Karavanseraiet

Om sølv og bunader

Kamelryttersken — Wed, 16 May 2012 22:46:40 +0000

Gjenbruk kan ofte være greit, iallfall når man ikke overskudd til å skrive nytt. Derfor blir det et litt omskrevet innlegg fra et par år tilbake denne gangen.

Kamelryttersken har tatt fram bunaden, ikke MC-bunaden, men den grønne fra Nordland. Sølvspennene er som vanlig ikke så veldig skinnende blanke, og hun lurer som hvert år på hvordan hun skal få pusset dem uten å sprette av spennene.

Sølja er det enklere med. For den er det bare en av, og siden den er løs er det ikke så utfordrende å holde den blank.

En? spør du kanskje. Nordlandsbunaden skal da ha to søljer i halsen og på brystet?

En slik en

Og en slik

Nei, sær som hun er ørkendyrbetvingersken, så har hun ikke originalsølvet, men arvegods i halsen

Alle søljene er laget i sølvfiligran som er en teknikk som nesten ikke brukes lenger. Blondinen bruker noen ganger ei brosje i samme mønsteret som sølja. I Hjemmet eller var det Allers for ei tid sia var det ei verdivurdering av ei slik brosje, og den var satt til ca 300 kr. Affeksjonsverdien er himmelvidt over, men det gjør at fruen tør å fortelle at hun har dem, siden pengeverdien er så lav.

Tenker litt slik at disse søljene er laget/designet fra århundreskiftet 18/1900 og framover. Kamelrytterskens er fra 1905 og de to andre ble designet 1923/5 sånn ca. Og at kvinnene da (som vi i dag) brukte det de hadde av smykker når de ville pynte seg. Lurer på om en bunad satt sammen i dag etter samme regler som Nordlandsbunaden på 1920 tallet, om ikke den ville hatt mye strass og og det vi ofte kaller juggel som “må ha”-smykker?

Bunaden er en link tilbake til kvinnene før oss og et symbol for den innsatsen de gjorde for hus og heim, og er et stasplagg man kan bære med stolthet. I allfall tenker Kamelryttersken det slik, selv om det er sjelden bunaden er i bruk.

Men med sånt sølv følger det også arbeid med å holde det pent. Sølvsmykker blir jo svarte bare man ser stygt på dem

Sølja + et par andre svarte sølvsmykker og ble lagt på et stykke aluminumsfolie oppi en kasserolle. Aluminiumskasseroller finns ikke i heimen lenger, alt i gryteskapet er rustfritt, så da blir det å jukse med aluminiumsfolie. Slår på et par spisskjeer salt og godt med vann. Setter det hele på komfyren og lar det koke godt.

Brosja fra Juuls sølsvsmie ble nesten hvit, mens anhenget som er fra samme sølvsmia er litt svart enda. Foretrekker det litt anløpet når det er så ujevnt i formen som dette.

Er en kjemisk prosess mellom aluminiumen og sølvet som blir påskyndet av saltet og det varme vannet. Har prøvd å legge aluminiumsfolien i varmt, salt vann uten at det koker, og det funker, men ikke så godt eller raskt.

Smykkene tar ikke skade av behandlingen, og det er raskt og enkelt. Kan gjøre det samme med andre sølvting også.

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Selvoppfatning

Kamelryttersken — Sat, 05 May 2012 09:48:31 +0000

Fra Skaalvik, Einar M. og Sidsel Skaalvik, 2005, Skolen som læringsarena, Oslo: Universitetsforlaget,

Skaalvik og Skaalvik sier videre at:

Går ut fra at dette er kjent stoff, men noen ganger er det ålreit å repetere litt. Eller?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Vi skal bare være der

Kamelryttersken — Sat, 28 Apr 2012 21:22:34 +0000

Kom et spørsmål på Fjæsbokveggen til blondinen med motorsykkel og samfunsengasjement.

