Karavanseraiet

Lokaldemokrati og verdighet

Kamelryttersken — Mon, 06 Feb 2012 15:25:25 +0000

Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse

Eller kanskje man skulle si en verdig lokalpolitikk? Iallfall fikk Kamelryttersken noen spørrende øyne her på formiddagen. Forårsaket av prioriteringer i styrer og forvaltning.

Hun skal praktisere sine kunnskaper en åtte ukers tid på en av Stiftsstadens eldste institusjoner for det man på den tiden institusjonen ble grunnlagt, kalte verdige trengende. I dag kalles de uteliggere og hjemløse, og blir skydd som pesten. Intet nytt under solen med andre ord. Tidligere tiders verdige og kanskje ikke fullt så verdige trengende ble også behandlet på måter som vi i dag ikke vil omtale som verken verdige eller tilfredsstillende.

Stiftsstaden ved Nidelva er ikke så begredelig stor, 170.000 sjeler, sånn ca. Byen er dermed såpass stor at det er døgnåpen kirke i Midtbyen, Vår Frue kirke, eller Fruekjerka som den ofte kalles på folkemunne. At den er åpen er mye dugnad, på initiativ fra Kirkens bymisjon. Fruekjerka er etter 1. april nesten det eneste som er åpent for hjemløse.

For etter 1/4 er Frelsesarmeens åtte plasser hvor hjemløse kan få ei seng for natta og en matbit på morran lagt ned. Kommunens fem plasser legges ned fra 1/3. Da er det bare Kong Carl Johans Arbeidsstiftelses (KCJA) seks plasser tilbake.

Sist natt var kapasiteten på KCJA sprengt, alle plassene var belagt, både de seks som er beregnet for hjemløse som trenger ei varm seng for natta, og de plassene som er for mer tilfeldige trengende. De som politiet plukker opp, men ikke finner verdige til ei natt på glattcelle. Absolutt et bedre tilbud, sånn sett. Mer tilsyn av kvalifisert personell og en mulighet for tilbud om oppfølging i etterkant. Og det er ikke bare gamle kjenninger av systemet som bruker dèt tilbudet.

Man kan jo tenke seg at et døgntilbud, hvor man ikke bare tilbød ei seng og en matbit, men også mulighet for å bli værende litt lenger ville være et bedre tilbud. Det er slitsomt å være hjemløs, ikke vite om man får ei seng, når man stiller opp kl åtte om kvelden utenfor døra til Paradiset. Kunne man si at du kan være her ei stund, få hvile ut. Kanskje du får roa deg litt og kan begynne å tenke lenger enn fra dag til dag. Kanskje man da kan begynne å snakke om korttidsopphold, kanskje få mer regelmessig ernæring, få dekket de basale behovene. Ikke at man kan ta bort alle utfordringene den enkelte hjemløse står overfor, men man kan bidra til en begynnelse med mer stabilitet i tilværelsen.

Mens da politicusene og papirtigrene i Munkgata går utslitte hjem etter en lang arbeidsdag. Ikke bare til ei varm seng, men sannsynligvis også til et velfylt kjøleskap, og kan ta seg en bjørnunge fra Erich Christian Dahls bryggeri, uten å være redd for alle demonene som oppstår når man har fortært for mange slike. Eller det står en tre-litring strategisk plassert for et glass rødvin før leggetid.

Lokalpolitikk og lokalhistorie er nå en ting. Noe helt annet er verdighet. For mange hjemløse er det den menneskelige verdigheten som gjør at de henger sammen, den er alt de har å vise for seg. Men hvor mye verdighet har et samfunn som ikke kan tilby ei varm seng og ei brødskive til dem som ikke har såpass? I forbindelse med at papirløse flyktninger ba om kirkeasyl i Oslo domkirke for et år eller så siden, spurte Biskop Kvarme om hva en slik sak sa om oss som samfunn? Blond som hun er, Kamelryttersken, begrenser hun seg til å lure på hva det sier om lokaldemokratiet at det ikke er ei varm seng og ei brødskive til de som ikke klarer å skaffe seg det mest grunnleggende selv?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Kreativitet og yrkesutøvelse

Kamelryttersken — Sat, 04 Feb 2012 20:03:01 +0000

Thomas Edison (1847 – 1931) sa visstnok at «Geni er en prosent inspirasjon og 99 prosent transpirasjon».

