Category Archives: Unger med spesielle behov

Om gi med ei hand, for så å ta med den andre

Liselotte har kommentert og stilt noen betimelige spørsmål til Vernepleieren og for så vidt også til oss andre som er mot Høyesterettsavgjørelsen om deportasjon av barn født i Norge av asylsøkende foreldre.

Er ingen fasit på Liselottes spørsmål, for de krever at man har to tanker  helst flere, i hodet, samtidig. Og det er som kjent en krevende øvelse. Likevel har blondinen med egen motorsykkel gjort forsøk på finne svar hun kan stå for. Hvilke svar du har, kan du kanskje bidra med i kommentarfeltet?

-          Er det slik at barn ikke har godt av å flytte? Det er jeg uenig i (tvert i mot er barn mer tilpasningsdyktige enn voksne), men konsekvensen – er det at det er skadelig for barn å flytte noe som burde føre til at flytting skal bli en bekymringsmelding?

Flytting, innenfor trygge rammer, er ikke skadelig, men mye flytting, som for eksempel barn av militært personell

Palestinske flyktninger i 1948. Flere av dem bor fremdeles i flyktningeleirene som ble opprettet av FN.

opplever, kan gi rotløshet. Og det er ikke godt for mennesker å ikke ha rot et sted. Ikke ha tilhørighet til et lokalsamfunn, enten det nå er i by eller bygd. Barn som vokser opp i en flyktningeleir, vil oppfatte leiren som «hjem», samtidig blir de utsatt for utvendig påvirkning som sier at dette er ikke «hjem». Noe som vil gi usikkerhet, i en tid hvor det å ha stabile forhold rundt seg er nødvendig for å utvikle seg uten overdrevne holdninger/meninger i en retning. Et eksempel kan være palestinske flyktningeleire, hvor barna vokser opp med et fordreid inntrykk av nabolandet, Israel og folket der.

-          Eller mener dere at det er skadelig for barn å flytte til et land hvor de ikke kan språket?

Hva andre mener er ikke alltid like lett å si, men for egen del tror ikke Kamelryttersken at det er skadelig å flytte til et land hvor man ikke kan språket. Barn opp til 6 – 7 års alderen lærer nye språk fort og greit. Etter den tid vil det ta lenger tid. Voksne som ikke får/vil ta språkundervisning sliter ganske mye. Noe vi ser i enkelte innvandrermiljø, hvor kvinnene tradisjonelt skal være hjemme, at de ikke lærer norsk i særlig stor utstrekning. Med påfølgende utfordringer i kontakten med det norske samfunnet, arbeidsmarked, helsevesen …

-          De foreldrene som tar med ungene til utlandet (typisk sitt eget hjemland i disse sakene) for langtidsopphold (eller permanent) – utøver de omsorgssvikt?

Hva er omsorgssvikt?

Neglisjering av barnets behov for nærhet, næring og sosial tilpassing?

Vold?

Eller er omsorgssvikt å frata barnet historien til folket sitt, og kontakt med sin nærmeste slekt?

Hege med bloggen C’est la vie! har skrevet mye om det å være innvandrer, og hvordan hun tilpasser seg en ny kultur. Leseverdig. Også om hvordan barna vokser opp i en kultur som ikke er mors.

-          Eller er det som er skadelig for barnet at foreldrene ikke har jobb dit de kommer?

Ja. Langt de fleste blir sendt tilbake til land uten det samme sosiale sikkerhetsnettet som vi har i Norge. Og uten inntekt er det ikke så enkelt å skaffe mat og tak over hodet. Lite/ingen mat og et liv på gata er skadelig. For alle.

Nå vet man jo ikke hvordan den enkelte vil klare seg, og som blondinen har sagt før, vil langt de fleste flyktninger være innstilt på å klare seg. Og de kommer kanskje tilbake til et sted hvor de har slekt som kan bistå. Men det vet vi ikke, selv om vi vet at det helst vil gå bra.

-          Men er det av den grunn skadelig eller et brudd på barns menneskerettigheter?

Det er lenge siden det ble slått fast at det ikke er en menneskerett å gå på do hver dag. Det er hverdagen for flere i velferds-Norge. Eller som DDE sier det:

Vi e konga, Vi e best av all
Det va vi som fant opp kruttet
Og stod nærmast da det smalt

Som nordmenn, i en norsk kontekst, mener vi uten å skryte, at Norge er et godt land å bo i, og at vi er rimelig flinke på å dekke barns rettigheter til nok mat og drikke, tørr og varm bolig, utdanning, jobbmuligheter når de vokser opp og en sikkerhet for et minimum av inntekt. Vi tror også at flyktninger/asylsøkere kommer fra land hvor disse rettighetene ikke er like selvsagte. Videre tror vi at barn som vokser opp i Norge har større muligheter for å vokse opp og gi et bidrag til samfunnet som gjør at det blir bedre.

-          Når vi ikke kan hjelpe alle – hvem skal vi hjelpe?

Vi har tatt i mot disse familiene, de har fått hjelp av Mor Norge, bolig, mat, utdanning, og flere har etter hvert inntektsgivende jobb slik at de kan forsørge barna sine, uten bistand fra oss. Da blir det helt feil å slå hånda av dem, på grunn av finlesing av lovboka. Nansen skrev ut pass til statsløse flyktninger i Øst-Europa, slik at de kunne finne seg nye steder å slå seg ned. Vi har sluppet disse familiene inn i landet vårt, noen uten papirer på tilhørighet. Men det er kanskje bedre å ha dem i utlandene, for da slipper vi å ta hensyn til vår humanisme. Vi kan tåle så inderlig vel i vårt kjøpmannskap. For være litt fri med Øverlands ord fra 1937.

Men det er kanskje greit å gi med ene hånda og ta med den andre?

Per Fuggelis kronikk i Dagbla’ julaften 2012, kan også leses som et apropos til debatten om deportasjon

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast

«Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast» sto det over tavla på klasserommet i Kamelrytterskens barndom. Klassen før hadde hatt norgeshistorie og lært om Frostatingsloven.

Politikk er det muliges kunst, men vi alminnelige dødelige tror at det også er samfunnsbygging. Og da gjerne med Frostatingslovens ord om lov og ulov i mente. Ved nærmere ettertanke klarer ikke ørkendyrbetvingersken å komme på noen samfunnsbyggere blant folkets kårne, etter Gerhardsen. Det som etterpå har vært av politicuser har vært som banksjefer å regne. I det siste kan man nesten begynne å lure på om ikke politikerstanden består mer av samfunnsnedbrytere, som bruker loven for å legge landet øde.

Det eneste som kommer fra regjering og ting er at vi har ikke råd til ditt eller datt, samtidig som de svir av et par middelstore kommunebudsjett på å få oss til tro på at det er slik. Et par tilsvarende kommunebudsjett går også med til unødvendig, for ikke si uverdig, byråkrati og kontroll av at den gemene hop betaler skatt og at private næringsdrivende ikke får tid til å drive firmaet sitt for alt papirarbeidet.

Nå ser vi at norsk lov. Enda en gang. Brukes til å bryte ned, ikke bygge opp. Høyesterett har i sin lovkunne og visdom. Kommet fram til at barn som er født i Norge av asylsøkere. Skal deporteres. I mange av disse tilfellene har foreldrene klart å skape et liv for seg og barna sine i Norge. Ofte på tross av norsk innvandringspolitikk og norsk fremmedfrykt.