Retorisk, og kanskje litt provoserende?

Men samtidig alvorlig ment, og en utfordring å svare på. For ja, men nei.

Kamelryttersken må for å kunne gi et forståelig svar finne fram halvglemte kunnskaper om Gandhi, om i kkevoldsteori og om sivil motstand. Det siste blir ofte lagt ut som ikkevold siden mye av tankegangen kan spores tilbake til Mohandas Karamchand Gandhi og hans ikkevoldstankegang. En tankegang som ikke var var teori, men som han også satte ut i praktisk handling ved å leve slik han lærte. Forutsetningen hans var at den enkelte som deltok i en ikkevoldsaksjon, gjorde dette frivillig. At han/hun som deltok forsto hvorfor aksjonen var nødvendig og hva som lå til grunn for å aksjonere slik.

Som eksempel kan vi ta Altaaksjonen og det som skjedde i Stilla i 1980. Staten/regjeringen brukte politiet og gikk inn med rå makt for å fjerne demonstrantene som hadde lenket seg fast ved nullpunktet. Noen kaller dette en Ikkevoldsaksjon. Ja,jo, i den forstand at demonstrantene ikke brukte fysisk vold mot statsapparatet. De satt bare der. Fastlenket.

Kravet som ikkevoldstankegangen har til at deltagerne skal være informert om hva og hvorfor, og delta frivillig må vi kunne si var oppfylt i Stilla. Spørsmålet er likevel om det var en ikkevoldsaksjon i klassisk forstand? Deltagerne brukte likevel vold. Ikke fysisk, de angrep ingen. Men de krevde at utbyggingen av Altavassdraget skulle stoppes før de flyttet seg frivillig. Kamelryttersken tolker Gandhi slik at det blir å regne som vold på linje med annen vold. Man vil tvinge gjennom en forandring ved å tvinge motparten til å gi seg.

Natteravning kan også ses i et ikkevoldsperspektiv. Natteravnen vil forandre samfunnet, slik at det blir tryggere for alle å være ute på kveld og natt. Derfor er de ute og går i stille bygater, i parker, skolegårder og små skogholt i nærmiljøet. Ikke for å jage noen, men for å vise at det finns folk som bryr seg. “Vi skal bare være der” var tittelen på et oppslag i Adressa hvor Kamelryttersken ble intervjuet om sitt engasjement som MC-ravn.

Ja, men vi må også vite hvorfor. Noe MC-ravnan diskuterte grundig på medlemsmøtet nå før sesongstart. Utgangspunktet var de etiske retningslinjene som gjelder for alle natteravngrupper som er tilknyttet det nasjonale natteravnrådet. Disse retningslinjene finner du her

De to første punktene lyder:

Ut fra dette er det ikke nødvendig med så mange runder rundt nærmeste høyere læresete før man ser at dette kan vi alle gjøre. Vi ser alle på oss selv som gode rollemodeller, snakketøy har vi alle sammen, og med natteravnjakke/-vest er man synlig tilstede.

Likevel kan man forstå spørsmål etter mer opplæring. Men denne opplæringen kan vanskelig gjøres i et klasserom. “Norges største voksenopplæringsprogram” blir gjerne natteravnbevegelsen kalt. Med rette, fordi det å være ute en kveld, snakke med ungdommen der de er, uten å dra fram pekefingeren, eller kommentere den ølboksen fjorten-åringen har i handa, gir en læringskurve som går rett til værs. Salig Deweys tese om “Learning by doing and reflection” blir bevist hver eneste kveld vi er ute. Man lærer ved å gjøre noe for deretter tenke over hva man gjorde, gjerne diskutere med andre som har opplevd det samme. Noe man får siden en Natteravn aldri går alene. Man kan reflektere over det man har sett og hørt på vandringen videre i vårkvelden med makkeren, eller man kan ta det med hjem og tenke over det i ro og fred. Kanskje er det et natteravnmøte hvor man kan ta opp problemstillinger man har støtt på, eller fortelle en historie om noe man har opplevd som man kan snakke om i en større gruppe, som har opplevd de samme ungdommene i andre settinger.