Det kan lett oppstå en ovenfra og ned «Vi-vet-best»-holdning i arbeidet med å hjelpe eller behandle mennesker med nedsatt funksjon. Enten det nå er et beinbrudd eller det er en arbeidsledig i møte med velferdssystemet. Har man en skade, sykdom eller lyte som gjør at man ikke fungerer like bra i A4-samfunnet vil man en eller annen gang komme i kontakt med et behandlerapparat av noe slag. Mange opplever at det apparatet vet best og behandler dem deretter. De kan også oppleve at fagpersoner ikke ser at det kan være nødvendig/viktig å bygge en pasient/behandler-relasjon. En relasjon som i følge Røkenes og Hanssen (2006) betyr ca 1/3 av resultatet i en terapeutisk intervensjon. Kamelryttersken tror at det å formidle en vi/dem holdning kan være kontraproduktivt i mange sammenhenger. Samtidig som hun fra egen praksis har erfaring for at hun må skille mellom en faglig begrunnet relasjon til en pasient i arbeidet, og den relasjonen som kan oppstå hvis hun er ute i privat ærend og kommer på samme buss som pasienten.

Et annet dilemma i denne sammenhengen, er kreativitet kontra konservatisme. Det er en sammenheng mellom disse to dilemmaene i den forstand at avstand og nivåforskjell mellom behandler og pasient kan oppfattes som en konservativ tilnærming til behandling av mange lidelser. Forsåvidt også i andre sammenhenger i samfunnet vårt. Er her «Flink-pike»-syndromet kan bli påtrengende, og overskygge den brede, trygge fagforståelsen som ligger til grunn for all kreativ fagutøvelse (Csikszentmihaly, 1997). Er nok mange som på denne bakgrunnen kan sanne Edisons ord om hardt arbeid.

Søren Kierkegaards (1813 – 1855) ord om hjelpekunst blir av noen sagt å være utdaterte. Det han sier om egen merforståelse og det å møte mennesket der det er, ellers hjelper min merforståen meg ikke. Som det blonde vandrende øyeblikket hun er, oppfatter Kamelryttersken Kierkegaard slik at han har tatt dilemmaet helsepersonell og hjelpere står overfor i forholdet til mennesker med nedsatt fysisk og psykisk funksjon veldig alvorlig. Han har truffet og slått inn spikeren med et slag. Kierkegaard koker ikke suppe på spikeren, men slår den inn som en varig og solid forbindelse mellom terapeutens verden og pasientens ditto.

For det er noe med avstanden mellom de to verdenene og ikke minst mellom fagpersonens profesjonalitet og private sfære. Ser man på profesjonaliteten som en maske, som man henger i garderobeskapet når man går hjem fra jobb, da får man et annet forhold til det å være profesjonell, enn om man sier som en Ergoterapeut sa til Kamelryttersken når hun begynte på ergoterapistudiene; «Husk at nå er du Ergoterapeut». Ja, det tar tre års studier for å oppnå tittelen, men kollegaen mente at for å bli yrkesutøver/fagperson måtte Kamelryttersken som student ta på seg Ergoterapeutmaska med en gang hun begynte på ergoterapistudiene. Blondinen har tenkt mye på rausheten kollegaen viste ved å si at en fersk student i egne øyne skulle ha samme status som en ferdigutdannet fagfelle. Mohandas Gandhi (1869 – 1948) er inne på det samme når han sier at for å forandre verden, må man bli forandringen (1999).

I forlengelsen av tankerekka om det å bli forandringen hvis man skal forandre noe, står Mihaly Csikszentmihalys Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention (1997). I denne boka diskuterer han forutsetninger for kreativitet ut fra intervjuer med et nittitalls kreative mennesker. Man kan bli overveldet av å lese om alle disse kreative menneskene og hva de har oppnådd. For det kan virke som at kriteriet for å bli regnet som kreativ er at man har minst to Nobelpriser. Helst i to forskjellige fag. Selv om det er crème de la crème innenfor sine fagfelt som har bidratt med sin opplevelse av kreativitet, så er det interessant å lese en så grundig analyse av hvordan flinke fagfolk vokser, og hva som gjør at man beholder kreativiteten, evnen til å skape noe nytt, selv etter det vi regner som vanlig pensjonsalder.

