sukker

125 g mel (ca 2 dl)

100 g smør

Fyll:

50 g smør

50 g sukker (vel 1/2 dl)

50 g mandler (ca 1 dl)

50 g rosiner (ca 1 dl)

1. Rør gjæren ut i kaldt vann. Tilsett egg, sukker og mel. Elt deigen godt. Sett den kaldt ca. 15 minutter.

2. Kjevle ut deigen på melet benk ttilen firkant, ca 30 x 30 cm. Skjær smøret i tynne skiver (ostehøvel og kjøleskapskaldt smør er en god kombinasjon) og fordel dem over halvparten av deigen. Brett den den andre halvparten over og kjevle ut med lett hånd. Brett deigen sammen igjen i tre lag og sett den kaldt 15 minutter. Gjenta utkjevling og bretting minst to ganger og la den hvile kaldt mellom hver gang.

3. Hakk mandlene (hurtighakker er kjekt å ha)

4. Smelt smøret i en liten kasserolle og bland sammen rosiner, mandler og sukker.

5. Kjevle ut deigen i en firkant ca 25×35 cm (kjevla er et greit amerikansk øyemål) Del deigen i tre like stykker på langs

6. Fordel fyllet på hver deigstrimmel. Brett dem sammen på langs og klem kantene godt sammen så fyllet ikke tyter ut. Legg dem ved siden av hverandre på på smurtplate med skjøtene ned, og flett de tre lengdene sammen ved å legge skiftevis høyre og venstre deigrull over den midterste.

7. Sett Borgermesterfletten til heving i 20 minutter, pensle den med egg og dryss hakkede mandler over. Stekes ved ca 200 grader i ca 20 minutter. Tips ;-) sett den nederst i ovnen, blir gjerne seende litt brent ut hvis den står lenger opp.

Arbeidsomt? Mjain, mest tidkrevende

Verd arbeidet? = Definetively :mrgreen:

Som Karavanseraiets mange leser har forstått, står ørkendyret fremdeles i carporten. Med batterilader. For været i Trønderheimen har vært en smule under pari hele stille uke. Siden før palmehelga faktisk. Noe Hurtigruta tok konsekvensen av og la seg ved Ilakaien opptil flere ganger sist uke.

Derimot har heimen fått enkelte oppgraderinger. Som fritthengende dataskjerm med egen hylle for PC og kikkert

Data’n har ført en kummerlig tilværelse på kjøkkenbordet, og go’stolen har vært nedgravd i sengklessekker og alskens innbo alt for lenge. Fruens studier har “slitt hund” for å si det mildt uten tilgang til en brukbar arpeidsplass. Men etter at det kom noen meter rør og et par bokser av Biltemas spraylakk i hus, kombinert med kreativ omgang med KeeKlamp rørbeslag begynner det å nærme seg arbeidsforhold som studinen kan være fornøyd med. Mangler gardiner, og sofabenken er fremdeles på det samme planstadiet som den har vært siden tidlig i høst. Skyvedørsgarderoben i entrèen har meldt sin ankomst etter påske. Så da er det mulig at fruens garderobe endelig får en standsmessig oppbevaring. Etter en hel vinter i esker og plastsekker. Biblioteket har delvis materialisert seg, og flyttet inn i skyvedørsgarderoben i stua. Allrom er vel mer dekkende, siden det som tidligere var, gang, kjøkken og soverom er slått sammen med stua til et rom.

Bortsett fra fruens gedigne spisebord, kjøkkenstolene og go’stolen er resten av møbler og innbo satt på hjul. Bokhylla til høyre i bildet, fungerer som romdeler og flyttes alt etter behov. Minstemann mener på at det nå er bedre plass til ham og rullestolen. Noe som var årsaken til å slå sammen alt bortsett fra bad og entrè, som har blitt en tanke større av samme årsak. Dørene er også blitt bredere for å lette kjøring ut og inn, og ikke minst inn på badet hvor det nå er plass tilå få inn rullestolen og ikke minst få den plasert riktig i forhold til takheis og badekar. At blondinen har armslag samtidig er heller ikke noe minus. Eller?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

PMS, abstinenser og manglende føre

Karavanseraiet er en logg om om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Nå har det vært mye samfunn, helse og personlig utvikling i det siste, så midt i verste abstinenstida passer det med litt motorsykkelkjøring. Ørkendyret står jo bare og vansmekter i Kamelhiet og venter på bedre føre :(

Ørkendyret på Arctic Circle Raceway (ACR) juni 2010

 

Ørkendyret i hiet sitt, mars 2010

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Samme nøda er det hver vinter, våren 2010, i mars, var det rimelig prekært, og blondinen måtte gjøre noe alvorlig med abstinensene som raste i kroppen og gjorde hverdagen til en utfordrende, for ikke si grusom øvelse.  PMS (Parkert MotorsykkelSyndrom) er helsefarlig. Sånn er det bare med den saken.

