Refleksjoner om det å reflektere

Blondinen med egen motorsykkel har begynt i en tidligere jobb.   Som profesjonell student. «Hva skal du bli når du blir voksen?» farer nok gjennom hodet til flere når de får vite dèt. Og «Har du ikke nok utdanning snart?» tenker kanskje andre.

«Nei, for det så, tenk» svarer Kamelryttersken i sitt stille sinn, mens hun høyt svarer at tante D i sin tid svarte på spørsmålet om å bli voksen med at hun ville bli stor. Kanskje ikke så rart når utgangspunktet er 1M og 60 over havet.

Men det er noe med det å gå fra arbeidslivet til studentlivet, tar sin tid å tilpasse seg nye rutiner, som man gjerne må lage selv. Eneste man faktisk vet er «Det er forelesning da og da og eksamen er satt opp slik og slik. Pensumlista ligger på universitetets nettsider. Lykke til»

«Javel, nei», sier den ikke bare lett blonde blondinen. «Dette går sikkert bra, for det har jeg gjort før» med tanke på Pippi Langstrømpes berømte «Dette har jeg aldri gjort, så det får jeg sikkert til». Men. Et stort MEN. Universitet og høgskole er to forskjellige ting, selv om de nå skal slås sammen og bli noe helt annet. Høgskoleutdanning innebærer gruppearbeid og tidsfrister for obligatoriske innleveringer. Og klasser. Noe som gir et annet studentmiljø, enn på et universitet hvor alle tar forskjellige fag, shopper forelesninger og bygger opp sin faglige kompetanse i forskjellig hastighet.

Og så var det det med innsikt og praktisk erfaring hos den enkelte student. På høgskolen har man tilhørigheten til samme profesjon, man har et felles grunnlag for det man holder på med, og har dermed en icebreaker og ikke minst noe å reflektere rundt. Sammen. På grunnutdanninga fikk blondinen vite at når hun kom ut i praksisfeltet var det helt vanlig at man delte erfaringene sine på pauserommet og reflekterte høyt over både egne og kollegenes erfaringer. At dette faktisk var en del av arbeidet, å dele og reflektere over erfaringene i arbeidshverdagen. På enkelte arbeidsplasser fruen har vært, har det til og med vært lagt opp til at hele personalgruppa jevnlig satt og reflekterte rundt arbeidet. Ikke bare for å få en felles forståelse over hvordan gjør vi det her, men også som et middel for faglig fordypning.

Går man videre fra den grunnleggende profesjonsutdanningen i helsefag og tar videreutdanning, vil man gjerne møte mer refleksjon. Refleksjonsgrupper er for eksempel en viktig del av videreutdanningen i psykisk helsearbeid. Fordi man vil at studenten skal lære seg å reflektere over egen fagutøvelse. Ikke bare i sitt eget hode, men også i fellesskap med andre fagutøvere.

Kamelryttersken har derfor med seg en forforståelse av hva studier er og hvordan man studerer. Eller rettere hvordan hun selv lærer, hva hun vet fører til økt faglig innsikt for egen del. Lese, det må man jo som student. Pensum er derfra og dit i de og de bøkene/artiklene. «Jaha» tenker fruen under sine blonde lokker, «men hvordan skal jeg få mulighet til å reflektere over det jeg har lest? Bearbeide det som Allgood og Kvalsund (2003) skriver om makt i hjelperelasjoner. Eller hva Ivey & al. (2011) sier om Feministisk rådgivningsteori?» Da blir det store, spørrende øyne i Kamelrytterskens retning. «Refleksjon? Hva er det, lizzom?». Blondinen begynner langsomt å forstå, om enn noe smertefullt, at på universitetet er man for seg selv og må ta ansvar for seg selv. Hele veien, fra studiestart til eksamen. «Greit nok det», tenker hun for seg selv, «Selv om jeg lærer bedre når jeg kan snakke om hvordan jeg oppfatter pensum, når jeg kan sette det inn i en større sammenheng sammen med andre».