Likevel trenger ikke Kamelryttersken gå lenger enn til sin egen far for å finne et et eksempel på en fagmann som har utviklet seg fra håndverker til å ha en estetisk kreativitet i bruken av sin fagkompetanse. Han har i en alder av 91, fremdeles sine skapende evner intakt, han tilfører fremdeles sin forståelse av egen fagutøvelse nye impulser og ikke minst uttrykk. Tinene som illustrerer dette og andre innlegg på Karavanseraiet.no laget han som 80-åring Man ser fagmannens utvikling fra det rent håndverksmessige til et harmonisk og estetisk godt uttrykk. Vanligvis blir slike sveipede tiner laget runde fordi det er enklest. Man får færre utfordringer med treet/materialet på grunn av at fibrene blir liggende parallelt, med samme krumming hele veien. Disse tinene har en oval form, noe som krever en helt annen og mer avansert forståelse av hvordan treverket oppfører seg når det bøyes. Kunsthåndverkeren ser man også i at sammenføyningen av sveipen på den nederste tina er utformet som initialen til kunden. Det er ikke bare en rett søm av teger (bjørkerot), sammenføyningen har blitt et dekorativt element som høyner harmonien og det estetiske uttrykket. Også syskrinet øverst i innlegget viser at det er en kreativ fagmann som har laget det. Slik kan man fortsette å analysere for å vise forskjellen mellom håndverkeren og kunsthåndverkeren. Mellom en som kan faget sitt og en som har utviklet et kreativt uttrykk av fagkunnskapen sin.

I Csikszentmihalys (1997) forståelse av kreativitet ser blondinen en forbindelse mellom Edison, oppfinneren av et av de mest effektive prevensjonsmidlene på 1800-tallet, lyspæren, og Gandhi, som var jurist av fag. Han utviklet sin fagforståelse til Ahimsa, Ikkevold som livsstil. Csikszentmihaly mener at for å være kreativ må man kunne faget sitt, enten man er Nobelprisvinner, møbelsnekker eller har treårig høgskoleutdanning. For som Kierkegaard sier man må være på samme nivå som den man vil hjelpe, man må møte den hjelpetrengende der han er, ikke der man selv er. I motsatt tilfelle kan man risikere at den profesjonelle maska gror fast. Det å bære ei fastvokst maske kan være en utfordring for egen helse og for omgivelsene, både privat og arbeidsmessig. Slik tilstivning i egen profesjonalitet man motvirkes av å være kreativ i sin omgang med egen kompetanse. Og kanskje ikke minst ha kreativitet nok til å se når man ikke skal være kreativ, når man heller skal ta en konservativ tilnærming til en utfordrende oppgave. Eller?

Referanser

Csikszentmihaly, Mihaly (1997), Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention, HarperPerennial, New York

Gandhi, Mahatma (1999,) Vi er alle søsken, Bokklubben dagens bøker

Røkenes, Odd-Harald & Hanssen, P-H, (2006), Bære eller briste, Fagbokforlaget, Bergen. 2.utg, 5. oppl.

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Om flyt og kreativitet

Kamelryttersken — Fri, 03 Feb 2012 16:52:33 +0000

Kamelryttersken holder på og staver seg gjennom Mihaly Csikszentmihalys; Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention.

Er kanskje noen av Karavanseraiets lesere som har vært borti “Flyt-teorien”, eller “The Theory of Flow” som den heter på originalspråket. Men det er mulig at den opprinnelig ble formulert på Ungarsk, siden den godeste Mihaly er en ungarsk psykolog som arbeider i USA.

Flyt er den opplevelsen man har når man holder på med noe som bare legger seg tilrette, arbeidet eller aktiviteten bare flyter avgårde uten at man er bevisst at man konsentrerer seg om det man gjør. Et eksempel kan være fra fruens tidligere liv, når tømmeret bare gled gjennom saga og bordstabelen vokste seg stor helt umerkelig, samtidig som tømmerlunna ble mindre og mindre.

Var iallfall det blondinens ene hjernecelle først tenkte på når hun hørte om flyt-teorien første gang. At jo, en god dag på saga ga en flytopplevelse.

Derfor begynte fruen å stave seg gjennom boka om kreativitet, og fant ovenstående sitat. Er litt godt å tenke på at man kan regne med å beholde mye av sine kognitive evner helt opp til 90-års alderen, ikke sant?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Gud, Utøya og AUF-lederen

Kamelryttersken — Tue, 24 Jan 2012 19:47:01 +0000

Gjestekribent denne gangen er:

Thor Bjarne Bore: Tidl. sjef.red. Romsdals Budstikke (1966-70), Vårt Land (1970-83, Stavanger Aftenblad (1983-2000. Ledet TV2-utvalget, har vært styreleder i Norges Presseforbund og Kirkens Nødhjelp, leder av Kirkerådet, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen og “mappeutvalget”,styret i NRK, styret i Statistisk sentralbyrå, satt i Pressens Faglige Utvalg, + div. andre interessante verv; Har fått låne denne bloggposten fra Bores Bore-aktuelt:

Gud, Utøya og AUF-lederen

Ytringsfriheten er stadig under debatt. Ønsker kommer om varsomhet når det gjelder å bringe videre forskrudde budskap. Nå sist har forfatteren Per Håkonsen spurt om Alexander Kielland-ulykken og Utøya-massakren kunne ha vært unngått «dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?»
Og videre: «Parallelt med antisemittismen denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Ytringen falt i et møte i Sarpsborg KrF. Lokallagets leder tolket ikke Haakonsen dit at han mente at «dette var en straff for ungdommene på Utøya eller familiene deres, men at det var en advarsel til de som styrer landet og andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme.»
Reaksjonene kommer, og AUF-leder Eskil Pedersen vil ha en unnskyldning fra Sarpsborg KrF.

Jeg forstår AUF-lederens fortvilelse over det som skjedde på Utøya. Jeg forstår hans reaksjoner på de ufyselige og stundom blasfemiske ytringer som er kommet etterpå. Jeg har beundret hans flotte og verdige fremtreden.Men synspunkter han har kommet med i etterkant av 22/7 gjør det nødvendig å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Det skjer i denne saken, ikke minst er det positivt at Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk i klare ordelag imøtegår Haakonsen.
Ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Også – og ikke minst – etter Utøya. Det er en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes å telle så tungt.

I Ytringsfrihetskommisjonen la vi stor vekt på at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, der friheten til å ytre seg fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen».

Gjennom meningsutveksling kan fremsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger. Dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Det kollektivistiske individbegrepet sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet. Det individualistiske individbegrepet sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Men viktigere er å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform.

Bør vår største bekymring være rettet mot de “uønskede” ytringer som kommer frem i det offentlige rom, eller bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem? Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest.

En slik korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff. Det er positive grunner for ikke å prøve totalt å rense det offentlige rom for “uønskede” ytringer. I Ytringsfrihetskommisjojen sa vi til og med at vi paradoksalt nok bør ønske noen provoserende uttalelser for at vi skal bli tvunget til å skjerpe oss selv og generere og gi temperatur til den offentlige samtale.

“Uønskede” ytringer har i en viss forstand en nødvendig funksjon i det sunne samfunn. Man trenger f. eks. noen manipulatoriske ytringer for (bl. a. ved tekstgjennomgåelse i skolen) å kunne avsløre manipulasjonen og således gjøre oss bevisste og motstandsdyktige mot denne type ytringer. “Uønskede” ytringer kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.

Det må ikke være noe krav om belegg for at ytringer i det offentlige rom skal være nødvendige eller positive eller anstendige eller sanne. Bevisbyrden er den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres at begrensningene er nødvendige. I et sunt samfunn med en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende, må det være svært begrenset hvilke begrensninger som er “nødvendige”.

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Kreativt uttrykk eller meningsfull aktivitet?

Kamelryttersken — Mon, 23 Jan 2012 20:41:44 +0000

Ødegård, A.J., (2003:57) KUNST- og uttryksterapi, Universitetsforlaget, Oslo

Kamelryttersken holder som kjent på med kreative uttrykksformer som aktivitetstilbud for pasienter/brukere i psykisk helsevern, som barnet heter for tiden. Og har denne helga kost seg med nevnte Ødegårds bok om kunst- og uttrykksterapi. Ikke at blondinen tar mål av seg å være Kunst- og uttryksterapeut, men fordi Ødegård gir gode eksempler og begrunnelser for å å bruke kreativitet og kunstneriske uttrykk som aktivitetstilbud.

Kreativ omgang med gamle sannheter. Sveipet syskrin i selje

I dag var det teater og teatersport som sto på timeplanen, kanskje ikke så rart siden en av Pantertantene er medansvarlig for denne bolken i videreutdanningen. Men den som sto for dagens høydepunkt og som absolutt gjorde inntrykk var hun som kom og hadde workshop med klassen. Hun hadde deltatt på et prosjekt på et av de lokale Distriktspsykiatriske sentrene. Hvor de hadde startet med teaterkafe og drodling med tekster, og avsluttet med en egenprodusert forestilling som blant annet ble vist på Kulturhuset Isak. Godt gjort. Ikke minst at hun stilte opp, instruerte et tyvetalls fremmede mennesker, tilhørende rasen “Personale”, i ganske så krevende øvelser som innebar kroppskontakt, kommunikasjon og sterke følelser. Og ikke minst at hun tok i mot og svarte på nærgående spørsmål om egen tilfriskning, og hva teaterprosjektet hadde gjort med henne. Imponerende.