Ørkendyret utenfor Dragvoll, mars 2010

 

I mars 2010 ble epistelen nedenfor skrevet om at det var litt småkaldt, men med ei ekstra jakke utapå og varme i holkene var det ikke så helt galt. For gleden ved å endelig være på veien igjen var nesten til å ta og føle på.

Kamelryttersken hadde vært et ærend på Dragvoll. På vei derfra ble det til at hun svinger inn på E6 sørover ved Moholt. Å kjøre om Kvål kunne jo være en grei snarvei hjem til Ila, lizzom. Tenkte først på å kjøre over Ånøya, via Korsveien og Gåsbakken ned til Svorkmo og defra ned til Orkanger og hjem via E39. Men var litt skeptisk til føret i bakliene over åsen, så det fikk bli å snu på Kvål, og ta samme veien hjem igjen. Vel forbi Melhus, føret var fint, tørr vei og lett trafikk, kom det en tanke om Støren, der er det greit å snu i krysset med veien opp Gauldalen til Røros. Fortsatt fint føre nedover forbi Kvål, Ler, Lundamo, nærmer seg Hovin. Tja, kanskje Berkåk og ned Meldalen til Orkanger og hjem? Med så tørr, fin vei og bare godværet med sol og skyfri himmel blir det sikkert en fin tur. Sånn passe lang som årets første. Forbi Støren, god vei, og ørkendyret storkoser seg i femte og sjette giret og et passe turtall. Har god tid og kan avpasse forbikjøringene etter motgående trafikk. Fruen tenker litt bil når hun kjører forbi burister som ligger foran på veien, vil gjerne ha oversikt framover og være sikker på at ørkendyret kommer inn i høyrefeltet før det kommer noen i mot og krever den plassen han tar opp på venstre side av vegen. Buristene ligger gjerne litt langt ut mot gulstripa så det kan bli knapt å smette inn foran dem hvis det blir trangt i venstrefeltet. Passerer et skilt med ”PERIODEVIS GLATT VEISTREKNING 0,2 – 7 KM” Ja, bruker å være litt påpasselig oppover Soknedalen forbi Korporalsbrua og opp gjennom Vindalsliene, så det skiltet skjønner selv denne blondinen vitsen med.

Har ikke før passert skiltet før bakhjulet sklir ut. Oisan! Her var det glatt, ja! Kamelryttersken kjenner hvordan kropp og skuldre knyter seg og armene blir stive som tømmerstokker. Tenker at nå ligger vi der. Men heldigvis klarer blondinen å slappe av i kropp og armer, får blikket opp og slakker på gassen. Ørkendyret gjør det han skal og fortsetter uten noen fiksfakserier. Hva traileren bak henne tenkte, kan fruen levende forestille seg, for hun snudde så snart det var en mulighet. Ingen grunn til å utfordre føret oppover der på ei stund enda, nei. På tross av PMS og abstinenser med pigg på.

Med piggdekk hadde det vært grei skuring å kjørt videre, men med vanlige dekk, ble utfordringen større enn Kamelryttersken likte. Termometeret på sykkelen sa at det var 2,5 plussgrad, og da er sjansen stor for at det blir kaldere lenger opp i dalen.

Var blondinen litt mer obs på våte flekker på hjemveien? Inni og rett før/etter tunnelene, og der hvor lyset kunne være lurt og skjule glatte partier? Eller var det business as usual?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

img_6083 30x20

Restegryte i romjula

Egentlig litt koselig i vinterhiet. Begynner å bli litt Kamelrytterskepreg på hiet, hun har fått samlet sitt innenfor rekkevidde fra godstolen, og kan senke skuldrene og strekk beina akkuart så langt som det passer. Det eneste som mangler er museplata i forkant av armlenet på godstolen. Kan liksom ikke begynne med omfattende ombygginger av annen manns møblement, selv om det er aldri så praktisk, tenker fruen, mens hun finner seg i en litt ubekvem arbeidstilling. Skal tross alt ikke bli værende her for all framtid.

