Vær utålmodig menneske!

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi, at vi er med på å skape

det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker

trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.

Inger Hagerup

Refleksjoner på en skalkefest

Lånt fra justthis.blogg.no

Kamelryttersken satt med en tallerken riskrem og et glass rødvin og holdt skjømming, sødagskvelden. Sånn helt for seg selv. Risgrøten og rødvinen sto igjen etter høstfesten. Var noen av gjestene som hadde med seg, og det ble stående en del igjen når de gikk. Dermed hadde vertinnen skalk’fest helt for seg selv i skjømminga.

Skalk’fester kan være veldig så trivelige, Man slapper av etter alt styret med mat og gjester og rydding og ellers alt som følger med det å ha gjester i heimen. Det som står igjen av vått og tørt tilfaller de som rydder etter festlighetene. Man kan sette seg ned i ro og fred og nyte go’bitene. For det er alltid no godt blant det som er til overs. Og når festen er over har man ro til å nyte det som man dagen før var for opptatt til å nyte fullt ut. Og om det blir ett glass eller to glass med rødvin hefter ikke så farlig. Man har tida for seg, og skal ikke noe før i morra, likevel.

Martin, en av gjestene ringte søndagsformiddagen og sa takk for i går. Hyggelig, selv om det ikke var noe å takke for. Festen var som den skulle. God mat i godt lag. Og Martin hadde så absolutt bidratt til det gode laget.

Man burde gjøre det oftere. Si. Takk. Eller som en nabo sa en gang han hadde gjort et arbeidstykke for ørkendyrbetvingersken og fikk et «Takk for hjelpa» i handa.

«Du skal ha Takk. Som har vèt til å si takk»

Et familiemedlem sa en gang at det var da ikke nødvendig å si takk når det var familien.  Kamelryttersken er kanskje mer på at det å kunne gå hjem fra jobb med et «Takk for i dag» er godt for både den som får takken og for den som takker.

For det er det med å ha «Vèt» til å takke, at man viser den man takker respekt, og omtanke for hans eller hennes vel. Selv om man bare har vært på samme arbeidsplassen, uten annen kontakt enn at man har gått i de samme gangene. Den dagen. Det gjør noe med et menneske å få Takk. Det blir en tanke lettere, en tanke mer selvbevisst og klar over at det selv har en verdi. For noen andre. Og det er viktig for oss mennesker. Å ha. Verdi for andre. For da har vi verdi for oss selv.

Når vi har verdi for oss selv, har vi også verdi for andre. En positivt selvforsterkende spiral. Som det er lett å bryte. Og da blir det lett en nedadgående spiral igjen. Som ikke er så lett å bryte.

Eller?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

img081

Jamaicagryte, om at det sitter i hodet

Ålreit dyr

Er visst ikke alle som har det samme forholdet til ålreite dyr. Noe fruen fikk erfare. Enda en gang. Når hun inviterte til høstfest. Med den begrunnelsen at årets lam var i butikken. Og det måtte feires. Med god mat i godt lag.

Som sauebønder flest har Kamelryttersken et godt forhold til de dyra Liv Finstad i 1983 kalte ålreite dyr. Uttalelsen kom på NRK TV i beste sendetid, som forsvar for RV’s landbrukspolitikk. Som man nesten må kunne kalle tilnærmet fraværende. Rød Valgalianses landbrukspolitikk altså. Grunnlagt i den industrielle revolusjon og kampen for arbeidernes kår som den er. Man kan kanskje kalle den velmenende, og ikke fraværende. Man er da tross alt vokst opp i et møblert hjem.  Forståelsen for «By og land, hand i hand» blant revolusjonens forkjempere var ikke den mest fremtredene for å si det sånn. For balansens skyld må det tas med at den forståelsen ikke er spesielt fremtredene i den blå leiren heller. Der i bygården ser man forskjell på eiendomsretten. Om den er i byen eller på landet. Heller ikke det et godt grunnlag for at byer og omkringliggende landskaper skal gå hand i hand.

At ålreite dyr kan gi grunnlag for god mat. Er derimot et udiskutabelt faktum. Uansett politisk hårfarve. Norges nasjonalrett, Fårikål, er jo et utmerket eksempel. Likevel må fruen innrømme at hun ikke har noe spesielt intimt forhold til saukjøtt kokt i kål. Med hel, svart pepper. Av den enkle grunn at det var en heller sjelden spise i hennes barndom. For i den fedrene og mødrene heim var det Jamaicagryte som gjaldt. Ei gryte som det faderlige opphav hadde funnet oppskrifta på et eller annet sted, og først prøvd, og adoptert. For godt.

img081
Ålreit å få ligge inntil mamma når man nettopp har sett dagens lys

Den originale oppskrifta har gitt tapt for tidens tann. Vi snakker tross alt om 40 – 45 år siden det faderlige opphav serverte Jamaicagryte i heimen første gang. Og drakk den vanlige søndagspilsen fra Bodø Aktiebryggeri dertil. Resten er historie sies det gjerne.

Den Jamaicagryta ørkendyrbetvingersken serverte sist lørdag, besto av lammekjøtt, erter, paprika, banan, fløte, salt og pepper. Servert med ris. Alt i et passe innbyrdes forhold. To kg lammelårskiver, renskåret i passe store terninger. Bein, fett og slintrer ble kraft til en annen anledning. En pose frosne erter. To store paprikaer og fire bananer av passe størrelse. ca 3 dl fløte has oppi helt til slutt. Hvis man liker å gnage bein, kan man gjerne bruke fårikålkjøtt av både sau og lam. Om man skjærer bort fettet er også en smakssak. Folks smaksløker er så forskjellige. Og det er ikke alle som har fått med seg at kosten skal inneholde mellom 25 og 30 % fett. Daglig. Dessverre erstatter man i dag heller fettet med sukker og andre karbohydrater, eller karbohydratlingende stoffer. Noe som ikke er sunnere eller bidrar mer til å holde kroppsvekta stabil. Mange glemmer også at ungene skal vokse, og at de derfor trenger mest mulig. Av alt. Og det ikke skal være lett-produkter, men fullverdig mat ungene får i seg. Og ikke minst. Snop bare på lørdag. Også den flytende varianten. Helsesøstrene på Oslo Vest har for lenge siden slått alarm om vestkantungenes matvaner og at de er undervektige.

Kjøttet ble kokt først med passe mengder salt, pepper og ca 1,5 l vann. Var en liten skvett olje i gryta først, for å unngå fastbrenning. Kokes passe mørt ved at kjøttet ble kokt opp på formiddagen og gryta satt i stekeovnen fram til i fem-tida. Gjestene skulle komme ca sju, og det tar alltid litt tid før man setter seg til maten. Kokte da opp kjøttet på nytt og hadde i ertene og paprikaen. Det fikk småkoke på komfyren mens risen ble kokt opp og overtok plassen i stekeovnen. Ca en halvtime før gjestene kom fikk innholdet i gryta selskap av bananene og fløten.

Rundt et bord med elleve kjente og ukjente mennesker blir det gjerne mange gode samtaler. Om både dette og hint. Så også denne lørdagskvelden. Kamelryttersken inviterer folk hun trives med og setter pris på. Hver på sin måte. Noen nye bekjentskap og noen eldre, som hun gjerne holder vedlike kontakten med. Så selv om folk kommer med ulike utgangspunkt, sine egne skjelett i skapene sine og er en tanke reserverte i forhold til hvem skal jeg møte nå, er det å dele et måltid. En god måte å stifte nye bekjentskap og vedlikeholde gamle.

Tanken bak å ha et slikt lag, er å skape et lite pustehull i en heller travel hverdag. Noe samtalen rundt bordet også kom inn på. Dette at vi møtes sjeldnere over en kaffekopp eller et måltid hjemme hos hverandre. Vi har mer kontakt via diverse teknologiske dingser som skal trykkes eller strykes.

Praten kom også inn på «at det sitter i hodet», At mange av våre oppfatninger sitter i hodet, at det er vi selv som bestemmer hva vi mener om dette og hint, eller hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Et eksempel som ble nevnt var en som hadde fått et lite sår på hånda, hvor hjernen hans misforsto og trodde at det var store smerter i hånda og at han derfor ikke kunne bruke den. De som så såret skjønte ikke at det såret skulle gi slike utfall. Ved å sette opp et speil og få vedkommende til å gjøre med venstre de bevegelsene som høyre hånd vanligvis gjorde, fikk man overbevist hjernen om at det ikke var smerter i høyre hånd. Personen så i speilet bevegelsene som venstre hånd gjorde, men trodde at det var høyre hånd. Sofistikert?

Ja, kanskje, men det er et godt eksempel på at de sitter i hodet. Våre oppfatninger og holdninger av våre omgivelser og hvordan vi oppfører oss.

Har du vært i godt lag, med god mat i helga? Eller kanskje du skal? En gang, om ikke så lenge?

