Tag Archives: arbeid

Arbeid, en meningsfull eller en verdifull aktivitet?

Mennesket har til alle tider arbeidet for å opprettholde livet. Det har gitt arbeid en status som det er vanskelig å forandre. I dag definerer vi arbeid ut fra hvor mye vi får betalt for de aktivitetene vi utfører. Vi trenger ikke lenger arbeide i vårt ansikts sved for å ha mat på bordet. Likevel er det forskjell på hvordan vi forholder oss til folk i arbeidsfør alder som ikke går i lønnsarbeid. Jeg er ikke så sikker på at uføretrygd er den beste medisinen for alle. Men jeg er jo heller ikke sikker på at nedleggelsen av gårdsbrukene på de psykiatriske sykehusene var så lurt. Arbeid adler mannen sier vi gjerne, i beste pietistiske og Lutherske ånd. Men vi glemmer ofte at arbeid er en meningsfylt aktivitet som holder mennesket i ånde med alle sine krav til utførelse og tilstedeværelse. Krav som i seg selv bygger helse. Spørsmålet er i hvor stor grad man bør arbeide og hvilke krav man skal stille til utførelsen.

Skrev blondinen med egen motorsykkel i kommentarfeltet på Facebook, etter å ha lagt ut et intervju med Jon Hustad fra Nettavisen med tittelen: «Alle kjenner folk som er uføretrygdede som de vet er friske»

Tittelen er i seg selv en provokasjon så det holder. Og temaet har vært diskutertKaravanseraiet.no mer enn èn gang. Og vil nok fortsette å være et diskusjonstema så lenge vi har så rause velferdsordninger som vi har.

Nå er det èn ting å sitte på sin ikke altfor brede bak og mene noe, når man har full jobb, ei inntekt over gjennomsnittet og full kontroll med både økonomi og helse. Noe helt annet når man sitter med ei inntekt på langt under gjennomsnittet, uten mulighet til å spe på med ekstra arbeidsinnsats. Fordi helsa ikke tåler det. Eller fordi velferdsforvaltningen har en kundebehandling og en regeltolkning som ikke oppfattes å være i samsvar med Folketrygdlovens §1. Også Forvaltningsloven kan det virke som blir tolket på ymse vis av nevnte forvaltningsorganer.

Likevel. Det er alltid nyanser. Hustad fikk anledning til å bruke de store bokstavene og dra sine synspunkter helt ut. Noe som er egnet til provokasjon, men ikke alltid til ettertanke.

For som Hustad påpeker, mennesket er tilpasningsdyktig og finner løsninger på de utfordringene det står overfor. I Øst-Berlin grov de en tunnel under muren, for å slippe unna kommuniststyret i den Tyske Demokratiske Republikk (DDR). I Palestina graver de tunneler under grensen mellom Sinai og Gaza-stripen for å omgå Israels blokade av innbyggerne i Gaza. Hvis du vil lan du få en Mercedes personbil inn i Gaza den veien. Hustad snakker om markedsmessige tilpasninger, og bruker liberalistiske vendinger når han gjør det. Uansett begrunnelse for menneskets tilpasning til omgivelsenes krav, står vi tilbake med at mennesket er av natur aktivt og har behov for meningsfylte aktiviteter i hverdagen for å opprettholde og helst bedre egen helse.

Den amerikansk-israelske forskeren Aaron Antonovsky (1923 – 1994) fant på 1960-tallet ut at mennesker med en sterk forståelse av sammenhengen mellom egen selvforståelse og omgivelsenes krav, var friskere enn de som hadde mindre opplevelse av denne sammenhengen. Han utviklet i sitt arbeid ny forståelse for forholdet mellom helse, stress og mestring.  Antonovsky bruker ofte begrepet «Sense of coherence», eller forståelse av sammenheng på norsk. Han kom på sporet av denne forståelsen etter et forskningsprosjekt om den mentale helsen hos middelaldrende kvinner. Det han fant var at kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, hadde bedre mental helse enn sine jevnaldrende som ikke hadde opplevd Holocaust

Kanskje ikke så rart? For når man ser en mening med det man gjør, klarer å se en sammenheng, selv i den største menneskelige fornedrelse, da har man en styrke i seg selv. En styrke man bruker for å overleve. Overlevelsesdrift kan man kalle det. Men man må ikke oppleve så ekstreme ting for å kjenne på hva som gir mening. Man ser det i dagliglivet, hvordan man oppfatter hva som er viktig for seg selv. Med det er vi over til en av guruene i Ergoterapien, Gary Kielhofner. Her i Vinkenes 2008:

Arbeid er et begrep som har forskjellige betydninger avhengig av hvilken kontekst det benyttes i. Kielhofner (2001) mener at arbeid er en produktiv aktivitet, som gir et produkt i form av en vare eller en serviceytelse. Disse produktene kan være bruksgjenstander, kunstgjenstander, viten, hjelp, informasjonsutveksling og beskyttelse. Han mener videre at arbeid henger tett sammen med menneskets overlevelsesbehov fordi det er via arbeid de fleste får tilgang til de ressurser de trenger og/eller ønsker for å leve. Aktiviteter som fører til økt evne til produksjon, dvs skolegang, læretid eller studier er også knyttet opp mot begrepet arbeid i følge Kielhofner. Han sier også at mange former for arbeid involverer uformell utveksling av hjelp og assistanse (Kielhofner 2001, Redzovic 2008).

I dag tenker vi ofte lønnet arbeid når vi bruker begreper som arbeid eller jobb. I dagens Norge har vi har vent oss til at når vi snakker om arbeid at det er hardt, meningsfullt og at det betaler husleia. Vi har også vent oss til at andre aktiviteter enn lønnsarbeid er ikke like meningsfylte eller verdifulle. Det er viktig fordi mennesket i uminnelige tider bokstavelig talt har arbeidet i sitt ansikts sved for å tilegne seg det som trengs for å opprettholde livet. Og fremdeles gjør det over store deler av jorden. Våre norske, rause velferdsordninger er av ny dato, for en stor del innført de siste tredve – førti årene. Fordi vi har en sterk solidaritet og likhetsfølelse i landet vårt. Det var ikke uvanlig at husmannen var Høvedsmann på Lofotfisket, og hadde Husbonden som rorskar. Det gjør at vi fremdeles føler oss likeverdige. Adel og rikfolk var det lite av.

En fordel under oppbyggingen etter krigen, men kanskje ikke den samme fordelen i dag? Hvor vi har mer penger mellom hendene enn vi har godt av. Der har faktisk Hustad gode poenger, som krever noen tankeøvelser før man avfeier dem som liberalistisk tøv.

Byråkratisk forvaltning av velferdsgoder krever at byråkraten kan mer enn å heve lønn. Politikerne må her ta sitt ansvar med ikke bare forfølge egne fromme ønsker, men også gjøre mer for å forstå naturlige menneskelige tilpasninger til de forordningen de vedtar.

Det snakkes mye om at man må stille krav til den eller den. At man ikke bare kan betale ut sosialhjelp og trygd uten at mottakeren yter gjengjeld. På et eller annet vis. For alle kan noe. Spørsmålet er om den enkelte som kan noe, ser at h*n kan noe? Og blir oppmuntret til/veiledet i selvforståelse, innsikt i egne grenser. Tror vi har langt igjen her, før vi kan si at vi har ytelser som står i stil med det enkeltmedlemmet i samfunnet yter, hvor vi har et samfunn som tar enkeltindividets muligheter på alvor?

Referanser:

Antonovsky, Aaron, 2012, Helsens mysterium, Gyldendal akademisk, Oslo

Kielhofner, G., 2001, Ergoterapi – det begrepsmæssige grundlag, FADL’s Forlag, København

Redzovic, S. 2008, Nærværs og fraværsfaktorer i arbeidsmiljø. Forelesning på Videreutdanning i arbeidsdeltakelse, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Trondheim

Vinkenes, R. 2008, Hvordan påvirkes de ansattes fravær av arbeidsmiljøet i Hjemmetjenesten? Masteroppgave i Organisasjon og ledelse, NTNU, Trondheim

Sykkelvelt og rekkefølge på tunge og tenner

Neida, blondinen med egen motorsykkel har ikke velta med Ørkendyret. Han står like traust og stødig i carporten. Selv om han har vært ute et par ganger i det siste, når det har vært ærend som krevde raskere doning enn tråsykkel. Men det er kaldt og det kan være lurt føre med underkjølte partier i bakliene. Telen har ikke sluppet taket, selv om gradestokken har stått på rødt lenge nå. Bart er det òg. Støvete og utrivelig på to ben eller to hjul i bytrafikken. Buristene kjører på piggdekk som om det skulle vært den kaldeste og mest snøfylte vinteren siden Fimbulvinteren i den norrøne gudelæra.

Dem om det. Trampjernet tar seg like godt fram i trafikken som burene folk tror er alfa og omega her i verden. Arbeidsvei på tre kilometer på flat mark er overkommelig på sykkel, og mye triveligere enn å stampe seg fram i bytrafikken på fire hjul. Like raskt som bussen er det også. I følge en kollega som observerte fruen på sykkel fra bussen utenfor heimen. Begge kom inn gjennom kontordøra samtidig. Men buristene får nå bare holde på i sin villfarelse om at det er bedre med fire hjul med en metalkasse oppå.

Går en grense på 50.000 innbyggere før en by kalles en storby. I Norge. Hvordan de tenker i utlandene om det vet fruen lite og ingenting om. Politimesteren i Bodø derimot. Han fant ut at han fikk 15 millioner banke norske kroner mindre til å drive kammerset sitt, fordi Bodø manglet hundre innbyggere på å bikke over grensen for å være storby ved siste årsskifte. Trønderheimen derimot, regnes som storby, men får visst ikke noen særbehandling økonomisk av den grunn. Blir ikke flere sugerør i statskassa av at det har blitt nærmere 30.000 flere Trondhjemmere siden ordfører Slungård feiret innbygger nr 150.000 i år 2000. Med kake og gaver på fødeavdelingen på regionsykehuset. Siste opptelling viser at det nå er opp mot 180.000 innbyggere i Stiftsstaden.

Avstandene i kaupangen ved Nidaroset har ikke endret seg, topografien er den samme som den har vært. Og tilgangen til bil i embeds medfør er også som den har vært. Derfor hjemmebesøkene i det siste mye godt blitt avviklet med sykkel til og fra. Noe som regnes som både helsebringende og -styrkende. Likevel har Kamelryttersken moderert sitt syn på førstnevnte. Det med helsebringende. En smule. I det siste. For hun klarte å kjøre seg av på vei til et hjemmebesøk. Gang-/sykkelstien hun var sikker på gikk der, gikk ikke der, men et kvartal lenger bort. I stedet var det et gjerde. Forsøket på å snu i unnabakke på gruslagt asfalt førte til skrubbsår på en albue. Par dager senere slo en gammel kjenning til. Hodeverk og nakkesmerter. Faste følgesvenner siden en ulykke for mange år siden. Vanligvis er de såpass veloppdragne at de ikke blander seg i fruens hverdager. Men nå var det ikke bønn. Om det ikke akkurat ble en Canossagang, så iallfall en sykkeltur og besøk hos den faste kvakksalveren, som foreslo 50 % hvile og 50 % arbeid, noe som hørtes fornuftig nok ut. Men så var det «Skal bare …».

For fruens arbeidssituasjon er i endring. Nye arbeidsoppgaver hos samme arbeidsgiver fra 1. mai. Noe som fører til refleksjoner rundt moteord, pendler og hva som er i tiden. De som så Dagsrevyen på NRK sist torsdag, så en reportasje fra Bodø hvor de har etablert et tverrfaglig team som holder på med Hverdagsrehabilitering. Den arbeidshverdagen som reportasjen beskrev, var som hentet fra Kamelrytterskens daglige dont. Teamet i Bodø var satt sammen på samme måte. Ergoterapeut, Fysioterapeut, Hjelpepleier og Sykepleier. Inspirasjonen hadde de hentet fra Danmark. At Trondheim har hatt tilsvarende team og arbeidsmåte siden 2001 var ikke nevnt. Kanskje ikke så rart. Innsatsteam for oppsøkende rehabilitering har ikke samme schwung som Hverdagsrehabilitering.

Derfor har man hevet seg på samme trenden i Trønderheimen. Og etablert Hverdagsrehabiliteringsprosjekt i en bydel. De andre bydelene kommer etter hvert som man får erfaring fra den første. Ideen har man hentet fra Danmark. Men siden man etablerer et nytt prosjekt, må man jo hente pengene fra et eller annet sted. Innsatsteamene sto laglig til for hogg, siden også Hjemmetjenestene hadde behov for større ressurser. Og de folkevalgte tenker like mye sykehjem, at det er løsningen.

Så i stedet for å bygge videre på noe som har vist seg å fungere, og som kunne justeres for å ta opp i seg Hverdagsrehabiliteringstankegangen, velger man å oppløse et godt fagmiljø og spre kompetansen tynt utover. Helhetstenking og samkjøring av tjenestetilbudet er fremdeles bare ønsketenking. Bedre å henge seg på den rådene trenden rundt forbi, enn å stole på at det man har bygd opp selv, det er like bra. Men så var det å skjønne rekkefølgen på tunge og tenner. Det kan være utfordrende i en hektisk hverdag. Men blondinen har denne gangen overlatt pratinga til de som mener de har vett til det, og begynt å reorientere seg mot nye arbeidsoppgaver, selv om hun vet med seg selv at det er rehabilitering og tverrfaglig samarbeid hun vil arbeide med. Hvis hun fikk velge blant arbeidsoppgavene hos sin nåværende arbeidsgiver. Så hun sier med Ivar Aasen:

Dei vil alltid klaga og kyta,

at det gjenge så seint og så smått,

men eg tenkjer dei tarv inkje syta

me skal koma, om inkje så brått

 

Mer om kompliserte utfordringer, og hvordan de ikke løses

Forslaget om reduksjon av Innsatsteamene fra fire til to. Har ført til at mye rart har husert i tankegangene og i verbale ytringer rundt forbi i Kamelrytterskens omgivelser. En av de mer uskyldige beskrivelsene som har blitt bragt til torgs var det en hovedtillitsvalgt som kom med. Han kalte forslaget «Et skudd i foten». Noe flere av teamenes samarbeidspartnere nok kan være enig i, men de vil nok ikke bruke slike ord offentlig. Uansett er den unisone tilbakemeldingen fra alle ender av tiltakskjeden Innsatsteamene er en del av, at det å legge ned to Innsatsteam vil gi større press på Hjemmetjenesten, på sykehjemmene og gi lengre liggetid på sykehuset. Litt enkel hoderegning forteller blondinen, at hvis Innsatsteamene klarer å forhindre fem innleggelser på sykehjem i løpet av et år, vil de spare kommunekassa for mellom fire og fem millioner kroner. Mer enn man sparer ved å legge ned de åtte arbeidsplassene det er snakk om.

Tall fra Elverum kommune forteller at hvis èn Ergoterapeut klarer å forhindre to flyttinger til omsorgsbolig, har hun spart inn sin egen årslønn. Og en omsorgsbolig er som kjent billigere i drift, enn en sykehjemsplass.

For ikke å snakke om at kommunen må ut med nærmere fem høvdinger, for hver natt en pasient blir liggende over utskrivningsdatoen på sykehuset. I gjennomsnitt ligger det mellom ti og femten pasienter på vent hele tida, fordi kommunen ikke har kapasitet til å ta i mot dem. Og så har administrasjonen magemål til å si at Innsatsteamene må halveres fordi de ikke utnytter kapasiteten?!? Henger liksom ikke helt på greip, hvis man spør blondinen. Men hun blir ikke spurt. Mest sannsynlig fordi blondiner i følge folketroen ikke har så mye forstand. I likhet med Ole Brum, en liten bjørn i skogen.

Tiddelibom og hutte meg tu

Kapasitet ja. Hvordan måler man så den På en gravemaskin måler man kapasiteten i antall kubikkmeter oppgravd masse i løpet av en gitt tidsenhet. Kapasiteten på en bestemt maskin varierer ganske mye, alt etter hvor hard massen er, hvor mye gravemaskinen må flytte seg for å få tak i det den skal grave opp, servicebehov og sist, men ikke minst maskinførerens erfaring og kunnskap om å bruke maskinen effektivt.

På et Innsatsteam er det ikke bare å se på antall saker teamet får i løpet av året, men også hvor lang tid det tar å gjøre jobben. Antall saker har vært relativt stabilt de siste årene. Men kompleksiteten i sakene har økt. Etterhvert har brukerne som blir tildelt oppsøkende rehabilitering blitt sykere og mer marginale i forhold til mulighet til å bo hjemme. Selv med massiv innsats fra hjemmetjenesten. Men man prøver fordi vi vet at folk som bor hjemme trives og har det bedre. I seg selv et intensiv for å gjøre det som –terapeuten foreslår av tiltak for å lette hverdagen.

Men det er ingen som har kommet med tiltak for å gjøre arbeidshverdagen i teamene lettere. Etter at man har fått ryddet opp i eventuelle misforståelser om man i det hele tatt har jobb fra nyttår, vet både Ergoterapeuten og hennes kolleger at jobb har de, men ikke hva de skal gjøre. Både tillitsvalgte og Enhetsleder er klare på at det kan bli en overtallighetsprosess. Javel. Nei. Slike har blondinen vært borti før, og er ikke akkurat beroliget. Med hensyn til arbeidsoppgaver i 2014.

For det som sies i budsjettforslaget er at Hjemmetjenesten skal styrkes, og da særlig med hensyn til det å kunne ta i mot utskrivningsklare pasienter. Da blir spørsmålet hvordan den skal styrkes, for hvis man med det mener at Innsatsteamene skal smøres tynt utover, med en på hver hjemmetjenesteenhet, da har man flere dilemma å ta hensyn til. Et av dem er at det er lite pleiepersonell i Innstatseamene, noe som gjør at man må ha en klar stillingsbeskrivelse for –terapeutene som eventuelt flyttes. En annen er at rehabiliteringskompetansen som nå er i teamene blir borte med å oppløse dem. Kompetansen ligger i teamet som sådant, ikke like mye i den enkelte fagutøver. Enkeltvis har teammedlemmene bare sin egen fagkompetanse. Når de arbeider hver for seg kan de ikke trekke på at det er tre andre med helt andre briller som samarbeider om felles saker. I hjemmetjenesten er det fokus på omsorg og pleie, ikke på å arbeide med hendene i lommen, som i å veilede brukeren i daglige gjøremål.

Rent økonomisk er det også spørsmål som dukker opp. De som arbeider i Innsatsteamene har lang erfaring og høy kompetanse. Dette slår også ut på lønningsposen. Slik at det er flere av dem som arbeider på teamene som har like mye i lønn som en og en halv hjelpepleier, som er den kompetansen hjemmetjenesten trenger mest av. Slik at man overfører dyr og tung kompetanse på hverdagsrehabilitering, som ikke vil gjøre like god nytte for seg der de kommer, fordi hjemmetjenesten per i dag, ikke har kompetanse til å bruke det de i tilfelle får overført av fagpersonell. Det blir som med maskinentreprenøren som taper penger fordi maskinføreren ikke klarer å fylle like mange lastebillass i grustaket, som han klarer på et veianlegg. Maskinføreren er av de beste på bakgraveren, og bygger vei som bare det, mens han på forgraveren i grustaket, som arbeider stikk motsatt, bare klarer to tredjedeler av det han ellers klarer.

Hva gjør man da? En eventuell overtallighet belaster kanskje ikke helsebudsjettet, men den belaster kommunekassa like mye for det. Slik at summa sumarum blir det ingen besparelse å legge ned Innsatsteamene. Man bare flytter utgiftene, og genererer overforbruk på de tjenestene som allerede er hardt presset fra før.

Det finns løsninger, men mange av dem sitter langt inne hos de som må ta avgjørelsene. Den enkleste er bussiness as usual, men da må de finne penger et annet sted. Omorganisering av kompetansen mellom enhetene koster og krever tid, og mye godvilje fra administrasjonen og i de berørte enhetene.

Noen må kanskje gjøre som Aleksander den Store? Han hogg over den gordiske knuten med sverdet. Han ble da som legenden hadde spådd, herre over hele verden. Nå ble han jo ikke herre over hele verden, bare over den delen av verden som grekerne kjente i 334 f. kr. Han oppnådde da kanskje ikke det han var ute etter?

Sverdets makt heter seg å være stor, en makt Aleksander kjente og kunne bruke. Men det kan tenkes at man i dag må bruke andre metoder for å løse denne knuten, med alle dens dilemmaer? Gandhi var en annen stor mann med radikale løsninger, kanskje hans tankegods er bedre egnet for gordiske knuter anno 2013?

 

Enkelte stusser kanskje på sammenhengen mellom bildene av en gammel sliter og nye utfordringer i helsevesenet?

Brødrene Søyland utviklet en av de første hydrauliske gravemaskinene på 1950-tallet. De så en løsning på de utfordringene som industrialiseringen og gjenreisningen etter 1945 medførte. De var hele tiden langt framme i utviklingen av nye maskiner, også internasjonalt. Men Brøyten, som Innsatsteamene ble offer for kortsiktig økonomisk tenking. Brøyt ble solgt til Sverige og etterhvert Finland, og er nå historie. Innsatsteamen blir ikke solgt, bare lagt ned fordi man ikke klarer å se helheten i tjenestene som må ytes. Forstå det den som har vett til det.

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

394398_489556577721884_1300355194_n

Om integrering, eller det å gå milevis i egne sko

Kamelryttersken har blogget i noen år, på diverse bloggplattformer og med diverse tema og sine meningers mot om mye og mangt. Mye bra egentlig, ser blondinen, når hun ser tilbake på nærmere fem hundre bloggposter her, og der og ikke minst på kjøkkenet

De siste årene har også vært preget av et liv i kampmodus, mot alt og alle, noe blogginnleggene har vist. På ymse vis.

For det gjør noe med et menneske å kjempe seg fram mot alle odds, fra en kjønnsrolle til en annen. Må nødvendigvis gjøre noe med det mennesket. For det har vært en kamp, på godt og ikke fullt så godt. Og Kamelryttersken har vært klar over at de prosessene hun har gått gjennom ville gjøre noe med henne. Men hun visste ikke og vet kanskje fremdeles ikke helt hva hennes bevisste valg av kjønnsrolle vil føre til. På godt og vondt. Ikke bare i henne selv, men også i forholdet til omgivelsene, familie, venner, arbeidskolleger…

Hun har stått i konflikter som hun ikke så komme, bare kjente at her kunne hun ikke være. Hun fikk vite av èn leder at han ikke turde slippe henne løs på brukerne av de tjenestene firmaet hans tilbød. Etterpå ser blondinen at konflikten like mye var andres, men den ble hennes fordi de andre ikke ville vite at de selv hadde holdninger de ikke ville vedkjenne seg.

Sist vinter tok hun videreutdanning, med arbeidsgivers velsignelse og støtte. Som faktisk ikke visste hva de skulle bruke en kyndig Ergoterapeut til. På grunn av en konflikt som den blonde ørkendyrbetvingersken uforvarende ble midtpunktet i. Litt sånn under bordet kom det fram at noen mente at Kamelryttersken ikke var så flink, faglig sett, som hun selv innbilte seg. Kaut og herskesyk var hun visst også.

Vinteren med videreutdanning ble like mye en øvelse i det å lande. Med hjelp av en psyk, blogging, familie, venner og ikke minst gode medstudenter, praksisveiledere og lærere som så fagpersonen, ikke bare et menneske som fortvilet slet med å tilpasse seg en ny rolle, et nytt liv. Trodde hun. For det har med å se og forstå og bli sett og forstått. Plutselig fikk hun tilbakemeldinger på at hun var dyktig, at folk ville ha henne med. Arbeidsgiver begynte også så smått å signalisere at de hadde en annen holdning til fruens kvalifikasjoner.

På forsommeren ble det spørsmål fra arbeidsgiver om ny jobb etter at hun var ferdig med videreutdanningen. Mja, mjo, blondinen kunne tenke seg en av de utlyste fagleder-stillingene i den og den enheten. Litt att og fram om mangel på søknad siden fruen var overtallig, ble etterhvert til et jobbintervju. Og avslag. Med skriftlig begrunnelse over to sider. Var en del repetering av positiver som kompetanse og integritet, noen negativer fra tidligere ansettelsesforhold, og endel som tydet på at en tidligere arbeidsmiljøkonflikt på en annen enhet fremdeles ble sett og tatt hensyn til. Det var ting i begrunnelsen som kunne diskuteres, som at en sak som oftest har minst to sider, men det er ei tid for alt. Også diskusjoner om misforståelser og  detaljer. Likevel, det viktigste, at Kamelryttersken var mer integrert og godtatt enn hun var klar over/ville vite, var hverken skrevet eller antydet. Det var bare en naturlig del av begrunnelsen.

Samme enhetsleder tilbød likevel et års vikariat på et av enhetens team for oppsøkende rehabilitering, noe blondinen etterhvert finner ikke bare var akseptabelt, men faktisk bedre enn faglederstillingen hun ikke fikk. Toppen av kransekaka var at arbeidsgivers lønnstilbud ikke bare innebar innplassering på riktig trinn i firmaets lønnsstige, men det inneholdt også et kompetansetillegg. Enda en bekreftelse av at Kamelrytterskens samlede kompetanse blir sett og tatt hensyn til. Og ikke minst like viktig, det kan se ut som at tida som skuvmil mellom firmaets enheter nærmer seg slutten.

Ikke rart at Kamelryttersken er trøtt, sliten, sulten og ikke minst forundret over at ørkenvandringen er over. Er liksom ikke no vits å være i konstant kampmodus, når hun kjenner at hun har nådd fram. Ikke akkurat dit hun hadde tenkt seg, eller i den hastigheten hun trodde, men fram til et sted hvor hun kan trives, hvor plattformen, basisen hun har bygd, kjennes trygg og stødig. Fram til et sted hvor hun kan samle seg, bygge videre og få tid til å hvile i eget fag. En luksus det har vært lite av de foregående årene.

Sett i bakspeilet ser Kamelryttersken at det å være så konstant i kampmodus, ikke bare er slitsomt, det forstyrrer utsynet også. Man ser ikke skogen for bare trær. Og man ser heller ikke hvilke situasjoner som bør unngås, velges bort. Når man står og forsvarer seg og sitt, blir alt viktig å forsvare og forsvare seg mot. Det gjør at man kan støte bort samarbeidspartnere og støttespillere. Er noe med å gi seg tid til å partere kamelene før man begynner prosessen med fortæring og fordøyelse. Er som kjent enkelte kameler man ikke skal eller bør ri på.

Noe annet som vinterens landingsøvelser har ført til, er at fruen begynner å skjønne hva hun skal svare når noen spør hva hun skal bli når hun blir voksen. Hun skal bli stor. Iallfall anbefalte et eldre, kvinnelig medlem av slekta det svaret. Kanskje fordi hun ikke har like mange centimetre mellom isse og fotsåle som blondinen med et tohjulet ørkendyr.

Den samme ørkendyrbetvingersken fikk en stor, og ikke minst uventet gave av sine medstudenter sist vinter. Tid til å ta en doktorgrad. Noe som etterhvert har begynt å feste seg under fruens blonde lokker, at hun har tid til å utvide sin akademiske forståelse av faget sitt, at det ikke må skje NÅ. Med en gang. Men kan tas over tid. For som en bekjent sa det. “En doktorgrad er en personlig ting. Det gjør du for din egen del”. Ja, og med Stiftsstadens tidligere kommuneadvokat i mente, han som skrev doktorgraden sin i en alder av 80, tar hjernecella det veldig så rolig sammen med Ivar Aasen: “Me skal koma, om inkje så brått

Ikke sant?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

blueheartwithwings

Rollator? Selvsagt ordner vi det

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med …”

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering av brukere som har opplevd et fall i evnen til å klare seg selv i hverdagen, i hjemmet. Funksjonsfallet kan være brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har merket en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

Etter videreutdanning nå i vinter, fikk Kamelryttersken tilbud om å arbeide på et slikt team, et tilbud hun tok i mot med en del ettertanke. For det er ikke bare bare å gå inn i et tett samarbeid med flinke fagfolk, som er godt forankret i sitt fag, og som har sin måte å samhandle på. Og ikke minst som vet at deres vurderinger og anbefalinger blir tatt hensyn til i det systemet teamet er en del av.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Han vil ikke la seg kateterisere, men når Nattpatruljen var innom, ble det en halv liter”.

“Vi må bare fortsette og mase om faren for en ny UVI (UrinVeisInfeksjon), hvis han ikke lar de fra sona hjelpe seg med å få ut resturinen”.

“Skrev på huskelista til hjemmetjenesten at vi skal inn der på onsdag og se på sittestillingen hans, om ikke Ergoterapeuten deres kunne være med? De må jo følge ham opp etter at vi trekker oss ut. Og så er det bra at vi får noen ansikter å forholde oss til på den hjemmetjenestesona også.”

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Og hele tiden må fagutøveren skjerpe seg, møte brukeren der han er, tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere man utfordrer. Er vel ingen som vil møte seg selv i døra for ofte? Og som Mormor spør, vil man ta i mot hjelp?

blueheartwithwings

Etiske gensere

Steeleye Span synger om veveren og fabrikkjenta mens blondinen benker seg ved PC’n med en stor kopp kakao. Ute regner det visst. Er iallfall grått og asfalten er våt ser det ut for. Buffy Sainte Marie begynner med “Universal Soldier” i høytalerne mens Kamelryttersken tenker på overgangen fra en tilnærmet uansvarlig studenttid til “Working class lass” som setter seg på trampjernet for å komme seg på jobb i vidotta, hver enda dag.

Ja, for hu jobber på “gølvet”, selv om jobben er rimelig full av frihet under ansvar. Oppsøkende rehabilitering i heimen gir møter i døra og nye perspektiver på egen fagutøvelse. “Idag gjorde vi en god gjerning” kan kollegaen si i bilen hjem fra en bruker som når de kom hjem der, satt i senga nærmest klar for å legge seg til igjen. Hjemmetjenesten hadde vært innom og gjort sitt. Men, nei, stå opp så ikke brukeren noen vits i. Men, litt lirking, og noen alvorsord om kroppsfunksjoner og egenverd senere, så får h*n da på seg klær og setter seg opp i allfall. Og på vei ut følger det et smil og et dypfølt “Takk for besøket”, “Dere må bare komme tilbake. Noe de gjør, noen dager senere. Brukeren er oppe og påkledt, forberedt på dagens oppgave, rydde i leiligheten. Iallfall i stua, og i klesskap, såpass at det blir oversikt over hva som er rundt forbi av klær og annet husgeråd. Svartsekker til tinger og tanger som har sett sine beste dager dukker også opp. Alt mens brukeren blir mer og mer overveldet over hjelpa h*n får, uten å ha bedt om den. Hadde det ikke vært for ørene hadde smilet gått helt rundt. Kjøleskap og matskap er ikke helt tomme, men det trenger oppfylling ser teamet, som får med seg kronasje og handler inn godsaker, frukt, juice, pålegg, Fjordlandmiddager… “Er liksom ikke noe som smaker lenger, kan ikke dere finne på noe?” Brukeren er litt lav på vannet, litt unnskyldene for at h*n ikke klarer å ta vare på seg selv. Joda, de ordner med noe som smaker godt, fyller drikkeflaska med juice og oppfordrer brukeren til å drikke mye. “Vi vil ikke at du skal tørke ut, du har sett innsida av ambulansen for ofte i sommer”.

“Fint med de støttehåndtakene på badet og dusjstolen, nå kan jeg gå der inne og dusje nesten alene” Brukeren stråler nærmest over all viraken som har vært de siste ukene.

Solskinnshistorie? Ja. Realitet? Ja. En del av hverdagen i et tverrfaglig Innsatsteam? Ja.

Men historien gir også rom for refleksjon rundt etikk i hjemmetjenestene, rundt verdigheten til den enkelte mottaker av den hjelpa alle de gode hjelperne vil gi. For noen ganger kommer man ikke i mål med tiltakene, selv ikke med all den godviljen man vil legge til. Rett og slett fordi man ikke kommer inn til der hvor brukeren er. Realitetsorientering er ikke alltid det det er mest av hos brukerne teamet møter. Selv med en tverrfaglig sammensetning og dermed ulike innfallsvinkler er det ikke alltid mulig å komme forbi enkemannens ubearbeidede sorg som er forsterket med en smerteproblematikk som kan ta motet fra de fleste, eller den slagrammede alkoholikeren som klarer seg bra, bare han har nok drikke. At boligen gror ned i skit, at medisineringen er så som så, at pårørende står hjelpeløse overfor et menneske som i sine velmaktsdager var en ressurs og en støtte i familien og nærmiljøet, det ser h*n ikke.

Eller han som skal hjem etter et utall inn- og utleggelser fra sykehus, hjem til en ektefelle som er utslitt, som ber så tynt om å få et avlastningsopphold for ektefellen. “Nei, jeg skal hjem, jeg blir bare syk av et korttidsopphold”. Javel? Hvordan det? Dèt spørsmålet er det ingen som tør stille. Eller sette hardt mot hardt og si at “NÅ, N.N, nå må du både for egen del og for dine nærmestes del, ta imot et korttidsopphold på sykehjemmet. Så kan du dra hjem om to uker.” Teamet styrer og står på, og spar opp ei sykshjemsseng for to uker. Men nei, vi kan ikke overstyre mennesket som ikke vil se at 20 innleggelser på sykehus på et halvt år tyder på at avlastning fra hjemmets lune arne kan være godt. Helsepersonellet rundt ser det, men kan ikke gjøre mer enn å tilby, anbefale, “Du bør ta i mot dette tilbudet, for din egen helses skyld”

Hvor går genseren? Hvor mye kan vi tvinge vår faglig funderte realitetsoppfatning og forståelse for bra og dårlig på mennesker med nedsatt virkelighetsforståelse i forhold til egen helse?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

blueheartwithwings

En som gjør noe

 

 

Karavanseraiets avdeling for dokumentasjon av arbeidslivets allehånde tilskikkelser kan i dag bringe en historie fra den alltid meget etterrettelige Facebook:

Fem kannibala var blitt fast ansatt i kommunen, og sjefen fikk dem til å love å kjøpe mat i kantina…
Etter fire uker kommer sjefen meget forbanna: “Det mangler en HJELPEPLEIER . Er det nån av dåkker som vet kor ho e blitt av?
Alle kannibalan riste på haue og sværget på at de har ikke nåkka med det å gjøre…
Da sjefen har forlatt området spør en av kannibalan: ka slags idiot har spist en HJELPEPLEIER?
Det var mæ, sa den ene…
Førr en tullpeis!… Her har vi ete direktøra, avdelingsledera, teamledera og prosjektledera hver dag, og ikke blitt oppdaga…og så går du å forsyn dæ med en som gjør nåkka……..

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Gagns menneskje

 

 Formålsparagrafen, Opplæringsloven av 1959

Skolen har til oppgåve saman med heimen å arbeida for at elevane skal bli gode samfunnsmenneske. Han skal hjelpa til å gjeva elevane ei kristelig og moralsk oppseding, utvikla deira evner og anlegg og gje dei gode ålmenkunnskap, slik at dei kan bli gagns menneske både åndeleg og kroppsleg.

Innledning til Kunnskapsløftet 06

Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi. (I denne publikasjonen omfatter begrepet elever også den del av videregående opplæring som foregår i bedrift)

Opplæringen skal kvalifisere for produktiv innsats i dagens arbeidsliv, og gi grunnlag for senere i livet å kunne gå inn i yrker som ennå ikke er skapt. Den må utvikle de evner som trengs for spesialiserte oppgaver, og gi en generell kompetanse som er bred nok for omspesialisering senere i livet. Opplæringen må både gi adgang til dagens arbeids- og samfunnsliv, og kyndighet til å mestre skiftende omgivelser og en ukjent fremtid. Den må derfor tilføre holdninger og kunnskaper som kan vare livet ut, og legge fundamentet for de nye ferdighetene som trengs når samfunnet endres raskt. Den må lære de unge å se framover og øve evnen til å treffe valg med fornuft. Den må venne dem til å ta ansvar – til å vurdere virkningene for andre av egne handlinger og å bedømme dem med etisk bevissthet.

Fra Kunnskapsløftet 06, Generell del av læreplanen

Store ord og fett flesk tenker du kanskje? Kanskje, men noen ganger må vi ha de store ordene og de vide visjonene for det vi gjør.

Partileder Siv Jensen har vært ute og funnet seg et “nytt” emne å bringe til torgs på “Speakers corner”, TV2. Langhelg som det er , kan gjerne oppslagshungrige mediefolk la Fru Jensen få prate mot bedre vitende. Vi får la tvilen komme fruen til gode, hun har jo tross alt en Siviløkonomgrad å skilte med. Det er nesten så man kan lure på om det er andre ting på fruens agenda enn ungdommens beste.

Saken? Å ja, den. førnevnte Siv Jensen var på TV2 Langfredag 2012 og fortalte at snekkere og andre praktiske fagutdanninger ikke trenger så mye teori på skolen. Og at de lærer mer ute i praksis. Joda, men. Praksis henger sammen med teorien og omvendt. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom praksis og teori som gjør at fagutøveren utvikler sin evne til å gjøre jobben bedre.

Ei uke før påske 2012 ble Nordre avlastningsvei her i Trønderheimen stengt i nesten ei uke. 50 tonn med betongelementer falt ned. Døde en polsk arbeider og bygget ble regnet for så ustabilt at man stengte Nordre avlastningsvei som går tett forbi. Årsaken var at man ikke hadde gjort ferdig elementene i etasjen under de elementene som raste, før de ble lagt på plass.

En av Kamelrytterskens medstudiner som har vært med og bygd slike bygg, kunne fortelle at elementene i èn etasje måtte støpes fast før de kunne legge på elementene i etasjen over. Litt spooky å få fortalt slikt, at man hadde tatt en slik risiko som det viste seg å være. Fatalt var det òg, siden en arbeider mistet livet.

Hva har nå dette med Fru Jensens utspill om mye teori på yrkesutdanningene å gjøre? Ganske mye egentlig. Skolen skal utdanne gagns mennesker het det i opplæringsloven av 1959. Den er nå erstattet av Kunnskapsløftet K06, som har samme intensjon. At skolen skal

ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi.

Elevene skal når de er ferdige med 13 års skolegang ha kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv. I dag betyr det ikke bare praktiske ferdigheter, men også oversikt over kommunikasjon med andre, hvordan samfunnet fungerer og evne til å sette seg inn i det skjer rundt forbi. Det krever evne til kritisk tenkning, noe skolen også skal lære elevene. Alt dette krever forståelse for ikke bare rent fag, men også for hvordan bruke fagkunnskapen. Og det får man bare ved å bruke hodet, bryne det på intelektuelle utfordringer. Og det helst før man står i en situasjon som kan være potensielt livsfarlig.

Da blir det å angripe yrkesutdanningene og utarme dem for intelektuelle utfordringer en smule uomtenkt. Denne blondinen lurer på om det ikke må andre grep til? Kanskje begynne med å være kritisk til i medias overeksponering av paraplydrinker og helårs fritidssysler som bare er helårs på strendene i mer sydlige strøk? Og ikke fiske stemmer ved billige argumenter i de samme mediene?

Kamelryttersken gleder seg til den dagen Siv Jensen bruker like mye energi på å bygge alternativer til nordmenns bruk av bil mellom heimen og treningsstudioet som hun bruker på å kritisere det systemet som skaffet henne en solid økonomiutdanning. Og klippekort til forsida i diverse media.

 Oppdatert 22/3 – 2013

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Julebrev, advent 2011

Nærmer seg jul og tid for Kamelrytterskens årlige oppsumering av et langt og innholdsrikt år. Lenkene i dette julebrevet går til bloggposter på Karavanseraiet som forteller mer om fruens liv og levnet det siste året. Klikk deg gjerne inn og se på de postene også.

En ting som ikke har gått ubemerket hen er at Kamelryttersken har blitt et halvt århundre. Med det har hun møtt et av livets mange tankekors siden blondinen bare er 23 og dermed knapt nok gammel nok til å kjøre tung motorsykkel …  Aldersgrensen er som kjent 21 for å kunne kjøre doninger som det ørkendyret hun har.

Arbeid er en annen ting som opptar fruen, særlig den biten av begrepet som fører til at ørkendyret har nok drivstoff, at det er mat i heimen og kronasje nok til å betale husleia. Ble et par løftede øyenbryn rundt forbi når blondinen kunne fortelle at hun ikke skulle arbeide i vinter. Hun måtte faktisk S T A V E det for enkelte før de forsto alvoret i fruens utsagn: Hun skulle ikke arbeide denne vinteren. Noe hun heller ikke gjør. Hun har tatt seg et sabbatsår og nyter det i fulle drag.

For etter å ha arbeidet med psykisk helsevern et halvt års tid, fant blondinen at videreutdanning i Psykisk Helsearbeid ved ett av byens mange eminente studiesteder, ville vært et stort pre i den daglige dont. Fruens nakke sa som kjent stopp for fysisk arbeid med hodet under brysthøyde sist høst, noe som førte til enda en omplassering. Denne gang til et botiltak for psykisk helse.  Noe arbeidsgiveren mente ville være til begges fordel. Den enigheten førte til at fruen begynte på førnevnte videreutdanning nå i høst. Og for godt mål fortsetter hun like godt med ped.sem som hun startet opp med i fjor. Gikk ikke så bra som blondinen ville med pedagogikken sist vinter, så høsten har hatt tilnærmet dobbelt opp med studier for å ta igjen det tapte og komme ajour med praksis og alt til faget henhørende.

Blondinen har nærmest gått i hi for å få ro med studiene, noe som egentlig har vært helt greit. For hun måtte rømme fra leiligheten sin midt i eksamenstida. Viste seg at det hadde rent vann inn under gulvet på mesteparten av de 50 kvadratmetrene blondinen kaller hjem. Noe som medførte at hele leiligheten er revet og skal bygges opp igjen i løpet av vinteren. Gulv og vegger er fjernet, og det er generelt utrivelig i heimen for tiden, med tre store byggtørkere som står direkte på betongolvet og durer 24/7. For ikke å snakke om hvordan naboene har hatt det, uvisshet om deres leilighet også var skadet og alt bråket med rivinga. Heldigvis for dem var det “bare” Kamelrytterskens leilighet som var skadet.

Selv om fruen tar ped.sem, betyr ikke at hun ser for seg en fremtid bak kateteret i videregående skole. Et skoleslag som mange nok ser som nærliggende, med fruens brede faglige bakgrunn. Er mer at hun på tidligere arbeidsplasser har hatt arbeidsoppgaver som har krevd mer innsikt i undervisning enn fruen har med seg fra tidligere utdanning og arbeidserfaring. Er vel flere med helsefaglig høyskole som har opplevd dèt? Framover vil pedagogikken sammen med nevnte helsefaglige bakgrunn, mastergrad og nå ei solid videreutdanning i psykisk helsearbeid, kunne gi fruen større mulighet til skimte  konturene av hva hun skal bli når hun blir stor. Og hva hun trenger mer av.

En bønn som er tillagt Frans av Asissi sier det samme på en fin måte:

Gud
gi meg sinnsro
til å godta det jeg ikke kan forandre
mot til å forandre de ting jeg kan
og visdom til å se forskjellen.

Kompetansen er det ikke så mye å utsette på, har nok heller vært skort på evne til å se at kompetansen er solid og kan brukes til å oppnå ovennevnte økonomiske mål om drivstoff til ørkendyret, mat i kjøleskapet og betale husleia ved forfall. Har tatt litt tid å forstå det, ikke bare tilegne seg kompetansen bare for å ha noe å fordrive tida med, eller for å sloss med vindmøller.

Kamelryttersken mollkoser seg med studiene og de prosessene som skjer i og rundt henne. De prosessene som er er et resultat av å ha brukt tid på å komme et steg videre, på å bygge en solid plattform for videre vekst og utvikling. De prosessene som har ført flere trivelige folk inn i blondinens bekjentskapskrets i tillegg til de hun kjenner fra før.

Også i år er det Nelson Mandelas ord fra når han ble innsatt som Sør-Afrikas første svarte president som er Kamelrytterskens julehilsen:

“Det vi frykter mest er ikke at vi skal være utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi har umåtelige krefter.”

Ta vare på deg og dine, ha ei fredelig jul og et aldeles fortreffelig Nytt år der du er :-)

 :-) Ragnhild

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

img_5848 30x20

Ei krasafaren steinbu

Hellbillies fyller stua, utendørs er det opplys med en himmel som varierer fra mørkegrå skydotter med en lysrosa halo rundt i nordvest mot Fosen og Fosenalpene og nordover fjorden mot Skarnsundet til bortimot perfekt blekblått over Tautra og sørover over byen. Tegner til en fin novemberdag. En slik som gjerne kan tilbringes i fjellheimen på to hjul på vei et annet sted i stille kontemplasjon over livet, døden og evigheten. Eller ruslende i fjæresteinene, med samme forehavende.

Litt seint for slike turer på på to hjul nå, var is på gangbrua over Nidelva i går morges, og det er lurt i bakliene og i svingene i nordhellene, kan være en flekk med is. Og uansett har RL slått til i blondinens bopæl. Med full styrke. Det som skulle være en måneds arbeid med å renovere badet, ble til en telefon utpå formiddagen en fredag i november. “Du trenger ikke tenke på å få flytte inn før i februar”. KTM-førerens stemme er like stødig som alltid, med den lille undertonen av humor som også er der. Alltid. Men dette er ikke spøk. Vannet har rent under isolasjonen i gulvet på soverom og kjøkken. “Vi berger kanskje veggene, men gulvet må opp slik at vi får se hvor mye det er. Og så må det tørke, før vi kan legge nytt gulv og bygge nytt bad.”

For badet er helt tomt. Vannskaden en halv meter opp på ytterveggen ses tydelig. Golvet er 20 – 25 cm under dørstokken. Torsdags ettermiddag var golvet ei steinrøys. Fredag var steinrøysa og isoporen under fjernet, og håndverkerne fikk se elendigheta. De fikk tak i takstmannen som styrer med forsikringsbiten og Kamelryttersken fikk tilbud om alternativ bolig.

Dermed går helga til pakking. Forsikringa tar seg av flytting og eventuell lagring av møbler og innbo. Men det er ikke bare å slippe fremmede folk til for å pakke ned og flytte tinger og tanger. Èn ting er å finne ut hva som må med til den nye leiligheta. To – tre måneder krever sitt av klær og også pensumbøker og PC og og. Andre ting må tas vare på og det må avtales med noen om å oppbevare ting med affeksjonsverdi.

Klokka til oldefar for eksempel. Den som fikk ny plass i stua nå på augusten. Urmakeren som satte den i stand for noen år siden var over seg av begeistring over å ha fått et ekte Schwartzwaldur inn på benken sin. “Den klokka har kommet på ryggen til en klokkehandler nordover fra Schwartzwald og hit” fortalte han. Og la ut om tannhjul av tre, med tannkrans av messing og var i det hele godt fornøyd med å ha fått et slikt oppdrag.

Han Gammel-Jens (Kamelrytterskens oldefar) kjøpte mest sannsynlig klokka på et marked i Lofoten en gang på 1870/-80 tallet. Må ha vært en formidabel investering for en husmann fra ei bygd langt oppe i en dal opp mot Saltfjellet. Men han var også en formidabel mann han Jens. Når det kom tyske fly over gården, var det inn etter “Bjønnbørsa” og til å sikte etter utyskene. Og da var han godt på vei mot de 95. Født i 1849 som han var. Bjørnejeger var han òg. På nettsidene om Vinkenes hvor han bodde sine siste femti år kan man lese at han også var republikaner og at det fortelles ei historie om akkurat dèt:

Det fortelles at han var i Bodø når Haakon VII var på signingsferd. Jens var bjørnejeger og flink til å fortelle historier. Han skulle ha stått nede ved kaien hvor kongen kom på land og fortalt om sine opplevelser på jakt etter bjørn. Akkurat i det kongen stiger på land forteller Jens om en bjørn som hadde reist seg på to og kommet mot ham. Jens slår ut med armene og viser hvordan bjørnen faller mens hatten hans faller av og ruller bortover.

I følge naboen Ol’ Amundsa som var med til Bodø den gangen, fulgte hele folkehopen etter Jens oppover gata,

mens da Haakon VII fikk heller liten oppmerksomhet.

Må nesten legge til at han som fortalte historien var glad i å fortelle gode historier.

Rart med det, slike klenodier vil man ha oversikt over hvor befinner seg. Kamelryttersken er vokst opp med lyden fra klokka hass Jens . Det faderlige opphav var borte og trakk den opp to ganger om dagen, og selv var hun nesten voksen før hun fikk den æren. Nå er den en del av fruens historie og fikk egen glasskasse en gang på -90 tallet. Treverket er sibirsk lerk som kommer fra Vinkenes. Lerka ble hugd og skåret av et barnebarns barn og kassen laget av et annet av hans oldebarn.

Man må ha med seg historia si, samtidig med at man ser framover. Tror vi trenger historefortellerne og historiebærerne. Vi kan ikke bare glemme hvor vi kommer fra og se ned på det. Eller som Sametinget fornekte at det er ei historie som kan gi bedre forståelse av hva som har skjedd i Sameland.

Var et program på NRK1 her ei natt tidligere i uka som tok opp en flik av samenes arbeid med å få råderett over jorda i Sameland. Sametingspresidenten som var intervjuet og gitt god plass til å si sin mening om både dette og hint, hadde faktisk ikke holdbare argumenter utover Ja og Nei, og hmmm. Forståelse for at også Finnmarks tidlige historie hadde relevans også i dag var totalt fraværende slik han ble fremstilt. Nei, det var en patetisk forestilling. Samme nøda om at det nå er en polarisering mellom reindriftssamer og sjøsamer om hvem som har rett till jorda. Var ingen som sa noe om at samene opprinnelig var et folk som levde av jakt og fangst, og at det var først opp mot 15 – 1600 tallet at de begynte med reindrift slik vi kjenner den i dag.

Men når ei dør lukker seg, er det andre som åpner seg, og det er kanskje ikke så dumt?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

Kapittel 6, Læringens drivkraft-dimension

I Knud Illeris (2009), Læring, Roskilde universitetsforlag

“Et vigtigt eksempel på motivationens betydning i læringsmæssig praksis drejer seg om motivation gennem forstyrrelser og uoverensstemmelser af forskellig karakter. Netop i forbindelse med drivkraft-dimensionens betydning for læringen bliver man ofte oppmerksom på. at læring, der er andet og mere end tilegnelse af et fagligt stof, sjældent bare forløper som en jevn og fremadskridende proces. Muligheder for læring, der samtidig bidrager til en personlig udvikling, har meget ofte ofte deres udgangspunkt i en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance, hvad enten man opplever eller erfarer noget, der er i uoverensstemmelse med de forestillinger, man har, eller det er små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse, der er på spill”

(Illeris 2009:102)

Er det rart studinen sovner når hun gjør alvorlige forsøk på å tilegne seg fagstoff? Setninger lengre enn  jubelår på et språk som bare delvis er kompatibelt med hennes eget? Men det Illeris vil formidle her er viktig nok, ikke bare for en lærerinne in spe, men også for en Ergoterapeut som skal bidra med å legge tilrette for en brukers muligheter til å leve sitt liv, ut fra sine forutsetninger og mening om hva som er meningsfulle aktiviteter for ham.

Går man videre og setter Illeris utsagn i perspektiv mot andre teoretikere uti det pedagogiske, finner man at han er ikke alene om å mene at læring oppstår i samspill med andre. Det mener han da ikke? sier du kanskje? Det står da vitterlig “en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance” og “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”. Samspill er jo ikke “forstyrrelse” eller “modsætningsforhold”?

Nei vel? Samspill er utvikling, to gitarister som jammer, utfordrer hverandre med stadig nye riff. De spiller sammen, samtidig som de utfordrer og dermed forstyrrer hverandre. Det er i dette feltet mellom individet og omgivelsene at læring oppstår. Vygotski (en sovjetisk psykolog som arbeidet ut fra Karl Marx’ tanker) formulerte læring akkurat slik og utviklet Marx’ idèer videre. Hans beskrivelse av nærmeste utviklingssone, altså det lærestoffet som er lettest tilgjengelig for en elev (eller student) er like nødvendig viten for en Ergoterapeut som en lærer.

Dette er tankegods som fruen skrev sin Metodefagsoppgave ut fra, det som i dag kalles Bacheloroppgave, og som hun nå møtte igjen i lærerstudiene sist vinter. Studier som gikk “så hæn” på grunn av en eller annen som i en alvorlig ment sammenheng slengte ut at “En Ergoterapeut har da ikke behov for pedagogikk?”. Et spørsmål som blondinen tok til seg, ikke særlig lurt, men slik er det. Er man vant til å ta til seg negative utsagn om egen person eller egen gjøren og laden, da blir slike ubetenkte ord sittende. Hjernecella arkiverer det under “Slik er det, du er en null og en niks”. Man prøver å heve seg over det, for man vet med seg selv at “Jo, som yrkesutøver trenger jeg å kunne mer om å formidle min forståelse av hva som vil være bra for denne brukeren, eller for denne arbeidssituasjonen”.

Er bare sånn det er, hjernecella kan finne på å turne villmann rundt emnet “Yrkesforbud”, særlig i perioder med undervisningsfri, som det er noen av i løpet av høsten. Arbeidsgiver mente at “De periodene kan du jo arbeide?” No way, har vært for mange slike ubetenkte utsagn de årene Kamelryttersken har vært ansatt i firmaet, hun må ha et sabbatsår uten forpliktelser i forhold til jobb. Utsagn og handlinger som må bearbeides slik at blondinen kan heve seg over ubetenkte språkblomster som kommer fra folk som ikke ser at de skyter ikke bare pianisten, men hele pianoet med sin lite gjennomtenkte bruk av språk og talegaver.

Man møter mange på sin vei gjennom livet, noen er bare korte møter, andre møter er lengre, de varer kanskje flere år. Et slikt møte har Kamelryttersken med en prest som arbeider med etikk i firmaet. Sist de råktes var på konferansen Likestillingsombudet hadde her om dagen. Han er vanligvis ganske så forsiktig med hva han sier, presten, men denne gangen kom han med samme analysen som blondinen har. “Med ditt blotte nærvær utfordrer du holdninger de du møter ikke vet de har. Og da går de i forsvar, fordi ingen liker å bli minnet på at man har holdninger som ikke stemmer med det de trodde de mente. Og da blir det du som får det. Er ikke mange som klarer å ta et oppgjør med seg selv og revurdere holdningene sine på stående fot. De fleste trenger tid på seg”

Ja, jo, men altså. Blondinen tar fart og freser over lunsjen: “Men man trenger jo ikke knuse det fordømrade pianoet for det, ta fra meg muligheten til å utøve yrket mitt og tjene nok til å betale husleia?” Man trenger jo ikke legge opp til at uføretrygd er den eneste utveien”

En våken leser vil kanskje begynne å tenke på hvordan står det egentlig til med Kamelryttersken? Har hun det egentlig så bra?

Takk som spør :-) Det å bruke en blogg som egenterapi for å ha et ord på det, er både forløsende for tanker og følelser. Det er også en mulighet til å se bakover på det som har vært, på tanker som roterte i hodet for kanskje flere år siden. I dag kan man skrive om selvmord og også diskutere det, men man kan ikke ikke snakke om de utfordringene en transkjønnet har i samfunnet og i yrkeslivet. Nettopp fordi langt de fleste man møter har ikke ikke hatt tid til å bearbeide sine egne holdninger overfor noe “Som man ganske enkelt ikke gjør, man går ikke fra en kjønnsrolle til en annen”. Eller for å si det mindre presist, men slik mange gjør utenfor blondinens hørevidde, “Man skifter ikke kjønn, det gjør man bare ikke!”

Det er ikke å stikke under en stol at ordet “Uføretrygd” har vært oppe i samtale med fastlegen, og har kanskje også streifet arbeidsgivers tanker, kanskje NAVs også, for den del. Og det er heller ikke noen grunn til å benekte at fruen er ikke bare litt bekymret for hva arbeidslivet vil bringe etter videreutdanningen. Akademia er en tanke som har streifet Kamelrytterskens blonde hode mer enn en gang, men en ting er studier, noe annet er å produsere tekst og undervise på et så høyt nivå. Hjernecella er ikke så kjepphøy at hun tror at dèt blir noen dans på roser. Er tross alt et arbeidsliv i lærdommens pauluner også, selv om det fra utsiden virker liberalt og åpent for det meste.

Har noe med å kunne føle seg trygg å gjøre, er nok der blondinen sliter mest, trygghet for å kunne betale regningene sine og svinge seg en tur til Røros for å spise middag hvis det passer slik.Og like mye handler det om menneskets behov for å ha meningsfyllte arbeidsoppgaver å gå til.

Den godeste Knud Illeris er derfor  kanskje  ikke så langt fra sannheten når han snakker om læring i denne sammenhengen?  “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”

Enda mer om lenker og komplimenter

Mormor sa en gang i verden noe om at bloggere liker å ha lesere, og i går delte hun likegodt ut komplimenter i øst og vest til blogger hun liker å lese.Hun har jo flere ganger sagt at hun liker å lese her på Karavanseraiet.no , så det var jo litt ekstra trivelig å få en slik kompliment. Og i dag fikk Karavanseraiet.no to til. Fra Fjellcoachen og fra Drosseldaisy. Tusen takk til dere begge Håper dere bærer over med at fruen allerede har sendt sine komplimenter og lenket til de bloggene hun setter pris på og vil anbefale til andre.

Trivelig med komplimenter :D Ikke minst når de kommer fra hjertet og er ment som en påskjønnelse :-) Godt å få tilbakemelding på at man har gjort en god jobb, at det er noen som setter pris på det man skriver i sitt ansikts sved, eller hva man nå si om den prosessen som fører fram til gode, lesbare blogginnlegg som man er stolt av å legge ut.

Når da noen forteller at de ikke liker slike awarder som det heter i blogglandet, da blir blondinen litt spørrende i uttrykket og hever sitt velformede øyenbryn en tanke. For slik nettverksbygging er jo ikke bare en honnør for arbeidet som allerede er lagt ned i bloggen. Det er også en gave til å bloggen i form av gratis innlenker. Innlenker som søkemotorene finner og bruker til å sende mer trafikk til bloggen/nettsiden.

Men det handler også om respekt. Respekt for deg som blogger, for ditt bidrag til å gjøre dagen et lite hakk bedre for leserne av bloggen. En respekt som iallfall Kamelryttersken setter pris på, og sier Tusen takk for å få. For det er godt å få en slik påskjønnelse, for det er ikke få arbeidstimer som er lagt ned i Karavanseraiet.no, i form av skriving av innlegg, i form av vedlikehold av bloggen og i arbeid med å utforme utseendet som møter deg som leser.

 

For det er jo hyggelig å få komplimenter, ikke sant?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Hårklipp og sakseproduksjon, to sider, samme sak?

TV’n står på, Minstemann vil se på TV2 hele dagen sier han. Er et program om trening som står på, saklig og balansert nok til å kunne bli sendt i beste sendetid. Ja, men hva sier det om samfunnet vårt? At det er penger i å drive med folkeopplysning om fysisk aktivitet?

En islandsk professor tør å si det som mange tenker. Han påstår at det norske samfunnet har vært gjennom en katastrofe siden 1996.

- I 1996 var de offentlige utgifter til sykdom og uførhet ni prosent av statens samlede utgifter. I 2010 var tallet vokst til 14 prosent. Hvis man ellers ikke kjente til rikets tilstand, ville man lurt på hva slags katastrofe som egentlig har rammet dette landet i mellomtiden. Rögnvaldur Hannesson til NA24

SV’s Karin Andersen spretter opp, programmessig, til forsvar for felleskassas utbetalinger til syke og uføre.

- Hannesson og høyresiden påstår at det er blitt så voldsomt akseptert å motta trygdeytelser. Misbruk av trygdeordninger er svært alvorlig, på samme måte er det alvorlig når folk ikke får innfridd rettigheter de har etter folketrygden. Det at noen utnytter eller misbruker en ordning kan aldri rettferdiggjøre at andre skal gjøres fattigere, sier Andersen til NA24.

Javel, nei.

Lagt til 26/9. Andersen sier mer i NA24 i dag, det kan du lese her

Vi kan ikke bare leve av å klippe håret til hverandre, noen må faktisk lage saksene også. Utfordringene ligger i at det å lage de saksene er blitt ganske så mer komplisert enn det var i Kamelrytterskens ungdom. Da kunne man gå rett ut i arbeid fra ungdomsskolen, man kunne gå til sjøs, dra på fiske, få arbeid i anleggsbransjen, i kassa hos handelsmannen … Det har blitt færre slike ufaglærte jobber, er nærmest bare kassajobber igjen. Og det har blitt lettere å få en inntekt som dekker menneskets basale behov. er ingen som trenger å sulte eller ikke ha tak over hodet i dette landet. Og man trenger ikke gjøre mer enn å gå innom nærmeste NAV-kontor.

Og sånn skal vi ha det.

I dag kan vi mye om mekanismene som støter folk ut av arbeidslivet, eventuelt ikke slipper dem inn. Samtidig godtar vi at arbeidslivet blir tøffere, vi godtar at det bare er blonde, norske, kvinnelige sykepleiere mellom 25 og 40 som får arbeide i helsevesenet. De skal også være ugifte og godta allslags tafsing og slibrige, usaklige bemekninger fra sine kunder, oss. Bikker du 45 og begynner å få slitasjeskader, da begynner det å bli sent, om ikke for sent å få mer arbeid. På tross av at vi vet at folk på 50+ gjør jobben bedre. er bare den haken at jobben blir gjort litt saktere. Og det er ikke bra i et samfunn hvor det å handle i HongKong fra go’stolen i Ila er blitt en hverdagslig ting, som han sa, Verdens beste Karlson.

Har vi skutt oss selv i foten?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Smittefarlig syndrom

Arbeidsgivere med “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet har du kanskje ikke hørt om? Nei, kanskje ikke så rart, for du har sannsynligvis ikke vært borti situasjoner hvor holdninger til enkeltmennesker/grupper utenfor A4-skjemaet har vært tema.

Joda, de fleste av oss har nok det, på et akademisk plan hvor man kan lufte sin moralske indignasjon over at Ali Muhammad eller Aslan Bourhak ikke får jobb, eller Kristian Berntsen for den del. Han som ble sittende i rullestol etter den ulykka du vet.  Vi vet også at Ali, Aslan og Kristian har de nødvendige kvalifikasjonene og er personlig egnet til å utføre det arbeidet de søker.

Syndromet henger sammen med tittelen “Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden” fra Halvdan Sivertsens første LP (1975). Det rammer gjerne der hvor man skal ta alle hensyn og er pålagt fra øverste ledelse at man skal ha et mangfoldig arbeidsmiljø. Det er mer utbredt i større offentlige organisasjoner hvor det er langt fra beslutningstakerne og ned på “gølvet” hvor de fleste som får kjenne effekten av syndromet arbeider. Eventuelt vil arbeide, men ikke får.

“Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet opptrer ikke bare på ledernivå, det kan også opptre i andre sammenhenger på en arbeidsplass. Det kan være forkledd som meninger om den enkeltes faglige kompetanse, at man er bekymret for at kollegaen som ikke passer i den vanlige sosiale konteksten, heller ikke har erfaring og kunnskap nok til å fylle stillingen sin.

Mange offentlige organisasjoner har utfordringer med å sysselsette godt kvalifiserte overtallige. Også de kan bli utsatt for at ledere på andre enheter heller ansetter søkere utenfra enn å følge opp øverste ledelses pålegg om å rekrutere fra egne rekker. Arbeidsmiljøloven har også bestemmelser om overtalliges rettigheter uten at det ser ut til å hefte for mye når smitten fra “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet først har satt seg i organisasjonen.

Syndromet opptrer som vi ser i ulike sammenhenger og på ulike nivå i en organisasjon. Det er en viss smittefare forbundet med syndromet. Smittefaren avhenger i stor grad av hvordan den som ikke passer inn oppfører seg, og i mindre grad av omgivelsene. Smittekilden kan være et enkeltindivid som har utfordringer med selv å tilpasse seg endrede arbeidsforhold. Men oftere er smittekilden i ledelsen.

Ledelsen i alle organisasjoner vil ha en organisasjon som fungerer uten gnissninger slik at alle arbeidsoppgavene blir utført. Og da vil man unngå å ansette mennesker som man tror vil kunne forstyrre balansen i arbeidsmiljøet og skape uro. At mange av de menneskene som møter “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet er sterke mennesker gjør ikke saken enklere.

Faktoren personlig egnethet blir det springende punkt for de som er angrepet av syndromet. De vil hevde at fremtreden, hudfarge, påkledning og så videre vil påvirke brukerne av de tjenestene som organisasjonen skal yte. Man setter automatisk disse faktorene inn i en negativ sammenheng, uten å se på positive følger av et mangfoldig arbeidsliv. At også brukerne vil tjene på at det er mennesker utenfor A4-boksen som gir dem de tjenestene de har behov for.

Er det slik vi vil ha det? At enkeltmennesker som har egne demoner å arbeide med, skal nekte et annet enkeltmenneske å arbeide med å utføre helsetjenester fordi vedkommende ikke helt passer inn i våre konvensjoner om hvordan et menneske skal se ut og oppføre seg? Skal ikke faglig kompetanse og personlig egnethet til å utføre en bestemt oppgave telle? Eller skal holdningene som ligger til grunn for “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet være enerådene?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D