Sender – Budskap – Mottaker

Sender – Budskap – Mottaker

IKKE bruk den her

 Forståelsen vi bruker her er

– Meningsskaping gjennom samhandling

Eller

  • Forhandlinger om mening

Kommer det fra kateteret. Professorinnen er meget bestemt i sin omgang med begrepene, og enda mer opptatt av at studentene tilegner seg det hun mener er grunnleggende i faget. Mens da studinen med strikketøyet gjør seg sine egne refleksjoner om Marx (1818 – 1883) og at han var stueren en gang på 1970-tallet. I dag er han mest en apostrof i historien. Muligens et komma?

Jo, fordi «Meningsskaping gjennom samhandling» blir det samme som salig Karls tese om at læring oppstår i samspill mellom individet og omgivelsene/samfunnet. Som er en av forutsetningene Vygotsky, Luria m.fl. brukte når de med utgangspunkt i Marx skulle utvikle en «revolusjonær psykolologi» i det postrevolusjonære Sovjet. Resultatet ble Virksomhetsteorien, i pedagogiske kretser kjent som den «Sosiokulturelle skolen», introdusert i vest (USA) av bl.a. Jerome Bruner.

Virksomhetsteorien med sine proksimale og distale læringssoner, er en grunnleggende teori innenfor rehabilitering av mennesker med ervervede funksjonshemminger. Vi bruker teorien for å forstå mennesket og se hvilke muligheter dette mennesket har til å leve sitt liv. Teorien kan også brukes som grunnlag for å veilede den enkelte i prioritering av viktige og uviktige ting i rehabiliteringsprosessen.

I pedagogikken ser det ut som at den sosiokulturelle skolen og forståelsen av at læring oppstår i samspill mellom individet og samfunnet har blitt veldig så stuerent. Sin Marxistiske og revolusjonære fortid til tross. Men det er ingen som snakker om fortiden, eller vil være klar over at det var Marx og hans revolusjonære etterfølgere som la grunnlaget for moderne læringsteori. Der hvor Vygotsky ser utviklingsmuligheter, vil Bruner bygge stilaser, mest for å gi teorien en personlig vri

For Marx det er «Stå på krava», AKP(m-l), væpna revvolusjon og søttitallet. Sånn er det bare med den saken.

Så selv om Kamelryttersken skjønner denne definisjonen på kommunikasjon, og ser presisjonen, er den akademisk og diffus sett med en praktikers øyne. For det er enklere å se på kommunikasjon som A – Budskap – B, og at budskapet ikke er gitt før mottakeren har svart at han har forstått det. For det er jo det vi gjør til daglig. Når mor sier til ungene at «Nå er det middag» får hun umiddelbart svar på at de har mottatt budskapet. Forutsatt at de er så sultne at de kan legge fra seg det de holder på med. Noe de vanligvis ikke er.

En rask sjekk av referanser som Watzlawick (Kindle edition 2011), Lorem (2006), Røkenes & Hansen (2006) og Skaug (2008) sier at joda, «Meningsskaping gjennom samhandling» gir mening og er presist, sett i en akademisk kontekst. Har noe med å flytte fokuset fra praksis til akademia, se behovet for presisjon i kommunikasjonen, ikke bare at budskapet blir mottatt, forstått og utført. Altså at ungene stiller ved middagsbordet og fyller hodet med middag når de blir bedt om det.

Når studinen ser videre på støttearkene til forelesningene de siste to ukene, ser hun at joda, dette skjønner hun nok av til å håndtere på en grei måte. Vil nok slite med begrepsbruken, jfr. ovenstående. Hun har tross alt halve, og vel så det, av sitt yrkesaktive liv i landbruket, noe som gir en praktisk prøve/feile tilnærming også til akademia. Men samtidig, med sju års høgskole/universitetsutdanning innenfor helse, ledelse og pedagogikk, og en etterhvert økende interesse for kommunikasjon som fag og ikke minst som verktøy i hjelperelasjoner, begynner studinen å kjenne på at «Dette kan jeg». Kanskje ikke det beste utgangspunktet, men så absolutt et veldig godt utgangspunkt for øvelser i ydmykhet. Niels Bohr (1885 – 1962) påsto at en ekspert var en som hadde gjort alle feil som kunne gjøres på et begrenset område. Og det har han nok rett i. Spørsmålet er nok mer å stokke begrepene i rett rekkefølge, og ikke forveksle kyndighet med ferdighet. Selv om sistnevnte nok er mer presist, dekkende og ikke minst lettere forståelig. Men så var det forskjellen mellom fremmedord og adekvate diminutiver, hvorfor bruke det ene når man kan det andre?

Var det noen som sa helhetstenking?

Kamelryttersken hadde mye godt gitt opp å høre på radio. Samme mølet, uansett hvilken kanal. Ikke noe hold i det som blir sagt, bare ting som har til hensikt å fylle et tomrom mellom musakken som gjerne går non-stop. Styret i NRK har jo til og med bestemt at kanalen som en gang i verden faktisk hadde et fornuftig innhold, NRK P1, skal kopiere de kommersielle kanalenes sendeprofil. Ikke mye tanke for at NRK P1 er den mest hørte kanalen, og at NRK skal være en almenkringkaster, ikke bare enda en nisjekanal med et innhold som nesten kan kalles useriøst rukkel.

Nå kan det jo være at ørkendyrbetvingersken har vokst fra GPP (Generelt PissPreik) og musikk med rosa sløyfer. Noe hun egentlig betviler. Iallfall hvis hun skal tro herremannen på nyttårsfeiringa nå sist. Han var hellig overbevist om at han holdt på å sjekke opp ei mc-rype som iallfall var ti år yngre enn hans egne 48. Så hun kan da ikke være så utdatert, røya med egen motorsykkel, at hun ikke kan vurdere radiosendt kommersiell GPP?

Men NRK er ikke bare GPP og rosa sløyfemusikk. NRK P2 dukket opp i fruens ører her på høstparten, og bortsett fra at en del av musikken krever mer av fruens musikkforståelse enn hun har, så er innholdet mer etter fruens smak. Seriøst og opplysende.

Som i går, hvor Helseministeren og ei av Sola Ernbergs partilakeier diskuterte skolemat på et aktualitetsprogram. Gutta boyz i Arbeiderpartiet har i sin visdom funnet ut at unger lærer bedre med nok søvn og jevn tilførsel av riktige næringsstoffer i rikelige mengder. De foreslår derfor at ungene skal få mat på skolen av skolen i storefri. Helst sponset av felleskassa. Noe da partilakeien fra opposisjonen til høyre ikke var udelt enig i. Flere dyktige lærere er jo mantraet der i gården, uansett hvor mye det måtte gå på bekostning av andre gode tiltak i skoleverket. Helhetstenkning er ikke akkurat det de er mest kjent for de gode politicuser. Selv om de gjerne vil vite det selv.

Ja, joda. Dyktige lærere er et må ha i klasserommene. Og den finske modellen med minimum mastergrad hos alle lærere er nok ikke så dum. For det er et faktum at en dyktig fagperson er bedre egnet til å lære bort et fag. Enten det er en snekker eller det er en matematikklærer. Derfor vil en spesialisering innenfor ett eller to fag, gi lærere som kan lære fra seg spesifikke fagkunnskaper på en grundigere, og dermed mer individtilpasset måte. Men man trenger også almenlærere som kan litt om alt, og som kan bidra med den almene kunnskapen som den oppvoksende slekt må ha.

Det er det sikkert ikke så mange som er uenige i. Og de fleste er nok også enige i at unger som spiser med jevne mellomrom, frokost, lunsj, middag, kveldsmat og sover 8 – 9 timer hver natt, at de vil kunne ta til seg kunnskapen de blir tilbudt på skolen, på en mer kostnadseffektiv måte. For å si det med sosialøkonomene.

Likevel har Høyredama et poeng i at ungenes ernæring er foreldrenes ansvar. Og utfordring. Men en unge som ikke får nok mat, søvn og oppfølging utenfor skolen, vil ikke lære like godt, uansett hvor mange dyktige lærere og godt tilpassede pedagogiske tilbud h*n blir tilbudt. Derfor er alle tiltak som kan gi ungene mer regelmessig mat i rikelige mengder, et gode. Spørsmålet er om man skal innføre mat på skolen, eller om man skal fortsette det holdningsskapende arbeidet mot foreldrene?

Vil man ved at skolen organiserer bespisning i storefri for å øke læringsutbyttet hos ungene, ta enda et skritt mot Storebrorsamfunnet, hvor myndighetene bestemmer hva som er bra for deg? Slik man har gjort ved å godta GPP 24/7 fra en statlig eid almenkringkaster nær deg.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Enkle mekanismer, store utfordringer

Lammelåret har i en bloggpost filosofert over om hvis barnet ikke er friskt, at det har en funksjonshemming eller sykdom som påvises i mors liv, hva da? Hvordan reagerer, mor, far, slekt, venner, hjelpeapparat?

Men hva hvis foreldrene er syke eller på annen måte har nedsatt mulighet til å ta vare på sine barn? Hvordan reagerer vi som samfunn da? Tar vi vare på barna, eller skyver vi dem fra oss? Og hvordan vil det virke på det enkelte barnet?

Stigmatisering sier vi gjerne, av stigma sår eller merke.

Elever som kommer til kort på skolen, blir ofte merket på den måten at læreren(e) slutter å tilpasse undervisningen til den eleven. Noe de andre elevene raskt oppfatter og tar etter. Den eleven det er snakk om, blir ikke bare utestengt fra undervisningen, men også fra kameratflokken og klassesamholdet. Noe som i sin tur kan føre til at eleven får en annen oppfatning av hva som er rett og riktig. Skolen og samfunnet blir en fiende som må bekjempes.

Begynner man å se på hva som ligger under, ser man at det er enkle mekanismer som fører til at enkelte faller utenfor. Læreren har en læreplan som skal følges, denne skal tilpasses den enkelte elevs forutsetninger for å lære. De elevene som faller utenfor den tilpassningen læreren/skolen makter, får spesialundervisning. Bare det å få spesialundervisning eller gå i en spesialklasse kan stigmatisere eleven slik at h*n faller utenfor.

Andelen elever som får spesialundervisning øker, også for elever som i utgangspunktet har det vi kan kalle alminnelige evner og muligheter for å lære pensum på sitt alderstrinn. Det ropes derfor på mer ressurser til skolen, for å møte disse utfordringene, klare å tilpasse undervisningen enda bedre:

Men er det der utfordringen ligger? At det er for få pedagogiske ressurser til rådighet i skolen. Kan det være at ressursene er der, men at våre holdninger til elever som har andre utfordringer enn at skoledagen er litt lang og kjedelig, at de holdningene fører til at elever som burde klart seg bra, faller utenfor?

Barn med foreldre som har psykiske lidelser, rusproblemer, er kriminelle har gjerne med seg et stigma ut i samfunnet, i tillegg til at hjemmeforholdene kan gjøre at barnet ikke er helt med i skoletimene. Det kan føre til at barnet blir ytterligere stigmatisert. Av systemet og av enkeltmennesker som tenker (kanskje ubevisst) at foreldrene er slik, da er sikkert ungende deres også slik. Grei oppskrift på en utvikling som kan føre til lite boklig lærdom og utstøting. Kanskje også en karriere som rusbruker og kriminell?

 

Selvoppfatning

Lånt fra google

De oppfatningene som en person har om seg selv, har sine røtter i hans eller hennes tidligere erfaringer og hvordan disse erfaringene er forstått og tolket. Disse oppfatningene er derfor subjektive og trenger ikke stemme med de oppfatningene som andre kan få av personen ved å observere vedkommende. Det er likevel de subjektive oppfatningene personen har om seg selv som spiller en avgjørende rolle for vedkommendes følelser, motiver og atferd. Rosenberg (1979) uttrykte dette slik i sn klassiske bok om selvoppfatning:

… the individual’s behavior is based not on what he or she is actually like but on what the individual thinks he or she is like.

Hvordan en person verdsetter seg selv, er et viktig aspect ved selvoppfatningen (se begrepsdrøfting nedenfor). Å verdsette seg selv lavt eller å ha lav selvakseptering er en subjektivt ubehagelig tilstand (Kaplan 1980). Lavt selvverd kan derfor få store konsekvenser for vår mentale helse. Personer med lavt selvverd har, sammenliknet med andre grupper, flere symptomer på sviktende mental helse. Dette kan gi seg utslag i psykosomatiske symptomer (hodepine, magesmerter), depresjon, angst og stress.

Fra Skaalvik, Einar M. og Sidsel Skaalvik, 2005, Skolen som læringsarena, Oslo: Universitetsforlaget,

Skaalvik og Skaalvik sier videre at:

Det er ikke bare lavt selvverd som har uheldige konsekvenser. Lav faglig selvoppfatning kan også ha store uheldige konsekvenser. Elever med lav faglig selvoppfatning har mer angst og stress i læringssituasjoner og prestasjonssituasjoner enn elever med høyere faglig selvoppfatning. Prestasjonssituasjoner fortoner seg mer truende, fordi elevene forventer å mislykkes på et område som oppfattes som viktig. På grunn av det sterke behovet for å ha en positiv selvoppfatning vil det lett oppstå behov for forsvar av selvverdet. Forsvaret kan medføre selvpålagte handikap i læringssituasjonen. Elevene blir derfor mindre motiverte for skolearbeid, yter lavere innsats og har mindre utholdenhet når de møter vansker. Elevenes selvoppfatning får derfor konsekvenser både for deres studieadferd og for deres prestasjoner på skolen. Prestasjonene på skolen har igjen betydning for elevenes selvoppfatning

Går ut fra at dette er kjent stoff, men noen ganger er det ålreit å repetere litt. Eller?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Gagns menneskje

 

 Formålsparagrafen, Opplæringsloven av 1959

Skolen har til oppgåve saman med heimen å arbeida for at elevane skal bli gode samfunnsmenneske. Han skal hjelpa til å gjeva elevane ei kristelig og moralsk oppseding, utvikla deira evner og anlegg og gje dei gode ålmenkunnskap, slik at dei kan bli gagns menneske både åndeleg og kroppsleg.

Innledning til Kunnskapsløftet 06

Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi. (I denne publikasjonen omfatter begrepet elever også den del av videregående opplæring som foregår i bedrift)

Opplæringen skal kvalifisere for produktiv innsats i dagens arbeidsliv, og gi grunnlag for senere i livet å kunne gå inn i yrker som ennå ikke er skapt. Den må utvikle de evner som trengs for spesialiserte oppgaver, og gi en generell kompetanse som er bred nok for omspesialisering senere i livet. Opplæringen må både gi adgang til dagens arbeids- og samfunnsliv, og kyndighet til å mestre skiftende omgivelser og en ukjent fremtid. Den må derfor tilføre holdninger og kunnskaper som kan vare livet ut, og legge fundamentet for de nye ferdighetene som trengs når samfunnet endres raskt. Den må lære de unge å se framover og øve evnen til å treffe valg med fornuft. Den må venne dem til å ta ansvar – til å vurdere virkningene for andre av egne handlinger og å bedømme dem med etisk bevissthet.

Fra Kunnskapsløftet 06, Generell del av læreplanen

Store ord og fett flesk tenker du kanskje? Kanskje, men noen ganger må vi ha de store ordene og de vide visjonene for det vi gjør.

Partileder Siv Jensen har vært ute og funnet seg et “nytt” emne å bringe til torgs på “Speakers corner”, TV2. Langhelg som det er , kan gjerne oppslagshungrige mediefolk la Fru Jensen få prate mot bedre vitende. Vi får la tvilen komme fruen til gode, hun har jo tross alt en Siviløkonomgrad å skilte med. Det er nesten så man kan lure på om det er andre ting på fruens agenda enn ungdommens beste.

Saken? Å ja, den. førnevnte Siv Jensen var på TV2 Langfredag 2012 og fortalte at snekkere og andre praktiske fagutdanninger ikke trenger så mye teori på skolen. Og at de lærer mer ute i praksis. Joda, men. Praksis henger sammen med teorien og omvendt. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom praksis og teori som gjør at fagutøveren utvikler sin evne til å gjøre jobben bedre.

Ei uke før påske 2012 ble Nordre avlastningsvei her i Trønderheimen stengt i nesten ei uke. 50 tonn med betongelementer falt ned. Døde en polsk arbeider og bygget ble regnet for så ustabilt at man stengte Nordre avlastningsvei som går tett forbi. Årsaken var at man ikke hadde gjort ferdig elementene i etasjen under de elementene som raste, før de ble lagt på plass.

En av Kamelrytterskens medstudiner som har vært med og bygd slike bygg, kunne fortelle at elementene i èn etasje måtte støpes fast før de kunne legge på elementene i etasjen over. Litt spooky å få fortalt slikt, at man hadde tatt en slik risiko som det viste seg å være. Fatalt var det òg, siden en arbeider mistet livet.

Hva har nå dette med Fru Jensens utspill om mye teori på yrkesutdanningene å gjøre? Ganske mye egentlig. Skolen skal utdanne gagns mennesker het det i opplæringsloven av 1959. Den er nå erstattet av Kunnskapsløftet K06, som har samme intensjon. At skolen skal

ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi.

Elevene skal når de er ferdige med 13 års skolegang ha kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv. I dag betyr det ikke bare praktiske ferdigheter, men også oversikt over kommunikasjon med andre, hvordan samfunnet fungerer og evne til å sette seg inn i det skjer rundt forbi. Det krever evne til kritisk tenkning, noe skolen også skal lære elevene. Alt dette krever forståelse for ikke bare rent fag, men også for hvordan bruke fagkunnskapen. Og det får man bare ved å bruke hodet, bryne det på intelektuelle utfordringer. Og det helst før man står i en situasjon som kan være potensielt livsfarlig.

Da blir det å angripe yrkesutdanningene og utarme dem for intelektuelle utfordringer en smule uomtenkt. Denne blondinen lurer på om det ikke må andre grep til? Kanskje begynne med å være kritisk til i medias overeksponering av paraplydrinker og helårs fritidssysler som bare er helårs på strendene i mer sydlige strøk? Og ikke fiske stemmer ved billige argumenter i de samme mediene?

Kamelryttersken gleder seg til den dagen Siv Jensen bruker like mye energi på å bygge alternativer til nordmenns bruk av bil mellom heimen og treningsstudioet som hun bruker på å kritisere det systemet som skaffet henne en solid økonomiutdanning. Og klippekort til forsida i diverse media.

 Oppdatert 22/3 – 2013

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Litt matt

Etter ei nyårshelg ved tasteturet. Tar på å skrive sånne oppgaver. Referanser som skal stemme, ikke bare at forfatteren skal stå i referanselista, men det skal stemme det man sier at den og den forfatteren mener. Og så alle skriveleifene, feiltastingene og alle ordene man glemmer å skrive, slik at formuleringene mister både mening og mer til.

Da er det godt å ha noen med et kritisk øye som kan se over og stille spørsmål ved det som er uklart, og kanskje ikke bare litt på bærtur. Og som gir tilbakemelding på at det er gøy å hjelpe til slik. TUSEN TUSEN takk til Mormor som har brukt mange timer av tida si til å hjelpe en forfjamset Kamelrytterske ut av de verste hullene i kunnskapen sin. Det var skikkelig godt å kunne øse litt oppgitthet pr e-post. Særlig den siste “Jobb, kvinnemenneske” etter at studinen hadde uffet seg over arbeidet med stå opp av go’stolen for å slå på lyset og slå av TV’n for å fortsette med skrivinga.

Ja, sånn gikk no nyårshelga. Romjula gikk til å lese pensum og skrive sitater som kunne passe til oppgaven. Tar tid å lese på den måten, men det betaler seg når man begynner å skrive. Da kan man plukke ut de sitatene som passer i oppgaven og skrive om de partiene som passer til egne ord. Bruker å sette sitatene i kursiv for å se forskjell på egen tekst. Referansen som skal i referanselista står øverst i dokumentet med sitatene, og har et dokument for hver bok.

Referansen/sitatet ser slik ut:

Hiim, Hilde og Hippe, E. (2009) Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere, 3. utgave, Gyldendal, Oslo

Når en legger til rette for læring på et fagfelt, tar en gjerne hensyn til følgende forhold:

Elevenes læreforutsetninger

  • Hva kan elevene fra før?
  • Hva er nytt for dem?
  • Hva er de interessert i?
  • Er det noen som har spesielle problemer eller ressurser i forhold til læringsarbeidet? Osv.

For å få arbeidet tilpasset elevene er det viktig å kartlegge forhold som gjelder enkelteleven og elevgruppa. Kartleggingen kan skje i dialog med elevene. (Hiim & Hippe 2009: 32)

I den ferdige oppgaven ble det slik:

Hiim og Hippe (2009) mener at når man skal legge til rette for læring må man kartlegge elevenes læreforutsetninger ved å stille spørsmål om:

  • Hva kan elevene fra før?
  • Hva er nytt for dem?
  • Hva er de interessert i?
  • Er det noen som har spesielle problemer eller ressurser i forhold til læringsarbeidet? Osv.

(Hiim & Hippe 2009:32)

Kanskje ikke den mest elegante omskrivingen, men den holder for plagiatkontrollen. Dette er en oppgave om planlegging av en praksisperiode for en klasse på videregående. Er en ren tankeøvelse, men man må holde seg til akademias krav til formen på oppgaven. Derfor alle referansene og fokus på at det ikke er plagiat. Rissikerer å måtte skrive om hele oppgaven blir det funnet at teksten din inneholder rene sitat far andre. I oppgaven skal man vise at man her lest og forstått pensum. Det gjør man ved å tolke pensum med egne ord.

Det må da være juks å gjøre slik? Ikke mer juks enn at en av professorene på NTNU brukte en halv forelesning på å forklare metoden og fortelle at det var en  meget effektiv metode for oppgaveskriving. I snitt har denne metoden  gjort at Kamelryttersken har gått opp en karakter, i forhold til før hun tok metoden i bruk. Fra C til B i mange tilfeller. Eller fra Godt til Meget godt som bokstavene betyr etter ny regning. + at oppgaveskrivingen går mye fortere. Med god hjelp fra Mormor tok det ca en dag å skrive en oppgave på 8 A4-sider. Uten hennes hjelp til å lese korrektur og påpeke formuleringer som kunne vært bedre? Ca en dag, men oppgaven hadde blitt dårligere, man går seg vill i egen tekst, og ser hverken ordfeil, kommafeil eller formuleringer som er helt på jordet. En utenforstående som leser vil også kunne si om teksten henger sammen. Om den har hode og hale, og en kropp.

Og det er kanskje ikke så dumt?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Fra en voksen studines hverdag

111201 forside eksamensoppgave

Ikke det at ikke yngre studiner ikke er voksne, men det er en forskjell. Når man studerer i godt voksen alder har man gjerne erfaring og kompetanse innenfor mange felt som yngre studiner ikke har. Rett og slett fordi de har ikke rukket det. Yngre studiner er i denne sammenhengen de som fremdeles var et blink i sitt fars øye når Kamelryttersken forlot sin fedrene heim. For å klare seg som best hun kunne i denne verdens jammerdal. Eller noe i den retning. For noe over en mannsalder siden. Noen av de nevnte unge studinene var kanskje ikke så mye som et blink i sin fars øye. Han hadde kanskje ikke funnet ut hvem han skulle blunke til enda? Og etter et innledende blunk eller to er det gjerne en ni måneders ventetid og gjerne mer, enkelte er jo litt trege og lite for seg på det feltet … Før den fremtidige studinen materialiserer seg som verdensborger og kan se fram til å tre inn i lærdommens pauluner.

Og med såpass kort deltagelse i verden sier det seg selv at studiner med mindre erfaring fra voksenlivet, har andre utfordringer enn de som har holdt på en stund. Med utdanning, jobb, unger og foreldremøter, gretne kolleger og you name it.  Sånn er det bare. Yngre voksne studiner kan ikke stikke seg unna med “at det fikk jeg ikke med meg” når det er snakk om hvordan finne fram i informasjonsjungelen på PC-skjermen. For eksempel hva som skal være med i en eksamensoppgave ved innlevering. Godt voksne studiner derimot, kan tvinne sine blonde lokker og med oppriktige himmelblå øyne si “It’s Learning? Hva er det?”. Tygger blondinen tyggegummi, noe Kamelryttersken ikke gjør, har det ekstra effekt. Særlig på mannlige lærere. Noe fruen ikke har. Mannlige lærere altså.

Ja, du har gjettet det? It’s Learning er et datasystem som brukes på mange skoler og universiteter rundt forbi, hvor det legges ut informasjon om dette og hint som skolen mener studentene har behov for. Tanken er å rasjonalisere informasjonsflyten slik at studenten kan studere raskt og effektivt. Det er også et system Kamelryttersken ikke er på god fot med. Yngre studiner derimot, som er vokst opp med PC-er og mobiltelefoner og You Tube og gudene vet av TV-kanaler, de skjønner helt sikkert også It’s Learning. Hvordan lærestedet gir informasjon i cyberspace om studier, pensum, frister og ellers hva de har på hjertet. Ungdommen har en helt annen forståelse for hvordan finne og bruke informasjon som gis på en skjerm. Det har blondinen erfart i de timene hun har undervist vordene studiner i videregående skole  det siste året.

Men fruen er ikke helt sikker på om hun vil. Forstå hvordan et slikt system håndterer informasjon og hvordan hun kan bruke det for å studere mer effektivt. Som nå. Eksamen i kommunikasjon og samhandling. Kul umulig å finne ut hvilken informasjon som skal følge med oppgaven. Som ikke skulle leveres på It’s Learning, men skriftlig, i to eksemplarer, til studentekspedisjonen før kl 12, mandag 5/12.

Blond som hun er ankommer fruen nevnte ekspedisjon med oppgaven sin, pent trykt og innbundet, siden hun mangler skriver i heimen. Og da må hun på bygda, okkesom. Og da er det like greit å få et trykkeri til å gjøre jobben. De er tross alt utstyrt for slikt.

“Kandidatnummer?” spør hun som sitter i skranken. “Kandidatnummerr? Har jeg da ikke?” Blondinen blir enda blondere og himmelblå i sitt spørrende uttrykk enn hun er til daglig. “Vi har ikke fått noen informasjon om Kandidatnummer? Skrev studentnummeret på oppgaven jeg?” Viser seg etterhvert at  også emnekoden skulle vært med. Emnekoden for forrige emnes eksamen ligger da vitterlig på It’s learning? Men ikke for dette emnet? En medstudine kan bedåre blondinen med at den koden, den er ikke lagt ut på It’s learning for dette emnet, men på stud.web’en. Den nettsiden man må ha MinID for å logge på. Med pinkode og passord som ikke befinner seg på rett sted til rett tid. Altså i tomrommet under fruens blonde lokker. Den koden må letes opp via plunder og heft på SMS og e-post. Hver gang :evil:

Oppgaven ble da levert, og blondinen kviterte nøye og ettertenksont for at hun hadde gitt den fra seg i studentekspedisjonens varetekt. Men det skjedde under advarsel fra skankebetjeningen om at hun ikke vil få den vurdert, og iallefall kunne blondinen ikke regne med å få noen karakter.

Er til å leve med det, omkamp og arbeidskrav har fruen vært med på før. Verre er det at hun ikke får/finner nødvendig informasjon i forkant. Nytter lite med å få høre at man skal følge skolens generelle regler for oppgaveskriving, når man ikke finner dem. Og finner man noe, er det bare halvparten av det man trenger. Og det får man ikke vite før fadesen er et faktum.

Derfor er det forskjell på voksne studiner og de som ikke er fullt så voksne. Sistnevnte finner fram i informasjonsjungelen,  mens de voksne har mer praktisk erfaring fra RL og skriver derfor bedre oppgaver. Raskere. Sånn er det bare med den saken.

Er det rart at det heter DATA, Dobbelt Arbeid Til Alle?

Oppdatering 7/9 2013. Oppgaven ble godtatt som den var og vurdert til Bestått, noe som må sies å være et hakk bedre enn Ikke bestått, tatt i betraktning at fruen i sistnevnte tilfelle hadde måttet skrive en ny oppgave.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Fysisk aktivitet i klasserommet?

Kamelryttersken holder på med å planlegge sine siste timer med praksis som lærer i videregående skole, og har støtt på enda en utfordring. Sammen med kontaktlærer/fagveileder har hun bestemt at siste time skal det være ikke bare alvor, men også litt kos med boller og brus. I sitt stille sinn har blondinen lagt til at det skal være fysisk aktivitet med humor i som kan sette rammen for timen.

Praksisen er i en av landets fem Aktivitørklasser og temaet for timene har vært menneskets grunnleggende behov i følge Maslow, funksjonshemminger og diagnoser som elevene som yrkesutøvere vil komme borti. Rimelig grunnleggende og basic. Elevene har mye fått undervist hverandre, noe de har satt pris på. Tror Kamelryttersken i sitt blonde hode. Visshet vil hun få når elevene har fått skrevet loggen om de timene de har hatt med henne.

Et innslag som har gått igjen, har vært fysisk aktivitet i klasserommet. For å løse opp i fem strake timer med hovedsakelig stillesittende arbeid ved pultene. Èn dag var det “Hode-skulder-kne-og-tå”, noe som førte til diskusjon om Kamelryttersken kunne teksten. Noe hun hardnakket holdt på, at hennes versjon var den eneste riktige, for det heter da vitterlig “Øre-nese-hake-klappe-må”.

En gang senere var det “Trim for eldre”, altså øvelser som kan gjøres sittende i en stol og som beveger flest mulig muskler og ledd. For en Aktivitør kan det være greit å ha oversikt over slike øvelser for å bryte opp rutinen og hverdagen på eldresenteret for eksempel.

Men hva skal blondinen finne på til avslutning? Skulle helst vært noe som elevene kunne le til, samtidig med at de lærte noe de kan ha med verktøykassen når de skal ut i læra og senere i sitt yrkesaktive liv. Kanskje noen av Karavanseraiets lesere har noen ideer?

Kapittel 6, Læringens drivkraft-dimension

I Knud Illeris (2009), Læring, Roskilde universitetsforlag

“Et vigtigt eksempel på motivationens betydning i læringsmæssig praksis drejer seg om motivation gennem forstyrrelser og uoverensstemmelser af forskellig karakter. Netop i forbindelse med drivkraft-dimensionens betydning for læringen bliver man ofte oppmerksom på. at læring, der er andet og mere end tilegnelse af et fagligt stof, sjældent bare forløper som en jevn og fremadskridende proces. Muligheder for læring, der samtidig bidrager til en personlig udvikling, har meget ofte ofte deres udgangspunkt i en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance, hvad enten man opplever eller erfarer noget, der er i uoverensstemmelse med de forestillinger, man har, eller det er små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse, der er på spill”

(Illeris 2009:102)

Er det rart studinen sovner når hun gjør alvorlige forsøk på å tilegne seg fagstoff? Setninger lengre enn  jubelår på et språk som bare delvis er kompatibelt med hennes eget? Men det Illeris vil formidle her er viktig nok, ikke bare for en lærerinne in spe, men også for en Ergoterapeut som skal bidra med å legge tilrette for en brukers muligheter til å leve sitt liv, ut fra sine forutsetninger og mening om hva som er meningsfulle aktiviteter for ham.

Går man videre og setter Illeris utsagn i perspektiv mot andre teoretikere uti det pedagogiske, finner man at han er ikke alene om å mene at læring oppstår i samspill med andre. Det mener han da ikke? sier du kanskje? Det står da vitterlig “en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance” og “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”. Samspill er jo ikke “forstyrrelse” eller “modsætningsforhold”?

Nei vel? Samspill er utvikling, to gitarister som jammer, utfordrer hverandre med stadig nye riff. De spiller sammen, samtidig som de utfordrer og dermed forstyrrer hverandre. Det er i dette feltet mellom individet og omgivelsene at læring oppstår. Vygotski (en sovjetisk psykolog som arbeidet ut fra Karl Marx’ tanker) formulerte læring akkurat slik og utviklet Marx’ idèer videre. Hans beskrivelse av nærmeste utviklingssone, altså det lærestoffet som er lettest tilgjengelig for en elev (eller student) er like nødvendig viten for en Ergoterapeut som en lærer.

Dette er tankegods som fruen skrev sin Metodefagsoppgave ut fra, det som i dag kalles Bacheloroppgave, og som hun nå møtte igjen i lærerstudiene sist vinter. Studier som gikk “så hæn” på grunn av en eller annen som i en alvorlig ment sammenheng slengte ut at “En Ergoterapeut har da ikke behov for pedagogikk?”. Et spørsmål som blondinen tok til seg, ikke særlig lurt, men slik er det. Er man vant til å ta til seg negative utsagn om egen person eller egen gjøren og laden, da blir slike ubetenkte ord sittende. Hjernecella arkiverer det under “Slik er det, du er en null og en niks”. Man prøver å heve seg over det, for man vet med seg selv at “Jo, som yrkesutøver trenger jeg å kunne mer om å formidle min forståelse av hva som vil være bra for denne brukeren, eller for denne arbeidssituasjonen”.

Er bare sånn det er, hjernecella kan finne på å turne villmann rundt emnet “Yrkesforbud”, særlig i perioder med undervisningsfri, som det er noen av i løpet av høsten. Arbeidsgiver mente at “De periodene kan du jo arbeide?” No way, har vært for mange slike ubetenkte utsagn de årene Kamelryttersken har vært ansatt i firmaet, hun må ha et sabbatsår uten forpliktelser i forhold til jobb. Utsagn og handlinger som må bearbeides slik at blondinen kan heve seg over ubetenkte språkblomster som kommer fra folk som ikke ser at de skyter ikke bare pianisten, men hele pianoet med sin lite gjennomtenkte bruk av språk og talegaver.

Man møter mange på sin vei gjennom livet, noen er bare korte møter, andre møter er lengre, de varer kanskje flere år. Et slikt møte har Kamelryttersken med en prest som arbeider med etikk i firmaet. Sist de råktes var på konferansen Likestillingsombudet hadde her om dagen. Han er vanligvis ganske så forsiktig med hva han sier, presten, men denne gangen kom han med samme analysen som blondinen har. “Med ditt blotte nærvær utfordrer du holdninger de du møter ikke vet de har. Og da går de i forsvar, fordi ingen liker å bli minnet på at man har holdninger som ikke stemmer med det de trodde de mente. Og da blir det du som får det. Er ikke mange som klarer å ta et oppgjør med seg selv og revurdere holdningene sine på stående fot. De fleste trenger tid på seg”

Ja, jo, men altså. Blondinen tar fart og freser over lunsjen: “Men man trenger jo ikke knuse det fordømrade pianoet for det, ta fra meg muligheten til å utøve yrket mitt og tjene nok til å betale husleia?” Man trenger jo ikke legge opp til at uføretrygd er den eneste utveien”

En våken leser vil kanskje begynne å tenke på hvordan står det egentlig til med Kamelryttersken? Har hun det egentlig så bra?

Takk som spør :-) Det å bruke en blogg som egenterapi for å ha et ord på det, er både forløsende for tanker og følelser. Det er også en mulighet til å se bakover på det som har vært, på tanker som roterte i hodet for kanskje flere år siden. I dag kan man skrive om selvmord og også diskutere det, men man kan ikke ikke snakke om de utfordringene en transkjønnet har i samfunnet og i yrkeslivet. Nettopp fordi langt de fleste man møter har ikke ikke hatt tid til å bearbeide sine egne holdninger overfor noe “Som man ganske enkelt ikke gjør, man går ikke fra en kjønnsrolle til en annen”. Eller for å si det mindre presist, men slik mange gjør utenfor blondinens hørevidde, “Man skifter ikke kjønn, det gjør man bare ikke!”

Det er ikke å stikke under en stol at ordet “Uføretrygd” har vært oppe i samtale med fastlegen, og har kanskje også streifet arbeidsgivers tanker, kanskje NAVs også, for den del. Og det er heller ikke noen grunn til å benekte at fruen er ikke bare litt bekymret for hva arbeidslivet vil bringe etter videreutdanningen. Akademia er en tanke som har streifet Kamelrytterskens blonde hode mer enn en gang, men en ting er studier, noe annet er å produsere tekst og undervise på et så høyt nivå. Hjernecella er ikke så kjepphøy at hun tror at dèt blir noen dans på roser. Er tross alt et arbeidsliv i lærdommens pauluner også, selv om det fra utsiden virker liberalt og åpent for det meste.

Har noe med å kunne føle seg trygg å gjøre, er nok der blondinen sliter mest, trygghet for å kunne betale regningene sine og svinge seg en tur til Røros for å spise middag hvis det passer slik.Og like mye handler det om menneskets behov for å ha meningsfyllte arbeidsoppgaver å gå til.

Den godeste Knud Illeris er derfor  kanskje  ikke så langt fra sannheten når han snakker om læring i denne sammenhengen?  “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”

Respekt er noe man bestemmer seg for å ha

img_6012 30x20

Mormor spurte her om dagen om det var greie elever? Joda. Har hatt klasser som har vært verre for å si det sånn, slik at blondinen hadde ingen forventninger noen veier. Kamelryttersken har måttet bruke utestemmen et par ganger, noe som kanskje ikke var helt det elevene hadde ventet å få høre. “Ble så redd” kom det fra et av møfrøene. “Ble du redd av det der, da har du ikke mye å være redd for” kom det tørt fra medstudenten som underviser sammen med blondinen. Lavmælt, slik at klassen ikke hørte det. To minutter etter kom det fra et annet møfrø “Ragnhild, kan du …”, så redselen satt ikke så veldig langt inn.

Et tredje møfrø ble ikke bare litt indignert over at PC-ene skulle ligge flate på pulten mens blondinen underviste fra tavla, “Vi må få beskjed om de nye reglene“.

Det sa vi fra om i går, når vi kom inn i klassen“. Det ble stille. To minutter etterpå var det samme møfrøet aktivt med på det som skjedde på tavla; innføring i velferdsstaten.

Et fjerde møfrø protesterte mot at hun måtte skrive på papir, “Jeg har dysleksi, jeg har lov til å bruke PC-en”.

Dere skal bare skrive stikkord“. Dagen etter noterte jenta på papir uten noen opphevelser, kunne Kamelryttersken notere i øyekroken.

Etter en time som begynte med “Hode – skulder – kne – og – tå” og sluttet med UDIs hyllest til NAV på YouTube

fikk de oppgaver fra Norsk digital læringsarena om velferdsstaten og kunne holde på med PC-en så mye de ville. Blondinen kunne rusle rundt og veilede i søk på Wikipedia om legdordningen. Kunne trekke paralleller til “Emil i Lønneberga” som vi så dagen før, for å få perspektiv på begrepet menneskesyn. Kunne “bare” være veileder og tilskuer til at elevene jobbet, hver på sitt vis.

Uka med skoleovertagelse er på hell. Veilederne fra lærerutdanninga er tydelig fornøyde med det de ser at studentene får til. De har nok hatt sine anelser basert på erfaringer fra tidligere skoleovertagelser. Og så er det første gang at de er med på og tar over en hel avdeling på Helse- og Sosial. Ei linje som desverre har mange IOP-er (Individuelle OpplæringsPlaner) og motivasjonen er kanskje ikke den helt store? Men det vil helst gå bra, er tross alt disse elevene som skal ta vare på Kamelryttersken når hun ikke klarer seg hjemme lenger om et antall år.

Men det er ikke bare ungmøyer i klassen, ungersvennene fikk være på ei gruppe for seg selv i førstehjelpsundervisningen. Ped.studentene tenkte at de kunne få mulighet til å vise at også gutta kan bidra fra sin side av kjønnsgrensen. Vanligvis blir guttene spredd tynt utover, og da blir det jentene som styrer showet. Denne gangen styrte de showet godt selv.

På det ukentlige lærermøtet kom diskusjonen inn på det med motivasjon, årsaker til at elevene søkte Helse- og sosiallinja. Etterhvert gled diskusjonen over på alminnelig høflighet og respekt. Var da Kamelryttersken kom fram til at respekt er ikke en størrelse som er der til enhver tid. Respekt er noe man bestemmer seg for å gi, individuelt, til hver enkelt man møter. Men før man kan bestemme seg til å gi andre respekt, må man først bestemme seg til å gi seg selv respekt.

Er nok mange som forveksler manglende respekt for seg selv med angst for å lykkes med å håndtere hverdagen. Og i en alder hvor man skal lære seg å håndtere en stor verden på egen hånd kan det bli en tøff bestilling.

På lærermøtet gled diskusjonen over til det å stille krav. Hvor store krav kan man stille. Blondinen med sin hukommelse for mangt og mye kom fram med noe Jens Bjørneboe sa i et intervju en gang: “Ungdommen krever å bli satt krav til“. Et utsagn som Kamelryttersken  har grunnet mye på oppgjennom årene. For er vi i ferd med å produsere en kommende voksenbefolkning som ikke er vant til å bli stilt krav til, en befolkning som er vant til å få alt opp i hendene? Samtidig vet vi at stadig fler ungdom helt ned mot ti-årsalderen må ha oppfølging fra helsevesenet nettopp fordi samfunnet er for uoversiktlig og utsetter barna for større psykiske påkjenninger enn de er i stand til å takle. Hendelsen 22/7 i år er bare et av de mer grove eksemplene. I dag var det oppslag på Kamelrytterskens nettavis at man måtte skjerme barn opp til to år mot fjernsynstitting. En overskrift som kan være mer tankevekkende.enn godt er. Kanskje?

 

 

 

Rommetrom stuntskriving

img_6009 30x20

Studentene rusler rundt i Rommetrommet som arkituktstudentene har bygd over temaet «Magi». Kamelryttersken går og kjenner på lukta av ferskt granvirke og tenker på at ei stor dame med ryggsekk sliter ikke bare litt inni de små rommene og passasjene.

Stuntskriving? Var refleksjonsgruppe i dag, og et av temaene var å sanse klasserommet. Etterpå gikk de blivende Nervesøstrene, altså de sykepleierne som vil/kan smykke seg med tittelen Psykiatrisk sykepleier når de er ferdige med dette året. + de andre tre-åringene som vel helst blir å bruke “sett inn yrkestittel” med videreutdanning i psykisk helsearbeid som tittel etter endt studium til våren, ut i oktoberdagen. Over Elgsetergata og opp i Høgskoleparken. For å se på Arkitektstudentenes kreasjon over stikkordet “Magi”. Trommerom hadde de kalt verket, og Kamelryttersken som har det med å stadig flytte rundt på ord og stavelser kom fram til at kreasjonen like gjerne kunne være en “Rommetrom” som et “Trommerom”. Med en mer gjennomtenkt fagmessig utføring kunne Rommetrommen gjerne blitt gjenbrukt som klatrestativ i en større barnehage. For det er stort, 15 – 20 meter i diameter, med 12 – 15 klatrekasser på 1,2×2 meter spredd rundt i en sirkel. Var inne i en av de kassene at Kamelryttersken fant ut at store damer med ryggsekk ville få det trangt hvis de følte behov for å snu seg…

Vel tilbake i klasserommet kom læreren med oppgave: Stuntskriving. 3 minutter på skrive hva du tenker akkurat nå om det du opplevde/sanset i Trommerommet. Ovenstående ble altså Kamelrytterskens svar på den utfordringen. Stuntskrevet ned på blondinens nye baby, en sånn baby-PC. Litt for liten til å skrive doktorgrader, romaner og annet litterært og seriøst. Men grei til å organisere studiehverdagen og pusle litt på arbeidskrav som må pusses på.

Litt artig egentlig. For den forrige eieren mistet en kopp te oppi tastaturet. Noe som gjorde at tastaturet ikke oppførte seg etterpå. Det vil si det ville ikke oppføre seg slik det var tenkt det skulle oppføre seg. Blondinen ba da pent om å få vraket i håp om å få liv i det. Men ikke. Den h…n ville ikke dele seg i sine enkelte komponenter. Dermed ble den liggende. Fram til nå i høst. Hvor fruen kvinnet seg opp og spurte en bekjent på IT-avdelingen på høgskolen. “Nå som jeg er student her, da får jeg kanskje litt datahjelp?”

“Mjo, ikke umulig?”

Ei ukes tid etterpå kom det spørsmål/beskjed om at et nytt tastatur måtte anskaffes, om det var greit å bestille et over nettet fra England? “Joda”, mens da fruen i sitt stille sinn så hundrelappene forlate den tomme lommeboka. Fjorten dager etterpå; “Nå kan du hente PC-en”

Fruen drar bort på Kalvskinnet og henter babyen, og spør forsiktig hva h*n skal ha for arbeidet og det nye tastaturet?

“Det er femtiårsgave” var svaret, sammen med et stor klem :-)

Dermed kunne de hundrelappene bli til nytt, større batteri og mus. For pekeflaten på babyen er heller semmer, og med et tastatur med USB-tilkobling som blondinen fant i ei skuff har hun faktisk et arbeidsredskap som kan brukes i studenttilværelsen on the go.

Når nå bare neste ukes skoleovertagelse er overstått, har blondinen satt seg i sitt blonde hode at hun skal lage seg ei mappe til babyen. Den får jo fint plass i sekken, men likevel. Er no med å gi ting en personlig vri. Dette er noe jeg setter pris på og vil beskytte. Noe Kamelryttersken har med seg fra oppveksten. Hun kjenner på at oppveksten med kreative foreldre gjør at hun har en arv å føre videre. har noe med det som var et annet tema for dagens refleksjonsgruppe. Profesjonalitet kontra personlig og privat sfære. Hvor profesjonell er man i sin yrkesutøvelse, og hvor mye lar man sine personlige ting få være med inn i yrkesutøvelsen. Hva kan man ta med seg av yrket inn i privaten? Ble en del prat rundt dette. Få, om noen, av medstudentene som hadde hatt noe om dette i grunnutdanningen, Kamelryttersken erindrer svakt at det var noe prat om det å være profesjonell, men ikke noe om overlapping mot det personlige, og iallfall ikke over mot privatlivet, egen intimsfære.

Blondinen har mange roller i livet sitt. Hun er profesjonell fagutøver, hun har foreldreansvar for barn med behov for tilrettelegging av hverdagen, hun er venninne, hun er student og hun er forståsegpåer. Alle disse innfallsvinklene gir mulighet til å observere andre yrkesutøvere og privatpersoner som hun treffer. En ting som har slått henne og som hun arbeider med å forstå. Knekke koden om man vil. Er det hun opplever som sprik mellom skolevesenet og helsevesenets syn på hvordan funksjonshemmede skal håndteres. En avstand som en overlege på sykehuset i by’n kunne bekrefte at ikke bare var blondinens observasjon, men at flere andre foreldre sa mye av det samme. Blondinen fikk det også fra en medstudent når hun fortalte at hun skulle være på skoleovertagelse på en av byens videregående skoler. Medstudenten var ikke akkurat glad for det hennes 12 – åring hadde opplevd med en tilsvarende overtagelse av den skolen. Er noe med Mars og Venus, eller kanskje det er snakk om Jupiter og Neptun?

Kamelryttersken grugleder seg iallfall. Helgas planlegging av førstehjepsundervisning og undvisning om velferdstaten blir iallfall spennende, for ikke å snakke om neste ukes gjennomføring av samme. Heldigvis blir de to studenter i Helse- og sosialklassen klassen som i teorien skal ha sytten 16 – 17 åringer. I teorien. I teorien burde de være interessert i å lære mer om faget de har søkt på også. Om det er sånn kan fruen kanskje si mer om i slutten av uka? Men det er kanskje i teorien det òg?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken :-)

 

Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

Gruppedynamikk og Luthers bibelutlegning

Ble en interssant meningsutveksling over vafler og Noras bringebærsyltetøy, selv om det bare var Fremskritt og Kamelryttersken som utvekslet meninger.

Kom faktisk et avbud på invitasjonene som ble sendt ut pr e-post til årets første tirsdagsvafler. Fra Presten som hadde bibelgruppe samtidig. Viktig for de som studerer bøkenes bok, men det er som Minstemann forteller fra skolen, vi skal se fremover, ikke henge oss opp i det som skjedde i går. Ja, kanskje det. Kamelryttersken har en hang til å hente visdomsord fra Bibelen. Det lille som henger igjen fra barneskolen og konfirmasjonsundervisningen den gang da. Og det henger igjen, ikke bare teksten, men også det at man er vokst opp i et samfunn som bygger på bibelutlegningen etter Martin Luther.

Men er det bare den vi bygger vår tro på? Vår forståelse av samfunnsuniverset, hvordan ting henger sammen og hvordan ting skal være og gjøres? Har vi elementer i denne forståelsen som er eldre enn Luther og Hellig Olav? Som kanskje er universelle?

Kamelryttersken vet ikke, men lurer. Og på hva som får èn arbeidsgruppe til å fungere, mens en annen bare halter av gårde. For en studine med fulle studier i flere fag er det viktig at de gruppene hun deltar i, at de fungerer, slik at det blir et resultat som kan vises fram til bedømning. Er tross alt resultatet man bedømmes ut fra, og som avgjør om man får de studiepoengene man sikter mot med studiet.

I enkelte grupper kan man høre fra gruppemedlemmer, ikke i gruppa, men sagt til utenforstående: “Ikke F om den H… kjerringa skal få ødelegge MITT opplegg!” eller “… mine muligheter til å stå til eksamen”. Eller varianter over samme tema.

Ja, er en ærlig sak det, men er det riktig å ta det ut til andre, utenforstående? eller skal man ta slike ting i gruppa? I enkelte slike arbeidsgrupper trengs det en moderator utenfra som kan fungere som lynavleder og få fram motsetningene i gruppa. I andre grupper må gruppa sjøl ta ansvar for å balansere ut ubalanse mellom gruppemdlemmene.

Diskuterte gruppesammensetning i gruppa av ped.studenter som skal ta over undervisninga av elever på Helse og sosial på en av byens videregående skoler. Der var det enighet om at studentene, som lærere setter sammen gruppene i det gruppearbeidet de planlegger for elevene. “Når de kommer ut i arbeidslivet, må de samarbeide med kollegene, de kan ikke velge hvem de vil samarbeide med”. I den settingen blir det lærerens oppgave å veilede i gruppearbeid og ikke minst i samarbeid, slik at alle gjør sin del av jobben.

Den luksusen har man ikke når man kommer opp på Høgskole- og universitetsnivå, da forventes det at man kan samarbeide, man får bare veiledning på det faglige.

Er det slik vi mennesker er? At vi bare kan samarbeide med dem vi liker? Er det Luther eller Åsalæra som er skyld i det?

 

Sabbat

Den katolske kirke har sine jubelår hvert 25. år. En skikk som har opphav i salig Moses. Han mente på at

I seks år skal du tilså din jord og høste grøden av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i ditt folk kan nyte godt av det.

2. Mosebok 23,10

Kamelryttersken har bevilget seg et sabbatsår. Iallfall fra arbeidslivet. Velferdsordningene vi har her i landet gir rom for det, selv om de ikke har plass for at Ørkendyret skal få farte som han vil. Men så lenge husleia for Kamelhiet blir betalt så har han, om enn litt motvillig, gått med på at det ikke blir så mye farting som han er vant til før ut på sommeren neste år. Tilbudet fra NAV og arbeidsgiver om å få ta videreutdanning i Psykisk Helsearbeid var det bare å si Takk og Amen til. Han var enig i det. Alternativet var avskilting og en heller miserabel tilværelse i en kald garasje på Byåsen. Valget var med andre ord ganske enkelt for frihetselskeren som ser fram til ny julefeiring i hiet sitt.

Julefeiring i Kamelhiet

Blir sagt mye om studier og studenttilværelsen. Som student i voksen alder har man en del utfordringer som ungdommen ikke har. Familieforpliktelser for eksempel. Og alskens uvaner man har lagt seg til, og økonomiske realiteter som husleie og banklån. Ørkendyret gir jamnt blanke i slikt, bare han har bensin på tanken og luft i hjula er han fornøyd. Men han skjønner det med husleie, han har store motforestillinger mot å stå under åpen himmel når han ikke er på tur. Men han var snar nå når han var på Sørlandstur nå sist. Venninden kom i fullt firsprang mellom regndråpene når han kom opp bakken. Hun hadde ikke før fått åpna porten til den lokale sykkelstallen før ørkendyret stupte inn og parkerte ved siden av en liten, hvit, snerten norskbygd Harley-Davidsson. Litt på avstand riktignok, men ikke lenger unna enn at de kunne utveksle erfaringer om vei- og føreforhold i området. Mens da venninden og Kamelryttersken kunne gå innendørs i trygg forvisning om at de respektive kjøretøy hadde det bra i hverandres selskap. Unødvendig å si at den japanske blikkboksen måtte stå ute. I regnet.

Blir noen spørsmålstegn fra omgivelsene når man tar videreutdanning på høyskolenivå i en alder hvor flere av de jevnaldrende vennindene er blitt bestemødre. Noe som gjør at mange begynner å stille seg inn på at livet går mot en stillere periode, uten eksamensmas og ikke minst -nerver. For de har tiltatt i styrke med årene. I Kamelrytterskens pure ungdom kunne hun lese kiosklitteratur av ymse valør i stedet for pensum i tida fram til muntlig eksamen, og likevel gå ut fra eksamenen med karakterer som mange gjerne skulle hatt. Rolig og fattet, men kanskje ikke så preget av stundens alvor.

Hittil i høst har fruen brukt mer tid på pensum enn på en hel vinter i hine, hårde dage på Landbruksskolen, men sliter likevel med å få samlet trådene såpass at pålagte arbeidskrav står til mer enn stryk. At hun også har tatt mål av seg til å fullføre ped.studiene på det som skolemyndighetene kaller for normert tid gjør ikke tingene mindre kompliserte. Logistikken blir ikke like enkel som når blondinen gikk på jobb og hjem igjen etter dagens dont. Men så har ikke en Ergoterapeut behov for pedagogikk heller, kunne et lyst hode på et dialogmøte med NAV, arbeidsgiver, fagforening og fastlege fortelle.

Det får stå for det lyse hodets regning. Kamelryttersken tenderer mot å være uenig, noe andre treåringer med helsefag i fagkretsen også har mumla noe om. Ikke så høyt riktignok. Kunne jo være et lyst hode hos arbeidsgiver som tok det til seg… Er ikke alltid det er så bra å utfordre lyse hoders meninger, de kunne måtte begynne å tenke på nytt. Ikke bra, ikke bra.

Andre spørsmålstegn som dukker i studinens nærvær er om hun ikke har nok utdanning? Og får hun jobb? Utdanning over et visst nivå gjør jo at man blir mindre attraktiv på arbeidsmarkedet fordi man priser seg ut med krav om høyere lønn?

Teori og praksis, politikk og sånn

Nå i helga sto Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) fordi dataanlegget var nede. Man fikk ikke ut opplysninger om pasientene fra systemet, for eksempel hva slags medisin den enkelte skulle ha. Sykepleiernes mantra om “Rett medisin til rett pasient til rett tid” ble satt kraftig på prøve de fjorten timene data’n var nede.

Kamelrytterskens moderlige opphav var ikke bare lett fortørnet når hun så dette på nyhetene søndagskvelden. “På kysten har de systemer for å holde fyrlyktene i drift, selv om skipene har radar og alskens moderne elektronikk å navigere etter. Men de klarer det ikke på et sykehus?” Hun hadde sett på Hurtigruta hele helga og hvordan de navigerte opp og ned kysten. Og ja, Kystverket holder fyrlyktene i drift og har back-up systemer i tilfelle en faller ut. Mens da et sykehus på land lammes totalt av en datafeil. Og det vi som publikum ser er et system som ikke har rutiner for oppfølging av medisiner og pleie uten dataskjermer. Det papirløse kontor heter det visst.

Fagforeningen Delta gikk ut nå og slår alarm om Helsefagerbeiderutdanninga. Vi kommer til å mangle 40.000 Helsefagarbeidere i 2030, men bare 13.000 Sykepleiere kan de fortelle. Og legger i samme farta skylda på utdanninga. Kristin Halvorsen er ute og mener at det må bli mer samsvar mellom teori og praksis. At det elevene lærer på skolen må henge sammen med det de lærer ute i praksis. To dager teori og tre dager praksis er fru Halvorsens resept. Javel? Den medisinen er allerede foreskrevet og gir liten virkning er Kamelrytterskens erfaring fra utdanning av framtidige helse- og sosialfaglige arbeidere.

Men medisinen er god den, på papiret og på Stortinget. Og ville gitt oss enda bedre Hjelpepleiere for tyve – tredve år siden. Vi har en helt annen ungdom som skal ta utdanning i dag. De som er ut og skal ta videregående utdanning i dag, har helt andre forestillinger om det å pleie syke og hva en atraktiv jobb skal innebære enn hva Kamelryttersken og hennes generasjon hadde. Vi var innstilt på at vi måtte gå gradene, skaffe oss praksis, gjøre alle drittjobbene før vi fikk ansvar og kunne gjøre den jobben vi utdannet oss til.

Fagforeningen Delta sutrer om at lærlingene må vaske kopper og tørke dritt.

-Elevene blir typisk satt til å vaske opp etter måltidene eller andre rutineoppgaver. Ingen har tid til å vise dem at helsefagarbeidere gjør mye, mye mer enn å vaske opp og skifte bleier. Istedenfor å motivere elevene til yrket, så drepes isteden lysten deres,

sier Jette Dyrnes, leder for helsefagarbeiderne i Delta i følge VG-nett

Ja, men koppvask og bleieskift er faktisk nødvendige oppgaver, og noen må faktisk gjøre de jobbene også. Det er nå en gang slik at skal man ha tid til de interessante arbeidsoppgavene, må man kunne rutineoppgavene så godt at de går av seg selv. Man skal ikke være nødt til å bruke tid på å tenke på hvordan man tar et helskift på en sengeliggende pasient. Man skal vite hvor sengetøyet er, man skal vite hva man trenger av laken, kladder, vaskeklut, pussbekken, vaskevannsfat osv før man begynner på stellet.

Rutineoppgaver må gjøres så ofte at det kan man, man må ikke bruke energi på å tenke gjennom hvordan de utføres. Og det er drill, pugg, repetisjon, sånn er det bare.

Selvsagt skal elevene og lærlingene ha opplæring i alle de andre arbeidsoppgavene også. Men likevel er omsorg og pleie det som er hovedoppgaven og det elevene må lære først skal de ha forutsetning for å kunne utføre de andre oppgavene sine.

For det er noe med å ha en basis å arbeide ut fra. Jevnt over er de sykepeleirne som har en bakgrunn som Hjelpepleier de som gjør den beste jobben med pasientene. De kan det med pleie, omsorg og empati som pasienten har behov for. Rett og slett fordi de har gjort og kan alle rutineoppgavene. De tar et helskift på strak arm istedet for å rope på en Helsefagarbeider som ikke er der. Hjelpepleierne/Helsefagarbeiderne er på vei ut av sykehusene fordi Sykepleierforbundet vil ha inn flere sykepleiere. Som ikke vil ta rutinearbeidet, fordi de vil sitte ved en skjerm og gjøre interessante, sykepleiefaglige oppgaver. Som de sykepleierstudentene som skulle få drive en enhet i hjemmesykepleien i en praksisperiode på 8 uker. Kjempebra syntes sykepleierne på enheten, da kan vi komme ajour med alt det vi ikke får tid til ellers. Det gikk bra i tre uker. Da trakk studentene seg. Det var ikke nok relevante sykepleiefaglige arbeidsoppgaver. Enhetsleder som selv er sykepleier, tok av så det holdt. Slike avtaler ble det ikke snakk om mer, pluss da de adjektivene som ikke egner seg på trykk, selv ikke på Karavanseraiet.no.

Her er vi ved sakens kjerne. Hva er det dagens helsefagelever/-studenter forventer når de kommer ut i praksis og senere ut i arbeid? Kamelryttersken tror de forventer seg en kremjobb ved et tastatur fra tolv til to inklusive en times matpause. At jobben avlønnes på lik linje med Sentralbanksjefen er en selvfølge. Kamelryttersken tar kanskje feil, men må ved nærmere ettertanke innrømme at sist hun tok feil måtte ha vært i 1922

Flere synspunkter på Fru Halvorsens resept for bedre og flere Helsefagarbeidere? Kanskje foreskrive henne en daglig dose av Kierkegaards ord om Hjelpekunst?