I informasjon og forklaring av rutiner ligger det en avmystifisering av det ukjente. Samtidig er det noe med at vi alle har det travelt og vi mener alle at natteravning er viktig. Og fordi vi selv har det travelt er det greit at naboen tar det i stedet. Spørsmålet er om de tre – fire kveldstimene en helgekveld har like stor verdi når de blir tilbragt i friluft som når de tilbringes i selskap med NRKs Gullrekke.

Det har noe med hvordan hver enkelt av oss verdsetter vår egen tid. Ja, vi er mange som har en strevsom arbeidsdag, og det er godt å slappe av etter ei hard arbeidsuke med et glass rødvin og en TV-skjerm. Eller ei god bok. Eller med god mat og godt selskap.

Natteravning er ikke noe hokuspokus, og enkelte ganger kan man informere en god sak i hjel. Og for mange kan det være en fin sovepute at man ikke har fått noen opplæring, mens det man trenger har man allerede, gjelder bare å godta at man faktisk kan. For å si det med en annen frihetskjemper med praktisk sans, Nelson Mandela:

Hvis man godtar at natteravning er viktig for å få et bedre, tryggere, triveligere samfunn for oss alle, blir neste utfordring hvem skal ta de nattlige vandringene? Skal vi ansette natteravner som vandrer mot betaling? Eller skal det være en frivillig, grasrotbevegelse som hvem som helst skal kunne delta i, etter egen evne og mulighet?

Skal man legge Gandhis tanker om at for å forandre verden, må man bli forandringen, til grunn, da er den siste løsningen den som vil gi best resultat. Frivillig innsats ut fra egne evner og muligheter.

Siden vi alle mener at natteravning er en positiv aktivitet burde det være rene valfarten hver eneste kveld. Noe det ikke er. Derfor har man flere steder tatt kontakt med Foreldrenes arbeidsutvalg på ungdomsskolene rundt forbi og dratt dem inn i organiseringen av natteravningen i lokalmiljøet. Likevel er det mange som føler seg usikre på hva en natteravn gjør. Svaret er enkelt, natteravnen gjør ikke noe, han/hun bare er der. Og det er vel ikke så vanskelig?

De som vil lese mer om hva som står på Karavanseraiet om natteravning på motorsykkel, kan lese om det her

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Ikke av brød alene

Kamelryttersken — Thu, 26 Apr 2012 12:05:36 +0000

Er tittelen på ei bok om hva en sovjetisk ingeniør opplevde under Stalin. Vladimir Dudintsev. Boka står på sine egne ben, og anbefales for de som liker å lese om hvordan revolusjonen spiser sine egne barn.

Et ordtak som dukket opp her for ei stund sia: “Mennesket lever ikke av av brød alene. Det må ha felelet òg” rant Kamelryttersken i hu nå når hun bakte brød for første gang i nytt kjøkken.

Det måtte foreviges. trivelig å endelig komme i gang med brødbaking igjen og kjenne på at “Jo, det ble slik jeg ville ha det”. Både med kjøkken og resten av leiligheten.

Og innse at studiner ikke lever av brød alene, de må ha litt åndelig påfyll også. Eller hur?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Ha ei fin uke :-)

Kamelryttersken — Mon, 23 Apr 2012 08:07:50 +0000

Kamelryttersken skal administrere seg selv hele uka. Ingen forelesninger, bare ei helt tom uke som kan brukes til mye rart. Som et opphold hos frisèrdama, jobbintervju, sesongstart for MC-ravnene, snekring i heimen og ikke minst studinens hovedsyssel, lesning og tilegnelse av boklig lærdom. For hun begynner å innse at ørkendyret får en ganske så rolig tilværelse de neste seks – sju ukene, bare noen småturer i bytrafikken for å frakte en blond kamelrytterske fra A til B, eventuelt C eller D. Langturer blir det lenge til for å si det slik. To – tre heftige skriftlige oppgaver + ei mappe som skal fylles med innhold fra de siste to vintres ped.studier krever sin studine. Blondinen har etterhvert skjønt at det er sånt studenter bruker denne tida av året til, så da får hun bare følge opp og gjøre sitt beste for at det skal se ut som at hun studerer hun òg.