 

img057
Er da ei stund igjen enda?
Til høsten og slaktekniven, mener jeg?
Så ålreit er du da?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Mer om ei fin helg

Del 2 av fortellingen om ei fin helg

Hemsedalsfjellet og Hallingdalen er, om ikke «a piece of cake», så iallfall enklere, enn kjøringa i Sogn og 130930 Eld han tarv som inn er komenFjordane. Her var det mer trafikken og at Veivesenet kunne fortelle at R7 er en «Spesielt overvåket veistrekning». Med tanke på prikker og den slags var det jo greit å bli advart. Trafikken en søndags ettermiddag var iallfall slik at det var like greit å holde seg i køen. Mandag ble Riks’n og Endokrinolog besøkt. De nødvendige glass med blod ble avlagt, før Ring 3 førte ørkendyret ut av Tigerstaden i retning Indre Enfold. Som en vittig tunge har døpt området sør for Oslo, hvor Akershus og Østfold deler fylkesgrense. Her hadde Kamelryttersken en avtale som utartet i samme grad som den i Naustdal. Med innbydelse til å dele et måltid i heimen. Trivelig prat rundt felles interesser.

Før hun og ørkendyret ble satt på riktig retning i forhold til Sveariket. I Töcksfors ble det en liten stopp for enkelte nødvendigheter før turen videre nord- og østover i retning Sundsvall. Men det begynte å bli kveld og mørkt. Ørkendyret ville også ha suppe, mente han. Så på en Statoil-stasjon nord for Torsby fikk han metta si. Kravstor sånn sett er han jo ikke. Forrige påfyll var på Nesbyen dagen før, og før det var det Statoil Stryn som fikk æra av gi ham det nødvendige påfyll av næring.

På førstnevnte Statoilstasjon var det en plakat om overnatting på en herregård i umiddelbar nærhet. Umiddelbar er jo en relativ ting, men en omkrets av fem km er dekkende i dette tilfellet. Og til alt overmål i den generelle retningen som ekvipasjen hadde tenkt seg. Vägsjøfors herrgård viste seg å være en trivelig plass. Prisen var også meget behagelig. Lønner seg å komme utenfor sesongen. 350 svenske for overnatting og frokost lar seg høre. At blondinen var mutters alene i hovedhuset gikk også bra. Hun så ikke noe til eventuelle gjengangere fra tidligere tider i det nesten 200 år gamle huset. Frokosten sto også til godkjent, er tross alt ikke alle svenske spisesteder som har skjønt det med brød, eller i det minste rundstykker til dagens første måltid.For feinschmeckere udi hotellverdenen er det sikkert et drawback at det var dusj og toalett på gangen.

Herrgården ble eiet/drevet av en kristen organisasjon, noe som helst viste seg i utvalget av litteratur på det tilviste rommet. I tillegg til det obligatoriske Nytestamentet var det en mengde oppbyggelige bøker til fri avbenyttelse. Noe Kamelryttersken sto over. Film på svensk TV i stua i andre etasje derimot, var helt greit som avslapping etter en dag på sykkelen. Formidagens nedtur, som hun visste ville komme, ble bearbeidet bak styret i løpet av turen gjennom norsk og svensk høstlandskap.

Etter frokost ble det å fortsette langs E16 i retning Malung. Tidligere et sentrum for svensk skinnindustri, nå en søvnig småby et sted i Sverige. Jofama, som blant annet produserer MC-klær under merkene Lindstrands og Halvarsons, holder til i Malung, og Kamelryttersken lurte på om de hadde et fabrikkutsalg. Det fant hun ikke. Derimot fant hun Jernbergs MC-kläder. I en sidegate. Syr og selger kjøreklær av eget design i skinn. I tillegg har de en del klær i tekstil fra andre steder. Ble ny jakke og hansker. Bullfighter, et norsk merke, har fruen kjørt med i to sesonger og innrømmer glatt og uten omsvøp at kvaliteten ikke holder mål til hennes bruk. Derfor har det blitt nytt i høst. Dyrt som bare f… Men det blir ikke så galt med 15 % høstsalg eventuelt 10 % på helt greie svenske priser.

Kart hadde ikke fruen med seg. GPS-en finner hun ikke, så det ble å kjøre på at man er sånn ca kjent i lendet. Veiskilt og veinummer hjelper også på. Og i Malung var det et åpent turistkontor som var veldig så behjelpelige med å finne ei god rute til Sundsvall. Godt vær, tørr vei og lite trafikk ga passe styrefart mot Mora. Som viste seg å være minst like liten og søvning som Malung. Kanskje ikke fullt så liten, men iallfall like søvnig. Ble et slag gjennom gågata, før blondinen på MC-tur fant at det var like greit å snu nesen mot Trønderheimen. Sundsvall får det bli en gang senere.

Neste stopp ble Älvdalen, hvor nødvendig harryhandel og bunkers ble tatt om bord på doningen. Fremdeles godt føre og lite trafikk oppover mot Idre. Ørkendyret har vært i Älvdalen før. På sin første tur på egenhånd etter han ble levert fra forhandleren med 0 km på telleren og ellers splunke ny. Den turen gikk fra forhandleren i Oslo til Älvdalen med en brukt GPS som retningsviser. I Älvdalen har de en liten motorbane som Senior MC hadde leid for helga. Ble debut på bane for både ørkendyret og betvingersken. Banen ligger der fremdeles kunne de se der de dro nord og vestover oppover langs Österdala-älven.

Rett etter Särna ble det vei 311 over til Funäsdalen. Det kan sies mye om Norsk distriktspolitikk, men i Särna ser man hvordan svenskenes ditto har ført til at småstedene blir avfolket. Ser ut for at både Särna og Idre lenger inn mot grensen lever av vinterturisme og hyttefolk. Nedlagte butikker, verksteder og kafeer som tydelig er rettet mot vinterturistene var det som var å se. Dagens middag ble inntatt på en liten kafe. Typisk svensk, ser dem i alle småstedene Kamelryttersken har vært innom. Nedslitt, ingen gjester på denne tida av året. Mandagsformiddag er liksom ikke den tida slike steder tjener penger. Men det ble da mat. Schnitsel til 135 svenske.

311 er et kapittel for seg. Første strekket når man kommer sørfra er for så vidt greit nok. Den røde asfalten er

Stuggudalsfjellet preget av mange års piggdekkslitasje. Men fullt ut kjørbar, lite trafikk som det var. Men fra bygda Sørvatnet og over til Funäsdalen er en helt annen historie. En ting er reinen som holder til langs veien. Motorsykler er som kjent lite egnet som jaktvåpen. Hverken på rein eller hjort. Heldigvis var det bare et par denne gangen. Og de holdt seg på sida av veien. Som seg hør og bør for veloppdragen rein. Ikke som den ørkendyret traff på vei til Arvidsjaur for noen år siden. Den holdt seg ikke på sida av vegen. Men sprang foran sykkelen som en forskremt hare. Ikke no lystelig å bremse ned på løsgrusen med en rein nærmest oppi framhjulet.

311 har fast dekke, og på mange måter fin MC-vei. Men er smal og dekket bærer preg av lite vedlikehold og mange piggdekk. En 8 – 10 steder var det nylig skiftet stikkrenner, og et sted var det veiarbeid med et smalt spor for omkjøring. Ikke no rart at de fleste bilene som farta rundt der var utstyrt med firehjulstrekk. Svenskene har også en tendens til å bruke grøvre pukk enn det norske veivesenet. Noe som ikke gjør kjøringa i Sveariket mindre utfordrende, på tross av at de har et landskap som ikke innbyr til å bygge svinger og anna snacks for en motorsyklist.

Helt fram til Stuggudalsfjellet hadde det vært ren velstand og lutter glede. Værmessig sett. Men ned Tydalen og Selbu var det noe helt annet. Begynte å bli mørkt, og det regnet kattunger, tollekniver og gamle kjerringer om hverandre. Sliten som hun var etter en hel dag på sykkelen, ble det ikke noen rolig kjøring for ørkendyrbetvingersken. Piggdekkslitt asfalt, mye vann på veien og grove dekk kjentes godt i kroppen. Sykkelen føltes mer ustabil der hvor asfalten var som verst. I en bil merkes det ikke no særlig, men på en sykkel med full oppakning og en sliten fører var det heller ubehagelig kjøring i mørtna og regnværet helt ned til Hell. Men hun kom da hel hjem. Denne gangen også. Glad og takknemlig for en fin tur :-)

 

Ørkendyret klar for avgang

 

featured-image

Fin helg?

Ja, skal da ikke klage. Eller man kan ikke annet. Enn å klage ;-) Har egentlig vært ei fin uke. Ser bort fra den årlige sjekken på Riks’n. Den kunne fruen godt tenkt seg å slippe. Men

når man ikke vart som man skulle, får man være som man vart

For det vart en fin tur ut av den sjekken. Når man vet hva man har i vente form av negative reaksjoner på noe som ikke er unødvendig, men som skulle vært det, da kan man lage seg gode opplevelser, som iallfall delvis kan veie opp for det som ikke var fullt så bra.

Som Kamelryttersken har vært inne på før, så er ikke den korteste veien mellom A og B alltid ei bein linje. Veien 130924 på Svoagår gjerne innom C, D og F, før man havner på F og H og kanskje også G før man i det hele tatt kommer så langt som til B. Så også denne uka. Sykkelsesongen er på hell, og da blir det gjerne noen turer for å forkorte tida med abstinenser. Som nødvendigvis melder seg mens man venter på neste sesong. PMS-behandling kan fungere, men abstinensene er der i fullt monn dagen etter.