Burde kanskje tenke på å være mer kreativ?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

PMS, abstinenser og manglende føre

Kamelryttersken — Sat, 21 Jan 2012 14:09:42 +0000

Karavanseraiet er en logg om om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Nå har det vært mye samfunn, helse og personlig utvikling i det siste, så midt i verste abstinenstida passer det med litt motorsykkelkjøring.

Ørkendyret på Arctic Circle Raceway (ACR) juni 2010

Ørkendyret står jo og vansmekter i kamelhiet og venter på bedre føre

Ørkendyret i hiet sitt, mars 2010

Samme nøda er det hver vinter, våren 2010, i mars, var det rimelig prekært, og blondinen måtte gjøre noe alvorlig med abstinensene som raste i kroppen og gjorde hverdagen til en utfordrende, for ikke si grusom øvelse. PMS (Parkert MotorsykkelSyndrom) er helsefarlig. Sånn er det bare med den saken.

Ørkendyret utenfor Dragvoll, mars 2010

I mars 2010 ble denne epistelen skrevet om at det var litt småkaldt, men med ei ekstra jakke utapå og varme i holkene var det ikke så helt galt. Og gleden ved å endelig være på veien igjen var nesten til å ta og føle på.

Kamelryttersken hadde vært et ærend på Dragvoll. På vei derfra ble det til at hun svinger inn på E6 sørover ved Moholt. Å kjøre om Kvål kunne jo være en grei snarvei hjem til Ila, lizzom. Tenkte først på å kjøre over Ånøya, via Korsveien og Gåsbakken ned til Svorkmo og defra ned til Orkanger og hjem via E39. Men var litt skeptisk til føret i bakliene over åsen, så det fikk bli å snu på Kvål, og ta samme veien hjem igjen. Vel forbi Melhus, føret var fint, tørr vei og lett trafikk, kom det en tanke om Støren, der er det greit å snu i krysset med veien opp Gauldalen til Røros. Fortsatt fint føre nedover forbi Kvål, Ler, Lundamo, nærmer seg Hovin. Tja, kanskje Berkåk og ned Meldalen til Orkanger og hjem? Med så tørr, fin vei og bare godværet med sol og skyfri himmel blir det sikkert en fin tur. Sånn passe lang som årets første. Forbi Støren, god vei, og ørkendyret storkoser seg i femte og sjette giret og et passe turtall. Har god tid og kan avpasse forbikjøringene etter motgående trafikk. Fruen tenker litt bil når hun kjører forbi burister som ligger foran på veien, vil gjerne ha oversikt framover og være sikker på at ørkendyret kommer inn i høyrefeltet før det kommer noen i mot og krever den plassen han tar opp på venstre side av vegen. Buristene ligger gjerne litt langt ut mot gulstripa så det kan bli knapt å smette inn foran dem hvis det blir trangt i venstrefeltet. Passerer et skilt med ”PERIODEVIS GLATT VEISTREKNING 0,2 – 7 KM” Ja, bruker å være litt påpasselig oppover Soknedalen forbi Korporalsbrua og opp gjennom Vindalsliene, så det skiltet skjønner selv denne blondinen vitsen med.

Har ikke før passert skiltet før bakhjulet sklir ut. Oisan! Her var det glatt, ja! Kamelryttersken kjenner hvordan kropp og skuldre knyter seg og armene blir stive som tømmerstokker. Tenker at nå ligger vi der. Men heldigvis klarer blondinen å slappe av i kropp og armer, får blikket opp og slakker på gassen. Ørkendyret gjør det han skal og fortsetter uten noen fiksfakserier. Hva traileren bak henne tenkte, kan fruen levende forestille seg, for hun snudde så snart det var en mulighet. Ingen grunn til å utfordre føret oppover der på ei stund enda, nei. På tross av PMS og abstinenser med pigg på.

Med piggdekk hadde det vært grei skuring å kjørt videre, men med vanlige dekk, ble utfordringen større enn Kamelryttersken likte. Termometeret på sykkelen sa at det var 2,5 plussgrad, og da er sjansen stor for at det blir kaldere lenger opp i dalen.

Var blondinen litt mer obs på våte flekker på hjemveien? Inni og rett før/etter tunnelene, og der hvor lyset kunne være lurt og skjule glatte partier? Eller var det business as usual?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Kan sjøl

Kamelryttersken — Fri, 20 Jan 2012 03:44:54 +0000

Kommer noen meldinger i cyberspace, slik som “Livet er ikke for amatører”, som kom her på høstparten på en sms. Avsender var ikke helt på høyde med hvordan livet artet seg på det tidspunktet.