Håper du får ei fin uke og en fin vår

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter

Ingen lignende poster.

Dessert, med og uten kongledyr

Kamelryttersken — Wed, 11 Apr 2012 14:01:49 +0000

Påska har gått ganske så ubemerket hen i her i Karavanseraiet, mens da andre har hatt innrykk av både små og store i heimen. Mormor for eksempel, som forteller og filosoferer over kongledyr og dessert i dette gjesteinnlegget

Mormor sukket i oppvasken og sa til den beste av oss: «Jammen bra vi ikke har så små, nå. Trett i mormorsmilet og svett i øret. Lurt å ikke være gamlinger for annet enn å være mormor og morfar.» Den beste av oss tørket småmorglasset og satte det på plass i hyllen. «Det er hyggelig når de kommer, da. Men det er ikke slik hverdagen vår er, lengre. Vi har det mye roligere, vi. Og har ikke noen med vondt for tenner eller med turbosnakk, hun ligner nok noe på deg.»

Mormor har mormoret, mye, i påsken. I alle fall frem til nå. Det er morsomt, men slitsomt for en litt slitt mormorkropp. Også for småmor og lillemann. Påskeinnrykk er ensbetydende med masse mat, noe snop, fargestifter, trilleturer, oppdagelsesferd og annet rart. Og sandkass. Når kvelden har kommet senker roen seg, noe.

Påskeinnrykket har vært variabelt, ulikt antall mennesker har sust innogut og forbi i vinterboet. Det har vært mat og lek og tur og i det hele tatt. Men nå skal mormor og den beste av oss ha en dag, bare for seg selv. Mormor tror de trenger det. «Gammal, vet du», sier hun. «Ikke 50 år lenger, det er lenge siden det. Men er hyggelig. En stund.»

Skjærtorsdag startet innrykket. Og mormor hadde spurt om matønske og fått svar: «Mormorlam og kålrabistappe. Skjelvegrøt og saus. Resten kan du finne ut eller på.» Så lam på mormorvis sto på menyen. Det forsvant fort. Og ikke store resten heller. Mormor synes det var ok, for hun er ikke mye for restemat, egentlig. Så lekte alle med den små som skulle ha tann og den som fossesnakket. De store drakk kaffe og spiste snop. Ikke han som skulle ha tann. Før sov ble det mye parlamentering om pannekaker og blåbærsyltetøy. Og sov. Så dro noen og mormor ba dem hilse til sommerheimen, men ville ikke med, for det var spådd kaldt på fredag. Og det ble det.

Tidlig fredag ble sneen bestemt på å komme igjen og det var surt. Så pannekakefesten måtte bare starte tidlig (i alle fall tidligere enn planlagt). Mormor var pannekakemester og snudde med vrikk i leddet og småmor så på med øyne som tinntallerkener og ville prøve. Det ble søl. Men hun bragte pannekaker til dem som ville ha og dem som ikke ville ha. Katten gikk i dekning under sengen. Han er ikke pannekakefrelst. Siden alle våknet veldig om morgenen, ble noen trette og sov. Han som skulle ha tann var mett av pannekaker og sov leeenge. Småmor bare duppet litt med mormor. Og så gikk det i full fart igjen. Og mo og moffen ble elefanter og modellbyggere og lekekamerater på gulvet. Og tålmodigheten ble tynnslitt hos en bitteliten dame som ville på moffentur. Lydnivået ble noen desibel for høyt og moffen kapitulerte. Turen ble ikke lang, for å si det slik. «Kaldt,» sa småmor, «inn for varme og sjokolade.» og så gjorde de det. Og kvelden kom med barne-tv, trette store og små og vondt for tann.