Man kan gjerne spørre seg hvorfor. Som flyktninger har foreldrene opplevd ting som har gjort at de har valgt å ta barna med seg og flykte fra det samfunnet, den tilknytningen de hadde til hjemstedet. I prosessene de har vært igjennom, har menneskets overlevelsestrang utviklet seg og kommet i forgrunnen. De er dermed mer enn vanlig, oppsatt på å klare seg på det nye stedet de kommer til. De tar i bruk sine menneskelige ressurser for å skape et bedre liv for sine barn.

Vi nordmenn trenger ikke det, vi gir barna våre en falsk trygghet, fordi vi har ikke meningsfulle oppgaver de kan utføre og vokse på. Ikke før de er ferdige med videregående, kanskje ikke da heller.

Flyktninger, asylsøkere, har en driv, et ønske om å klare seg, som de bruker. De klarer seg, de tar dårlig betalte jobber, jobber dobbelt, alt for å sikre at barna klarer seg. Dette får barna med seg, og bygger videre på. Man kan jo si at de vil sikkert klare seg. Der de blir sendt. Men hva har vi som samfunn igjen for det? Ingenting. Hvis man fremdeles ikke vil se. Kan man ta en tur til flyktningeleirene i det av Palestina som enda ikke er okkupert av Israel. De overlever. 64 år uten statsborgerskap. Men de får ikke bygge en identitet, et bærekraftig samfunn. Fordi de er flyktninger. Det de bygger. Er hat. Og det hatet bygges på ulov. Fordi de har ikke mulighet til å bygge et samfunn på lov.

Vi som har en lov. Som vi har bygget landet på. Som vi trodde var festet i vårt humanistiske grunnsyn. Vi har ikke lov til å bidra til at ulov øydar landet. For det er det vi gjør ved høyesterettsdommen som deporterer norske barn. Politicusene som går salig Pontis Pilatus en høy gang ved å skyve utfordringene foran seg og skylde på loven. Burde finne seg hvert sitt kontor og holde seg der. Til de har laget lover som vi kan fortsette å bygge landet på. At de burde gjøre offentlig avbikt og levere inn sine embeder, folkevalgt eller ikke. Uansett partikulør. Har det ingen hensikt å foreslå. Makt korrumperer. Sånn er det bare med den saken.

Vil vi ha en regjering og et Storting som gjør at vi som land skjemmes? At makteliten har skjemt seg ut i denne saken, det ser selv en blondine med egen motorsykkel. Men ser maktas tinder at de ikke bare har skjemt seg selv ut, de har også skjemt ut landet og folket de så gjerne vil styre?

Du finner flere meninger om dette hos Vernepleieren og på Mormors klagemur

Per Fuggelis kronikk i Dagbla’ julaften 2012, kan også leses som et apropos til debatten om deportasjon

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Blondine

Blondinen hører på radio

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

 

Slik begynner Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» fra 1937. Han skrev om nazismens fremmarsj, at vi nordmenn ikke måtte sove i vårt kjøpmannskap, men våkne og forstå hva nazismen faktisk innebar av fornedring og menneskeforakt. Den sterkestes rett satt i et system som vi fremdeles sliter med å forstå rekkevidden av. Uhyrlighetene som foregikk i Bergen-Belsen og Auschwitz er vel de vi tenker på, men framferden til den tyske hæren i okkuperte områder var like brutal og basert på at makten helliger midlene.

I vår hjemlige boble, i Norge anno 2012, har vi det egentlig ganske så bra. God råd, gode velferdsordninger. Vi kan gå på en svensk ting-og-tang kjede og kjøpe kleshengere produsert i Kina for en slikk og en ingenting. For tyve år siden kostet de dobbelt så mye og var produsert i Ørsta.

Samtidig sitter det mindreårige asylsøkere i norske fengsel og venter på utsendelse til et hjemland hvor de ikke har pårørende, risikerer å bli drept eller havne i en nød som vi ikke kan forestille oss, her vi sitter i sofaen og zapper mellom ørti TV-kanaler og mauler gatekjøkkenmat som vi får bragt på døra. De opplever Øverlands ord

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

på kroppen

De blir sendt ut på morningen samme dagen som de fyller 18. Etter å ha fått dom på utvisning og et lengre fengselsopphold for å hindre at de stikker av fra dommen. At fengselsoppholdet er en administrativ avgjørelse, for å forenkle UDIs arbeid, hefter ikke så farlig i forhold til vanlige krav om fengslig forvaring i forhold til forbrytelsens alvorlighet. Det den norske stat, her forsvart av partiet som ønsker å være statsbærende, faktisk gjør, er å si at det er en forbrytelse å være foreldreløs, når man er født i et fremmed land. At det bare er barn født i Norge som har krav på at myndighetene bruker almminnelig folkeskikk.

Kamelryttersken har i sin lille boble hørt på radio. Søndagsavisen på NRK P2 en søndags formiddag. Hvor da en partilakei fra Øverlands eget parti, Arbeiderpartiet, på riksdekkende radio, sitter og forsvarer at mindreårige asylsøkere ikke skal ha samme rett til barnevern og oppfølging som våre egne barn. AT FN’s barnekomite i samme program er lite fornøyd med regjeringen Bergenstolt, trengs det egentlig ikke en bisetning for å fortelle. Til og med Kamelrytterskens enslige hjernecelle sliter stort med tankegangen bak en slik tilnærmet fascistisk behandling av andre menneskers barn. Quisling må jo kose seg i sin grav over slik uvettig omgang med menneskelige ressurser.

Anledningen for oppslaget i radioen var en dokumentarfilm som nettopp er sluppet løs på den gemene hop i regjering og ting. Kamelryttersken har vært i Bergen-Belsen, og har fått sin dose nazisme. Men det er tydelig at den Bergenstoltske regjering og dens lakeier ikke helt har annammet sin tidligere partifelles ord

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!

Menneskelige ressurser? Du som leser blir kanskje stor i øynene? Innvandrere er jo no herk. Stjeler jobbene våre, snylter på NAV og oppfører seg ikke slik som oss.

Mja, gjør de egentlig det? Og hvor mye av det som skjer i møtet mellom innvandrere og nordmenn er et resultat av innvandreres antatte oppførsel og nordmenns antatte holdninger?

Ved å snu litt på flisa og ikke bare se på våre humanitære forpliktelser overfor barn, uansett hvor de er født, er det mulig å tenke seg at barn og ungdom som har flyktet fra hjemlandet, kommet seg til Norge på et eller annet vis, at de faktisk er en ressurs på lik linje med våre egne barn. De har en selvoppholdelsesdrift, en «drive» og det finnene kaller «sisu» som vi burde ta vare på, ikke kaste bort, slik vi gjør i dag. Ved å gi midlertidig oppholdstillatelse, for så å sende dem ut av landet når de kommer opp i en alder hvor de kan begynne å betale tilbake for det de har fått ved å være her i store deler av barne- og ungdomsårene. For å fortsette i kjøpmannskapets tankegang.

En annen Arbeiderpartidikter, Rudolf Nilsen, også han fra mellomkrigstidas ant-fascistiske arbeiderkamp, sa

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.

Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.

Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

 

Er kanskje ikke bra for den mentale helsen å høre på radio? Man risikerer å bli engasjert og moralsk fornærmet?

Eller er Kamelrytterskens blonde hode på bærtur? Nå igjen?

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Rådhuset-Munkegata

Sukk hjerte, men brist ikke

Sukk hjerte, men brist ikke, sa lærerinna på ungdomsskolen, når elevene ble for urolige og gjorde sprell som kunne få noen hver til å riste på hodet, og lure på om det ble folk av noen med sånn uvettig framferd.

Det samme gjør Kamelryttersken, og sikkert flere med henne, når de ser politicusenes uvettige framferd overfor Åsveien skole og tilbudet til autistene der. Man skulle ikke trodd at ordføreren i kommunen, i et tidligere liv arbeidet for funksjonshemmedes rettigheter i en landsdekkende frivillig organisasjon.

