Tag Archives: Adressa

Innlenker, markedsføring eller fy-fy?

Kom en fin tilbakemelding på Facebooksida til Karavanseraiet.no. ” Synes alltid det er så interessant å lese det du skriver, det er interessant, tar opp viktige emner og er lett og humoristisk å lese….. :-D” Lindis sa en gang før at hun måtte ha no fornuftig til morrakaffen og det fikk hun på Karavanseriet. Tydelig at det fremdeles er innhold på seraiet som kan leses til morrakaffen hennes. Det er bra, og ikke minst er det trivelig å få en slik tilbakemelding :D

Det er viktig å få slike tilbakemeldinger, på at det man skriver blir lest og satt pris på. Det blir lett at man skriver for en liten menighet, at leserne er folk som er enige i det man skriver, at man ikke kommer lenger ut med det man vil si. Med sine meninger om så mangt. Cybespace og internett er stort og har plass til det mest utrolige av fiksjon og fakta, av fantasi og virkelighet. Som bruker av internettet blir man overfalt av informasjon, en informasjonsmengde som man etterhvert lærer seg å håndtere. Man lager seg filtre av forskjellige slag for ikke å bli helt borte i informasjonen som kommer inn via skjermen og forbindelsen til Cyberspace.

Kamelryttersken vil gjerne komme gjennom så mange filtre som mulig, for å bli lest av flest mulig. Hun vil gjerne få spre sitt glade budskap om respekt og verdighet. At vi som mennesker har et ansvar for å oppføre oss ordentlig overfor hverandre. Kristi læresetning om å gjøre mot sin neste som man vil at nesten skal gjøre mot en selv. Alminnelig folkeskikk rett og slett.

Men så var det å få ut dette budskapet, få folk til å lese og kommentere og anbefale andre å lese Karavanseraiet.no. Seraiets egen Facebookside er allerede nevnt. Er mange som har kobla seg til Karavanseraiet.no ved å bruke Facebooksida slik at de får de nyeste bloggpostene inn på sin egen vegg. Kjapt og enkelt. Andre finner Karavanseraiet ved at de leser Kamelrytterskens kommentarer på andre blogger. Eller via Google eller andre søkemotorer. Noen ramler inn fra ymse blogglister, men en så liten blogg som dette havner sjelden på forsida og får dermed liten trafikk fra slike lister.

Alle bloggere har den utfordringen, at de vil nå ut med budskapet sitt, enten det nå er om respekt og verdighet, om de siste interiørtrendene, leseverdige bøker eller laksefiske i Vorrmolselva. Mest effektive måten å nå ut til mange lesere er å få andre blogger til å anbefale det man skriver. Og lenker til for eksempel en av Karavanseraiets poster om respekt og verdighet. Til selve posten, ikke til bloggen. For det er budskapet og ikke budbringeren som skal fram.

Kamelryttersken fylte femti her for en måneds tid siden, og i den anledning ble hun beæret med å bli Dagens navn i Adresseavisen. Trivelig det, MEN det som gjorde at fruen ble intervjuet og fikk kontrafeien på trykk, var ikke at hun fyllte rundt år, men at hun er aktiv natteravn på motorsykkel. Bæreren av budskapet var Adresseavisen, men budskapet var at det finnes folk som vil bruke av fritida si til å være der. Gjøre helgekveldene til trivelige kvelder, gi ungdommen trygghet og mulighet til å kose seg, uten at jentene må være redde for å bli voldtatt på heimveien.

Blir det samme med en blogg. Bloggen er bæreren av budskapet, den er i utgangspunktet uinteressant hvis den ikke har et innhold. Og at det innholdet blir oppdatert. Er derfor bloggere vil spre lenker til det enkelte innlegget. Fordi da kommer leserne direkte til de ser etter, det budskapet bloggeren har.