Det tømmes fort i skap og skuffer ved innrykk. Så butikktur ble nødvendig. Tidlig, før de fleste (fanden også, virket det som) hadde fått sko på, så det gikk greit. Det ble en roligere formiddag og stemningen var høy da dresser, luer, sko og voksen-utenpå-klær kom frem. Sandkass og konglejakt var fine ting. Og kongler ble funnet og fraktet i triumf til vinterboet. Her skulle det bygges kongledyr. Det var kongler, frø og tannpirkere over det meste av stuegulvet. Stall og fjøs ble laget av stoler og duker. Og noen av dyrene måtte pakkes i boks og noen ble tråkket på. Alle rakk jammen å spise litt innimellom og få påskeegg. Deretter så senket roen seg over heimen. Små sovnet, store slappet av, senket skuldrene og så litt på tv, før det var klart at gjespene ble for store og mange. Så sengen ble inntatt.

Søndagen kom og det var utevær, nistespising i hagen og avreisedag. Små hauger med sand ble deponert på ulike steder. Katt kom med forsiktige innspill til smått og det var rimelig rolig. Helt til: «Nå er det på tide at vi drar, si hadet til katt, mo og moffen …» Det ble ikke nådig mottatt. I alle fall ikke av småmor. Hun skulle «være hjemme» og ikke rikke seg en tøddel. Noe som nok måtte oversees. Protester kom, megling forsøkt, men nei. En mulig løsning ble funnet. Trilletur. Så trilletur til lekeplassen, omlastning og hadet med et smil. Det gikk greit.

Rydding og oppvask er må-gjøre mormor og den beste av oss foretar i etterkant og i fordragelighet. Det gir også tid til prat om hva, hvem, hvordan og hvorfor i all verden. Små morsomme og ikke så morsomme episoder ble trukket frem og begge var glade for en barnebarnfri dag ventet. Tross alt. Barnebarn er livets dessert, ikke sant. Men kanskje i passende mengder, som annen dessert?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Ready to make nice?

Kamelryttersken — Sat, 07 Apr 2012 21:14:04 +0000

Snakket her om dagen med ei venninne om det å tilgi, om det var mulig. Etter den samtalen kom hukommelsen opp med en gammel bloggpost fra Kamelhiet:

Forgive, sounds good
Forget, I’m not sure I could
They say time heals everything
But I’m still waiting

I’m through with doubt
There’s nothing left for me to figure out
I’ve paid a price
And I’ll keep paying

Dixie Chicks oppgjør med de som ikke likte at vokalisten sa fra scenen at de ikke var stolte av å være fra samme delstat som George W. Bush sier det ganske så bra.

And how in the world can the words that I said

Send somebody so over the edge

That they’d write me a letter

Sayin’ that I better shut up and sing

Or my life will be over

Det å kunne tilgi all urett som man har opplevd og som man opplever høres veldig så bra ut. I teorien. Men kan jeg? Vil jeg?

Go for it girl

Er tilgivelse bare å legge seg flat for de som utøver uretten? Og hvem er jeg til å dømme om urett faktisk er begått og om ikke jeg har bidratt til/har ansvar for uretten? Selv om den er rettet mot meg?

Ja, jeg vil gjerne kunne tilgi, uten forbehold, uten hovmod, kunne vise meg så ydmyk. But

I’m not ready to make nice
I’m not ready to back down
I’m still mad as hell and
I don’t have time to go round and round and round

It’s too late to make it right
I probably wouldn’t if I could
‘Cause I’m mad as hell
Can’t bring myself to do what it is you think I should

Men er det så enkelt?