Det er menneskelig å feile og ombestemme seg, når man ser at det man gjør ikke blir slik man mente og trodde det ville blitt

Så langt kom hun, blondinen, medisinkvinnen, med sin skrivekløe og sin moralske rettferdighet i pekefingeren. Før alskens gjøremål innhentet henne i hverdagen en lørdags formiddag. Brødbaking, en Minstemann som skal late vannet i eningen, melkekartonger som skulle brettes, kort sagt en masse gode unnskyldninger for ikke å skrive enda ett blogginnlegg fullt av rettferdig harme. For som kaninen Trampe sier i filmen om Bambi, «If you can’t say anything good, don’t say anything at all”.

Det er ikke enkelt, å la være å si noe, når man har en masse rettferdig harme med en umengde moralske pekefingre som man kan rette mot navngitte personer som har sagt, gjort eller oppført seg slik at man mener seg berettiget til å si fra. Med store ord og fakter. Helst på forsida av både lokalavis og riksmedia. Fjæsboka er fin sånn. Og man kan regne med at man treffer sitt publikum, som i 99 av 100 tilfeller er enig med deg i at; Dette er helt på trynet og den eller den burde få seg en salig oppstrammer. Helst burde vedkommende vært tatt med bak hjørnet, for der fått vite hvor David kjøpte øl, den gangen han gikk i knebukser i Paris.

Politikk er det muliges kunst, sa visst Otto von Bismarck. Mulig det, men politikk er også en mulighet for å ødelegge det man vil bygge opp. Og ikke alltid av vanvare, like ofte handler politikere, forvaltningsorganer og administrasjon stikk i strid med vedtatte og innarbeidede sannheter om hvordan tinger og tanger skal gjøres.

Selvsagt kan man kritisere og rakke ned på de som handler slik mot bedre vitende, men hjelper det? Mulig, for det er fremdeles muligheter for at ting går seg til, selv om intensjonen var å bryte ned, i stedet for å bygge opp.

Bevissthet og forståelse for hva som fungerer og hva som mest sannsynlig ikke fungerer, er ikke jevnt fordelt, mellom politikerne og den gemene hop. Rett og slett fordi det krever mulighet for å utvikle denne bevisstheten, denne forståelsen. Som kjent er det slik at der det tenkes likt, tenkes det sjelden mye. For læring, innsikt og bevissthet kommer gjennom motstand, ikke i medgang. Og motstand er heller ikke jevnt fordelt i denne verden.

Heller ikke muligheten for dialog er jevnt fordelt, fordi den ene eller begge parter ikke vil. For politikk er også maktkamp, og mange går fremdeles rundt og tror at makt utøves gjennom ensidige tiltak og vinnes gjennom vold. Fysisk eller psykisk. I et slikt miljø vil det ikke være mulighet for å føre en dialog, hvor begge parter er sikre på at den andre har forstått hva man faktisk mener, ikke bare hørt ordene. I et miljø hvor den sterkestes rett er dagens orden, vil heller ikke grunnlaget for eventuelle avgjørelser være godt. Fordi beslutningstakeren vil sile ut det som passer hans meninger. Eventuelle konsekvenser som ikke passer i hans agenda blir oversett og glemt. Er man i tillegg godt bevandret i nytale, som George Orwell kaller det i boka «1984», har man alle muligheter for å manipulere seg fram. Helt til man treffer veggen. I saken om Åsveien skole var det en foreldregruppe som er seg sitt foreldreansvar bevisst, som utgjorde veggen. Likevel klarte politicusene å vri seg unna ansvaret sitt ved å beordre administrasjonen til å finne penger på årets budsjett. At de selv hadde vedtatt en fordeling av felleskassa som slo tilbake ved at den strider mot kravet om et universelt utformet samfunn hvor alle kan delta på lik linje, var ikke politicusene i stand til å innrømme.

Det er lett å la seg overmanne av moralsk harme i saker som dette, spørsmålet er om det noen ganger kan være nødvendig å reise seg og si NEI? For som kjent tier den som samtykker, eller var det den som er enig som ikke sier noe?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Blueheartwithwings

At dem ikke skjemmes?

Kamelryttersken blir alltid like spørrende i sine himmelblå, når det blir snakk om politicusers prioriteringer i forhold til funksjonshemmede barn. Mer enn en gang har hun lurt på om de i det hele tatt har skamvett? Altså vett nok til å skjemmes over sine egne handlinger og konsekvensene disse vedtakene får.

Som nå.

Åsveien skole her i byen har de hatt et særlig ansvar for autister. De har bygd opp et tilbud som både er faglig forsvarlig og som foreldrene har vært fornøyd med. Altså har tilbudet fungert tilnærmet slik som man forventer at et tilbud til funksjonshemmede barn skal fungere.

Men så finner politicusene ut at de skal lage en ny fordelingsnøkkel, noe som gjør at Åsveien skole får 1,5 millioner kroner mindre å rutte med. I rene tall kan man tenke seg at det tilsvarer nesten tre hele stillinger. Og siden bygningsmasse og andre faste utgifter er de samme, uansett antall barn, må man skjære på personalkostnadene. Noe som gjør at flinke fagfolk med høyskoleutdanning blir byttet ut med assistenter, som ikke vil klare å opprettholde det faglige innholdet i dagene til ungene uten den kompetansen som forsvinner.

Konsekvensen er mistrivsel og usikkerhet hos ungene, foreldrene og de ansatte som blir igjen for å drive tilbudet så godt de kan.

Som foreldre flest vil også foreldrene til ungene på Åsveien at barna deres skal ha et likeverdig tilbud med funksjonsfriske barn. De tar i bruk de kampmidlene de har i et demokratisk samfunn, og får oppslag på lokal-TV, -aviser og de jobber direkte mot politicusene og forvaltningsorganene som har lagt grunnlaget for de politiske vedtakene. Noe som førte til full rettrett i bystyret i kveld. Forvaltningen ved rådmannen blir pålagt å spa opp den kronasjen som forsvant ved forrige vedtak. Lenke til Adressas artikkel om bystyresaken, her.

Så langt så godt. Barna får tilbake tilbudet, men mye kompetanse er forsvunnet og må erstattes. Det tar tid, men er den prisen som må betales av barna og deres familier. OG av de ansatte som skal bygge opp kompetanse samtidig som de arbeider opp tilbudet til et faglig forsvarlig nivå.

Det er her Kamelrytterskens himmelblå får et spørrende uttrykk. Ikke bare får de et lett forundret uttrykk, men et alvorlig bekymret ett. For en slik behandling av medmennesker har lite med politicusenes ambisjoner om integrering av funksjonshemmede, om likeverdige tilbud, og forsåvidt også de fine ordene om få flere uføretrygdede i arbeid. Vedtakene om et universelt utformet samfunn blir bare tomme ord liksom. Når forvaltnigsorganene som skal gi politicusene nødvendig informasjon om konsekvensene av de ulike forslagene, ikke gir den. Når politicusene selv uten å rødme skjærer ned på tilbud som i utgangspunktet er marginale, i forhold til økonomisk konsekvens, men som har en uproporsjonal virkning for dem som er avhengig av disse tilbudene. Og senere like skamløst bevilger nye penger til erstatning for de som ble fjernet i første omgang. Etter at de pårørende og deres støttespillere påpeker at dette vedtaket fører til sånn og slik. Og er i strid med det dere  som politicuser sier dere vil og ønsker.