En eller annen gang i begynnelsen av semesteret sa vist en professor noe om kollokviegrupper? «Det må da være lurt» blondinen smiler bredt og tenker at her er det en mulighet å få reflektert over vanskelige tema i pensum. «Men dere må organisere dem selv». Realitetsorientering kalles det. Fra Høgskolens ferdigorganiserte studieopplegg med Basisgrupper og avsatt tid til gruppearbeid, til universitetets frihet, med ansvar for egen læring og vage oppfordringer til studentorganisering.

Er her det kommer inn dette med praktisk erfaring og forståelse for eget ansvar. For egen læring. For med universitetets fokus på eget ansvar og eget initiativ, får man selvstendige fagfolk som tenker «What’s in it for me?» og som ikke umiddelbart ser verdien i å utveksle faglig forståelse, eventuelt manglende ditto, med flere enn sin nærmeste krets av venner og bekjente på campus. Forståelsen for at læring skjer i samspillet mellom individ og omgivelser forblir noe teoretisk som pedagogene kan holde på med. Man tar ikke til seg at kommunikasjon og meningsutveksling er en forhandling/et samspill mellom den enkelte og resten av verden. Man er seg selv nok på et vis. Bjørnstjerne Ibsen lot Peer Gynt si at «Den er sterkest som står alene». Nyere forskning viser, her ved Erik Junge Eliassen, Redaktør i gatemagasinet «Virkelighet»: «Ikke fordi jeg er så fantastisk skrudd sammen, men for at livet har lært meg at jeg også trenger noen å lene meg mot. Hver dag.»

På forelesningene er det gode diskusjoner og refleksjoner rundt emnet for forelesningen. Der er det også et faglig orakel, i form av en foreleser som kan få diskusjonen inn på rett spor og bekrefte det som kommer fra studentene. Der er det også mange som er frampå, med gode synspunkter og innspill.  Likevel blir blondinen med egen motorsykkel sittende med et par spørsmålstegn i sine himmelblå. Om hva som er best, og hvem som kommer lengst. Selvstendige fagfolk som står alene, eller reflekterte fagutøvere som støtter seg på hverandre?

 

Referanser:

Allgood, Eleanor og Ragnvald Kvalsund, 2003, Personhood. Professionalism and the Helping Relation. Tapir akademisk forlag, Trondheim

Ivey, Allen E.; D’Andrea, Michael; Ivey, Mary Bradford (2011-05-02). Theories of Counseling and Psychotherapy: A Multicultural Perspective, SAGE Publications. Kindle Edition.

Metatekst, eller en fortvilt studines kamp med ukjente begrep

Kamelryttersken er på oppløpssida og begynner å øyne et urlite håp om at hun skal bli ferdig med studiemaratonen. Nå er det bare et hinder igjen, en metatekst som skal følge med vurderingsmappa. Det er bare en liten hake, Metatekst er et heller ukjent begrep for den blonde studinen, noe som har gjort skrivingen av nevnte tekst en smule utfordrende. For

det å studere gjør noe med studenten. Skal gjøre noe med studenten. Hun skal tilegne seg lærestoffet, gjerne kalt pensum, på en slik måte at hun kan reprodusere innholdet i Imsen (2010), Hiim & Hippe (2009) og Illeris (2009) til lærestedets tilfredshet. Egen tilfredshet også, for den del, men mest i henhold til lærestedets forståelse av hva studenten skal kunne når hun forlater lærdommens pauluner.

Kan hun så det? Har hun reprodusert pensum slik at sensor, og dermed lærestedet kan gå god for at studenten står til de kravene som stilles til en yrkesfaglærer anno 2012? Det har lite for seg å spørre studenten selv, hun er så langt inne i studie- og oppgavetekniske tankebaner nå ved slutten av studiet at hun knapt ser land for pedagogiske og didaktiske begreper og læringsmodeller av ymse art. Og kvalitet. Kanskje ikke minst kvalitet. På egne studier må vite. Lærestedets kvalitet vil bli en meget subjektiv tankeøvelse i en slik avsluttende prosess, så det spørsmålet må få ligge i fred. Det kunne eventuelt finne på og hoppe opp og bite en sliten studine i kneet, noe som etter sigende skal være ganske vondt?

Men fra spøk til revolver, eller Halvor som noen gjerne sier i et lite omtenkt øyeblikk. Hva er en metatekst? Den blonde studinen blir litt i villrede nå hun studerer studieplanens beskrivelse av hva vurderingsmappa skal inneholde. «Google er min venn» sier studinens avkom når det er noe han lurer på, så da er det vel bare å prøve seg i cyberspace. I tilfelle det skulle gå helt ad undas med søket i den digitale skyen ligger Kunnskapsforlagets blå fremmedordbok (2000) lett tilgjengelig på stuebordet, hvor de siste to års studier har funnet sted. Hun vet å innrette seg behagelig, selv med så alvorlige tinger og tanger som studier i pedagogikk, didaktikk og kanskje ikke minst, forståelse av sin plass som lærer i et klasserom fylt med 16 – 17 åringer som har helt andre intensjoner enn å tilegne seg den lærdommen ped.sem kandidaten så villig øser ut av seg.

Men fremmedordboka var ingen venn i nøden. Den ramser opp alt fra metabo’l til metastase til metazo’er som er flercellede dyr. Metastase kan studinen styre sin begeistring for, kreftsvulster er det ikke om å gjøre å ha. Metabo’l derimot har hun kanskje vært borti. Det å gjenta setningsledd i omvendt rekkefølge skal være et retorisk grep forstår hun omsider. Og jo, retoriske grep har hun nok anvendt, hun kan gå med på den påstanden. Men hun var like slu på denne metateksten. Så kommer hun på en venninde som ligger litt foran i løypa, hadde mumlet no om metatekst når hun avsluttet sin yrkesfaglærerutdanning for et år eller så siden var det visst. Kanskje en telefon midt i arbeidstida dagen etter at en streik var avblåst hadde gjort seg? Mja, nei, det var kanskje ikke så lurt. Venninda kunne jo tro at studinen ikke var så slu likevel. Så da fikk det vel bli et sånt søk i den digitale verdenen likevel?

Som sagt så gjort. Opp kommer ei liste lengre enn lang med treff på metatekst. Som forklarte nada, niks og ingenting, bare at det var noe i forbindelse med undervisning og skriving. Og såpass hadde da studinen skjønt på egen hånd. Så tusen takk. Not.

Ett forsøk til, selv om studinen er mer på gråten av fortvilelse av alle disse innfløkte ordene som lærestedet bruker, enn i stand til å få start på en sånn søkemotor. Få da være måte på å bruke slike fremmedord. De kan vel bruke adekvate diminutiver de som anna bra folk, tenker hun, mens hun taster inn meta i boksen med forstørrelsesglasset og trykker med musa på skjermen for å sende spørsmålet ut i det digitale mørket. Ikke no svar. Pånytt tar hun musa i sin høyre hånd og trykker den varsomt, men bestemt mot skjermen. Rett over boksen hvor hun nettopp har skrevet meta.  Trøtt og sliten, ja hun er da det, men det må da være mulig å få svar på et så enkelt spørsmål vel?

Endelig der kom det opp ei liste, hvor mange ganger hun har trykket på skjermen husker hun ikke i farta, men endelig fikk hun da respons. Fra en medstudent. På en oppgave som studinen hadde skrevet en gang i urtiden. Den gang livet var rosenrødt og læreryrket ikke så fullt av planlegging og læreplaner og didaktiske relasjonsmodeller og vurderinger av både hytte og gevær. Eller metatekster for den saks skyld.

Men så begynner det å forme seg noe i bomulla som fyller hjernekassen. Den bomulla som hjernecella har hvilt seg på i langsammelig tid, den som dannes når studiene foregår på et nivå som blonde studiner ser på som unødvendig tidheft. Når forelesningene burde foregått på en fortauskafe hvor studinen kunne brukt tiden mye bedre. Til å se på kjekke menner for eksempel.

For det er jo det som er den underliggende motivasjonen for studinens studier, å kunne nyte det glade studentlivet. All lesinga som følger med er da bare plunder. «Kan da lese» tenker hun, mens hun lurer på om hun skal ha en kaffelatte med vanilje eller nøttesmak. «Leser jo menyen på Ila brannstasjon så lett som bare det». «På Downtown også». «Men jeg glemte brillene, kan du ikke si hva som står her?» Hun smiler sitt absolutt søteste smil til kelneren, som tilfeldigvis er 1.95 og skjønn som ei nordnorsk sommernatt.

Var det noen som sa noe om seriøse studiner?

 

Referanser

Hiim, Hilde og Hippe, E. 2009, Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere, 3. utgave, Oslo: Gyldendal

Illeris, Knud 2009, Læring, København: Roskilde universitetsforlag, 2. udgave, 3. opplag

Imsen, Gunn 2010, Lærerens verden, Oslo: Universitetsforlaget, 2. utg. 4. oppl.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Skjer da noe

Påske i Ila 2012 015

“Hva skal du gjøre i Påska?” er et ikke ukjent spørsmål i tida før påske. Hvert år. Kamelryttersken som var livsikker på at nå ble det kjøreføre, har hatt store planer, i hele mars for hva hun skulle bruke påska til. Og svarte kjekt alle som spurte. Vanligvis er det mulig å ta ut sykkelen ei uke eller to før påske i trønderheimen. Noe mange også hadde gjort. Til blondinens store ergrelse. Misunnelse er som kjent en nasjonalsport i Harald Vs kongerike.

For hun har vært en smule opptatt i mars. Med å praktisere sine begrensede kunnskaper udi psykisk helsevern, og med innrette seg i “ny” leilighet. De åtte ukene med obligatorisk praksis ble avsluttet med et samstemmig bestått fra fruens veiledere. Mest fordi hun innviet sin nyanskaffede stekeovn med å bake kringle til sluttevealueringen. Noe veilederne visste å sette pris på. Ikke så rart egentlig.

Noe Kamelryttersken setter pris på, er at det har blitt vindu på kjøkkenet, med utsikt. Vestover. Når hun ser ut av kjøkkenvinduet , og ser køen av biler fra Fosen hver bidige morgen, er hun i sitt stille sinn fornøyd med at apostelhestene hennes fremdeles er inntakte. Og at høgskole og universitet er i gang- og bussavstand fra heimen.

Borgermesterflette

Deig:

25 g gjær

3/4 dl vann

1/2 egg

2 ss sukker

125 g mel (ca 2 dl)

100 g smør

Fyll:

50 g smør

50 g sukker (vel 1/2 dl)

50 g mandler (ca 1 dl)

50 g rosiner (ca 1 dl)

1. Rør gjæren ut i kaldt vann. Tilsett egg, sukker og mel. Elt deigen godt. Sett den kaldt ca. 15 minutter.

2. Kjevle ut deigen på melet benk ttilen firkant, ca 30 x 30 cm. Skjær smøret i tynne skiver (ostehøvel og kjøleskapskaldt smør er en god kombinasjon) og fordel dem over halvparten av deigen. Brett den den andre halvparten over og kjevle ut med lett hånd. Brett deigen sammen igjen i tre lag og sett den kaldt 15 minutter. Gjenta utkjevling og bretting minst to ganger og la den hvile kaldt mellom hver gang.

3. Hakk mandlene (hurtighakker er kjekt å ha)

4. Smelt smøret i en liten kasserolle og bland sammen rosiner, mandler og sukker.

5. Kjevle ut deigen i en firkant ca 25×35 cm (kjevla er et greit amerikansk øyemål) Del deigen i tre like stykker på langs

6. Fordel fyllet på hver deigstrimmel. Brett dem sammen på langs og klem kantene godt sammen så fyllet ikke tyter ut. Legg dem ved siden av hverandre på på smurtplate med skjøtene ned, og flett de tre lengdene sammen ved å legge skiftevis høyre og venstre deigrull over den midterste.

7. Sett Borgermesterfletten til heving i 20 minutter, pensle den med egg og dryss hakkede mandler over. Stekes ved ca 200 grader i ca 20 minutter. Tips ;-) sett den nederst i ovnen, blir gjerne seende litt brent ut hvis den står lenger opp.

Arbeidsomt? Mjain, mest tidkrevende

Verd arbeidet? = Definetively :mrgreen:

Som Karavanseraiets mange leser har forstått, står ørkendyret fremdeles i carporten. Med batterilader. For været i Trønderheimen har vært en smule under pari hele stille uke. Siden før palmehelga faktisk. Noe Hurtigruta tok konsekvensen av og la seg ved Ilakaien opptil flere ganger sist uke.

Derimot har heimen fått enkelte oppgraderinger. Som fritthengende dataskjerm med egen hylle for PC og kikkert

Data’n har ført en kummerlig tilværelse på kjøkkenbordet, og go’stolen har vært nedgravd i sengklessekker og alskens innbo alt for lenge. Fruens studier har “slitt hund” for å si det mildt uten tilgang til en brukbar arpeidsplass. Men etter at det kom noen meter rør og et par bokser av Biltemas spraylakk i hus, kombinert med kreativ omgang med KeeKlamp rørbeslag begynner det å nærme seg arbeidsforhold som studinen kan være fornøyd med. Mangler gardiner, og sofabenken er fremdeles på det samme planstadiet som den har vært siden tidlig i høst. Skyvedørsgarderoben i entrèen har meldt sin ankomst etter påske. Så da er det mulig at fruens garderobe endelig får en standsmessig oppbevaring. Etter en hel vinter i esker og plastsekker. Biblioteket har delvis materialisert seg, og flyttet inn i skyvedørsgarderoben i stua. Allrom er vel mer dekkende, siden det som tidligere var, gang, kjøkken og soverom er slått sammen med stua til et rom.

Bortsett fra fruens gedigne spisebord, kjøkkenstolene og go’stolen er resten av møbler og innbo satt på hjul. Bokhylla til høyre i bildet, fungerer som romdeler og flyttes alt etter behov. Minstemann mener på at det nå er bedre plass til ham og rullestolen. Noe som var årsaken til å slå sammen alt bortsett fra bad og entrè, som har blitt en tanke større av samme årsak. Dørene er også blitt bredere for å lette kjøring ut og inn, og ikke minst inn på badet hvor det nå er plass tilå få inn rullestolen og ikke minst få den plasert riktig i forhold til takheis og badekar. At blondinen har armslag samtidig er heller ikke noe minus. Eller?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Kreativt uttrykk eller meningsfull aktivitet?

Sveipet syskrin i selje

Vi trenger å beveges fra indre til ytre uttrykk for å skape utvidet mening; våre beskrivelser gjennom uttrykkene er beskrivelser av vår virkelighet. Utvides våre uttrykk, utvides også språket med dem. Kunst- og uttrykksterapien berører, mer enn noe annet i det kliniske helsefeltet, det gjensidige forholdet mellom bevissthet, kropp og sjel.

Ødegård, A.J., (2003:57) KUNST- og uttryksterapi, Universitetsforlaget, Oslo

Kamelryttersken holder som kjent på med kreative uttrykksformer som aktivitetstilbud for pasienter/brukere i psykisk helsevern, som barnet heter for tiden. Og har denne helga kost seg med nevnte Ødegårds bok om kunst- og uttrykksterapi. Ikke at blondinen tar mål av seg å være Kunst- og uttryksterapeut, men fordi Ødegård gir gode eksempler og begrunnelser for å å bruke kreativitet og kunstneriske uttrykk som aktivitetstilbud.

Kreativ omgang med gamle sannheter. Sveipet syskrin i selje

I dag var det teater og teatersport som sto på timeplanen, kanskje ikke så rart siden en av Pantertantene er medansvarlig for denne bolken i videreutdanningen. Men den som sto for dagens høydepunkt og som absolutt gjorde inntrykk var hun som kom og hadde workshop med klassen. Hun hadde deltatt på et prosjekt på et av de lokale Distriktspsykiatriske sentrene. Hvor de hadde startet med teaterkafe og drodling med tekster, og avsluttet med en egenprodusert forestilling som blant annet ble vist på Kulturhuset Isak. Godt gjort. Ikke minst at hun stilte opp, instruerte et tyvetalls fremmede mennesker, tilhørende rasen “Personale”, i ganske så krevende øvelser som innebar kroppskontakt, kommunikasjon og sterke følelser. Og ikke minst at hun tok i mot og svarte på nærgående spørsmål om egen tilfriskning, og hva teaterprosjektet hadde gjort med henne. Imponerende.

Burde kanskje tenke på å være mer kreativ?

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

 

 

Kan sjøl

Øye uten lokk

Kommer noen meldinger i cyberspace, slik som “Livet er ikke for amatører”, som kom her på høstparten på en sms. Avsender var ikke helt på høyde med hvordan livet artet seg på det tidspunktet.

Andre meldinger i RL har gått på at “Du setter deg mål, og når dem“. Joda, men det er det med å innrømme at man får til noe, man vil jo gjerne gjøre seg selv mindre enn man egentlig er. Og det ligger alltid en følelse på lur om at “Har jeg lov til å skryte av at jeg får til ting?” “Er det lov dette?“. Er nok det, men det er en sterk indre motstand mot å ta i mot ros og anerkjennelse. Som når fruen var og tok i mot fagbrevet som Omsorgsarbeider for noen år siden. Stolt var hun, ligger mye velfortjent anerkjennelse i et fagbrev. Men det var så mye annet i den situasjonen, slik at bildene som ble tatt viser ei langt fra stolt Kamelrytterske. Heller ei noe mellomfornøyd ei. Så de bildene blir det nok ikke mange som får se.

Men det fagbrevet forteller noe mer. Om en Ergoterapeut som for å få fast arbeid tok fagbrevet på hælen. Var faktisk en lengre diskusjon med opplæringskontoret på fylket for å få tatt fagprøven. De hadde ikke noe system for å vurdere en tre-årig helsefagutdanning med en videregående utdanning. Men etter å ha avlagt en skriftlig eksamen og dokumentert et års arbeid i hjemmetjenesten + erfaringen som Ergoterapeut rundt forbi, både i kommunal og privat virksomhet fikk da blondinen  ta fagprøven og medisinkurs, som igjen førte til full stilling i kommunal tjeneste som Omsorgsarbeider og Ergoterapeut.

Sånn at Karl har sine ord i behold om at “Du har jo så mange å ta av.. :-) ” når det gjelder yrker. Fire – fem stykker eller no sånt har det vel blitt etterhvert

Men det er noe med å nå sine mål, er ikke nok å lære seg et fag, man må finne sin egen form for å utøve det faget, og hittil har det skortet en del på den fronten. Og det går tilbake til det med tvil på egen evne og på om det er “lov” å gjøre slik eller sånn. Kamelryttersken blir nok av mange oppfattet som både selvgående og selvstendig. En oppfatning hun selv bare sånn måtelig er klar over. En oppvåkningsprosess som Tar Tid og som tildels har vært mer smertefull en behagelig. Og omgivelsene har nok fått kjent mer av fruens skuldre og albuer, enn av hennes faglige dyktighet.

Som denne uka. Valgemne på videreutdanninga i Psykisk helsearbeid, “Kunst, kultur og aktivitet i psykisk helsearbeid”. En og en halv dag uka var workshop på Atelier Ilsvika, hvor oppgaven har vært:

Workshoppen fokuserer på å gi slipp på noe av betydning. Enten frivillig eller ufrivillig. Målet er å reflektere over ditt eget liv og andres gjennom tre ulike teknikker. Intervju, broderi og leire.

Etter workshoppen kom en av kunstnerne som ledet opplegget og spurte Kamelryttersken og hennes “partner in crime”, Unn som også har bakgrunn i et typisk mannsyrke, som industrirørlegger i verftsindustrien, “Har dere noen erfaring med formgivning på denne måten?” For hun var opptatt av at begge hadde et godt blikk for proporsjoner og formuttrykk.

Her slo unseeligheten inn igjen: “Jeg er da ingen formgiver?” og Unn var også unseelig i så måte. “Har jo vært håndverker, men ikke noe kreativ”.

Men likevel, en oppvekst med alskens husflid og håndverk, gjør jo noe med blikket for godt og dårlig. For hva som er estetisk og fungerer sammen, eller hva som er helt ubrukelig i form og farge. Og i praktisk bruk. Et godt utformet håndtak er ofte også estetisk godt å se på, samtidig som det ligger godt i hånda. Og så har det noe med tid å gjøre, ta seg tid til å lage en ting som både er funksjonell og varig. Vi arbeidet to og to med oppgaveteksten over her, og hadde to timer på å brodere noe som kunne representere noe èn av oss måtte gi slipp på. Og to timer på å lage noe ditto i leire. Hver for oss. Til slutt skulle vi presentere hver våre produkter for resten av klassen.

Unn hadde brodert en sneip (halvrøkt sigarett) mens da Kamelryttersken hadde laga en pakke rulletobakk som var stukket ned i

Øye uten lokk
Lånt av Benita på beero.blogg.no

brystlomma på en kjeledress. Hvor tobakkspakken bruker å være. Når man arbeider i industrien. Symboler på ting Unn hadde gitt slip på. Både tobakken og livet som industrirørlegger. Motsatt hadde Kamelryttersken brodert et øye uten øyelokk, for å vise at hun vil se, ikke lukke øynene i møtet med andre mennesker. Unn hadde modelert en hest og et par sauer fra Kamelrytterskens liv som bonde. Men ingen av dem kunne innrømme at de hadde laget noe som fungerte formmessig, at det var kunst som kunne forståes i en kontekst, og at det fungerte på et estetisk nivå.

Det er den overgangen der, fra å tro at all selvhevdelse er skryt til å forstå at når man kan, trenger man ikke skryte, man er. Man har den nødevendige kunskapen, erfaringen, kompetansen til å stå for det man gjør, til å bidra med positive innspill som bygger sammenhenger. Man kan nå mål uten å bruke skuldre og albuer, men med omtanke og egne evner til å åutføre yrket/faget sitt. Er bare så utfordrende å forstå og ta til seg at man kan sjøl. Er det ikke det ungene sier? “Kan sjøl”.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Leser? Stadig vekk

Lånt fra google

Hvilken betydning har nettmediert kommunikasjon som grunnlag for sosial integrasjon? Rasmussen (2007:253) har studert dette spørsmålet, og han konkluderer med at kommunikasjon via Internett bidrar til å opprettholde eksisterende fellesskap og til å etablere svakere sosiale bånd. Nettverket er mindre egnet til å etablere sosiale fellesskap av den typen som preges av nær kontakt mellom personer. (Thagaard, 2009:141)

Paul Ricoeur reminds us that life as lived does not have coherence, it is essentially prenarrative. He states «A life is no more than a biological phenomenon as long as it has not been interpreted.» With interpretation comes a story and here «fictin plays a mediating role.» Internal consistency of a life story may be illusory (if present at all). (Riessman, 2008:190f)

Er jo bare sånn det er med den saken?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D