Hele teksten finner du her

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Gagns menneskje

Kamelryttersken — Sat, 07 Apr 2012 11:13:20 +0000

Store ord og fett flesk tenker du kanskje? Kanskje, men noen ganger må vi ha de store ordene og de vide visjonene for det vi gjør.

Partileder Siv Jensen har vært ute og funnet seg et “nytt” emne å bringe til torgs på “Speakers corner”, TV2. Langhelg som det er , kan gjerne oppslagshungrige mediefolk la Fru Jensen få prate mot bedre vitende. Vi får la tvilen komme fruen til gode, hun har jo tross alt en Siviløkonomgrad å skilte med. Det er nesten så man kan lure på om det er andre ting på fruens agenda enn ungdommens beste.

Saken? Å ja, den. førnevnte Siv Jensen var på TV2 Langfredag og fortalte at snekkere og andre praktiske fagutdanninger ikke trenger så mye teori på skolen. Og at de lærer mer ute i praksis. Joda, men. Praksis henger sammen med teorien og omvendt. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom praksis og teori som gjør at fagutøveren utvikler sin evne til å gjøre jobben bedre.

Nå ei uke før påske ble Nordre avlastningsvei her i Trønderheimen stengt i nesten ei uke. 50 tonn med betongelementer falt ned. Døde en polsk arbeider og bygget ble regnet for så ustabilt at man stengte Nordre avlastningsvei som går tett forbi. Årsaken var at man ikke hadde gjort ferdig elementene i etasjen under de elementene som raste, før de ble lagt på plass.

En av Kamelrytterskens medstudiner som har vært med og bygd slike bygg, kunne fortelle at elementene i èn etasje måtte støpes fast før de kunne legge på elementene i etasjen over. Litt spooky å få fortalt slikt, at man hadde tatt en slik risiko som det viste seg å være. Fatalt var det òg, siden en arbeider mistet livet.

Hva har nå dette med Fru Jensens utspill om mye teori på yrkesutdanningene å gjøre? Ganske mye egentlig. Skolen skal utdanne gagns mennesker het det i opplæringsloven av 1959. Den er nå erstattet av Kunnskapsløftet K06, som har samme intensjon. At skolen skal

Elevene skal når de er ferdige med 13 års skolegang ha kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv. I dag betyr det ikke bare praktiske ferdigheter, men også oversikt over kommunikasjon med andre, hvordan samfunnet fungerer og evne til å sette seg inn i det skjer rundt forbi. Det krever evne til kritisk tenkning, noe skolen også skal lære elevene. Alt dette krever forståelse for ikke bare rent fag, men også for hvordan bruke fagkunnskapen. Og det får man bare ved å bruke hodet, bryne det på intelektuelle utfordringer. Og det helst før man står i en situasjon som kan være potensielt livsfarlig.

Da blir det å angripe yrkesutdanningene og utarme dem for intelektuelle utfordringer en smule uomtenkt. Denne blondinen lurer på om det ikke må andre grep til? Kanskje begynne med å være kritisk til i medias overeksponering av paraplydrinker og helårs fritidssysler som bare er helårs på strendene i mer sydlige strøk? Og ikke fiske stemmer ved billige argumenter i de samme mediene?

Kamelryttersken gleder seg til den dagen Siv Jensen bruker like mye energi på å bygge alternativer til nordmenns bruk av bil mellom heimen og treningsstudioet som hun bruker på å kritisere det systemet som skaffet henne en solid økonomiutdanning.

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Skjer da noe

Kamelryttersken — Fri, 06 Apr 2012 17:07:58 +0000

“Hva skal du gjøre i Påska?” er et ikke ukjent spørsmål i tida før påske. Hvert år. Kamelryttersken som var livsikker på at nå ble det kjøreføre, har hatt store planer, i hele mars for hva hun skulle bruke påska til. Og svarte kjekt alle som spurte. Vanligvis er det mulig å ta ut sykkelen ei uke eller to før påske i trønderheimen. Noe mange også hadde gjort. Til blondinens store ergrelse. Misunnelse er som kjent en nasjonalsport i Harald Vs kongerike.

For hun har vært en smule opptatt i mars. Med å praktisere sine begrensede kunnskaper udi psykisk helsevern, og med innrette seg i “ny” leilighet.De åtte ukene med obligatorisk praksis ble avsluttet med et samstemmig bestått fra fruens veiledere. Mest fordi hun innviet sin nyanskaffede stekeovn med å bake kringle til sluttevealueringen. Noe veilederne visste å sette pris på. Ikke så rart egentlig.

Noe Kamelryttersken setter pris på, er at det har blitt vindu på kjøkkenet, med utsikt. Vestover. Når hun ser ut av kjøkkenvinduet , og ser køen av biler fra Fosen hver bidige morgen, er hun i sitt stille sinn fornøyd med at apostelhestene hennes fremdeles er inntakte. Og at høgskole og universitet er i gang- og bussavstand fra heimen.

Arbeidsomt? Mjain, mest tidkrevende

Verd arbeidet? = Definetively

Som Karavanseraiets mange leser har forstått, står ørkendyret fremdeles i carporten. Med batterilader. For været i Trønderheimen har vært en smule under pari hele stille uke. Siden før palmehelga faktisk. Noe Hurtigruta tok konsekvensen av og la seg ved Ilakaien opptil flere ganger sist uke.

Derimot har heimen fått enkelte oppgraderinger. Som fritthengende dataskjerm med egen hylle for PC og kikkert

Data’n har ført en kummerlig tilværelse på kjøkkenbordet, og go’stolen har vært nedgravd i sengklessekker og alskens innbo alt for lenge. Fruens studier har “slitt hund” for å si det mildt uten tilgang til en brukbar arpeidsplass. Men etter at det kom noen meter rør og et par bokser av Biltemas spraylakk i hus, kombinert med kreativ omgang med KeeKlamp rørbeslag begynner det å nærme seg arbeidsforhold som studinen kan være fornøyd med. Mangler gardiner, og sofabenken er fremdeles på det samme planstadiet som den har vært siden tidlig i høst. Skyvedørsgarderoben i entrèen har meldt sin ankomst etter påske. Så da er det mulig at fruens garderobe endelig får en standsmessig oppbevaring. Etter en hel vinter i esker og plastsekker. Biblioteket har delvis materialisert seg, og flyttet inn i skyvedørsgarderoben i stua. Allrom er vel mer dekkende, siden det som tidligere var, gang, kjøkken og soverom er slått sammen med stua til et rom.

Bortsett fra fruens gedigne spisebord, kjøkkenstolene og go’stolen er resten av møbler og innbo satt på hjul. Bokhylla til høyre i bildet, fungerer som romdeler og flyttes alt etter behov. Minstemann mener på at det nå er bedre plass til ham og rullestolen. Noe som var årsaken til å slå sammen alt bortsett fra bad og entrè, som har blitt en tanke større av samme årsak. Dørene er også blitt bredere for å lette kjøring ut og inn, og ikke minst inn på badet hvor det nå er plass tilå få inn rullestolen og ikke minst få den plasert riktig i forhold til takheis og badekar. At blondinen har armslag samtidig er heller ikke noe minus. Eller?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Puster, både inn og ut

Kamelryttersken — Sat, 17 Mar 2012 22:54:27 +0000

Der kom vekkerklokka til svars. Den forsvant sist helg. Karavanseraiet har vært under oppussing/renovering siden sist november. Fruens eiendeler har levd et liv på legd i vinter, med noe her og noe der. Vekkerklokka også, den forsvant under flytting fra Nardo til Ila, men dukka opp her i kveldinga. Vinteren på Nardo har vært en heller traurig opplevelse for en Kamelrytterske som setter pris på ha sitt eget tak over sine blonde lokker.

Men nå begynner det lysne. Nytt, moderne og ikke minst fancy kjøkken fra HTH er nesten på plass. Mangler noen småting, som platene på veggen bak kjøkkenbenken og døra til oppvaskmaskinen. Og så lurer fruen på om hun skal få i et ekstra skap for å få stekeovnen opp i arbeidshøyde. Siden demokjøkkenet hun fikk for halv pris har sånn nymotens platetopp og separat stekeovn.

Hun var heller spent når hun fyrte opp platetoppen. Må det nye kasseroller i hus, eller hyrer de gamle? Sånne induksjonsgreier kan være tricky har hun hørt. Men det ble kyllingryte àla spiker uten dikkedarer av noe slag ved første forsøk. Så nå er fryser’n full av porsjonspakker, passe store for en rask lunsj/middag/kveldsmat via en eller annen microbølgeovn som måtte være tilgjengelig. Greit, når man har en slik microsak på eller ved arbeidsplass/studiested. Da kan man stikke en porsjonspakket kyllinggryte i sekken når man er på vei ut døra på morra’n. Mye billigere enn Fjordland og sikkert minst like sunt og næringsrikt.

Gårdagens utgave besto av:

En hel grillet kylling, behørig revet i passe biter
To bokser hakkede tomater
En boks bønner i tomatsaus
Tre gulrøtter
En løk
En halv purre
Tre tomater
1/2 kg mandelpoteter
Tre dl ris
Tre spiseskjeer Maizenamel
Salt, pepper, oregano i passe mengder

Et annet pre, er at kjøleskapet nå åpner riktig vei. I det gamle kjøkkenet åpna døra bort fra kjøkkenet, slik at fruen måtte rundt kjøleskapsdøra for hente melk og alskens anna skapet måtte inneholde og som det var behov for i hverdagen. En ulempe som forsvant iogmed at kjøkkenet har flyttet tvers over leiligheten og nå okkuperer halve det som en gang i verden var soverom. At det samtidig ble to meter kjøkkenbenk mer, ser ikke blondinen som noen ulempe. Heller ikke det faktum at Kenwooden har fått eget skap med fancy heve/senkehylle. Nå forsvinner amerikaneren inn under kjøkkenbenken når den ikke er i bruk. Noe blondinen har ønsket seg leenge. Den amerikanske kjøkkenmaskinen har fram til nå levd en nomadetilværelse mellom toppen av kjøleskapet og oppvaskbenken, alt etter hvilken rolle den skulle fylle. Kjøkkenmaskin eller støvsamler. Også ekstra frysekapasitet har vært på ønskelista. Nå ble det. Inni de to ekstra kjøkkenbenkmetrene er det ikke bare amerikansk kjøkkenmaskin, men også fryseskap og oppvaskmaskin. Ikke rart fruen er fornøyd med investeringen

Skyvedørsgarderobe har det også blitt. I metervis. Iallefall sju. Selv om fruen er bekymret for om det blir nok. Med sju ,meter skap bak dører på hjul. For hun tenker med gru på stabelen med esker og sekker som er stabla inn på badet i mangel av plass andre steder. På den annen side er det fremdeles like mye plass på badet som det var når Kamelryttersken flytta ut i november. Nesten tre kvadratmeter ekstra merkes selv om de er fullstabla med alskens innbo.

Det gjør dører med meters dørblad også. Merkes. God plass når man skal gjennom dem. Og de krever sitt av armslag når de åpnes.

Fremdeles mangler det tinger og tanger. TV’n skal henge i taket, samme med data’n, men på grunn av sent ankommende deler har hjernecella mye igjen å bruke sin kreative evne på. Kanskje hun klarer å få data’n til å forstå at det hadde gjort seg å ta i mot bilder fra kameraet også?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?