Slik politisk vankunne fører til mer politikerforakt og til ekstra arbeid. Arbeid som koster samfunnet mye mer enn de stakkars småpengene som skjæres bort. I en kommune hvor overskuddet sist år var mangedobbelt det som skulle skjæres bort ved tilbudet for autister ved Åsveien skole.

Spørsmålet man lett kan bli sittende med etter slike politiske krumspring, med påfølgende øvelser som gir assosiasjoner til en kjent barnesang, er om det i partiprogrammene står at politikerne er forpliktet til å skape mistrivsel i befolkningen, før de ved milde gaver forsøker å gjenopprette trivselen? For et par tusen år siden snakket Keiser Nero om å gi massene i Roma brød og sirkus …

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Enkle mekanismer, store utfordringer

Lammelåret har i en bloggpost filosofert over om hvis barnet ikke er friskt, at det har en funksjonshemming eller sykdom som påvises i mors liv, hva da? Hvordan reagerer, mor, far, slekt, venner, hjelpeapparat?

Men hva hvis foreldrene er syke eller på annen måte har nedsatt mulighet til å ta vare på sine barn? Hvordan reagerer vi som samfunn da? Tar vi vare på barna, eller skyver vi dem fra oss? Og hvordan vil det virke på det enkelte barnet?

Stigmatisering sier vi gjerne, av stigma sår eller merke.

Elever som kommer til kort på skolen, blir ofte merket på den måten at læreren(e) slutter å tilpasse undervisningen til den eleven. Noe de andre elevene raskt oppfatter og tar etter. Den eleven det er snakk om, blir ikke bare utestengt fra undervisningen, men også fra kameratflokken og klassesamholdet. Noe som i sin tur kan føre til at eleven får en annen oppfatning av hva som er rett og riktig. Skolen og samfunnet blir en fiende som må bekjempes.

Begynner man å se på hva som ligger under, ser man at det er enkle mekanismer som fører til at enkelte faller utenfor. Læreren har en læreplan som skal følges, denne skal tilpasses den enkelte elevs forutsetninger for å lære. De elevene som faller utenfor den tilpassningen læreren/skolen makter, får spesialundervisning. Bare det å få spesialundervisning eller gå i en spesialklasse kan stigmatisere eleven slik at h*n faller utenfor.

Andelen elever som får spesialundervisning øker, også for elever som i utgangspunktet har det vi kan kalle alminnelige evner og muligheter for å lære pensum på sitt alderstrinn. Det ropes derfor på mer ressurser til skolen, for å møte disse utfordringene, klare å tilpasse undervisningen enda bedre:

Men er det der utfordringen ligger? At det er for få pedagogiske ressurser til rådighet i skolen. Kan det være at ressursene er der, men at våre holdninger til elever som har andre utfordringer enn at skoledagen er litt lang og kjedelig, at de holdningene fører til at elever som burde klart seg bra, faller utenfor?

Barn med foreldre som har psykiske lidelser, rusproblemer, er kriminelle har gjerne med seg et stigma ut i samfunnet, i tillegg til at hjemmeforholdene kan gjøre at barnet ikke er helt med i skoletimene. Det kan føre til at barnet blir ytterligere stigmatisert. Av systemet og av enkeltmennesker som tenker (kanskje ubevisst) at foreldrene er slik, da er sikkert ungende deres også slik. Grei oppskrift på en utvikling som kan føre til lite boklig lærdom og utstøting. Kanskje også en karriere som rusbruker og kriminell?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

img_4651 30x20

Trenger vi hverdagshelter?

Tidligere i vår sto denne komentaren til innlegget “De vanskelige foreldrene”  på Vernepleierens blogg. Et godt innlegg fra en av de “vanskelige foreldrene” og et flott apropos til denne posten på Marit Elisebets Ut av uføre(t)

 

Først må jeg bare si, fantastisk at det finnes mennesker som du! Veldig flott og menneskelig skrevet, og ser på kommentarene at mange føler det samme. Det føles så godt bare å vite at det finnes noen som tenker slik. Så stor takk!
Jeg vil gjerne si litt om hvordan jeg opplever det å ha omsorg for ett barn med funksjonshemming. Jeg har nå hatt ansvar for mitt barnebarn i 7 år. Han har diverse diagnoser, og er nå snart 14 år.Det har vært en kamp med det meste. Og nå etter 7 år, så er endelig ett fungerende skoleopplegg på plass. med 4 t pr dag. Og det 2,5 år før grunnskolen er ferdig. Etter 6 år i systemet ble jeg omsider innvilget omsorgslønn med 1 t pr dag ä 111,- pr t. så trekkes det selvsagt skatt av disse…. En vanlig jobb er ikke mulig å ha da dette barnet kreve 100% tilstedeværelse. Da skolen kom i orden i år, så ble det for lang skolevei, som ble ett stort issue for barnet, så jeg valgte da for barnets beste å avslutte min forhold til min forlovede for å flytte nermere der skolen er, slik at skoleveien ikke lenger skulle være ett problem. Men likevel etter 7 år, så står jeg fremdeles uten avlastning. Det fikk jeg innvilget for 3 år siden, med en helg pr m. pluss 4 t støttekontakt. Problemet er å finne noen som kan orke den store oppgaven det er. Jeg oppfatter ikke meg som en vanskelig omsorgperson, men jeg ser hvor kreftene går…..til møter, til å lete etter informasjon, til å sette seg inn i lover og regler. DER går kreftene. Mange gir opp på veien. Det gjorde jeg også etter 5 år, tok krefter og penger slutt. Jeg sto igjen i en ny kamp, denne gangen med barnevernet for å få de til å finne ett fosterhjem til barnet. Denne kampen tok 7 måneder. De mente han hadde det best hos meg. Men som jeg sa, det er ikke til beste for barnet når jeg ikke kan få hjelp. Men ett fosterhjem har krav på lønn, avlastning, kurser, ferier, utgiftsdekning osv. Så slik det var da så jeg ingen annen utvei. Men det tok dem 7 måneder å få til dette. Og selv om fosterhjemmet hadde veileder, kurser, konsulent, fast avlastning annen hver helg, og meg som avlaster en gang pr uke, så klarte de ikke den store omsorgbyrden det var. Så barnet flyttet tilbake til meg etter 10 måneder. Så selv om det da var bevist hvor krevende barnet er, osv, så sto vi igjen der vi slapp. Jeg tok det valget å flytte, fordi man har ingen sosialt liv, og det var mitt valg å ha barnet tilbake siden institusjonsplass var eneste alternativ.
Og etablere seg på nytt koster penger, og oppleve samlivsbrudd er tungt, og kjempe alene er knall tøft. MEN jeg som en bestemor klarer omsorgen for barnet, som fungerer greit hjemme. FORDI, jeg tar valgene for at barnet skal ha det så bra som mulig. ‘Jeg gjør det jeg må og det jeg kan for å få dette til. Så har jeg gitt opp kampen med hjelpe apparatet, for å klare meg gjennom dagene. Jeg må rett og slett prioritere hvor kreftene skal gå.
Jeg har nå 4 t for meg selv i hverdagene, som brukes til møter, fysio osv. For resten av tiden tilbringer jeg sammen med barnet. Fordi tross sin alder kan dette barnet ikke være alene. Jeg kunne vært sint, forbanna, frustrert over manglende hjelp på alle vis. Men det nytter bare ikke. Jeg tappes for krefter om jeg skal gå rundt slik. Har hatt advokat på saken, sendt klager, forsøkt media(som ikke har vært interessert) Men det tar for mye tid og krefter. Så for vi heller bare klare oss som godt vi kan uten hjelp. Jeg vet i at i fremtiden kommer jeg til å være glad for valget jeg tok. Fordi jeg har kjærlighet til barnet som ingen andre kan gi. Og jeg gjør alt i min makt for at barnet skal ha det bra. Så for fremtiden vise hvordan det går. Jeg skal uansett ha god samvittighet for at jeg gjorde det jeg kunne for å trygge fremtiden for barnet. Jeg tenker ikke lenger på hva jeg går glipp av og ikke. Jeg tenker heller ikke på at en dag skal barnet muligens flytte for seg selv, og jeg står da uten noenting. For det er nåtiden som gjelder, og den er uhyre viktig. Selv om ting har gått utrolig tregt, og noenting enda ikke er endra. Selv om jeg er blitt kalt både det ene og det andre, og har mistet muligheter for en god og sikker inntekt, selv om jeg har tapt masse penger, så føler jeg likevel at dette er riktig. Det er ett barn det dreier seg om. Og en dag så er det kanskje noen som ser at jeg gjør en god jobb, og kanskje ballen begynner å rulle. Inntil da, skal jeg bare fortsette med å gjøre livet til dette barnet så godt som overhodet mulig. Barnet er nå i puberteten og enda etter så mange år i “systemet” er det ingen som har hatt samtaler med barnet. Så i stedet for å vente enda flere år på at hjelpeapparatet skulle få i gang det, og irritere meg over tiltaksløse idioter, så betaler jeg dette selv. Slik at dette barnet som ikke bor hverken hos far eller mor, og har opplevd så mye sårt og tung i sin allerede vanskelige verden, kan få hjelp. Det er bare slik man må gjøre. Man kjemper en håpløs kamp, og det nytter ikke ta for gitt at noen skal ta tak i tingene. Så for man bare gjøre det beste å sette i gang selv. Jeg bruker jo ikke penger på meg selv, hverken til kafe eller pub besøk. Og siden jeg nå bor mer sentralt, så lar jeg bilen stå hjemme å bruker heller beina. Så da går det fint å betale for terapi til barnet. Det er jo bare å legge litt om på vaner og ha ett positivt sinn. Må opplyse til sist at etter 7 års kamp for å bli fosterhjem for barnet, er det nå endelig bestemt at det ikke blir godkjent siden jeg er bestemor med foreldreansvar for barnet. Men men, man for bare ta ting på strak arm. Jeg har funnet ut at å ha nattesøvn en alfa omega når man har omsorg for ett slikt barn. Og da ligger man ikke å grubler eller bekymrer seg. For da er man snart utbrent og det er over og ut. Neida, man må nok bare velge sine kamper. For det nytter bare ikke. Jeg har gitt opp hjelpeinstanser, men jeg gir aldri opp barnet!!! Så utrolig stor takk til deg som skrev dette blogg innlegget. Det rørte virkelig mitt hjerte. Tusen takk for at slike som du finnes. Det var alt jeg trengte nå. Det var bare helt flott å lese :-) ).