Dagen har blant annet vært brukt til bytur, en heller krevende øvelse i romjula, siden bussene går etter kornprisene på Hawaii og ikke etter ruta som er oppslått i busskuret. Og makelig anlagt som blondinen er, bryr hun seg ikke om slike små detaljer som å sjekke atb.no om når bussen faktisk går. Hun er vant til at bussen går når den går, det vil si fem til seks ganger pr time, i en eller annen retning. Et kart som ikke helt stemte med AtB’s terreng i dag. Men hun kom da fram. Tilbake også for den del. Bussruter er det ikke mye å gjøre med, men når man kommer i snysklettet i Prinsenkrysset, og Femma har kjørt ei busslengde fram fra holdeplassen og står og venter på grønt lys, da kan man bli litt spørrende i blikket når man ikke får gå på bussen, når den likevel står stille. Lizzom. (Snysklett (Nordnorsk uttrykk) er snø som er så våt at den nesten blir til vann når den treffer bakken, eller jakken din. Trollkjerringsklett er den våte utgaven som gjør alt vått samtidig som det er en stiv kuling og minimum sikt. Alt er vått og man ser absolutt bare hvitt rundt seg :evil: )

I slike stunder kan man filosofere over det Fremskritt i en kommentar sier om hva som er vold og hva som ikke er vold. Ahimsa, eller ikkevold krever at man tenker gjennom slike ting for å kunne ta sitt eget standpunkt. Hvem er det som gjør vold mot hvem? Er det sjåføren som lar en Kamelrytterske stå igjen i snysklettet og bli våt og kald? Er det busselskapet som har sine regler om lyskryss, eller er det Kamelryttersken som kan finne på å slippe ei salve om bussjåfører, busselskap og vått og kaldt vær? Ikke så godt å si. Men det er slike utfordringer man står overfor når man vil følge Satyagraha også i det daglige. Ikke bare i det store, med mange og fine ord. Det hadde ikke vært en løsning at Kamelryttersken hadde stilt seg opp foran bussen og dermed nektet den å kjøre. Det hadde blitt vold overfor sjåføren som har sine regler han må følge.

Etter en runde rundt Dragvoll og biblioteket der (med neste Femmer, Kamelryttersken fikk også strukket på rasebena mens hun ventet. Varmere å gå til Samfundet, enn å stå i sniktrekken i Prinsenkrysset. Er en venninde som til stadighet forteller at blondinen har raseben. Er ikke så mye å gjøre med egentlig. Hadde de vært kortere hadde ikke bena nådd ned til underlaget, så enkelt er det med den saken, så da får heller blondinen avfinne seg med å få høre om raseben i tide og utide). Dragvoll er NTNU’s (Norges Naturvitenskapelige Universitet) campus for humaniora og desslike. Gløshaugen er NTNU’s ditto for tekniske fag, i gamle dager NTH, Norges Tekniske Høgskole. Kamelrytterskens grandonkel var blandt de første studentene på NTH og var den første formannen i Studentersamfundet. For det er han hedret med at puben på Samfundet heter Edgar og at en av studentbyene ligger i Edgar B. Schjelderops vei. Samfundet deler også ut Edgarprisen til en som har bidratt spesielt til studentenes sosiale liv. Koselig med slik familiehistorie :-) Mens CC Cowboys kan fortelle at Harry er død.

Vel hjemme var det det stadig tilbakevendende spørsmålet om det er noe å spise, og i dag gjerne noe varmt. Julaftens lammesteik ble nesten borte ved første bordsetting, men fruen berget da noen slintrer som kunne bli unnskyldning for restegryte. Sammen med en boks bønner i tomatsaus, en boks mais og en boks hakkede tomater. Restegryter blir mye laget etter spikersuppemetoden, man tager hva man haver. Og fruen havede da også en purre, en stor løk, en halv kålrot og to gulerøtter som ble behørig dividert til passende størrelse. Ca 1/2 liter vann, to toppede spiseskjeer Maizenamel, en pose Toro peppersaus, mer oregano, malt pepper og salt, før det hele ble kokt godt opp og satt i stekeovnen. Jerngryta var noe kald så stekeovnen ble satt på en 60 – 70 grader for å holde lunken mens gryta gjorde seg ferdig i ro mak. I mellomtiden kan jo Kamelryttersken skrive litt?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D