Så da ble det Naustdal lørdag. Bare velstand og lutter glede. Helt til Stryn. Der ble det gråvær, og ikke fullt så mye glede, men du verden for en velstand. Helt til Skei. For når hun kom til Fjærlandstunnelen, begynte blondinen å innse at hun var på feil vei. Ikke på ville veier heldigvis, men definitivt i feil retning. Så det ble å kjøre tilbake til Skei og inn på hotellet der. I resepsjonen var det en lokal heltinne kunne Kamelryttersken forstå på dialekten. Møfrøet hadde full kontroll på himmelretninger, veikryss og stedsnavn hele veien utover til Førde. Hun kunne også opplyse at Naustdal lå mellom Førde og Florø. Noe blondinen med egen motorsykkel ikke helt hadde fått med seg. Med fersk ruteopplysning bar det i riktig retning nedover R5 langs Lusterfjorden. Forbi Førde var det fremdeles bare velstand. Men så ved opplysningsskiltet for Naustdal fant fruen ut at nå ble det mørkt. Men det kartet så da greit og tilforlatelig ut. Til høyre der, og så til høyre over den brua og så til venstre? Joda, brua fant hun, men det ble ingen venstresving, bare rett fram opp en av Mor Norges mange bratte bakker. Snur oppe i lia, og satse på at fruentimmeret som lufta Border Colliene sine lenger ned, fremdeles var der. Det var hun. Midt på førnevnte bru. Og hun hadde beskjed om hvor nordlendingen skulle sette kursen. Over brua, til høyre, og så til høyre, over neste bru og der til venstre. Enda mer velstand. Helt til neste utfordring. Som ble løst ved at det lokale utmarkslaget hadde hengt opp kart. Og da var det bare å stoppe på neste gård og spørre etter han som var på hjortejakt. Noe han var viste det seg.  featured-image

Var en fornemmelse i bakhodet på veien at det var kanskje hjortejakt rundt forbi, og at de hun ville besøke nokså sannsynlig var ute på den slags. Følger noen forpliktelser med det å være jordeier. Vet hun. Selv om man har jobb i byen. Og eiendommen ikke er drivverdig. Sett fra et økonomisk synspunkt.  Noe første mosebok sier mye om. At Vårherre satte Adam og hans slekt til å forvalte jorden. Nå kan jo det oppfattes som historie og tøv og forbandet dikt. Men tar vi bort de religiøse overtonene og ser på hvilket ansvar mennesket har i forhold til forvaltningen av jordens ressurser, så er ikke første mosebok så helt på jordet likevel. Selv om vi ikke har bevis for annet enn the Big Bang og Darwins survival of the fittest.

Hjortejegeren kom ned igjen og det ble en trivelig kveld og en trivelig frokost i godt lag. Sammen med folk med hjerterom og husrom. Tusen takk for den opplevelsen :-). Ørkendyret er på slike turer alltid satt opp med sovepose, underlag og presenning, sånn at en natt ute er ikke noe problem. Og det finns hotellrom, campingplasser og hytter til leie rundt forbi, så det er ikke fare for at Kamelryttersken ikke skulle klare seg. Men det er noe med å bli invitert inn til mat og få ei seng, gitt av et godt hjerte og med omtanke for den veifarende. Dagen etter  ble Kamelryttersken, om ikke forbudt, så iallfall sterkt frarådet å ta Sognefjellet. Ferja over Sognefjorden fra Mannhellaren og deretter Hemsedalsfjellet til Gol, ble derimot like sterkt anbefalt. Hjortejegeren mente det var sent på året, og med snø langt ned i lia i Jotunheimen, ville han ha fruen til å kjøre lengre ned i lendet. Noe hun gjorde, snill som hun er. Og ble ikke mindre imponert over norsk ingeniørkunst. Ikke skal hun beklage seg over standarden på norske veier. For en ting er å sitte i heimen og få seg servert alskens politicuseres frierier om hvor dårlig det står til med de samme veiene. Noe annet er å kjøre på dem og få se hva veibyggerne har å beistes med. Som nevnte fergeleie på Mannhellaren. For man kjører inn i et hull i Mor Norge, for så å komme ut på et fergeleie. Er ikke noe mer der. Bare ett hull i fjellet og et fergeleie. Skal noe til for å tenke ut ei slik løsning og få den til å fungere.

Salig Holberg sa det slik i “Den politiske kandestøber” (1723):

»Et er et Søe-Kort at forstaae, Et andet, Skib at føre. Af en politisk Bog man kand Vel lære raisonnere, Men til at forestaae et Land Udfordres andet meere«

Les mer om turen der den fortsetter over Hemsedalsfjellet og videre mot Sveariket

 

Bikerbabena 270907 25x37

Egenterapi

Bikerbabena 270907 25x37
Høsten 2007 hadde ørkendyret kjørt sine første 22.000 terapeutiske km, og var knapt nok innkjørt.

230 mil sier Google maps at det blir de neste fire dagene. Fire dager på to hjul, med bare sykkelen og veien som selskap. Skal også innom gamle og nye bekjente. Ikke så mange kanskje, men det var det med kvalitet kontra kvantitet.

230 mil er kvantitet, terapien som de milene langs veien gir, er derimot kvalitet. Ørkendyret, og den Rosa Pantheren før den, har vært og er den viktigste terapeuten. Sykkelen krever fokus. At man er der, på sykkelen, med øya forbi der veien slutter, og ikke i Kuala Lumpur. Forutsatt at man ikke har lagt veien om Malaysias hovedstad.

En onkel, en av de med uniform og hvit Passat med røde striper, spurte etter å ha stoppet blondinen i en fartskontroll. “Så du radaren?” “Nei” svarte hun med de uskyldsblå, “Jeg holder øya på veien, og ikke i grøfta”.

“Fornuftig” måtte lovens håndhever innrømme. Før han skrev ut forelegg på firetusenogno for 90 km/t i ei 70-sone. Plunder og tidheft spør du Kamelryttersken. Veien var snorebein, ingen trafikk, tørr vei og godt vær. Ingen grunn til at UP skulle bry seg om at ørkendyret holdt passe styrefart nedover Saltdalen. Men det gjorde de, med tre prikker i sertifikatet som resultat, og at ørkendyret knapt klarte å holde styrefart videre nordover. Heldigvis går sånne prikker over, de er datostemplet tre år fram i tid, så hvis UP og andre med samme fartshindrende måleredskaper, holder seg langs andre veier enn den ørkendyret er på. Når han uheldigvis bikker over fartsgrensen, er de prikkene historie i 2015. For hvem er det som innbiller seg at sheriffen er ute på blanke fredagsformiddagen?

Fra spøk til Halvor. Fartsgrensene har sikkert en fornuftig begrunnelse, ut fra Veivesenets forståelse av veiens beskaffenhet, trafikkmengde, antall unger i veien og sånt. Men de har ikke tatt hensyn til at veien også har en terapeutisk verdi. At veikvaliteten også bidrar til folkehelsa.

Noe hverken UP eller andre med ansvar for trafikksikkerhet har tenkt på. Er at fartskontroller i seg selv er et tiltak som setter ned trafikksikkerheten. For ørkendyr og andre doninger med to og flere hjul, flytter oppmerksomheten fra veien, og ned i grøfta. Hvor radaren gjerne står. Uoppmerksomme sjåfører er i følge de samme myndigheter, et faremoment i trafikken. Ikke sant?

For de som gjerne vil lese mer om fartssynderinnens opplevelser med og uten øvrighetspersoner, anbefales Kamelhiet, årgang 2010. God lesing :-)

MC-ravn i kveldssol over Trondheimsfjorden en maikveld i 2010

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Om å gå oppreist

På Fjæsboka var det i dag ei historie om mobbing. Om hva som kunne blitt resultatet og hva som ble resultatet. En lykkelig slutt kontra den løsninga vi ikke snakker om.

Er vel ikke sikkert at den historia ville hatt en fatal ende, men han sa det iallfall han som kjente det som verst.

En ting er mobbinga der og da. Man kan komme ut av offerrollen på ulikt vis, men skaden, arrene og med dem, ettervirkningene, er der. Langt opp i voksen alder. Noen tar dem med seg inn i alderdommen. Man får flashbacks, tilbake til situasjoner man skulle tro man var vokst fra og hadde glemt. Men nei. Er ikke godt å ligge på gruve i skolegården med en hel ungeflokk rundt seg, mens tåa til læreren pirker borti deg, uten å tørre å reise seg for å gå inn til timen. En time hvor man kanskje skal samarbeide med de som i friminuttet var en del av flokken som rakka ned på deg.

Vi reagerer så forskjellig, noen rister seg som en hund og det meste forsvinner, andre graver seg ned i f…skapet og utvikler en kronisk aversjon mot alt og alle. Depresjon er også en mulig vei å gå. Mobbeofre kan også foreta lange vandringer i bipolare strøk.

Og så. Tyve, kanskje tredve år senere. Når man minst aner det. Slår den inn. Offerrollen og det man opplevde. Den gang da. Når alle så. Men ingen gjorde noe. Vanligvis rister man på seg, og går videre. Man er kanskje ikke klar over at dystymien man har gått med i årevis kommer av at man var alles hakkekylling. I barndommen.

Karavanseraiet.no er på mange måter en selvbiografi. Erfaringer blandet med betraktninger om hverdagen, sammen med faglige synspunkter. Med enkelte sleivspark i ny og ne. Noen ganger blir hun overveldet av seg selv. Hva hun egentlig kan denne dama. Samtidig som hun blir mer ydmyk, og mindre opptatt av å fremheve egne synspunkter. DETTE kan jeg. Samtidig kommer hun opp i situasjoner hvor hun godt kunne tenkt seg at samarbeidspartnerne var klar over HVA hun faktisk har i bagasjen. Av dette og hint. At kofferten ikke bare er full av flashbacks fra opplevelsene som offer for en ungeflokk som så at det var noe. Noe som kunne tråkkes på. Samtidig skal hun ikke hyle over seg om at det var så fælt. Det var galt nok, men ikke slik at det gikk på livet løs. Selv om den psykiske helsa nok fikk seg en trøkk 16. Som det har tatt noen år for å få rettet ut de verste bulkene etter.

For det er noe med tålmodighet. Det å vite med seg selv. At alle ikke kan. At man må stå for seg selv. Walk tall. At det er det som må til. Ikke syting om at man har så mye av ditt og datt, og derfor burde hatt sånn og slik.

Man får sånn og slik. Med tida. Når man har brukt det man har av ditt og datt. Og vist at man kan. Gå oppreist. På vegne av seg selv.

Men det er visst ikke enkelt. Og skal kanskje ikke være det?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Fruen på tur for å gå i butikker

Fruen med egen motorsykkel burde nok fått med seg dagens horoskop før hun dro til Østersund. For å gå i butikker:

You’ll be fairly bursting at the seams with restless, outgoing energy. That means if you’re going anywhere with money, financial certificates or even winning lotto tickets on your person, you should probably beg a frugal dear one to go along — yes, to chaperone.

Men garderoben trengte en smule oppdatering. Klesskapet var (som vanlig) fullt av ingenting å ha på seg. Særlig det at kjørejakka som ble innkjøpt i  dyre dommer året før, ikke holdt mål, var et gene i fruens hode. Så hun hadde tenkt å se etter ei bikersjappe for om mulig finne seg ei ny jakke. Høstsalget på MC-klær har begynt, og 10 % ekstra rabatt på grunn av vekslingskursen kunne jo være greit å ta med. Men det fant hun ikke. Butikk som førte MC-klær. Butikker med andre klær derimot …

Årsaken til at det ble tur i østerled var at en lidelsesfelle i bikerverdenen hadde lagt ut spørsmål på fjæsboka om

Opp mot svenskegrensen langs E14 en oktoberdag i 2010

tur til glassmagasinet i Åre. Nå er det kanskje en overdrivelse å si glassmagasin, siden nevnte forretning selger flere og flere av sine varer i plastemballasje. Men gammel vane er vond å vende. Dermed blir det glassmagasin når det er snakk om statseide forretninger som selger fluidum av tvilsom helsemessig verdi.

Joda, fruen hadde ikke noe mer vettugt å ta seg til, så en tur over grensen kunne da være en mulighet i go’været. Forslaget fra Scooterføreren innebar også muligheter for å gjenoppfriske et hyggelig bekjentskap litt lengre nord langs grensen. Siden Hovinbyggen hadde lagt inn retur via Sandvika og Verdalen.

Men, det er alltid et men. Nevnte lidelsesfelle ville ikke dra fra by’n før klokka passerte 12. Og det passet ikke fruen. Ikke i det hele tatt. Så hun fant ut at hun hadde tid til å gå i butikker i Østersund, mens de andre kom luffende etter. Som tenkt, så gjort. At det da ble 20 mil ekstra, hefta ikke så farlig. E14 fra Åre til Østersund er bein som ei snor, og med minimalt med trafikk var ikke den gjæra noe å syte for.

Tilbake i Åre hadde karfolka fått ordna med harryhandel og vært innom nevnte glassmagasin. Når så fruen fikk ordna med at de samme karfolka fikk seg såpass med mat at de hyrte fram til desserten som hun var rimelig sikker på ventet rett over på norsk side, var det bare å luffe i passe styrefart over fjellet. Langs 322, eller St. Olavsleden som den også kalles på svensk side. På norsk side blir det R72, som også kalles Jämtlandsvegen på kartet.

322 er rett og fin, bare skjemmet av en del lapping av hull langs midtstripa. Den som i EU-land er hvit, mens den

Scooterføreren på vei opp 322 i oktober 2010

på norsk side, som seg hør og bør, er gul.

Når man er tre i følge, er det en litt annen måte å kjøre to-hjuling på, enn når man er alene. Trailersjåføren lå fremst, som han bruker. Fordi han holder jevn fart, uansett. Første sykkel i kolonna ligger i venstre hjulspor, andremann ligger i høyre hjulspor, tredje sykkel til venstre, og sånn fortsetter det bakover. Den siste sykkelen ligger alltid til venstre. Sweeper som han gjerne kalles, har som oppgave å holde feltet samlet og passe på at det ikke kommer en bil inn i kolonna. Noe som kan bli en tanke stressende for både burist og biker. Ved kjøring på god vei, er det en fordel at de minst erfarne motorsyklistene ligger så langt fram som mulig. Blir mest behagelig kjøring da. Lenger bak, når det blir en 6 – 8 – 12 – 15 sykler blir det mye strikkjøring, fordi feltet strekker seg ut, og det er lett å miste kontakten med den som ligger foran. Harley-gutta som kjører mye sammen, har lært seg å holde passe avstand, og holder seg i samlet flokk. Fint å se på når de kommer, i et felt, uten luker.

Mens da folk som Kamelryttersken, som kjører mye solo, ikke har samme disiplinen og forståelsen for at et tett felt med motorsykler i følge gir mindre stressende kjøring. Men det krever at alle vet hvor de skal ligge i forhold til sykkelen foran og bak. Noe fruen fikk erfare, enda en gang, denne lørdagen.

Med en vant sjåfør fremst, som holdt jevn fart, gikk det passe fort. Og med den mest uerfarne i midten og ørkendyret bak, burde det blitt en behagelig tur over fjellet. I ettermiddagssola. Noe det for så vidt også var. Bortsett fra i venstresvingene, for da lå det plutselig en sykkel der hvor ørkendyret skulle være. Ble mer slitasje på bremseklossene for å si det sånn.

Når man kjører solo, da utnytter man veien på en helt annen måte, enn når man kjører i følge. Man følger svingene og ligger helt ut til gulstripa i venstresvingene, og helt inn til hvitstripa i høyresvingene. Gjør man det når man ligger i et felt med mange sykler, vil man komme i veien for sykkelen bak, i hver sving. Noe som uvergerlig fører til at feltet strekker seg ut, og man kan lett miste kontakten med hverandre. Derfor ligger man i sitt hjulspor hele tiden. Enern, treern, femmern og så videre bakover, til venstre. Toern, firern, seksern til høyre. Med litt samkjøring og omtanke, gir det behagelig kjøring, uten stress og ukvemsord.

Men, selv om ørkendyret sleit med at det stadig vekk la seg en sykkel der han ville være i venstresvingen, så var det en fin tur langs St.Olavsleden, forbi saxvallen og ned til grensen ved sandvika, øverst i Verdalen. Der hadde Hovinbyggen en kompis, Nordlending telsmers, og Kamelryttersken husket fra et tidligere besøk at der var det oppdekking så det holdt når det kom fermmenfolk. NordNorsk gjestfrihet av beste merke. Derfor hadde hun klokelig stått over alle forsøk på dessert til middagen i Åre. Må jo tenke på livvidden til turkameratene, og på at man ikke sier “Nei takk” når vertskapet sier at «E har å gje, men ikje å nø»

Tida går fort i godt lag. Også på en terrasse med utsikt over norsk fjellheim. Så klokka ble mange, alt for mye faktisk. Er tett på to  timers kjøring fra Sandvika og inn til trønderheimen, og følget hadde avtalt å kjøre MC-ravn den kvelden. Sto kanskje em Triumpheier og trippa i Munkegata og lurte på hvor folket var henne. Og som det bruker å være. Mobiltelefonen var død, utladet, så det var ikke mulig å få gitt beskjed heller. Er bare å beklagee. Shit happens, også i møblerte hjem. Så det har hun for å ikke kunne lade mobilen fra sykkelen :-(

Men bortsett fra manglende kommunikasjon på grunn av en død mobil, var lørdagen en av de bedre dagene. Trivelig selskap, nærmere seksti kjørte mil, noe som i seg selv er en vederkvegelse og en sårt tiltrengt oppdatering av garderoben må kunne betegnes som et kinderegg i hverdagen.

Har du hatt ei fin helg?

130905 Innsvatnet
Morgenstemning over Innsvatnet, sett fra St. Olavs bru på R72
(c) Frode Solvang 2013
ACR juni 2010

Six word story challenge. Vacation

Take a vacationACR juni 2010

Drive a motorbike

 

 

 

 

 

 

 

 

 

More six word stories at

Figments of a DuTchess

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Kjære politiker

Kjære Politiker

Ser av Fjæsboka at du trives med valgkampen. Bra for deg. Personlig har jeg ikke noe behov for at et samlet politisk establishment vil bruke av tida mi. Til å høre på. Ord. Som bare er. Ord. Svada uten innhold. Egentlig.

For det å kalle en spade en spade. Tar for kort tid. Dere må jo bruke av tida mi for å fortelle at en spade er et ca en meter langt, skjeformet redskap i jern med håndtak av tre og plast. Dette redskapet, som betjenes med to hender, er beregnet for å flytte løsmasse med muskelkraft fra punkt A til punkt B. På den måten kan man grave et rektangulært hull på ca èn x to meter. Det at redskapet med ei skjeformet plate, av jern, foran, med håndtak for godt grep, med begge hender, er en meter langt er ganske så praktisk. Man har da med seg et mål på hvor dypt hullet skal være. Som kjent skal det være en meter jord over kista. I den grava man selv har gravd for å falle oppi.

Det er ikke store utfordringen. For ei som ikke følger spessiellt godt med. Å finne eksempler. På saker. Hvor dere politicuser viser at dere ikke har peiling. At dere styrer ved å fukte fingeren. Stikke den opp. Og kjenne hvor vinden blåser. For deretter ta en avgjørelse basert på egne preferanser. Hva er da vitsen med å ta pliktøvelsen med å fukte fingeren? Kan like godt bruke en konsulent. Dere velsigner jo årlig milliarder til alskens konsulenter. Som ikke har mer kompetanse enn offentlige ansatte med samme utdanning. Bortsett fra på et område. Hvordan man selger kompetanse.

Som stemmekveg og som samfunn har vi ikke råd til å bruke milliarder på høyteknologiske marinefartøy. Som blir kjørt på fyllinga. Før de er tatt i bruk. Vi vil ikke ha helsemastodonter. Hvor vi pasienter enten risikerer å dø i køer som manipuleres ut fra hva som passer det enkelte helseforetaket. Rent økonomisk. Eller dø på operasjonsbordet på grunn av uklare administrative rutiner. Og manglende avklaring av kommandostrukturen innad i foretaket. Vi har ikke råd til å eksportere vannkraft til Europa til priser som gjør at mange virkelig vil få føle energikrisa på kroppen. Eksport som bare har en hensikt. Å vise at Statkraft er kongen på miljøhaugen. Samtidig med at de tjener penger. Opphevelsen av reguleringsregimet på kraftmagasinene var. Og er. Et klart brudd på prinsippet om offentlig ansvar. For å sikre jevn strømforsyning til hele samfunnet. Til en overkommelig pris. I realiteten har dere pålagt stemmekveget ekstra skatt ved å fjerne denne reguleringen.

Bare for å ta noen saker hvor dere har vist rimelig lite gangsyn og forståelse for hva dere faktisk har tatt på dere. Å forvalte. Tilliten hos oss som bor her. Valgdeltagelse på ned mot 60 prosent. Sier sitt om respekten. Og tiltroen til at det har noen hensikt å bruke. Stemmeretten. Gjøre sin borgerplikt.

Et godt eksempel på oppfordring til unødvendig tidsfordriv, for ikke si skitkasting, kommer fra tidligere statsråd for Arbeiderpartiet. Grete Knudsen. Hun har helt sikkert sine vektige grunner for å komme med sine memoarer midt i valgkampen. I Aftenposten sto det noe om hva skal man med fiender, når man har slike venner. Spørsmålet om lojalitet trenger vi ikke ta opp engang.

Har vi noe alternativ? Sånn egentlig? En samarbeidsregjering à la den som tok over i 1945? Med folk som passer på. Hvis de skal legge store egg. Som i å be for sin syke mor. Eller glemmer sak. Og heller går på person. At man gjør det alene. Utenfor hørevidde. Men i dine kretser har man kanskje ikke kunnskap om at et glass vann er det beste. Ikke før. Ikke etter. Men i stedet for.

Det nestbeste. Sånn prevensjonsmessig sett. Det sto Thomas Edison for. Lyspæra. Utrolig hva den har gjort for dem som ikke tok det glasset med vann. Og ikke minst for oss som må finne oss i all svadaen fra dere som praktiserer. Det salig Otto von Bismarck kalte «Det muliges kunst», politikk.

Så selv om jeg har bestemt. Meg. Etter å ha vært utsatt for nærmere femti års. Kontinuerlig. Valgkamp. Fra Kings Bay-fadesen og fram til i dag. Så har jeg tro på det som Winston Churchill mente var det fattig beste av de styreformene mennesket har prøvd. På tross av at dere, folkets kårne ikke alltid viser dere tilliten verdig. Noe som. Desverre alt for ofte fører til at yours truly heller mot omfattende omveltninger og innføringen av opplyst enevelde. Isaac Asimovs fremtidsvisjoner får gjerne større tiltrekningskraft i slike stunder. Noen av dem ser man på det hvite lerretet. I filmen «I, robot». Men så har jeg jo alltid vært litt svak for Will Smith ;-)

For vi har kunnskap nok. I samfunnet vårt. Til å vite hva som fungerer. Og hva som ikke fungerer. Infrastruktur og hjernekraft. Er løsninga. Ikke bagatellisering av gode argumenter. Pro & contra. Heller ikke rask forflytning av mer eller mindre godt fordøyde matvarer i retning av meningsmotstandere. Eller taxiturer. Eller misbruk av godtfolks tid. Keiser Nero sa alltids at han ga folket brød og sirkus for å holde dem fornøyd. Vi ser jo at dagens makthavere følger opp. Selv om beredskapslagrene av mat- og såkorn er avviklet. I et land som importerer halvparten av matbehovet sitt. Tidligere Statens kornforretning. Nå Cermaq. Brukte inntekten fra avviklingen av kornlagrene til å begynne med lakseoppdrett. En ikke helt bærekraftig produksjon. Sammenlignet med kjøttproduksjon på utmarksbeite. Men slik matproduksjon gir ikke store mengder penger man kan bytte mot andre penger. Bare trivsel og spredd bosetting. Og norske bønder har før vist seg å være direkte utrivelige. For makta. Bedre å la rovdyra ete dem bort fra gård og grunn. Finere det. Enn å innrømme at eiendomsretten er ukrenkelig. I byen.

Ottar Brox sa riktignok på 60-tallet at byggingen av veier på Senja førte til at det var lettere å kjøre flyttelassene til byen. Senere sa han også at han ikke er rasist, men …

Er kanskje unødvendig å si det. Men undertegnede håper faktisk ikke. At ditt. Eller noe annet parti. Får et godt valg. Men jeg håper. At alle. Med stemmerett. Stemmer. Blankt.

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Andungene er fremdeles blanke på handlingsregelen. Katten teller rolig til ti og tar det en gang til. Bildet er lånt av Opplysningskontoret.org

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

MC-ravnan. Nå også VVIP’s

Hva er nå dette?

Blondinen med egen motorsykkel innrømmer glatt, uten tilløp til blygsel at hun ikke er noen beleven festivalgjenger. I den spede ungdom, i den tida når vingene skulle og måtte testes om de bar, da var det Troilltampen som gjaldt. På Storjord i Tysfjord. Rett ved E6. Det var på slutten av nittensyttitallet. Men så flytter man på seg, og avstandene kan bli lange og økonomien skrall. Og i det hele tatt. Men det ble da Troilltampen i -82 også. Da hadde festivalen flyttet seg til Lofoten. Men det ble liksom ikke mer. Festivalgjengeri.

Men så ble det. Notodden bluesfestival og mormorhus. Ikke Kamelrytterskens Mormor, men stasjenta som kaller seg Mormor i blogglandia. Men hun nærmer seg sakte. Blondinen. Skeptisk som hun er. Til bluesfestivallivet. Så det ble med konsert med Kåre Virud og Charlie Musselwhite. Og 125 mil på to hjul til ei trivelig helg i mormorhuset.

Helga etter ble det ikke fullt så mange. Mil altså. 45. Kanskje. Sånn ca. Til Frøya og Frøyafestivalen. Med Too Far Gone, Vestlandsfanden, alle trønderes Åge og Sambandet, Plumbo, Anders Jektvik, Carola og Kaizers Orchestra. For å få med flere av høydepunktene.

Too Far Gone gikk hun glipp av. Blondinen. Loven om tingenes iboende f..skap slo til så det holdt før hun kom seg av gårde:

Alt som kan gå galt, går galt.

På det verst tenkelige tidspunkt.

Scooterføreren var sitt sedvanlige tålmodige jeg. Selv om han nok trega på at han gikk glipp av at Too Far Gone, dro til med «Mønsåsfesten» og «Zetor’n». Men det vet man jo for så vidt ikke. Om de spilte de låtene. Siden hverken han eller blondinen fikk hørt og sett trønderne. Live. På scenen. På Sistranda.

Det de derimot fikk. Når de kom seg så langt som til Sistranda. Var en varm velkomst av lederen for Natteravnene på Frøya. Som hadde invitert MC-ravnan utover for å bistå de lokale ravnene under festivalen. Sjelden har vel noen MC-ravn fått bedre behandling. At de to utskremte fra MC-ravnan følte seg som VVIP’s (Very Very Important Persons) er ingen underdrivelse.

Gjestfrihet, festivalpass for hele helga, sightseeing med privatsjåfør, god mat og førsteklasses overnatting. Alt var på plass for å få to MC-ravner til å trives. Hele helga. Og masse trivelig ungdom. Som unggutten som kom bort og hilsa i handa og sa at skulle han bli for full, måtte MC-ravnene ringe mor hans. Hun var et sted inne på festivalområdet fortalte han.

For det er jo et privilegium. En tillitserklæring faktisk. Å bli bedt om å se etter helt ukjente folks unger slik MC-ravnene ble denne helga. Dessverre slo det til, at natteravning fremdeles er Norges største voksenopplæringsprosjekt. Ikke at noen av ravnene var involvert, men fordi man enda en gang fikk demonstrert at det er lov å si fra. Lensmannen måtte halv seks lørdags morgen ta seg av fire trettenåringer med mer alkohol innabords en godt er for voksne folk. At det ble dagens snakkis på Frøya er ikke så rart.

Om det frister til gjentagelse? Iallfall er MC-ravnene invitert også til neste år ;-)

 

2013-08-10 16.10.24
Scooterføreren sammen med den eminente guiden  og privatsjåføren koser seg i sola på Titran

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

Et kompetent innvandringsland?

Vi er egentlig ikke et spesielt kompetent innvandringsland. Alt vi har er flaks, selvgodhet og et knippe utdaterte ideer. Og annet er kanskje ikke å vente. Vi har vært et innvandringsland enda kortere enn vi har vært et oljeland.

Sier Bjørn Stærk i essayet «Migrasjonens umuligheter“.

Videre sier han:

Men alle løsninger er ikke like ille. Finnes det noen ledestjerner vi kan bruke for å finne de minst dårlige løsningene? Jeg kan tenke meg tre.

  1. Den første er rettighetsmodellen, som sier at migrasjonen skal styres av umistelige menneskerettigheter, så som retten til å få beskyttelse hvis du er forfulgt. Asyldebatten handler om slike rettigheter, og asylaktivister ønsker gjerne å løse svakhetene i asylpolitikken ved å innføre flere rettigheter, for eksempel gjennom Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Når innvandring styres av rettigheter frasier vi oss noe av kontrollen over grensene, og må gjøre det beste ut av den innvandringen vi får.
  2. Den andre er eierskapsmodellen, som sier at statsborgere er en slags eiere av landet sitt, litt slik en familie eier huset sitt. Eierne har rett til å bestemme hvem som kan krysse grensene, og på hvilke vilkår. Det betyr ikke at innvandringen nødvendigvis må lønne seg. Eierne kan også velge å drive veldedighet. Det er som om du har en hybel i huset ditt. Du kan leie den ut, eller du kan velge å la noen bo der gratis, fordi de trenger det. Men valget er ditt. Som eier av huset har du rett til å tenke gjennom hvor snill du har råd til å være.
  3. Den tredje modellen handler om demokratiske verdier. Migrasjon må vurderes etter om det flytter oss nærmere eller lenger bort fra en verden hvor alle mennesker lever i liberale, tolerante, velstående demokratier. Innvandring som fører til mistillitsfulle utenforsamfunn er dermed galt. Men det samme er arbeidsinnvandring, hvis den skaper en innfødt herskerrase. Når innvandring skaper nye borgere som omfavner demokratiske verdier er den en god ting. Vi trenger deres hjelp for at våre verdier skal overleve i en verden hvor USA og Europa bare blir to av mange maktpoler. Når innvandring derimot bringer med seg den polariseringen og fanatismen som gjorde hjemlandet ulevelig i utgangspunktet er den en dårlig ting.

I likhet med Stærk heller Kamelryttersken mot den andre modellen. Mest av praktiske årsaker. Èn ting er at Norges innvandringspolitikk langt på vei er slik. Selv om det ikke alltid høres slik ut i den offentlige debatten, og da kanskje helst fra de som produserer de store, fine ordene. De om rettferdighet, likestilling, menneskerettigheter med tilliggende herligheter. Hvor mange av dem som med patos i stemmen snakker pent om innvandring, som faktisk bor i de områdene hvor det er størst andel innvandrere, kan man sikkert spørre om.

Stærk drar fram en del tall. For eksempel at nettoinnvandringen til kongeriket er på 47.000 mennesker pr år. Tilsvarende en by på størrelse med Bodø, som i følge Statistisk sentralbyrås (SSB) siste statistikk hadde 49 203 innbyggere. Eller 1,5 ganger Halden.

SSB kan også fortelle at kongeriket pr første kvartal 2013 hadde i overkant av 5 millioner innbyggere. 5 051 275 for å være helt nøyaktig. Ikke dårlig for et lite land langt ute i ødemarka. In the middle of nowhere som noen gjerne sier. Hvalfangstmotstanderne sier gjerne No Way, Norway, men de er som kjent ikke helt etterrettelige i sin omgang med statistikk. Da er de sikkert ikke etterrettelige i sin omgang med andre uomtvistelige sannheter heller. Tror vi gjerne. Siden det selvsagt er vår egen virkelighetsoppfatning som gjelder. Ikke den virkelighetsoppfatningen som de har, sånne særinger som Watson, Greenpeace, WWF, Kurt Oddekalv og Fremtiden i våre hender. Nei. Vi foretrekker da å tenke selv. Man er da Nordmann. Og h*n har som kjent både integritet og forståelse for det meste.

Ken hva gjør egentlig et slikt påfyll av multikultur med et såpass homogent samfunn som Norge egentlig er. Eller kanskje rettere: Har vært? Det har vi liksom ikke tenkt over. Like lite som vi ikke tenkte over hva Norge er og skal være den gangen vi meldte oss ut av Europa. Heldigvis hadde vi en landsmoder som skjønte at vi ikke kunne være utenfor det gode selskap, så hun ordna en husmannskontrakt i stedet. Og som alle gode husmannskontrakter koster den mer enn den smaker. Både i kronasje og i tapt arbeidarbeidsfortjeneste. Men det er ikke så farlig. Bare vi får billig arbeidskraft og at politicusene får sitte nederst ved bordet i Brüssel. En gang i blant.

Men hva har husmannskontrakten med EU med at ¾ av befolkningsveksten i kongeriket kommer fra innvandring? Kanskje ikke så mye ved første øyekast. Men bildet blir kanskje et annet når man begynner å tenke på at norsk ungdom utdanner seg til arbeidsledighet. Noe et par kommentatorer i Aftenposten har temmelig sterke meninger om. Her og her. Men håndverkere har vel ikke kompetanse til å si noe om slike ting?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

28 mil? Snartur?

Ble en snartur på to hjul i dag. There and back again. Som Bilbo Baggins sa det. Om sin tur til Ensomfjellet for å stjele skatten fra dragen Smaug. Stjal gjorde han. Bilbo. Både fra dragen og fra trollene han traff på sin vei. Eller rettere snublet over. Men det snakker vi ikke så mye om. Siden han egentlig gjorde det av et godt hjerte. For å hjelpe dvergene. Og ikke minst dvergekongen sjøl. Thorin Oakenshield.

Norske fjell står sjelden alene. Slik som Tolkiens the Lonely Mountain, som Ensomfjellet heter i originalen. Brandbukampen gjør det kanskje. Hvis den kan regnes som et fjell? Men det er ikke så farlig, for dagens tur gikk i skogen, ikke èn gang over skoglista på de 28 milene fra Kamelhiet og tilbake igjen. Høyeste punktet var kanskje fra Resdalen og over til Meldalen. Eller over Rindalsskogen? Kanskje Berkåk?

28 mil? Kveldstur? Ja. Det ble bare sånn. Tanken var å henge seg på et par andre som snakka om tur til Rindalen på Fjæsboka. Men så ble det kluss og surr med tidspunkter. Så da ble ørkendyret alene på tur. Ikke for det. Han tar ikke det så tungt. Bare han får tatt seg en tur. Og så var det en stund siden han hadde vært den veien. Så han for villig av gårde. I passe styrefart. Over Resdalen og ned til Meldal er det grus. Og hjernecella gjorde seg noen tanker om grusveier, plastraketter, bremser og det å ha øya festa forbi der veien slutter. Kamelryttersken fant enda en gang at ukjente grusveier best lar seg forsere stående på fothvilerne. Sykkelen får leve sitt eget liv mellom knærne, uten at bakenden påvirker balansen i sykkelen. Så snart hun setter seg ned, blir hun mer usikker og farta går ned tilsvarende. Men så var det det med styrke i leggmusklene. Som må avlastes noen ganger. Men det gikk bra både over Resdalsåsen og på østsida av Meldalen oppover.