Tusen takk til Elsabeth for at hun deler, og at hun lot Karavanseraiet låne kommentaren sin :-)

Det å ha ansvar for et funksjonshemmet barn er i utgangspunktet mye mer enn foreldreansvaret vi har for våre funksjonsfriske barn. Men den forståelsen sitter langt inn blant de som sitter og forvalter velferdskassa. Og det er ikke bare Elsabeth som opplever at de fine ordene om et velferdssystem for alle, ikke helt er de samme når de settes ut i praksis. Eller?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

http://marittotland.blogspot.no/

Har du hatt en fin dag?

“Det har vært den beste dagen i hele mitt liv”, sier minstemann. Trøtt som en strømpe etter en helt alminnelig skoledag og påfølgende ettermiddag.

Mormor savnet et bilde i dag, dette

Har du hatt en fin dag?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

“De fant meg bak ei raskbøtte”

Et tema som har gått igjen på Karavanseraiet er det å møte mennesket der det er. Et eksempel kan være en kar som Kamelryttersken tok en kopp kaffe med her på formiddagen. Egentlig var det ei rute i leiligheten hans som var utfordringen. Han hadde fått besøk av en “god” venn som hadde kastet stein på ruta hans for å få tak i “Knut”. Resultatet var at ruta knustes. Kommunal vaktmester kom og satte inn en pleksiglassrute i påvente av nytt vindu. Pleksiglasset er visst ikke helt godt festet, slik at det er en sniktrekk inn. Enda holder det, men det kan bli kaldt i Trønderheimen. Minus søtten har fruen målt ut forbi sine stuevinduer på novembern.

Men iallefall traff Kamelryttersken Knut på et gatehjørne i by’n og da kunne han fortelle at det var den ruta som plaga han. Kom i første setning, og fruen måtte se nøye på pupillene hans for å få med seg hvor han var. Han hadde med seg endel papirer og etterhvert kom det fram at han skulle bort på et offentlig kontor og snakke om ting som opptok ham. Forhåpentligvis også ting som opptok de ansatte på det kontoret også. Dette kom fram over en kaffekopp hvor det kom et par andre ting som ikke egner seg for offentligheten, men som forteller mye om hvordan vi møter hverandre, og ikke minst de som har utfordringer med å forklare seg på en forståelig måte. Ikke det at Knut ikke er talefør, men han er springende i samtalen, snakker om ting i nåtid og fortid om hverandre, slik at det tar litt tid å få oversikt over hva Knut snakker om og vil fram til. Og hvor mange tar seg den tida?

Èn ting Knut sa, og som tydelig plaga ham, var at han hadde fått hørt at han var funnet bak ei raskbøtte av foreldrene. I tillegg til andre detaljer fikk fruen bekreftet mye av det hun vet fra andre hold om folk med tilsvarende utfordringer som Knut står overfor. Og det er ikke bare roser og sjampanje for å si det sånn.

Sist fredag hadde Sunniva Ørstavik, Likestillings- og Diskrimineringsombudet konferanse i Trønderheimen om likeverdige offentlige tjenester. Var mye fra helsevesenet, men mye var universelt og overførbart til andre vesen i det offentlige. Var også mye fokus på innvandreres rettigheter og hvordan de møtes av det offentlige. For eksempel mener bare 34 % av saksbehandlerne i NAV at ikke-vestlige kvinner får et like godt tilbud som ikke-vestlige menn. Og innvandrerforeldre med funksjonshemmede barn får et dårligere tilbud enn norske foreldre med de samme utfordringene. Blant annet fordi saksbehandlerne tror at innvandrerfamilier har et større familienettverk som kan bidra. Mange blir møtt på en slik måte at de får en avstand til barnet, en avstand de også tar med seg til sin eventuelle familie/slekt/venner. Barnet får dermed ikke den stimulansen og den oppfølgingen som det trenger. Med en pleietrengende sønn vet Kamelryttersken endel om de utfordringene, og vet også litt om hva saksbehandlere/-pleiere/-peuter/pedagoger man kommer i kontakt med, vet og burde vite. Og det kan være så ymse noen ganger ser det ut for. Når man i tilleg får høre fra annet informert hold, at NAV-ansatte bare har plikt på seg til å opplyse om det de blir spurt om, da får man et bilde av at det å yte likestilte tjenester kan bli utfordrende.

Likestillingsombudet var opptatt av at en likeverdig tjeneste ikke var matematisk lik for hver enkelt bruker av den tjenesten.

Man må ta i betraktning relevante forskjeller mellom folk for at en tjeneste eller behandling skal være likeverdig

Fra Ronald Craigs foredrag

Er da Kamelryttersken begynner å lure på om Knut får samme behandling, blir møtt på samme måte som en familiefar på samme alder, men som ikke har levd et hardt liv, med rusbruk, fengselsopphold og dårlige venner. En familiefar som “bare” har mista jobben og ikke klarer å få seg ny, fordi han ikke har kompetansen som kreves i dag? Eller en sjåfør som må gi seg fordi skuldrene ikke tåler mer?