Andre meldinger i RL har gått på at “Du setter deg mål, og når dem“. Joda, men det er det med å innrømme at man får til noe, man vil jo gjerne gjøre seg selv mindre enn man egentlig er. Og det ligger alltid en følelse på lur om at “Har jeg lov til å skryte av at jeg får til ting?” “Er det lov dette?“. Er nok det, men det er en sterk indre motstand mot å ta i mot ros og anerkjennelse. Som når fruen var og tok i mot fagbrevet som Omsorgsarbeider for noen år siden. Stolt var hun, ligger mye velfortjent anerkjennelse i et fagbrev. Men det var så mye annet i den situasjonen, slik at bildene som ble tatt viser ei langt fra stolt Kamelrytterske. Heller ei noe mellomfornøyd ei. Så de bildene blir det nok ikke mange som får se.

Men det fagbrevet forteller noe mer. Om en Ergoterapeut som for å få fast arbeid tok fagbrevet på hælen. Var faktisk en lengre diskusjon med opplæringskontoret på fylket for å få tatt fagprøven. De hadde ikke noe system for å vurdere en tre-årig helsefagutdanning med en videregående utdanning. Men etter å ha avlagt en skriftlig eksamen og dokumentert et års arbeid i hjemmetjenesten + erfaringen som Ergoterapeut rundt forbi, både i kommunal og privat virksomhet fikk da blondinen ta fagprøven og medisinkurs, som igjen førte til full stilling i kommunal tjeneste som Omsorgsarbeider og Ergoterapeut.

Sånn at Karl har sine ord i behold om at “Du har jo så mange å ta av.. ” når det gjelder yrker. Fire – fem stykker eller no sånt har det vel blitt etterhvert

Men det er noe med å nå sine mål, er ikke nok å lære seg et fag, man må finne sin egen form for å utøve det faget, og hittil har det skortet en del på den fronten. Og det går tilbake til det med tvil på egen evne og på om det er “lov” å gjøre slik eller sånn. Kamelryttersken blir nok av mange oppfattet som både selvgående og selvstendig. En oppfatning hun selv bare sånn måtelig er klar over. En oppvåkningsprosess som Tar Tid og som tildels har vært mer smertefull en behagelig. Og omgivelsene har nok fått kjent mer av fruens skuldre og albuer, enn av hennes faglige dyktighet.

Som denne uka. Valgemne på videreutdanninga i Psykisk helsearbeid, “Kunst, kultur og aktivitet i psykisk helsearbeid”. En og en halv dag uka var workshop på Atelier Ilsvika, hvor oppgaven har vært:

Etter workshoppen kom en av kunstnerne som ledet opplegget og spurte Kamelryttersken og hennes “partner in crime”, Unn som også har bakgrunn i et typisk mannsyrke, som industrirørlegger i verftsindustrien, “Har dere noen erfaring med formgivning på denne måten?” For hun var opptatt av at begge hadde et godt blikk for proporsjoner og formuttrykk.

Her slo unseeligheten inn igjen: “Jeg er da ingen formgiver?” og Unn var også unseelig i så måte. “Har jo vært håndverker, men ikke noe kreativ”.

Men likevel, en oppvekst med alskens husflid og håndverk, gjør jo noe med blikket for godt og dårlig. For hva som er estetisk og fungerer sammen, eller hva som er helt ubrukelig i form og farge. Og i praktisk bruk. Et godt utformet håndtak er ofte også estetisk godt å se på, samtidig som det ligger godt i hånda. Og så har det noe med tid å gjøre, ta seg tid til å lage en ting som både er funksjonell og varig. Vi arbeidet to og to med oppgaveteksten over her, og hadde to timer på å brodere noe som kunne representere noe èn av oss måtte gi slipp på. Og to timer på å lage noe ditto i leire. Hver for oss. Til slutt skulle vi presentere hver våre produkter for resten av klassen.

Unn hadde brodert en sneip (halvrøkt sigarett) mens da Kamelryttersken hadde laga en pakke rulletobakk som var stukket ned i

Lånt av Benita på beero.blogg.no

brystlomma på en kjeledress. Hvor tobakkspakken bruker å være. Når man arbeider i industrien. Symboler på ting Unn hadde gitt slip på. Både tobakken og livet som industrirørlegger. Motsatt hadde Kamelryttersken brodert et øye uten øyelokk, for å vise at hun vil se, ikke lukke øynene i møtet med andre mennesker. Unn hadde modelert en hest og et par sauer fra Kamelrytterskens liv som bonde. Men ingen av dem kunne innrømme at de hadde laget noe som fungerte formmessig, at det var kunst som kunne forståes i en kontekst, og at det fungerte på et estetisk nivå.