Verre ble det på omkjøringa i Soknedalen. En trailer med møbler til IKEA hadde funnet det for godt å stenge hele E6. Sjåføren hadde i følge politiet, ikke hatt kontroll over doningen og lagt hele tralla på tvers i en høyresving. Derfor ble det til at fruen hengte seg på et par burister som svingte av i Soknedal sentrum og tok en grusvei nedover forbi Strinde og ned på E6 nord for Korporalsbrua. Oppe i lia måtte fruen revurdere påstanden om at det hadde regnet hele siste uke. For bygdeveien oppe i lia var knusktørr, støvete og det å ligge i støvføyka etter et par burister i hårnålssvingene var heller ubehagelig. Det ble å sette seg ned og slippe burene framom såpass at det verste støvet fikk lagt seg. Tanke for å ta ned visiret hadde ikke tullskjura. Solskjermen gir akkurat passe lufting til vanlig. Mener hun. Er bare i nødsfall at visiret blir tatt ned. Og det skjønte hun ikke. At sånn støvføyke kan regnes som nødsfall.

E6 ned forbi Støren og inn til Trønderheimen er heller langtekkelig. Selv om UP var mer opptatt av trafikkdirigering i Soknedalen enn å se etter andre veifarende som tar strakeste veien, så får man vise litt vett i omgang med gasshåndtaket. Og bein vei. Er. Vei som går beint fram. Sånn er det bare med den saken.

På Klett fant ekvipasjen at raskeste veien heim. Gikk langs yttersida av Byneset og gjennom Trollaberga. Bortsett fra bensinfylling på Berkåk, hadde ikke fruen føttene i bakken på de ikke fullt fem timene turen varte.

For det er no med to hjul i fri utfoldelse langs en vei. På vei et annet sted. Følge veien. Beregne neste svingpunkt. Rytmen. Legge sykkelen ned. Inn i svingen. Følge bevegelsen ned. Og så opp igjen, for så legge seg ned inn i neste sving. Flyten i bevegelsene. Kjenne at man mestrer 265 kg tysk ingeniørkunst. Clutch, gass, gir, motorbrems. Og et trykk på bremsehendelen om nødvendig. Bremseberedskap når det kommer ålreite dyr eller lokale helter på to føtter eller to hjul. Uten motor. Eller bonden som holder på med slåtta. Eller fraukjøring. For da blir det gjerne noen rester på veien. Av frau fra fjøset og leire fra åkern. Potensiell fare. To fingre på bremsehendelen og to på gassen. Lave skuldre. Vi kommer fram. Må ikke på død og liv komme fram fem minutter før. Kjøre med marginene på sin side. Hele tiden.

Men det er ikke alltid. At fruen holder det hun lover. Seg selv. På tur oppe i Osen tidligere i sommer. Lå der en knyttnevestor stein i veien. Midt på asfalten. Og selv om hun ser den på lang avstand klarer blondinen å kjøre på den. Med forhjulet. Rett på. Kjenner bare et kraftig rykk i sykkelen. Og så forbi. Ingen skade på felgen. Ingen som må skrape opp en Kamelrytterske fra flere meter nord-trøndersk asfalt, eventuelt nærmeste fjellvegg.

«Løkka er bedre enn forstanden»

Tenkte hun etterpå. Og finner ut at årsaken til at hun kom fra det med støkken. Er at hun begynner å bli såpass trygg på sykkelen. Og løs i armer og skuldre. At hun slapper av på flat vei. Og blir belønnet med at sykkelen gjør sitt. Fordi hun ikke tviholder i holkene med kritthvite knoker og stive muskler fra håndledd til ankel. Med spente muskler. Blir sykkelen tilsvarende stiv. Noe som lett kunne blitt en større katastrofe. Ublide møter med mor Norge blir gjerne det. I denne sammenhengen.

For ved en senere anledning kom fruen over en bakketopp. På andre siden var det 10 – 15 meter med grus. Veivesenet hadde gjort en jobb på veien. Og hadde ikke fått lagt asfalt enda. Før bakketoppen var det satt opp varselskilt og femti-kilometers skilt. Akkurat når fruen får hodet over bakkekanten. Ser hun at hun har to valg. Kjøre over sykkelen som ligger på tverra foran henne. Eller over føreren som ikke har rullet fra seg. Det går en hyggelig tanke eller helst to til de tyske ingeniørene og deres utmerkede ABS-bremser. Som lar fruen stoppe ørkendyret i god tid før hun må velge mellom sykkelen på tverra eller føreren av samme.

Men det er ikke uvanlig. At slike situasjoner oppstår. I dette tilfellet ble det en noe amputert sykkel og en kraftig forslått fører som gikk fra ulykken for egen maskin. Og fikk skyss med en av de andre i følget så snart sykkelen var vel overlatt i bergingsfirmaets varetekt.

Hva er det som skjer i slike situasjoner? Hjernecella har i sin enfoldighet fundert på om det har noe med det å se langt fram og ikke stivne når noe uforutsett skjer på veien. En elg som vil over. Eller et grusfelt etter en reparasjon av veibanen. Et felt på 10 – 15 – 20 meter med grus som er nogenlunde slett. Er ikke noen fare for en motorsykkel. Eller fører. Før h*n drar hardt i bremsehendelen og mister øya ned på framhjulet. Da går det rett ned. For ikke si til skogs. Blikket rett fram. Ryggen rak og mot i brystet. Og man er over på null komma svisj. Med begge hjula på asfalten. Klar for nye utfordringer.

Er du? Klar for nye utfordringer på din vei. Et annet sted? En snartur kanskje?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

 

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

 

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Kameryttersken

 

 

 

Godlyd, media og planlegging

Big Maybelle fyller stua med godlyd. Førti-/femtitalls Soul og Rhytm & Blues. Sånt man kan kose seg med :-)

Spotify foreslo og til en avveksling ble blondinen med egen motorsykkel overbevist. Etter de første taktene.

Media, både de mer ordinære og de sosiale bringer mye moralsk indignasjon for tiden. Norsk kvinne voldtatt i Dubai. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Men å tro at man skal få snudd en arkaisk, religiøs og ikke minst patriarkalsk lovgivning sånn uten videre, det må det flere enn en enkel Kamelrytterske til. Eller for å si det med Big Maybelle One Monkey Don’t Stop the Show

Det enkleste er et glass vann, ikke før, ikke etterpå, men i stedet for. Å dra på ferietur til. Eller ta seg arbeid i. Land hvor egen sikkerhet er avhengig av lokalsamfunnets forståelse av hvordan man behandler kvinner. Og ikke minst hvordan rettsvesenet forholder seg til kvinner som blir voldtatt. Og det er ikke alltid på samme måte som i Kong Haralds kongedømme. Hvor også politiets og rettssystemets håndtering av voldtekter mer enn en gang har fått øyenbryn til å heve seg, for ikke si overlepper til å stivne. Tårer derimot. De stivner ikke. De renner. Rikelig. Uansett hvem og hvor.

Poltisk korrekthet har også vært et emne i fruens omgivelser i det siste. Som venninde som snakket om at engler hadde tatt helt av etter at et medlem av førnevnte kongehus begynte å snakke offentlig om fenomenet.

Kamelryttersken tenker på at vi alle. Mener at vi er politisk korrekte. At vi mener at våre egne meninger er de samme som samfunnet rundt oss sine. Men er de det? Det kan man lure på. Noen ganger. Som når politicusene kaster rundt seg med lite til dårlig fordøyde matvarer i mangel på bedre argumenter. For å få beholde ordet og med det oppmerksomheten (og makta) et minutt lenger. For det er jo det de vil. Beholde makta. Både den reelle, og den som definerer dagsorden. Keiser Nero snakket om brød og sirkus til massene. Han visste kanskje hva han snakket om? Etter å ha svidd av Roma for egen forlystelses skyld.

For det er jo det det handler om. Å holde massene fornøyd. Brød for å stille sulten. Sirkus for å få bermen til å tenke på andre ting enn hvordan makta ter seg. Hvordan man bruker opp felleskassa på papirflytting. Ikke på praktisk handling. Som faktisk har nytte for samfunnet. På den annen side har vi jo flytta all produksjon utenlands, så noe må vi jo bruke tomme hender til. For de kan jo ikke brukes på å produsere velferd. Bedre at arbeidslystne Hjelpepleiere går på tomgang på NAV, enn at de får arbeide med de kan. Bruke det faget som vi, samfunnet, felleskassa har utdannet dem i.

Dessverre. Helsebyggene er dyre å bygge. Dyrere er de å drive. Dermed blir helsevesenets største ressurs. Personalet. Skviset. Rett og slett fordi byggene koster for mye. Budsjettet går med til å betale banklån. Eller rettere. Rentene på banklånene. For ikke å forglemme alle de som må til for å administrere byggene. De skal også ha betalt. Av felleskassa. Ikke av bankene. Vanskjøtsel av fellesgoder kan man jo ikke kalle det. Spader er som kjent håndredskap som er tilvirket for å flytte løsmasse fra A til B. At hullet etter løsmassene til forveksling kan oppfattes som passende for en likkiste som graveren selv ligger i. Sier vi heller ikke. Keiseren har som kjent fått nye klær.

Nå viser det seg at planleggingen av byggene kunne vært bedre. På børsen snakker de om over og under pari kurs. Det viser seg at logistikken innad på avdelingene ikke henger sammen. De blir for dyre å drive fordi personalet har for mye gangtid mellom A og B. Derfor må man rasjonalisere enda mer. Rasjonalisering i denne sammenhengen betyr?

Joda. Du gjettet riktig. Mer skvis på personalet. Færre hender. Varme hender. Som kan stryke vart over kinn.

Jan-Arill Skogholts ord

Økonoman e dårlig fornøyd

klinger i ørene, mens Big Maybelle synger Ain’t To Be Played With

Og nå søker planleggerne. De som planla avdelingene med tun(g)drevet logistikk. De søker seg over i kommunal sektor. Hvor de blir tatt i mot med åpne armer. Prestisje. Å ha planleggere som har planlagt store, dyre sykehus. Til å planlegge. Små, dyre sykehjem. Oppskrift på suksess? Muligens. Men kanskje ikke mer helse for hver krone?

Man kan jo drømme. Om en kulturrevolusjon. De som gjorde det på søtti/åttitallet. De sitter nå i godt betalte rådgiverstillinger. I offentlig byråkrati. Med rødvinskartongen der det før var ølbokser og stensilmaskin. Og hete ordvekslinger om å stå på krava og selvproletarisering. Er ikke så mye av den typen ordvekslinger lenger. Nå går det i engler. For og i mot. Og sjalet har blitt turkis. I florlett chiffon.

Ikke mye snakk om å sende byråkratene ut på landsbygda. Slik Mao gjorde i sin kulturrevolusjon. Selv om det nok kunne vært en tenkbar tanke også i dag. Å la planleggere og rådgivere få arbeide et år eller to på gølvet. I pleien, på fiskeoppdrettet eller i førerhuset på en langtransporter. En slik praksis må nødvendigvis ikke føre til at nye helse- og velferdsbygg blir like dyre og tungdrevne som de som er bygd de siste årene.

For det er noe med å utføre manuelt arbeid, når man har tilegnet seg teoretisk kunnskap om faget. Man har en større forståelse for hva som må gjøres. Og hvorfor man gjør det. Og man vet at selv på ei barneavdeling bruker man voksen størrelse på mange av sengene. Vet man det. Da vet man også at slusene inn til isolatrommene må ha plass til. Ei voksen seng. Også til isolatene på barneavdelingen.

Bare for å ta et eksempel fra det lokale St. Olavs Hospital, som fremdeles er under bygging. Selv om det er flere år siden de fant ut at de nevnte slusene var for korte. Etter at avdelingen var tatt i bruk. Men det vet sikkert planleggerne?

Mens Big Maybelles godlyd fyller stua Don’t Let The Sun Catch You Crying

Mama (He Treats Your Dauhgter mean) er kanskje upassende i denne sammenhengen?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

 

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

 

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Kameryttersken

 

 

 

img202

Om gravemaskiner og kvantemekanikk

åSomalieren har gitt god grunn til ettertanke. Igjen. Med sin tekst om å ikke bruke, men tenke den midterste fingeren:

 

… undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

En første innskytelse kan være at gir man F, så gir man F, og da bryr man seg ikke. Ikke en gang om å tenke på den nevnte fingeren. Saken/situasjonen er så totalt uinteressant at man bare fortsetter med sitt. Og lar den andre parten fortsette med hva det nå var.

Ikke sant? For det er lett å havne  her:

 

 I think rape, slavery, and genocide are always wrong.

And just like that I’m more moral than your god.

Uttalelsen er lånt fra Facebook

«Can’t Loose What You Ain’t Never Had» synger Muddy Waters, mens Peps Persson følger opp med “Hög standard” og «Falsk matematik»

Kamelryttersken selv har fredagskveld. Skeiet ut med pizza fra den lokale tyrkiske pizzapusheren, middagshvil og Facebooksurfing. På sida for «Oss som mener Brøyt er den beste gravemaskinen som noen gang er bygd» diskuteres det skifting av dyser på en sekssylindret Perkins dieselmotor. En ikke helt uvanlig motor på gravemaskinene fra Brødrene Søyland på Bryne.

Står et vrak av en Brøyt X2b i fjæra på Vinkenes. Nokså nedsarva allerede den gang den kom på land fra forsvarets landgangsfartøy vinteren 1992.img202

Anskaffet for skrapjernpris. 30 øre kilo’n for tolv tonn. Men så var det det med å ha tid til alt. Dermed ble Brøyt’n stående i fjæra. Og det er ikke bare bare å fjerne tolv tonn skrapjern. Selv om skrapjernprisen har endra seg siden dengang.

Man kan si mye om slike skruprosjekter. Om hvor gjennomtenkte de er. Men det er også “noe” med Brøyt’n. Er noe annet enn utenlandskproduserte gravere. Affeksjon. Kanskje.

Men det er noe med holdninger også. Eller fordommer. Om man heller vil. For det er det Somalieren skriver om. Hva hun har opplevd. Og forholder seg til.

Men det er også noe om hvem som forteller. Det er mye bedre at tredjeperson forteller om opplevelser, enn at førsteperson gjør det. For når førsteperson forteller sin historie, blir det lett «Det-er-synd-på-meg»-syndromet som gjør seg gjeldene. Og da blir man ikke tatt alvorlig. Sippe-Guri. Når tredjeperson forteller. DA blir det noe annet. Man får en avstand. Det er ei fortelling. Ei historie. Som man kan forholde seg til. Fordi den fortelles av noen som selv ikke har opplevd. Bare sett. Hørt. Vært vitne. Historien oppfattes som mer objektivt fortalt. Men misforstå riktig. Det har også noe med formen å gjøre. Hvordan historien fortelles. Noen har evnen til å formidle førstehånds erfaringer slik at man ikke tenker. Sippe-Guri. Somalieren for eksempel.

Når førsteperson forteller. Gjerne lavmælt. Uten store fakter. Da er det bare overdrivelser. Det kan da ikke være sant.

Man kan bli litt støtt på mansjettene av å oppleve slikt. Man begynner kanskje å miste troen på seg selv. På at det man har opplevd var kanskje ikke så ille likevel. Man er bare overspent. Men når det blir mange nok slike «små» episoder, kan det bli for mye. Er da Aaron Antonovsky og hans Salutogenese og «Opplevelse av sammenheng» begynner å gi mening. Antonovsky forsket på hvordan mellomeuropeiske kvinner taklet overgangsalderen. Dette var i Israel på slutten av 1960-tallet, og i spørreskjemaet var det et spørsmål om kvinnene i forskningsprosjektet hadde vært i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Kanskje ikke så rart at et Israelsk forskningsprosjekt hadde med et slikt spørsmål.

Det som fikk Antonovsky til å stusse var at ca 30 % av kvinnene som hadde overlevd Auschwitz, Bergen-Belsen og de andre «Vernichtungsläger» i Nazi-Tyskland, ikke hadde psykiske plager i etterkant. Det satte ham på sporet av det han kalte «Sense of Coherence», eller opplevelse av sammenheng. Sammen med en forståelse av at helse ikke er en konstant, men at den kan oppleves som en flytende overgang. Gjerne sett som et kontinuum som strekker seg fra helt frisk til helt død. Og at den både har en målbar side. Blodtrykk, puls, hjerneaktivitet osv. Og en selvopplevd side. At selv om muskler, ledd og indre organer ikke fungerer mer enn sånn ca, så opplever man at man er frisk, at man har det bra.

Antonovsky er opptatt av å se på helsefremmende faktorer. I mennesket. Og i omgivelsene. Mens vi til vanlig gjerne er opptatt av det patogene, det sykdomsfremmende.

Som det å vise fingeren. Den i midten. «F… you». Blir ikke den dobbelt negativ? Og med det patogen? Sykdomsbringende? -fremkallende? For den som får fingeren opp i ansiktet. «Me don’t like you. You’re a bag of shit». Mens da den som eier fingeren sender ut en mengde negativ energi og tenker negative tanker. Og med salig Newton i mente. Han med eplet og stammen du vet. Da vet man at all aksjon har en reaksjon.

 

Newtons tredje lov: Når det virker en kraft et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.

Noen vil nok mene at nevnte Newton og hans lover er rent fysiske lover. Men fysikken omfatter også kvantemekanikken. At man bare kan gjette seg til hvor et elektron er på et gitt tidspunkt. At det i neste nu. Kan være i en helt annen del av stjernesystemet. Selv om stoffet, tingen hvor elektronet teoretisk befant seg i først, faktisk er håndfast. Som ramma til PC-skjermen du leser dette på.  De som kan sin Bohr og kanskje ikke minst sin Capra, vet at fysikk ikke bare er håndfast, den er i høyeste grad det motsatte, og enkelte snakker om at det er forbindelser fra den stuerene fysikken til det metafysiske. Og da er ikke veien lang til å forstå at Newtons tredje lov også gjelder i menneskelige relasjoner. Eller for å si det med The Alan Parsons Project «What goes up, must come down».

Kanskje det er derfor blondinen med egen motorsykkel gjerne forholder seg til Mahatmaen, når han sier at «If you want to change the world, be the change»?

 

Bilde lånt fra Facebooksida “Me så elske Brøyt” Norsk gravemaskinteknologi anno 1980 kontra japansk anno 2013. Kanskje ikke et kvantesprang sånn sett. Men det er “noe” med Brøyt’n, som man ikke finner i andre maskiner. Kanskje en opplevelse av sammenheng?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling

© 2010-2014 Ragnhild Vinkenes All Rights Reserved -- Copyright notice by Blog Copyright

Compression Plugin made by Web Hosting