Craigs foredrag var interresant på flere vis, og blondinens afrikanske venninde stakk borti henne når denne kom opp på tavla. “Det kjenner VI til, ikke sant?” Med et vitende smil og vissheten om at de begge hadde erfaringer fra møter med med offentlige etater.

Aggressiv meningsbryting i det offentlige rom svekker motivasjon for å tilrettelegge for likeverdige tjenester [Blir oppfattet som særbehandling.]

Ja, er her Kamelryttersken er når hun sier at “De” ikke tør å gi henne arbeidsoppgaver som tilsvarer kompetansen hennes.

Fra det samme lysbildet om “Myndighetenes likeverdsutfordringer Spesielle utfordringer” kan også denne tas med:

Overskridelse av grensen mellom yting av hjelp og over-klientifisering. (Upassendende formynderrolle oppleves som nedverdigende og respektløs)

Altså at tjenesteyter tar på seg en rolle som formynder og kanskje også bedreviter og gjør brukeren mer hjelpesløs enn han faktisk er. Både der og da, og også på lang sikt, ved å gjøre brukeren avhengig av systemet.

Blir sittende med endel spørsmålstegn etter en slik konferanse, ikke minst om egen tjenesteyting. Men også om de tjenestene man treffer rundt forbi. Vet vi ikke bedre, vi som er i kontakt med brukere hele tiden?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

img_6009 30x20

Rommetrom stuntskriving

Studentene rusler rundt i Rommetrommet som arkituktstudentene har bygd over temaet «Magi». Kamelryttersken går og kjenner på lukta av ferskt granvirke og tenker på at ei stor dame med ryggsekk sliter ikke bare litt inni de små rommene og passasjene.

Stuntskriving? Var refleksjonsgruppe i dag, og et av temaene var å sanse klasserommet. Etterpå gikk de blivende Nervesøstrene, altså de sykepleierne som vil/kan smykke seg med tittelen Psykiatrisk sykepleier når de er ferdige med dette året. + de andre tre-åringene som vel helst blir å bruke “sett inn yrkestittel” med videreutdanning i psykisk helsearbeid som tittel etter endt studium til våren, ut i oktoberdagen. Over Elgsetergata og opp i Høgskoleparken. For å se på Arkitektstudentenes kreasjon over stikkordet “Magi”. Trommerom hadde de kalt verket, og Kamelryttersken som har det med å stadig flytte rundt på ord og stavelser kom fram til at kreasjonen like gjerne kunne være en “Rommetrom” som et “Trommerom”. Med en mer gjennomtenkt fagmessig utføring kunne Rommetrommen gjerne blitt gjenbrukt som klatrestativ i en større barnehage. For det er stort, 15 – 20 meter i diameter, med 12 – 15 klatrekasser på 1,2×2 meter spredd rundt i en sirkel. Var inne i en av de kassene at Kamelryttersken fant ut at store damer med ryggsekk ville få det trangt hvis de følte behov for å snu seg…

Vel tilbake i klasserommet kom læreren med oppgave: Stuntskriving. 3 minutter på skrive hva du tenker akkurat nå om det du opplevde/sanset i Trommerommet. Ovenstående ble altså Kamelrytterskens svar på den utfordringen. Stuntskrevet ned på blondinens nye baby, en sånn baby-PC. Litt for liten til å skrive doktorgrader, romaner og annet litterært og seriøst. Men grei til å organisere studiehverdagen og pusle litt på arbeidskrav som må pusses på.

Litt artig egentlig. For den forrige eieren mistet en kopp te oppi tastaturet. Noe som gjorde at tastaturet ikke oppførte seg etterpå. Det vil si det ville ikke oppføre seg slik det var tenkt det skulle oppføre seg. Blondinen ba da pent om å få vraket i håp om å få liv i det. Men ikke. Den h…n ville ikke dele seg i sine enkelte komponenter. Dermed ble den liggende. Fram til nå i høst. Hvor fruen kvinnet seg opp og spurte en bekjent på IT-avdelingen på høgskolen. “Nå som jeg er student her, da får jeg kanskje litt datahjelp?”

“Mjo, ikke umulig?”

Ei ukes tid etterpå kom det spørsmål/beskjed om at et nytt tastatur måtte anskaffes, om det var greit å bestille et over nettet fra England? “Joda”, mens da fruen i sitt stille sinn så hundrelappene forlate den tomme lommeboka. Fjorten dager etterpå; “Nå kan du hente PC-en”

Fruen drar bort på Kalvskinnet og henter babyen, og spør forsiktig hva h*n skal ha for arbeidet og det nye tastaturet?

“Det er femtiårsgave” var svaret, sammen med et stor klem :-)

Dermed kunne de hundrelappene bli til nytt, større batteri og mus. For pekeflaten på babyen er heller semmer, og med et tastatur med USB-tilkobling som blondinen fant i ei skuff har hun faktisk et arbeidsredskap som kan brukes i studenttilværelsen on the go.

Når nå bare neste ukes skoleovertagelse er overstått, har blondinen satt seg i sitt blonde hode at hun skal lage seg ei mappe til babyen. Den får jo fint plass i sekken, men likevel. Er no med å gi ting en personlig vri. Dette er noe jeg setter pris på og vil beskytte. Noe Kamelryttersken har med seg fra oppveksten. Hun kjenner på at oppveksten med kreative foreldre gjør at hun har en arv å føre videre. har noe med det som var et annet tema for dagens refleksjonsgruppe. Profesjonalitet kontra personlig og privat sfære. Hvor profesjonell er man i sin yrkesutøvelse, og hvor mye lar man sine personlige ting få være med inn i yrkesutøvelsen. Hva kan man ta med seg av yrket inn i privaten? Ble en del prat rundt dette. Få, om noen, av medstudentene som hadde hatt noe om dette i grunnutdanningen, Kamelryttersken erindrer svakt at det var noe prat om det å være profesjonell, men ikke noe om overlapping mot det personlige, og iallfall ikke over mot privatlivet, egen intimsfære.

Blondinen har mange roller i livet sitt. Hun er profesjonell fagutøver, hun har foreldreansvar for barn med behov for tilrettelegging av hverdagen, hun er venninne, hun er student og hun er forståsegpåer. Alle disse innfallsvinklene gir mulighet til å observere andre yrkesutøvere og privatpersoner som hun treffer. En ting som har slått henne og som hun arbeider med å forstå. Knekke koden om man vil. Er det hun opplever som sprik mellom skolevesenet og helsevesenets syn på hvordan funksjonshemmede skal håndteres. En avstand som en overlege på sykehuset i by’n kunne bekrefte at ikke bare var blondinens observasjon, men at flere andre foreldre sa mye av det samme. Blondinen fikk det også fra en medstudent når hun fortalte at hun skulle være på skoleovertagelse på en av byens videregående skoler. Medstudenten var ikke akkurat glad for det hennes 12 – åring hadde opplevd med en tilsvarende overtagelse av den skolen. Er noe med Mars og Venus, eller kanskje det er snakk om Jupiter og Neptun?

Kamelryttersken grugleder seg iallfall. Helgas planlegging av førstehjepsundervisning og undvisning om velferdstaten blir iallfall spennende, for ikke å snakke om neste ukes gjennomføring av samme. Heldigvis blir de to studenter i Helse- og sosialklassen klassen som i teorien skal ha sytten 16 – 17 åringer. I teorien. I teorien burde de være interessert i å lære mer om faget de har søkt på også. Om det er sånn kan fruen kanskje si mer om i slutten av uka? Men det er kanskje i teorien det òg?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken :-)

 

Hårklipp og sakseproduksjon, to sider, samme sak?