Det er den overgangen der, fra å tro at all selvhevdelse er skryt til å forstå at når man kan, trenger man ikke skryte, man er. Man har den nødevendige kunskapen, erfaringen, kompetansen til å stå for det man gjør, til å bidra med positive innspill som bygger sammenhenger. Man kan nå mål uten å bruke skuldre og albuer, men med omtanke og egne evner til å åutføre yrket/faget sitt. Er bare så utfordrende å forstå og ta til seg at man kan sjøl. Er det ikke det ungene sier? “Kan sjøl”.

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Gå til veis ende

Kamelryttersken — Mon, 16 Jan 2012 21:56:38 +0000

Henri Michaux (1989). Mellom sentrum og fravær. Dikt i utvalg. Oslo: Gyldendal

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Utfordring eller mulighet?

Kamelryttersken — Sun, 15 Jan 2012 14:24:51 +0000

Vikinger anno 1959. Bilde lånt fra Nordland fylkeskommunes arkiv

I hine, om ikke så alt for hårde dage, Kamelryttersken var tross alt i sin ungdoms vår, tok blondinen landbruksskole og la for godt mål til med et halvårs kurs på Vikeid. Statens Maskinførersskole for landbruket som det het den gang. Lett vemodig å tenke på at den ble lagt ned i 2005. Den passet ikke inn i den nye oppbyggingen av videregående skoleverk. Den var for smal og for liten. Eller no sånt. Blondinen syns ikke det er no skøy å tenke på at hun tilhører en utdøende rase. Er ikke så mange som kan kalle seg Viking. Og nå blir det ikke utdannet flere fra Vikeid. Sukk hjerte, men brist ikke.

Maskinførerskolen kom i gang i 1954 for å lære opp nye og eldre generasjoner bønder i moderne landbruksmaskiner. Var jo en liten overgang fra “Gamle Svarten” til Gråtassen, fra håndmelking til melkemaskin. Og det var ikke alle som helt håndterte alt dette nye med lyd som kunne skremme fanden på flatmark. Som han på Hinnøya som sist på sekstitallet hadde kjøpt seg ny Volvotraktor. En 430. Ei ukes tid etter han hadde fått doningen til gårds, ringer telefonen hos Felleskjøpet i Harstad. “Traktoren går så seint!!” høres en lettere irritert, for ikke si oppgitt bondemann i røret. Selgeren tenker seg litt om, spør litt. Joda “Han har et he…s turtall, men E kan ju GÅ rundt traktoren mens den kjøre”. “Ha du sett han i høygir?” “Høygir?” Bonden er bare spørsmålstegn, Dèt har han da aldri hørt om. “Ja, den spaken som er lengst til venstre på girkassen?”. Det blir stille i røret. Bonden hiver seg i støvlene og ut. Finner en spak til venstre for girspaken. Den står langt bakover. Han inn med clutschen, setter den andre spaken i fri, og starter. Så langt , så godt. Neste er at han skyver den venstre spaken framover. Laangt fremover, setter girspaken i fjerde, opp med clutchen og traktoren gjør et hopp, og stopper. Jahaa, prøver på ny, litt forsiktig.Han har tross alt betalt flere og tyvetredvetusen for traktoren, så han kan ikke ta sjansen på så altfor mange hopp. Karen går inn og ringer på nytt og sier at “Jo, det var kanskje det der høygiret, men nå stopper jo traktoren hver gang jeg slipper clutschen?”

Man har sine utfordringer, for eksempel med en venstrefot som slipper en pedal litt for kjapt. Ser man jo på vinterføre, biler som står og spinner. Da er det vanligvis en venstrefot som kommer for fort opp og ikke en høyrefot som blir trådt for hardt ned.

Ei lekse som Vikingene lærte raskt var at: “Problemer? Det ordner vi på dagen. Det vanskelige kan ta litt lenger tid”. Litt senere i verden, etter å ha ordnet opp i et og annet problem i hverdagen, begynner Kamelryttersken å se at det vanskelige, det er ikke vanskelig. Hjernecella kommer fram til at med å si at et eller annet er vanskelig, da blir det vanskelig å gjøre dette “noe”. For da har hun satt en sperre for seg selv. Men i det øyeblikket hun ser at det vanskelige bare er en sperring, et hinder hjernecella må over. Da ser hun at den hindringen i realiteten er en utfordring. Som kan løses. Da har hun allerede løst halve problemet, og dette vanskelige “noe” er ikke vanskelig lenger. Ja, det er en hindring som jeg må forbi. Men siden det er en hindring, kan jeg komme over, under eller på siden av den. For jeg vet hvor jeg skal, selv om målet akkurat nå er litt uklart, siden denne hindringen står her.