Var en diskusjon om dette på Karavanseraiet for en tid siden. Kamelryttersken hadde lenket til en blogg et par ganger i et innlegg, fordi hun mente at dette var leseverdige bloggposter og at bloggeier hadde et budskap som gjerne kunne kom fram til flere. Blogginnlegget var ikke om det samme temaet som de to omtalte innleggene, men innleggene og den omtalte bloggen ble brukt for å underbygge fruens egen tekst. Den aktuelle bloggeieren sa fra i kommentarfeltet at det syns hun ikke var bra, skulle bloggen omtales/lenkes til, skulle det skje ved at man lenket til bloggens forside. Vedkommende beklaget også at det ble mye arbeid med å fjerne lenkene.

I utgangspunktet er alle innlenker bra, de gir mer tyngde når søkemotorene leter etter innhold i Cyberspace. En lenke fra Karavanseraiet.no til BloggX.no er derfor bra for BloggX, fordi den får èn lenke mer å vise for seg overfor søkemotorene. De bruker antall innlenker som et av flere parametre for å vurdere hvor høyt denne bloggen skal rangeres. Karavanseraiet.no på sin side får èn lenke på BloggX, som gir leserne av den bloggen en mulighet til å lese en annen blogg. Det blir en vinn-vinn situasjon hvor begge bloggene får omtale og dermed en større sjanse for å få flere lesere.

Skumles mye om at de mest leste bloggene, at de har script som ligger bak den siden leseren møter. Dette er script som har til hensikt å gi ekstra trafikk til bloggen. En trafikk som ikke er reell, men som registreres av tellerne på blogglistene. Kamelryttersken bruker egne støtteblogger som gir innlenker for at Karavanseraiet.no skal bli registrert av blogglister og søkemotorer. En ikke uvanlig strategi for å generere mer trafikk. Det som er forskjellen er at det er ingen grunn til å benekte at det er markedsføring av budskapet om menneskelig respekt og verdighet. Mens det da har falt kommentarer om at man skal holde sin sti ren, og ikke drive med det noen mener er lureri.

For det er noe med egenreklame, det er ikke bra i følge den norske folkesjela. Men det sies da også at man skal høre på selvros, for den kommer fra hjertet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Fem grunner til at hun ikke er farlig for sine omgivelser

Kamelryttersken lurer på hva som gjør at mennesker reagerer som de gjør når de møter et menneske som ikke helt passer inn i samfunnets A4-skjema.

Vi har alle et bilde i hodet vårt av hvordan et menneske skal være for at det skal stemme med våre forventninger. Det A4-skjemaet vi mener samfunnet vårt har laget for oss som samfunnsmedlemmer. Dette skjemaet består av alle våre tillærte/arvede holdninger og de erfaringene vi har gjort oss gjennom livet. + det vi tror “alle”andre mener om den samme saken.

Stegemüller skriver om det ha en langvarig depresjon, og sier også at hun har en “skjult agenda” ved å å være åpen om sine utfordringer. Hun håper at ved å være åpen om dette, at hun kan avmystifisere depresjon som sykdom og vil vise at den kan behandles selv om den kan være langvarig. På det viset er hun ikke helt A4 fordi hun på sitt vis fronter utfordringer som på en måte er tabu i vårt strømlinjeformede samfunn som faktisk ikke har plass til mennesker som ikke passer i vårt bilde av samfunnets støtter.

Selv om den lille, nette Kamelryttersken også vises i bybildet og på arbeidsplassen, vises hun mindre nå enn hun gjorde for et par år siden hvor hun nærmest uvitende kom på forsida på den lokale blekka, Adressa. Ikke bare èn gang, men to ganger. Det mest positive med det, var når hun kom på forelesning den dagen og profesoren hilste henne med “Her kommer forsidepiken” :)

Men det har sine ulemper å være så synlig og ikke passe inn i A4-skjemaet eller en arbeidsgivers bilde av sin nye medarbeider. Det får et menneske til å gå helt ned i sitt innerste for å finne ut

  • Hva er det som feiler meg?
  • Hva er det som gjør at jeg ikke får delta i samfunnet og arbeidslivet med det jeg vet jeg kan og har å gi?