TV’n står på, Minstemann vil se på TV2 hele dagen sier han. Er et program om trening som står på, saklig og balansert nok til å kunne bli sendt i beste sendetid. Ja, men hva sier det om samfunnet vårt? At det er penger i å drive med folkeopplysning om fysisk aktivitet?

En islandsk professor tør å si det som mange tenker. Han påstår at det norske samfunnet har vært gjennom en katastrofe siden 1996.

- I 1996 var de offentlige utgifter til sykdom og uførhet ni prosent av statens samlede utgifter. I 2010 var tallet vokst til 14 prosent. Hvis man ellers ikke kjente til rikets tilstand, ville man lurt på hva slags katastrofe som egentlig har rammet dette landet i mellomtiden. Rögnvaldur Hannesson til NA24

SV’s Karin Andersen spretter opp, programmessig, til forsvar for felleskassas utbetalinger til syke og uføre.

- Hannesson og høyresiden påstår at det er blitt så voldsomt akseptert å motta trygdeytelser. Misbruk av trygdeordninger er svært alvorlig, på samme måte er det alvorlig når folk ikke får innfridd rettigheter de har etter folketrygden. Det at noen utnytter eller misbruker en ordning kan aldri rettferdiggjøre at andre skal gjøres fattigere, sier Andersen til NA24.

Javel, nei.

Lagt til 26/9. Andersen sier mer i NA24 i dag, det kan du lese her

Vi kan ikke bare leve av å klippe håret til hverandre, noen må faktisk lage saksene også. Utfordringene ligger i at det å lage de saksene er blitt ganske så mer komplisert enn det var i Kamelrytterskens ungdom. Da kunne man gå rett ut i arbeid fra ungdomsskolen, man kunne gå til sjøs, dra på fiske, få arbeid i anleggsbransjen, i kassa hos handelsmannen … Det har blitt færre slike ufaglærte jobber, er nærmest bare kassajobber igjen. Og det har blitt lettere å få en inntekt som dekker menneskets basale behov. er ingen som trenger å sulte eller ikke ha tak over hodet i dette landet. Og man trenger ikke gjøre mer enn å gå innom nærmeste NAV-kontor.

Og sånn skal vi ha det.

I dag kan vi mye om mekanismene som støter folk ut av arbeidslivet, eventuelt ikke slipper dem inn. Samtidig godtar vi at arbeidslivet blir tøffere, vi godtar at det bare er blonde, norske, kvinnelige sykepleiere mellom 25 og 40 som får arbeide i helsevesenet. De skal også være ugifte og godta allslags tafsing og slibrige, usaklige bemekninger fra sine kunder, oss. Bikker du 45 og begynner å få slitasjeskader, da begynner det å bli sent, om ikke for sent å få mer arbeid. På tross av at vi vet at folk på 50+ gjør jobben bedre. er bare den haken at jobben blir gjort litt saktere. Og det er ikke bra i et samfunn hvor det å handle i HongKong fra go’stolen i Ila er blitt en hverdagslig ting, som han sa, Verdens beste Karlson.

Har vi skutt oss selv i foten?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

110918 Bamse 30x25

Strevsom helg

Lammelåret var inne på det med rot og ta vare på tinger og tanger. Selvsagt, men det er grenser. Bamsen kan få sitte på hylla og passe på heimen, samme med et utvalg Lego fra et par generasjoner konstruktører, men der begynner det å nærme seg genseren, selv om det ikke ser slik ut i Karavanseraiet for tida.

Minstemann har flytta inn på soverommet etter Mellomsten, med PC’n. Bare det å rydde såpass at det ble plass til rullestol og PC tok hele fredagen.

Lørdagen gikk med til å sette opp egenprodusert svingbart feste til TV’n og få ut IKEA-reolen som har husa både TV og PC-er de siste par årene. Minstemanns forsvant inn på soverommet, mens blondinens ditto blir å leve et nomadeliv en stund framover ser det ut for. Mens hun styrer som verst med reoler og alskens innhold, farer likegodt kikkerten i golvet. Russisk kvalitetsopptikk tåler ikke fall på nærmere to meter uten skrammer. Fruen må nok på jakt etter nye “lange øyne” til glaskarmen sin. Snekkermesterinnen kom og henta IKEA-produktet utpå kvelden, og fant ut at Kamelrytterskens go’stol faktisk var veldig så behagelig, og ble derfor sittende å se på nyopphengt TV helt til klokka begynte å bli tidlig. Ikke så dum avslutning på en strevsom dag fant de begge ut.

Søndagen gikk med til å snekre hylle til diverse elektroniske duppeditter som gjerne styres med fjernkontroll. Forsterkeren krever avkjøling og dermed luftsirkulasjon, noe fruen løste med å ha bare ei fjøl under foran og bak + ekstra plass over. Dekoderen til kabel-TV’n får leve et tilbaketrukket liv på toppen. Fiffen vil hjerne holde på formene, de har gjerne et penthouse (takleilighet) i tilbaketrukket passe avstand fra den gemene hop…

Eldstemann kom innom utpå ettermiddagen og ordna med trådløs nettilgang for studinens nye baby. Arvegodset etter ei som søler te i tastaturet kan skimtes i forkant av forsterkerduppeditten. Noe som ikke var særlig lurt. Å fylle baby-PC-tastaturet med en hel kopp te altså. Hvis tanken var å bruke dingsen til studiestøtte vel og merke. Noe nevnte studine med tekopp gjerne ville. Kamelryttersken spurte seg litt fram hos en bekjent om slike uhell betydde den totale stillhet og tur til de evige jaktmarker? Noe han ikke kunne svare på. Når blondinen var og hentet babysaken nå til helga og ville betale for umaken og det nye tastaturet, fikk hun vite at det var femtiårsgave. Tusen takk A :-)

Kamelhiet i kjelleren ser om mulig enda værre ut, det som også omtales som fruens private IKEA. Har blitt noen timer der nede nå på ettersommeren/tidlighøsten for å få laget det TV-opphenget. Scooterføreren mente at det var ikke bare litt overkill når blondinen begynte med femkvarttoms rør for henge opp en skarve TV. Og til overmål måtte ha hjelp til å få dreiet opp røret innvendig for å få de ti kulelagrene til å passe. Sånn i etterkant kan blondinen til nød gå med på at fire av de ti kulelagerne ikke var behøvelig. Bortsett fra det må det såpass med dimensjoner til skal man ha sikkert feste i en gipsvegg. Heldigvis traff hun stenderne bak på første forsøk, så 10 – 12 kg flatskjerm henger stødig på en meters arm uten fare for å forårsake hverken hull i parketten eller i gipsveggen. Noen barnesykdommer må man regne med når man fusker i design- og industrimekanikerfaget, men ikke flere enn at skjermen henger der den skal, og opphenget gjør det som var tanken. Holde skjermen på en slik måte at den kan svinges ut i rommet når den skal be-ses, og inn hjørnet, ut av veien når den ikke skal ses eller være i veien for den daglige dont.

Men blondinen begynner å se fægda for at det skal bli ny sofaseng på ei stund. For hun blir ikke enig med seg selv om noe for tida, og det er visst ikke så bra, har hun hørt?

 

Irritabilifiseranes

for å bruke et ord som Pippi Langstrømpe kunne brukt hadde hun vært Nord-Norsk.