Hjernecella har snudd det negative som det å kalle et problem for vanskelig er, til noe positivt. Det gir henne mulighet til å se løsninger, ikke problemer. Og der det er løsninger er det muligheter. Ikke sant?

Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?

Som ringer i vann

Kamelryttersken — Sat, 14 Jan 2012 13:24:06 +0000

Cyberspace er stort, internettet, verdensveven har gjort at det gamle ordet om at “The sky is the limit”, er litt utdatert. Grensene er flyttet tilbake til mellomrommet mellom ørene til de som bruker verdensveven, ikke et eller annet obskurt sted på himmelen.

Fordi veven går mellom mennesker, vil også mangfoldet bli stort, like stort som antall tilknyttingspunkter, + litt. Sånn ca like mye mer. + kanskje enda litt. Rett og slett fordi ny kunnskap og forståelse oppstår og formidles i samspillet mellom mennesket og omgivelsene. Og mennesket bruker den nye kunnskapen det har tilegnet seg i èn sammenheng, i de andre sammenhengene det står i.

Derfor blir spørsmål om hvordan fremme kvalitetsblogger litt irrelevante. Selv om spørmålsstillerne har et engasjement og er motivert for å fremme både sin og andre kvalitetsblogger, vil verdensveven over tid sile ut de bloggene, de tilknyttningspunktene som har størst påvirkningskraft. Rett og slett fordi de over tid bygger opp flere lenker inn, som gir mer trafikk over tid. Og dermed flere lesere.

Det gjør at vil man fremme blogger man liker, som man mener har noe å tilføre debatten rundt forbi, utviklingen av menneskelig forståelse, så er det mest effektive å lenke til de bloggene. Legge dem til på lista over blogger man leser/anbefaler. Og skrive et kort innlegg med lenke til gode innlegg rundt forbi. Det har en kumulativ effekt, altså at det blir flere lenker, som igjen bygger flere lenker. Lenker vil her si forbindelser mellom nettsteder. Og de som er mest effektive er de som går direkte til den enkelte bloggpost. Kamelryttersken har skrevet mye om dette emnet. Se gjerne her, her og her. Ikke glem at det også gjelder lenker til egne bloggposter. En eller to i hver post man skriver. Og skaff gjerne en pluginn til bloggen som viser beslektede poster nederst i innlegget.

Mormor (som jo er enig med Kamelryttersken i mye eller var det omvendt , hjernecella sliter litt med rekkefølgen her, schummelt ) skrev her om dagen at hun er lystblogger. Som respons på diskusjonen om hvorfor det er forskjell på menn og kvinners blogger. Kvinner skriver mer om dagligdagse ting, mens menn er ute med de stor ordene om samfunnet og hvordan det skal styres. Begge deler er viktige, og bloggingen avspeiler hva vi er opptatt av. Akkurat nå. Det er dette mangfoldet som gjør at det er spennende i bloggverdenen, at vi får utfordret vår naturlige nysgjerrighet og også lekelyst. Den dagen vi trenger å samordne bloggene om en ting, da gjør vi det. Denne gangen var det et innlegg på Mammadamens Bloggspotting som fikk frk. Makeløs og Helene Drage til å ta opp temaet forskjellen på menn og kvinners blogging i samfunnsdebatten. Noe som inspirerte andre til å ta opp og diskutere en sak de var opptatt av. I en annen sammenheng kan det gjøres mer målbevisst av en eller to stykker som sprer lenker om ting som mange bør vite noe om. trengs ikke mer organisering. Det å surfe på nettet og finne nye blogger er en del av dettte. Bloggportaler som Blopp, Überst og Bloggurat er andre måter å finne fram til andre bloggere med tilsvarende interesser.

Men hovedsaken er at man bruker engasjementet sitt til å vise fram andre, gode blogger ved å lenke til det de skriver fra egne blogginnlegg.

Hjernecella er passe utslitt etter så mye arbeid, og ser seg rundt i den tomme hjerneskallen, “Hva gjør jeg nå?”

Ble til at hjernecella stakk innom Villkatta for å se om hun hadde no glupt å tilføre, og det hadde hun gitt

Ingen lignende poster.