Hva er det som gjør at et oppegående menneske må stille seg selv slike spørsmål, for ikke si skrive et blogginnlegg om det? En blogg er mange ganger veldig personlig og fungerer noen ganger som egenterapi. Karavanseraiet kan nok mange ganger være både personlig, alvorlig og avspeile en hverdag som kan være mer utfordrende enn Kamelryttersken setter pris på. Derfor er hennes foreløpige svar på de eksistensielle spørsmålene over:

  1. Hun biter bare på dager som staves med X på norsk
  2. Hun er relativt luktfri, bortsett fra når hun bruker Salvador Dalis “Ruby lips” eller Khanya of africas body lotion
  3. Hun fører et propert sprog til å være nordlending
  4. Hun er omtenkt, høflig og reiser seg på bussen for eldre, gravide og andre som har mer behov for et sete.
  5. Hun har solid utdannig og kompetanse hun kan bruke til beste for flere

Likevel er spørsmålet hva avgjør hvem som passer inn i A4-skjemaet vårt, og dermed blir godtatt i samfunns- og arbeidsliv?

 

:

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Mat, handelsvare eller livsnødvendighet?

Den lokale blekka, Adresseavisen hadde her før i uka på førstesida “Posesuppe er omsorgssvikt“.

Noe som fikk ellers så omtenkte “Vett og uvett” til å frabe seg moralisme, mens “Lykkelig som liten” var mer pragmatisk.

Argumentene for at posesuppe er omsorgssvikt er greie nok de. Dårlig mat påvirker kroppen, og barn trenger god mat for å vokse og ikke utvikle sykdommer som Diabetes 2, hjerte/karlidelser, i voksen og kanskje ikke alltid så voksen alder. Fedme er heller ikke særlig helsebringende på sikt. Og vårt digitale liv gjør at det blir mer stillesitting og mindre lek i gata og i skogen på både barn og voksen.

Men så var det maten da. Tror det er sunt å være skeptisk til mat som har vært gjennom industrielle prosesser. Selv om næringsverdien fremdeles er inntakt, må da noe av livskvaliteten i maten bli borte på veien fra åkeren eller fjøset, til matbordet? Når den veien består av alskens fabrikker som behandler matvarene som livløse, mens de da egentlig skal opprettholde liv? Og alle tilsetningsstoffene er kanskje heller ikke det mest helsebringende vi får i oss?

På et litt mer globalt plan vet vi at mye av såvarene er avlet med øye for å ikke bare gi store avlinger, men også for å kunne motstå kjemiske sprøytemidler som skal ta livet av skadedyr og såkalt ugress. En ting er at det setter den enkelte bonde i skvis. Såvarefirmaet leverer også gjødsel og plantevernmidler, og i noen tilfeller også kreditt, slik at bonden også blir økonomisk avhengig av multinasjonale firma (som såvarefirmaene ofte er). En annen ting er at det kan stilles spørsmål ved om dette er et bærekraftig jordbruk som vil gi oss nok mat også på litt lengre sikt (til neste år for eksempel)?

Det vi på 70-tallet kallte alternativt jordbruk, og som etterhvert har fått navnet økologisk landbruk, har hele veien fokusert på dette. Slagordet fra “Agenda 21″, “Tenk globalt. Handle lokalt” handler om akkurat dette, at det vi gjør lokalt, har innvirkning på det som skjer globalt.

Er det på en slik bakgrunn vi får dårlig samvittighet av moralistenes pekefingre? At vi vet at kjappmat belaster miljøet, både lokalt og globalt, og at mye av den ikke er helsebringende hverken på kort eller lang sikt?

I dag bruker vi en god tier av hver hundrings vi tjener på mat. For femti – seksti år siden var matbudsjettet mellom 40 og 50 % av inntekta. 40 % av avfallet fra en vanlig husholdning er mat, og halvparten av det kunne vært spist. Og nå skal det forskes på hvorfor vi kaster så mye mat?

Har mat gått fra å være en livsnødvendighet, som vi tok vare på fordi det var det som holdt liv i oss?  Til å være en bruk-og-kast vare som vi har for mye av? Men da trenger vi vel ikke ha dårlig samvittighet?

Kamelryttersken har sine meningers mot om økologisk kontra konvensjonelt landbruk, matvaresikkerhet og det å fø en stadig voksende menneskemengde på et stadig minskende dyrkbart areal, Men det får bli etterhvert. Karavanseraiet vil holde deg oppdatert.

IMG_2261 25x17

Utvikling, villet, styrt eller bare skjer den?

I dagens Adresseavis var det en kronikk av en som arbeider med reklame. Og det han sa, kan jo de fleste med øyer i hodet si seg enig i? At folket vil bo i by’n og bruke landsbygda til rekreasjon. Hans konklusjon er at det er tull å bruke skattepenger på å få folk til å bo i bygde-Norge. Bedre å bruke dem på tiltak som bedrer livskvaliteten til folk der de bor, i by’n. At de tiltaka ofte er å emulere det gode liv på bygda, er en annen sak.

Time Magazine har i siste utgave en artikkel om landsbygda i Frankrike, og forskjellige strategier som blir brukt der for at bøndene skal overleve på drifta av gården.

Her på bjerget har Kronprinsen begynt å selge buskapen, han tjener ikke nok på drifta av gården. Derfor legger han ned drifta av Skaugum og auksjonerer bort buskapen. Er jo et tankekors at man ikke kan leve av 110 årskyr i et av landets bedre jordbruksområder. Bondelaget beklager både at gårdsdrifta på Skaugum legges ned, og at det skjer fordi økonomien i norsk landbruk er for dårlig. Men de trekker også fram Kronprinsens samfunnsansvar, at siden matproduksjon er så viktig bør han drive videre i solidaritet med de som ikke har alternative inntektskilder, både nasjonalt og internasjonalt.

Vil tro at Kronprinsen har sine grunner for å legge ned, og de får han ha, men spørsmålet Bondelaget reiser, og som også tas opp i ovenevnte artikkel fra fransk landbruk og kronikken i Adressa er ikke så enkelt å besvare.

En bærekraftig matproduksjon krever at produsenten, bonden har en nærhet til drifta og gården. Det er mulig å bo i Trondheim og drive grønnsaksproduksjon på Ørlandet, om det er økonomisk lønnsomt får de si som gjør det. Men den fysiske avstanden til gården og produksjonen gjør at man taper noe.

Forståelsen for å ta vare på gården og helst gi den videre i bedre stand enn når man tok over er grunnleggende for landbruket. I Norge er det nærmest som barnelærdom å regne at odelsgutten/-jenta har plikt til å drive gården videre, nesten uansett. Og det er nok mange som har investert og bygd ut gården i høy alder for at arvingen skal få et så godt utgangspunkt som mulig når h*n tar over.

Men så var det de økonomiske, og ikke minst de menneskelige realitetene. Mennesket har alltid klumpet seg sammen, og etterhvert som mat har blitt billigere, har flere og flere forlatt landsbygda og matproduksjonen til fordel for et enkelere liv i bynære strøk.

Det går ut over det sosiale livet i bygda. Forgubbing og reduksjon i folketallet gjør at småkommunene gradvis mister muligheten til å ivareta viktige oppgaver innenfor helse og utdanning.

Og er det så enkelt å si at det er de beste som flytter? Som det ble sagt om utvandringen til USA for hundre år siden.

Kan det være at dagens mulighet for å realisere seg selv, gjøre akkurat det man har lyst til, ikke bare fører til at de flinkeste reiser, men til at man med vitende og vilje undergraver samfunnets overlevelsesevne? Kanskje er den skandinaviske velferdsmodellen, og den norske distriktspolitikken ikke helt på trynet likevel? At mennesket må ha en viss grad av ytre styring for at samfunnet som sådann skal bestå?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D