Det er irritabilifiseranes å måtte nyse, og så trekker man hele hårmanken inn i munnen i stedet. Men det er enda verre å kjenne at man må et visst sted litt fort, og så kommer det fra rullestolen “Jeg må på do”. Da er valget: Avlaste sitt eget press og rissikere helskift på Minstemann, eller kjapt få ham over på dostolen? Sistnevnte utløste ei lengre latterkule når han forsto at opphavet måtte det samme, samtidig :D

Blir lett institusjonspreg av det når det kommer mange tekniske hjelpemidler i huset. Rullestol er en ting, den krever plass, slik at rommene blir nokså bare. Noe annet er sykeseng, eller som her sengeløfter slik at man slipper å stå bøyd i stellene. På badet er det kommet badekar med hev/senk og til uka kommer det heis i taket slik at Minstemann kan heises fra rullestolen og over i badekaret. Ellers har vi lært oss teknikker for å hjelpe ham fra stol til seng/toalett hvor han kan bidra med det han kan. Kommer han først opp i stående, er det lett å vri ham over til senga/stolen. Men det krever at man vil bruke teknikken, ikke bare egen styrke.

Her er senga til Minstemann sofa når han ikke bruker den. Men sengeløfteren er ikke akkurat noen estetisk nytelse når han er her, for å si det slik. Det er heller ikke en takheis. Men det følger med unger som er født med hjelpemidler. Om man liker det eller ikke.

Noe annet som irritabilifiserer, er historiene man hører om at folk med store utfordringer i hverdagen i form av langvarig sykdom og nedsatt helse ikke blir møtt der de er. Sist nå var det Catalysator som kunne fortelle at hun har hatt utfordringer med å få utført personlig hygiene, men har ikke fått bistand til å løse den utfordringen. Før hun nå sist uke hadde fått i et badekar og fått hjelp av en vennlig sjel til å få det hjem og montert. Er da Kamelryttersken lurer på hvor er kompetansen i helsevesenet? Ergoterapi er ikke en lovpålagt tjeneste, slik at små kommuner velger bort å ha de tjenestene en Ergoterapeut yter. Men det er da mulig å forstå når et menneske har behov for hjelp til personlig hygiene, selv om vedkommende bor hjemme uten tjenester fra hjemmetjenesten? Der hvor Kamelryttersken har arbeidet med den typen kommunale tjenester, kunne en slik sak bli en andreprioritet, med ei ventetid på to til seks måneder før Ergoterapitjenesten kunne ta saken. Catalyzator snakker om flere år. Uten at Kamelryttersken vet hvor saken har stoppet opp, hvem som har prioritert hva og så videre.

Dette er et enkelttilfelle, og det er kanskje ikke særlig spesielt, men det viser noe som Kamelryttersken ser mye av. Det er lettere å forholde seg til en utfordring som dette, ved ikke å forholde seg, på tross av at vedkommende som har saken har nødvendig kompetanse til å løse utfordringen. Eller vet hvem som har det.

Og da er vi inne på kommunikasjon mellom hjelpeapparat og hjelpetrengende, noe Maria Gjerpe er opptatt av.

Det Krikkert sier om prioriteringen av hvilke lover som en saksbehandler i NAV skal Kanskje flere som burde tenke slik?kunne, er et annet eksempel på den samme ansvarsfraskrivelsen.

På Elverum har Ergoterapeutene funnet ut at klarer de å forhindre en overføring fra eget hjem til omsorgsbolig hvert år, har de spart inn lønna til en Ergoterapeut. Det gjorde at de i stedet for å miste en kollega, fikk en ny.  Kanskje flere som burde begynne å tenke slik?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebokkprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Kyllingsalat

Matlaging har mer med interesse å gjøre, enn det har med tid å gjøre. Merker ofte at det er fantasien som setter grenser for hva som serveres, ikke tilgang til råvarer eller den tida som kan brukes over grytene.

Nå er jo blondinen i den situasjonen at hun ikke må ha mat på bordet til klokka da og da. Og Ynglingen spiser det som blir satt på bordet. Det gir rom for både fantasifulle kreasjoner i grytene og mulighet for prioriteringer og omrokkeringer av tidspunkt for måltidene som andre kansje ikke har.

Likevel er det ofte et ork å tenke på “Hva skal jeg lage til middag i dag?” En mulighet er å sette opp en ukesmeny, men det er ikke akkurat blondinens tekopp, det med lister over gjøremål. Men denne uka har kyllingsalat hvert en målsetting, selv om det ble lasagne i går. Lasagne er egentlig ganske så grei mat, for resten forsvinner i Ynglingen i løpet av kvelden. Samme med Risotto. Noen ganger kan faktisk kvaliteten på fruens matlaging måles i hvor fort restene forsvinner ;)

Minstemann er hjemme med influensa, noe som ikke er av det enkleste slaget for en aktiv guttunge. “Det er kjedelig å være hjemme” har vært mantraet de siste dagene. Enklere med Eldstemann, han går og legger seg på ordet feber, og står ikke opp før han er feberfri. Minstemann derimot skal ikke ligge mer enn absolutt nødvendig, og da blir det laange dager når man ellers er nokså slakk i strikken. I dag kom spørsmålet om hva som ble til middag? “Kyllingsalat”.

“Liker bare kylling, ikke salat” svarer det borte i stolen. “Da blir det mer på oss” var svaret han fikk.

Dagens utgave av fruens Kyllingsalat inneholder

  • 1/2 kylling (ferdig grillet)
  • 1/4 Kinakål
  • 2 – 3 små gulrøtter, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 liten purre
  • 1/2 liten kålrot, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 rød paprika
  • 2 dl fusili pasta (kokt)
  • Søt chilisaus for kylling (Thailand in a bottle)

Verste arbeidet er å plukke kjøttet av kyllingen. Legger det gjerne i ei skål med sausen ei stund før det blandes i grønnsakene. Resten går av seg selv, men fruen liker ikke å bli grisete på fingrene, for eksempel som når hun plukker av kyllingkjøttet. Pastaen kan gjerne kokes på forhånd. I en travel hverdag kan man koke opp pastaen i morgenrushet og sette den kokende kasserollen i stekeovnen (kald ovn, uten varme på). Når man kommer hjem er pastaen kokt. Kyllingen kan plukkes kvelden før og legges i sausen over natta. Marinering og fordeling av arbeidsoppgaver i samme slengen. Eller man kan lage ferdig salaten dagen før.

Kokebøker har fruen flust av, men de blir heller sjelden brukt. Denne salaten lærte hun seg på faktisk på jobb, og har også hatt suksess med den andre steder.

Flere mattips for en travel hverdag finner du på Karavanseraiets kjøkken Velbekomme :)

Har du noen tips du vil dele med flere, bruk gjerne kommentarfeltet :)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det å være vis

Michael Endes “Den uendelige historie” har vært sengelektyre for Minstemann det siste halve året. Leser en side eller to, og så sovner han. Neste kveld spør han “Hvor langt er vi kommet i “Den uendelige historie?”  Vi har en dansk utgave, ervervet fra ti-kronerskurven i et lokalt antikvariat, så det er en utfordring å simultanoversette til nordlending.

I kveld var vi kommet til der hvor Bastian Balthasar Bux, historiens hovedperson og Fantàsias redningsmann, ønsker at han er den viseste i hele Fantàsia.

Men at være viis, det ville sige, at man var hævet over glæde og sorg, angst og medlidenhed, ærgerrighed og følelse av at være krenket. At være viss ville sige at man var hævet over alt, ikke at føle had eller kærlighed i noget forhold, men at være fuldkommen uberørt af andres sympati eller antipati. Den virkelig vise lod sig ikke påvirke af noget som helst. Han var urørlig, og kunne ikke rammes av noget.

Kan være en utfordring for noen og enhver å tilegne seg slik visdom? Eller er dette visdom slik vi forstår begrepet?

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken